torsdag, august 27, 2009

3.

Jeg renser halsen. Nå skal alle disse menneskene snart hjem. De skal reise seg. De gamle damene skal rette på frisyrene sine før de tar på seg hattene sine, de gamle mennene skal gripe ut etter stokkene sine, se seg om etter familiemedlemmene sine, og Lucia-jentene står sikket allerede inne i sakristiet og skifter, snakker opprømt om hvordan det var, hvordan det gikk og om hvem som var der, hvem som så dem. Alle skal hjem til sitt. Nå skal de snart reise seg, alle ektemennene. Alle konene, alle de gifte og de skilte, alle ungene, besteforeldrene og alle pensjonistene som bare kommer hit fordi de ikke føler at de kan la være eller fordi de ikke har noe annet sted å gå. For jeg tenker det, og det har jeg tenkt mange ganger i løpet av disse to årene: Det er godt å være her. Jeg lurer på hvordan det var før, med den gamle kirkesangeren, hun som døde så brått. Om det var annerledes da. Om min sang har gjort noe med dem, alle de som er fast inventar under høytidene, om de har bitt seg merke i at noe er skjedd. Jeg lurer på om de gleder seg over det. Jeg er sliten i føttene. Er nødt til å få kjøpt meg noen nye sko, men det blir ikke tid. Jeg synes ikke jeg har noe tid i det hele tatt. Det gnager på hælene og nå ser jeg organisten løfte det ene øyebrynet, som om han vil dobbeltsjekke at jeg er med ham. Jeg smiler med munnen. Det er som jeg sier: Ja, jeg er her, du er ikke alene. Han snur seg rundt på krakken, skutter seg, jeg tenker at han kanskje fryser. At selv om det er varmt, så fryser organisten. Jeg renser halsen igjen. Jeg er nødt til å slutte å røyke. Tenk om jeg mister stemmen en dag. En søndag. For eksempel en av dåpssøndagene, jeg ser for meg familiene strømme til kirken, i spenning, at noen av dem kanskje har kranglet i bilen på veien, at andre av dem er så stolte at de har klumper i halsen, i dag skal de gi barnet sitt i guds hender, ser jeg for meg at de tenker, eller omvendt, at en far, en nokså ung far dirrer av et sinne han ikke forstår, at noe i ham stritter i mot dette, imot dåpen, men at han ikke kan gjøre noe for å stanse det, at han må være der, må være med, ikke kan skuffe. Og så kommer jeg inn, med et rødt skjerf i halsen, med dugg i ørene og klumpete, fjern stemme. Jeg går opp mot presten og mumler, hest: Jeg kan ikke synge. Prestens blikk som flakker, mot familiene, mot døpefonten. Jeg må slutte å røyke. Jeg vet det. Og nå er organisten klar, jeg hører pusten fra orgelet, så er vi i gang. Så synger jeg igjen.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar