lørdag, oktober 03, 2009

Tenåringens største skrekk

«En annen, enda større skrekk jeg hadde på den tiden, var den jeg hadde fått da jeg oppdaget at pikken min stod skrått oppover når jeg hadde stå. Jeg var misdannet, den var forvridd, og uvitende som jeg var, visste jeg ikke om man kunne gjøre noe med det, operere den eller hva slags muligheter som nå fantes. Om natten stod jeg opp og gikk ned på badet og fikk den til å reise seg for å se om det hadde forandret seg. Men nei, aldri. Den lå jo faen ta meg nesten inntil magen! Og var den ikke litt krokete også? Krokete og skjev som en jævla rot i skauen. Det betydde at jeg aldri kunne ligge med noen. Siden det egentlig var det eneste jeg virkelig ville, eller drømte om, ble fortvilelsen deretter. Det slo meg naturligvis at jeg kunne dra den nedover. Og jeg forsøkte det, jeg presset den ned så hardt jeg kunne, til det verket. Den ble rettere. Men vondt gjorde det. Og ikke kunne man vel ligge med en jente med hånden på pikken på den måten? Hva faen skulle jeg gjøre? Var det noe å gjøre? Dette gnagde i meg. Hver gang jeg fikk ståpikk, vokste fortvilelsen. Lå jeg på en sofa et sted og klinte med en jente, kanskje også hadde fått fingrene under genseren hennes, og pikken stod stiv sm et spett mot bukebenet, visste jeg at dette var det nærmeste jeg kom, og at det alltid ville være det nærmeste jeg kom. Det var verre enn impotens, for dette gjorde meg ikke bare handlingsudyktig, men var også grotesk. Men kunne jeg be til Gud om at det skulle opphøre? Ja, til sist kunne jeg be til Gud om også det. Kjære Gud, ba jeg. Kjære Gud, la kjønnsorganet mitt rette seg ut når det blir fylt av blod. Jeg ber bare om dette en gang. Så vær så snill å la det gå i oppfyllelse.»

— «Min kamp 1» av Karl Ove Knausgård

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar