fredag, juli 22, 2016

Alle burde dra til Utøya



Foto: Paal Sørensen/Wikimedia.


Det finnes muslimer som ønsker at halvparten av oss skal dekke oss til i en slags kombinasjon av skam og ønske om kontroll. Av et ønske om makt. Det finnes også hedenske og kristne, asatroende og hinduister som deler om ikke det første ønsket, så iallfall det andre ønsket. Å
kontrollere kvinnekjønnet for å avstive seg selv som menneske.

Å kontrollere kvinnekjønnet.
Som om det var farlig.

Det er den minst intelligente, mest avstumpede innstillingen jeg kan tenke meg. Likevel er den høyst aktuell over store deler av verden, og vi møter den i alle mulige avskygninger.

Vi skriver 22. juli. Jeg kom til Norge i natt med familien. Det var smekkfullt på ferja. Jeg tenkte på terror hele tiden. Det var tjukt av mennesker, i alle fasonger og former, i alle aldre og med alle mulige blikk. Jeg tenkte på terror hele tiden. Jeg tenkte: Det kan sprenge her når som helst. Noen kan ramme oss her, når det skal være, og det er ingenting vi kan gjøre for å stanse det hvis det skjer. Hvis det skjer, er det allerede for seint.

Vi skriver 22. juli, og vi dro fra Danmark natt til i dag, slik at jeg var våken til å se klokkeslettet tikke over fra 21. til 22. Da barna endelig falt i søvn på gulvteppet i ferja til den durende lyden av skipets megamaskiner, fant jeg fram avisene. Artikler om 22. juli. Dagbladet med en reportasje om en av politifolkene som stanset Anders Behring Breivik. Aftenposten. Ekstrabladet. I den store mengden bager og poser og kofferter vi hadde med, lå også papirutgaven av Kristelig Dagblad. Jeg hadde ikke engang rukket å åpne den for å se forsideoppslaget før vi satte oss i bilen og kjørte, men nå brettet jeg den ut. Overskriften: Norske børn lærer ikke om Anders Behring Breivik i skolen. Jeg satt i halvmørket i flyseteavdelingen og leste om en teologiforsker som hadde lagd en undersøkelse som viser at i norsk skolevesen så er Anders Behring Breiviks tankegods og hele hendelsesforløpet og etterspillet etter 22. juli-massakren for fem år siden, sakte men sikkert på vei til å gli inn i tabuets klamme grep.

Det må vi ikke la skje.

Vi kan ikke sitte der med hver vår angst for at terroren skal inntreffe – og enda verre: i denne omgang treffe oss. Akkurat oss. Vi kan ikke sitte og ha pulsen hamrende i vårt indre, og så samtidig fortie grobunnen som gjør slike handlinger mulige. Jeg aner ikke hva som rørte seg i han som meide ned uskyldige i Nice. Jeg aner ikke hva som rører seg i mennesker som har kommet så langt ut, eller så langt inn i seg selv, at andre mennesker ikke lenger har verdi. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det kommer av en akutt, voldsom, og ikke lenger fravikelig, ikke lenger distraherbar følelse av at jeg betyr ikke noe. Gjerne forkledd som det motsatte. Se bare på Anders Behring Breiviks manifest. Forsøk å lese det. Les den delen av det han har komponert selv. Les og prøv å se mennesket bak ordene. Se det nesten hvitglødende kvinnehatet som er dets strukturerende prinsipp, uavhengig av alle de ordene det er pakket inn i og presentert gjennom. Se frykten. Den pipler ut i beskrivelser av andre.

Og det er så arbitrært. Manifestets innhold er så arbitrært. Det kunne ha stått hva som helst. Jeg mener ikke at det ikke betyr noe, det som står der, at det så å si ikke skal eller kan leses som pålydende, men et menneske skriver ikke slike ting, har ikke slike holdninger, eier ikke en så stor følelsesforlatthet, uten at det ligger en skrikende ensomhet til bunns.

Faren ved ikke å snakke om Anders Behring Breivik i norsk skoleverk, er at han – og andre som kanskje føler seg like lite viktig – blir mer ensomme. Bekreftelsen ligger i fortielsen. Slike tanker gjør jeg meg der jeg sitter i halvmørket på ferja og er redd for mine barns liv, min kones og mitt eget, og alle de familiene jeg kan se rundt meg, alle barna, alle mødrene, alle fedrene, alle de enslige coca cola-drikkende lastebilsjåførene fra Øst-Europa og alle de sjalkledde kvinnene med litt annen kulør over kinnbeina. Jeg er blitt redd for å ferdes i flokk.

Jeg husker det overrasket meg på grensen til sjokket da jeg kom til Oslo sommeren året etter 22. juli 2011. Der jeg hadde en følelse av at det som skjedde 22. juli fortsatte å klinge i mitt mentale bilde av Norge og av Oslo, skjønte jeg etter hvert at det var annerledes her i landet. Jeg kom til et Oslo hvor det virket som om alle hadde glemt. Vennene mine snakket ikke om det. Folk flommet opp og ned Karl Johan. Selv gikk jeg vantro i gatene og tenkte at det kan skje igjen når som helst. Det var skjellsettende for meg, og det er det fortsatt, hver gang jeg er i hovedstaden, å løfte blikket og se de øverste tre-fire etasjene på Høyblokka. For da ser jeg platene som dekker vinduene. Og jeg følte den sommeren i 2012, og jeg føler når jeg er i Oslo nå, at hele samtalen om det som skjedde, har forstummet og flyttet seg inn i kroppene våre. Enkelte ganger innbiller jeg meg at jeg merker det i forbipasserendes blikk. Som om mange av oss hele tiden er på jakt etter mulige fluktveier hvis det skulle skje noe. I ytterkanten av bevisstheten vår der vi går rundt i gatene: Hvor kan jeg løpe hvis.

Og nå tenker jeg at dét er terrorhandlingens verste effekt. Den frarøver oss det naturlige. Slentringen. Plystringen. Den gjør oss til – om enn vi innrømmer det i varierende grad – mistenksomme vesener. Vi skuler litt på dem vi møter. Noen skuler på folk som har annen hudfarge. Selv tar jeg meg i å skule på politifolk, fordi jeg er redd jeg skal oppdage en uniform som plutselig avslører seg som hjemmelagd.

Konserter. Tilstelninger. Handelens dag. Blomsterfestival. Oslo Pride. Kjøpesentre. Ferjer. Flyplasser. Strender. Ungdomsleirer. Havnepromenader. Handlegater. Minnemarkeringer.

Vi er nødt til å snakke om hva som får et menneske til å angripe slike plasser. Vi er nødt til å snakke om alle de barna og ungdommene som ble skutt og sønderlemmet 22. juli 2011 da de trodde seg som mest fri. Alle de som ikke fikk bli eldre. Og vi er nødt til å snakke om – og forvalte – det veiskille som den mannen som utførte denne udåden innførte i den norske mentalitetshistorien. Vi er nødt til å fortsette å prøve å forstå. Vi er nødt til å se det skrekkelige fotografiet av han som mistet synet på det ene øyet og mistet fire fingre, men overlevde Utøya. Vi er nødt til å lese alle de gudsjammerlig hjerteskjærende tekstmeldingene som tenåringene på Utøya sendte hverandre og foreldre og venner og kjærester. Det skytes på øya, ikke ring meg. Jeg er glad i dere.

Jeg våknet i dag tidlig og visste at jeg var nødt til å skrive noe. Om dette som velter seg som en mørk midgardsorm av skrekk i meg, av gru over den døden Anders Behring Breivik sto for for fem år siden, den klamme frykten som teppelegger enhver offentlig transportetappe og som – på mange måter – truer med å gjøre alle anledninger hvor det samles mennesker til en arena for ren angst. Jeg var nødt til å gripe tak i det jeg leste i Kristelig Dagblad i natt, om bord på ferja. Det med at norske skoleungdom ikke lærer om 22. juli og at de ikke snakkes om Anders Behring Breiviks tankegods, og det han faktisk gjorde den sommerdagen. Vi må snakke sammen. Vi må ikke late som om. Hvis vi later som om, men har angsten som moderator for virkeligheten, gir vi tapt til den selvsamme frykt som bor i f.eks. manifestet til Breivik. Da blir det de andre som er forferdelige, og ikke (også) oss selv.

Jeg leste også en artikkel i VG en av dagene. Det var en reportasje fra det nye Utøya. Bygningene, fasadene. Kartet som har de for alltid ødelagte beskrivelsene «Kjærlighetsstien» og «Pumpehuset» siret i seg. Det jeg bet meg merke i, var bildene av de bevarte delene av det gamle Hovedhuset. For de har latt det stå. De har latt kulehullene være synlige i veggene. Latt pianoet stå, har de, hvor ungdommene krøyp sammen for å berge livene sine. Og jeg tenkte:

Alle norske skoleungdommer burde få en obligatorisk tur til Utøya. Alle norske ungdommer burde sitte på skolebenker rundt om i hele landet og lære og lese om Anders Behring Breivik, om det slumrende hatet som ligger i manifestet, og forsøkte å nærme seg det manifeste hatet som fikk ham til å gå rundt på denne øya og drepe så mye framtid. Vi kan ikke tie det ihjel. Hvis vi tier, flytter det seg til det ordløse. Vi må snakke det ihjel. Diskutere det ihjel.

Og det gjelder oss voksne også. Vi burde dra til Utøya for å lære mer om hva som har skjedd oss. Slik at vi ikke glemmer det og i neste øyeblikk tenker tanken: Det var noe fremmed.

2 kommentarer:

fr.martinsen sa...

Det er det. Det er ikke noe fremmed. Jeg ser det slik at når det bikker for oss mennesker så har vi ulike kulturer for hvor som er uhåndterbart for oss kan plasseres. Anders Behring Breivik valgte en ytterste-høyre-side-med-kvinnehat, noen velger noe med Allah. En del norske menn velger å ta livet av den kjæresten som forlot dem. I bare ett av disse tilfellene krever vi at noen skal diskutere "sin" gruppes kultur, den gruppen det vi-et vi regner oss som en del av ikke tilhører selv, lettest på den måten. Men det jeg egentlig skulle si er de vinduene med plater foran som du skriver om. Har du lagt merke til at noen har satt små, åpnbare glassvinduer i de platene. Det er så trist, kunne de ikke fått skiftet det vinduet da, selv om bygget skal rives, hvis de sitter inni der og jobber fortsatt. Og samtidig det med at folk finner løsninger. Nei, nei, men en luke kan jeg få?

Thomas sa...

Oj, er det sant, har de små luker i dem? Det har jeg ikke sett! Det er jo bare fælt. Det kan man (vi?) ikke by dem.

Og det andre du skriver: Jeg er så enig. Det er bare selvransakelse hos "de andre" vi krever, men ikke hos oss selv. Lettest sånn.

Farligst sånn.

Legg inn en kommentar