Brillefint i Odense

Jeg syklet gjennom et Odense i ferd med å sprekke ut i full høst. Det var en glissen torsdag, både ute og inne i huet, men jeg trosset vinden, dro glidelåsen opp i halsen og presset ut noen lystige forbannelser over dette landet uten fjell. Jeg syklet langs elva innover mot byen, en sykkeltur som tar rundt regnet tjue minutter. Det vil si tretti minutter på en dag som denne, hvor vinden ligger horisontalt bortetter langs stien og nærmest tar tak i deg der du kommer syklende. Der du kommer tråkkende med sammenbitte tenner.

Da jeg kom inn til sentrum var jeg, naturligvis, oppkjaset og varm under skinnjakka, og iskald og følelsesløs i fingertuppene. Etter å ha tjoret sykkelen fast i nærheten av den makabre H.C. Andersen-statuen med to hoder (et normalt plassert over dikterens skuldre, et langt mindre delikat plassert på et stativ nede ved eventyrmakerens store bronseføtter), la jeg i vei ned gjennom gågata. Det var et mylder av dansktalende mennesker allevegne. Det var tiggere og rockere, fisefine københavnere og ikke fullt så fine landsbytosser (det vil si: folk som kan minne om undertegnede), det var iherdige selgere fra Amnesty som ønsket å appellere til min kronisk dårlige samvittighet over ha vokst opp her i Skandinavia og ikke minst var det bajernytende studenter som strengt tatt burde ha befunnet seg på lesesalen. Vi var der alle sammen, og vi gikk i hverandres spor. Her gikk en av oss inn i en bokhandel og havnet foran reolen med håpløse bestselgere, en annen av oss snublet inn i en sportsbutikk og endte opp foran overprisede Nike-sko og andre ting man ikke trenger. Det var kort sagt en helt vanlig torsdag i Odense, denne byen som presser H.C. Andersen til sitt bryst selv om det eneste selvsamme dikter ønsket i sin levetid var å forlate byen så fort som overhodet mulig.

Men. Så.

Joda, så fikk jeg et innfall. For var det ikke sånn, tenkte jeg for meg selv der jeg sto og nettopp hadde unngått å selge sjela mi til Røde Kors’ ivrige representant, var det ikke sånn at jeg i lengre tid hadde trengt et nytt par briller? Var det ikke faktisk slik at jeg så altfor lenge hadde gått rundt med mine oppripede, nedslitte, halvt ugjennomsiktige briller og kjent frykten komme anstigende hver bidige skumring? Jo, det var. Så jeg orienterte meg i Odenses fabelaktige utvalg av optikere. Her finnes nemlig mange valgmuligheter. Man kan gå for rikmannsbutikken som reklamerer med egen import og eget design og i det hele tatt, eller man kan, for eksempel, velge å ta turen innom en av kjedebutikkene som selger briller importert fra Taiwan og til priser importert fra Frogner i Oslo. Eller man kan, som jeg endte opp med, stikke snuta innom SpecSavers. Som ifølge vindusreklamen nærmest fallbyr brillene sine til de forbipasserende. Pass deg for SpecSavers, opphold deg ikke utenfor dørene i for lang tid av gangen, for du risikerer å få briller kastet etter deg.

Nåvel, jeg var en smule arrogant. Jeg er noen ganger det.

Men så gikk jeg inn i butikken. Jo, jeg tok meg inn i dette IKEA-inspirerte interiøret, dette bleke, duse interiøret inspirert av de mest lysegrønne nyanser i de finske skoger, med herlige avdempet og ikke minst beige gulv i det flotteste imiterte gran. Jeg skjøv døra opp og gikk inn i det myke, salgsfremmende interiøret til SpecSavers. På veggene hang det briller i forskjellige priskategorier. Over en rad briller sto det 195,- per stykk, over den neste sto det 495,-, 795,- og så videre opp til det nærmet seg de to tusen. Jeg gikk naturligvis bort til de billigste først, for å forsøke å ta rede på standarden her, for så å bevege meg, umerkelig, tenkte jeg, mot de dyrere stativene. Det gjelder å skaffe seg overblikk i en optikkforretning. Jeg merket ganske snart at jeg ble en smule skeptisk. For: Kunne det stemme, dette jeg så rundt meg? Kunne briller til den utrolige pris av kroner 195,- virkelig selges? Og kunne de se så godt ut som disse brillene vitterlig gjorde? Jeg kom i stuss. Varsellampene tentes i bakhodet der jeg skred fram fra det ene stativet til det neste. Jeg er et menneske som liker å tro at jeg ikke er spesielt lettlurt. Derfor har jeg den forholdsregel at dersom forholdene ser mistenkelige ut, så er de som regel også det. Så var også tilfelle der jeg stod i hjertet av SpecSavers-butikken i det godeste Odense. Jeg trodde rett og slett ikke helt på det jeg så. Jeg tenkte: Her er det en haug skjulte gebyrer. Å ja, tenkte jeg, om man faller for disse fantasiprisene, blir man garantert overrasket når man kommer til kassa og skal gjøre opp for seg. Jeg så for meg alskens gebyrer og skjulte pristillegg. Så kom en av de ansatte bort, spurte på sine bløteste, vennligste dansk om det ikke var noe hun kunne gjøre for meg?

