søndag, august 22, 2010

Møt Solstad, Fløgstad & Willis


Du tenkte kanskje at det var en fryd, en udelt glede, noe lettsindig. Men å intervjue Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Herman Willis samtidig - se, det var alt annet enn lett. Her kan du lese Magasinet-intervjuet mitt med dem:

Forfatterne Fløgstad (66), Dag Solstad (69) og Herman Willis (56) har det litt som turister i Norge: Ser ting utenfra. Det er det blitt bok av.

Utypisk norske

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: LARS MYHREN HOLAND.

- Å, sa Kjartan Fløgstad.
Vi hadde akkurat forespeilet han å intervjue ham, Dag Solstad og Herman Willis på Folkemuseet i Oslo. Willis har skrevet en samtalebok med de to forfatterne. I løpet av fjoråret har de møttes til dyptpløyende samtaler og latter både i Berlin og Oslo.
- Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg som en champagne-kork ved tanken på Folkemuseet, sa Fløgstad.
- Nei?
- Nei. Men det skal ikke stå på meg, altså.

Norsk Folkemuseum i juli. Turistene er her. De gamle husene lukter tjære. Vi er midt i kulturarven, midt i den norske klisjéen. Her er australiere og japanere, svensker og briter. Og de tre forfatterne.
Herman Willis har kalt boka «Tilværelsens utlendinger». Og de tre herrer befinner de seg litt på utsida av den vanlige, norske virkeligheten. De skriver bøkene sine i fred og ro - og innimellom åpner de munn og snakker om hva de har skrevet. Nå skal de snakke om samtaleboka, der den røde tråden er … ja, nettopp: at forfatterne befinner seg litt på sidelinja. Av det norske samfunnet.
De er midt iblant oss - og ser oss utenfra.

Dag Solstad er den første som ankommer. Lenge står han og nærmest virrer utenfor hovedinngangen.
- Ja. Hei, hei, hei. Jeg har ikke lest et ord av det som står i boka, sier Solstad.
Så ankommer Kjartan Fløgstad i buss. Og litt seinere kommer Herman Willis gående. Mannen som satte det hele i gang.
- Hvorfor kalte du boka «Tilværelsens utlendinger»?
Willis tenker bak mørke solbriller. Kaster håret bak skuldrene.
- La oss si det sånn: Hadde vi vært et band, en trio, så ville det være et passende navn.
- Diskuterte dere tittelen?
- Hverken Solstad eller Fløgstad var begeistret, men de sa ok. Det var vel også litt sånn det foregikk da John Lennon kom til de andre gutta og sa: «Vi kaller oss The Beatles». Noe skal det jo hete.

Minutter seinere ligger piknikteppet på gresset og forfatterne står og ser på det.
- Dere må gjerne ta plass?
Ingen rører seg.
- Vil dere ikke sitte på teppet?
- Altså, jeg har noe med knærne. Så hvis jeg setter meg ned der, kommer jeg meg ikke opp igjen, sier Solstad.
- Vanligvis har man jo et bord og noen stoler, mumler Fløgstad.
Vi henter et bord og noen stoler. Vafler, syltetøy og kaffe kommer på bordet. Nølende setter de seg ned. Willis åpner en medbrakt musserende vin på boks.

Ideen bak «Tilværelsens utlendinger» ble til da Herman Willis en gang i 2009 satt på nattoget mellom Madrid og Lisboa. Han leste romanen «Nattog til Lisboa» av Pascal Mercier. Hovedpersonen er en gymnaslærer som ikke klarer å forstille seg hvordan det ville være ikke å være gymnaslærer. Hvorfor kan han ikke det? tenkte Willis.
Så kom neste tanke: Hvorfor skriver Herman Willis? Hvorfor er han ikke rørlegger eller jurist?
Willis tenkte at spørsmålet kunne være interessant nok til å be-lemre andre skrivende med. Så han kontaktet Fløgstad og Solstad.
Hvorfor det ble akkurat de to, er antakeligvis like tilfeldig som bokas tittel. Noen skulle det jo være.
Resultatet er en samtalebok som er like brokete som forfatterne bak. De snakker om kultur og kunst, skriving og blogging, om Norge og utlandet. Og de snakker om hvordan det var før i tida - og hvordan vi har det i Norge i 2010.

