onsdag, februar 24, 2010

«Velskrevet brødtekst»

Fikk beskjed om at «Du» er anmeldt i den ferskeste utgaven av Studvest. Du finner anmeldelsen her. Og jeg legger den for sikkerhets skyld også ut her:



Anmeldt av Therese Sanni

Stilrunking og runking med stil. Boka «Du» er boka med 34 korte fortellinger der de evige mellommenneskelige relasjoner står i fokus. Gjennom én (flere?) navnløs(e) jeg-person(er), gir boka raske innblikk i livets små og store øyeblikk – det være seg livet, døden, og, ja, du gjettet riktig: Kjærligheten.

«Du» er boka om deg, stalkeren (Richart) som onanerte til stemmen din (Sissel Rotsetvatn) hver fredag, om deg (Sigurd) – din slitne norsklærer som får elevene til å lese Bjørneboe, og om deg (Tanya) og ditt første tungekyss med jeg-personen. Og det er boka om deg, morfar, som dør etter ditt andre hjerteinfarkt. Og slik fortsetter historiene. For det er akkurat denne voyeuristiske, men deltakende, stemmen som tilhører jeg-personen. Den er dermed den drivende faktoren som spinner de 34 små historiene i «Du» sammen i en større sammenheng. Dessverre er det òg noe av denne bunnsolide og litt for tro- eller formfaste sammenhengen som gjør boka så repeterende at den tidvis blir en slags parodi på seg selv.

Forfatteren av boka, Thomas J.R. Marthinsen, har utvilsomt et stort skrivetalent. Mange av fortellingene hans er vakre skildringer av menneskeliv som glir fra – eller mot hverandre. Men til tross for høydepunkter som åpnings- og avsluttningssekvensene, «Solskinn» og «Så dette var ditt liv» (som delvis overlapper fortellermessig), virker det ikke som om alle historiene er like viktige. Noe av det som trekker fortellingene ned kan være en delvis intetsigende slutt, hyppige og noe pubertalske skildringer av alt-som-har-med-sex-å-gjøre, eller en litt for banal grunnhistorie. Alle disse momentene gir følelsen av at deler av boken strengt tatt kunne vært komprimert ned.

Men at «Du» kan være starten på et lovende forfatterskap, er det overhodet ingen tvil om. Marthinsen har en klar og særegen fortellerstemme som innbyr til mersmak. Selv om stilen er på plass, kan det være en tankevekker at det ikke alltid lønner seg å spille alt på ett kort (les: stilen). Men så fort stilen ikke blir (nesten) det eneste høydepunktet med Marthinsens bøker, lover det mer enn godt for fremtidige utgivelser.

© Studvest 2010.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar