fredag, januar 23, 2015

Det private er ikke farlig

 
I oktober, ikke så skrekkelig lenge etter utgivelsen av "Selvportrett ved gravstøtte", spurte Flamme Forlag meg om jeg kunne svare på noen spørsmål om "Den vanskelige andreboka". Jeg sendte dem dette, som de også publiserte på sin framifrå blogg 4. november (og jeg vet ikke what took me so long med å legge det ut):

 

Kjære Flamme forlag: Jeg vil gjerne si noe om stillheten!            

Da jeg skrev min første bok – «Du» – var drivkraften: Kan jeg? Klarer jeg dette? Det gjeve var å få noe utgitt. Å prestere det jeg hadde drømt om, men tenkt var noe for andre, for forfatterne jeg digget: Å skrive en bok. Jeg var kanskje ikke klar over det på dét tidspunktet, at det var dette som drev meg, men jeg tror det var slik. Jeg gikk på Forfatterstudiet i Bø. I lang tid hadde jeg forsøkt å skrive – tenkt: Nå skal jeg skrive en Roman, en Novelle – og det hadde ikke fungert i det hele tatt. Det ble bare grøt av det. Oppstyltet, fælt, utroverdig. Jeg var liksom på bar bunn, for å si det sånn. Jeg trodde ikke jeg kunne skrive, likevel, selv om det var alt jeg hadde lyst til. Så jeg satte meg ned med denne blankheten. Jeg visste ingenting, lenger, om det å skrive. Så begynte jeg å skrive. Jeg skrev novellesamlinga på to månder. Det var en vill, uforventet raptus. «Du» består av 34 fortellinger, men jeg skrev mange flere. Det er fristende å si at de skrev seg selv, men det er naturligvis ikke sant, det var meg, men det skjedde uten at jeg tenkte over det. Jeg gjorde det slik at jeg skrev, uten å lese hva jeg hadde skrevet, før jeg fortellingen stanset av seg selv. Noen ganger var de korte, andre ganger lange, og flere ganger tenkte jeg: Har jeg skrevet dette her? Hvor faen kommer det fra?
Boka ble utgitt i 2010. Den ble anmeldt flere steder. Det hadde jeg ikke tenkt så mye på, egentlig. At den skulle anmeldes. Det var fint.

Og så langt går det greit å gjenfortelle veien fra første til andre bok. Men nå blir det mer vanskelig. For rett før «Du» utkom, døde broren min. Han døde i en ulykke. Det satte alt det jeg inntil da hadde ment var viktig og betydningsfullt i livet i et perspektiv som … egentlig ikke gikk. Ingenting gikk. Derfor utspilte alt omkring «Du» seg også i en slags parallellverden jeg ikke egentlig følte at hadde så mye med meg å gjøre. Plutselig.
Jeg orker ikke snakke om det, men jeg tvinger meg til å skrive det likevel. Og det var også det jeg begynte med etterpå, jeg skrev. Jeg skrev og skrev og skrev. Til slutt hadde jeg skrevet en oppvekstroman. Jeg hadde skrevet opp igjen et sted hvor broren min fantes, kan jeg vel si nå, men jeg var ikke klar over hva jeg hadde gjort den gangen. Den fikk tittelen «Rekkehusblues» og ble antatt. Skulle utgis. Jeg ga et eksemplar av manuset til foreldrene mine. Det fikk faren min til å bryte kontakten med meg. Det gikk ikke, det som sto i den boka. Det var egentlig ingenting som gikk. Men livet fortsatte. Broren min var død, livet fortsatte. I alle henseender. På alle tenkelige og utenkelige måter. Alt fortsatte. Jeg leste «Rekkehusblues» flere ganger. Forsøkte å gjøre den bedre. Forandre på den. Redaktøren min kom med innspill, det gikk fram og tilbake. Utgivelsen ble dyttet på. Først het det høst, så het det vår, og så var det gått lang tid. Og så tok jeg kverken på romanen. Jeg trakk den tilbake. Hvorfor? Den var ikke god. Det var ikke litteratur. Det var sorgarbeid i praksis.
Dette er det merkelig å skrive til dere, Flamme, for det er jo himmelskrikende privat. Men jeg tvinger meg til å tenke at det ikke er så farlig. Det private er ikke farlig. Inni en bok er det farlig fordi det gjør bøker dårlig. Men utenfor en bok? Så må det gå an å si det. Slik er det. Samtidig ble kjæresten min gravid. Året var 2012. Jeg hadde ikke lenger noen bror, jeg hadde ikke lenger noen far (vel, han var jo der ute et sted) – og jeg skulle bli far. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ante ikke at det var slik det kunne bli.
Så begynte jeg å skrive igjen. Dagen før min sønn ble født, skrev jeg den første teksten. Også den en merkelig form for raptustekst. Jeg trodde ikke det var noe mer, jeg trodde det var tomt, at det ikke kom til å gå igjen (det hadde jo gått på trynet med «Rekkehusblues»). Men det var mer. Jeg tror jeg har skjønt det nå: Det er alltid mer. Kanskje blir det aller tydeligst når man befinner seg på denne bare bunnen. Jeg vet ikke. Jeg skrev boka med sønnen min liggende på et sånt langluvet fåreteppe ved siden av skjermen. Hver morgen, en ny tekst. Etter et år hadde jeg skrevet førsteutkastet til «Selvportrett ved gravstøtte».
Og den? Vel, det er en roman som handler om det dere akkurat har lest, Flamme. Den handler om å miste broren sin, den handler om å plutselig ha en far som ikke lenger vil være der, og den handler om selv å bli far. Hovedpersonen har noen fellestrekk med undertegnede, det kan jeg ikke vri meg vekk fra. Og så handler den om det å skrive som en måte å klare seg på. Tror jeg. Spør meg om noen år, for da vet jeg sikkert mer om hva som egentlig foregikk med «Selvportrett ved gravstøtte».
Jeg sa jeg ville si noe om stillheten. Vi skriver oktober, slutten av oktober. Det har vært stille rundt romanen siden den utkom i september. Kall meg utålmodig, kall meg naiv, men jeg hadde trodd, nei, la meg være ærlig: Jeg hadde forventet å bli anmeldt. Jeg vet godt at man ikke kan forvente slike ting, men det er jo en rasjonell konklusjon. Følelsesmessig? Les boka mi, for svingende! Kom igjen, anmeldere, les! Jeg har vært i stillheten mens jeg arbeidet med denne boka. Nå vil jeg gjerne ha litt leven.
Så takk, Flamme, for at dere spurte!


Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

7 kommentarer:

Juhlin sa...

Og leven ble det! :-)

Thomas sa...

Det ble det, ja!

Hege Glad sa...

Anmelder er jeg ikke, men jeg har lest boka di. Jeg tygger på den ennå, eller den gnager på meg, og jeg plager mannen min med å snakke om den. Jeg er vekselvis sønnen og faren, avgjort mest sønnen, men har likevel behov for å forklare noe for sønnen, fortelle hvorfor jeg identifiserer meg voldsomt med faren også, og jeg synes det er rart at han som nettopp har blitt far selv, ikke ser det jeg ser.

Den blir med meg ei stund ennå, den boka.

Takk for den.

Thomas sa...

Takk for en interessant tilbakemelding! Den ble jeg rett og slett sittende og gnage litt på selv.

Jeg er glad den blir med deg en stund. Også selv om det betyr at mannen din blir plaga.

Lena sa...

Jeg synes debutboka di en kjempegodt, og var en av de som venta på å få lese "Rekkehusblues". Jeg så omslaget i katalogene og tenkte med meg selv at dette må være den kuleste tittelen ever. Jeg husker dette innlegget godt, og forsto (så godt som en utenforstående kan det da) at du trakk boka tilbake. Nå har jeg lest "Selvportrett ved gravstøtte" og forstår enda mer. Jeg likte boka kjempegodt og synes du skriver utrolig bra. Det er en sår og fin roman og jeg synes også det er besynderlig at det ikke har vært flere skriverier om den. Det har jeg faktisk tenkt over, flere ganger. Det fortjener den absolutt. Jeg greier nok ikke å rettferdiggjøre nettopp hvor god den er med mine puslete ord, men jeg skal i alle fall gjøre et forsøk.

Thomas sa...

De er ikke puslete, ordne dine, Lena! Jeg er virkelig glad for at du svelget de 35 kronene og begynte å bla, og for at du likte det du leste. Jeg har det sånn at den boka, den ikke helt lever sitt eget liv slik som "Du" gjorde. Men jeg er utrolig glad for at den finnes.

Og at du har lest den nå, det er jeg veldig glad for. Tusen takk for det fine du skriver. Spesielt det om Donkey Kong og Super Mario.

Thomas sa...

(Og takk for det du sier om "Rekkehusblues"-tittelen! Enig!)

Legg inn en kommentar