fredag, desember 21, 2007

Bare et lite tips:

Stikk innom bokhandelen din og plukk opp "Juleoratoriet". Nå!

mandag, desember 17, 2007

Vintergufs i Sandefjord

Med syv kalde utenfor døra, er det fristende å bli inne. Koke en ny liter kaffe, fiske opp ei god bok (og dem har man mange av) og bare igle seg ned i godstolen. Med god fyr på peisen. Men tar man bare noen ganske få skritt bort fra hjemmet lune hygge, finner man et landskap C.S. Lewis og Tolkien hadde sloss om å mane fram; et gnistrende vakkert og gruoppvekkende iskaldt skue av ren, skjær vinter. I går våget jeg meg utenfor. Her er resultatet, kjære leser:


nnnCampingplassen på Granholmen, hvor det ellers kryr av feriegjester, ligger øde og forlatt i vinterkulda.

nnnEn av naboene ble lei av at jeg parkerte Volvoen på fjellrabben hennes, og satte opp en benk i stedet.


nnnMellom to fjellrygger som kalles Lillehvalen og Storehvalen av lokale kjenninger, har noen anlagt natursti.


nnnDet er ikke bare naturen som pakkes inn i et hvitt lag av frost. Hvit bil er kult på avstand, men på nært hold ... vel.


nnnStorehvalen med fjorden nede på venstre side. Det må jo sies at fjellet lett kan se ut som en hval stivnet i landskapet.


nnnMotiv fra Granholmen. Vanligvis kryr det av skrålende unger, men nå er det hele kapslet inn av Kong Vinter.


nnnBadebrygga på Granholmen, med holmene rett utenfor. På gode sommerdager kan man svømme tvers over.


nnnVolvoen trosser kulda og får vinterpels i retur.


nnnNatur og kultur. Gjenlevninger fra sommerturistene møter årstidene.


nnnFlytebrygga som noen glemte å slepe inn før vinteren satte inn.

onsdag, desember 12, 2007

Puh, Ramslie!

Egentlig skulle jeg skrive om Lars Ramslies "Destroyer" som jeg ble ferdig i går morges. Vel, det var planen. Så plukket jeg opp "Fatso". Det skulle jeg aldri gjort. Første setning er noe sånt som "jeg skulle pult deg så jævlig hardt". Og derfra går det slag i slag gjennom bokas noe over tre hundre sider. Hovedpersonen er en (etter eget utsagn) feit og kjedelig fyr på 34 år. Han bor på Grünerløkka i Oslo. Faren sponser leiligheten, rommet hans er fylt til randen av runkekluter, papirballer og tvilsomme DVD-plater. Og fyren er grusomt, grusom ensom. Han går ikke ut, han får ikke besøk, han har ingen venner. Og han blir bare feitere og feitere, mer og mer desperat etter å nedlegge det motsatte kjønn. Alt han vil, er å elske noen. Han har så mye han vil gi. Alt håp ser med andre ord ut til å være tapt. Men så. Joda, det kommer naturligvis en twist. For: en dag ringer faren hans og sier: "Jeg har tenkt litt på å leie ut et av rommene i leiligheten". Nemlig.

Jeg leste denne boka som en narkoman setter skudd.

Herregud for et tempo Ramslie legger opp til med "Fatso"! Jeg starta på side én. Før jeg visste ordet av det, var klokka 03.30 og arkbunken mot bakpermen forsvinnende liten. Det er et språk, en direktehet og et eneste jag gjennom hele boka, som gjør at du bare må, du må!, lese videre for å finne ut om denne stakkars, feite jævelen lykkes i å oppnå det eneste han vil ha; kjærlighet. Litt kroppskontakt. Omtanke. Ømhet. Noen å gi til. And in the end: sex.

Det som gjør boka interessant, er, foruten dette håpet man plutselig nærer for at hovedkarakteren skal oppnå "målet" sitt, to ting. Det ene er Lars Ramslies mesterlige håndtering av språket. Han skriver så godt, at plattheter og banaliteter bare føyer seg naturlig inn i rekken av tankevekkende erkjennelser og resten av bokas krystallklare språk. Legg også til en nokså stor dose språklig mot, og ikke minst, innholdsmessig mot. La meg si det sånn: Denne boka er, til tross for at også denne befatter seg meget med sex, så langt fra Mads Larsens suspekte, perverterte drittbøker som det går an å komme. For selv om språket i "Fatso" er direkte, enkelte steder gjennomborende rått, har det en hensikt. Det ligger en historie her, som Ramslie virkelig banker igjennom. Det andre som gjør den interessant, er at du liksom ikke helt vet om du kan tro på karakteren eller ei. For, som også er tilfelle i "Destroyer", er han sannelig ganske utroverdig.

Jeg skal naturligvis ikke si et kvekk om hvordan det går med Rino, som hovedkarakteren heter. Det får du finne ut sjøl, hvis du har lyst. Men at den anbefales, det bør det ikke herske den minste tvil om!

tirsdag, desember 11, 2007

The Birds

Scene fra mutterns eminente fuglebrett, en helt vanlig desemberdag:

GOING IN FOR THE KILL: Her har vi fuglen Trond som spenner vingemusklene idet han flakser seg inn mot mat og glede. Han prøver å imponere Laila som har funnet matfatet og (tilsynelatende) gir totalt beng i Tronds fjærprakt.


WRONG APPROACH: Her sees Laila som forteller Trond hvor landet ligger etter at selvsamme Trond øste seg opp så det bruste i fjæra og tok henne på stjerten. Legg merke til Lailas venstrefot, som hun er i ferd med å ... sette ned.


BABY GOT BACK: Her har vi vågefulle Trond en halvtime seinere. Fuglen (Laila) er fløyet og Trond gjør seg klar til å ete seg opp til neste gang Lailas yppige konturer kan skimtes i nærheten av matfatet.

mandag, desember 03, 2007

Forrykende slektskrønike

Jeg har nettopp lest ferdig danske Morten Ramslands familieroman "Hundehode" og må bare gi meg ende over. For en heisatur av en roman! Gjennom barnebarnet Asger tråkkes historien til en norsk-dansk familie fra i dag bakover til 1930-årene, og tilbake til vår tid igjen. Boka skildrer familien gjennom tre generasjoner. Første generasjon er smugler og kubistisk(!) skipsingeniør Askild og hans kone Bjørk. Og selv om Askild egentlig kan sies å være romanens hovedkarakter, fortelles det hele altså gjennom barnebarnets blikk. Romanen sparkes i gang på ei tysk slette under Andre verdenskrig - og vi følger Askild gjennom fluktforsøk og frigjøring fra en tysk konsentrasjonsleir. Dette oppholdet resulterer i en alkoholrus som varer ved gjennom hele romanen.

I andre generasjon følger vi Askild og Bjørks tre barn, spesielt fortellerstemmens far, Flapøre (kan nok best oversettes til Flagreøre; jeg har lest den danske originalen og aner ikke hva han heter på norsk). I tredje generasjon får vi historien til bokas fortellerstemme, malerspiren Asger.

Det som først og fremst gjør boka leseverdig, er forfatterens omgang med språket. Her finnes et hårreisende driv, en underfundig humor (enkelte ganger hysterisk morsom) og et alvor som virkelig dirrer. Samtidig er den spesielle miksen av jeg-forteller og allvitende forteller (barnebarnet vet jo alt om hva slekta har vært gjennom av gleder og sorger) noe som løfter romanen til uante høyder. Anbefales på det aller sterkeste, som julelesning eller når som helst.

søndag, desember 02, 2007

Lynvisitt

Med juleferie på forfatterstudiet og en hel, lang desember med skriving, skriving og skriving foran i løypa, er det temmelig ålreit å stikke innom Oslo og gjøre en reportasje for Magasinet. Komme inn på det gamle kontoret og se at alt er som det var i sommer, det samme sjarmerende virrvarret av lapper, notatblokker og avissider. Det er rart med det: lærer man å sykle, sykler man resten av livet.