onsdag, september 02, 2009

Eksklusivt: Buzz Aldrin


Jeg husker ikke lenger helt hva jeg tenkte, men jeg visste, jeg kjente, at jeg var med på noe uvanlig stort. Der kom han, en gammel og nokså anonymt utseende mann. Han hadde et følge av assistenter, og en blå tøyveske. Det var alt. Men det var ikke alt. For så kom han nærmere. Så gjenkjente jeg ansiktet. Gullringen på fingeren. Slipsnåla som forteller at denne mannen har gått på månen. Det er ikke hver dag man får møte Buzz Aldrin i London. Eller i det hele tatt. Her er reportasjen jeg lagde om førtiårsjubileet for månelandinga. Tilgi meg den elendige bildekvaliteten, men mobilen var alt jeg hadde. Den og journalistblokka. God lesning!

London, 2009. Tjue ivrige pressefotografer står og fekter med kameraene sine. De har digre teleobjektiver og snakker om han de skal ta bilde av. Den gamle mannen. 79-åringen. En av fotografene sier at han har planer om å be han de skal ta bilde av ta et «giant step back» så bildet blir bedre. De andre fotografene brøler av latter.
Så kommer han.
Buzz Aldrin.
Månefareren.
Helten.
Alkoholikeren.

Månen, 1969. To menn fra jordkloden befinner seg 120 meter over månens grå, ugjestmilde overflate. Kratrene gaper. De har koblet seg fra Michael Collins i romskipet som kretser over dem. Inne i månelandingsfartøyet «Eagle» står Buzz Aldrin (39) klistret til kontrollpanelene. Han er ikke redd. Det har han ikke tid til. Han svetter. Kommandør Neil Armstrong (38) ser ut av den lille glugga på sin side, de har radiokontakt med Houston, USA.
De nærmer seg. De har lite drivstoff igjen.
Og stedet de skal lande på, er fylt av digre kampesteiner. Neil Armstrong melder fra over radioen. Signalet sendes med halvannet sekunds forsinkelse hver vei. De må vente tre sekunder før de vet om de har tillatelse til å fortsette videre. Klokka tikker. Datamaskinen om bord er overbelastet. Varsellampene lyser. Nivået av brennstoff kryper nedover. De har 60 sekunder igjen før de må være landet, eller så vil de treffe månen for hardt og bli så skadet at de ikke kan lette igjen.
Drivstoffnivået synker faretruende.
Houston advarer: «Tretti sekunder.»
Armstrong leter, leter. Så finner han et egnet sted.
Stillhetens hav.
Klokka 21.17 norsk tid den 21. juli treffer et av månelandingsfartøyets bein måneoverflaten. Et kontaktlys tennes på kontrollpanelet. Buzz Aldrin melder om «contact light». Det er de første ordene som sies idet mennesket lander på en annen klode for aller første gang. Armstrong melder kort etter til jorda: «Tranquility base here, the Eagle has landed».
Drivstoffmåleren viser at de har 15-20 sekunder med drivstoff igjen. De ser på hverandre og gliser bredt.
«Stillhetens hav. We copy you down. Dere har en gjeng her nede som holder på å bli blå i ansiktet. Nå puster vi igjen. Takk skal dere ha,» lyder det fra jorda.

Førti år seinere. Han tar imot oss med en modell av månelandingsfartøyet «Eagle» i hånda. Vi er på Norsk Romsenter i Oslo. Mannen som rekker fram hånda er sivilingeniøren Erik Tandberg (76). Det var han som ledet det norske folk gjennom den direktesendte tv-sendingen fra månelandingen i 1969, sammen med NRK-journalisten Jan P. Jensen. 600 millioner mennesker verden over fulgte månelandingen på fjernsyn. Nå gir 76-åringen seg til å gjenfortelle landinga i ivrig detalj.
Så ser han plutselig opp.
— Er dette for detaljert, eller?
— Å nei, det er spennende. Jeg har aldri hørt det før.
— Nei, det er jo en stadig mindre del av befolkningen som var i live i 1969.
Tandberg har møtt romfarerne ved flere anledninger.
— Aldrin var en spesiell kar med doktorgrad fra Massachusetts Institute of Technology. Han var en skarping, men han hadde store ambisjoner. Han ville være førstemann som satte fotavtrykket sitt på månen.
— Men han fikk ikke viljen sin?
— Nei, NASA ville ha Armstrong fordi han hadde lengre fartstid som astronaut. Og han var sivil pilot på dette tidspunktet, ikke militær. I en periode med Vietnam-demonstrasjoner i gatene og kald krig, fant de ut at det var bedre å sette en sivil mann på månen først. Aldrin ble skikkelig forbannet.

