onsdag, november 25, 2009

«Takk»

Jeg forestiller meg at noen akkurat nå griper fatt i gelenderet på sykehussenga hun døde i, snur den rundt og skyver den mot døra på rommet. Det er sikkert en sykepleierstudent som har fått oppgaven, det er første gangen hun gjør dette, triller en nylig avdødd ned i kjølelageret i kjelleren, for å oppbevare kroppen til familien din kommer og får sett den, holde den kjølig for å utsette forråtnelsesprosessen for … for deg, for deg og familien din, Sofie. Jeg ser for meg at senga med bestemora di blir trillet nedover korridoren. Inne i heisen krysser sykepleierstudenten fingrene for at ingen pasienter eller pårørende skal med samme heis, at den ikke skal stoppe i tredje etasje og for eksempel ta med noen som venter på å komme ned til poliklinikken i førsteetasjen. Hun har hørt at det skjer, at det er pinlig å stå der i hvit uniform ved siden av for eksempel en barnefamilie og utveksle forsiktige blikk med foreldrene som skjønner at dette er et lik, mens barna kanskje kikker med store øyne på nettopp liket i senga og ikke riktig skjønner hva som feiler dette mennesket, men som sikkert aner at noe er annerledes med personen som ligger der. Med bestemora di. Men det er ingen som skal på i tredje etasje, heisen går ned i kjelleren. Der glir dørene opp med en tung ramling, heisene på sykehuset er gamle, og sykepleierstudenten dytter senga ut. Hun triller den nedover korridoren, det er bare henne der, hun og liket, hun synes det er rart å tenke på den gamle dama i senga som et lik, hun var fortsatt varm da de tok henne over i rullesenga, hendene hennes var kalde, men bestemora di var varm på ryggen, Sofie, nå er det bare de to der og studenten legger merke til et lysstoffrør som ikke blinker, men er bestandig, en gulhvit plastkoloss i taket. Nederst i gangen, ved siden av sykehusvaskeriet, er kjølelageret. Hun slår inn koden på veggen ved siden av døra. 2204 og stjernetasten. Dørene går opp og et kuldegufs kommer mot henne. Det er plass til fire avdøde. Det ligger to der fra før. Så, bak seg i korridoren, hører hun skritt. Det er May, avdelingssykepleieren, det klakker hardt i de hvite treskoene hennes. May sier: Første gang? Sykepleierstudenten nikker og forsøker å buksere senga med bestemora di på plass der inne, mellom de to sengene som allerede står der. Se her, sier May. Hun går bort til de to sengene og, uten forsvarsel, drar hun kledet vekk fra ansiktene deres. Det er en ung gutt, han var kanskje søtten år, nå er han død, og en mann i førtiårene. Sistnevnte har tatovert et anker på underarmen, han har bomsemerket på huden mellom tommelfinger og pekefinger, sykepleierstudenten skjønner ikke hvorfor May gjør dette, May ser forventningsfultt på henne, men hun har ikke noe annet å komme med enn et forsiktig smil. Neivel, sier May bare og legger kledet tilbake over de to likene. Slukk lyset når du er ferdig, sier hun og går. Tilbake står sykepleierstudenten i dette rommet med tre lik, to iskalde og et som fortsatt er litt varmt, litt menneske. Og hun aner ikke hvem hun har med å gjøre. Jo, hun ser navnet, har kanskje snakket så vidt med bestemora di i løpet av uka som er gått, Sofie, men likevel: Dette er en fremmed. Og nå er denne fremmede død. Her står hun og holder på senga, tenker på avdelingssykepleieren, tenk å være så følelseskald, tenker hun, og så klapper hun bestemora di på hodet, forsiktig, i tilfelle det kan bli merker, det er første gang sykepleierstudenten befinner seg ansikt til ansikt med tre døde mennesker, hun har ikke oversikten over hva man kan og hva man ikke kan tillate seg. Men hun får altså innskytelsen, tenker jeg, akkurat nå, om å klappe bestemora di på hodet, på panna, like over hårfestet og kanskje mumle: Takk. Bare dette lille ordet, som ingen andre hører enn sykepleierstudenten selv og de tre likene i rommet. Så piper det i lomma hennes, det er mobiltelefonens batteri som sier fra og med ett er hun rykket tilbake til de neste arbeidsoppgavene sine, hun må skynde seg, tenker hun der hun står i det kalde kjellerrommet, hun må skynde seg opp. Det er vaktskifte om litt. Så går døra igjen for bestemora di, mannen med tatoveringen og den unge gutten.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

2 kommentarer:

ingrid sa...

hehe. Godt skrevet Thomas :)

Thomas sa...

Takk, Ingrid. =)

Legg inn en kommentar