mandag, oktober 29, 2007

Kurfürstendamm, Berlin

tirsdag, oktober 23, 2007

Postkort fra Berlin


Flere bilder fra Deutschland finnes hos herværende fotograf, Lasse.

Fra Berolina hotell, Berlin

Av en eller annen grunn er det merkelig fint ä sitte pä et tysk hotellrom, etter ä ha foretatt en aldri sä liten stadsvandring nä pä morrakvisten, og lese Knut Hamsuns (ikke helt sannferdige) oppgjör med seg sjöl og Norge i Pä gjengrodde stier. Det er snodig at vi i gär kveld surret rundt utenfor Reichstag-bygningen (vi slo det fra oss ä gä inn, for köen utenfor kunne virkelig ha skremt vannet av noen og enhver) hvor Adolfus Hitlerius i sin tid var politisk bajas, for deretter ä lese om den samme syfilitiske germaniker i Hamsuns lille bok.

Berlin er en nydelig by. Man kan vandre i timevis, snuble over bäde den ene og den andre filminnspillingen (vi har en mistanke om at vi igär saktens var i fare for ä fä öye pä skumle, skumle Tom Cruise, men vi slapp heldigvis med skrekken), og man kan med glede fortape seg i hyggelige kneiper med grusom musikk, gode bokhandler (ikke en av dem har hittil fört Ambjörnsen pä tysk, men jeg har ikke gitt opp ennä) og dette merkelige forfallet som skinner igjennom alle nypussede fasader. Nä er det pä tide med en kopp kaffe servert av en velsinnet tyrker. Derfor farvel!

søndag, oktober 21, 2007

... then we take Berlin

Med bundespolizei som velkomstkomitee med batong og vaskeekte tanks, ankom vi - fem forfatterspirer - Berlin for en dröy togtur siden. Nä er det ut og fä seg en würst litt brennkvikt!

mandag, oktober 15, 2007

Litt om bildesnubling


På høflig forespørsel fra en franskmann, en liten redegjørelse:

En utsikt sett med det blotte øye er fra tid til annen helt ufattelig vakker, ja den kan være grandios, veldig. Overveldende, ville enkelte sikkert ha sagt. De ville ha mumlet et eller annet usammenhengende og banalt om fargene, om viftespredningen fra blått via rosa til en mørk purpurnyanse. Og så ville de kanskje vippet fram kameraet for å forsøke å forevige det for venner, familie og, hva vet jeg, kommende generasjoner, dette synet. Så kommer de hjem, laster kameraet over på pc-en. Det kommer opp, de åpner Photoshop eller hva nå bildebehandlingsprogrammet deres heter — og blir skuffet. Man blir alltid skuffet. Menneskets øyne har et sted rundt 120 megapikslers oppløsning, om jeg husker rett og om man nå godtar denne omskrivningen til digital fototerminologi. Et gjennomsnitts speilreflekskamera har vel om lag 10 megapiksler. (For å gjøre dette forståelig for enhver, et bilde med en oppløsning på bare 2 megapiksler kan blåses opp over ei avisside.)

Det sier seg sjøl at mye går tapt i oversettelsen her, for nå å uttrykke meg sånn.

Og derfor er det liten vits i å forsøke å gjenskape virkelighetens utsikt på pc-skjermen. Det blir rett og slett litt sørgelig. Så da jeg fikk bildet til venstre inn på harddisken, et bilde som ganske riktig har fine farger, om enn ikke så potente som de så ut slik jeg beskuet dem utenfor hybelhuset, da jeg fikk det opp på skjermen måtte jeg rett og slett ta en avgjørelse. Skulle jeg forsøke å forsterke fargespillet – eller skulle jeg gå helt bort fra «originalen» og lage mitt eget uttrykk? Vel, jeg valgte det siste. Jeg forsøkte riktig nok å gjøre det første, men resultatet ble bare flaut. Det ble pinlig.

Det jeg gjør, er at jeg åpner Photoshop, dette trofaste digitale mørkerommet av et program, og henter opp bildet. Første punkt på lista er å dra det over i rett format (som den observante leser vil ha lagt merke til, er alle bildene her like brede og ofte også like høye), slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til, og slik at originalbildet ikke klusses unødig med. (Man vet aldri om man kommer til å angre bittert.) Deretter bruker jeg Levels-verktøyet, finjusterer grånyansene. Så er det opp med Curves-verktøyet og stille på lyset og dermed også kontrasten. Når så dette er gjort, er det å finne fram Burn-verktøyet og dens alter ego Dodge-verktøyet. Disse to kameratene gjør de markerte punkter i bildet henholdsvis mørkere og lysere. (Pass på, overdriver du blir det bare kornete og stygt.) Deretter benytter jeg meg av et av flere Actions, det vil si forhåndsprogramerte behandlinger, disse kan du lage sjøl eller laste ned for eksempel her (dersom du ikke gidder sjøl).

Til dette bildet valgte jeg å gjøre det «eldre», det vil si lage en nokså kunstig sepia-effekt med utgangspunkt i den allerede temmelig oransje-brune fargen sola hadde forært bakken, trestammene og greinene. Kontrasten er også økt til det unaturlige, for å få vekk en del nyanser som ville ha tatt unødvendig mye fokus bort fra trærne som troner på bakketoppen. Jeg la også til en del falsk «støy» eller «noise» som det kalles, og valgte da en monokronistisk (svart-hvit) variant, for ikke å kødde med fargene (det hadde sett rimelig teit ut med sterke farger i et så begrenset uttrykk). Til slutt la jeg over et filter som skal få det til å se ut som bildeoverflaten er krakkelert, eller rett og slett merket av elde, få det til å se ut som det er oppbevart i en skuff over lengre tid.

Slik kan man altså for eksempel gå fram med leketøyet i Photoshop, for å få til akkurat dette bildet utfra originalbildet som ser forholdsvis Elg i solnedgang-aktig ut. Og er det noe vi ikke liker, så er det elg i solnedgang.

fredag, oktober 12, 2007

En vanlig dag på forfatterstudiet


Et lite innblikk i et ellers nokså lukket rom (bortsett fra når skolen har lyst på litt blest i media): Slik ser det ut på forfatterstudiet i Bø i Telemark en typisk høstdag. Vel, i hesteskoen som omkranser foreleserne sitter det jo naturligvis en bøling studenter. De to i bildets midte, forfatterne Kyrre Andreassen og Trude Marstein, har vært våre lærere i tre uker. Det har vært tre uker med nådeløs kritikk, oppmuntrende ord og anekdoter fra forfatterlivet. Tre nydelige uker.

IN OTHER NEWS: Jeg legger merke til at jeg ifølge Dagbladet.nos mildt sagt kraftige skattelistesøk gir tilbake til samfunnet i så stor grad at jeg, i en alder av 23 år, brødfør 0,14 barn i kommunal barnehage. Du milde dæven.

onsdag, oktober 10, 2007

Egen celle med utsikt

tirsdag, oktober 09, 2007

Che Guevara — 1928-1967:

lørdag, oktober 06, 2007

Rat-a-too-ee!

Helt siden jeg så kortfilmen «Geri's game» første året på Vestlandet (og skrev en oppgave om den til panegyrisk mottakelse hos den gamle mannen som vurderte svaret mitt), har jeg hatt en svakhet for Pixar-filmer. For et par år siden sa Disney opp samarbeidet med animasjonsstudioet, men de besinnet seg heldigvis i fjor (de sparket blant annet toppsjefen som hadde styrt skuta siden 1984) — og kjøpte hele pakka. For oss kinogjengere, filmfeinsmeckere og andre fantaster, betyr det at Pixar har fått en forholdsmessig gigantisk pengebinge å boltre seg i (ja, nettopp Skrue McDuck sin). Derfor kan jeg også sitte og le og bli rørt av ei rotte som kan lage mat. Nysgjerrig? Se Ratatouille!

torsdag, oktober 04, 2007

Landskap med industri

Forholdet, nei symbiosen natur-kultur fascinerer meg inntil det mentalsyke. Være seg i innland eller utland. Eller i lokalmiljøet, som her, bilder knipset (i ly av sola) på et av Bø i Telemarks industriområder. Det eneste som er gjort med dem, er at kontrastmekanismene i Photoshop har fått kjørt seg noen hakk. Hyperrealisme, tør jeg påstå.



















tirsdag, oktober 02, 2007

«Herr Raastad»

«Fru Raastad»