onsdag, juli 22, 2015

Til minne

Fire år nå. Og jeg synes Helene Skjeggestad i Aftenposten sier noe av det som burde sies. Jeg legger ut teksten min som var med i Forlaget Oktobers  «Respons 22»-antologi i 2011, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Til minne om alle de som ikke fikk bli eldre. 

Konsert 
Thomas J.R. Marthinsen

Og det er der, når vi akkurat har presset oss helt inn foran scenen, unngått albuer og plastølglass, mens musikken får den gjørmete grassplenen til å vibrere, riste, og etter at vi har mistet de vi kom med av syne for lenge siden, at hun bøyer seg ned. Vi står midt i regnværet på en slette i Odense og hun bøyer seg ned og holder mobiltelefonen inntil øret, bøyer seg ned for å dukke for lyden, de som står ved siden av oss ser spørrende på meg og nikker mot henne, om det er noe i veien? Jeg rister på hodet og smiler, mimer at jeg holder en telefon opp til øret, og de smiler, skåler mot meg, øl som skvulper over kanten på plastglasset. Det er konsert en sommerdag, vi har gått i silregn fra parkeringsplassen, hoppet unna sølepytter på vei inn mot konsertområdet. Vi har stått i kø sammen med alle som også skal hit, som skal høre den samme musikken som vi skal, kjøpe øl i de samme bodene, vi har vist fram armbåndene våre til vaktene, blitt kroppsvisitert, og jeg skal innrømme at jeg også tenkte at det var et litt utrygt sted, at det var for mange mennesker her, da vi kom inn porten og slapp inn på den digre, våte grassplenen. På scenen dukker et menneske opp på storskjermen, han er en av Danmarks mest kjente musikere, han er blitt gammel, registrerer jeg, tydelige linjer i det opplyste ansiktet, og hun står fremdeles framoverbøyd med mobilen inntil hodet, mens de rundt oss presser på fra alle kanter, spesielt de bak oss, som vil lenger fram, som vil helt fram til scenen hvor det skjer. Det er kaldt, det skulle være sommervær, men det øser ned, vannet renner ned ved siden av ørene mine, langs neseryggen, og jeg tar henne forsiktig over ryggen. Hun må reise seg nå, ikke stå sånn lenger, for det er flere som kikker, og jeg vet ikke om det holder at jeg mimer telefon en gang til, men så reiser hun seg endelig opp. Hun har en hvit regnfrakk på, håret hennes ligger inntil hodet hennes, hun har regndråper i panna, på kinnene, og alt er kjent, alt er som det skal være, som hun skal være, men ansiktet hennes er forferdelig, ansiktet hennes ser skrekkelig ut.

Etterpå virrer jeg rundt på konsertsletta. Jeg leter etter overblikk, men jeg får det ikke. Jeg går mot utkanten av menneskemengden, men det hjelper ikke. Regnet fortsetter å komme, jeg ser alle menneskene, de fortsetter også, mange står i kø for å kjøpe øl, noen faller om kull i gjørma, noen skråler og andre går mot scenen, nærmer seg ytterkanten av publikum for å begynne ferden innover blant dem. Jeg må dra. Her kan jeg ikke være, jeg må vekk herfra, jeg må hjem, jeg må ha overblikk, jeg må lese nyhetene, jeg må ringe.

Parkeringsplassen. Vi finner bilen. Det skvulper i plastposene jeg har utenpå sokkene i joggeskoene, jeg er våt og kjølig under jakka, vannet har trengt inn, til huden, gjennom klærne. Hun fester setebeltet, ansiktet hennes er urørlig. Hun tar opp telefonen, ringer til lillesøstera mi. Jeg starter bilen og får den i gir, vi kjører hjemover. Vi kjører hjemover, men jeg skal ikke hjem, jeg skal bare til huset vi bor i. Sånn føles det, som om jeg kjører og kjører, men i feil retning. Hun snakker i telefonen hele veien, siterer løpende, alt i kupeen er lyden av stemmen hennes som bringer videre. Vi tar ringveien, følger den langsmed gjerdet som sperrer av inn til konsertområdet. Jeg hører lyden, men ikke noe distinkt, bare et sug, en dundring, et press i brystet, i hele kroppen, foten min skjelver på gasspedalen og jeg føler jeg burde gjøre noe, være et sted og gjøre noe, men jeg er her, og vi tar av fra veien, kommer til huset vårt. Låser oss inn.

Den natta blir vi sittende. Vi spiser mat. Går på toalettet. Innimellom glemmer vi hvor vi er og oppfører oss som vanlig. Ler av noe. Men lynsnart klapper det i, forstummer.

Dataskjermene våre lyser hele natta, skifter når det er levende bilder, kaster skygger på de hvite veggene våre. Vi leser artikkel etter artikkel, åndeløst klikker vi oss videre, skal gjennom alt, må det, må komme oss gjennom hele. Få overblikket.

Neste morgen får vi det. Vi ligger i senga og sover da telefonen ringer på nytt. Hun tar den. Åtti! sier hun. Jeg klarer ikke fokusere ordentlig på noe annet enn øynene hennes. De lyser, hvite, nei blå. Nei, det er ikke sant, sier hun. Hun lytter. Mumler et ja. Et nei. Flere nei. Det vrir seg i maven, jeg burde ikke være her nå. Jeg er for langt unna. Jeg ligger i senga denne lørdagen og jeg vet med en styrke jeg ikke har ord for, med et mørke som sluker meg, at noe er skjedd som ikke kan gjøres om. At uansett, så kommer alt etter dette til å ha dette i seg. Alt. Skal gro med dette i seg.

© Forlaget Oktober, 2011.

tirsdag, juli 14, 2015

Flysetevarianten

En av de tingene som forsvant kjappest for meg da jeg ble far (joda, jeg har to elskelige banditter, og neida, jeg har stort sett ikke skrevet et spøtt hverken om dem eller andre sider av livet på lang, lang tid), var drømmene. Eller rettere sagt: tiden til å drømme. I disse dager handler søvn om å komme lengst mulig ned, ned dit hvor det er mørkest, hvor øreproppene sitter lengst inne, og hvor oppvåkninger takles lynrask, lydløst (hvis det er fysisk mulig), og intet er fjernere enn den roen som skal til for å slumre hen. Bare formuleringen: Å slumre hen. På sofaen, for eksempel. Eller i hengekøya. Faen, bare nede på stranda, på et vått håndkle, med fjeset hvilende i ei sanddyne.

Men i dag oppdaget jeg en uant mulighet! Min eldste skulle legge seg. Rommet kokte i den lave kveldssola, til tross for at alle glugger var på vidt gap og huset var en eneste stor gjennomtrekk. Saken var som følger: Han var varm. Og var allerede i gang med nektingsprosedyrene, som hvis de først starter, kan rekke og vare i det nær sagt evige. Derfor: Vifte. Og en slik vifte, den minner om airconditionanlegg over den ganske klode. På hotellrom, i biler, i kjøpesentre, i IKEA, you name it, men kanskje først og fremst i fly. Flyvemaskine, som de sier her i Det Flate. Hvem kjenner vel ikke følelsen av - etter å ha kjaset seg halvsvett gjennom transportetapper, innsjekking, bagdrop og de (o akk så tregflytende) sikkerhetskøene - følelsen av å synke ned i det stinne flyet, vente på taksingen, kjenne det voldsomme trykket i ryggen, for så - endelig! - å kjenne luftdysene tennes og slippe atmosfærekald luft i fjeset?

Det er en sjeldent fredfylt opplevelse (inntil man våkner, naturligvis, og skal ut på destinasjonen og kjenner stedets temperatur som en vegg i selvsamme fjes). Men la meg komme tilbake til saken: Flysetene. Nemlig. Utskjelte og nedsnakkede som de er. Men, vet du - det er nesten ikke noe sted jeg har drømt som i flyseter. Om det så var til Hawaii, Japan eller Volda, London eller Malaysia: Disse salige øyeblikkene av stadige inndøsninger der oppe i luftrommet. Ah. Så får det så være at nakken føles som et ødelagt heng etterpå, for drømmene. Dagdrømmene!

Og så satt jeg altså der inne i stad, inne hos min eldste sønn. Han slumret omsider inn, med denne kalde lufta mot ansiktet sitt. Og jeg satt der, i en menneskelig sett forkrøplende stilling, ja, invalidiserende var den, i en vond lenestol fra IKEA, og holdt ham med selskap inntil han sov, og før jeg visste ordet av det, hadde det gått en halvtime, nei, tre kvarter! og jeg hadde glidd inn og ut av min sjels drømmelandskaper, fri og med all tid i verden.

Så altså: Har du et varmt barn i løpet av en varm sommer og et voldsomt akkumulert søvnunderskudd, vil jeg foreslå deg følgende: Skaff deg en vifte, en vond stol og si til partneren din at dette fikser du, I got this, kan du si, idet du skrider inn på barnets soverom for å geleide vedkommende avkom inn i nattens ro; sett deg tilrette, lukk øynene, forestill deg at du er om bord på en langdistanseflyvning. Du har all tid i verden. Nakken din vil bøte for det. Men du verden for noen fantastiske øyeblikk i drømmenes underverden! 

Bilde: Christian Krohgs "Mor og barn" fra 1883 (Google Art Project/Nasjonalgalleriet).