Jeg plukket ned et par briller. Sa: Jeg skulle gjerne ha bestilt disse. Jo, jeg gikk rett på sak, ikke noe utenomsnakk, jeg tenkte at om hun skulle forsøke å lure meg – noe jeg var sikkert på at hun ville – skulle jeg ikke være en av dem som ikke var forberedt. Derfor anla jeg en bestemt, nokså morsk mine og sa at jeg gjerne ville ha disse brillene. Hun bare smilte og ba meg følge med bort til kassa. Jeg og hun trasket bort til disken. Hun ville vite om jeg var kunde der i forveien. Nei, sa jeg, det er jeg ikke. Nå, da får vi ta en synstest, sa hun, det koster 110 kroner. Aha! tenkte jeg. Så begynner gebyrene å rulle. Herfra og ut av døra kommer til å bli en lang, dyr reise i brillenes verden. Javel, sa jeg, men jeg har linser på. Å, de, sa hun, du får en beholder du kan legge dem i imens, nå skal vi se, kan ikke du bare ta ut linsene her og så sette deg til rette i ventegruppa?

Det kunne jeg. Jeg nappet ut linsene, tenkte: Nå gjør jeg noe jeg kommer til å angre på. Jeg er nemlig blind som en muldvarp uten disse tynne plasthinnene (eller da eventuelt et par fungerende briller). Men ok, tenkte jeg, gi dette en sjanse. Så jeg nappet dem ut. Gikk i tåka bort til ventegruppa, fant meg en stol. Jeg la merke til et par kanner som sto på et lite bord og skjenket meg en kopp gratis kaffe. Det gjør jeg alltid, uansett om jeg nettopp har satt til livs en kanne kaffe. Gratis kaffe er gratis kaffe, og det drikker man. Det gikk fem minutter. Jeg kjente et snev av frykt snike seg på. Det gikk fem minutter til. Nå banket hjertet advarende i brystet på meg. Jeg vurderte å reise meg, gå bort til disken og si at jeg hadde ombestemt meg, men i samme sekund: Thomas? Følg med meg, du.

Jeg opp og gjennom tåka fram til undersøkelsesrommet.

Der fulgte den sedvanlige ser du best på nummer 1 eller nummer 2-seansen som alltid utspiller seg hos en optiker. Det var smertefritt og, slo deg meg, det føltes som om dette skjedde hos en ordentlig optiker, ikke en optiker som opererte med fantasipriser á 195,- for et komplett sett briller. Så fikk jeg reise meg og ta på meg linsene igjen. Hun smilte til meg og ba meg bli med bort til kassa. Hun plottet inn noen opplysninger jeg ga henne på maskinen, og så var oppgjørets time kommen. Hun sa: Ja, det blir 195,- (eller hundreogfemoghalvfems, som de sier her i landet) for brillene og 110,- for synstesten. Hun smilte. Jeg ventet et ekstra sekund i påvente av de skjulte gebyrene. Men nei, det kom ingen. Det hele ville komme på 305 gyldne danske kroner. Da gikk det en liten djevel i meg, og han sa: Hva om jeg velger meg et par briller til? Hun så opp, smilte og sa: Ja, da får du dem til halv pris. Jeg holdt på å begynne å le. Er det sant? sa jeg. Å ja, sa hun, det er bare å velge.

Så jeg valgte meg et par briller til. Jeg tok noen litt komiske denne gangen, i kontrast til det sobre, nøytrale paret jeg først hadde plukket ut. Så gikk jeg til disken igjen. Hun kunne da opplyse meg om at jeg i alt skulle betale kroner 380. Jeg fikk med andre ord brillepar nummer to til den latterlige, ja høyst usannsynlig lave pris av kroner 75!

Og så.

Så kikket hun opp fra kassaapparatet. Så på meg. Igjen dette imøtekommende, profesjonelle, men ikke automatiske smilet. Så sa hun: Ja, og så har vi en kampanje. Å? sa jeg. Ja, sa hun, det er sånn at fordi det er oktober og vi har bestemt oss for å kjøre en kampanje, kan du velge deg en hvilken som helst solbrille i hele butikken gratis. Unnskyld, hva-for-noe? sa jeg. Du får en gratis solbrille med på kjøpet, sa hun. Smilte. Jeg stusset: Var dette en avansert form for lureri? Jeg snudde meg og gikk inn blant stativene igjen. Kikket på solbrillene som hang der. Prisene oversteg begge mine brillepar med mange hundre kroner. Så dukket denne djevelen opp igjen i meg, og han hvisket: Ta dem. Dem? hvisket jeg tilbake. Ja, de som henger der, raspet han. De koster 1000 kroner! hveste jeg. Ja, smilte han triumferende. Jeg plukket dem nølende ned fra stativet. Dette kunne aldri gå. Dette måtte bli avslørt. Noe måtte skje.

Jeg gikk til kassa. Skjøv solbrillene forsiktig over disken, som for å late som om jeg ikke hadde sett at jeg hadde valgt ut et par som kostet tusen kroner. Men den ansatte kikket bare på dem, tok fram en pusseklut og ga seg til å gnikke på dem så de til slutt skinte. Ja, da blir det fremdeles 380 kroner, sa hun. Jeg holdt på å bryte ut i et brøl! Her, holdt jeg på å si til henne, sender du en slask av en nordmann, en fjellape med langt, bustete hår, ut av butikken din med verdier som langt! overstiger beløpet han kommer til å etterlate seg! Men jeg sa ikke noe. Den lille djevelen kroet seg der inne et sted.

Da jeg gikk ut var det som om lyset i Odense hadde skiftet. Det var som om hele byen strålte. Som om alle menneskene, de bråkjekke rikmannssønnene og de forfyllede uteliggerne med sine digre rottweilere og schæfere brant i en helt egen stråleglans. Og jeg visste med meg selv, at jeg aldri, ikke i hele mitt liv, hadde vært så fornøyd med å legge igjen penger i en butikk. Jeg tenkte: Noen har gjenoppdaget kundens betydning. Og ære være SpecSavers for det. Så syklet jeg smilende hjem i sollyset med et par solbriller til tusen kroner på neseryggen.