Solstad og Fløgstad, det er vanskelig å finne fellestrekk mellom dem. Men de har begge vært her i etterkrigstida. De har sett olje-eventyret skyte fart. De vet hvordan det var i Norge før vi fant olja. Og de vet hva den har gjort med oss.
- Så hvordan har Norge forandret seg?
Solstad: - Absolutt til det verre. Vi har fått en ung generasjon av bortskjemte jævler. De er nesten ikke til å holde ut synet av, sett utenfra. De er så fryktelig selvtilfredse. Man tror det er en prestasjon å følge med på Internett! Man tror det er en prestasjon å kunne bruke en datamaskin! Jeg kan ingen av delene.
Willis: - I USA har man noe som kalles entitlement som er veldig i vinden for tida. Det handler om at de unge nærmest forlanger å bli betraktet som begavede. Man tror begavelse er et plagg man kler på seg.
- Men livskvaliteten til nordmennene har vel økt?
Solstad: - Hvis jeg ser på livskvalitet ut fra min definisjon, var det større livskvalitet før. Jeg personlig synes det er hyggelig at bussene går. Det gjør de jo ikke nå. For en generasjon siden, da gikk bussene.
- Har virkelig alt blitt verre?
Solstad: - Ja, og på alle mulige måter. Jeg kan ikke tenke meg én ting som er blitt bedre.
- Er du enig, Fløgstad?
Fløgstad: - Nei! Jeg vil ikke avsi moralske dommer. Men det norske samfunnet er først og fremst blitt rikere. Og det synes. Noe som ikke alltid er pent å se. Spesielt ser vi det i utlandet, hvor nordmenn har forstått at de er født på toppen av jordkloden. Dette er blitt synlig de siste ti-tjue åra, nå som rikdommen har gått opp for oss. Det er vanskelig å lære seg hvordan man skal være rik når det skjer så fort.

Det samlende punktet for samtalen mellom forfatterne, er om Norge bør ta til seg impulser - særlig i form av mennesker - utenfra.
«Det er et håpløst uaktuelt spørsmål, synes jeg, for det bor allerede såpass mange utenfra rundt i bygder og byer. De bor der nå, og de kommer til å bo der lenge etter at vi er borte. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skal leve sammen med fremmede eller ikke; de er der og vi må finne fram til måter å leve sammen på,» sier Fløgstad i boka.
- Frp har en oppslutning på rundt 25 prosent. Hva sier det om oss?
Stillhet.
De tre forfatterne kikker ned i bordet eller ut i lufta.
- Solstad?
Solstad: - Nei, jeg tør ikke si det.
- Du tør ikke si det?
Solstad: - Nei, jeg har allerede sagt så mye stygt om Fremskrittspartiet.

Vi siterer fra boka:
«Først og fremst er det veldig trist at Fremskrittspartiet har over 20 prosent oppslutning. Det tar jeg tungt, for det er opplagt at rasisme ligger i bunn her. Det er så opplagt at vi bare får leve med at tyve til tredve prosent av befolkningen er rasister. Vi får bare finne oss i det, og for å si det rett ut, så har jeg blitt ganske kynisk etter hvert. Jeg orker ikke mer (ler). Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en mann som drev med spørreundersøkelser, og han hadde spurt en dame om hva hun stemte på. 'Arbeiderpartiet', svarte damen, og så spurte han om hva hun syntes om innvandrere. 'Bare dritten' eller noe sånt, svarte damen, så kanskje Fremskrittspartiet bare er toppen av isfjellet, selv om jeg inderlig håper at det ikke er slik. Jeg kan bli veldig deprimert av dette.»
Solstad: - Jeg har skrytt av det offentlig, og jeg kan godt skryte av det igjen: Jeg har aldri hatt en leser som stemmer Frp. Det vil jeg aldri få, og jeg vil ikke ha det.
Fløgstad: - Det går jo an å snu det og si at 75 prosent ikke stemmer Frp.
- Hva skjer når olja tar slutt?
Fløgstad: - Olja tar slutt om 50 år. Det er jo et lite tidsperspektiv. Så spørs det om vi ikke må begynne å gjøre drittjobbene selv igjen.
Willis: - Vi kan si at naturressurser er en forbannelse. De korrumperer så ofte. Det å sitte med oljeressursene er vår svøpe.
Solstad: - På 1800-tallet gikk jo alle konkurs i Norge på grunn av trelastkrakket.
Fløgstad: - Det tar jo en stund igjen til Norge blir et oljesjeikdømme. Men det var flaks at olja havnet på norske hender.
Solstad: - Det husker jeg skjedde da vi var barn. Tenk hva som var skjedd om Norge ikke var en rik oljenasjon i Nato! Det tør jeg ikke tenke på.
Willis: - Hva har olja gjort med nordmenn? Jo, uansett hva slags problemer som måtte dukke opp, finnes det penger til å løse dem med. Dag er jo sønn av en by som har plyndret naturressurser før også.
Fløgstad: - Det er typisk norsk å overutnytte natur-ressursene. Se på hvalene og olja. Der har vi vært langt framme.
Solstad: - Har dere hørt om japanerne? Dere mener vel ikke at jeg skal sitte her og ta imot skyllebøtta på vegne av Sandefjord? Ikke faen! Man snakker om rikdom, men hva har olja gjort for meg? Jeg er 69. Det overrasker ikke meg at jeg har god levestandard, for jeg er forfatter i Norge. I andre land må man være krimforfatter for å leve av det.
Fløgstad: - Men vi er jo ikke representative, Dag.
Solstad: - Nei, nei, det er vi ikke.
Fløgstad: - Hva om du sammenlikner deg med dine barnebarn?
Solstad: - Har mine barn det bedre enn meg? Jeg er glad jeg ikke er dem, jeg. Bare det å sette seg to millioner i gjeld for å skaffe seg et hus! Jeg blir syk, jeg, når jeg hører snakk om boligfest og huspriser.


Forfatterne har tødd opp. De skjenker hverandre kaffe, Willis spretter en ny boks med medbrakt og vaflene går ned. En kjerrelast med turister kjører forbi i døsig tempo.
I boka spør Willis om Fløgstad gjør seg opp stygge tanker om nordmenn når han sitter på flyet hjem fra Latin-Amerika. Han er der ofte, Kjartan Fløgstad. Tidligere har han sagt at han betrakter Buenos Aires som sin andre hjemby. Men nei, han tenker ikke stygt om oss. Han har snarere med seg minner fra den Tredje verden med seg i bagasjen.
Fløgstad: - Å komme til Latin-Amerika var avgjørende for meg. Der fikk jeg en forståelse av ulikhet og rettferdighet, og av at den rike overklassen ville kjempe med nebb og klør for å bevare sin posisjon.
- Det er annerledes enn Norge hvor alle skal være like?
Fløgstad: - Her har vi jo råd til å outsource det ubehagelige. Her kan vi være humanistiske, ikke sant, fordi vi har fjernet det som er ubehagelig.
Willis: - Vi kan jo se på Russland som et moteksempel. De har ingen egalitære tanker, men de har kanskje medfølelse med folk som lider. For russere er det verre å mangle medlidenhet enn å se urettferdighet. Her i Norge er det nok mer motsatt.
- Er vi nordmenn selvopptatte?
Solstad: - Selvfølgelig, men det er alle nasjoner. Problemet med Norge er at vi har for lite selvtillit.
- Hvordan da?
Solstad: - Nei, se på meg! Altså: Sverige har et flott sted på Capri hvor forfattere kan dra til. Danskene har et kloster. Norge har ingenting. Sånn er det på nesten alle områder. Norge har ikke mye kulturell kapital, og det skyldes lav selvtillit.
Fløgstad: - Men ikke når det kommer til å rydde opp i konflikter andre steder i verden.
- Bryr vi oss ikke nok?
Fløgstad: - Jo, på det statlige og politiske plan bryr vi oss for mye. For eksempel i Guatemala og Colombia. Det gjør vi kanskje fordi våre egne problemer er for små. Vi rydder for mye opp i konflikter vi kanskje ikke forstår. Vi har levd lette liv. Norge har hatt en avsindig historisk flaks. Vi er en veldig privilegert generasjon. Økonomisk, men også fordi det har vært få opprivende problemer.

Apropros små problemer: Et sted i boka sier Solstad noe om sin egen produksjon:
«Jeg er veldig stolt av det jeg har gjort, jeg er det, men det er ikke mye, hvis man ser på hva som er viktig i denne verden. Hvis du ser på hvordan Norge har utviklet seg i denne perioden, så er det ikke mye å ha skrevet om en mann som har trøbbel med paraplyen sin».
- Dere blir antakeligvis stående som ganske få tids-vitner om hvordan Norge var?
Fløgstad: - Det har jeg tenkt lite på. Jeg er rettet mot dagens behov, dagens spørsmål. For å sitere Doris Day: «The future's not ours to see, que sera sera».
Solstad: - Det er jo noe jeg ikke har kontroll over. Hvis man tenker sånn, tenker man fort at verden vil gå i ens egen retning. Det har den ikke gjort hittil!
Det blir stille rundt bordet.
Willis tar en vaffelmunnfull, Fløgstad ser ut i lufta.
Solstad ser seg nervøst rundt.
Solstad: - Her ventet jeg altså på en motsigelse. Men den kom ikke.
- Mener du det?
Solstad: - Hehe, nei, jeg mener vel det stikk motsatte. Det er ikke nødvendigvis det store som blir stående som noe viktig. Små betydeligheter sperrer ikke for det store.

Rundt det gamle tunhuset kommer hesten med en ny ladning turister, en sky har lagt seg foran sola. Forfatterne reiser seg. Solstad litt stiv i knærne.
- Vil dere se igjennom sitatene deres?
Fløgstad: - Nei, det overlater vi til Willis. Han er hjernen bak dette.
Solstad: - Så kan man jo regne med at det står Herman Willis' navn bak alle replikkene som er gode.

onsdag, august 18, 2010

Velkommen til «Armadillo»


Noe av det siste jeg gjorde i Dagbladet Magasinet i sommer, var å dra til Danmark. Der møtte jeg Janus Metz, regissøren bak dokumentarfilmen «Armadillo» - som kommer på norske kinoer 27. august. Filmen handler om danske Afghanistan-soldater. Og den burde sees. For har du sett den, må du nesten tenke på krigen på en ny måte. Her kan du lese intervjuet:

Budbringeren

- Jeg dro til Afghanistan like mye for å filme Danmark.

Dokumentarfilmskaper Janus Metz (36) tar plass på stamkafeen Bankeråt i København. Filmen «Armadillon», om danske soldaters liv i Afghanistan, ble sluppet i Danmark mai, og skapte furore. Mediene har skrevet relativt lite om krigsdeltakelsen i det tidligere Taliban-styrte landet. Det har vært reportasjer om de 31 danske dødsfallene, i tillegg til rapporter fra oppdrag. Ikke ulikt situasjonen i Norge, hvor avisene først skriver mye når det går alvorlig galt. Som nå i sommer, da fire norske soldater mistet livet etter å ha kjørt på en veibombe.

Ni norske soldater er blitt drept i Afghanistan.

Utover det vet vi lite om soldatenes hverdag.

Det ville Janus Metz gjøre noe med.

«Armadillo» følger ei gruppe danske soldater som er på et seksmåneders oppdrag i Helmand-provinsen sørvest i Afghanistan. Stedet blir regnet som Talibans høyborg. De norske styrkene er stasjonert lenger nord i landet. Året er 2009. I tillegg til patruljering, venting og kjedsomhet, består soldatenes hverdag av blodige oppdrag, skarpe skudd og dødsfall.

I filmen ser vi en afghansk bondegård av hvit leirstein i det fjerne. De danske soldatene skal ut på overraskelsespatrulje for å vise Taliban hvem som er sjefen. De siste dagene har Taliban fått mer og mer overtaket. De vet hva de danske soldatene foretar seg, de vet når de forlater basen sin.
De danske soldatene vet ingenting.
Bondegården kan være full av fiendtlige soldater. Det kan være barn der. Eller tungt bevæpnede talibansoldater som ofte gjemmer seg blant lokalbefolkningen.
Soldatene nærmer seg gården som ligger halvveis skjult av grønne trær og kraftige busker. I enden av jordet går det dype grøfter. Skuddene kan komme når som helst. Men soldatene vet ikke hvor de vil komme fra.
Jordet er langt, åpent, talibanerne kan se hver minste bevegelse.


Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt at etter «Armadillo» vil det aldri være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før.

«Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte som før», fortsatte han.

- Det er faen meg utrolig at vi her i Danmark ikke forholder oss mer til krigen, sier Metz.

- Og sånn er det vel i Norge også? Fotografen Lars Skree og jeg var der i tre og en halv måned. Det var da det store dilemmaet ble tydelig, dilemmaet som handler om å skape fred med krig.

Vi hører plutselig den tørre knatringen fra maskingevær. Soldatene kaster seg ned på bakken, de skyter i lufta. Fienden er usynlig. Noen av soldatene klarer å nærme seg gården. En dansk soldat treffes i skulderen. Kameratene drar ham inntil en mur, gir ham morfin, en slurk vann. Han stirrer inn i kameraet med et vilt, oppsperret blikk. Han ser ut som et forskremt barn.
De andre lapper sammen det åpne såret. Over radioen kommer det beskjed om at en annen soldat er truffet i låret. Han ligger ute på jordet, og de må ut og hente ham.
Soldaten Daniel Ølby ligger bak et gjerde av trær. Det blir skutt fram og tilbake. Danskene er spredt i små grupper De har ingen oversikt. Kan ikke se verken fienden eller hverandre.
«Fuck, det er helt surrealistisk!» roper en av soldatene.
Daniel får beskjed over radioen om at talibansoldatene ligger i ei grøft bare tre meter unna. «Hva faen er det du sier?» roper han inn i radioen.
«Taliban ligger i grøfta tre meter foran deg! Kan du ta dem med en håndgranat?»
Han river løs en håndgranat, avsikrer den og kyler den ned i grøfta. «Bom-bom-bombe!!!!» roper en annen.
«Så skal det renses!» roper Daniel. Før han og en annen løper bort og fyrer av en hel serie skudd ned i grøfta.


I produksjonslokalene til Fridthjof Film viser Janus Metz fram den skuddsikre vesten og kamuflasjehjelmen med det danske flagget. Kollegene sitter foran Mac-ene sine, det spilles musikk, noen spiser lunsj på terrassen.

- Jeg lurte på hvorfor det er spennende å dra i krig og risikere livet for et abstrakt mål? Noen 20-åringer reiser jorda rundt med en ryggsekk, og selv om det er noe helt annet å reise ut i krig, er det noe av den samme oppdagelseslysten som ligger bak. En ytre reise blir en indre reise. Man går fra å være gutt til å bli mann.

- Hvordan opplevde du det?

- Soldatene må utvikle en grad av råskap, hardhet og kynisme, rett og slett for å holde ut. Et møte med de lokale bøndene er vanskelig når vilkårene først og fremst handler om de danske soldatenes egen sikkerhet. De bor i en borg. Så drar de ut, tunglastet med våpen, for å snakke med de lokale. Og de vet ikke om de er talibanere eller vanlige bønder.

Janus sitter i klipperommet og henter opp filmklippene fra Afghanistan. Han har vært redd flere ganger, mens soldatene må stenge følelsene ute. De må skyve bort angsten, paranoiaen. For angsten er farlig, du kan ikke være soldat når du er redd.

- I scenen fra grøfta handler det ikke lenger om mennesker. Plutselig ble det ok å ha slått noen i hjel. Der og da falt min verden sammen. Det blir som et syndefall. Soldatene tar en bit av eplet og kan aldri bli uskyldige barn igjen.

Armadillo-leiren ligger på en bakketopp med utsikt over et område som kalles Greenzone. Det er her kampene står. Leiren var opprinnelig en gammel, afghansk bondegård på den frodige jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-elvas bredder. Resten av området er stort sett ørken.

I dag er dette hjemmet til rundt 170 danske soldater.

- Filmen går så langt inn i krigens innerste nærhet, så langt inn i volden og barbariet. Et barbari som vi alle kanskje har i oss som mennesker, men som er tabubelagt. Som vår evne til å slå i hjel. Eller også lysten til det. Om du skraper i sivilisasjonens overflate, er det mørke og kaos under. I samfunnet gjør vi hva vi kan for å gjemme dette bort. Vi lager fengsler og sykehus, vi går til psykologer og har mentalinstitusjoner. Vi syr samfunnet sammen. Vi lukker for mørket. Og krigens mest radikale side er at du er sendt av sted for å drepe andre mennesker.

Grøftescenen er ikke redigert. Vi får se alt. Kaoset. Panikken. Øyeblikket når soldatene står ansikt til ansikt med fienden og må bestemme seg: Skal de skyte?

- Situasjonen er så ekstrem at den gjør noe med vår evne til å forstå virkeligheten. Når ting blir så voldsomme, oppstår det et eksistensielt tomrom. Volden inneholder en form for spørsmål uten svar. Det er absolutt nåtid, absolutt tilstedeværelse. Det er det få ting i livet som er. Religiøse øyeblikk, kanskje. Stor kjærlighet. Sex. Det er også uforklarlig.

- Hadde du betenkeligheter med å vise fram også disse sidene ved soldatene?

- Det er veldig sårbart for dem, men jeg måtte gjøre et valg. Vi polerer krigen hele tida, så vi slipper å ta stilling til den. Vi «nedkjemper» fienden. Vi «slakter» dem ikke, vi «skyter ikke armen» av dem. Men sånn er ikke virkeligheten.

For Metz handler «Armadillo» ikke bare om Afghanistan. Eller Danmark. Den handler om hele verden.

- Visste det danske Forsvaret hva de sa ja til med filmen?

- Nei, det finnes sikkert noen i Forsvaret som hadde ønsket at Janus Metz aldri hadde vært i Afghanistan. Men jeg håper at de fortsetter med å være åpne. Det er viktig for demokratiet i en krigførende nasjon.

Før han dro til Afghanistan, skrev Janus Metz avskjedsbrev til kjæresten. Det ble lagt i en skuff og ikke snakket noe særlig om. Å skrive et slikt brev er noe soldatene selv velger om de vil gjøre.

- Det var… forferdelig. Men jeg gjorde det av hensyn til mine nære. Det er en sjanse til å fortelle hvorfor man gjorde som man gjorde, i tilfelle noe skulle skje. Men det var utrolig barskt å sitte der som 35-åring og skrive et sånt brev.

- Hvorfor dro du?

- Hm. Det er et ekstremt nærvær der. Da blir det også viktigere å si «jeg elsker deg» til kjæresten. Det var forførende å oppleve at følelsene mine for andre mennesker plutselig betydde så veldig, veldig mye. I hverdagen kan det jo bli litt saus og poteter. Sånn er det ikke i Afghanistan, når du står på den ytterste grense.

- Skal du dit igjen?

- Nei, det skal jeg ikke. Jeg tror man kan være så heldig bare én gang. Jeg kunne ha kommet hjem uten bein.

Soldatene har nådd fram til grøfta. Det ligger ødelagte lik av tre afghanere i det blodfargede vannet. Det er ikke lenger fienden som ligger der, det er døden.
«Æsj, det har begynt å lukte allerede,» sier en av soldatene. Han står skrevende over grøfta og de døde, mens han vifter med hånda for å få vekk stanken. De sønderrevne talibansoldatene blir dratt fram fra buskaset. De danske soldatene plukker våpnene fra dem.
«Hvor mange skudd skjøt dere, egentlig?» sier en av soldatene.
«Vil du ikke at de skal dø, kanskje?» svarer Daniel.
«Jo, jo, selvfølgelig. Jeg har faen ikke vondt av dem».


© DAGBLADET MAGASINET 2010.


Bildet over og videosnutten er tatt fra filmen. © Lars Skree.

tirsdag, august 10, 2010

Bokbad i Sandefjord!


I morgen kveld skal jeg bokbades. I Sandefjord. For første gang. Åstedet er kulturkaféen CORDELIAS HUS, tidspunktet er 20:00. I morgen, altså. Bokbaderen er Kirsten Muhle - kjent fra bokbloggen 'Gjennom ordene'. Det koster hundre norske dollars å komme inn. Sandefjords Blad har hyggelig nok funnet ut av det nært forestående bokdyppet, og dette intervjuet står på trykk i dagens utgave:

Bader i debutnerver

MERETE HOLTAN

- Det er kjempevanskelig å snakke om noe jeg selv har skrevet.

Det sier 26 år gamle Thomas J.R. Marthinsen, som onsdag skal i en vanskelig samtale.

Samtalen finner sted i Cordelias Hus, foran et publikum som har møtt opp fordi de er nysgjerrige på ham, på det han har skrevet - og hvorfor. Attpåtil er bokbadet i byen hvor han har vokst opp.

Det er bare å holde for nesa og hoppe i det:

- Det er jo veldig hyggelig å bli invitert til dette, sier han først.

- Men jeg synes jo det er j .. skummelt. Jeg har vært på bokbad før selv. Hvis forfatterne har vært like nervøse som meg, har de skjult det godt.

Hukommelse og glemsel
I januar debuterte journalisten Thomas J.R. Marthinsen - i Dagbladet der han frilanser bare kalt «J.R. - som forfatter.

I boka «Du» møter leseren 34 forskjellige personer i like mange fortellinger. «En bok om kjærlighet og død, erindringer og forestillinger. En bok om drittsekker og lottomillionærer, selvmordere og kjærestepar. Om vennskap og forviklinger, hukommelse og glemsel.» står det blant annet på vaskeseddelen.

Selv har forfatteren problemer med å sette ord på hva boka handler om.

- Når jeg har skrevet fortellingene, har jeg ikke tenkt - jeg har ikke planlagt at jeg skal skrive om de og de følelsene. Og så må man plutselig svare på hvorfor man har skrevet det, og hva det handler om. Det vet jeg jo ikke! «Liv, død og kjærlighet» høres ut som en forferdelig klisjé - det er vanskelig å finne et språk for det.

- Kanskje lærer du noe av å få disse spørsmålene?

- Helt klart. Det var først etter at boka var utgitt at jeg skjønte hva den handlet om.

- Og hva er det?

- Nei, egentlig har jeg ikke skjønt det helt ennå .

Ser mennesker
Hvorom enn er: Anmelderne har i hvert fall hatt en sterk opplevelse av Marthinsens fortellinger. Boka har fått strålende kritikker, blant annet her i Sandefjords Blad. «Et imponerende stykke debutarbeid» skrev Flemming Hoffmann Tveitan, som likte kombinasjonen av lavt toneleie og underfundig komikk.

Kirsten Muhle, som skal lede samtalen under onsdagens bokbad, beskriver bokas styrke med et sitat forfatteren selv har brukt i innledningen, av Jens Bjørneboe:

«Med en gang jeg ham, jeg så ham slik han var, og ikke slik han så ut.

- Nettopp dette synes jeg Thomas J.R. Marthinsen klarer. Han har et skarpt blikk på verden og det som skjer rundt ham, menneskene rundt ham, sier Muhle, som også vil lete bak fortellingene i «Du»

- Et bokbad handler også om hva slags menneske forfatteren er, og det blir en dialog mellom meg og ham. Kanskje dialogen også kan inspirere noen, sier Muhle.

© Sandefjords Blad 2010.