onsdag, desember 31, 2008

Hvit nigger i London


Vanligvis pleier jeg å legge ut intervjuer her i den form de hadde på trykk i Dagbladet. Denne gangen gjør jeg et unntak. Spør meg ikke hvorfor, for jeg vet ikke. Den opprinnelige versjonen kan leses her. Denne versjonen av mitt intervju med Ingvar Ambjørnsen er nedskrevet på et råttent hotellrom i London før fotografen og jeg skulle hjem igjen med et altfor tidlig fly. Denne varianten har ikke vært gjennom den helt samme redigeringen som i Magasinet, så det inneholder noen skjønnhetsfeil og er langt som et godt år. God lesning!


- JEG SKAL IKKE
holde noen tale for Elling, altså!
Ingvar Ambjørnsen tar gripetak om halvliteren på et hotell i Kensington i London. Han er i metropolen for å se romanfigueren «Elling» bergta det engelske publikummet fra teaterscenen. Med seg har han kona Gabriele Haefs og manusforfatter Axel Hellstenius. Akkurat nå sitter han og venter i hotellobbyen, med sitt sedvanlige lange og bustete håret. Det er så visst ikke bare Dag Solstad som kan gjenkjennes på frisyren. Den svartkledde forfatteren synes det er helt streit at Elling settes opp over dammen.
- Det er udelt kult, det altså. Hele Elling-eventyret er jo helt utrolig. Da jeg sendte manuset i posten til forlaget i 1992, dro jeg til Berlin sammen med Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen. Jeg snakket med forleggeren og sa at det bare var én hake ved manuset: «Du kan ikke selge det»!

SJELDEN HAR NOEN
tatt så feil: De fire bøkene om sosialdemokraten Elling har solgt i X eksemplarer og er oversatt til X språk, stykket om Elling har vært oppført på teaterscener i hele Europa og hittil er det kommet tre filmer om ham.
- Elling har tjent inn 350 millioner kroner. Det skrev Dagens Næringsliv på forsida for noen år siden. Det er første gang jeg har fått forsida der i gården! Men det er altså ganske mange mennesker som har levd godt på en litt sprø idé. Jeg har fått noen hyggelige postkort fra Elling opp gjennom årene.
- Postkort fra forvirrede lesere?
- Nei, nei. Av og til dumper det inn noen tusenlapper på kontoen min fra et eller annet land som har satt opp Elling på teater. Sånne ting. Det er postkorta fra Elling.
- Er du lei av ham?
- Jeg var det etter den første filmen. Da orket jeg ikke mer, og sa at nå ville jeg ikke snakke om Elling på minst ett år. Men det er fantastisk. Det er få forfattere som har opplevd det jeg har med en av sine figurer. Jeg må nesten forholde meg til ham som en levende person.

AMBJØRNSEN RIKKER
urolig på seg i lenestolen. Så kommer det opp en svart tingest med ei snor festet på seg. Nå som forfatteren har bikket femti, har han gjort fotograf av seg.
- Det er første gang jeg har hatt et kamera i hele mitt liv. Ikke engang som guttunge hadde jeg det. Her i London er det fantastisk mange kule kumlokk! Så jeg har flydd rundt og tatt bilder av dem. Det er nesten som å samle på frimerker.
- Det er dritdeilig å være ferdig med røyken. Jeg sluttet fra en dag til en annen, etter trettifem år. Det var en plutselig frigjørende tanke, som Kjell Askildsen sier. Og jeg gjorde det uten å ha planlagt noe som helst. Nå slipper jeg å grue meg til jeg skal slutte å røyke, sier Ingvar og dytter inn ei hamsterbleie (porsjonssnus).
Det er ikke første gang Ingvar Ambjørnsen er på de britiske øyer. Det er riktignok 21 år siden sist han og kona Gabriele var her sist. Det var den gang han leste korrektur på manuset til Hvite niggere og gjorde research til krimromanen Heksenes kors som kom ut året etter gjennombruddsboka.
- Det er den dårligste boka jeg har skrevet! kommer det tordnende.
- Jeg har fortrengt den. Etter Hvite niggere var jeg nødt til å skrive noe annet, komme meg inn i et annet litterært værelse. Jeg ville ikke skrive tre bøker om noen som røyker hasj i smug i Larvik og Porsgrunn.
Ambjørnsen får blikkontakt med kelneren og får på erkebritisk vis servert en ny, svalende halvliter.
- Det er egentlig å pisse litt på leseren, det jeg sa nå. Du skal ikke si sånt, for du treffer alltid mennesker som har festet seg ved noe spesielt i bøkene dine. I Heksenes kors skriver jeg en del om hvalfangst, og jeg møtte den gammel mann som syntes det var fantastisk at jeg som ikke har opplevd det, kunne skrive om hvalfangst. Det likte han, ikke sant.

FRA EN AV
hotellets mange korridorer kommer Gabriele ned i baren. Hun jobber som oversetter i Tyskland, har oversatt hvert smitt og smule Ambjørnsen har skrevet til tysk. Og hun kan åtte språk flytende. Om du spør henne hvordan det er å oversette Ingvar Ambjørnsens bøker, svarer hun noe sånt:
- Det hender jeg går inn og spør ham om et eller annet, men jeg gjør som jeg vil uansett.
Like etterpå kommer Axel Hellstenius. Forfatteren som er mest kjent som manusforfatter ser en smule forvirret ut, men det er ikke så rart: British Airways sendte like godt bagasjen til en helt annen plass på Europa-kartet.
- Vi har kjent hverandre i tjue år, begynner Ambjørnsen lattermildt.
- Men dette er første gang vi har shoppa sammen!
- Dere har jobba sammen før, hva er det som gjør at samarbeidet dere imellom går så bra?
- Nei, det har egentlig svinga ålreit fra første møte. Han kom ned til Hamburg for å spørre om han kunne lage film av Pelle og Proffen-bøkene. Når var det, Axel?
- I 1989. Jeg husker jeg tok toget ned og gikk ned til leiligheten. Du hadde ikke våknet ennå, så jeg gikk rundt i … ja, i horegatene.
- Nederste etasje i vårt bygg var det eneste de ikke leide ut til horer, smetter Gabriele lynraskt inn. Ambjørnsen smiler bredt.
- Samarbeidet vårt er veldig lite anstrengt. Ja, rent bortsett fra når jeg har måttet sette ned hælen, da. Det har ikke vært noe slåssing, sier forfatteren og gir seg til å fikle med digitalkameraet sitt. Spøkefullt advarer han fotografen om at hun nok må se til å finne seg ny jobb, for nå tar han over. Han kommer til å slå til noe skikkelig, som han sier. Så foreviger han Axel Hellstenius idet han tar en slurk øl.
- Hva er det som gjør at Elling har blitt en så gigantisk suksess?
- Det vet jo ikke vi. Det går ikke an å planlegge noe sånt, sier Axel.
- Kvalitetsbevisste publikummere, kommer det fra Gabriele.

FRA SITT FRIVILLIGE
eksil hos tyskerne, har Ingvar Ambjørnsen latt Elling-figuren få leve sitt eget liv. Han har ikke satt noen nevneverdige begrensninger for teaterinstruktører eller filmregissører.
- Alle har jo sett filmen, og det har kanskje vært litt dumt med tanke på hvordan Elling har blitt i de ulike stykkene. Det hadde blitt galt å sette begrensninger, synes jeg. Men det har vært noen ganger vi har stussa. For eksempel i Bulgaria, hvor de mente at mora til Elling måtte være prostituert for å gjøre stykket troverdig. Men det vi skal se i kveld, er noe vi aldri har sett før, sier Ingvar.
- Det er nemlig en adaptasjon av filmmanuset mitt, opplyser Axel.
- Å, er det det det er? Ambjørnsen ser et øyeblikk ut som et rolig spørsmålstegn. Så snakker han om hvordan det er å gi slipp på noe som er oppstått i ens eget hode.
- Det er sånn, at enten blir du med eller så sier du nei. Er du så jævlig redd for rumpa di, må du ikke bli med, altså. Det verste jeg vet er bokforfattere som furter når filmen er laget. Det oppfatter jeg som … kokett.

PÅ VEI UT av hotellbaren i retning en bedre middag og deretter urpremieren på den engelske varianten av Elling, kommer Ingvar på at ingen har bestilt taxi. Vanligvis smetter de svarte London-drosjene rundt som feite fluer på jakt etter kunder, men nå er det håpløst. En av Norges største nålevende forfattere skotter ut på den kaotiske trafikken som drar seg nådeløst forbi. Han ser ikke hundre prosent trygg ut.
- Jeg synes det er dritskummelt å være fotgjenger i denne byen. Vi er vant til høflige bilister i Tyskland, men her holder jeg på å bli overkjørt hver dag.
Vel inne i en av de sjarmerende rustbeholderne, går samtalen videre mellom Ingvar, Gabriele og Axel. De snakker om hvor ulike landene i verden er.
- Men er alt bedre i Tyskland, Ambjørnsen?
- Ja, nesten. Hehe, neida. Men det er heldigvis slutt på at alt er best i Norge.
- Ikke hvis du fikk med deg Arbeiderpartiets landsmøte i april …
- Nei, der var jo alt fint. De løste til og med opp i prostitusjonsproblemet! Det har jo vært et problem lenge, men heldigvis løste Arbeiderpartiet det også, kommer det knakende tørt fra baksetet.

- ER DERE SPENTE?
Teaterscenen er en bitteliten, intim og ikke minst smekkfull sal. Det norsk-tyske følget blir geleidet fram til første rad. Så nær scenen er de, at de nesten sitter oppi institusjonssengene til Elling og Kjell-Bjarne. Scenen er naken, med blå- og gulmalte vegger. Det eneste som står der, er sengene, en reiseradio og et skap. Publikum består av briter på tretti pluss, samt et og annet hode som nærmer seg middagshøyden. Et hutrende mindretall har bikket over.
- Jeg er skikkelig nervøs, kommer det umiddelbart fra Axel. Ved sin side har han en sjeldent stoisk Ingvar Ambjørnsen.
- Jeg er ikke nervøs. Jeg prøver å roe ned Axel.
Så begynner stykket. I den prisbelønnede engelske skuespilleren John Simms skikkelse er Elling like herlig bedrevitende, selvrettferdig og nervøs som Ambjørnsens romanfigur. Kjell Bjarne spilles som en høy og klumsete, høyrøstet og elskovssyk spjæling av Adrian Bower. Med ujevne mellomrom lyder forfatter Ingvar Ambjørnsen og manusforfatter Axel Hellstenius’ humring og latterhikst fra første rad.

- KAN VI IKKE
gå tilbake der vi var og ta et glass mens vi tenker på hva vi skal gjøre?
Forestillingen er over, ovasjonene overstått og Ambjørnsen & Co. er på jakt etter en bar. I en by som huser nesten åtte millioner mennesker, skulle man tro man kunne vandre fra bar til bar natta igjennom. Det kan man ikke, for alt stenger tidlig. Men dette følget er ikke tapt bak ei vogn, og Gabriele kommer med forslaget om å gå tilbake til teaterbaren.
- Hvordan likte du stykket?
- Nei, jeg synes det var bra, jeg. Morsomt, sier Ambjørnsen mens han skuer etter en åpen pub. Noen kvartaler borte åpenbarer det seg en irsk pub. Musikken røper åpningstidene.
Et glass blir til tre, og samtalen går lekent om forestillingen. Både Axel og Ingvar forsikrer hverandre til stadighet om at stykket var veldig bra. Det er tydelig at de kjente igjen Elling på engelsk.
- Gabriele, har du noen gang hatt lyst til å skrive en roman du?
Hun tenker seg nøye om, veier ordene før de unnslipper henne.
- Jeg har jo skrevet fagtekster, men skjønnlitteratur …
- Ja?
- Jeg har bare små, en sides-ideer og har liksom aldri hatt noen bok i tankene. Men våkner jeg opp i morgen med en klar idé, da!
Imens synger Axel Hellstenius for full hals til 70-tallsmusikken og Ingvar Ambjørnsen trommer spøkefullt takta med et breddfullt askebeger.

SÅ ER DET taxi hjem og noen timer på bakhodet før turen går videre til lunsj med representanter fra den norske ambassaden i London. Den skal avholdes på den fasjonable, lukkede Grocho Club, hvor ingen uvedkommende slipper inn. Neppe en invitasjon Ingvar Ambjørnsen så for seg da han satt krokbøyd over skrivemaskinen og hamret ut Hvite niggere på 1980-tallet.
Nå forteller han sin neste rundt bordet at bøkene om Elling er mye mørkere. Han sier det med rynkede bryn og med ettertrykk. The books are much, much darker, sier han.
- Hva skriver du på nå?
- Jeg skriver på en roman, noe jeg gjør bestandig. To stykker, egentlig.
- Du hadde senebetennelse for en stund siden og kunne ikke skrive. Hvordan var det?
- Det var helt jævlig, for ideene går rundt i huet hele tida. Det ble en mental forstoppelse. Da jeg endelig kunne begynne å skrive igjen, begynte jeg på alt mulig samtidig. Jeg kom litt ut av rytmen.
- Men nå er det business as usual igjen?
- Ja, men det er vanskeligere. Det går tyngre enn det gjorde før. Det kan være at jeg er i en fase hvor det butter litt imot. Men jeg har ikke tro på at jeg kommer til å slutte å skrive bøker, altså.
- Har du planer om flere noveller?
- Ja, men da må jeg ut av den sorte-mørkeblå stemninga fra de forrige novellene. Finne en annen tone, skrive en annen type noveller. Ofte får tekster farger for meg, og alle novellene mine har hatt en sånn blå-svart farge. Jeg kan få konkrete ideer av å se på abstrakte malerier, så jeg er sterkt preget av fargelandskaper. Når jeg begynner å skrive, blir disse fargene grunntonen.
- Hva slags litterært landskap er du på vei inn i?
- Det hender at jeg er i det mørke landskapet som finnes i novellene mine, men det ser ut som jeg er på vei til Tyskland. Ja, jeg er vel egentlig der allerede.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Mrsmt

Thomas sa...

Tk

Legg inn en kommentar