tirsdag, oktober 25, 2011

«Respons 22/7»

Det har gått over tre måneder nå. Tid som har gått fort, samtidig som den har gått sakte. Utøya-nyhetene vi får nå, er oppsummeringer, nesten. Enkelte vitneskildringer, skjebnefortellinger. Politikritikken kommer og gallupmålinger kommer. Vi får flere ukentlige oppdateringer på hva som skjer med og rundt gjerningsmannen. Og mye mer skal komme i årene som kommer. Etter det som skjedde 22. juli, har det kommet flere bøker. Blant annet har Gyldendal og Aschehoug gitt ut minneboka «Mitt lille land» og Cappelen Damm skal gi ut «22.07.11 - Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge» i starten av november. Og midt i mellom har Forlaget Oktober akkurat gitt ut «Respons 22/7» - hvor de har invitert 26 forfattere til å skrive om det som skjedde.

Forfatterne er Kristine Næss, Paal-Helge Haugen, Kjersti Bronken Senderud, Pedro Carmona-Alvarez, Einar Økland, Wael Philip Gallab, Mette Karlsvik, Dag Skogheim, Jon Fosse, Heidi Marie Kriznik, Thomas J.R. Marthinsen, Monica Aasprong, Jon Michelet, Eldrid Lunden, Ann Jäderlund, Karl Ove Knausgård, Terje Dragseth, Lars R. Engebretsen, Beate Grimsrud, Aasne Linnestå, Nils Henrik Smith, Elyas Poorgholam, Jan Roar Leikvoll, Gunnar Wærness, Gunstein Bakke (red.) og Eirik Ingebrigtsen (red.). 

Jeg ville gjerne være med i denne boka. Og hvorfor ville jeg det? Ja, hvorfor skal i det hele tatt noen forfattere blande seg, komme med sine (mer eller mindre) skjønnlitterære betraktninger? Og så tidlig? 15. oktober sa forfatteren Gaute Heivoll til Fædrelandsvennen:

«Jeg kunne ikke ha skrevet om 22. juli nå, det er for tidlig for meg. En slik rystende hendelse føles altfor stor, nær og vond til at jeg skulle klare å formulere noe skjønnlitterært om det nå. Om noe skal manifestere seg kunstnerisk, så bør det gå en viss tid.»
Og har han ikke rett i det, egentlig?

Nei, sier jeg. Nei, vi må ikke la være å skrive fordi det føles for vanskelig eller for hardt. Da heller si som Ingvar Ambjørnsen sier i starten av august:

«Jeg har vært profesjonell skribent i tredve år. Jeg er ikke vant til å ha problemer med å ordlegge meg. Men jeg har det nå, merker jeg. Som romanforfatter og spaltist er jeg flink til å luke ut alt som kan smake av klisjeer og svulstige vendinger. Nå er det nettopp slike språklige uttrykk som møter meg hvor jeg snur og vender meg. Og som melder seg i min egen hjerne når jeg forsøker å forholde meg til det som har skjedd. Det finnes øyeblikk og hendelser der klisjeene opphører å være klisjeer, og hvor de store ordene finner sin plass. Der er vi nå. Og vi behøver sannelig ikke å skamme oss over vår egen klossethet, enten vi nå er skribenter, politikere, snekkere eller kontoransatte. Det som har skjedd med oss alle befinner seg egentlig et stykke bortenfor språket.»
I forordet til «Respons 22/7» skriver redaktørene Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen at det som kjennetegnet Norge i dagene etter hendelsene, var stillheten. «Vi vart så stille at at vi høyre saman,» skriver de. Stillheten som svar på volden, på det grufulle. Og etter stillheten? Redaktørene skriver videre:
«For det er freistande å vente og bli klokare, å områ seg og få avstand til det som har hendt. Truleg vil det som blir skrive no, analysert no, skjølv bli gjenstand for analyser om ti og tretti år. Det er likevel vanskeleg å tenke seg større vit, eller betre forstand, enn stilla som fylte dei norske gatene seint i juli 2011.»
Det er nettopp fomlingen som er viktig. Det er følelsene. Det er mangelen på tids- og følelsesmessig avstand som gjør at det er viktig å skrive om hva som skjedde på Utøya og i Oslo. For i likhet med visse hendelser og øyeblikk, som Ambjørnsen skriver, befinner også vi oss utenfor språket. Så er jo alt vi kan gjøre, å bruke det. Som best vi kan. Der vi er.

«Respons 22/7» er lagd på dugnad. Du finner den i bokhandelen din, og hvis de ikke har den, kan du få dem til å bestille den for deg. Eller du kan få tak i den hos Haugen Bok. Du kan lese hva Dagbladet sier om boka her.

tirsdag, oktober 11, 2011

«Alle vet hvem du er»

Så kom den endelig, boka til min gode mann Joakim Hunnes. Den hadde vært underveis i sånn cirka tre år, og jeg hadde gledet meg sånn cirka like lenge. I natt leste jeg den ut, og jeg skal innrømme at pulsen var høy. Og at dét for en gangs skyld ikke skyltes snusen. Hvis du liker bøker med slutter som ikke slipper taket i deg, anbefaler jeg «Alle vet hvem du er»!