London, 2009. Buzz Aldrin spør om han skal sitte eller bli stående. I hånda har han sin nyskrevne selvbiografi «Magnificent desolation». Han er i England for å feire at det er førti år siden månelandingen, og for å lansere den nye boka. Han er det største trekkplasteret til London Literature Festival som akkurat har åpnet. Samtidig kan han i år feire at han har vært edru i 30 år.
Han er en gammel mann. Lav av vekst. Gullringer på fingrene. Et fargesterkt slips. Han ser ut som hvilken som helst 79-åring. Men det er han ikke. Nåla på jakka avslører hvem han egentlig er. Det er den som forteller at den gamle mannen i den koksgrå dressen har vært i verdensrommet. At han har vært på månen.
— Buzz, kan du se opp i himmelen, sier en fotograf.
— Ja, Mr. Aldrin, kan du ikke se opp? istemmer andre.
Buzz Aldrin ser på dem med tunge øyne. Dette har han vært med på før. Utallige ganger. Tusenvis av ganger. Men han nikker. Retter hodet opp mot himmelen.
— There's nothing up there, sier han.

Stillhetens hav, 1969. Buzz Aldrin og Neil Armstrong har tilbrakt syv timer i månelandingsfartøyet. Egentlig skulle de ha sovet, spist og hvilt. Men adrenalinet som banker rundt i årene deres gjør det umulig å sove. Det gjennomborende lyset fra sola lyser opp den trange kabinen i landingsfartøyet. De gjennomgår sikkerhetsrutinene sine for ørtende gang. Gjør seg klare. Hjelper hverandre med å bakse på seg de tunge romdraktene. Det er trangt. De er spente, de aner ikke hva som venter dem.
Neil Armstrong åpner luka og går ut på stigen. Han tar ett forsiktig trinn etter det andre. Ni trinn skiller ham fra måneoverflatens grå støv. Aldrin har slått på fargekameraet som skal forevige nedstigningen.
Klokka 03:56 norsk tid setter Armstrong venstre fot på månen. Han tar seg god tid. Ingen vet om overflaten vil holde eller om den er som kvikksand. Forsiktig planter han begge beina på månen. Så ytrer han den kanskje mest kjente setningen noe menneske har sagt: «It's one small step for a man, one giant leap for mankind». Oppe i fartøyet står Buzz Aldrin og venter. Han blir stående i femten minutter. Så tar han steget ut på stigen. Han tar et skritt av gangen med den klumpete, livreddende romdrakta. Så er også han nede. Han ser seg rundt. Det er sort overalt. Ingen farger annet enn månens hvite og grå støv. Han kan ikke se en eneste stjerne. Så melder han ned til jorda:
«Beautiful. Beautiful. Magnificent desolation».
Verdens vakreste landskapsbeskrivelse.

Oslo, 2009. Romfartsekspert Erik Tandberg forklarer de vitenskapelige eksperimentene Buzz Aldrin og Neil Armstrong utførte i løpet av de to og en halv timene de var på månen, mens Michael Collins, den tredje månefareren, svevde rundt månen som det ensomste mennesket i verden. De plantet det amerikanske flagget, satte opp en plakett hvor det sto at de kom i fred fra hele menneskeheten. Så gikk de tilbake til «Eagle» og la seg til å sove etter å ha jobbet sammenhengende i 23 timer. Buzz Aldrin la seg på gulvet, Neil Armstrong måtte ta til takke med å sove på toppen av rakettmotoren som skulle få dem opp i verdensrommet igjen syv timer seinere.
Lite visste de da om alle konspirasjonsteoriene som skulle ramme dem seinere. Med all god oppmerksomhet følger den negative, den surmagede. Drittkastinga.
I 2002 møtte Buzz Aldrin en dokumentarfilmskaper i USA. Filmskaperen kom bort til ham og kalte ham løgner. Han stakk fingeren mot romhelten og sa at hele månelandingen er juks og oppspinn. At det ikke har skjedd.
Buzz Aldrin handlet resolutt.
Han gikk mot filmskaperen, så ham inn i ansiktet.
Og smalt til ham med knyttneven.

