fredag, oktober 23, 2009

Utsikt fra eksilet

I oktober tok jeg toget til Hamburg og møtte Ingvar Ambjørnsen til en prat om hans nye bok «Opp Oridongo». Intervjuet ble trykket av ABCNyheter. God lesning!

- Ja, dette er hytta.
For bare sekunder siden sto Ingvar Ambjørnsen (53) og vinket fra terrassen. Nå har han akkurat åpnet døra og står i den smale gangen i leiligheten i Tyskland. Det vil si: Han står i en av de tre leilighetene han og kona Gabriele Haefs har her i millionbyen med de mange kanalene. Og dette er den minste av dem. I mangel av hytte på Blefjell, blir denne leiligheten i Eppendorf kalt hytta. Og hytteeieren selv ønsker velkommen med en kopp fruktdrikk i neven. Eller «skvip» som han selv kaller det.
Så viser han vei ut på terrassen. Ubarbert og ikke uten en viss skjelven.
- Det er fint å sitte her og se på menneskene, sier han.

I morgen kommer «Opp Oridongo»
- Ambjørnsens første bok med handling fra Norge siden novellesamlinga «Delvis til stede» fra 2003. I de to forrige bøkene har han befunnet seg i Tyskland. Men nå ville han hjem. Det var bare ett problem: Han kunne ikke legge handlingen til Oslo.
- Du vet, det ville være vanskelig for meg å skildre livet i Oslo selv om det er der jeg oftest er når jeg er i Norge. Jeg bor på hoteller og går på restauranter når jeg er der, men jeg kjenner ikke hverdagslivet der lenger. Jeg vet ikke hvordan ting foregår på Posten lenger, liksom.
Løsningen var å dikte opp Vaksøy, en liten øy et sted mellom Bodø og Trondheim, et lite øysamfunn langt nord i landet.
- Jeg ville ha en øy som ramme rundt fortellinga. Der kan jeg være gud, der bestemmer jeg, ikke sant. Alle nordmenn har vært på en sånn øy. Du har en ferje som legger til kai. En vei som går rundt hele øya. Et S-lag. Sånne ting. Ja, og så ville jeg skrive en vakker bok. Da faller jo den norske naturen naturlig inn.

Og en vakker bok har det blitt.
«Opp Oridongo»s hovedperson – Ulf Vågsvik – ankommer det lille øysamfunnet hvis eneste forbindelse til fastlandet er ferja. Han kjenner ikke en sjel. Men han vet hvor han skal. For der han har befunnet seg, har han mottatt brev. Avsenderen var en kvinne ved navnet Berit. Og hun bor her, på Vaksøy. Han har forestilt seg ankomsten sånn:
«Og jeg skulle komme over stranden, og over det glattslipte berget, gå ut av furuskogen og se henne arbeide med veden på tunet, rope navnet hennes, og hun ville rette ryggen og se seg om, se meg stå der og svinge hatten i luften som i en film fra gamledager, en sort-hvitt film, her kommer han, og der står hun så varm og god, før kofferten kastes i lyngen og øksen i grusen, og løping så skjørtene flagrer og hatten som faller av, favntak og kyss, og alt skal være bare vakkert, så sugende vakkert og ømt og litt vilt.»
Men som i andre av Ambjørnsens romaner er det til tider avgrunner mellom fantasi og virkelighet. For han ankommer ikke slik, Ulf Vågsvik. Han ankommer i øs pøs regnvær. Plutselig står han der på stranda, det er vått. Han fryser, og natta nærmer seg. Heldigvis har han med seg telefonen. Han ringer. Berit tar telefonen.

«Opp Oridongo» åpner med at Ulf Vågsvik to år senere sitter andektig i stua og ser hurtigruta gli majestetisk gjennom landskapet utenfor Berits stuevinduer. Og selv om skildringen av øysamfunnet later til å være skrevet av en forfatter som har vært til stede, sittet i landskapet og knastet på en bærbar maskin mens han tok inn skjønnheten rundt seg, skrev Ambjørnsen romanen her i Hamburg.
- Jeg trenger ikke drive med research for å skrive. Men jeg har vært mye der i huet det siste året. Det har vært et bra sted å være.
- Hvordan da?
- Det har vært rolig. Jeg har hatt et turbulent år, og da har det vært fint å kunne dra dit. Så jeg har hatt det veldig ålreit når jeg har sittet og skrevet. Og det tror jeg har smittet over på teksten. Jeg er veldig i det landskapet jeg beskriver.
- Hva mener du med at du har hatt et turbulent år?
- Nei, det er privat. Men det har vært mye mas. Noen ganger er skriveprosessen heavy, men denne gangen har det vært omvendt. Jeg har kunnet trekke meg tilbake dit, ikke sant. Det har vært en lystbetont, positiv opplevelse.
Ambjørnsen reiser seg og går mot kjøleskapet. Det er litt tidlig med øl, så han lager seg noe mer skvip, som han sier.
- Blir det mer å lese fra den oppdiktede øya?
- Ja, det kan godt hende. Jeg blir ofte ikke helt ferdig med hovedpersonene mine. Og kanskje skriver jeg mer derfra rett og slett fordi jeg likte å være der. Det kan være grunn god nok, det.
- Hva ligger bak tittelen?
- Den henspiller på Ulf Vågsviks mentale reise. Og til gamle reiseskildringer av typen «Opp Kongo-floden» og sånne ting. Han har etter min mening sannsynligvis sonet en lang fengselsdom, og tenker på oppholdet i fengselet som en sånn reise.

Ingvar Ambjørnsen spør om vi kan ta en pause. Om vi ikke kan stikke ned på butikken en tur. Det skal handles inn litt øl, vin og mat. Han lukker terrassedøra, låser inngangsdøra og vi er ute i den hamburgske hverdagen. Tyskere raser forbi på sykler, Ambjørnsen advarer humrende om at det er livsfarlig å bevege seg på den rødmalte asfalten. Den tilhører syklistene. Og i motsetning til det som kjennetegner tyskere generelt, har de lagt av seg høfligheten når det kommer til sykling. Der viser de ingen nåde.
- Jeg vil ikke akkurat si at de spytter på deg, men.
Sier han og forsvinner inn på det lokale supermarkedet. Det er raske skritt gjennom butikken. En rastløs norsk forfatter går bort til panteautomaten, stapper inn gårsdagens fangst og gir seg på leting i hyllene for påfyll. Så rusler vi et drøyt steinkast lenger ned i bydelen. En heistur senere åpner han dørene til en fantastisk utsikt over Hamburg. Digre glassvinduer utgjør veggene. Utsikten er formidabel.

Men la oss se litt nærmere på den nye hovedkarakteren. Denne Ulf Vågsvik. For det er da noe merkelig kjent ved ham? Det er nesten som om man har sett ham før, opplevd tankemåten hans, det skrå blikket på tilværelsen. Forestillingsevnen, diktergleden.
- Jeg fikk en kalender til jul av Gabriele for noen år siden. Et av bildene er malt av den skotske maleren Jack Vettriano som er veldig i vinden for tida. Januarbildet på kalenderen viser en fyr, en bykar, som går på en strand med en hatt på huet. Han er på vei bort fra deg. Det var dette bildet som utløste denne romanen. Jeg begynte å tenke: «Hvem er det?», «Hvor er han på vei?». Og: «Kan det være …?»
Ja, nemlig. Kan det være. Elling?
- Boka leses veldig forskjellig, altså. Det er veldig interessant. Det er for eksempel ikke alle som ser dette med fengselsoppholdet, selv om jeg nesten skriver det direkte. Derimot er det for eksempel noen som mener at Berits avdøde mann har tatt livet av seg, og det skriver jeg ikke. Lesergruppa deler seg i to skarpt atskilte grupper. På den ene siden har du dem som er helt sikre på at de kjenner den egentlige identiteten til Ulf Vågsvik. På den andre sida har du dem som overhodet ikke ser det der. Det er morsomt.
- Du vil selvfølgelig ikke si hvilken av de to gruppene du tilhører?
- Nei. Men det er morsomt å se hvordan en og samme bok kan leses så forskjellig. Det er veldig interessant. Det blir spennende å se hvordan det går med kritikerne. Om de også kommer til å dele seg i to. Men jeg kan ikke delta i den debatten.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg tror jeg skal fortsette å skrive om denne fyren. Da er jeg nødt til å forholde meg til det eneste vi vet: Han heter Ulf Vågsvik. Og han kommer sørfra.

Her reiser Ambjørnsen seg og tar korken på dagens første ølflaske. Han setter i gang oppvaskmaskinen, smører seg en brødblings og setter seg ned ved bordet igjen.
- Jeg tror at hvis det går bra med denne boka, er det veldig fristende å skrive mer derfra. Det handler ikke om penger, men hvis alle vender tommelen ned, så blir det kanskje ikke noe av. Jeg har så mye erfaring, at jeg vet når noe er for smalt for et større publikum. Eller nei, det jeg sier nå er faktisk ikke riktig. Jeg lyver. Da jeg hadde skrevet den første Elling-boka, sa jeg til forlaget at det hadde vært kult å skrive, men at det neppe kunne bli noe særlig salg. Hehe. De samme var det egentlig med «Hvite niggere». Jeg tok litt feil der, det gjorde jeg.
- Men likevel vet du når noe er for smalt?
- La meg si det sånn, at du kan ikke planlegge en suksess, men du vet veldig godt hva du ikke skal gjøre. Om jeg skriver noveller, for eksempel, betyr det færre lesere enn om jeg skriver en roman. Sånn er loven i jungelen. Og dikt … diktsamlinga er jo nesten forsvunnet. Den forsvant med nettet.
- Tror du det kommer til å skje med andre bøker også?
- Nei, altså. Jeg har et sånt lesebrett, jeg. Synes det ser ganske kult ut. Jeg følger med, men jeg er kanskje for gammel.
- Mange forfattere har skrevet under på opprop mot fildeling, hva tenker du om det?
- Det er viktig. For fire-fem år siden tipset jeg forlaget mitt om en side på internett som het The Pirate Bay. Der lå alle Elling-filmene og alle lydbøkene mine. De foretok seg absolutt ingenting. Nå har forlaget begynt å skjønne hva det var. Det er en utrolig seig og konservativ bransje. Men jeg gir egentlig faen, altså. Bransjen holder de årene jeg har igjen, resten gir jeg ærlig talt faen i. Men jeg er ikke nødvendigvis negativt innstilt. Jeg tror de som skal skrive etter meg, er mer åpne. Ikke sånn boknerd som jeg var. Og er. Se på Matias Faldbakken, for eksempel, som skriver bøker som en del av et større kunstprosjekt. Men det er ikke min greie.
- Ikke?
- Nei, jeg er 100 % romanforfatter. Det er det eneste jeg vil holde på med.
- Men du har nylig laget et radioteaterstykke?
- Ja, det var morsomt. Men da sitter du og jobber på den samme måten, ikke sant. Jeg får sitte i kroken min. Trenger ikke samarbeide med andre eller noe sånt. Jeg kunne ikke tenke meg å skrive filmmanus. Da hadde jeg hatt førti stykker bak ryggen hele tida. Jeg hadde blitt gæern. Jeg har jobbet alene i over tretti år, ikke sant.

Han har tydeligvis funnet seg til rette i den ensomheten. Bak seg har han et av Norges mest produktive og høyest skattede forfatterskap. Han har salgstall andre kan drømme om, men han hviler ikke på gamle bragder. Snarere tvert imot.
- Er du i gang med noe nytt?
- Jeg er alltid i gang, jeg. Men det er ikke noe som har tatt form nå.
- Finnes det mye du har lagt vekk?
- Ja, jeg har liggende noen hundre sider av forskjellige greier. Sånn var det ikke før, men sånn er det nå. Jeg har en Hamburg-roman som jeg tar fram hvert halvår og skriver litt på. Jeg vet ikke om den noen gang skal ut. Å la stoff ligge, er farlig. Det er viktig å ta vare på kontinuiteten. For den forfatteren som la noe i skuffen for noen måneder siden, han eksisterer ikke igjen når månedene er gått. Han er en annen. Så det kan godt være at denne Hamburg-romanen bare er min, at jeg trenger å ha noe å skrive på som bare er mitt.
Så reiser han seg med et rykk, Ambjørnsen.
- Jeg skal bare …
Han går bort til et av kjøkkenskapene. Drar ut en hvit plastdings.
- Ja, nå gjør jeg ikke dette for å imponere, altså. Jeg må bare måle trykket.
Blodtrykksmåleren blir plassert på bordet. Forfatteren fester en ledning på overarmen, maskinen gir fra seg noen pipende lyder.
- Hm, sier Ambjørnsen. Hever øyenbrynene. Så pakker han maskinen bort igjen.
- Jeg begynner jo å bli eldre. Det gjør at jeg er mer kresen på hva jeg bruker tida til. Man stiller seg annerledes spørsmål når man er godt over 50 enn det man gjorde tidligere.
- Hvor mange romaner tror du du har igjen?
- Jeg har ingen konkrete ideer utover det halvferdige jeg har liggende. Jeg har ikke peiling. Akkurat nå har jeg huet mitt ett sted: Jeg skal opp Oridongo mot Oslo!
- Føler du at det er mer på spill med en bok som «Opp Oridongo»?
- Ja, det er det. For med de to forrige visste jeg at jeg hadde skrevet smale bøker. Jeg visste at noen ikke kom til å like dem i det hele tatt, mens andre kom til å like dem veldig godt. Nå vil jeg gjerne snakke med mange.
- Hvorfor?
- Jeg har vært i en innadvendt fase, nå er jeg ikke i den modusen lenger. Men jeg er ikke avhengig av noe stort salg, altså, jeg gjør som jeg vil.
- Det må være deilig?
- Mm. For eksempel var det Elling-bøkene som gjorde at jeg kunne skrive novellesamlingene. Det er en stor frihet. Det å være forfatter er et risikoyrke, ikke sant. Det er ingen som kan hjelpe deg. Men jeg har hatt flaks. Det som skjedde med Elling var det ingen som i sine villeste fantasier kunne drømme om.
- Ble forfatteryrket som du drømte om da du var 14-15 år?
- Nei, nei. Jeg hadde overhodet ikke forestilt meg at jeg skulle kunne leve av det. Det var jo dikt jeg trodde jeg skulle skrive. Og jeg visste jo heller ikke om jeg hadde evner. Jeg forestilte meg en jobb som nattevakt eller noe sånt. Sånn kunne det ha gått. Jeg kunne godt hatt en drittjobb om jeg bare fikk sitte i fred om natta og skrive.

TEKST OG FOTO: THOMAS J.R. MARTHINSEN

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar