lørdag, november 28, 2009

«Wilhelm»

Du var revisor, Wilhelm. Du jobbet i Oslo, var fremgangsrik, tjente penger som gress. Nå sitter du her og fortærer deg selv med alkohol, med rødvin og Irish Coffee, kopp etter kopp, kveld etter kveld. Og den mørke stemmen din blir bare mørkere og mørkere, snart er den for mørk, for dyp. Snart når den ikke opp til noen, inn til noen. Du kommer inn rundt seks, hver dag, du er forbausende presis. Den rake holdningen din, den høye skikkelsen din ned de to trinnene til baren, sølvregnet i håret, allværsjakka du tar deg godt ut i, det er noe de færreste gjør deg etter. Så kommer du bort, setter deg ned ved bardisken, nikker kort til Nils Otto (for han sitter jo her, Wilhelm), du ser på meg og sier det vanlige. Det vanlige er et glass rødvin. Den koster 57 kroner glasset. Du gir aldri tips, du holder deg med nøyaktige beløp, med kronestykker, med mynter, aldri sedler. Du gir ikke for mye, du gir aldri for lite. Du setter deg ned ved siden av Nils Otto, jeg tenker at det er rart du ikke er lei synet av ham, at det på et eller annet punkt må ha deg på nervene. Du må ha sluttet å tenke på det, du må ha akseptert det, at det ikke bare er du, med dine problemer og din sorg, men også Nils Otto som kommer hit, som hver kveld i sommerhalvåret søker seg ned hit i det lune kjellermørket, og at det er greit. At han må få lov til det, han også. Jeg lurer på hvordan det ser ut hjemme hos deg. Hvordan stua di er. Om du har bilder av familien din på veggene, planter på bordene, hvor mange bøker du har i reolene. Om du har teppe på gulvet, om du har en kvinne du er glad i, om hun pleier å komme hjem til deg, om det er ekskona di som kommer, om det er en barndomsvenninne, en du har møtt her i baren. Om du har døtre, sønner, barnebarn, om du er morfar, Wilhelm, farfar. Om du er glad i dem, bryr deg om dem, om de er glad i deg, om de kommer til deg, kommer på besøk, om foreldrene deres, dine barn, kanskje holder dem unna deg, for de vet hva du driver med, de vet at du drikker. Hva spiser du til frokost, spiser du frokost? Har du bil, savner du kona di? Jeg vet du er rik, at du har lagt deg opp penger, at du kan finansiere dette kontrollerte forfallet, dette gradvise, seige selvmordet du har satt deg fore. Jeg spør om du skal ha noe mer, du ser på meg med de smale ørneøynene dine, de er så mørke, du rister på hodet. Du er en jævel til å diskutere. Hvem som helst kan komme bort til deg, sette seg ned på krakken ved siden av deg her i baren, mens jeg etterfyller whisky, stabler peanøttpakker i glasskapet, hvem som helst, det er ingen her som ordbinder deg, du er elegant. Du målbinder de andre, den eneste som kanskje slipper unna, er Nils Otto, men han befinner seg bare kroppslig her, han er fysisk til stede, men sinnet hans har tatt kvelden, det er her ikke lenger. Det er ditt. I aller høyeste grad, du sabler ned motargumentene med krystallklare resonnementer, du torpederer ethvert forsøk på lettvintheter, du nagler ignoransen til gulvet, med blikket ditt, det mørkegrå blikket ditt, og med ordene dine. Hjernen din. Noen ganger snakker de om deg, de andre. Om klokka ennå ikke er seks, om det er tidlig ettermiddag og det kommer en enslig stamkunde innom, hender det at samtalen vrir seg i din retning. Du er ettertraktet her, du er underholdende, du er så smart at de gleder seg til å se deg vise det. Men ofte blir de skuffet, det er ikke bestandig du gidder. Noen ganger er du i ditt ess, du gnistrer, andre ganger er det som om du ikke oppfatter at de snakker til deg, at de lokker deg ut i diskusjon. De gangene har du en ørliten knekk øverst i ryggen, like under nakkevirvlene, jeg vet ikke om det er andre enn jeg som ser den. Men disse gangene er knekken der og du drikker rødvinen din lydløst, heller den i deg uten å si noe som helst. Du bare sitter der og øynene dine er mørkere enn vanlig. Det varer som regel to glass. Tre glass, kanskje. Men så forsvinner knekken. Da er du klar igjen, du ser deg rundt, snur deg på barkrakken, fisker opp rullingspakka fra allværsjakka og sier, til meg, til de andre, ut i lufta, at du går ut for å ta deg en giftpinne. Slik ordlegger du deg: Dere får passe på imens, jeg går ut for å ta en giftpinne. Ingen rører glasset ditt mens du er ute, ingen engang så mye som tenker på det. Kongen er ute og tar seg en røyk.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

fredag, november 27, 2009

«Sorte blomster»

Jeg får øye på deg, Sasha. Tar mot til meg og går bort, setter meg ned på huk, jeg er full, du virker fullere, og jeg sier: Kan du sminke meg? Du ser på meg. Du har huden full av tatoveringer, på venstrearmen har du en pin-up-jente, typisk 1950-tall, og du ser på meg, lenge og så sier du: Jeg tror ikke det. Så snur du på hodet, ser på venninna di. Jeg spør henne, hun er forferdelig ung, kan ikke være særlig mer enn akkurat atten, men hun sier at hun ikke har noe sminke. Jeg sier: Nei, nei, og forsøker å smile som om det ikke gjør noe, som om jeg ikke føler meg avvist. Jeg går tilbake til de andre, men jeg har deg i øyekroken, Sasha. De andre er allerede på vei ned på gulvet, de har nådd punktene sine. Jeg tar en dyp slurk av øllen, stirrer ned på bunnen av glasset, det står Made In Russia med versaler. Så ser jeg opp, og det er da jeg ser at du kommer mot meg, Sasha, du med alle tatoveringene dine, du går rett hitover. Du stanser opp, jeg snur meg mot deg, du sier: Vil du fortsatt sminkes? Jeg smiler, kjenner ansiktet trekke seg opp i et bredt smil. Ja, sier jeg. Kom her, sier du. Du tar tak i armen min, jeg lar meg dra gjennom lokalet, ingen ser på meg, men jeg føler at alle gjør det, at alle som er i baren har blikket festet på oss to her vi går, her du går foran med tatoveringene på armene, mørk sminke rundt øynene dine, kort skjørt og en sort topp med en faretruende dyp utringning, og så meg: etter, på slep, følgende bak deg, bak deg som går med målrettede skritt foran meg med et fast grep om håndleddet mitt. Du trekker meg mot jentedoen. Vi går inn, jeg har aldri vært her før. Vi går inn i en båse. Du tryller fram en sminkepung som du plasserer på vasken. Du er for høy, sier du. Hæ? sier jeg. Du sier: Du er nødt til å sette deg ned på huk, for du er altfor høy. Jeg setter meg på huk inntil vasken. Dette er en merkelig situasjon. Vi er to fremmede. Men du tar tak i ansiktet mitt, Sasha. Se opp, sier du. Du holder fingrene i et tak om kjeven min, du holder meg. Trygg, tenker jeg. Jeg er trygg nå. Og vi er totalt fremmede. Du stoler på meg. Jeg sitter her og lar deg tegne med en stift under øynene mine, du kunne ha stukket dem ut lett som dét, men det skjer ikke. Du sier: Se ned. Jeg ser ned. Du lukter godt, sterkt, men godt. Kule tatoveringer, sier jeg. Du smiler, du ser konsentrert ut, sminker meg med varsomme, besluttsomme bevegelser. Pin-ups, sier du. Ja, sier jeg, gjorde det vondt? Jeg tar på overarmen din. Du lar meg gjøre det, stanser meg ikke, bare fortsetter å sminke meg. Du tar fram en liten børste, en kost, og du smører den inn i svart øyenskygge, ber meg lukke øynene. Jeg lukker øynene. Kjenner at linsene mine dras litt med kosten. Du gjør det forsiktig. Du drar en kost over øyeeplene mine, Sasha. Beskyttelsen min er et tynt lag med hud du farger svart. Jeg holder fremdeles i overarmen din. Nei, sier du, det gjorde ikke vondt. Du snurper munnen konsentrert, ber meg se opp igjen, et nytt lag med stiften. Du sier: Jeg har høy smerteterskel. Jeg nikker. Jeg beundrer deg. Jeg er fascinert. Du er et merkelig menneske, og jeg sitter på kne foran deg og blir sminket, det korte skjørtet ditt er i høyde med ansiktet mitt. Jeg har en på ryggen også, sier du. Jeg nikker, sier: Kult. Jeg ser at du liker det, jeg ser at du tror på meg. Og så har jeg to her, sier du og trekker hendene til deg, dunker deg lett på miniskjørtet. Der? sier jeg. Ja, sier du. Så legger du stiften og sminka fra deg på vasken, ser meg inn i øynene, jeg tenker: Du vurderer meg. Det går lynraskt, men det er det du gjør, du sjekker om dette er trygt. Du smiler, øynene dine er to smale sprekker i all den sorte sminka. Så drar du opp skjørtet. Jeg ser: Trusa di, jeg ser formen av kjønnsleppene under den, jeg ser den tynne, gjennomsiktige strømpebuksa. Jeg ser de to svarte blomstene du har tatovert på hver side under navlen. Du slipper ikke skjørtet ned. Jeg strekker to fingre mot deg, Sasha, lander på tatoveringene, på blomstene. Så fine, sier jeg. Du holder skjørtet. Vi er to fremmede, jeg sitter på kne foran deg, du står og holder skjørtet ditt opp for meg, for at jeg skal se, og du er nødt til å vite at jeg ser hele underlivet ditt, du må vite at trusene er halvt gjennomsiktige, at jeg kan se kjønnshårene dine svakt gjennom stoffet. Jeg tar på blomstene, de er ganske store. Med svarte kronblader. Jeg ser på deg. Du holder skjørtet opp fremdeles. Du ser på meg, ser hele meg, tenker jeg. Jeg sier takk for at du sminket meg og så bøyer jeg meg fram og kysser blomstene dine.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

onsdag, november 25, 2009

«Takk»

Jeg forestiller meg at noen akkurat nå griper fatt i gelenderet på sykehussenga hun døde i, snur den rundt og skyver den mot døra på rommet. Det er sikkert en sykepleierstudent som har fått oppgaven, det er første gangen hun gjør dette, triller en nylig avdødd ned i kjølelageret i kjelleren, for å oppbevare kroppen til familien din kommer og får sett den, holde den kjølig for å utsette forråtnelsesprosessen for … for deg, for deg og familien din, Sofie. Jeg ser for meg at senga med bestemora di blir trillet nedover korridoren. Inne i heisen krysser sykepleierstudenten fingrene for at ingen pasienter eller pårørende skal med samme heis, at den ikke skal stoppe i tredje etasje og for eksempel ta med noen som venter på å komme ned til poliklinikken i førsteetasjen. Hun har hørt at det skjer, at det er pinlig å stå der i hvit uniform ved siden av for eksempel en barnefamilie og utveksle forsiktige blikk med foreldrene som skjønner at dette er et lik, mens barna kanskje kikker med store øyne på nettopp liket i senga og ikke riktig skjønner hva som feiler dette mennesket, men som sikkert aner at noe er annerledes med personen som ligger der. Med bestemora di. Men det er ingen som skal på i tredje etasje, heisen går ned i kjelleren. Der glir dørene opp med en tung ramling, heisene på sykehuset er gamle, og sykepleierstudenten dytter senga ut. Hun triller den nedover korridoren, det er bare henne der, hun og liket, hun synes det er rart å tenke på den gamle dama i senga som et lik, hun var fortsatt varm da de tok henne over i rullesenga, hendene hennes var kalde, men bestemora di var varm på ryggen, Sofie, nå er det bare de to der og studenten legger merke til et lysstoffrør som ikke blinker, men er bestandig, en gulhvit plastkoloss i taket. Nederst i gangen, ved siden av sykehusvaskeriet, er kjølelageret. Hun slår inn koden på veggen ved siden av døra. 2204 og stjernetasten. Dørene går opp og et kuldegufs kommer mot henne. Det er plass til fire avdøde. Det ligger to der fra før. Så, bak seg i korridoren, hører hun skritt. Det er May, avdelingssykepleieren, det klakker hardt i de hvite treskoene hennes. May sier: Første gang? Sykepleierstudenten nikker og forsøker å buksere senga med bestemora di på plass der inne, mellom de to sengene som allerede står der. Se her, sier May. Hun går bort til de to sengene og, uten forsvarsel, drar hun kledet vekk fra ansiktene deres. Det er en ung gutt, han var kanskje søtten år, nå er han død, og en mann i førtiårene. Sistnevnte har tatovert et anker på underarmen, han har bomsemerket på huden mellom tommelfinger og pekefinger, sykepleierstudenten skjønner ikke hvorfor May gjør dette, May ser forventningsfultt på henne, men hun har ikke noe annet å komme med enn et forsiktig smil. Neivel, sier May bare og legger kledet tilbake over de to likene. Slukk lyset når du er ferdig, sier hun og går. Tilbake står sykepleierstudenten i dette rommet med tre lik, to iskalde og et som fortsatt er litt varmt, litt menneske. Og hun aner ikke hvem hun har med å gjøre. Jo, hun ser navnet, har kanskje snakket så vidt med bestemora di i løpet av uka som er gått, Sofie, men likevel: Dette er en fremmed. Og nå er denne fremmede død. Her står hun og holder på senga, tenker på avdelingssykepleieren, tenk å være så følelseskald, tenker hun, og så klapper hun bestemora di på hodet, forsiktig, i tilfelle det kan bli merker, det er første gang sykepleierstudenten befinner seg ansikt til ansikt med tre døde mennesker, hun har ikke oversikten over hva man kan og hva man ikke kan tillate seg. Men hun får altså innskytelsen, tenker jeg, akkurat nå, om å klappe bestemora di på hodet, på panna, like over hårfestet og kanskje mumle: Takk. Bare dette lille ordet, som ingen andre hører enn sykepleierstudenten selv og de tre likene i rommet. Så piper det i lomma hennes, det er mobiltelefonens batteri som sier fra og med ett er hun rykket tilbake til de neste arbeidsoppgavene sine, hun må skynde seg, tenker hun der hun står i det kalde kjellerrommet, hun må skynde seg opp. Det er vaktskifte om litt. Så går døra igjen for bestemora di, mannen med tatoveringen og den unge gutten.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

lørdag, november 21, 2009

Jeg debuterer!


Forhåndsbestill Forhåndsbestill Forhåndsbestill

onsdag, november 18, 2009

«Vin»

Jeg står i stua deres, Bente, og jeg tar inn livet deres sånn som det manifesterer seg i tingene dere eier. To like kunstplakater i IKEA-rammer, en gammeldags lampe med gulflekkete lampeskjerm, et salongbord fullt av blader og aviser, pensumbøker fra studiene dine. Svære grønne planter overalt i leiligheten. Hvor er Tom? sier jeg. Du svarer fra kjøkkenet: Han er på jobb, eller nei, han er nede på kroa med noen fra jobben, sier du. Jaså, sier jeg. Mm, sier du. Og så kommer du inn i stua med kaffekanna i hånda. Du ser på meg som ser meg rundt i leiligheten, studerer tingene deres vilkårlig. Du ser på meg mens jeg plukker opp en bok som ligger på en skjenk, snur den rundt og later som jeg leser bakpå. Vil du ha et glass vin? sier du. Jeg ser opp og møter blikket ditt. Tenker at det er helt uskyldig, dette, vi er bare to gode naboer som kan ta et glass vin sammen uten at det uroer noen. Ja, sier jeg, det hadde smakt. Du bøyer deg ned og åpner skapdøra i skjenken, finner fram to vinglass og setter dem på bordet foran meg. Du korker en vinflaske, det klukker i flaska da du skjenker opp. Du fyller glassene til randen. Det dunster tungt av vinen. Jeg ser for meg at du kanskje vil begynne å betro deg til meg. Snakke om Tom. At du vil snakke om samboeren din med meg som om jeg var en fortrolig, en som forstår deg, en som kan nikke anerkjennende til det du mener, riste hodet sakte fra side til side når du snakker om Tom som ikke forstår deg, Tom som virker så uinteressert, Tom som. Vi tømmer glassene og du spør om jeg vil høre en sang. Ja, gjerne, sier jeg. Du reiser deg fra sofaen, jeg ser på ryggen din da du setter deg ned på huk foran stereoanlegget, ser for meg hvordan det ville være å legge hendene mine på ryggen din uten klær, trekke deg inntil meg. Det lange håret ditt strekker seg til under skulderbladene, jeg forestiller meg at det lukter godt av det, håret ditt, at hele du lukter godt, av en eller annen shampoo jeg ikke kjenner til, en som Stine ikke kjøper. Du setter på noe lavmælt musikk, jeg aner ikke hva det er. Og det er da jeg ser for meg at du skal komme tilbake til meg i sofaen, sette deg overskrevs på meg og kysse meg med vin i munnen. Men det er ikke det du gjør, du setter deg ned i sofaen ved siden av meg og sier: Skål, da! Ja, sier jeg, skål. Og vi klinker glassene mot hverandre. Det er ikke en eneste lyd i leiligheten bortsett fra vinen som glir ned strupene våre og vinden som får trærne til å bevege sevjekroppene sine der ute. Du holder glasset foran deg. Så setter du det fra deg, drar pekefingeren over stetten for å gni vekk en vindråpe, snur det mot meg og sier: Tom … Tom har fortalt om Silje og ham, hvor lenge har du visst det?

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

torsdag, november 12, 2009

Hipp, hipp!

onsdag, november 11, 2009

Utvidelse av kampsonen

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp», bind 2, for ABC Nyheter:

Med bind to av «Min kamp» kaster Karl Ove Knausgård seg rett inn i krigen mellom litteraturen og livet. Og han gjør det så overbevisende at det opptil flere ganger underveis gjør vondt å lese.

«Karl Ove Knausgård» har det jævlig. Han har det enten jævlig bra – eller så har han det jævlig dårlig. Men det later overhodet ikke til å være noen mulig mellomting i karakteren Karl Ove Knausgårds liv. Livet er aldri sånn passe. Andre bind av Karl Ove Knausgårds gigantiske romanprosjekt «Min kamp» bærer preg av spennet mellom disse ytterpunktene. Mellom de korte støtene av lykke på den ene siden, og det bunnløse ubehaget på den andre. Heldigvis er det for oss som leser den nye boka, så utrolig mye fint i mellom.

Sorg og glede
I bind to nærmer forfatteren seg nåtiden med stormskritt. Det handler ikke lenger så mye om faren og oppveksten, om den første forelskelsen og det å forsøke å ta seg fram i verden. Nå handler det om den suksessrike forfatteren Karl Ove Knausgård og hans liv i Stockholm og Malmö sammen med sin andre kone Linda og deres tre små barn. Det handler om en mann som lider under å legge bånd på sin egen frihet, sin egen skrivetrang, til fordel for familielivet som mildt sagt krever sitt. Det handler om en mann som fortsatt forsøker å finne sin sti gjennom livet, og som ikke synes det er lett i det hele tatt. Sammenlignet med den forrige boka, er denne likevel mer preget av svingninger mellom det komisk-absurde og det dypeste alvor. Tilværelsen i Sverige preges i høy grad av ambivalens. Hvis noe er fint, har det alltid en skygge av noe trist. Hvis han er lykkelig, er sorgen like rundt hjørnet. Knausgård er et ensomt menneske, som samtidig vil elskes – og få være helt i fred. Som vil høre til, men samtidig være helt, helt fri. Dette får en utrolig kraft når det forfatteren skildrer, samtidig er levende, navngitte mennesker han har rundt seg.

Hemningsløst utleverende
Det som først og fremst viser seg i bind to, er at Karl Ove Knausgård har bestemt seg for å utvide kampsonen. Mer enn noe annet, åpner han i denne boka for innblikk i sin egen måte å tenke, føle, handle og skrive på. Og i langt større utstrekning enn bind én tar han for seg av sine omgivelser. Her levnes ikke noe menneske i fred for forfatterens blikk. Et blikk som kan være like varmt og kjærlig, som nådeløst og iskaldt. Og når jeg sier at ingen levnes, mener jeg det: Her er direkte hårreisende nære skildringer av venners, egne og familiemedlemmers personlige problemer, angst og nevroser, kjærlighetsliv, menneskelige kvaliteter og mangel på samme. Han går så nær andre mennesker, at det eneste som kanskje kan forsvare det, er at den han går nærest på av alle, er seg selv. I forbindelse med et portrettintervju i Aftenposten, skriver han om hvor kvalm han blir av middelmådige forfattere og et kulturliv som bare smisker med hverandre. Han hater seg selv for å stille opp til nok et intervju. Han skriver:

«Problemet er de som omgir alle disse forfatterskapene, den smigeren de middelmådige forfatterne sutter på som drops, og alt de, ut fra sitt falske selvbilde, får seg til å si i aviser og på fjernsynet. Jeg vet hva jeg snakker om, jeg er selv en av dem. Å, jeg kunne slite hodet av meg selv av forbitrelse og skam over at jeg har latt meg lokke dit, ikke bare én gang, men gang etter gang. Har jeg lært meg en ting disse årene, som forekommer meg umåtelig viktig nettopp i vår tid, som svulmer slik over av middelmådighet, er det følgende: Du skal ikke tro du er noe. Du skal faen ikke tro at du er noe. For det er du ikke. Du er bare en selvgod, middemådig liten dritt. Ikke tro at du er noe, ikke tro at du er verdt noen ting, for det er du ikke. Du er bare en liten dritt. Så bøy hodet ditt og jobb, din lille dritt. Så får du i alle fall noe ut av det. Hold kjeft, bøy hodet, jobb, og vit at du ikke er verdt en dritt. Det, omtrent, hadde jeg lært. Det var alle mine erfaringer kokt ned til én. Det var faen ta meg det eneste sanne jeg noensinne hadde tenkt.»


At det noen steder kanskje blir litt vel navlebeskuende, skulle bare mangle. For uten disse partiene – hvor Knausgård for eksempel dveler ved nålevende kunstnere eller foretar et aldri så lite karakterdrap på for eksempel Stig Sæterbakken – ville ikke det ikke bli noen kontraster til alt det andre han skriver. Derfor fungerer også spennet mellom det høye – litteraturen, det sublime, ånden – og det lave – måltidsforberedelser, oppvask, krangler – så godt i boka. Det groteske går hånd i hånd med det vakre. For mer enn alt annet, er Knausgård en ubeskrivelig god historieforteller. Og som i livet ellers, krever fortellinger kontraster for å virke. For å få følelsene fram. Flere ganger gjør det nesten fysisk vondt å lese passasjer i boka. Andre steder bryter man ut i brå latter.

Alt henger sammen med alt
Mot slutten av bind to skriver han: «Et liv er enkelt å forstå, de faktorene som bestmmer det, er få. I mitt var det to. Min far, og det at jeg ikke hadde hørt til noe sted. Vanskeligere var det ikke.» Det kan virke paradoksalt at Knausgård derfor nå bruker nesten 3000 sider på å skrive om nettopp livet sitt. Men det er ikke noe paradoks, det er snarere et kjennetegn på Knausgård – både i bøkene og, om man skal tro det han selv har sagt i intervjuer denne høsten om at «Min kamp» handler om ham selv, også et kjennetegn på ham som menneske. Av alle de følelsene som er til stede i boka, er det én følelse som er sterkere enn de andre. Det er følelsen av at alt er nærværende på en og samme tid. Eller som Knausgård selv skriver i «En tid for alt» – at det for ham finnes nettopp dét: én tid for alt. Om det så er minnet om da han var tjue år gammel og mora ble operert for svulst; et besøk i en fornøyelsespark i Sverige som nyslått trebarnsfar; en båttur med broren og faren som åtteåring; en fylletur sammen med en kompis én uke i forveien: Alt henger sammen med alt, alt eksisterer så å si samtidig. Denne følelsen av samtidighet som har preget alle bøkene til Knausgård, preger også «Min kamp», bare på en mye mer gjennomgripende måte. Ingen ting hender alene, ingenting er enestående. Eller som han selv skriver:

«Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andre liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi komer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står den samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter ett menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, det er bare å sprekke den ballongen som er verden og la alt som finnes der, strømme ut over sidene.»

Annerledes
Andre bind av «Min kamp» står ikke noe tilbake for første bind når det gjelder litterær høyde eller styrke. Men den er annerledes. Den skiller seg fra både «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min kamp, bind 1» hva gjelder litterær vidløftighet. Andre bind er, som det også står på baksideteksten, en nedsenkning i det hverdagslige. Med hele sitt språks kraft går Knausgård løs på tilværelsen som småbarnsfar og forfatter av to (snart tre) kritikerroste romaner – og på hvor vanskelig det tilsynelatende er å forene disse to aspektene ved livet. Han har livet på den ene siden, med bleieskift, vennemiddager, svigerforeldre og kjærligheten, og på den andre siden har han litteraturen, som jo i en viss forstand bare er døde bokstaver. At han blir frustrert av kampen om å få disse to størrelsene forenet, er kanskje det andre bind av «Min kamp» handler mest om. Og det som kjennetegner denne kampen, er Knausgårds ufattelige viljestyrke.

Del og helhet
Men så er det det, da, at alle disse seks bindene jo egentlig utgjør en og samme roman, så en helhetsvurdering er det umulig å komme med før alle sammen foreligger en gang til våren. I mellomtiden har denne anmelder lyst til å spørre: Si meg, kan noen trille bort en terning med syv øyne for dette prosjektet? For at det utspiller seg noe stort akkurat nå, mellom Knausgårds permer, er det ingen som helst tvil om.

søndag, november 08, 2009

«Volda»

Du tror det holder å ha gått i Volda. Du tror det holder å ha en kjæreste som allerede jobber her, du tror du er innenfor fordi Renate fikk jobb rett etter at hun var ferdig utdannet i Volda, ja, nesten før: rett etter praksisen. Du tror du er en av oss. Du setter deg ned etter å ha gitt meg hånda di, du sitter ytterst på stolen, jeg ser at du klemmer armene inntil kroppen, jeg vet at du svetter, at du er klam, halvvåt, jeg tenker at ullgenseren din må være ulidelig å ha på seg, og nå vil du at jeg skal ansette deg. Nå vil du at jeg skal lette deg for denne ufattelige vekta av å bli vurdert, veid, du vil at jeg skal gjøre det du synes jeg burde gjøre: Si ja, si at det er deg, at det er deg vi vil ha. At det er akkurat deg vi trenger. Jeg vet at du tror at jeg ser noe på deg bare fordi du har gått i Volda. Siden jeg har gått der, siden så mange som jobber her i avisa har gått her, du tenker deg sikkert Dagbladet som et selvfølgelig sted. Jeg forestiller meg hvordan du møtte Renate i Volda, og at hun, omsider, kanskje nølende ved tanken, ble med deg hit, til denne byen, til denne fjorden som sender bølgene sine tidvis sløvt, tidvis voldsomt innover mot svabergene ytterst mot havet, deretter inn mot alle småbåthavnene, sommerstrendene til de kommer til bykaia og gjestehavna og gnurer fra seg med saltet sitt. Saltvann renser. Jeg får det for meg at du overtalte henne til det. Og at hun, nå etter to år, to år sammen med deg i denne byen, har begynt å se seg om etter muligheter til å komme seg tilbake igjen, til sunnmørskysten og det ustadige været, til de hastige blaffene av væromslag som kommer like overraskende på bygdas studerende hver gang og som for innbyggerne fortoner seg like interessant som melk som er gått ut én dag på dato. Det er verdt et skuldertrekk. Ikke mer. Jeg tenker: Hva så hun i deg? Jeg klarer ikke fri meg fra førsteinntrykket mitt, der kom du med hånda di, den dvaske hånda di, håndtrykket ditt som liksom gled inn i mitt, forsvant i mitt, som om du ga fullstendig faen i å gjøre noe inntrykk, her er jeg og sånn er det med den saken, jeg er Fredrik og hva du måtte mene bryr meg ikke, mens jeg sto der og forsøkte å få et raskt grep om hvem du var. Jeg lurer på hvordan du var der, i Volda. Da du satt der på Heltne studentheim, var på vorspiel på studenthjemmet på Myrane, om du holdt show, spilte gitar, lagde ablegøyer, eller om du var en av dem som var oppe i det lille, røde huset og røyket hasj, tok kokain, leflet med skjebnen, drømte om heroin, om dopet som skulle komme over fjellene sørfra. Om hasjplatene som var surret inn i sølvpapir og pepper, gjemt i en sliten gymbag fra åttitallet, knuget i nevene til en fra bygda som hadde besøkt noen ublu bekjentskaper nærmere hovedstaden og som nå satt på bussen og holdt på å pisse på seg av angst, av skrekk for å bli oppdaget, for at politiet skulle komme til ham, inn på bussen, bort med politibikkja og bare konstatere: Richard, nå er det slutt, du blir med oss, og framtidsdrømmene som gikk til helvete for Richard i det øyeblikket, utsiktene til å komme seg vekk fra bygda med tid og stunder, gjøre noe annet, ikke ende opp som faren sin i kommuneapparatet eller på båtfabrikken som de stadig truet med å legge ned, det var ikke kunder, det var finanskrise, folk var ikke interessert i norsk båtbygging mer. Jeg lurer på om du var den typen, om det var slik det var, om du var dér. Men du kan også ha vært dydsmønsteret som vervet deg til valg i studenparlamentet, som trodde seg viktig, som ville bidra, nei, som trodde du ville bidra, men som i realiteten ubevisst ante en mulighet til endelig å få ligge med noen, ha sex, boltre deg over laknene, få det til å knirke i en av studentblokkene på Heltne, i senga så mange studenter hadde ligget og knullet i før deg, sæden som hadde trengt ned gjennom madrasstoffet i helt utrolig omfang; vervet deg for å vise at du var et godt menneske, et menneske som satte fellesskapets gode foran deg selv, som brukte tid krefter vilje engasjement på å snakke rektor og avdelingslederne midt i mot, det kan hende du vervet deg fordi du så noe ærefullt i å være engasjert student, men jeg vet ikke, jeg tror ikke du er typen. Men uansett møtte du Renate der, med Rotsethornet som en evig skygge over halve bygda, med intrigene i høgskulekorridorene, maktspillet på kontorene, de mannlige professorene som hatet de kvinnelige og omvendt, sammensvergelsene innad i avdelingene, motsetningene, aversjonene, antipatiene, knullinga, slåssinga, matspisinga, det var potetball i kantina hver torsdag med sirup og tjukkpølser, svele med brunost eller sukker, i dette møtte du dama du trodde å dele livet med, gjorde du ikke? Det var deg og det var henne. Renate som satt der på det nyoppførte studenthuset, som plirte med øynene mot deg der du sto og bestilte en mugge øl til deg og kameratene fra gangen på studenthjemmet, hun var full, du var full, dere var fulle og dere veltet sammen hjemover, oppover bakkene, den steile bakken forbi ungdomsskolen, langsmed veien opp til tunnelen, forbi rundkjøringa som dere gikk tvers over, til høy latter og klamring, til dere veltet inn på hennes hybel i første etasje på Myrane, sparket av dere støvlene, du som forsvant ut på badet for å reinskure pikken, hun som gikk inn for å rydde unna litt på hybelen, den forsøksvise knullinga, hun som endte med å suge deg i stedet, til du sprutet utover hodet hennes, det fikk håret hennes til å filtre sammen, du som ville ned på henne med tunga di, du som fikk lov, som dagen etter våknet med ørken i kjeften og verk i kjeven, som hadde gapt over mer enn du kunne tåle. Hun som snudde seg mot deg og kysset deg. Derfra gikk dagene. Deretter gikk hun ikke alene hjem lenger, hun kjøpte ikke lenger inn middag til én, Fjordland, nei, dere disket opp med retter for hverandre, som dere var på butikken og kjøpte inn ingrediensene til i fellesskap. Du som forsøkte å imponere henne ved å lage fransk løksuppe, etter verdens enkleste oppskrift som du måtte ringe hjem til faren din for å få, 1,5 liter vann, åtte-ti løk, det kom an på størrelsen, noen laurbærblader (husk å ta dem ut før dere spiser!), buljongterning, salt, pepper. Noen brødskiver på toppen før gratinering. Hun som lukket øynene og ble ført inn på felleskjøkkenet, som merket den lukta av sur oppvaskklut som alltid var der på kjøkkenet ditt, lukta hun snart ble vant til, som hun ikke kommenterte, du som, stolt som et uvær, ba henne fjerne hendene og ta for seg. Hun som hadde luktet at det var noe med løk for lengst, men som spilte overrasket, som, etter første munnfull, skrøyt av kokkekunstene dine. Du som lot deg smigre. Du som trodde på henne. Du som, etterpå, ja, mye senere, etter at dere hadde gått en liten kveldstur, geleidet henne inn på hybelen din, satte på Jeff Buckley eller noe lignende, hun som lot seg synke ned ved siden av deg. Og senere: Hun som inviterte deg på wok på hybelen sin, som snakket med romkameraten sin, en jente fra Voss, hun snakket grautmål, men var hyggelig, om hvor sympatisk du var, om hvor deilig det var endelig å ha funnet noen som forsto henne. Du og kjæresten din frittet hverandre ut om alt mulig, om planene, vyene, drømmene, om steder dere kunne tenke dere å bo, liksom tilfeldig nevnt, men bak det hele, spørsmålet: Sammen? Studieåret gikk mot slutten, beslutningen om hva dere skulle gjøre, om dere skulle gjøre noe sammen, flytte sammen, bo sammen, leve sammen, ja, i det hele tatt, FRAMTIDA, nærmet seg. Dere hadde alvorlige samtaler i skjæret fra First Price-telysene, lavmælte samtaler inne på hybelen hennes, på hybelen din, på vei til skolen, på vei opp bakken etter å ha spilt biljard eller sunget karaoke på France. Og endelig: Beslutningene. Dere var sammen, dere skulle satse. Det var dere, det var dere to nå, sammen, og du kjente det bruse, ville vise henne fram, klatre opp på fjelltoppene som omkranser Volda og rope det ut: Jeg elsker henne! Hun som, litt mer nølende, også ville ha deg, men som kjente et snev av anger i det samme hun hadde sagt ja til å flytte med deg sørover. Nå sitter du her og du svetter, du er redd og allerede forurettet, du tror du vet hva du er god for, at du er god nok for jobben, og du vet ingenting om at jeg kommer til å ta henne fra deg. Så jobben er din. Vær så god.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.