onsdag, juli 21, 2010

Sommerbrensel


I disse brennmanetherjede dager, kan det jo passe å klinke til med en artikkel jeg skrev om, ja nettopp, maneter i Magasinet for to helger siden. Sånn mens vi venter på helgas utgave, liksom. Watch out for them jellyfish!

Hva i all verden er en manet?
- Egentlig er ikke maneter en helhetlig taksonomisk gruppe. Det vil si at de ikke tilhører samme gruppe av dyr. Men det vi snakker om når vi sier maneter på norsk, er dyr som lever under vann og som består av over 90 prosent vann. Og av dem finnes det mange forskjellige typer. Brennmanet (Cyanea capillata) og glassmanet (Aurelia aurita) er de mest kjente for oss, og de kalles nesledyr, sier havforsker Tone Falkenhaug på Havforskningsinstituttet.

Hvorfor heter de nesledyr?
- Manetene har noe som heter nesleceller. Det er en liten blære som inneholder giftstoff, og dette sendes ut med en pigg, som er nesten som en pil. Denne trenger gjennom huden på byttedyrene og bedøver dem. Det er det som gjør at vi brenner oss på brennmanetene. Og de gjør det for å skaffe seg mat.

Så de er rett og slett rovdyr?
- Alle maneter er det. De spiser dyreplankton, som for eksempel bitte små krepsdyr, snegler og små fiskelarver. Det samme gjelder glassmaneten, men giften til glassmaneten er for svak til at den brenner oss mennesker. Hvis du da ikke får en glassmanet på leppene, da brenner det.

Er det sant?
- Ja, du kan jo prøve!

Det er observert uvanlig store mengder brennmaneter i år, spesielt på Sørlandet. Hva kommer det av?
- Det vet vi ikke helt, men hvis brennmaneter får gunstige forhold, formerer de seg veldig raskt. En brennmanet har to livsstadier. På vinteren sitter de fast på bunnen, og hvis det er gode forhold der, så knoppes små babymaneter på våren. Disse slippes i vannet som små skiver, og likner nesten på tallerkener. Hver sånn skive blir til en ny manet.

Så de blir flere jo varmere det er?
- De vokser bedre når det ikke er for kaldt, men brennmaneter er en kaldtvannsart. Så om det blir noe særlig varmere enn 20 grader går de ned i dypet.

Hvor kommer de egentlig fra?
- Brennmanetene vi har her hører naturlig hjemme i vårt økosystem, akkurat som fisk og krabber. Men i Middelhavet har det de seinere åra vært så store oppblomstringer av en manet at det har blitt et problem for turistnæringen. Og denne typen manet har blitt observert utenfor vestlandskysten vår. Den er mye mindre enn en brennmanet, og opptrer i store svermer. Derfor kan det nok føles mer ubehagelig å støte på dem.

Da jeg var liten hørte jeg skrekkhistorier om portugisiske krigsskip. Men finnes de?
- Ja, men det er bare i sydlige farvann. De hører til gruppen kolonimaneter. De er også nesledyr, og den har en kraftigere gift enn brennmaneten. Men den er ikke den farligste maneten.

Hvilken er det da?
- Det er en manet som heter Chironex fleckeri, og som finnes rundt Thailand, Australia og Filippinene. På norsk kalles den sjøveps, og den regnes som verdens farligste manet. Det er en kubemanet, et navn den har fått på grunn av fasongen, og den er ikke mer enn noen centimeter i diameter. De som drar på ferieturer dit, burde se seg om etter advarselsskilt, for det har vært dødsfall på grunn av den. Men den kommer neppe hit.

Kan man få varige men av et ublidt møte med en brennmanet?
- Altså, vi får jo brannskader, rød hud og sår, men jeg har ikke hørt om varige skader. Små barn eller personer med overfølsomhet bør imidlertid være ekstra forsiktige, og oppsøke lege hvis det oppstår allergiske reaksjoner. Det er mer å sammenlikne med et vepsestikk. Men hvis det dreier seg om sjøvepsen, derimot, kan man faktisk få arr.

Det finnes mange kjerringråd mot brennmanetsviing. For eksempel å helle urin på huden. Funker det?
- Vi har ingen grunn til å tro at urin har noen lindrende effekt. Man skal heller skylle kroppsdelen med rikelig med saltvann. Ikke bruk ferskvann eller eddik, for det kan øke frigjørelsen av giftstoffet. Fjern eventuelle brenntråder, men uten å gni. Så kan man legge kroppsdelen i varmt vann, for det ødelegger giftstoffene.

Har maneter hjerne?
- Nei, en hjerne er en ansamling av nerver, og det har manetene ikke. Men de har et slags nervesystem. Det er akkurat så avansert at de kan formere seg og spise. Sånn sett er de en ganske vellykket organisme!

© Dagbladet 2010. Foto: ralpe/CC.

fredag, juli 02, 2010

På isolasjon

Nei, jeg snakker ikke om meg selv og Dagblad-tilværelsen. Det har kommet ut en diktsamling, nå nylig, utgitt av en 24-åring. Som sitter i fengsel. Som bestemte seg, da han ble dømt til å sone 15 år for et drap, for at han ikke skulle miste sin egen autoritet. Sin egen identitet. Jeg leser ikke ofte dikt. Men jeg fikk «Isola» i posten. Og da jeg først begynte å lese, klarte jeg ikke slutte før den var ferdig. Det er en merkelig bok. Den har en kraft som er mørk som natta og lys som morgenlyset. Samtidig. I et intervju i dagens A-magasinet sier forfatteren (som er intervjuet i løpet av sitt månedlige permisjonsdøgn) at han tenker at mennesket har tusen sider. I den tynne boka hans får du se noen av dem. Et glimt inn i en verden du ikke kjenner. Den begynner sånn:

«Hva er denne boka? Den er ting jeg har skrevet på iso. Hva er iso? Iso er isolasjon. Når du bryter eller blir beskyldt for å bryte reglene i fengselet blir du sendt til isolasjonsavdelingen som utgjør fengselet i fengselet.»

– JOHN MANGLER (pseudonym), «ISOLA», CappelenDamm 2010.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.