fredag, mai 02, 2014

Når en roman dør

Jeg skal innrømme at jeg ikke helt har visst hvordan jeg skal gripe dette an. Så jeg tenker jeg får gjøre det uten så mye om og men: Egentlig skulle jeg ha gitt ut en ny bok i 2012. Den skulle hete «Rekkehusblues», sto i katalogen til Gyldendal, jeg hadde allerede laget omslaget. Baksideteksten var skrevet. Jeg skrev om boka her etter at et par bokbloggere som hadde saumfart forlagenes høstlister hadde nevnt romanen. Jeg kunne jo ikke annet!

Så ble det veldig stille her. Jeg tror nok kanskje at denne romanens død var utslagsgivende for at bloggingen stilnet. For faktum var rett og slett: Boka skulle ikke ut allikevel. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor i helvete annonserer en forfatter en bok, for deretter å slutte å snakke om den?

Det er godt spørsmål! Jeg skulle ønske jeg hadde et solid svar å by på. Det har jeg kanskje ikke. Boka handlet om et skilsmissebarns oppvekst. Parallellene til mitt eget liv var såpass store at det fikk private konsekvenser for meg at jeg hadde skrevet den. Jeg vil ikke si at dét gjorde at jeg ikke ville ha den ut, men det er klart at sånn var det jo nok likevel også. Jeg har faktisk ikke lyst til å si hva konsekvensene var. Av grunner jeg nok kommer tilbake til om ikke skrekkelig lenge. Det holder å si at boka nok aldri var ment for publisering. At det handlet mer om at jeg skrev den.

Og hvis dét var det viktige, altså at den var skrevet og lest av noen ganske få, så var det jo merkelig å skulle gjøre finpussen på den slik at den kom ut. Sånn tenkte jeg. Etter hvert ble jeg mer og mer sikker på (og forlaget var ikke uenig) at boka rett og slett ikke hadde livets rett. Den ble bokstavelig talt tatt av plakaten.

Ja, det var kjipt. Det var jo ikke sånn det skulle være! Det føltes som et nederlag. Det gjorde det helt klart. En tabbe. Det var «den vanskelige andreboka» – og så gikk den fløyten! Loddrett utdriting. Oh yes. Det verste var å skuffe folk som hadde gratulert og sagt de gledet seg. Gradvis ble den følelsen erstattet av en slags skam. Når folk spurte, måtte jeg mumle noe nesten ikke hørbart om at den nok ikke ville komme til høsten likevel. At den faktisk var skrinlagt. Faen, altså.

Men nå? Nå er jeg glad for at «Rekkehusblues» forblir et privat anliggende. Noe den kanskje hele tida egentlig var. Jeg skjønte det bare ikke. Men viktigere: Jeg er veldig glad for at jeg skrev den. Det var nødvendig. Det var altså bare ikke nødvendig å sende den ut i den store hopen.

Jeg skriver om den nå fordi jeg synes det ville være merkelig å forbi gå det i enda mer stillhet enn jeg allerede har gjort. Nå er det gått to år siden 2012. Mye annet har skjedd. Jeg skal si mer om noe av det snart. Jeg hadde bare lyst til kort å si det som det er. Ja, romanen dævva. Det var kjipt. Men jeg er her fortsatt. Og jeg har kanskje lært noe på veien. Jeg har kanskje lært at med romaner er det som med så mye annet:

 Enten går det bra – eller så går det faen hoppe meg over!