søndag, januar 30, 2011

«Høytlesning»


Noen ganger byr forfatterlivet på ting jeg aldri hadde forestilt meg, ting som gjør at det løftes enda noen umulige hakk mot det fantastiske. Her om dagen leste jeg nemlig noe kryptisk. På en blogg ført i pennen av noen bibliotekarer kunne jeg plutselig lese en takk til «Thomas J.R. Marthinsen som utløyste inspirasjonen». Og jeg tenkte: Hæ, say what? Inspirasjon? Jeg spurte selvfølgelig hva dette dreide seg om, og jeg fikk svar. Det hadde seg nemlig slik at en som hadde lest boka mi var blitt inspirert til selv å skrive en fortelling. Med utgangspunkt i den første og den siste teksten i boka. Jøss, tenkte jeg, så sprøtt. Om jeg kanskje kunne få lese den? En dag senere fikk jeg tilsendt en tekst, en fortelling, på mail. Den heter «Høytlesning» og er skrevet av Torill Bye Wilhelmsen. Jeg vet ingenting om Torill Bye Wilhelmsen. Ikke annet enn at jeg synes hun skriver godt. Nå er jeg riktig nok inhabil fordi jeg ble så smigret, men desto større var gleden min da jeg oppdaget at jeg likte teksten hennes veldig godt. Jeg spurte henne om jeg ikke kunne få lov til å legge den ut her. Etter en smule betenkningstid tikket svaret inn: Ja, ok, da. Legg den ut.

Så her, kjære lesere, la meg med den største glede få presentere:



AV TORILL BYE WILHELMSEN

Han er en eldre herre, han har frakk på og en svart hatt. Han har press i buksene og blankpussede sko håndlaget i Italia, og han sitter og balanserer på en campingstol uten rygg. Det lukter nyslått gress, den svake duren fra en plentraktor høres gjennom det nyutsprungne bjørkeløvet.

- Ruth, nå skal du høre. Nå har jeg med boka. Skal jeg lese for deg?
Mannen, han heter Magnus, hvilte hendene i fanget.
- Først må bare fortelle hva som har skjedd siden sist. Dette har vært en begivenhetsrik uke, kan du tro. På mandag, dagen etter at jeg var her sist, kom Eli innom. Du, så stolt jeg var, Ruth! Hun fortalte, tenk det, at hun har fått en stilling som seksjonssjef i embetsverket. Seksjonssjef! Med 14 personer under seg. Min egen datter skal være i den øverste ledelsen i samferdselsdepartementet!
Han slo seg på låret og smilte.
- Ja, det er jenta si det! Min lille Eli. Og hun var strålende blid, det formerlig lyste av henne, nei og nei så godt det har gått for henne. Ja Helge var med bort til meg, selvsagt, han er jo fremdeles ved universitetet og har det så greit der, det er en trygg stilling når tidene er som de er, og allerede om fem år så har han planlagt å gå av med pensjon. De hadde det så godt, og jentene, ja Marthe skal studere jus fra høsten og hun er jo en slik begavelse at hun klarer helt sikkert de prøvelsene i studiet som måtte komme. Mina er så opptatt av å fotografere om dagen, hun spurte faktisk om hun kunne ta bilder av meg, et portrett, ja om jeg ville være modell, altså, men jeg sa at jeg var alldeles for gammel til å posere, hehe, men den jenta tar ikke et nei for et nei, vet du hva hun sa, - Jeg kommer på torsdag etter skolen, og da har du å stille nybarbert og med hatt Besten, he he, nei den jenta er morsom.

Han tok en pause og satte seg bedre på stolen. Armbåndsuret viste at det var tid for formiddagskaffen, og han fant frem termos og matpakke fra en liten, svart veske som sto lent mot stolbeinet.
- På onsdag fikk jeg Thomas på besøk. Du, som han har forandret seg siden han flyttet til Berlin den gutten! Han skulle være en uke i Norge, besøke noen venner «i byen» som han sier og innom forlaget på noen møter med markedsavdelingen. Han bor hjemme i Hovseterveien, Wenche har fortsatt rommet hans stående som det var da han flyttet hjemmefra, så der trives han nok godt. Og Birgit skulle komme hjem i helgen, hun ville også gjerne treffe broren sin, så klart. Bengt var på forretningsreise utenbys. Men hva var det jeg skulle si ...

Duften av kruttsterk kaffe klarnet tankene, og han tømte termoskoppen i én bevegelse.
- Jo.
Han ventet, det virket som om han grunnet på det han skulle fortelle.
- Thomas har skrevet ferdig boken han har holdt på med i Berlin. Jeg har fått en utgave, den er ... ja, jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det er 34 fortellinger, om 34 forskjellige mennesker. Han er en dyktig observatør den gutten, det er han virkelig. Men innimellom synes jeg han går litt over streken. Han legger ikke mye imellom, det gjør han virkelig ikke. Og hvor han får alt sammen fra, om han har funnet det opp - ja, livlig fantasi har han nå alltid hatt - eller, nei, jeg kan ikke få meg til å tro at det er ting han har opplevd. Ikke alt sammen. Jeg har lest boka nå, det var veldig interessant å se hva som rører seg i hodet hans. Og noe av det var..., ja, jeg syntes det var riktig velskrevet og godt! Men du vet, hadde vi vært i 1953 fortsatt...det er langt mer eksplisitt enn Agnar Mykle skrev, tro du meg. Husker du vi leste Sangen om den røde rubin høyt for hverandre? Det var tider, det. Å, Ruth, du var ikke så lite frimodig på den tiden du heller, det var ikke fritt for eksperimentering med både det ene og det andre, hehe.

Magnus rettet seg opp i ryggen, han hadde lent seg så langt frem han kunne og holdt på å tippe av stolen.
- Nå blir det bare mimring dette her, men jeg hadde jo tenkt til å lese for deg! Det er et parti her, jeg synes det er så fint altså, han har historien med seg her i denne fortellingen. Det er ikke fra virkeligheten alt som står her, og han har lagt livsløpet ditt over i livet til en annen, men det er nok mye her du vil dra kjensel på fra oppveksten din, Ruth. Nå skal du få høre.
Og Magnus åpner novellesamlingen på side 213, vipper brillene ned på nesen, renser stemmen og leser sakte og ærbødig fra debutboka til barnebarnet:

«Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen, er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i skipsfarten, det ser ikke så veldig lyst ut, folk jobber fortsatt med å komme seg mentalt etter første verdenskrig. Du vokser opp i et grossererhjem, faren din har forretning på torvet i byen, i et ærverdig gammelt bygg fra tidlig 1800-tall. Da du er femten år gammel, kommer tyskerne. De marsjerer inn i landet ditt og tar makta med vold og trusler, du hører Quislings patetiske, men effektive landovertagelse på radio, verdens første radiokupp, du må hviske om jødene du kjenner, du må passe deg for ikke gå med rød lue, ikke snakke om flagget, holde deg bak blendingsgardinene om kvelden. Du snakker med noen tyske soldater, de ler av deg, snakker et språk du ikke begriper, de kaster noen sigarettpakker etter deg. Det er språket deres. Hjemme i det hvite huset på åsen over byen tilbringer du kveldene med å tegne. Du gir deg selv ingen begrensninger, du tegner fantasifulle streker, mønstre, farger, du bruker aldri linjal, men følger arkenes hvite linjer. Rommet ditt blir sakte, sakte dekorert med flere og flere tegninger, tegninger som ingen forstår, men som alle i det skjulte misunner, som de blir bergtatt av. Du signerer hver tegning med et monogram av navnet ditt. En R som kranser om en K.»
- Var ikke det fint skrevet, Ruth? Jeg syntes det var vakkert. Han bruker så flotte ord. «Følger arkenes hvite linjer», «en R som kranser om en K», det er bare flott. Og bergtatt av tegningene dine, det ble vi alle, det er helt riktig. Det er lenge siden du brukte kullblyanten nå ...

Magnus bøyde seg ned og rotet litt rundt i veska, brakk av en bit kokesjokolade og brukte lang tid på å fylle koppen med kaffe.
- Thomas, ja ... bare 25 år, han er talentfull den gutten, sa han ettertenksomt.
- Mon hvem han har det etter? Kanskje etter deg? Jeg må si at han minner meg litt om meg selv også, ikke da jeg var på hans alder, nei nei, da var jeg mye mer umoden, for ikke å snakke om uerfaren! Den gutten har nok prøvd litt av hvert, det kommer frem i boken også. Han var litt blyg da han viste frem boken for meg, presiserte flere ganger at det ikke var sant alt som sto der, men noe han hadde funnet på. Ikke alle fortellingene er like stuerene, for å si det slik, det ble klart allerede i den første fortellingen. Men god litteratur, absolutt.
Det ble en ny pause.
- Vet du, jeg fikk lyst til å fortelle han at hans gamle besteforeldre ikke er fullt så pertentlige som han tror. Vi har prøvd ut litt vi og, men det har vært innenfor rammene av ekteskapet, ikke utroskap og denslags. Jeg skulle gjerne fortalt han litt om ekteskapet også, men jeg tror ikke han er moden for det. Han er samboer nå vet du, med henne lyse, er det Hanne hun heter? Hanne eller Hanna. Det blir jo heller aldri anledning til det, når han er hjemme blir det kun korte samtaler, og så har han alltid så mye å fortelle fra oppholdet sitt i Berlin. Jeg vurderer å skrive et brev, at i ekteskapet må trofastheten ligge til grunn, det åpner så mange dører inn til kjærligheten og nærheten mellom to mennesker. Slik som vi har hatt det i alle år, Ruth. Men så mangler jeg ordene, da ser du. Jeg er ikke en ordets mann slik som Thomas.
Pause igjen.
- Jeg kan kanskje lese litt av det, det ... fra de fortellingene som ... det i boken som er litt ...
Han hentet seg inn igjen.
- Noe av det som Thomas trodde var utenfor vårt erfaringsområde.
Den gamle kroppen ristet lett. Magnus humret fornøyd etter å ha funnet de rette ordene. Han var entusiastisk nå.
- Det er noe her jeg kunne tenke meg å lese for deg. Jeg er spent på hva du synes om det, «Solskinn» heter fortellingen, det er fra den første novelletten i boken.
Han kremtet og så seg raskt rundt som for å forsikre seg om at ingen uvedkommende hørte på, før han leste med lav stemme.
«Vi beveger oss i takt, jeg tenker på håret ditt som blir gnisset fram og tilbake over lakenet, jeg drar den ene av putene vekk med hånda, kaster den ned på gulvet, kysser deg, slikker halsen din, kragebeinet ditt, vi er lepper mot lepper, myke, våte, og jeg tenker at jeg ikke har lenge igjen, jeg puster tyngre, det knytter seg, jeg kjenner tungespissen din mot ganen, jeg tenker: Du er lang som en strek. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker det, men det er så opphissende, det er deilig, og jeg glir inn og ut av deg, strekker meg opp i deg så lang jeg er, du løfter den ene hånda over hodet, finner veggen, holder imot, jeg legger hånda i armhulen din, gnir deg med håndflaten, støter mot deg, med deg, inn i deg, vi kysser, og jeg hører på stemmen din at det er like før, du legger armene rundt ryggen min, drar meg til deg, jeg holder rundt hodet ditt, varsomt, fast.»
De siste ordene toner ut mens solstrålene lirker seg frem mellom bladverket på bjørkene og skinner ned på boken. Magnus blir blendet av lyset på de hvite boksidene og blunker hardt. I alle fall kan det være grunnen til at øynene hans fylles av tårer. Brått blir han oppmerksom på ei spinkel jente som står noen få meter foran ham. Hun er en typisk student på joggetur, kledt i treningstøy med svarte tettsittende tights og rosa t-skjorte. Det blonde håret har hun samlet i en hestehale høyt bak på hodet. Et par hvite ørepropper henger løst rundt halsen hennes.
- Hei, sier hun tynt og svelger.
- Hvem er du? Magnus lager en stor V med øyenbrynene og stirrer på jenta.
- Jeg mente ikke å forstyrre. Jeg lurte bare på ... jeg så at du satt her og pratet, og så ... Ja, jeg lurte på om du trengte hjelp eller noe.
- Jeg trenger alldeles ikke hjelp. Og jeg trenger ingen som trenger seg på og forstyrrer!
Den gamle stemmen blir brysk.
- Unnskyld, jeg mente ikke å forstyrre, gjentar hun seg selv. Hun går ikke, men flytter vekta fra den ene foten til den andre.
- Er det kona di du leser for?
- Ja.
Jenta leser høyt fra gravsteinen foran seg.
«Her hviler Ruth Lorentzen, født Kristiansen.»
Så blir det stille en stund mens jenta leser gravteksten på nytt, inne i seg denne gangen.
- Hun var født i 1925? sier hun prøvende.
- Ja.
- Og hun døde for tre år siden?
- Ja.
- Du må savne henne veldig?
- Ja.
- Hva slags bok leste du fra?
Magnus renser stemmen og lukker boken i fanget slik at han ser bildet på omslaget.
- «Du». Det er en novellesamling fra Gyldendal.
- Den har jeg hørt om, tror jeg, sier jenta. - Hva handler den om?
- Handler om ... det er 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg vet ikke helt hva den handler om, egentlig.
Han veier boka i hånden.
- Det er barnebarnet mitt som har skrevet den.
- Å, så fint, sier hun sakte. - Det er ... det er utrolig vakkert, liksom. Rørende. At du sitter og leser for kona di, mener jeg. Fra boka til barnebarnet ditt og all ting.
- Vårt barnebarn.
Sier Magnus og reiser seg. Han snur seg sakte mot gravsteinen i grå granitt.
- Vår sønnesønn, Ruth.

Tekstutdragene er hentet fra Thomas J. R. Marthinsens debut «Du», Gyldendal 2010.

onsdag, januar 26, 2011

Amsterdam