fredag, desember 11, 2009

Mia Berner (1923-2009)

For litt over fire år siden fikk journaliststudentene på Høgskulen i Volda endelig en gjesteforeleser. Endelig skulle vi få litt liv inn i de trauste omgivelsene på Sunnmøre. Auditoriet var stappfullt. Vi ventet utålmodig. Så gikk døra opp. Og en gammel, skrukkete, nydelig dame kledd i ildrødt kom inn. Mia Berner.

Vi fikk høre om et opprivende liv i Finland med den alkoholiserte dikteren Pentti Saarikoski, vi fikk høre om hvordan Arne Næss var å ha som sjef. Vi fikk høre hva slags utrolige krav hun stilte til seg selv, krav hun hadde stilt hele livet; det handlet om mot, integritet, vilje. Jeg satt som fjetret. Det var så mye liv i den gamle kroppen, utsmykket som den var med sine røde klær, ansiktet med de kraftige, røde brilleinnfatningene. Jeg lyttet, og mens jeg lyttet, tegnet jeg. Det ble en rask skisse av den røde dama som sto der og fortalte om livet sitt.

Etterpå gikk jeg opp til henne, tok henne i hånda og sa takk. Jeg viste henne tegningen, og hun tok seg for brystet. Så skriblet hun ned en liten hilsen. «Med varm hilsen Mia,» skrev hun. Tegnet et lite hjerte, ga meg en klem. Og nå er hun utrolig nok borte, dette fine mennesket.


«Ja, det er ikke noe å hutle med for meg at jeg tilhører kultureliten, hva faen skulle man ellers tilhøre?»
- Mia Berner til Klassekampen, 2005.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar