onsdag, desember 12, 2007

Puh, Ramslie!

Egentlig skulle jeg skrive om Lars Ramslies "Destroyer" som jeg ble ferdig i går morges. Vel, det var planen. Så plukket jeg opp "Fatso". Det skulle jeg aldri gjort. Første setning er noe sånt som "jeg skulle pult deg så jævlig hardt". Og derfra går det slag i slag gjennom bokas noe over tre hundre sider. Hovedpersonen er en (etter eget utsagn) feit og kjedelig fyr på 34 år. Han bor på Grünerløkka i Oslo. Faren sponser leiligheten, rommet hans er fylt til randen av runkekluter, papirballer og tvilsomme DVD-plater. Og fyren er grusomt, grusom ensom. Han går ikke ut, han får ikke besøk, han har ingen venner. Og han blir bare feitere og feitere, mer og mer desperat etter å nedlegge det motsatte kjønn. Alt han vil, er å elske noen. Han har så mye han vil gi. Alt håp ser med andre ord ut til å være tapt. Men så. Joda, det kommer naturligvis en twist. For: en dag ringer faren hans og sier: "Jeg har tenkt litt på å leie ut et av rommene i leiligheten". Nemlig.

Jeg leste denne boka som en narkoman setter skudd.

Herregud for et tempo Ramslie legger opp til med "Fatso"! Jeg starta på side én. Før jeg visste ordet av det, var klokka 03.30 og arkbunken mot bakpermen forsvinnende liten. Det er et språk, en direktehet og et eneste jag gjennom hele boka, som gjør at du bare må, du må!, lese videre for å finne ut om denne stakkars, feite jævelen lykkes i å oppnå det eneste han vil ha; kjærlighet. Litt kroppskontakt. Omtanke. Ømhet. Noen å gi til. And in the end: sex.

Det som gjør boka interessant, er, foruten dette håpet man plutselig nærer for at hovedkarakteren skal oppnå "målet" sitt, to ting. Det ene er Lars Ramslies mesterlige håndtering av språket. Han skriver så godt, at plattheter og banaliteter bare føyer seg naturlig inn i rekken av tankevekkende erkjennelser og resten av bokas krystallklare språk. Legg også til en nokså stor dose språklig mot, og ikke minst, innholdsmessig mot. La meg si det sånn: Denne boka er, til tross for at også denne befatter seg meget med sex, så langt fra Mads Larsens suspekte, perverterte drittbøker som det går an å komme. For selv om språket i "Fatso" er direkte, enkelte steder gjennomborende rått, har det en hensikt. Det ligger en historie her, som Ramslie virkelig banker igjennom. Det andre som gjør den interessant, er at du liksom ikke helt vet om du kan tro på karakteren eller ei. For, som også er tilfelle i "Destroyer", er han sannelig ganske utroverdig.

Jeg skal naturligvis ikke si et kvekk om hvordan det går med Rino, som hovedkarakteren heter. Det får du finne ut sjøl, hvis du har lyst. Men at den anbefales, det bør det ikke herske den minste tvil om!

2 kommentarer:

Lasse sa...

Lars Madsen? Kidnapperen?

Thomas sa...

Du har som vanlig heeelt rett, Lasse. Hvordan er Espana?

Legg inn en kommentar