Houston, 1969. Etter at de tre romfarerne splæsjet ned i Stillehavet 24. juli samme år, ble de iført biologiske isolasjonsdrakter. De ble sprøytet med kjemikalier, ingen fikk komme i nærhet av dem. De forble i isolat hos NASA i over 20 dager. Der fikk de se nyhetssendinger, lese aviser, snakke om hva de hadde vært med på. De ble undersøkt av spesialister og leger. Og de drakk. I sin ferske selvbiografi — som Magasinet har fått tilgang til — skriver Buzz Aldrin:
«Jeg hadde et behov for å ta av for den voldsomme opprømtheten jeg følte. Det å drikke etter fullførte oppdrag var vanlig i militæret og NASA. Og Apollo 11 var helt klart det største og mest vellykkede oppdraget jeg noen gang hadde flydd. Jeg følte at jeg fortjente å unne meg noe godt. Da NASA endelig slapp oss ut av isolatet, var det klart at ingen av oss hadde lidd noen skade etter å ha blitt utsatt for månestøvet eller noe annet. Fysisk sett var vi i toppform.»
Så fulgte en endeløs triumfferd jorda rundt. Den varte i 45 dager. Aldrin, Armstrong og Collins besøkte 23 land, møtte 20 statsoverhoder og mottok et utall utmerkelser og æresbevisninger. Alle ville ha en bit av dem. Det var ingen ende på populariteten. De ble hyllet som vaskeekte amerikanske helter.
Men Buzz Aldrin skulle raskt finne ut at det er en menneskelig side ved det å være helt.

Oslo, 2009. Det var Erik Tandberg som intervjuet dem da de kom til Norge. Oktober 1969. Månefarerne hadde bare vært på jorda i noen måneder. Og de var invitert til lunsj med de kongelige på Slottet i Oslo. Astronautene og konene deres ble tatt imot av kong Olav og daværende kronprinsesse Sonja. Erik Tandberg forteller om tre vidt forskjellige mennesketyper. Armstrong var den innadvendte, stille typen. Men når han først sa noe, var det vel verdt å åpne ørene. Collins var en intellektuell type.
— Men Buzz Aldrin fant seg ikke helt til rette. Han hadde jo en del problemer med alkohol og depresjoner allerede da. Han hadde et veldig svingende humør. Collins fortalte meg at Aldrin under forberedelsene til måneferden hadde drukket og blitt kritisk overfor Armstrong. Da hadde Armstrong bedt ham holde munn og gå og legge seg.
— Men du merket på Aldrin at han hadde problemer?
— Ja, det gjorde jeg. Men hva kan du gjøre da, hvis du har anlegg for alkoholisme og depresjoner og du har vært nummer to som har satt sin fot på månen? Hva kan overgå det? Månelandingen er en av de største begivenhetene i menneskehetens historie. Vi kommer til å dra tilbake og vi kommer til å dra til Mars. Men det var bare denne ene gangen vi satte føtter på en fremmed klode for første gang.

«Hva gjenstår? tenkte jeg. Hva skal en person gjøre når hans eller hennes største drømmer og utfordringer er oppfylt? Jeg strakk meg over til det lille bordet etter drinken min, whisky som sjenerøst var helt i et glass med isbiter. Jeg var 39 år og hadde nådd toppen av min verden. Hva gjensto? Hva skulle jeg gjøre med resten av livet mitt?»
Det skriver Buzz Aldrin i selvbiografien. I 1972 gikk han nådeløst ut i pressen i en serie artikler. For første gang snakket han om konsekvensene av å være nummer to på månen. Å skulle spille helt for hele verden. De hadde vært så opptatt av å forberede seg til måneferden at de sto totalt ubeskyttet for tilbakekomsten til jorda. I selvbiografien skriver han om hvordan det føltes. Om maktesløsheten som fulgte.
Han var ikke klar over det selv, men han hadde fått to nye følgesvenner i livet. Depresjonen og alkoholen.
Og hele tida måtte han svare på spørsmålet fra fans, journalister, kongelige og vitenskapsmenn: Hvordan var det å gå på månen?
«Jeg slet med å svare. Jeg ville så gjerne si noe dypt, noe meningsfullt. Men jeg var ingeniør, ikke poet. Selv om jeg grublet over de store spørsmålene her i livet like mye som alle andre, fant jeg ingen ord som kunne beskrive hva jeg hadde opplevd. Menneskene jeg møtte ville ha et slags kosmisk svar på disse spørsmålene. På månen hadde jeg stått i det grå støvet og sett jordkloden henge som en liten blågrønn runding ute i verdensrommet, og jeg hadde beskrevet månen som et storslått øde. Nå begynte jeg å føle at det var blitt en beskrivelse av mitt indre.»
I 1972 ble Buzz Aldrin innlagt på mentalsykehus. Han fikk en sykepleier til å kjøpe alkohol for ham og smugle det inn. Ekteskapet var i krise, han hadde vært utro, karrieren hans var gått i stå. Han prøvde seg i næringslivet, men møtte bare tomme løfter. En soldat skulle ikke få psykiske problemer. I hvert fall ikke en som hadde gått på månen! Forsvaret ønsket ham ikke tilbake. Buzz drakk stadig mer.
Han ble utskrevet fra sykehuset, men var snart tilbake. Han fjernet seg fra barna sine. Dro ned gardinene, orket ikke stå opp av senga.
Dag ut og dag inn satt han foran fjernsynet og druknet håpløsheten i alkohol.
Han kjørte i fylla. Endte opp som bruktbilselger.
Ekteskapet raknet. Kona ville skilles. Barna snakket nesten ikke til ham.
Og som han skriver i selvbiografien:
«Min eneste trøst var et glass whisky. Og enda et. Jeg følte meg isolert, alene og usikker. Jeg gikk fra å drikke til å bli deprimert, til tyngre drikking og enda tyngre depresjon.»

London, 2009. I dag er det amerikanske flagget på månen antakelig blitt helt hvitt på grunn av de kraftige solvindene. Armstrong og Collins er sjelden å se i offentligheten. Men Buzz Aldrin lever i beste velgående. Vi står utenfor Royal Festival Hall hvor han skal tale til en sal fylt til bristepunktet dagen etter. Da skal han snakke om det å være en mann uten oppdrag midt i en midtlivskrise og en hang til depresjoner og alkoholens tåketeppe.
På forhånd har vi fått streng beskjed om at Buzz Aldrin bare ville være til stede i et kvarter. At det ikke ville bli tid til intervjuer. Fotografene har knipset seg ferdig. Buzz Aldrin ser både sliten og opplagt ut. Fargen i irisen hans forteller om et langt, turbulent liv. Den er svekket av alkoholmisbruket hans. Ett tv-team går bort til en av assistentene hans, de mumler. Så vinker hun Buzz til seg og spør om han er klar for et kort intervju.
Pressefotografene er på vei bort.
Magasinet sniker seg etter Buzz.
— Hvordan var det å komme tilbake til jorda, Mr. Aldrin? sier tv-journalisten.
— Oh, sier Buzz med sin raspende gammelmannsstemme.
Det er tydelig å se på ham at han ikke orker å snakke om det vonde. At han har forsøkt å legge det bak seg. Blikket hans søker kameralinsa.
— Det var veldig hardt for meg å komme tilbake til hverdagen, men for 23 år siden møtte jeg en søt, ung dame som heter Lois. Vi gir hverandre fortsatt komplimenter og jeg har vært edru i tretti år nå.
Tv-journalisten smiler. Det er tydelig at hun brenner inne med det viktigste spørsmålet.
Og det er spørsmålet han har fått så mange ganger, men som han fortsatt ikke kan svare på.
— Hvordan var det å gå på månen?
— Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er et logisk spørsmål, men jeg har ikke noe egentlig svar. Jeg kan godt dikte opp at jeg var takknemlig og stolt, men det var ikke det jeg tenkte på. Alt jeg hadde tid til, var å jobbe. Så var det over. Men likevel ikke. Hele resten av livet mitt har jeg fått dette spørsmålet. Men det var en mirakuløs mulighet. Vi var de heldige få. Vi gjorde vårt beste, mens hele verden så på.

Reportasjen sto på trykk i Dagbladet Magasinet 18. juli. Takk til Johan Harstad for tillatelse til å kidnappe en av de fineste måtene å omtale en landskapsbeskrivelse på, som finnes.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar