onsdag, februar 02, 2011

Mr. Rock'n'roll beretter!


Jeg digger Rolling Stones. Det går ikke én dag uten at jeg spiller Rolling Stones på anlegget. Spesielt tidlig om morgenen; å liksom komme til verden med en gammel liveversjon av «Gimme Shelter» slår liksom å våkne opp til verden med nær sagt alt mulig annet. «Oh, a storm is threatn’ning …» og så er det liksom bare å ja, det er en sang om meg, ja? Om meg og mitt? Ok, fett! «Stray Cat Blues». «Monkey Man», «Honky Tonk Women». Eller «As Tears Go By», den første sangen Mick Jagger og Keith Richards lagde sammen, sittende innelåst på et kjøkken med streng beskjed fra manager og pianospiller Ian Stewart: Ikke kom ut før dere har laget en sang! Det er jo ikke nødvendig å si at de kom ut derfra som nyslåtte sangskrivere, the Glimmer twins.

Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp med Rolling Stones. Lenge visste jeg ikke så mye om hvem jeg hørte på, det var mer som om lyden av riffene og bluesgitarene og pianospillingen og Charlie Watts’ trommer bare var der. Som en like selvfølgelig del av tilværelsen som brødskivene med saltpølse og løpeturene for å rekke barneskolen. Men så begynte mutter’n å snakke om Rolling Stones. Det var Mick Jagger og det var hør på denne sangen her, da! Og hva skjer da, når man er ung og mutter’n kommer med Gode Ideer?

Men så ble jeg fjorten år gammel. Det skulle være Rolling Stones-konsert i Oslo. Mutter’n og bestevenninna hennes skulle naturligvis ta toget innover. De begynte å høre på Rolling Stones allerede som fjortenåringer, de lagde sine egne radioprogrammer med Rolling Stones-innslag på gamle båndspillere på et eller annet loft. Innspillingene finnes fremdeles. Uansett: det var en billett til overs. Om jeg ikke ville? Om jeg hadde noe bedre fore? Jeg trakk på det. Var skeptisk. Uvillig. Vanskelig å begeistre. Men jeg ga etter. Det var kanskje argumentet hennes: Dette er helt sikkert siste gang de drar på turné!

Valle Hovin, 1998: Jeg står midt i menneskehavet på stadion. Rundt meg er det Lip and Tongue-symboler i et salig virrvarr, det er en million mennesker på mammas alder, enkelte gamlinger og et par-tre tusen på min egen alder. Jeg står og venter sammen med så mange mennesker jeg aldri har sett i mitt liv. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Jeg vet det jo, selvfølgelig, det skal jo være konsert. Men følelsesmessig har jeg ikke peiling på hva som skal komme. Og det tar lang tid. Vi står på dette betongdekket i halvannen time. Og det er god stemning, det må jeg innrømme. Det er hyggelig, det er ikke som på diskotekene jeg pleier å gå på; det er lutter vennlighet å spore på stadionen.

Så blir det fryktelig mørkt der oppe på den gigantiske scenen. Publikum forstummer. Det er allerede sent på kvelden, mørket har senket seg. Noen mumler lavt at nå må det snart skje noe. Men scenen ligger badet i dette tause mørket. Vi venter. Venter. Så tennes en ring av pyroteknikk midt på scenen. En sirkel som brenner i det sorte. Og før jeg registrerer at det skjer kommer det et menneske gående der oppe. Han er iført en fotsid leopardfrakk, elgitar, bustete hår. Og det fra gitaren hans kommer riffet som bare tenner 60 000 mennesker på likt: Dut-dut dut-dut-dut dut-dut-dut-dut-dut dut-dut … Så kommer Mick Jagger ut på scenen med sin vrengende, fantastisk stemme: I can’t get no satisfaction, I can’t get no satisfaction, and I tried, Lord I tried, and I tried, oh I tried, I can’t get no, I can’t get no! I samme sekund skjønner jeg at verden har blitt et annet sted.

Det er en stund siden jeg var fjorten år nå. Tolv år! Og når jeg skriver, hører jeg alltid på musikk. «Du» er skrevet på en blanding av Moby, Beck, Rolling Stones, Marilyn Manson, Vivaldi og Radiohead. Og sånn fortsetter det. Hver morgen. Hver dag. Og det er nesten bestandig «Gimme shelter» som åpner showet. «Oh, a storm is …»

Jeg har akkurat, nå nettopp, lest ut Keith Richards selvbiografi, «Life». Det er en helt fantastisk bok. Så god at jeg har lest og lest midt på natta, til armene mine har vært numne av vekta. Stappfull av liv og levnet, til randen full av gærne historier og humor. Et glimt inn i Rolling Stones indre liv som man som fan naturligvis aldri har tilgang på; alt det som skjer mens man krysser alt man har for et nytt album, en ny turné. Noe av det mest interessante er spillet mellom Mick Jagger og Keith Richards. Hvordan de er som typer, hva slags samarbeid de har, hvem som har stjålet kjæresten til hvem, og hvem som lider av LVS (Lead Vocalist Syndrom), som Richards kaller det. Og det er ikke til å komme utenom at denne boka garantert har gjort Mick Jagger fly forbanna. Han får virkelig passet sitt påskrevet. Men som Keith Richards understreker mot slutten av boka:

«Mick and I may not be friends – too much wear and tear for that – but we’re the closest of brothers, and that can’t be sewered. Best friends are best friends. But brothers fight. I can say these things; they come from the heart. At the same time, nobody else can say anything against Mick that I can hear. I’ll slit their throat.»
Dette er uten tvil den beste selvbiografien jeg har lest. Ja, den er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest i det hele tatt, uansett sjanger. Keith Richards er min helt, det har han vært siden 1998. Jeg har hodeskalleringen hans (en billig kopi, dessverre), jeg har hodeskalletskjerfene. Rommet mitt er dekorert med en diger, rød tunge. Og jeg ruinerer hver eneste fest, hvert vorspiel og hvert nachspiel med å sette opp en helvetes spilleliste med Stones-sanger. For det er selvfølgelig musikken som er det største, det viktige, det avgjørende. Det finnes ikke bedre musikk enn Rolling Stones.

Men la Keith Richards få de siste ordene, som jeg bifaller, om enn på et annet område: «But I’m not here just to make records and money. I’m here to say something and to touch other people, sometimes in a cry of desperation: ’Do you know this feeling?’»

4 kommentarer:

Sif sa...

http://www.slate.com/id/2273611/

Thomas sa...

Å, takk, knallbra artikkel! Den har noen sviende gode poenger.

torbjørn hauken sa...

Holder på med boken selv nå og er enig i at her er mye artig stoff (sic!), men som litterært verk synes jeg nok ikke den er spesielt god, men så er jeg heller ikke i fangruppen. kommer nok med en omtale når jeg har lest meg ferdig...

Thomas sa...

Hehe, ja, mye artig stoff. Og jeg er enig med deg i at den litterært sett ikke utmerker seg. Men så er det det, da, at når det gjelder noen få ting/folk så blir de vanlige kategoriene nærmest på magisk vis sprengt. Eller utvisket. Gleder meg til å lese hva du synes!

Legg inn en kommentar