tirsdag, mars 09, 2010

Snacks fra Samtiden

Årets første utgave av Samtiden byr på mye godt lesestoff. Til tross for et søvndyssende omslag i gråtoner, byr tidsskriftet på i hvert fall tre særdeles leseverdige bidrag. Jeg nøyer meg med en kjapp omtale av disse tre. For det beste med Samtiden er alltid at noe faller i smak, mens noe bare blas forbi. At man kan velge. Og at det man velger, gjerne er godt gjennomarbeidet og overraskende lesning.

Renberg intervjuer Knausgård
For de av oss som var så heldige å klare å snike oss inn på Litteraturhuset i starten av desember i fjor og fikk se og høre Karl Ove Knausgård bli intervjuet av sin venn, forfatteren Tore Renberg, er det bearbeidede og utvidede intervjuet i Samtiden, som strekker seg over hele 26 sider et gledelig gjensyn. De to forfatterne bakser seg gjennom flere interessante temaer, med Knausgårds «Min kamp»-serie som omdreiningspunkt. Eller snarere: Omdreiningspunktet er vel egentlig Renbergs retoriske spørsmål: «Hva er det du egentlig har gjort?» For deg som vil ha en dyperegående innsikt i hva slags tanker Knausgård har gjort seg før og underveis i lanseringen av seksbindsverket sitt, er dette intervjuet ypperlig. Krydret som det er med utdrag fra brev Knausgård har sendt kameraten opp gjennom årene, gir det en helt annen innsikt i Knausgårds litterære virkemåte enn du får gjennom de skarve dagspresseintervjuene han har gitt siden i høst. Det som er det mest kraftfulle i de fire første bindene av bokserien, er også det beste med intervjuet: Når forfatterne nærmer seg primus motor i sine respektive forfatterskap – fedrene sine – er intervjuet på sitt aller sterkeste. Som Knausgård sier:

«Han er antakelig det mest formende mennesket i mitt liv. Hvorfor skulle han få definere meg? Hvorfor skal jeg være en sønn hele mitt liv? Er man sønn, ser man opp. Er man far, ser man ned. Det er en stor forskjell på verdensanskuelsene det skaper.»


Ørstaviks poetikk

Etter «kallet-romanen» og lesestykket «I morgen skal det være åpent for alle», var Hanne Ørstavik i høst tilbake med ny roman. «48 rue Defacqz» er, slik jeg ser den, hennes tilbakekomst til romansjangeren. Hun gir den en ny sjanse, på en måte. Og i det nye Samtiden skriver hun en slags poetikk med denne boka som utgangspunkt. Det er en utrolig fin tekst som, når man først går den i møte, åpner seg for hennes språkelige sanselighet, løfter både skrivearbeidet og lesearbeidet opp til noe som handler om så mye mer enn bare å skrive eller bare å lese en bok. Som hun sier det:

«Språket holder ikke. Likevel er det jo noe som holder, i språket. Det er noe som holder, og det er derfor vi kommer teksten i møte, derfor vi våger å åpne oss for den, i tillit. Til at det er noe i den som likevel holder oss. I klangen, i rytmen, i tone, i holdning. I formen, fordi noe har fått en form så det er mulig å være der. Sånn blir språket, og lesningen, en dobbel erfaring, av oppløsning og fall, og samtidig, helt samtidig, av oppsamling og løft. Det var ingen hjelp noe sted. Men det hjelper å si det. Det hjelper å si det som det er.»

Geir Gulliksens kjoler
I sin tekst «Se min kjole» kretser Geir Gulliksen inn et vedvarende problem for ham som mann. Det er en modig tekst hvor forfatteren viser fram hvor problematisk han synes kategoriene «mann» og «kvinne er», og den er overøst med eksempler både fra bøkene hans, spesielt den siste «Tjuendedagen», og hverdagslivet. Det er spesielt et eksempel han gir, som jeg bet meg merke i. Han er i butikken. Skal ha frossenfisk og melk. Ved fiskedisken gir han en stresset dame forrang til utvalget og får et smil tilbake. Ved melkeskapet forsøker han å gjøre det samme for en mann, altså å gi plass, slik at denne mannen kan ta noe fra skapet før ham selv. Men mannen reagerer ved å si «Nei, det går bra.» Han tar ikke imot den vennlige gesten. Senere møtes de igjen ved kassene, og Gulliksen håper mannen vil slippe ham forbi, som et svar på gesten. Men den gang ei. Gulliksen skriver:

«Dermed var jeg bare en vag forstyrrelse, et annet hanndyr, og altså en hindring. Og dette skjønner jeg ikke. Han ville helt sikkert sluppet frem en hvilken som helst kvinne, akkurat som jeg ville gjort. Og hvorfor brydde han seg ikke om hvordan han så ut engang? Jeg mener: er vi ikke mennesker for hverandre, bare fordi vi er menn?»

Ja. Tre gode tekster. Tre veldig forskjellige tekster. Hvis du mangler noe godt lesestoff for tida, eller har behov for å konkurranseutsette din skjønnlitterære lesning: Stikk ned og ta med deg et eksemplar av Samtiden. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

5 kommentarer:

kasiopeiiasbok sa...

Dette må leses! Nå gjenstår problemet bare å få tak i det...

Thomas sa...

Ja, det var det, da. Men det finnes jo å få tak i hos Narvesen. Tror jeg.

Janke sa...

Takk skal du ha. Stoppet abon. mitt på Samtiden for noen mnd siden, etter å ha vært lojal leser i snart 20 (!! Hjelpe meg) år. Jeg syntes den var blitt for slapp og kjedelig, men etter jeg stoppet abon. har de kommet med tre gode nr.
Får kjøpe dette i butikken, høres ut som fin påskelektyre.

Thomas sa...

Så fint å høre, det er jo alltid kult å høre om lesestoff man burde få med seg. Og tjue år? Dæven, det er ikke dårlig.

Beatelill sa...

Hei :)
En liten forespørsel: Har du lyst til å bli med å lage ei liste over verdens beste bøker? http://beatelill.blogspot.com/2010/03/kom-med-forslag-til-hvilke-bker-som.html

Det er lov å nevne din egen bok ;)

Legg inn en kommentar