mandag, mars 29, 2010

Hypnotisk familiegrøss

Min anmeldelse av Lars Keplers «Hypnotisøren» for ABC Nyheter:

Med et reklamestunt av dimensjoner, ble pseudonymet Lars Kepler Sveriges nye krimkonge da «Hypnotisøren» utkom i fjor. Men er den så god som ryktet tilsier?

(ABC Nyheter): Da krimboka «Hypnotisøren» ble lansert i Sverige i fjor, gjorde den rent bord hos kritikere og publikum. Den ble straks solgt til 28 land. Men hvem skjulte seg bak pseudonymet Lars Kepler? Var det krimgeneralene Jan Guillou eller Henning Mankell? Nei. Mankell gikk fornærmet ut og avkreftet ryktene. Var det skrekkforfatteren John Ajvide Lindqvist? Nei, det var det heller ikke. Svenske aviser kastet seg ut i en klappjakt på opphavspersonene.

Etter noen ukers intensiv gravejournalistikk, oppdaget Aftonbladet hvem som skjule seg bak Kepler-navnet. Det var forfatterekteparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril. To vanlige forfattere uten tidligere krimbøker på samvittigheten. Hva var det som røpet dem? Jo, broren til Alexander viste seg å være hypnotisør. Og tidligere hadde Alexandra skrevet om en som het nettopp Kepler til etternavn.

Fullblods krimdebut
Til tross for at Alexandra Coehlo Ahndoril har skrevet om historiske personligheter som Tyco Brahe og Alexander Ahndoril har skrevet fiksjonaliserte biografier, har de klart å skrive en fullblods kriminalroman. Det har unektelig noe å si for språkføringen at forfatterne har skrevet andre bøker tidligere, for tilfanget av karakterportretter og beskrivelser er løftet atskillige hakk opp fra den gjengse krimsjangeren. Det at boka er skrevet av en mann og en kvinne sammen, gir også en sjelden dybde og troverdighet til de ulike karakterene; forfatterparet har garantert spilt ballen godt seg i mellom.

En familie blir funnet massakrert
«Hypnotisøren» åpner med at den finsksvenske politietterforskeren Joona Linna i Rikspolitiet fatter interesse for det som tilsynelatende ser ut som et hevnoppgjør i et gamblingmiljø. En familiefar med betydelig spillegjeld blir funnet brutalt drept på et idrettsanlegg. Samtidig blir familien hans funnet grovt nedslaktet i sitt hjem. Det later til at gjerningsmennene har drept familien først, og så gått etter mannen. Men vår helt Jonna Linna synes forklaringen er for enkel, for opplagt. For er det ikke noe med blodsporene som sier at det var mannen som ble drept først, og deretter kona og dattera?

Den eneste overlevende er familiens femten år gamle sønn, Josef. Han overlever alvorlige kuttskader, en punktert lunge og betydelige skader mot leveren. Han blir liggende på sykehuset og svever mellom to tilstander. Politietterforsker Joona Linna oppdager snart at familien har en datter som også overlevde. Men hvor er hun? Hva vet hun? Linna skjønner at han må få avhørt femtenåringen så snart som mulig.

Hypnoselege med en historie
På sykehuset jobber det en lege som heter Erik Maria Bark. Han har en forhistorie som en av Sveriges mest anerkjente hypnotisører. Men han sluttet å hypnotisere for ti år siden og lovet seg selv aldri å gjøre det igjen. Omsider får politietterforsker Linna likevel overtalt ham til å bryte løftet sitt. Dette utløser den reneste malstrøm av hendelser som binder fortid og nåtid sammen i et klamt, nevrotisk grep.

Spenstig persongalleri
Lars Kepler – eller forfatterparet Ahndoril – spiller på et rikt galleri av karakterer i denne boka. De nøyer seg ikke med å la handlingen utspille seg på trøtte politikontorer eller i underverden, slik tilfellet jo ofte er med skandinavisk krim. Nei, i «Hypnotisøren» kastes leseren ut i ungdomsmiljøer som kan skremme på høylys dag, vi dykker ned i psykiatriske pasienters hypnosebehandling og vi får glimt av hovedpersonenes private problemer. Det handler om alkohol, pillemisbruk og utroskap. Om løgner og forstillelse. Samtidig følger vi den heseblesende jakten på drapsmannen. Som kanskje ikke har fullført sitt morderiske løp. Hele tiden lurer karakterens forhistorie i bakgrunnen. For hvorfor sluttet hypnoselegen Erik Maria Bark egentlig med hypnose ti år tidligere?

Psykisk ubehagelig
Bokas styrke er at handlingen er så intelligent lagt opp og så kronglete fortalt, at leseren hele tiden overraskes over nye, faretruende vendinger. I tillegg er det konstante nærværet av flere enn én person med en noe forstyrrende psykisk bagasje nok til å gjøre denne mursteinskrimboka til maratonlesning.

Noe av det som skiller den fra andre krimbøker, er fokuset på barn. For hva om Pókemon-fascinasjonen til tenåringen din egentlig handler om vold og makt? Hva om søskekjærlighet egentlig handler om noe ganske annet, noe så grusomt at det nesten ikke finnes ord for det? Bokas nøye utpenslede voldsbeskrivelser er tidvis nesten for sterk kost.

For din egen sinnsuro
«Hypnotisøren» er første bind i en serie planlagte kriminalromaner med finsksvenske Joona Linna i hovedrollen. Han skiller seg ut fra de gjengse krimheltene. Han er ikke alkoholisert, han er ikke sliten, han er ikke en ensom ulv. Neste bind kommer på svensk til sommeren, og «Hypnotisøren» skal ganske snart filmatiseres. Forfatterparet Ahndoril lover å la Lars Kepler få skrive mer i framtida.

Det er godt nytt for deg som skal på påskeferie, og som kanskje gruer deg ørlite til å tilbringe for mange hyggelige timer i påskesola med familien og KvikkLunsj og melkesyre i lårene etter timevis i løypene. For så kan du senke deg ned i «Hypnotisørens» kullsorte mørke når du har fått litt for mye familiekos. Med «Hypnotisøren» er påskeuhyggen sikret – og familiekos blir aldri helt det samme.

5 av 6 stjerner.

lørdag, mars 27, 2010

Spenstig påskelektyre


Redaksjonen i Gyldendals litterære tidsskrift ramlet over intervjuet med den britiske forfatteren W.G. Sebald som jeg oversatte på pur nysgjerrighet for to år siden. De tok kontakt. Vi sendte mailer fram og tilbake. Jeg frisket opp engelsken. Resultatet finner du i årets første nummer av Vinduet. Hele nummeret er i hovedsak viet Sebald. Det er nyoversatte tekster, det er intervjuer, det er artikler og i det hele tatt. Har du lyst til å vite mer om den briljante forfatteren av "Vertigo", "Austerlitz", "De utvandrede" og "Saturns ringer" - nøl ikke, gå etter påskefargen!

tirsdag, mars 09, 2010

Snacks fra Samtiden

Årets første utgave av Samtiden byr på mye godt lesestoff. Til tross for et søvndyssende omslag i gråtoner, byr tidsskriftet på i hvert fall tre særdeles leseverdige bidrag. Jeg nøyer meg med en kjapp omtale av disse tre. For det beste med Samtiden er alltid at noe faller i smak, mens noe bare blas forbi. At man kan velge. Og at det man velger, gjerne er godt gjennomarbeidet og overraskende lesning.

Renberg intervjuer Knausgård
For de av oss som var så heldige å klare å snike oss inn på Litteraturhuset i starten av desember i fjor og fikk se og høre Karl Ove Knausgård bli intervjuet av sin venn, forfatteren Tore Renberg, er det bearbeidede og utvidede intervjuet i Samtiden, som strekker seg over hele 26 sider et gledelig gjensyn. De to forfatterne bakser seg gjennom flere interessante temaer, med Knausgårds «Min kamp»-serie som omdreiningspunkt. Eller snarere: Omdreiningspunktet er vel egentlig Renbergs retoriske spørsmål: «Hva er det du egentlig har gjort?» For deg som vil ha en dyperegående innsikt i hva slags tanker Knausgård har gjort seg før og underveis i lanseringen av seksbindsverket sitt, er dette intervjuet ypperlig. Krydret som det er med utdrag fra brev Knausgård har sendt kameraten opp gjennom årene, gir det en helt annen innsikt i Knausgårds litterære virkemåte enn du får gjennom de skarve dagspresseintervjuene han har gitt siden i høst. Det som er det mest kraftfulle i de fire første bindene av bokserien, er også det beste med intervjuet: Når forfatterne nærmer seg primus motor i sine respektive forfatterskap – fedrene sine – er intervjuet på sitt aller sterkeste. Som Knausgård sier:

«Han er antakelig det mest formende mennesket i mitt liv. Hvorfor skulle han få definere meg? Hvorfor skal jeg være en sønn hele mitt liv? Er man sønn, ser man opp. Er man far, ser man ned. Det er en stor forskjell på verdensanskuelsene det skaper.»


Ørstaviks poetikk

Etter «kallet-romanen» og lesestykket «I morgen skal det være åpent for alle», var Hanne Ørstavik i høst tilbake med ny roman. «48 rue Defacqz» er, slik jeg ser den, hennes tilbakekomst til romansjangeren. Hun gir den en ny sjanse, på en måte. Og i det nye Samtiden skriver hun en slags poetikk med denne boka som utgangspunkt. Det er en utrolig fin tekst som, når man først går den i møte, åpner seg for hennes språkelige sanselighet, løfter både skrivearbeidet og lesearbeidet opp til noe som handler om så mye mer enn bare å skrive eller bare å lese en bok. Som hun sier det:

«Språket holder ikke. Likevel er det jo noe som holder, i språket. Det er noe som holder, og det er derfor vi kommer teksten i møte, derfor vi våger å åpne oss for den, i tillit. Til at det er noe i den som likevel holder oss. I klangen, i rytmen, i tone, i holdning. I formen, fordi noe har fått en form så det er mulig å være der. Sånn blir språket, og lesningen, en dobbel erfaring, av oppløsning og fall, og samtidig, helt samtidig, av oppsamling og løft. Det var ingen hjelp noe sted. Men det hjelper å si det. Det hjelper å si det som det er.»

Geir Gulliksens kjoler
I sin tekst «Se min kjole» kretser Geir Gulliksen inn et vedvarende problem for ham som mann. Det er en modig tekst hvor forfatteren viser fram hvor problematisk han synes kategoriene «mann» og «kvinne er», og den er overøst med eksempler både fra bøkene hans, spesielt den siste «Tjuendedagen», og hverdagslivet. Det er spesielt et eksempel han gir, som jeg bet meg merke i. Han er i butikken. Skal ha frossenfisk og melk. Ved fiskedisken gir han en stresset dame forrang til utvalget og får et smil tilbake. Ved melkeskapet forsøker han å gjøre det samme for en mann, altså å gi plass, slik at denne mannen kan ta noe fra skapet før ham selv. Men mannen reagerer ved å si «Nei, det går bra.» Han tar ikke imot den vennlige gesten. Senere møtes de igjen ved kassene, og Gulliksen håper mannen vil slippe ham forbi, som et svar på gesten. Men den gang ei. Gulliksen skriver:

«Dermed var jeg bare en vag forstyrrelse, et annet hanndyr, og altså en hindring. Og dette skjønner jeg ikke. Han ville helt sikkert sluppet frem en hvilken som helst kvinne, akkurat som jeg ville gjort. Og hvorfor brydde han seg ikke om hvordan han så ut engang? Jeg mener: er vi ikke mennesker for hverandre, bare fordi vi er menn?»

Ja. Tre gode tekster. Tre veldig forskjellige tekster. Hvis du mangler noe godt lesestoff for tida, eller har behov for å konkurranseutsette din skjønnlitterære lesning: Stikk ned og ta med deg et eksemplar av Samtiden. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.