onsdag, november 07, 2012

The best is yet to come

Han har to bomullsdotter i neseborene, ligger på alle fire og haler grusomheter opp fra slukene på badet, fra dusjen og fra sluket under vasken, han bruker gaffel og spisepinner for å fiske opp slammet, håravfallet, tottene med sammenfiltret, loet guffe, flere måneders liv slik det arter seg i avløpene våre. Vannet renner, fyller opp kar med vann som han siden skal stå og slynge ned mot toalettet, slik at han skaper et trykk nedover i rørene, han skal gjøre det samme med dusjen og vasken, etterpå er det avløpsmiddelet, etsende, livsfarlig, hvis du får det i øynene er løpet kjørt, stær, en hinne av tåke for alltid over synsfeltet ditt, og babyalarmen står på krakken, displayet viser en sovende baby, små Z-er over hodet på et digitalt smilefjes, han er på overtid, klokka er bare litt over åtte, gutten våkner snart, skal ha melk da, eller grøt, majsgrøt lagd på morsmelkserstatning på komfyren nede, alle minuttene som er meningsløse fordi gutten ikke kommer til å ville spise av skjea, han er på overtid, men han blir nødt til å gjøre seg ferdig med dette badet nå, de kan ikke ha det slik lenger, det har gått for langt, baderomsgulvet som oversvømmes slik at det å pusse tennene om kvelden blir et spørsmål om tid, hvor lang tid tar det før vannet når meg til sokkene? Og fra PC-høyttaleren runger Barack Obamas stemme, det er om morgenen syvende november og presidenten har inntatt podiet, kledelig gråhåret og smilende, men noe avmålt? foran menneskemengden, foran alle tilhengerne sine, støttespillerne med sine amerikanske smil, Barack sier, nesten roper: we know in our hearts that for the United States of America the best is yet to come, og han tenker at de har så forskjellige liv, disse to, Barack og ham, den ene får innvilget fire nye år der borte, han selv står på alle fire og gnukket, på overtid, for babyen kan skrike når som helst. Men at det ligger en slags trøst i å vite at det også finnes sluk i Det hvite hus. Og at som den mannen han er, er det Barack som bøyer seg ned for å ta dem. Bretter ermene opp og gyver løs.

torsdag, november 01, 2012

Rock'n'smårolling

Robbie Williams kommer ikke bare med ny plate i morgen, han har også blitt far. Her kan du lese mitt intervju med ham, som var på trykk i Dagbladet Magasinet på lørdag:

— Har du selv barn? Da vet du hva jeg snakker om. Det er magisk. Og skremmende. Denne frykten for ikke å være en god far og ikke få det til, og alt det der. Men jeg har rett og slett funnet ekte kjærlighet. Den største kjærligheten jeg har opplevd i mitt liv. Det er ... ja, magisk.

Dette er altså Robbie Williams anno 2012. Borte er popbransjens fyllekråke, borte er musikkverdenens «Rock DJ», borte er hele Englands bråkebøtte. Nå er det bæsjebleier som gjelder.

I mars fikk Robbie hjemmesida si til å krasje. Årsaken? Han skrev at han og kona Ayda Field (33) hadde holdt en hemmelighet fra offentligheten: De hadde hatt sex. Og det virket!
Nå skriver vi oktober, og dattera Theodora «Teddy» Rose Williams kom til verden for en drøy måned siden. Robbie legger ikke skjul på at det å bli far har lært ham noe om hva som er viktig - og mindre viktig - i livet.
— I natt lå jeg søvnløs. Jeg fikk ikke sove, lå bare og bekymret meg for det nye albumet, alle intervjuene, om det ville komme folk på konsertene og...ja, i det hele tatt. Jeg sov kanskje to timer til sammen. Jeg sto opp og gikk inn og kikket på Teddy, og da betydde alle bekymringene ingenting lenger. Ingenting. Hun er det eneste som betyr noe. Det har sentrert meg å bli far, det har overbevist meg om at det finnes en høyere makt. Teddy er en høyere makt.

Han har solgt 70 millioner album på verdensbasis. Men innimellom, mellom to bleier, så å si, lager han også ny musikk. 5. november kommer albumet «Take The Crown», og seinere i november holder han tre konserter på O2 London - en konsertarena som rommer 20000 mennesker i én jafs. Rubbel og bit ble utsolgt på under halvtimen. Hva føler man i en sånn situasjon?
— Ønsket. Jeg følte meg ønsket. Og det føles veldig bra. Det hadde vært deprimerende for meg hvis interessen ikke hadde vært der. Og deprimerende hvis de ikke hadde blitt utsolgt så fort. Det føles bra at folk liker det jeg gjør og at de vil betale penger for å se meg.
— Dagen etter den siste konserten din spiller Rolling Stones på samme scene. Hva synes du om det?
— Innflytelsen deres på musikkbransjen kan man ikke ta feil av. De er enorme. Men altså: Kvelden før river jeg stedet. Det får bli opp til Stones å bygge det opp igjen.

Førstesingelen «Candy» har allerede spilt seg inn i øregangene på folk i noen uker nå, og det er ikke bare Robbie Williams' skyld. Sangen er nemlig basert på den norske artisten og DJ-en Todd Terjes sju år gamle kultlåt «Eurodans». Robbie kjøpte rettighetene til den, ga nordmannen Terje Olsen status som medlåtskriver - og gjorde sangen til sin egen.
— Hvordan fant du den?
— En av mine veldig gode venner, Kelvin Andrews, er DJ og sender meg hele tida sanger han mener jeg bør høre. En av dem var Terjes sang, og jeg digget den, jeg synes den er utrolig poppete. Men jeg har hørt at han er veldig fornøyd med seg selv, han Terje? Han gikk ut i en eller annen norsk avis og sa at han hadde fått dobbel betaling i forhold til hva han ble tilbudt for å la meg bruke sangen. Men - ha-ha! - han ble lurt! Han ba om åtte prosent, han kunne lett fått hundre. Vi hadde gitt ham hva som helst. Så takk til deg, Terje!

Mens britiske Music Week har kalt Williams' nye album en oppvisning i hits, har norske anmeldere vært mer lunkne til smakebiten som er kommet. En av dem som ga «Candy» en kjølig skulder var P3s musikksjef Mats Borch Bugge. Han sa at «låta er helt ok, men Robbie Williams er jo ‘yesterday's news'».
— På en måte skjønner jeg hva han mener, sier Williams.
— Av en eller annen grunn ble ikke mitt forrige album populært i Norge. Det var ganske irriterende for meg, for jeg liker Norge veldig godt. Men så er det jo sånn at min karriere alltid vil være langt, langt mer imponerende enn radiosjefens. For å si det slik.

Med unntak av den enorme Take That-gjenforeningsturneen i fjor, hvor Williams spilte med bandmedlemmene han begynte å synge med allerede som sekstenåring - og siden forlot i et bittert brudd i 1995 - har det vært stille fra Robbie Williams de siste seks åra. I 2006 holdt hans foreløpig siste verdensturné på å ta knekken på ham.
Oh yeah. Jeg var fullstendig utslitt, jeg hadde vært på landeveien altfor lenge. Det gjorde mye skade på meg, jeg var helt basket case.
— Trengte du en pause fra Robbie Williams?
— Ja, og det var gøy å spille med gutta i Take That igjen. Noen har spurt om det var belastende å være en del av bandet og å måtte snakke om alt som hadde gått galt, men nei, det var fint. For eksempel var vi hele tida fem mann under intervjuer. Så hvis jeg ikke hadde lyst til å snakke, vel, så snakket jeg ikke. Det er mye lettere å være medlem av et band.
— Men nå er du tilbake?
— Ja. Og det tok lang tid å komme seg, men nå har jeg ei kone å vise meg for og ei datter å gjøre stolt.

I et intervju med tyske GQ nylig sa Robbie Williams at det for tida pågår en tøff kamp i ham mellom hans tidligere og hans nåværende jeg. At han hele tida spør seg selv om hva slags person han vil være. Det handler om at han er blitt far, men ikke bare dét.
— Han radiosjefen du snakket om, han har litt rett i en ting. En popstjerne står alltid foran et uunngåelig fall i popularitet. Det er bare et spørsmål om tid. Verden rundt oss forandrer seg hele tida, og jeg spør meg selv hvordan jeg passer inn. Hvor mye av meg får for eksempel næring fra at jeg er suksessrik? Hva vil skje når det ikke lenger er sånn? Jeg liker det. Men det er samtidig tøft.
— Da en av dine mest kjente sanger, «Feel», ble utgitt, husker jeg at jeg tenkte at denne sangen, den var Robbie Williams. Og at den var forferdelig trist.
— Ja, jeg skjønner hva du mener. Da jeg skrev den, hadde jeg det så ille som jeg ikke har hatt det før. Jeg var på mitt aller mest depressive. Har du vært deprimert noen gang, vet du at det føles som om man alltid skal være sånn. Deprimert resten av livet. Men nå har jeg skjønt at det svinger. At selv om jeg blir deprimert, så kommer det til å gå over.

Livet er mangefasettert, påpeker Robbie. Det merker han også på hjemmebane.
— Kona di Ayda er skuespiller og komiker og du er..., ja, Robbie Williams. Det høres ut som en oppskrift på en relativt spennende oppvekst for dattera deres?
— Ja, eller som en oppskrift på skilsmisse? Ha-ha! Det er ikke mange Hollywood-par som holder ut i det lange løp. Det håper jeg vi klarer. Kona mi er snill og kreativ, og jeg håper jeg kan være den som sørger for å få litt karisma og karakter inn i Teddys liv. Sånn at vi sørger for å fylle henne med all denne verdens lykke.
— Men er det ikke vrient å kombinere bleieskift med å være en av verdens største popstjerner?
— Så langt går det bra! Det er ikke så slitsomt og stressende som jeg hadde trodd. Jeg er mer overrasket over at jeg har lyst til å være sammen med henne. Lyst til å skifte bleier, lyst til å få henne til å rape, tørke sikkel. Det var jeg ikke forberedt på.
— Så det er dager hvor du har mer lyst til bare å bli hjemme?
— Å ja. Instinktivt er det dét jeg har lyst til. Det føles som om jeg har en kløe jeg trenger å stille. Og etter at alt dette Robbie Williams-styret er over denne gangen, med konsertene og albumet og i det hele tatt, så kommer jeg til å revurdere hva jeg skal gjøre med livet.
— Hva mener du?
— At dette lett kan bli de siste konsertene jeg holder. Iallfall på mange, mange år. Det har jeg råd til. For da kan jeg bare være daddy.
 

© Dagbladet Magasinet 2012.