lørdag, juli 22, 2017

Fjell



Jeg kunne bare ha kopiert innlegget fra siste år, fra de foregående fem årene.
Jeg kunne ha lest teksten igjen, og vært tilbake hvor jeg var for seks år siden, i dag, akkurat i dag, og gjense omgivelsene akkurat da jeg fikk beskjeden, lyden av det danske bandet TV-2 som var begynt å varme opp på scenen, duften av nyhelte halvlitere duvende i brede plastglass overalt rundt meg, lukten og synet av regntøyet til de andre publikummerne, og telefonen og innholdet i telefonsamtalen som rev meg vekk, som trev meg tilbake til Norge, til furuene og fjellrabbene, til det norske språket som aldri er vakrere enn når det er ungdom som snakker det.

Jeg vet ikke hvordan det kan ha seg at det er rundt denne datoen jeg vender tilbake hit, og igjen skriver. Men slik er det.

Det er ikke min sorg, er det en stemme i meg som sier. Men det er klart det også er min sorg. Jeg synes de skal la svenskens kunstverk bli en realitet. Jeg synes de skal gi blaffen i det lavmælte, for det lavmælte er bare et annet ord for «videre», for business som vanlig, for å glemme. Det er farlig å glemme. Hvis vi andre glemmer, står de igjen for hvem det er umulig å glemme, de som savner ungene sine, kjærestene sine, kollegene sine, og så føler de seg feil, malplasserte, mens samfunnsvannet fosser videre med normalisert vannføring. Vi må ikke la dem bli stående alene, og derfor må fjellet hulles, det må søkkes i fjellet ved Tyrifjorden, slik at vi alle, også vi som står i fare for å la oss føre med av glemselens trygge elv, ikke lar oss lulle inn, men tvinges til å bremse opp, tvinges til å tenke, føle, i det minste hver eneste toogtyvende dag i årets syvende måned: Her er det noen i det norske landskapet som mangler.

La Jonas Dahlbergs monument sire seg inn i Norge. La dem ikke stå igjen med en skam over å savne, alle de som savner. La oss vise at det aller minste vi kan gjøre, er å sprenge vekk litt fjell.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar