lørdag, februar 13, 2010

Det voksne barnet

Skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet en fin, varm selvbiografi om jakta på sin egen identitet. Boka heter "Når barnet har lagt seg" og anmeldelsen jeg har skrevet for ABC Nyheter finner du her. Eller her:

Ble sin egen detektiv

Han er best kjent for rollen som Michael Blomkvist i filmatiseringen av Stieg Larsson-bøkene. I sin debut som forfatter er Michael Nyqvist like god til å skrive som han er til å spille, skriver ABC Nyheters anmelder.

Vi kjenner han best som hovedrollen i «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengte», basert på den avdøde krimkongen Stieg Larssons gigantsuksess av en bokserie.

Sår og naken
I fjor utkom Michael Nyqvists korte selvbiografi om livet som adoptivbarn i Sverige. Nå foreligger «När barnet lagt sig» i norsk språkdrakt. Og la det sies først som sist: Nyqvist har helt klart flere talenter enn å spille andre mennesker foran kamera. Han har skrevet en naken, sår og likefram skildring av jakten på sin egen identitet.

Livet bak scenen
Som en av Sveriges mest anerkjente skuespillere både på film og scene, har Nyqvist i en årrekke levert den ene sterke tolkningen etter den andre. I «Når barnet har lagt seg» får leseren et innblikk i livet bak scenen, livet slik det så ut når kameraet ikke var på.

Han er urolig, nervøs. Han tviler på om han kan klare å stå løpet ut, tviler på om han kan gjennomføre teaterstykket. Så får han barn. Og han skjønner at han er nødt til å finne ut av det han har utsatt så lenge: Han må finne ut hvor han kommer fra. Hvem han kommer fra.

«Hvor kommer jeg fra da?»
«Når barnet har lagt seg» er en beretning om denne jakta på røtter. Da han er syv år gammel, setter foreldrene seg ned med ham på en restaurant i Alpene. De er på ferietur. De forteller ham noe som ryster alt han tror han kjenner, snur verden opp-ned: Han er adoptert. Mora og faren er ikke hans virkelige foreldre. Som Nyqvist skildrer scenen i boka:

«Far setter seg og tar av seg solbrillene. Vi sitter tause alle tre, til mor bryter stillheten.
- Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din.
Jeg ser på far.
- Den ekte moren din, hun som hadde deg i magen, er ikke meg, men jeg er din egentlige mor.
Far er taus, men smiler til meg.
- Barn kommer fra magen, sier jeg.
- Ja, det gjør alle barn, men du har ikke ligget i min mage, likevel er jeg moren din.
Jeg ser ut mot båten som glinser på sjøen, så ser jeg på far.
- Hvor kommer jeg fra da?»

Behov for svar
Nesten førti år senere har Nyqvist selv fått to små barn. Han gjør stor suksess som skuespiller og er et kjent navn i Sverige. Men han har et problem: Hva skal han svare dersom ungene hans spør hvor han ble født?

Av denne grunn legger han ut på en reise etter sitt eget opphav. Han må kunne svare på det enkleste av alle spørsmål, som han sier. Han må kunne svare på hvor han kommer fra.

Tung system
Han oppsøker utallige offentlige registre for å få vite foreldrenes navn og adresse. Men systemet er tungrodd. Det er lover og regler å forholde seg til. Smått om sen får han vite døpenavnet på sin biologiske mor. Han får ikke vite navnet på faren sin, for han er italiensk. Svenske myndigheter har ikke lov til å opplyse den slags. Nyqvist føler seg som en etterforsker i en dårlig tv-serie. Men dette er ikke teater, dette er virkeligheten. Dette er livet hans.

Nesten-litterært
I disse «Min kamp»-tider er det på samme tid befriende og merkelig å skulle lese en oppvekstskildring som kalles selvbiografi. For hvordan forholder virkeligheten seg i forhold til det oppdiktede? Når er det skuespill, og når er det virkelig?

I «Når barnet har lagt seg» følger vi Nyqvist på hans vei mot opphavet, men vi får også innblikk i hvordan det er å være en kjent skuespiller. Vi får kjappe og dessverre også ganske fattige glimt fra en tilværelse som kjendis, vi blir fortalt om barndomsminner – og vi er med da Nyqvist endelig får et italiensk navn på blokka.

Hastverksarbeid
Det hele er fortalt i et stramt, følelsesnøytralt språk. Noen ganger skulle historien gjerne hatt noe mer kjøtt på beina, men stort sett fungerer det konstaterende, korthuggede språket til å få fram den store mangelen som finnes i hovedpersonens liv.

Det episodiske i boka, hoppene som foretas mellom nåtid, fortid og skuespillerlivet, kunne gjerne vært tydeligere motivert. Slik boka er, føles det flere ganger litt tilfeldig hva som kommer på neste side.

Boka kunne kort sagt vært både lengre og fyldigere. For dette er en historie de fleste langt på vei kan følge: Jakten på ens egen identitet i en verden befolket av voksne som kanskje ikke alltid forteller den hele og fulle sannheten.

Det er antagelig forlaget som bør ta på seg skylda for at boka ikke er lenger enn den er. Kanskje har de tenkt at den burde publiseres så fort som råd. For det er ikke tvil om at forfatterens karriere som skuespiller har vært medvirkende til at den utgis.

Dét er naturligvis ikke noe problem i seg selv, men det er et problem all den tid det har ført til at boka kanskje er gitt ut litt for tidlig. For det er den følelsen man sitter igjen med etter at man har bladd seg ferdig: Dette kunne vært så mye lenger.

Et voksent barn
Mot slutten av boka nærmer det seg møtet med den ekte faren. Italieneren. På telefon har de avtalt at han skal fly til Sverige. I dagene opp til det første møtet er Nyqvist nervøs og følsom. Han er forberedt på nok en gang å bli skuffet av de voksnes løfter. Men så, tre timer forsinket, kommer det en elegant, halvgammel italiener inn i hotell-lobbyen. Nyqvist skriver:

«Verdensvant sjekker faren min inn og signerer kjapt med sin egen penn. Jeg ser at vi likner. De samme hendene. Mine hender, som jeg har skammet meg over i hele mitt liv fordi de ikke er store og grove eller bare har noen blonde fjon. Fra og med dette skundet vet jeg hvor hendene mine kommer fra, med den svarte hårveksten.»

Til tross for innvendingene, er dette en fin og var liten bok. Michael Nyqvist demonstrerer at han kan skrive. Men enda mer klarer han å vise fram en voksentilværelse som er sårbar, følsom og vanskelig. Han viser med all tydelighet at vi alle bærer rundt på en barneutgave av oss selv i vårt indre. Denne anmelderen skulle bare ønske han hadde fått litt mer motstand. Så kunne det garantert blitt en enda bedre bok.

4 av 6 stjerner.

1 kommentarer:

livetleker sa...

Mitt verdensbilde blir forstyrret. Jeg har alltid trodd at blod ikke var tykkeren enn vann. Blod er ikke tykkere enn vann. Jeg har vokst opp med en far som ikke har laget meg. Mine beste venninner har det på samme måte. Jeg kjenner et utall av unger som er adopterte eller har vokst opp med en forelder som aldri bidro med den biologiske skvetten.

Jeg trodde ikke det spilte noen rolle. Nesten alle jeg kjenner sier det spiller liten eller ingen rolle.

Og så kommer Tore på sporet og Michael Nyqvist, og det gråtes og hyles om blod og slekt og opphav og gener.

Verden er ikke som jeg trodde. Folk er ikke som jeg.

Men det visste jeg vel egentlig. Jeg blir bare så forundret.

Legg inn en kommentar