fredag, oktober 23, 2009

Utsikt fra eksilet

I oktober tok jeg toget til Hamburg og møtte Ingvar Ambjørnsen til en prat om hans nye bok «Opp Oridongo». Intervjuet ble trykket av ABCNyheter. God lesning!

- Ja, dette er hytta.
For bare sekunder siden sto Ingvar Ambjørnsen (53) og vinket fra terrassen. Nå har han akkurat åpnet døra og står i den smale gangen i leiligheten i Tyskland. Det vil si: Han står i en av de tre leilighetene han og kona Gabriele Haefs har her i millionbyen med de mange kanalene. Og dette er den minste av dem. I mangel av hytte på Blefjell, blir denne leiligheten i Eppendorf kalt hytta. Og hytteeieren selv ønsker velkommen med en kopp fruktdrikk i neven. Eller «skvip» som han selv kaller det.
Så viser han vei ut på terrassen. Ubarbert og ikke uten en viss skjelven.
- Det er fint å sitte her og se på menneskene, sier han.

I morgen kommer «Opp Oridongo»
- Ambjørnsens første bok med handling fra Norge siden novellesamlinga «Delvis til stede» fra 2003. I de to forrige bøkene har han befunnet seg i Tyskland. Men nå ville han hjem. Det var bare ett problem: Han kunne ikke legge handlingen til Oslo.
- Du vet, det ville være vanskelig for meg å skildre livet i Oslo selv om det er der jeg oftest er når jeg er i Norge. Jeg bor på hoteller og går på restauranter når jeg er der, men jeg kjenner ikke hverdagslivet der lenger. Jeg vet ikke hvordan ting foregår på Posten lenger, liksom.
Løsningen var å dikte opp Vaksøy, en liten øy et sted mellom Bodø og Trondheim, et lite øysamfunn langt nord i landet.
- Jeg ville ha en øy som ramme rundt fortellinga. Der kan jeg være gud, der bestemmer jeg, ikke sant. Alle nordmenn har vært på en sånn øy. Du har en ferje som legger til kai. En vei som går rundt hele øya. Et S-lag. Sånne ting. Ja, og så ville jeg skrive en vakker bok. Da faller jo den norske naturen naturlig inn.

Og en vakker bok har det blitt.
«Opp Oridongo»s hovedperson – Ulf Vågsvik – ankommer det lille øysamfunnet hvis eneste forbindelse til fastlandet er ferja. Han kjenner ikke en sjel. Men han vet hvor han skal. For der han har befunnet seg, har han mottatt brev. Avsenderen var en kvinne ved navnet Berit. Og hun bor her, på Vaksøy. Han har forestilt seg ankomsten sånn:
«Og jeg skulle komme over stranden, og over det glattslipte berget, gå ut av furuskogen og se henne arbeide med veden på tunet, rope navnet hennes, og hun ville rette ryggen og se seg om, se meg stå der og svinge hatten i luften som i en film fra gamledager, en sort-hvitt film, her kommer han, og der står hun så varm og god, før kofferten kastes i lyngen og øksen i grusen, og løping så skjørtene flagrer og hatten som faller av, favntak og kyss, og alt skal være bare vakkert, så sugende vakkert og ømt og litt vilt.»
Men som i andre av Ambjørnsens romaner er det til tider avgrunner mellom fantasi og virkelighet. For han ankommer ikke slik, Ulf Vågsvik. Han ankommer i øs pøs regnvær. Plutselig står han der på stranda, det er vått. Han fryser, og natta nærmer seg. Heldigvis har han med seg telefonen. Han ringer. Berit tar telefonen.

«Opp Oridongo» åpner med at Ulf Vågsvik to år senere sitter andektig i stua og ser hurtigruta gli majestetisk gjennom landskapet utenfor Berits stuevinduer. Og selv om skildringen av øysamfunnet later til å være skrevet av en forfatter som har vært til stede, sittet i landskapet og knastet på en bærbar maskin mens han tok inn skjønnheten rundt seg, skrev Ambjørnsen romanen her i Hamburg.
- Jeg trenger ikke drive med research for å skrive. Men jeg har vært mye der i huet det siste året. Det har vært et bra sted å være.
- Hvordan da?
- Det har vært rolig. Jeg har hatt et turbulent år, og da har det vært fint å kunne dra dit. Så jeg har hatt det veldig ålreit når jeg har sittet og skrevet. Og det tror jeg har smittet over på teksten. Jeg er veldig i det landskapet jeg beskriver.
- Hva mener du med at du har hatt et turbulent år?
- Nei, det er privat. Men det har vært mye mas. Noen ganger er skriveprosessen heavy, men denne gangen har det vært omvendt. Jeg har kunnet trekke meg tilbake dit, ikke sant. Det har vært en lystbetont, positiv opplevelse.
Ambjørnsen reiser seg og går mot kjøleskapet. Det er litt tidlig med øl, så han lager seg noe mer skvip, som han sier.
- Blir det mer å lese fra den oppdiktede øya?
- Ja, det kan godt hende. Jeg blir ofte ikke helt ferdig med hovedpersonene mine. Og kanskje skriver jeg mer derfra rett og slett fordi jeg likte å være der. Det kan være grunn god nok, det.
- Hva ligger bak tittelen?
- Den henspiller på Ulf Vågsviks mentale reise. Og til gamle reiseskildringer av typen «Opp Kongo-floden» og sånne ting. Han har etter min mening sannsynligvis sonet en lang fengselsdom, og tenker på oppholdet i fengselet som en sånn reise.

Ingvar Ambjørnsen spør om vi kan ta en pause. Om vi ikke kan stikke ned på butikken en tur. Det skal handles inn litt øl, vin og mat. Han lukker terrassedøra, låser inngangsdøra og vi er ute i den hamburgske hverdagen. Tyskere raser forbi på sykler, Ambjørnsen advarer humrende om at det er livsfarlig å bevege seg på den rødmalte asfalten. Den tilhører syklistene. Og i motsetning til det som kjennetegner tyskere generelt, har de lagt av seg høfligheten når det kommer til sykling. Der viser de ingen nåde.
- Jeg vil ikke akkurat si at de spytter på deg, men.
Sier han og forsvinner inn på det lokale supermarkedet. Det er raske skritt gjennom butikken. En rastløs norsk forfatter går bort til panteautomaten, stapper inn gårsdagens fangst og gir seg på leting i hyllene for påfyll. Så rusler vi et drøyt steinkast lenger ned i bydelen. En heistur senere åpner han dørene til en fantastisk utsikt over Hamburg. Digre glassvinduer utgjør veggene. Utsikten er formidabel.

Men la oss se litt nærmere på den nye hovedkarakteren. Denne Ulf Vågsvik. For det er da noe merkelig kjent ved ham? Det er nesten som om man har sett ham før, opplevd tankemåten hans, det skrå blikket på tilværelsen. Forestillingsevnen, diktergleden.
- Jeg fikk en kalender til jul av Gabriele for noen år siden. Et av bildene er malt av den skotske maleren Jack Vettriano som er veldig i vinden for tida. Januarbildet på kalenderen viser en fyr, en bykar, som går på en strand med en hatt på huet. Han er på vei bort fra deg. Det var dette bildet som utløste denne romanen. Jeg begynte å tenke: «Hvem er det?», «Hvor er han på vei?». Og: «Kan det være …?»
Ja, nemlig. Kan det være. Elling?
- Boka leses veldig forskjellig, altså. Det er veldig interessant. Det er for eksempel ikke alle som ser dette med fengselsoppholdet, selv om jeg nesten skriver det direkte. Derimot er det for eksempel noen som mener at Berits avdøde mann har tatt livet av seg, og det skriver jeg ikke. Lesergruppa deler seg i to skarpt atskilte grupper. På den ene siden har du dem som er helt sikre på at de kjenner den egentlige identiteten til Ulf Vågsvik. På den andre sida har du dem som overhodet ikke ser det der. Det er morsomt.
- Du vil selvfølgelig ikke si hvilken av de to gruppene du tilhører?
- Nei. Men det er morsomt å se hvordan en og samme bok kan leses så forskjellig. Det er veldig interessant. Det blir spennende å se hvordan det går med kritikerne. Om de også kommer til å dele seg i to. Men jeg kan ikke delta i den debatten.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg tror jeg skal fortsette å skrive om denne fyren. Da er jeg nødt til å forholde meg til det eneste vi vet: Han heter Ulf Vågsvik. Og han kommer sørfra.

Her reiser Ambjørnsen seg og tar korken på dagens første ølflaske. Han setter i gang oppvaskmaskinen, smører seg en brødblings og setter seg ned ved bordet igjen.
- Jeg tror at hvis det går bra med denne boka, er det veldig fristende å skrive mer derfra. Det handler ikke om penger, men hvis alle vender tommelen ned, så blir det kanskje ikke noe av. Jeg har så mye erfaring, at jeg vet når noe er for smalt for et større publikum. Eller nei, det jeg sier nå er faktisk ikke riktig. Jeg lyver. Da jeg hadde skrevet den første Elling-boka, sa jeg til forlaget at det hadde vært kult å skrive, men at det neppe kunne bli noe særlig salg. Hehe. De samme var det egentlig med «Hvite niggere». Jeg tok litt feil der, det gjorde jeg.
- Men likevel vet du når noe er for smalt?
- La meg si det sånn, at du kan ikke planlegge en suksess, men du vet veldig godt hva du ikke skal gjøre. Om jeg skriver noveller, for eksempel, betyr det færre lesere enn om jeg skriver en roman. Sånn er loven i jungelen. Og dikt … diktsamlinga er jo nesten forsvunnet. Den forsvant med nettet.
- Tror du det kommer til å skje med andre bøker også?
- Nei, altså. Jeg har et sånt lesebrett, jeg. Synes det ser ganske kult ut. Jeg følger med, men jeg er kanskje for gammel.
- Mange forfattere har skrevet under på opprop mot fildeling, hva tenker du om det?
- Det er viktig. For fire-fem år siden tipset jeg forlaget mitt om en side på internett som het The Pirate Bay. Der lå alle Elling-filmene og alle lydbøkene mine. De foretok seg absolutt ingenting. Nå har forlaget begynt å skjønne hva det var. Det er en utrolig seig og konservativ bransje. Men jeg gir egentlig faen, altså. Bransjen holder de årene jeg har igjen, resten gir jeg ærlig talt faen i. Men jeg er ikke nødvendigvis negativt innstilt. Jeg tror de som skal skrive etter meg, er mer åpne. Ikke sånn boknerd som jeg var. Og er. Se på Matias Faldbakken, for eksempel, som skriver bøker som en del av et større kunstprosjekt. Men det er ikke min greie.
- Ikke?
- Nei, jeg er 100 % romanforfatter. Det er det eneste jeg vil holde på med.
- Men du har nylig laget et radioteaterstykke?
- Ja, det var morsomt. Men da sitter du og jobber på den samme måten, ikke sant. Jeg får sitte i kroken min. Trenger ikke samarbeide med andre eller noe sånt. Jeg kunne ikke tenke meg å skrive filmmanus. Da hadde jeg hatt førti stykker bak ryggen hele tida. Jeg hadde blitt gæern. Jeg har jobbet alene i over tretti år, ikke sant.

Han har tydeligvis funnet seg til rette i den ensomheten. Bak seg har han et av Norges mest produktive og høyest skattede forfatterskap. Han har salgstall andre kan drømme om, men han hviler ikke på gamle bragder. Snarere tvert imot.
- Er du i gang med noe nytt?
- Jeg er alltid i gang, jeg. Men det er ikke noe som har tatt form nå.
- Finnes det mye du har lagt vekk?
- Ja, jeg har liggende noen hundre sider av forskjellige greier. Sånn var det ikke før, men sånn er det nå. Jeg har en Hamburg-roman som jeg tar fram hvert halvår og skriver litt på. Jeg vet ikke om den noen gang skal ut. Å la stoff ligge, er farlig. Det er viktig å ta vare på kontinuiteten. For den forfatteren som la noe i skuffen for noen måneder siden, han eksisterer ikke igjen når månedene er gått. Han er en annen. Så det kan godt være at denne Hamburg-romanen bare er min, at jeg trenger å ha noe å skrive på som bare er mitt.
Så reiser han seg med et rykk, Ambjørnsen.
- Jeg skal bare …
Han går bort til et av kjøkkenskapene. Drar ut en hvit plastdings.
- Ja, nå gjør jeg ikke dette for å imponere, altså. Jeg må bare måle trykket.
Blodtrykksmåleren blir plassert på bordet. Forfatteren fester en ledning på overarmen, maskinen gir fra seg noen pipende lyder.
- Hm, sier Ambjørnsen. Hever øyenbrynene. Så pakker han maskinen bort igjen.
- Jeg begynner jo å bli eldre. Det gjør at jeg er mer kresen på hva jeg bruker tida til. Man stiller seg annerledes spørsmål når man er godt over 50 enn det man gjorde tidligere.
- Hvor mange romaner tror du du har igjen?
- Jeg har ingen konkrete ideer utover det halvferdige jeg har liggende. Jeg har ikke peiling. Akkurat nå har jeg huet mitt ett sted: Jeg skal opp Oridongo mot Oslo!
- Føler du at det er mer på spill med en bok som «Opp Oridongo»?
- Ja, det er det. For med de to forrige visste jeg at jeg hadde skrevet smale bøker. Jeg visste at noen ikke kom til å like dem i det hele tatt, mens andre kom til å like dem veldig godt. Nå vil jeg gjerne snakke med mange.
- Hvorfor?
- Jeg har vært i en innadvendt fase, nå er jeg ikke i den modusen lenger. Men jeg er ikke avhengig av noe stort salg, altså, jeg gjør som jeg vil.
- Det må være deilig?
- Mm. For eksempel var det Elling-bøkene som gjorde at jeg kunne skrive novellesamlingene. Det er en stor frihet. Det å være forfatter er et risikoyrke, ikke sant. Det er ingen som kan hjelpe deg. Men jeg har hatt flaks. Det som skjedde med Elling var det ingen som i sine villeste fantasier kunne drømme om.
- Ble forfatteryrket som du drømte om da du var 14-15 år?
- Nei, nei. Jeg hadde overhodet ikke forestilt meg at jeg skulle kunne leve av det. Det var jo dikt jeg trodde jeg skulle skrive. Og jeg visste jo heller ikke om jeg hadde evner. Jeg forestilte meg en jobb som nattevakt eller noe sånt. Sånn kunne det ha gått. Jeg kunne godt hatt en drittjobb om jeg bare fikk sitte i fred om natta og skrive.

TEKST OG FOTO: THOMAS J.R. MARTHINSEN

torsdag, oktober 15, 2009

Brillefint i Odense

Jeg syklet gjennom et Odense i ferd med å sprekke ut i full høst. Det var en glissen torsdag, både ute og inne i huet, men jeg trosset vinden, dro glidelåsen opp i halsen og presset ut noen lystige forbannelser over dette landet uten fjell. Jeg syklet langs elva innover mot byen, en sykkeltur som tar rundt regnet tjue minutter. Det vil si tretti minutter på en dag som denne, hvor vinden ligger horisontalt bortetter langs stien og nærmest tar tak i deg der du kommer syklende. Der du kommer tråkkende med sammenbitte tenner.

Da jeg kom inn til sentrum var jeg, naturligvis, oppkjaset og varm under skinnjakka, og iskald og følelsesløs i fingertuppene. Etter å ha tjoret sykkelen fast i nærheten av den makabre H.C. Andersen-statuen med to hoder (et normalt plassert over dikterens skuldre, et langt mindre delikat plassert på et stativ nede ved eventyrmakerens store bronseføtter), la jeg i vei ned gjennom gågata. Det var et mylder av dansktalende mennesker allevegne. Det var tiggere og rockere, fisefine københavnere og ikke fullt så fine landsbytosser (det vil si: folk som kan minne om undertegnede), det var iherdige selgere fra Amnesty som ønsket å appellere til min kronisk dårlige samvittighet over ha vokst opp her i Skandinavia og ikke minst var det bajernytende studenter som strengt tatt burde ha befunnet seg på lesesalen. Vi var der alle sammen, og vi gikk i hverandres spor. Her gikk en av oss inn i en bokhandel og havnet foran reolen med håpløse bestselgere, en annen av oss snublet inn i en sportsbutikk og endte opp foran overprisede Nike-sko og andre ting man ikke trenger. Det var kort sagt en helt vanlig torsdag i Odense, denne byen som presser H.C. Andersen til sitt bryst selv om det eneste selvsamme dikter ønsket i sin levetid var å forlate byen så fort som overhodet mulig.

Men. Så.

Joda, så fikk jeg et innfall. For var det ikke sånn, tenkte jeg for meg selv der jeg sto og nettopp hadde unngått å selge sjela mi til Røde Kors’ ivrige representant, var det ikke sånn at jeg i lengre tid hadde trengt et nytt par briller? Var det ikke faktisk slik at jeg så altfor lenge hadde gått rundt med mine oppripede, nedslitte, halvt ugjennomsiktige briller og kjent frykten komme anstigende hver bidige skumring? Jo, det var. Så jeg orienterte meg i Odenses fabelaktige utvalg av optikere. Her finnes nemlig mange valgmuligheter. Man kan gå for rikmannsbutikken som reklamerer med egen import og eget design og i det hele tatt, eller man kan, for eksempel, velge å ta turen innom en av kjedebutikkene som selger briller importert fra Taiwan og til priser importert fra Frogner i Oslo. Eller man kan, som jeg endte opp med, stikke snuta innom SpecSavers. Som ifølge vindusreklamen nærmest fallbyr brillene sine til de forbipasserende. Pass deg for SpecSavers, opphold deg ikke utenfor dørene i for lang tid av gangen, for du risikerer å få briller kastet etter deg.

Nåvel, jeg var en smule arrogant. Jeg er noen ganger det.

Men så gikk jeg inn i butikken. Jo, jeg tok meg inn i dette IKEA-inspirerte interiøret, dette bleke, duse interiøret inspirert av de mest lysegrønne nyanser i de finske skoger, med herlige avdempet og ikke minst beige gulv i det flotteste imiterte gran. Jeg skjøv døra opp og gikk inn i det myke, salgsfremmende interiøret til SpecSavers. På veggene hang det briller i forskjellige priskategorier. Over en rad briller sto det 195,- per stykk, over den neste sto det 495,-, 795,- og så videre opp til det nærmet seg de to tusen. Jeg gikk naturligvis bort til de billigste først, for å forsøke å ta rede på standarden her, for så å bevege meg, umerkelig, tenkte jeg, mot de dyrere stativene. Det gjelder å skaffe seg overblikk i en optikkforretning. Jeg merket ganske snart at jeg ble en smule skeptisk. For: Kunne det stemme, dette jeg så rundt meg? Kunne briller til den utrolige pris av kroner 195,- virkelig selges? Og kunne de se så godt ut som disse brillene vitterlig gjorde? Jeg kom i stuss. Varsellampene tentes i bakhodet der jeg skred fram fra det ene stativet til det neste. Jeg er et menneske som liker å tro at jeg ikke er spesielt lettlurt. Derfor har jeg den forholdsregel at dersom forholdene ser mistenkelige ut, så er de som regel også det. Så var også tilfelle der jeg stod i hjertet av SpecSavers-butikken i det godeste Odense. Jeg trodde rett og slett ikke helt på det jeg så. Jeg tenkte: Her er det en haug skjulte gebyrer. Å ja, tenkte jeg, om man faller for disse fantasiprisene, blir man garantert overrasket når man kommer til kassa og skal gjøre opp for seg. Jeg så for meg alskens gebyrer og skjulte pristillegg. Så kom en av de ansatte bort, spurte på sine bløteste, vennligste dansk om det ikke var noe hun kunne gjøre for meg?

Jeg plukket ned et par briller. Sa: Jeg skulle gjerne ha bestilt disse. Jo, jeg gikk rett på sak, ikke noe utenomsnakk, jeg tenkte at om hun skulle forsøke å lure meg – noe jeg var sikkert på at hun ville – skulle jeg ikke være en av dem som ikke var forberedt. Derfor anla jeg en bestemt, nokså morsk mine og sa at jeg gjerne ville ha disse brillene. Hun bare smilte og ba meg følge med bort til kassa. Jeg og hun trasket bort til disken. Hun ville vite om jeg var kunde der i forveien. Nei, sa jeg, det er jeg ikke. Nå, da får vi ta en synstest, sa hun, det koster 110 kroner. Aha! tenkte jeg. Så begynner gebyrene å rulle. Herfra og ut av døra kommer til å bli en lang, dyr reise i brillenes verden. Javel, sa jeg, men jeg har linser på. Å, de, sa hun, du får en beholder du kan legge dem i imens, nå skal vi se, kan ikke du bare ta ut linsene her og så sette deg til rette i ventegruppa?

Det kunne jeg. Jeg nappet ut linsene, tenkte: Nå gjør jeg noe jeg kommer til å angre på. Jeg er nemlig blind som en muldvarp uten disse tynne plasthinnene (eller da eventuelt et par fungerende briller). Men ok, tenkte jeg, gi dette en sjanse. Så jeg nappet dem ut. Gikk i tåka bort til ventegruppa, fant meg en stol. Jeg la merke til et par kanner som sto på et lite bord og skjenket meg en kopp gratis kaffe. Det gjør jeg alltid, uansett om jeg nettopp har satt til livs en kanne kaffe. Gratis kaffe er gratis kaffe, og det drikker man. Det gikk fem minutter. Jeg kjente et snev av frykt snike seg på. Det gikk fem minutter til. Nå banket hjertet advarende i brystet på meg. Jeg vurderte å reise meg, gå bort til disken og si at jeg hadde ombestemt meg, men i samme sekund: Thomas? Følg med meg, du.

Jeg opp og gjennom tåka fram til undersøkelsesrommet.

Der fulgte den sedvanlige ser du best på nummer 1 eller nummer 2-seansen som alltid utspiller seg hos en optiker. Det var smertefritt og, slo deg meg, det føltes som om dette skjedde hos en ordentlig optiker, ikke en optiker som opererte med fantasipriser á 195,- for et komplett sett briller. Så fikk jeg reise meg og ta på meg linsene igjen. Hun smilte til meg og ba meg bli med bort til kassa. Hun plottet inn noen opplysninger jeg ga henne på maskinen, og så var oppgjørets time kommen. Hun sa: Ja, det blir 195,- (eller hundreogfemoghalvfems, som de sier her i landet) for brillene og 110,- for synstesten. Hun smilte. Jeg ventet et ekstra sekund i påvente av de skjulte gebyrene. Men nei, det kom ingen. Det hele ville komme på 305 gyldne danske kroner. Da gikk det en liten djevel i meg, og han sa: Hva om jeg velger meg et par briller til? Hun så opp, smilte og sa: Ja, da får du dem til halv pris. Jeg holdt på å begynne å le. Er det sant? sa jeg. Å ja, sa hun, det er bare å velge.

Så jeg valgte meg et par briller til. Jeg tok noen litt komiske denne gangen, i kontrast til det sobre, nøytrale paret jeg først hadde plukket ut. Så gikk jeg til disken igjen. Hun kunne da opplyse meg om at jeg i alt skulle betale kroner 380. Jeg fikk med andre ord brillepar nummer to til den latterlige, ja høyst usannsynlig lave pris av kroner 75!

Og så.

Så kikket hun opp fra kassaapparatet. Så på meg. Igjen dette imøtekommende, profesjonelle, men ikke automatiske smilet. Så sa hun: Ja, og så har vi en kampanje. Å? sa jeg. Ja, sa hun, det er sånn at fordi det er oktober og vi har bestemt oss for å kjøre en kampanje, kan du velge deg en hvilken som helst solbrille i hele butikken gratis. Unnskyld, hva-for-noe? sa jeg. Du får en gratis solbrille med på kjøpet, sa hun. Smilte. Jeg stusset: Var dette en avansert form for lureri? Jeg snudde meg og gikk inn blant stativene igjen. Kikket på solbrillene som hang der. Prisene oversteg begge mine brillepar med mange hundre kroner. Så dukket denne djevelen opp igjen i meg, og han hvisket: Ta dem. Dem? hvisket jeg tilbake. Ja, de som henger der, raspet han. De koster 1000 kroner! hveste jeg. Ja, smilte han triumferende. Jeg plukket dem nølende ned fra stativet. Dette kunne aldri gå. Dette måtte bli avslørt. Noe måtte skje.

Jeg gikk til kassa. Skjøv solbrillene forsiktig over disken, som for å late som om jeg ikke hadde sett at jeg hadde valgt ut et par som kostet tusen kroner. Men den ansatte kikket bare på dem, tok fram en pusseklut og ga seg til å gnikke på dem så de til slutt skinte. Ja, da blir det fremdeles 380 kroner, sa hun. Jeg holdt på å bryte ut i et brøl! Her, holdt jeg på å si til henne, sender du en slask av en nordmann, en fjellape med langt, bustete hår, ut av butikken din med verdier som langt! overstiger beløpet han kommer til å etterlate seg! Men jeg sa ikke noe. Den lille djevelen kroet seg der inne et sted.

Da jeg gikk ut var det som om lyset i Odense hadde skiftet. Det var som om hele byen strålte. Som om alle menneskene, de bråkjekke rikmannssønnene og de forfyllede uteliggerne med sine digre rottweilere og schæfere brant i en helt egen stråleglans. Og jeg visste med meg selv, at jeg aldri, ikke i hele mitt liv, hadde vært så fornøyd med å legge igjen penger i en butikk. Jeg tenkte: Noen har gjenoppdaget kundens betydning. Og ære være SpecSavers for det. Så syklet jeg smilende hjem i sollyset med et par solbriller til tusen kroner på neseryggen.

fredag, oktober 09, 2009

Knausgårds kamp


Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds "Min kamp" for ABC Nyheter:

Første bind i Karl Ove Knausgårds seksbindsroman «Min kamp» har blitt en hjerterå og vakker fortelling om å hvor vanskelig det er å finnes.

«Min kamp» er både Karl Ove Knausgårds (40) tredje roman – og første del av storverket med samme tittel, som utkommer i tre bind i høst og tre bind til våren. Etter sine kritikerroste første bøker «Ute av verden» og «En tid for alt» har forfatteren denne gang stilet ambisjonene enda høyere enn å skrive betydningsfull litteratur. Med «Min kamp» har Knausgårds satt seg fore å skrive noe enestående. Det er befriende å se at han innfrir så til de grader med disse første 435 sidene av i alt 2700 sider om sitt eget liv.

Farlig forbindelse
Hovedpersonen i Knausgårds nye roman er ingen ringere enn Karl Ove Knausgård selv. Og ved første øyenkast kan det høres besynderlig ut at en forfatter velger å skrive så mange sider om seg selv og sitt eget liv, og ikke minst at han gir romanen en tittel som bringer på banen helt bestemte assosiasjoner. Men så gir man seg i kast med lesningen, og møter en både ydmyk og selvsikker, bunnløst ærlig og selvforaktende jeg-person som ikke legger fingrene imellom noe sted. Og det første man blir slått av, er en voldsom sympati for dette sårbare mennesket som kjemper for å finne sin plass i verden. Man følger hans drømmer om kjærlighet med klump i halsen, hans streben etter å slå seg til ro i det sosiale livet med hamrende hjerte, og hans forfatterdrømmer med latteren på lur.

Bokas handling kretser i hovedsak om jeg-personens forhold til sin egen avdøde far. En skikkelse som tidvis antar mytologiske dimensjoner, andre steder skildres i nedgjørende, pinlige og ikke minst veldig menneskelige situasjoner. Dette er en roman om hva en far betyr for et menneske, i barndom, oppvekst og ikke minst når personen selv blir voksen. Dette er fortellingen om en far som ikke ser, og en unggutt som så gjerne, gjerne vil ses. Og det er spesielt i dialogene mellom jeg-personen og hans far – og beskrivelsene av disse dialogene – som gjør «Min kamp» til en usedvanlig rå bok. Det gjør nesten fysisk vondt å lese hvor vanskelig det er for tenåringen Karl Ove å møte og bli møtt av sin fraværende, følelseskalde far. I dette utdraget har han akkurat kommet hjem fra skolen og faren er hjemme:

«– Nå? sa han. – Noe nytt på skolen i dag?
Jeg ristet på hodet.
- Du har ikke lært noe i dag?
- Nei.
- Neivel, sa han.
Vi spiste videre i taushet.
Jeg ville ikke såre ham, jeg ville ikke at han skulle tenke at dette var mislykket, at han hadde et mislykket forhold til sin sønn, så jeg satt og tenkte på noe jeg kunne si. Men jeg kom ikke på noe.»


Enestående håndlag
Det har blitt sagt at god litteratur kjennetegnes ved at leseren kjenner seg igjen i ting som man ikke visste at man kjente til i utgangspunktet. Det er blitt sagt at god litteratur merkes når du som leser tenker, eller føler, at «ja, det er akkurat sånn det er!». Det som har kjennetegnet Karl Ove Knausgårds litteratur allerede fra debutboka «Ute av verden», er en enestående evne til nettopp å servere slike gjenkjennende passasjer, slike treffende beskrivelser og det i et språk man ikke skulle tro at det var mulig å oppdrive. Knausgård har en helt egen evne til å gjøre det han skriver om betydningsfullt, om det så handler om lukten av død i et gammelt hus i Kristiandsand, en sulten måke som kommer seilende på vinden for å få mat – eller noe så enkelt som en kjøretur med et familiemedlem.

Bokas andre omdreiningspunkt, handler om forfatteren Karl Ove Knausgårds bestrebelser på å skrive litteratur. Forfatterens ambisjoner er intet annet enn voldsomme, men de anstrengelsene og de forsakelsene han må gjøre for å kunne leve opp til kravet fra sitt indre, gjør at omgang med andre mennesker ikke bare blir vanskelig. Det blir også ubehagelig. Det blir også veldig tydelig at den forakten hovedpersonen har til overs for seg selv, også smitter over på hans syn på andre mennesker. Et sted beskriver han en eldre ungdom på denne måten: «For en jævla idiot. Hvordan kunne han gå rundt med permanent og tro at det så bra ut? Trodde han at han så ut som en tøffing med den barten og den permanenten? Voks opp. Slank deg tyve kilo. Ta barten. Klipp håret. Så kan du komme tilbake.»

Fiksjon og virkelighet
Forfatteren har gått ut i en rekke intervjuer og sagt at denne boka handler om hans liv. Det er hans kamp for å få livet til å fungere, som skildres. Slektninger av forfatteren varslet raskt at de vurderte søksmål på grunn av noen av skildringene som finnes i boka. Nå skal det kanskje etterstrebes å lese en bok sånn som den er, og se bort fra det forfatteren måtte si og mene i intervjuer, men det er til tider vanskelig å unngå å reagere på noen av de nokså nådeløse passasjene hvor navngitte personer blir inngående skildret. Ikke minst gjelder dette for forfatterens eget vedkommende. Er det noen som virkelig får gjennomgå i romanen, er det nemlig forfatteren selv. Det som redder det hele i land, er at Knausgård makter å gjøre det hele til briljant litteratur. At han skriver så glitrende, hjerterått godt. Det er ingen tvil om at dette er en kamp Knausgård har planer om å vinne.

Første av seks
Romanens andre bind kommer i slutten av oktober, det neste kommer i slutten av november, og de tre siste kommer etter jul. Da skulle man kanskje tenke at første bind bærer preg av også å være en transportetappe til de neste bindene i romanen, men det er ikke tilfelle. Første bind står utmerket på egenhånd. Det er klart Knausgård gjør det vanskelig for seg selv ved å ha skrevet et så rablende godt første bind, men for leseren er det fabelaktig at når man har lest boka ferdig og ønsker at det aldri tar slutt, kan tenke: «Hei, vent litt! Det gjør det jo ikke heller!» Det blir ikke skrevet bedre på norsk enn dette akkurat nå.

lørdag, oktober 03, 2009

Tenåringens største skrekk

«En annen, enda større skrekk jeg hadde på den tiden, var den jeg hadde fått da jeg oppdaget at pikken min stod skrått oppover når jeg hadde stå. Jeg var misdannet, den var forvridd, og uvitende som jeg var, visste jeg ikke om man kunne gjøre noe med det, operere den eller hva slags muligheter som nå fantes. Om natten stod jeg opp og gikk ned på badet og fikk den til å reise seg for å se om det hadde forandret seg. Men nei, aldri. Den lå jo faen ta meg nesten inntil magen! Og var den ikke litt krokete også? Krokete og skjev som en jævla rot i skauen. Det betydde at jeg aldri kunne ligge med noen. Siden det egentlig var det eneste jeg virkelig ville, eller drømte om, ble fortvilelsen deretter. Det slo meg naturligvis at jeg kunne dra den nedover. Og jeg forsøkte det, jeg presset den ned så hardt jeg kunne, til det verket. Den ble rettere. Men vondt gjorde det. Og ikke kunne man vel ligge med en jente med hånden på pikken på den måten? Hva faen skulle jeg gjøre? Var det noe å gjøre? Dette gnagde i meg. Hver gang jeg fikk ståpikk, vokste fortvilelsen. Lå jeg på en sofa et sted og klinte med en jente, kanskje også hadde fått fingrene under genseren hennes, og pikken stod stiv sm et spett mot bukebenet, visste jeg at dette var det nærmeste jeg kom, og at det alltid ville være det nærmeste jeg kom. Det var verre enn impotens, for dette gjorde meg ikke bare handlingsudyktig, men var også grotesk. Men kunne jeg be til Gud om at det skulle opphøre? Ja, til sist kunne jeg be til Gud om også det. Kjære Gud, ba jeg. Kjære Gud, la kjønnsorganet mitt rette seg ut når det blir fylt av blod. Jeg ber bare om dette en gang. Så vær så snill å la det gå i oppfyllelse.»

— «Min kamp 1» av Karl Ove Knausgård

Eg ser

Kutt ut det siste verset, så har du Norges fineste lille vise: