Thomas J.R. Marthinsen

«Familiar faces» I, II, III

2012-01-20T14:49:00.000+01:00

Kitsch? Tja, si det. Jeg begynner iallfall året med disse tre. Akryll på lerret, 100 cm x 100 cm. Godt nyttår, folkens!

Antiromanen

2011-12-14T12:57:00.000+01:00

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Sjette bok», Forlaget Oktober 2011:

Så var den her, «Min kamp. Sjette bok». Men har Karl Ove Knausgård skrevet den store avslutningen vi håpet på, som sluttet og opphøyde verket?

«Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Nei, som roman betraktet er den i egentligste forstand temmelig dårlig, det vil si: den fungerer strengt tatt ikke som roman. Som poetikk er den glitrende. Som en art litterær dagbok er den vedkommende, gripende, skjønn. Men er det skjønnlitteratur? Er det ikke egentlig et sammensurium av … noe annet? Svaret er vel et ja og et nei. For gjemt inne blant 1120 sider er det helt klart romanstoff. Starten er det. Den overveldende slutten er det. Men samtidig er det helt klart også ikke skjønnlitteratur. Jeg kan ta feil, men jeg tror det har vært meningen hele tida. At det var hit det skulle, at det var sånn den siste boka skulle ende.

Hvordan anmelde en antiroman?
Det er merkelig, for når jeg sitter her og skriver dette, har jeg en sterk følelse av at jeg kan gjøre det på to måter. Den ene måten er så profesjonelt jeg nå engang kan nærme meg en bok; jeg kan lese den som litteratur, som bok. Den andre måten er personlig; jeg kan lese det – og skrive om det – som en slags livsskrift. Man sier jo gjerne at anmeldere ikke skal putte seg og sitt inn i en anmeldelse, at den nærmest skal være så fri for synsing og eventuelt føleri, av både positiv og negativ art, som overhodet mulig. Det sier man gjerne, selv om alle naturligvis godt vet at det motsatte, den rene anmeldelse så å si, kun eksisterer som en utopi. Jeg har ikke hatt det slik tidligere. Jeg har, så lenge jeg har lest, alltid kunnet forholde meg til en bok som nettopp det, en bok. Fiksjon. Tekst. Forfattet av en eller annen (alltid med et sterkt, identifikatorisk bilde av denne en eller annen) et eller annet sted. Og det har når alt kom til alt, strengt tatt ikke vært mer enn det. En bok forfattet av noen. Ikke liv. Noe annet.

Så kommer denne boka, eller nei, dette verket, i seks deler, hvor i hvert fall to av dem frittstående er helt og holdent fantastiske, mens det andre steder svinger faretruende i helt andre retninger enn de man sedvanligvis tillegger en god bok. Karl Ove Knausgård har skrevet en antiroman. Den er en roman, men den forsøker hele tida å unnslippe sitt eget skinn.

Og det leder meg videre til følgende spørsmål: Når nå anmeldelsene – og de har vært gode, over hele linja! – av sjette bind har kommet, har anmelderne da anmeldt dette som en enkeltstående bok – eller har de anmeldt hele sulamitten; er det hele «Min kamp»-prosjektet som er blitt anmeldt på oppsummerende vis? Det er neimen ikke godt å si. For man må jo på et vis, tenker jeg, oppsummere dette, nå som det ubønnhørlig meldes fra norsk-svenske kanter at det er helt og fullstendig slutt.

Ingen god roman
Derfor starter jeg altså med å si: «Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Hvis man kom til den helt uforvarende, hvis man, si for eksempel om fem år kom hjem fra en jordomseiling som hadde kommet solid ut av kurs og man underveis hadde vært borte i jungelen og ikke lest et kvekk av sitt norske alle disse årene, la oss si at man hadde vært borte vekk de siste ti årene, hadde man da kunnet lese «Min kamp. Sjette bok» som en bok i sin egen rett?

Nei, det tror jeg ikke. Den er ikke frittstående. Bok nummer en og to var det. Eneren er kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk, toeren hadde i seg styrke og følelse av svimlende størrelse. Treeren var en streit, vakker oppvekstskildring, fireren var en langt svakere utgave av forfatterens egen debutroman og femmeren var en skjev, sjarmerende beretning om en dannelsesreise tilhørende en norsk student for ikke så skrekkelig mange år siden. Man kunne ha lest dem for seg og aldri hørt om de andre. Man kunne ha forstått dem, og fått glede av dem. Men sekseren?

Fugl eller fisk
Hvis romanen er en fugl, så er sakprosaen fisken. Eller omvendt, poenget er: de har et habitat de trives i. Sitt element. De kan naturligvis sammenblandes, som for eksempel Kristopher Schaus «På vegne av venner» og Kjersti Ericssons «Alene», som Ingvar Ambjørnsens «Det gyldne vakuum» og Vigdis Hjorths «Tredve dager i Sandefjord» (eksemplene er jo utallige, disse bare løselig tatt ut av lufta). Sjangerblandinger er bra for utviklingen av sjangrene som blandes, det er helt utvilsomt sant. Grenser skal drages, kan man si, og de skal drages om og om igjen. Men så sitter vi her, i 2011, halvannet år etter at vi etter Knausgårds opprinnelige plan skulle ha sittet her, med «Min kamp. Sjette bok» - og den er hverken fugl eller fisk. Den er en slags krabbe. Med vinger? Som kan svømme?

Det jeg prøver å si, er at prosjektet til Knausgård har vært unikt. Det er unikt. Her kan man innvende at tull og tøys, det er jo det eldste trikset i boka (sic), å skrive om sitt eget liv mer eller mindre fordekt, og man kan innvende at Knausgård heller ikke er den første som har blandet sammen virkelige navn og fiksjonens form (svenske Lars Norén gjorde det i dagbøkene sine, danske das Beckwerk har til de grader gjort det ved flere anledninger). Så hva er det unike? Det er tre ting som gjør det unikt. Det første er at bøkene har blitt til i en slags halvoffentlighet, iallfall de siste fire. De er, etter først og fremst å være et produkt utelukkende fra Knausgårds hånd, også et produkt av prosessen. Av løpet de/vi har stått i: Knausgård på den ene sida, offentligheten på den andre. Så kan man innvende at pøh, han har isolert seg fullstendig når han har skrevet dette. Ja, det har han etter sigende, men samtidig: Hele familien hans og vennene hans har for eksempel kunnet spasere inn på Rema 1000 og skue denne plakaten. Det har han hørt om, selvfølgelig har han det, og det gjør noe med et menneske. Hva vet jeg ikke, men noe må det gjøre. For det andre, er Knausgård utstyrt med en solid dosis karisma. Han påstår noe annet selv – gjennom disse 3600 sidene, gang på gang – men det er også tydelig (i siste bind er det en god passasje om nettopp karisma) at han godt vet hvor bikkja ligger begravd, for nå å si det sånn. Det tredje og det altoverskyggende viktigste er dette:

Karl Ove Knausgård er sinnssykt, vanvittig flink til å skrive.

La oss dvele litt ved det.

Litt til.

Og enda litt.

Knausgård har bevist med disse seks bøkene, og med de foregående to, at han kan skrive om akkurat nøyaktig hva det skal være. Om alt kan han skrive. Det er ikke den kongle som er for liten, det er ikke den episk sugende bibelhistorie som er for stor. Mange kunne utvilsomt gjort det samme som ham: Ha skrevet om seg og sitt, insisterende over så mange sider. Spørsmålet er bare: hvor bra hadde det blitt? Hvilket forlag hadde vært villige til å satse mye, mye på det, både av tid, ressurser og prestisje? Prosjektets vellykkethet, som bok og boklansering betraktet, var dypt avhengig av Knausgårds forfatterkaliber. Uten ham, hadde det ikke funket. Det hadde blitt en gigantisk strandet hval på litteraturens strand. Et håpløst skipbrudd.

Livet er en gamp
«Min kamp. Sjette bok» består av tre deler. Del åtte, del ni og et langt, nesten ekstremt essayistisk parti i midten. Det er det i midten som handler om Adolf Hitler og som også dermed fungerer som Knausgårds turnering av den mildt sagt slående tittellikheten. Og også andre likheter, som det har blitt påpekt at han finner, mellom de to. Han gir ingen forklaring på hvorfor tittelen av seksbindsverket ble «Min kamp», men så vil jeg mene at han allerede har gitt to slags gode «forklaringer» tidligere, jeg kan ærlig talt ikke lenger helt huske i hvilke bind. Jo, den første kom i bind én: Farmora som kommer med valgspråket «Livet er en gamp» gjentatte ganger. Den andre forklaringen kom et annet sted, hvor Knausgårds samtalekompis Geir A. foreslår at han skal kalle verket «Min kamp» fordi han ved en eller annen anledning har omtalt livet sitt som det, en kamp.

Og jeg tenker: Det holder egentlig langt, det. Men så er det da, at i og med at tittelen allerede var til de grader opptatt i forveien, så forlanger det nærmest himmelskrikende en fyllestgjørende forklaring. Og den hadde vel mange håpet å finne i sjette bind. Kommer den så? I midtpartiet av boka, etter en solid men nærmest ufattelig søvndyssende analyse av et dikt som skal berede grunnen for eller forankre Knausgårds oppfatninger av det sosiales betydning kontra det spesifikke menneskes oppfattelse av sitt jeg, ja, så kommer det vel en slags forklaring på Hitler-linken. Men konklusjonen er egentlig ingen annen enn betydningen av farmoras valgspråk: Livet er en kamp. Hitlers liv var en kamp. Knausgårds liv er en kamp. Som det kanskje er for de fleste av oss, innimellom: Du er kastet ut i den uten forberedelse, uten advarsel, uten bruksanvisning: Her, dette er din sjanse og din tid, vær så god. Som han skriver om sitt hverdagsaktige liv:

«(…) jeg forakter ingenting, og jeg forstår verdien av denne tilværelsens jevnhet, og nødvendigheten av den. Men likevel, lengsel. Etter hva? Eller, mer enn lengsel er det kanskje en mangel. En følelse av at det er noe som ikke er her. Midt inne i livet og det levende, likesom innsvøpt i kvitteret og vingebaksingen fra alle fuglene som bygger rede i nærheten, under solen, omgitt av rønne vekster på alle kanter, er det noe som mangler. Ligger mangelen i meg? Er deg jeg som ikke klarer å erobre min egen tid og mitt eget sted, se det som det er, virkelig er, vite at det er alt og bli fylt av glede over det? For en hel verden åpner seg i selv den minste plante man står bøyd over, den leve og er forbundet med alt annet levende, den vokser på kanten av tidens svimlende stup, hvor vi også står. Er det mitt ansvar å gjøre den verdenen gyldig og fylle den med verdi? Kan den bli det?»

Om Hitler sier Knausgård noe som er uhyre godt sett. Tilsynelatende selvfølgelig, men samtidig liksom ikke. Han påpeker at det skoledannende verket om Hitler, Kershaws store biografi, er skrevet på en slik måte (og konsekvent) som om den beretter om en mann hvis fremtidige ondskap allerede fra barnsbein av ligger innpodet i ham. Det onde barnet Adolf. Den sjofle, underdrektige, misunnelige tenåringen Adolf. Den unge, bitre mannen Adolf. Det suspekte, undergravende, empatiløse beistet Adolf. Her påpeker Knausgård: For å forstå tyngden av hans skyld, er det feil å gjøre ham i sitt vesen til ond; det er kun på bakgrunn av uskylden hans at skylden hans virkelig trår frem. Eller som han skriver et annet sted:

«Han (Hitler) var den som åpnet et vi og sa du er en av oss, hanvar den som stengte et vi og sa du er en av dem. Men viktigst av alt, han var mannen som steg opp fra bunkersen mens verden brant og millioner av mennesker var døde, som et resultat av hans vilje, for å hilse på en rekke av unge gutter, og som med hendene skjelvende av sykdom gjorde det, og som det da viste seg et glimt i øynene hos, noe vennlig og muntert, hans sjel. Han var et lite menneske, men det er vi alle. Han må ikke dømmes for hvem han var, men for hva han gjorde.»

Å, det er vakkert! Og som Ane Farsethås i Morgenbladet påpeker i sin anmeldelse: det er nesten som man, underveis i Knausgårds beretning, tar seg i å kontrahistorisk være spent på hvordan det skal gå med dette mennesket, Adolf Hitler, som trer fram fra sidene. Det er ikke annet enn godt gjort, det, det er skrivekunst. Når det er sagt, så burde essaydelen av boka vært kuttet ned. Det er så mye som er med i boka, som ikke har noen nødvendighet ut fra verket. Som stritter hit og dit, i malerkunsten og til Leonardo da Vincis likoppskjæring, uten at det egentlig tilføyer resten av materialet noe som helst av tilleggsverdi. Essaydelen i boka ville vært mye bedre, mye strammere og den ville ha føltes bedre gjennomarbeidet, dersom den var strøket i med temmelig hard hånd.

Romanen som ikke ville være roman
Det er fordi denne boka, altså sjette bind sett for seg, som sagt ikke henger sammen som en vanlig roman henger sammen. Den sier på tittelbladet at den er en roman, den går som en roman, ser ut som en roman, men når man går den tettere etter i sømmene, er det som om den stritter i mot å bli lest som roman nærmest på hver tiende side. Knausgård har selv sagt i et intervju rett før den kom, at han følte at boka handlet om «ingenting». Jeg vil heller si at det er en bok som forsøker å handle om alt. Og kan det la seg gjøre, da? Svaret er todelt. Nei, selvfølgelig kan det ikke det. Og samtidig: Det er klart det kan! Ikke i faktuell gjengivelse av noe som helst, ikke som en container som skal romme hele livet med alle dets fasetter. Men som noe som kan avgi en følelse av et helt liv? Eller et fellesskap av liv? Å ja, det kan romanen. Det skjønner man hvis man for eksempel skulle ramle over et eksemplar av forfatterens egen «En tid for alt». Den rommer nemlig livet. Ikke som fakta, men som følelse.

Spørsmålet blir da: Hvorfor er boka sånn som dette? Hvorfor disse 1120 sidene hvor i hvert fall kanskje en tredjedel med fordel burde ha vært strøket og de øvrige sidene delt inn i tre bind – en poetikk, en essaysamling og en liten perle av en roman? Svaret er kanskje så pragmatisk og enkelt som dette: Fordi han kan. Knausgård har skrevet seg inn i en posisjon hvor han har gjort seg uangripelig, er det noen som har sagt. Selv har han uttrykt et sterkt ønske om å gjøre seg fri, at det er dét hele prosjektet har handlet om. Og frihet kan forstås som ansvar, som Bjørneboe mente, men det kan også bety et totalt brudd på konvensjoner. Å stille seg utenfor. Som suveren. Jeg tror det er det Knausgård har klart å gjøre med hele «Min kamp»-serien, og som vi ser resultatet av i sjette bind. Sagt på en annen måte: Knausgård har gitt faen og bare skrevet løs. Og ærlig talt: Hvem våger å stanse ham? Hvem kan egentlig, sosialt sett, makte å stanse ham? Ingen, påstår jeg. Han kan skrive hva han vil, hvordan han vil. Det har han nettopp bevist.

Hvorfor?
Jeg har tenkt mye over hva det er som gjør denne boka til en god bok til tross for at det er en dårlig roman. Og det er romanstoffet i den, ganske enkelt. De øvrige delene, som essayene og resepsjons- og poetikkdelene, er gode de òg for så vidt, men i ingen av dem er det et løft som er i nærheten av Knausgård som romanforfatter. For det er som romanforfatter, fiksjonalist, at Karl Ove Knausgård er en ener. Hele mediedekningen og sensasjonens begrunnelse har ligget i – og er dypt forankret i – det temaet han har valgt å skrive roman av. Sitt eget liv. Dem rundt ham. Hvordan han har våget å skrive om «Kai Åge Knausgård» eller Kai Åge Knausgård. Hvordan han har våget å skrive om «Linda Boström Knausgård» eller Linda Boström Knausgård. Om barna, om vennene, om familiemedlemmene, om ekskona, etc. Tematikken har vært problemet.

Og hvis noen syntes han gikk langt i sine nitide beskrivelser av familie- og hverdagslivet i bind to, går han i bind seks så langt at man, som Ingunn Økland i Aftenposten, kan sette noen meget betimelige spørsmålstegn ved hvordan han får seg til det. Hvorfor skriver Karl Ove Knausgård så dybdegående om sin høyst reelle kone og tvillingsjel? Hvorfor skal han fortelle om hennes opp- og nedturer på en sånn måte at man nærmest kommer helt inn dit, helt inn til henne? Spørsmålet hans har vært: Er det så farlig, da? Og svaret hans har vært: Det har vært ubehagelig, men ikke så farlig.

Men det er på sin plass å stille noen etiske spørsmålstegn rundt dette. For hvem er ett menneske til å avgjøre for så mange hva som er farlig og hva som ikke er farlig? Hvem er ett menneske til å si, dette gjør jeg, selv om jeg gjør det på bekostning av deg? Knausgård sier at Adolf Hitlers «Min kamp» er en bok uten et «du», at den har blitt til helt og holdent sentrert i et «jegs» verden og med jeg-ets tanker og følelser som eneste rettesnor. Og da er spørsmålet uunngåelig: På hvilken måte er Knausgårds «Min kamp» annerledes? Gjennom empatien? Gjennom å blottlegge sine egne mangler når det gjelder empati? Gjennom selvransakelsen i boka, hvor han skriver at han kanskje mangler innlevelse i hvordan andre har det, hva som er viktig for dem, hva de føler?

Kanskje. Jeg vet ikke. En roman er jo også amoralsk. Og det er det som er det kinkige her: Dette er romaner, jo. Romaner med ekte mennesker? Men nei, det er jo ikke det, det er romaner med fiksjonalisterte, ekte mennesker! Hvis man hvilte nok i seg selv, ville man kunne lese dem, innbiller jeg meg, og lese om seg selv i dem og si: Jøss, det er en karakter i denne boka som deler navn med meg og ligner. Og neste, viktige tanke: Men det er jo ikke meg. For Knausgård kan like lite fange et helt menneske i bokstaver og setninger som noen kan. Knausgård kan heller ikke fange seg selv på skrift, like lite som noen kan. Men skrive romaner, det kan han faen meg.

Kjærlighet og skade
Bokas vakreste passasjer handler om familielivet. Hvor Knausgård eller fortelleren dukker ned i det hverdagslige med en styrke og en utholdenhet som er rystende. Det er vakkert å lese. Det gjør vondt, ja, det er noen ganger stygt, men hold helt kjeft, så fint det også er. Som for eksempel her:

«Jeg elsket dem. Det var min gjeng. Min familie. Rent biomaterielt var det ikke rare greiene. Heidi veide kanskje ti kilo, Vanja kanskje tolv, og med Lindas og min vekt i tillegg utgjorde vi noe sånt som hundreognitti kilo. Det var vesentlig mindre enn det en hest gjorde, ville jeg tro, og omtrent det samme som en velvoksen hanngorilla. Om vi la oss tett sammen, var heller ikke den fysiske utstrekningen vår noe å skrte av, en hvilken som helst sjøløve var mer voluminøs. I det som ikke kunne måles, derimot, som var det eneste vesentlige når det kom til familier, det som hadde med tanker, drømmer og følelser å gjøre, dens indre liv, var samlingen eksplosiv, og spredt ut i tiden, som var den relevante dimensjonen å forstå den i, kom den til å dekke nær sagt en uendelig flate. Jeg møtte min oldemor en gang, det betydde at Vanja og Heidi og den nye tilhørte den femte generasjonen, og om skjebnen ville det slik, kunne de i sin tur oppleve tre generasjoner, altså dekket denne lille kjøtthaugen åtte generasjoner, eller to hundreår, med alt hva det innebar av skiftende kulturelle og samfunnsmessige forhold, for ikke å snakke om hvor mange mennesker det involverte. En hel liten verden var det som i rasende fart forlyttet seg langs motorveien denne sene vårettermiddagen»

Jeg burde jo kanskje ha nevnt at boka tar for seg de siste dagene opptil lanseringen av første bind i «Min kamp»-serien og at den munner ut like før avslutningen av herverdende bind. Det er fortellingen om hva som skjedde da bøkene begynte å komme. Og det er fortellingen om mannen og ektemannen, forfatteren og mennesket Karl Ove Knausgård; hans venner og kjæreste, hans barn. Men vi er hele tiden nødt til å huske på dette ene, vesentlige: Dette er en roman. Det er ikke avskrift av virkeligheten, det er ikke fyllestgjørende, uttømmende, dekkende, sant. Det er både sant og løgn, det er helt presist, og ufattelig vagt. Det er helt åpent og helt fordekt. Og det skriver han også om selv, her i en passasje som handler om at han skal vise kona det han har skrevet om henne, men som også handler om hva han egentlig har gjort overfor menneskene rundt seg:

«Jeg hadde ikke skrevet om forholdet vårt, men om mitt liv i det, og gjennom å gjøre det brakte jeg det inn i forholdet, for nå måtte hun forholde seg til mine hemmelige tanker som noe felles, nå hadde vi også det sammen. De var ikke hemmelige på noen forbrytersk eler fordekt måte, de var hemmelige på den måten at jeg ikke viste dem fram fordi de ikke hadde noen relevans for det vi hadde felles, og kanskje også kunne virke ødeleggende på det. Alle har slike tanker, og alle vet at alle har slike tanker, men i en stilltiende overenskomst blir de ikke uttalt, og ugjør ingen del av det som to mennesker har sammen. Trangen til å snu seg etter en vakker kvinne på gaten, trangen til å være alene, forakten overfor mennesker den andre liker eller står nært, alt som blir gjort av plikt og ikke glede. Utover dette ga jeg også et bilde av henne som hun selv ikke kjente til. Hun ante det, hun visste det kanskje til og med, men i det vi hade felles var det ikke uttalt, og dermed ikke-eksisterende, mer som noe vagt truende, men uformet, ville jeg tro. Men ikke nok med det, også andre ville lese om det, og danne seg sitt bilde av Linda gjennom det. De kjente henne ikke, og det betydde ingenting, men selve bevisstheten om det, at dette er det bildet andre får av meg, ville måtte integreres i identiteten hennes. Ikke bare det nye ‘slik er jeg for Karl Ove når han er for seg selv’, men også ‘slik ser ande at Karl Ove ser meg’, og kraften i det var stor, særlig for Linda, visste jeg, som var et menneske som hadde drømmer og som delvis kunne leve i de drømmene. Drømmen om kjærligheten, drømmen om familien, drømmen om yrkesrollen, drømmen om forfatterrollen. I boken var kjærligheten gjennomtrengt av frustrasjon, familielivet en rekke av plikter og hun selv en skikkelse jeg bebreidet for ikke å gjøre nok, og for å legge sine begrensninger på meg. Dette ba jeg henne lese og godta. Hvordan kunne jeg gjøre det?»

Det er ingen tvil om at han martres. Men samtidig er det heller ikke noen tvil, ei heller for ham selv, om at det han gjør, ved å skrive om andre, faktiske menneskers liv og gjøren, personlighet og uttalelser, er å gi dem en slags «forbryterplass» i det sosiale. For som han sier selv: Kjente mennesker vil gjerne ha medieomtale. Når vanlige mennesker får medieomtale, er det som regel fordi de har forbrudt seg mot loven. Det han har gjort, er å ta vanlige mennesker ut i det uvante; han har tatt fra dem vanligheten. Det er ingen liten forbrytelse, egentlig, kan man tenkte seg, iallfall rent sosialt sett. Og ganske visst vet han det selv, men han ikke bare gjør det, i de foregående bindene, han gjør det om igjen nå. Tilgi ham, for han vet hva han gjør?

Den store finale
Knausgård har sagt han vil gi seg som forfatter. Allerede samme dag boka utkom, var det bred dekning om at siste setning i boka er at han ikke lenger skal være forfatter (det er forresten ikke sant, siste setning er en dedikasjon til familien hvor det står at han elser dem). Og anmeldere, lesere, journalister og nysgjerrigperer har gledet seg lenge til sjette og siste bind. Den store avslutningen. Er dette den? Nei. Heldigvis er det ikke det. For den som tar det for pålydende, må igjen minne seg om at det er en roman dette står skrevet i! Hva med det rent litterære, er det så en fantastisk avslutning vi står med mellom hendene (hvis vi altså orker vekten)? Nei. Det er nærmere en anti-avslutning, akkurat som dette er en anti-roman. Sant nok så oppsummerer Knausgård selv verket:

«Det har vært et eksperiment, og det har vært mislykket, for jeg har aldri engang vært i nærheten av å si det jeg egentlig mener og beskrive det jeg egentlig har sett, men ikke verdiløst, i alle fall ikke helt, for når en beskrivelse av et enkelt menneskes virkelighet, forsøkt gjort så oppriktig som mulig, blir vurdert som uetisk og vekker skandale, blir kraften i det sosiale synlig, og også måten det regulerer og kontrollerer det individuelle på. Kraften er enorm, for det jeg har skrevet om, har utelukkende vært vanlige hendelser, det har ikke vært noe oppsiktsvekkende med noe av det, slike ting hender hele tiden; både alkoholisme, utroskap, psykisk sykdom og onani, for bare å ta noe av det som har tatt veien fra denne romanen til avisoverskriftene.»

Og også her:

«Jeg er hans sønn. Historien om ham, Kai Åge Knausgård, er historien om meg, Karl Ove Knausgård. Den har jeg fortalt. Jeg har overdrevet, jeg har lagt til, jeg har trukket fra, og det er mye jeg ikke har forstått. Men det er ikke ham jeg har beskrevet, det er mitt bilde av ham. Det er ferdig nå.»

Men når alt kommer til alt, kunne det jo bare fortsatt og fortsatt med nye «Min kamp»-bind hvert år. Stoffet er jo hele tiden tilgjengelig. I et intervju – og et sted mot slutten av sjette bind – sier Knausgård at han etter å ha gitt «Min kamp. Tredje bok» til en rekke av barndomskameratene hvis oppvekst han hadde skrevet om, fikk tilbakemeldinger om at de var glade for boka. Og da, sier han, følte han at han hadde gitt dem barndommen tilbake. Eller historien om den. Den slutningen kan vi strekke ut til også å gjelde resten av mottakelsen, egentlig, sideløpende med alle de etiske (og for en stor del ubesvarte) spørsmålene: Knausgård har gitt skrift til livet sitt. Eller noe av livet sitt til skriften.

Thomas J.R. Marthinsen

MINE ANMELDELSER AV DE TIDLIGERE BØKENE:
‘Knausgårds kamp’, om «Min kamp. Første bok»
‘Utvidelse av kampsonen’, om «Min kamp. Andre bok»
‘Tilbake til start’, om «Min kamp. Tredje bok»
‘Årets første Knausgård’, om «Min kamp. Fjerde bok»
‘Trangfødt mesterverk’, om «Min kamp. Femte bok»

Vestfoldantologi

2011-11-16T13:24:00.001+01:00

I Vestfold, barndommens fylke, finnes det et forlag som heter Liv Forlag. I forbindelse med Litteraturuka i Vestfold 2011 lanserte de antologien "Vestfoldliv 2011" med brask og bram. Den består av hele 120 tekster, forfatterne spenner fra upubliserte forfattere til størrelser som Ingvar Ambjørnsen og Margaret Skjelbred, og er på veien dit innom alle gradvise overganger derimellom. Jeg, for eksempel. Jeg klarte å snike med noen tekster. Og påtok meg utfordringen med å designe omslaget!

I dagens Tønsbergs Blad skriver bokanmelder Finn Stenstad følgende om samlingen:

La de hundre blomster blomstre
AV FINN STENSTAD

‘Et av særtrekkene i norsk litteratur på 1970- og 1980-tallet var den regionale, litterære oppblomstringen der skriveglade mennesker fikk slippe til med sine tekster, enten på lokale forlag eller, som i Nord-Norge, i samarbeid med Tiden forlag, et av de store, anerkjente nasjonale utgiverne.

Bakteppet for denne bølgen kan blant annet tilskrives kulturdemokratisering, oppvurdering av dialekt og lokal tilhørighet og en genuin jakt på nye forfattertalenter. Mange av antologiene som kom, er i dag interessante i historisk perspektiv. Jeg kjenner den nordnorske litteraturbølgen godt. Blar vi i tekstsamlingene som kom i de to tiårene, finner vi forfatternavn som siden kom til å prege norsk samtidslitteratur. Her fikk eksempelvis Herbjørg Wassmo og Laila Stien sine første tekster publisert.

Den gang hadde avgjort regionale antologier sin verdi. Hva så i dag? Bok-Norge er totalt forandret, ikke minst på grunn av ny teknologi og framvekst av forlagspraksis som åpner for individuelle utgivelser bare man er villig til å betale for dem. I tillegg vet vi at konkurransen om å nå ut til publikum er hardere i dag enn for tretti-førti år siden fordi antall nyutgivelser er betydelig flere enn før.

La dette være bakgrunn for min vurdering av den rykende ferske tekstantologien «Vestfold LIV 2011» der 120 tekster fra 54 bidragsytere i alle aldere blir gitt stemme, takket være det aktive LIV forlag i Larviks tekstkonkurranse som utløste det utrolige antallet på syv hundre tekstbidrag. Det sier mye om den skrivelyst og skriveglede som finnes i Vestfold i dag.

Tekstene som møter oss i samlingen, faller i to deler, én lyrikkbolk og én fortellings- og novelledel. Her finner vi rutinerte og allerede etablerte forfattere som for eksempel Ingvar Ambjørnsen, Margaret Skjelbred, Thomas J.R. Marthinsen og Lillian Wirak Skow. Sistnevnte skriver for meg det kanskje beste diktet i lyrikkpassasjen med sin «Vårvals i Vestfold», der rim og rytme sikkert veves inn i personlige og bærende metaforer og språkbilder. Visa roper på en komponist.

Prosatekstene er en blanding av tradisjonelle fortellinger, erindringer eller små brokker av livshistorier. Som regel greit og godt fortalt. Skarpest er den svært talentfulle Thomas J.R. Marthinsen fra Sandefjord som her følger opp i samme spor som han gjorde med sin debutsamling «Du» fra 2010.

I sum har dette blitt en leseverdig antologi, som kan gi blide stunder ikke bare for bidragsyterne som her har sluppet til, men for nysgjerrige litteraturinteresserte, også utenfor fylkesgrensene.’

© TØNSBERGS BLAD 2011.

«Respons 22/7»

2011-10-25T12:58:00.001+02:00

Det har gått over tre måneder nå. Tid som har gått fort, samtidig som den har gått sakte. Utøya-nyhetene vi får nå, er oppsummeringer, nesten. Enkelte vitneskildringer, skjebnefortellinger. Politikritikken kommer og gallupmålinger kommer. Vi får flere ukentlige oppdateringer på hva som skjer med og rundt gjerningsmannen. Og mye mer skal komme i årene som kommer. Etter det som skjedde 22. juli, har det kommet flere bøker. Blant annet har Gyldendal og Aschehoug gitt ut minneboka «Mitt lille land» og Cappelen Damm skal gi ut «22.07.11 - Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge» i starten av november. Og midt i mellom har Forlaget Oktober akkurat gitt ut «Respons 22/7» - hvor de har invitert 26 forfattere til å skrive om det som skjedde.

Forfatterne er Kristine Næss, Paal-Helge Haugen, Kjersti Bronken Senderud, Pedro Carmona-Alvarez, Einar Økland, Wael Philip Gallab, Mette Karlsvik, Dag Skogheim, Jon Fosse, Heidi Marie Kriznik,Thomas J.R. Marthinsen, Monica Aasprong, Jon Michelet,Eldrid Lunden, Ann Jäderlund, Karl Ove Knausgård, Terje Dragseth, Lars R. Engebretsen, Beate Grimsrud, Aasne Linnestå, Nils Henrik Smith, Elyas Poorgholam, Jan Roar Leikvoll, Gunnar Wærness, Gunstein Bakke (red.) og Eirik Ingebrigtsen (red.).

Jeg ville gjerne være med i denne boka. Og hvorfor ville jeg det? Ja, hvorfor skal i det hele tatt noen forfattere blande seg, komme med sine (mer eller mindre) skjønnlitterære betraktninger? Og så tidlig? 15. oktober sa forfatteren Gaute Heivoll til Fædrelandsvennen:

«Jeg kunne ikke ha skrevet om 22. juli nå, det er for tidlig for meg. En slik rystende hendelse føles altfor stor, nær og vond til at jeg skulle klare å formulere noe skjønnlitterært om det nå. Om noe skal manifestere seg kunstnerisk, så bør det gå en viss tid.»

Og har han ikke rett i det, egentlig?

Nei, sier jeg. Nei, vi må ikke la være å skrive fordi det føles for vanskelig eller for hardt. Da heller si som Ingvar Ambjørnsen sier i starten av august:

«Jeg har vært profesjonell skribent i tredve år. Jeg er ikke vant til å ha problemer med å ordlegge meg. Men jeg har det nå, merker jeg. Som romanforfatter og spaltist er jeg flink til å luke ut alt som kan smake av klisjeer og svulstige vendinger. Nå er det nettopp slike språklige uttrykk som møter meg hvor jeg snur og vender meg. Og som melder seg i min egen hjerne når jeg forsøker å forholde meg til det som har skjedd. Det finnes øyeblikk og hendelser der klisjeene opphører å være klisjeer, og hvor de store ordene finner sin plass. Der er vi nå. Og vi behøver sannelig ikke å skamme oss over vår egen klossethet, enten vi nå er skribenter, politikere, snekkere eller kontoransatte. Det som har skjedd med oss alle befinner seg egentlig et stykke bortenfor språket.»

I forordet til «Respons 22/7» skriver redaktørene Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen at det som kjennetegnet Norge i dagene etter hendelsene, var stillheten. «Vi vart så stille at at vi høyre saman,» skriver de. Stillheten som svar på volden, på det grufulle. Og etter stillheten? Redaktørene skriver videre:

«For det er freistande å vente og bli klokare, å områ seg og få avstand til det som har hendt. Truleg vil det som blir skrive no, analysert no, skjølv bli gjenstand for analyser om ti og tretti år. Det er likevel vanskeleg å tenke seg større vit, eller betre forstand, enn stilla som fylte dei norske gatene seint i juli 2011.»

Det er nettopp fomlingen som er viktig. Det er følelsene. Det er mangelen på tids- og følelsesmessig avstand som gjør at det er viktig å skrive om hva som skjedde på Utøya og i Oslo. For i likhet med visse hendelser og øyeblikk, som Ambjørnsen skriver, befinner også vi oss utenfor språket. Så er jo alt vi kan gjøre, å bruke det. Som best vi kan. Der vi er.

«Respons 22/7» er lagd på dugnad. Du finner den i bokhandelen din, og hvis de ikke har den, kan du få dem til å bestille den for deg. Eller du kan få tak i den hos Haugen Bok. Du kan lese hva Dagbladet sier om boka her.

«Alle vet hvem du er»

2011-10-11T12:57:00.000+02:00

Så kom den endelig, boka til min gode mann Joakim Hunnes. Den hadde vært underveis i sånn cirka tre år, og jeg hadde gledet meg sånn cirka like lenge. I natt leste jeg den ut, og jeg skal innrømme at pulsen var høy. Og at dét for en gangs skyld ikke skyltes snusen. Hvis du liker bøker med slutter som ikke slipper taket i deg, anbefaler jeg «Alle vet hvem du er»!

2011-09-28T10:50:00.000+02:00

Mopp #4

2011-08-09T11:11:00.004+02:00

Det finnes en glimrende fanzine i Oslo. Det finnes sikkert mange glimrende fanziner i Oslo, men jeg kjenner én bedre enn de andre. Mopp, heter den. Redaktører er Jan Marius Kiøsterud og min venninne Kristine Kleppo. Nummer fire kom ut i juli. Her er mitt bidrag:

Noen ganger tenker jeg at jeg er nødt til å komme meg vekk. Det er ingen diffus tanke, men noe helt klart, noe skarpt. Jeg ser for meg en konkret leilighet. Hvor jeg skal sitte. En madrass hvor jeg skal sove. Et fremmed kjøleskap jeg låner, gjør til mitt, fyller. Om jeg lukker øynene, kan jeg nesten høre støyen fra gata gjennom de tynne vindusrutene av hardplast som finnes i leiligheten, jeg kan høre en sirene fortape seg i retning motorveikrysset, jeg kan høre en jentestemme som roper opp, som vil noen noe, brått og veldig. Noen ganger tenker jeg at det må være noe galt med meg. At det må være noe galt med meg fordi denne tanken kommer til meg. Da prøver jeg å stanse opp, forsøker å ta et skritt tilbake fra livet mitt, vurdere det sett utenfra. Det hjelper selvfølgelig ikke, det blir bare meningsløst av det. Fra dette skrittet bort fra mitt eget liv, blir bildet av denne leiligheten bare enda klarere. Jeg ser for meg sofaen, en brunmønstret, støvete tøysofa. Den står midt i rommet og på sofabordet ligger det papirer og det står tomme kaffekopper. Det virker som om leiligheten har vært i bruk i lang tid. Men at den er tatt i bruk av en som vet han bare er der på låns, en som vet han skal vekk igjen. Andre ganger tenker jeg at det er sunt at denne leiligheten finnes. At den er et sted jeg kan dra til, lukke øynene og forsvinne til. Jeg kan til og med se for meg flyturen til landet og byen hvor leiligheten ligger. Jeg kan se for meg ventningen, jeg kan nesten kjenne flysetet presse mot ryggen, frammane smaken av de litt beske peanøttene som flyvertinnene serverer, følelsen av å ha drukket brus en halvtime tidligere og ha den metalliske ettersmaken i munnen, belegget bakpå tennene mot tunga når jeg lar den gli rundt i munnen. I øyeblikk ser jeg det så klart for meg at jeg ikke vet om det egentlig er der jeg sitter, i leiligheten, og at det er dette livet jeg tenker meg til. Men for det meste kjenner jeg skillelinjene, for det meste vet jeg at jeg befinner meg på den rette sida. Og at jeg mest sannsynlig, hvis jeg endelig dro til leiligheten, bare ville sitte der i sofaen og tenke meg hjem til deg igjen.

Ærø, Danmark

2011-08-04T18:42:00.001+02:00

22. juli 2011

2011-07-24T22:07:00.001+02:00

Rekkehusblues!

2011-07-01T00:04:00.000+02:00

Jeg hadde planer om å holde tyst litt til, men o'akk, internett kom meg i forkjøpet. Jeg kommer med en ny bok. Men den kommer ikke til høsten, den kommer i ~~januar~~ august! Det er en roman, den skal hete «Rekkehusblues»!

Harry Hole mot undergangen

2011-06-27T11:35:00.001+02:00

Min anmeldelse av Jo Nesbøs «Gjenferd»:

Med mørkt overskudd, skjebnesvangre stemninger og så mye på spill at det nesten gjør vondt, er Jo Nesbøs Harry Hole tilbake i den niende boka i serien om den loslitte politietterforskeren.

«Gjenferd» er antageligvis den nest siste boka om Harry Hole. Det skal komme en til, ganske sikkert, men i følge Jo Nesbø er det andre bøker som skal skrives, andre historier som står i kø for å komme ut. Boka har allerede solgt 200 000 eksemplarer i Norge – og kommer garantert godt med i bagasjen når Nesbø skal ut og ta over krimverden. Noe denne leser ikke er et sekund i tvil om at han vil greie.

Tre års vakuum
Som i forrige bok, «Panserhjerte» (som jeg mente kanskje var den beste norske krimboka noensinne), har Harry Hole vært i mer eller mindre frivillig eksil i Hong Kong. I tre år har han levd der, arbeidet ikke som purk, men som pengeinnkrever. Men så er det noen gjenferd som hvisker fra Norge – og Harry Hole ankommer Gardermoen.

En junkie er tatt av dage med to skudd i brystet. I et narkoreir i hovedstaden. Skitne madrasser, brukte sprøytespisser og en hel helvetes masse blod. Politiet har funnet den skyldige, mener de. Og vi skjønner raskt hvorfor Harry Hole er tilbake i det norske: Den mistenkte er Oleg Fauke. Sønnen til den store kjærligheten i Holes liv. Og bevisene momt ham er gode. Vanntette. Eller er de det?

Politimannen og mennesket
Mer enn det har vært tidligere i Harry Hole-serien (med et slags unntak for «Snømannen»), er motoren i årets bok kjærligheten. Harrys kjærlighet til Rakel Fauke. Kvinnen som satte sånne dype spor i ham, at det aldri var noen vei fram uten henne. Og det er kjærligheten til Oleg, denne sønnen Harry egentlig ikke hadde, men plutselig fikk. Og mistet. Akkurat som han mistet Rakel. I «Gjenferd» møter vi vår rettferdighetshungrende, enmannskjørende politietterforsker på jakt etter noe som er større enn Lovens Lange Arm. Vi møter en høy, slank fyr med et digert arr i ansiktet og et håp som han nekter å gi opp.

Og det er som om Jo Nesbø har skrudd ned tempoet. Nei, ikke sånn å forstå at det mangler på action og cliffhangere og en herlig blanding av å vite og ikke vite, bare ane. Nei, det er mer på det stemningsmessige planet at ting er roet ned. Det er en retrospektiv Harry Hole vi møter. En tilbakeskuende. Og mellom linjene: En Hole som våger å se framover. Hva om … kunne de … han og Rakel … og Oleg? En framtid? For dem, sammen?

Norge, ikke verden
I motsetning til den forrige boka, hvor handlingen til dels utspiller seg i heseblesende tempo i Kongo, og det er foregreininger både til Hong Kong og Norge, konsentrerer «Gjenferd» seg i stor grad om Oslo. Om det nye Oslo som er i ferd med å vokse fram. Den nye bydelen nede ved Operaen av italiensk marmor. Hvor det som kjent ikke bare er pent for turister, men også utmerket å dumpe et lik i sjøen.

Gjennom hele serien har vi blitt så godt kjent med Harry Hole, at når første setning i «Gjenferd» er lest, føler man seg hjemme. Ikke fordi handlingen er gjenkjennelig, men fordi vi er i Harry Holes verden. Det er med Harrys blikk vi ser ting. Ser folk. Og etter hvert må det jo gå an å innrømme at det er lett å føle med ham. Dét forklarer jo naturligvis også hvorfor bøkene om ham er blitt så eventyrlig populære. Vi bryr oss rett og slett om Harry Hole. Det angår oss, like mye som det angår ham der han halser gjennom Oslos gater på jakt etter halmstråene som kan befri Oleg.

Mot undergangen?
Denne leser spår at vi får én bok til om Harry Hole. Den tiende i serien. Og at det deretter er slutt. Enkelte anmeldere har ment at det er på tide at Harry Hole og Jo Nesbø skiller lag nå. At vi nesten er blitt for godt vant. Det er selvfølgelig ikke sant.

For hvis man, som jeg, noen ganger plukker opp andre norske krimtitler og leser dem, for deretter å lese Jo Nesbø, er det umulig ikke å bli slått av at noe er markant annerledes. Dette ikke til forkleinelse for de øvrige norske krimforfatterne, hvorav det finnes mange gode. Nei, det er ment som en honnør til mesteren av norsk krim. For han heter fremdeles Jo Nesbø. Og dette er den beste boka hans.

Hva er det med Murakami?

2011-06-20T11:16:00.002+02:00

Anmeldelse av Haruki Murakamis «1Q84. Bok 1 & 2»:

Jeg har fundert i noen dager på hvordan i all verden jeg skal skrive om denne boka. 1Q84 – som er blitt presentert over kloden som «Haruki Murakamis mesterverk». 1Q84 – som våger å lefle med Orwells tittel fra 1948. 1Q84 – som solgte tre millioner eksemplarer så snart bøkene hadde landet i de japanske bokhandlene. Eller, de to bøkene, heter det, iallfall i den norske versjonen; bok 1 og 2 i ett bind, sånn at vi virkelig skal gå og vente i spenning på den siste og (forhåpentligvis) avgjørende bok 3 som kommer det året verden går under.

Saken er at jeg har masse ankepunkter mot boka (for letthets skyld kaller jeg de to første bøkene dét, for let’s face it, dette handler om én bok som er delt inn i to-tre passe salgbare stykker). Flere ganger underveis er det noe i meg som protesterer mot Murakamis språk. Spørsmålet er naturligvis om det er Murakamis språk jeg reagerer på, eller om det er oversetter Ika Kaminkas. Men uansett hvem av d’herrer som må påta seg ansvaret, er boka temmelig full av banaliteter. Som Dagbladets anmelder Silje Stavrum Norevik allerede har gjort et stort poeng av, inneholder boka blant annet en i særdeleshet flaut skrevet sexscene. Det er én ting, sex er sjeldent inspirert skrevet i bøker, men en annen er den bestemte anelsen jeg fikk av at dette skal jeg få inn med teskjeer. Stoffet. Historien. Karakterenes iboende brister og evner. Sagt på en annen måte: Det males med en så bred pensel at den enkelte steder er i fare for å gjøre hele lerretet til en grå masse.

Hva det er med Haruki Murakami
Men så da. Likevel. Eller på tross av dette. Hva er det som gjør at denne boka har vært umulig å unnvære? Jeg skal innrømme at jeg digger Murakami. At jeg har alt av ham, jeg har til og med «1Q84» på originalspråket (selv om jeg ikke forstår et kvekk av kolonnene med japanske tegn). Allikevel er det noe spesielt med denne boka. Det har rett og slett, under lesninga, vært nærmest en nødvendighet å ha den i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis skulle lese, så har spørsmålet meldt seg, blikket vandret: Hvor er Murakami-boka? Puh. Der, ja.

Dette har jeg tenkt en del på. Forsøkt å sirkle inn. For til tross for tidvis gremmende språkbruk, barnebokaktig repetering og en svak fornemmelse av manglende tillit til leserens relative intelligens, er det noe med denne boka som gjør at den har fungert nærmest som et sort hull. Den har en nesten underlig dragende effekt.

Jeg er vanligvis ikke fan av å bryte ned bøker i de enkelte bestanddeler. Det reduserer naturligvis en bok å skulle sette den på formel (noe som for eksempel ble forsøkt gjort med den godeste Knausgård). Men det kan jo også være interessant. Nærmest som en test av seg selv som leser – hva er det som gjør at en bok funker for meg? I mitt tilfelle, eller rettere sagt i dette tilfellet, handler det om Murakamis helt uovertrufne evne til å skape stemninger. Stemninger som avføder følelser. Eller fornemmelser. En slags vag følelse av at det er viktig det man leser, at det handler om … deg. Meg. Av at de valgene karakterene i boka tar, tvinger deg til å overveie de samme valgene selv. Hva ville jeg gjort? Og naturligvis en sympati for disse kreaturene som finnes i boka; det er vanskelig å legge seg om kvelden og tenke at man bare skal lese ti sider før søvnen kommer, for før man vet ordet av det er klokka 03:42 og man har lest hundreogfemti.

1984 eller 1Q84?
For nesten to år siden kom nyheten: Murakami kommer med en diger bok løselig inspirert av godset i George Orwells «1984». Og det er uunngåelig når man leser denne boka å ikke stille seg selv (og en imaginær Haruki) spørsmålene: Når kommer Big Brother på banen? Når får vi møte historieomskrivinga? Etc., etc. Og jeg vet ikke om det er riktig å bruke ordet dessverre fordi alt dette arvegodset ikke dukker opp, eller om det er en styrke ved boka. Men det dukker nærmest ikke opp. Jo, litt som henvisninger til nettopp Orwells bok, men disse henvisningene framstår som hverken mer betydningfulle eller mindre enn Murakamis andre vestligkulturelle referanser. Som det jo kryr av.

Men likevel så er det noe av den samme klaustrofobiske stemninga i boka. Og det er jo først og fremst det, hvis man ser grovt på det, som også gjør George Orwells bok til en klassiker, det er stemninga. Følelsen boka utgir. Eller skaper. Og Haruki Murakami er en jævel på å skape stemninger, på å få ordinære begivenheter til å skinne i et slags magisk lys. Så tilgir man ham språkets krøkkethet, historiens sege gang og de nærmest endeløse repetisjonene av (det man kan anta er) forfatterens popkulturelle smaksdommer. For det Murakami gjør, er jo egentlig det djerveste: Han går inn i Orwells skygge, hvor det finnes mange forventninger til hva han deretter må dra ut i lyset, men nekter å gjøre det – og lager heller sin helt egen ichi-kew-haci-yon (1Q84).

Jeg ljuger om jeg sier at tida ikke kan gå fort nok fram til «1Q84» bok 3.

I godt selskap!

2011-05-05T12:24:00.000+02:00

Det kom en brun konvolutt fra Hamburg. Avsender? Gabriele Haefs. Inni lå litteraturtidsskriftet «Decision» - som utkommer fire ganger hvert år. En av mine tekster er med. Og den er i så godt selskap at det er morsomt. De andre som har skrevet en tekst er bl.a. Ari Behn, Ingvar Ambjørnsen, Hans Petter Blad, Vigdis Hjorth, Elin Trollerud, og Jon Michelet.

Min tekst heter «Arsch». Oversatt fra den norske «Drittsekk» - som du kan se en opplesning av her. Originalen finnes selvfølgelig også i boka «Du». Om du vil, kan du jo også våge deg på den tyske versjonen:

Arsch

«Wie deine Mutter kaute, Peter. Wie sie aß, wie sie es genoß, das Essen zu verschlingen, das sie selbst gekocht hatte, wie sie sich das Graubrot in den Mund stopfte, während wir alle dort saßen, während wir alle zusehen mußten, wie sie sich das Essen in den Mund stopfte und es darin herumschob, grob, ausgiebig, langsame Runden mit der Zunge durch die Mundhöhle, demonstrativer Genuß. Ihr eigenes Brot. Der körperliche Genuß, den sie an den Tag legte, wenn sie aß, was sie selbst gebacken hatte, worauf sie so stolz war, wozu sie den Vormittag benutzt hatte, dieses Brot und sechs andere, die neben den Kochplatten auf einem Rost lagen. Daß sie sich vorzeigte, daß sie in eurer Küche saß, in ihrer Küche, und demonstrierte, welch grandiose Bäckerin saftiger Brote sie doch sei. Was hast du gedacht, wenn du sie dann sahst? Ich weiß, was du gedacht hast, du hast sie bewundert, du schwollst an bei diesem Anblick, es sah aus wie eine Liebkosung, die Art, wie du sie angesehen hast, hungrig, fast lustvoll, während sie dort saß und aß. Ist es da ein Wunder, daß du so geworden bist? Ein Wunder, daß du die Kontrolle an dich gerissen hast, herumkommandiert, daß du uns andere herumgescheucht hast, daß du zynisch wurdest? Das hast du am Essenstisch gelernt, das hast du von deiner Mutter gelernt, wenn sie da saß und sich in Selbstverliebtheit wegen dieses phantastischen Brotes suhlte, dieses widerlichen widerlichen Brotes, das sie sich in den Mund gestopft hatte, um das sie einen Schmollmund geformt hatte, die Brotkrümel in ihrem Mundwinkel, die weiße Spucke auf ihrer Zungenspitze, sie verknetete das Brot im Mund zu einem Teig, während sie den Blick um den Tisch herumwandern ließ, wie um sich davon zu überzeugen, daß sie unser aller Aufmerksamkeit in ihrer hohlen Hand hatte, während sie aß, während sie Teig aus ihrem eigenen Essen machte. Ist es da ein Wunder, daß du ein Arsch geworden bist?»

Übersetzung aus dem Norwegischen von Gabriele Haefs.

Norske tilstander

2011-04-04T20:34:00.003+02:00

Jeg skal innrømme at jeg nesten mistet kurven da dette synet møtte meg på Rema 1000 sist jeg var i Norwegen:

«Du skal ha gode nerver for å være indianer»

2011-03-14T18:43:00.006+01:00

Sommeren 2006 befant jeg meg plutselig på Sørlandet for å lage en reportasje om en filmskapers gripende prosjekt. Ellen Ugelstad var i gang med å lage film om broren sin, Torstein, som levde med en schizofrenidiagnose. Da hadde hun vært i gang i tre år. Nå har det gått enda noen år, og "Indian Summer" er ferdig! Den har premiere på Eurodok 18. mars. Her kan du lese reportasjen som sto på trykk i Dagbladet Magasinet i hine hårde dager:

Ellen Ugelstad (33) lager film om sin schizofrene bror
Torstein (31). Hver sommer lever han som indianer på hytta.

Min bror indianeren

Tekst: Thomas J.R. Marthinsen. Foto: Linda Næsfeldt

- NÅR TORSTEIN BLIR psykotisk, identifiserer han seg veldig sterkt med indianernes verdier. Han kan for eksempel si at han bærer deres smerte på sine skuldrer, og mener at den hvite mann har ødelagt for dem. Men han liker ikke at folk kaller ham schizofren.
Fotograf Ellen Ugelstad sitter utenfor familiehytta i Portør, ei perle mellom Kragerø og Risør. Hun forteller om filmen hun er i ferd med å lage - en dokumentar om broren hennes, Torstein. Ellen fikk ideen til filmen da hun fant noen notater faren hadde skrevet. Han var selv psykiater og hadde skrevet om Torstein i det han kalte «A Father's Narrative». I sommer har Ellen hatt filmkameraet med seg døgnet rundt.
Torstein sitter inne i hytta og hører på musikk. I fanget har han gitaren. Han klimprer vart. På bordet ligger ei svart mappe stappfull av CD-er. Han ser ut som om han når som helst står på farten til å stikke ned til sjøen for å ta seg en dukkert.
- Hva synes du om at søstera di lager film om deg?
- Det er morsomt. Jeg synes det er hyggelig at hun vil lage film om meg, sier Torstein ettertenksomt.
Han var 17 år da han i 1993 fikk sin første psykose. I et mareritt drømte han at faren, som da var kreftsyk, var død. Da han våknet, trodde han drømmen var virkelig. Det ble en trigger for psykosen.

HYTTA, SOM EN GANG var sennepsgul, er matt i fargen. Med lyseblå vinduskarmer og en solrik, grønnmalt terrasse, ligger den fredelig til mellom lyng og furuer. Mens Ellen forteller om filmen, vandrer Torstein på fjellrabbene.
- Noen ganger sier han at han ikke vil filmes mer. Da legger jeg vekk kameraet. Det er viktig for meg å respektere grensene hans. Når du lager film om noen, påvirker du livet deres. De skal også forholde seg til filmen i ettertid. Jeg kommer sikkert til å ta noen valg i filmen som han ikke er enig i, men jeg håper han vil forstå helheten.
- Du kommer vel nærmere enn noen filmskaper ellers hadde kommet, siden han er broren din?
- På en måte har jeg gjort research hele livet, og av og til oppleves materialet så tilgjengelig at det nesten blir utilgjengelig. Man kan drukne litt i sitt eget tema og rolle - man er søster, pårørende og filmskaper på samme tid. Det gjør det ofte umulig å ha en mer objektiv betrakterrolle. Da er det viktig å ha veiledere og utenforstående man har tillit til. Jeg håper samtidig at det at jeg er søstera til Torstein, kan bli en styrke ved filmen. Jeg tror vi kan få fram en innsikt og forståelse som andre ikke hadde klart. Man får en annen grad av nærhet. Men jeg vil at filmen løftes opp fra det rent personlige, slik at temaet blir gjenkjennelig for mange.
- Hvorfor akkurat dokumentarfilm?
- For meg er dokumentarfilmsjangeren litt problematisk. For hvilken grad av sannhet får du? Dokumentarfilm er mer enn en avbildning av virkeligheten. Temaet schizofreni tillater meg å tenke annerledes både når det gjelder struktur, oppbygning og form. Jeg ønsker å blande fiksjon og fakta. Hvor går egentlig grensene mellom fantasi og virkelighet? Det handler veldig mye om hvem som definerer andres virkelighet. Vi opplever alle situasjoner der våre bilder av virkeligheten ikke passer inn. Mange som får en diagnose, blir sett på som nettopp det - en diagnose. De blir ikke sett på som hele mennesker. For en person med min brors intense personlighet er ikke det tradisjonelle psykologiske dokumentarportrettet nok. Gjennom å ta andre grep i forhold til struktur og form, gjenspeiler det bedre kompleksiteten og det motsetningsfylte i Torsteins liv. Kanskje Torstein gjennom denne filmen kan forstå sin historie bedre. Og hvis filmen kan gjøre noe med folks fordommer, blir jeg glad.

DET ER TID FOR EN tur på bøljan blå. I en liten, oransje båt tar Torstein oss med stødig hånd over bølgene. Noen nautiske meter lenger ute pisker vinden havet hvitt over skjærene. Ellen finner fram kameraet, setter sjøbein og filmer sin bror styrmannen. Søsknene kommuniserer uten ord. Vi glir inn i et trangt, grunt sund, de ankrer og fortøyer båten i en liten sprekk mellom to kampesteiner. Ellen spør om ikke Torstein har lyst til å bade, og det har han. I en naturlig lagune tar Torstein tålmodig regi fra storesøstera. Men han vil ganske raskt heller dykke enn å flyte bedagelig rundt på ryggen. Vi begir oss utover holmen mot «Andersstedet», som har fått navn etter fetteren deres. Torstein legger på svøm ut gjennom sundet. Plask-plask-plask, slår det fra de svarte svømmeføttene. Torstein dykker under. Det eneste som stikker opp, er snorkelen og bakhodet. Søstera står dypt konsentrert på svaberget med kameraet parat.
- Kan jeg be deg om et par ting, Torstein? roper hun.
- Hører ingen ting, mumles det fra snorkelen.
- Torsken! prøver Ellen seg igjen. Det er kallenavnet hans. - Torsken, kan du svømme litt forbi her, litt nærmere?
Og svømmeføttene setter seg i bevegelse.
- Går det bra, eller?
- Mhm. Jeg går ut igjen, jeg. Skal se om det er noe fisk lenger ute.

TIL VANLIG BOR TORSTEIN i en kommunal leilighet i Oslo, hvor han går på skole. Tidligere jobbet han på gård. Han har toårig agronomutdannelse fra Aurland i Sogn og Fjordane. Det var der han fikk sin første psykose.
- Noen er født med en høy grad av biologisk sårbarhet. Torstein ble mye mobbet og krenket da han var yngre. Da faren vår døde, markerte det begynnelsen på en lang periode med prøving og feiling for å finne ut hva han led av. Han ble en svingdørspasient. Men etter noen år fikk han diagnosen schizofren, sier Ellen.

TORSTEIN SVØMMER UTOVER. Plutselig er han borte bak den ytterste holmen. Ellen strekker hals og mumler: «Der forsvant den dokumentarfilmen». Omsider - et nestenkrasj med en passerende båt seinere - kommer Torstein til syne igjen. I ytterst bedagelig tempo tråler han havbunnen på vei tilbake. Ellen følger ham gjennom linsa når han kommer opp av vannet og rusler over på den andre sida av holmen. Torstein legger seg pladask ned på det solvarme svaberget. Søstera legger seg ned ved siden av ham, og stiller skarpt med kameraet. Med lukkede øyne ligger han der. Helt stille.
Fortsatt med sammenknepne øyne svarer han tålmodig på Ellens spørsmål.
- Skal du dykke her også?
- He-he, ja. Jeg skal bare finne et sted hvor jeg kan gå uti, smiler Torstein lurt.

DAGEN ETTER. Regnværet trommer bastant på taket til den lille, gule hytta, og Ellens kamera får seg en pause. Torstein sitter inne i den lyse stua, mens stereoanlegget sender ut jazztoner. Bordet foran ham bugner over av tidsskrifter, aviser og blader. Han forsvinner inn på soverommet, hvor han romsterer i en stor sekk. Så kommer han tilbake med en bunke kladdebøker. Han renser stemmen - og begynner å lese:

Hans øyne gråt tårer av mismot og savn. Hvor var hans sjel, fanget og nedtrykt i håpløshetens dyp. Men han kjempet videre mot angstens kvaler. På nytt og nytt sto han ved regnbuens slør. På jakt etter et nytt øyeblikk av livsmot og glede. Men psyken trakk ham inn i en ny kamp mot depresjon og fortapelse. Han kremter før han fortsetter med sin rolige, mørke stemme. Gil Scott-Heron og Brian Jackson spiller «It's your world» fra stereoanlegget. Lydene blander seg med hverandre. I landet bak fjellene, i regnbuens glitrende vann og hubroens søte fløyelssang vil det summe. Min sjel vil vandre over skog og fjell. Havets uendelighet strekker seg over horisonten. Og jeg stiger ned i havets mystiske liv for å jakte etter min bror torsken. Havet kjøler ned mitt pulserende hjerte og fornyer min rastløse sjel.

- Hvorfor føler Torstein et nært bånd til indianerne?
- Helt fra han var liten, har han vært opptatt av minoriteter, og særlig indianere. De er trolig en sterk metafor på ønsket om å klare seg selv, men også en tankekonstruksjon som gir smerten hans et holdepunkt og får tilværelsen til å gå opp. For Torstein er drømmen om å være indianer viktig i perioder, og det har jeg alltid forholdt meg til. Men det er først når jeg skal forklare hva filmen handler om til andre, at jeg tar i bruk betegnelsen schizofreni, sier Ellen.

TORSTEIN FINNER fram buen og napper med seg tre piler fra stuebordet. Han rusler bort til blinken bortenfor hytta. Blinken har han laga sjøl på et snekkerkurs. Før han får skutt en eneste pil, er Ellen der med kameraet. Torstein spenner buen. Overarmene rister svakt. Så sender han avgårde den ene fulltrefferen etter den andre. Andre går for lavt og skvetter lydløst bortover fjellet. Da lunter han bort til nedslagsfeltet, løfter på bregnene og leter til han finner pilene. Han smiler og forsikrer seg om at søstera har festet blinkskuddene til filmen.

Fra Dagbladet Magasinet 7. oktober 2006.

Vårmåneden

2011-03-07T12:14:00.002+01:00

Litteraturtidsskriftet Lasso

2011-02-04T11:41:00.002+01:00

I november i fjor fikk jeg en mail fra Litteraturtidsskriftet Lasso. Om jeg ikke kanskje kunne skrive en tekst til det neste nummeret deres? Det kunne jeg selvfølgelig. Så jeg skrev en tekst som ble hetende «Tokyo». Du kan finne ut mer om tidsskriftet her, og hvis du får tak i det, kan du lese tekster fra blant andre Tina Åmodt, Kristian Eide, Kristoffer Berntsen, Kristina Leganger. Og hygge deg med et intervju med Rune Christiansen og lese en hel bråte anmeldelser og kritikk. I mellomtida kan du lese min tekst her:

«Han lå med ett lys våken. Han visste godt at det måtte være flyturen som spøkte med systemet, at det var reisen inn og ut i tiden som hadde gjort noe med ham. At det var den som var skyld i uroen han kjente. Men han visste at sånn var det ikke. En tanke var dukket opp i ham, og han kunne ikke fri seg fra den: Er det slik det skulle være? Er det dette det hele handler om? Å dra for eksempel hit, sammen med henne? Han lå og lyttet ut i hotellværelset. Alt han hørte var tikkingen fra armbåndsuret han hadde tatt av kvelden i forveien, et sus nede fra Tokyos gater. Det måtte være tidlig, for tidlig for morgentrafikken. Et sted i rommet begynte kjøleskapet å brumme. Så ble det stille igjen, og han tenkte: Hvis jeg går bort til vinduet nå og drar gardinet til side, vil det være dugg på ruta, og det vil avsløre at ingenting er annerledes her enn fra en hvilken som helst morgenkald rute hjemme. Han vendte seg om, tenkte at han måtte få sove om han lå på siden i stedet. Madrassen var hard og han kjente en summing i høyrearmen, som om den nettopp hadde sovet og nå kom til live igjen, prikkende. Han la en hånd på hoftekammen hennes, lot den ligge slik. Hun var varm. Han tenkte: Hvorfor blir jeg så trist av dette? Hva er det i denne bevegelsen, i denne kjensgjerningen at jeg legger en hånd på henne, som fyller meg med denne enorme tristheten, ja, sorgen? Han forsøkte å si til seg selv at det måtte være den lange flyturen. Alle disse timene i den digre maskinen oppe i lufta. Det å se solnedganger og soloppganger på urimelige tidspunkter, det å miste fotfestet i tida, så å si, plutselig befinne seg uten tid. Men han visste godt at det ikke var sånn det var. Han la seg over på ryggen igjen, lot den ene hånda bli liggende ned langs siden hennes, oppå henne. For første gang la han merke til at hun lå dypere i madrassen enn ham selv, at hun var tyngre. Kan jeg ikke bare få sove, tenkte han. Og like etter: Kan jeg ikke egentlig bare stå opp? Han tvang seg selv til å bli liggende med lukkede øyne. Han tenkte på restauranten de hadde vært på for bare noen timer siden. De var kommet ut i Shinjuku-området etter å ha krysset gata fra hotellet. Mens de gikk, forsøkte han å lagre mentale bilder av hvordan gatene så ut, så de skulle kunne finne tilbake. Men mest av alt hadde han lyst til å bare gi slipp, til ikke å holde fast. La seg suge inn i det, inn i Tokyo. De hadde møtt en masse unge japanere. De fleste mennene var iført dresser, de så ut som kopier av en kultur som ikke var deres, men som de var i ferd med å vokse inn i. Kontorverdenen. Jentene hadde tjukt, sort hår og var spinkle,
syltynne. De hadde stanset et par som kom gående, sagt sumimasen, unnskyld, og spurt om de kjente til en god restaurant. Det japanske paret hadde nesten ikke forstått hva de sa, og det overrasket ham, at de ikke var flinkere til å snakke engelsk. Noen timer senere hadde han kommet ut av hotellrommets badrom og hun hadde stått på alle fire i senga og vagget sakte fra side til side, helt naken. Han hadde ikke tenkt, bare klatret opp i senga, glidd inn i henne. Da han kom, tok det litt tid før hun kom, og da hun snudde seg over på siden igjen, rant det ut av henne før han rakk å hente papir. Hun sovnet raskt, mens han ble liggende og kjenne hjertet hamre unaturlig sterkt i brystet i det som virket for altfor lang tid. De to japanerne hadde snakket rasende raskt og pekt og sett seg omkring, og så hadde de begynt å gå, de gestikulerte at de skulle følge etter dem. Etter å ha gått på kryss og tvers og ned en smal bakgate som fikk ham til å tenke på lommetyver og brå, groteske overfall, kom de fram til en trapp som forsvant ned i en kjelleretasje. Det japanske paret pekte og sa det som måtte være navnet på restauranten. De virket så ivrige, japanerne, så hektiske. Som om alt handlet om tid. De hadde sagt arigato til dem, og paret hadde bukket og smilt, det hadde luktet alkohol av dem. Han hadde fulgt etter henne ned trappa og de kom inn i et lokale som var breddfullt. Etter litt ventetid fikk de et bord, og snart kom det en kelner. Hun var noenogtyve, og i vrimmelen skilte hun seg ut fordi hun hadde en hvit lapp som dekket det ene øyet. Kjæresten hans hadde kommentert håret hennes, sagt at det var så flott, at hun skulle ønske hun var japaner, at hun kunne gli inn i dette og være som dem. Han hadde sett seg rundt, kjent et streif av sorg, og nikket. Så hadde han sagt at antageligvis var de japanske jentene like misunnelig på hennes lyse, krøllete hår som hun var på deres. For alle japanere har jo sort hår, hadde han sagt. De spiste og drakk Kirin-øl, før de gikk tilbake til hotellet for å sove. Men de hadde ikke sovet, de hadde knullet, overraskende, og nå måtte det da være morgen? Han akte seg forsiktig ut av senga, han hadde ikke brillene på seg, så han gikk forsiktig for ikke å sparke borti noe. Under speilet fant han klokka, han holdt den mysende opp foran ansiktet. Den var 05.52. Han kom seg bort til vinduet og trakk gardinet forsiktig til side. Det var dugg på ruta. Han gned på det så det gikk an å se ut. Langt, langt der nede så han de nesten tomme veiene, og han tenkte at hvis det skulle komme nå, det store sønderrivende jordskjelvet, så skulle det endelig bare komme.»

Mr. Rock'n'roll beretter!

2011-02-02T15:06:00.005+01:00

Jeg digger Rolling Stones. Det går ikke én dag uten at jeg spiller Rolling Stones på anlegget. Spesielt tidlig om morgenen; å liksom komme til verden med en gammel liveversjon av «Gimme Shelter» slår liksom å våkne opp til verden med nær sagt alt mulig annet. «Oh, a storm is threatn’ning …» og så er det liksom bare å ja, det er en sang om meg, ja? Om meg og mitt? Ok, fett! «Stray Cat Blues». «Monkey Man», «Honky Tonk Women». Eller «As Tears Go By», den første sangen Mick Jagger og Keith Richards lagde sammen, sittende innelåst på et kjøkken med streng beskjed fra manager og pianospiller Ian Stewart: Ikke kom ut før dere har laget en sang! Det er jo ikke nødvendig å si at de kom ut derfra som nyslåtte sangskrivere, the Glimmer twins.

Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp med Rolling Stones. Lenge visste jeg ikke så mye om hvem jeg hørte på, det var mer som om lyden av riffene og bluesgitarene og pianospillingen og Charlie Watts’ trommer bare var der. Som en like selvfølgelig del av tilværelsen som brødskivene med saltpølse og løpeturene for å rekke barneskolen. Men så begynte mutter’n å snakke om Rolling Stones. Det var Mick Jagger og det var hør på denne sangen her, da! Og hva skjer da, når man er ung og mutter’n kommer med Gode Ideer?

Men så ble jeg fjorten år gammel. Det skulle være Rolling Stones-konsert i Oslo. Mutter’n og bestevenninna hennes skulle naturligvis ta toget innover. De begynte å høre på Rolling Stones allerede som fjortenåringer, de lagde sine egne radioprogrammer med Rolling Stones-innslag på gamle båndspillere på et eller annet loft. Innspillingene finnes fremdeles. Uansett: det var en billett til overs. Om jeg ikke ville? Om jeg hadde noe bedre fore? Jeg trakk på det. Var skeptisk. Uvillig. Vanskelig å begeistre. Men jeg ga etter. Det var kanskje argumentet hennes: Dette er helt sikkert siste gang de drar på turné!

Valle Hovin, 1998: Jeg står midt i menneskehavet på stadion. Rundt meg er det Lip and Tongue-symboler i et salig virrvarr, det er en million mennesker på mammas alder, enkelte gamlinger og et par-tre tusen på min egen alder. Jeg står og venter sammen med så mange mennesker jeg aldri har sett i mitt liv. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Jeg vet det jo, selvfølgelig, det skal jo være konsert. Men følelsesmessig har jeg ikke peiling på hva som skal komme. Og det tar lang tid. Vi står på dette betongdekket i halvannen time. Og det er god stemning, det må jeg innrømme. Det er hyggelig, det er ikke som på diskotekene jeg pleier å gå på; det er lutter vennlighet å spore på stadionen.

Så blir det fryktelig mørkt der oppe på den gigantiske scenen. Publikum forstummer. Det er allerede sent på kvelden, mørket har senket seg. Noen mumler lavt at nå må det snart skje noe. Men scenen ligger badet i dette tause mørket. Vi venter. Venter. Så tennes en ring av pyroteknikk midt på scenen. En sirkel som brenner i det sorte. Og før jeg registrerer at det skjer kommer det et menneske gående der oppe. Han er iført en fotsid leopardfrakk, elgitar, bustete hår. Og det fra gitaren hans kommer riffet som bare tenner 60 000 mennesker på likt: Dut-dut dut-dut-dut dut-dut-dut-dut-dut dut-dut … Så kommer Mick Jagger ut på scenen med sin vrengende, fantastisk stemme: I can’t get no satisfaction, I can’t get no satisfaction, and I tried, Lord I tried, and I tried, oh I tried, I can’t get no, I can’t get no! I samme sekund skjønner jeg at verden har blitt et annet sted.

Det er en stund siden jeg var fjorten år nå. Tolv år! Og når jeg skriver, hører jeg alltid på musikk. «Du» er skrevet på en blanding av Moby, Beck, Rolling Stones, Marilyn Manson, Vivaldi og Radiohead. Og sånn fortsetter det. Hver morgen. Hver dag. Og det er nesten bestandig «Gimme shelter» som åpner showet. «Oh, a storm is …»

Jeg har akkurat, nå nettopp, lest ut Keith Richards selvbiografi, «Life». Det er en helt fantastisk bok. Så god at jeg har lest og lest midt på natta, til armene mine har vært numne av vekta. Stappfull av liv og levnet, til randen full av gærne historier og humor. Et glimt inn i Rolling Stones indre liv som man som fan naturligvis aldri har tilgang på; alt det som skjer mens man krysser alt man har for et nytt album, en ny turné. Noe av det mest interessante er spillet mellom Mick Jagger og Keith Richards. Hvordan de er som typer, hva slags samarbeid de har, hvem som har stjålet kjæresten til hvem, og hvem som lider av LVS (Lead Vocalist Syndrom), som Richards kaller det. Og det er ikke til å komme utenom at denne boka garantert har gjort Mick Jagger fly forbanna. Han får virkelig passet sitt påskrevet. Men som Keith Richards understreker mot slutten av boka:

«Mick and I may not be friends – too much wear and tear for that – but we’re the closest of brothers, and that can’t be sewered. Best friends are best friends. But brothers fight. I can say these things; they come from the heart. At the same time, nobody else can say anything against Mick that I can hear. I’ll slit their throat.»

Dette er uten tvil den beste selvbiografien jeg har lest. Ja, den er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest i det hele tatt, uansett sjanger. Keith Richards er min helt, det har han vært siden 1998. Jeg har hodeskalleringen hans (en billig kopi, dessverre), jeg har hodeskalletskjerfene. Rommet mitt er dekorert med en diger, rød tunge. Og jeg ruinerer hver eneste fest, hvert vorspiel og hvert nachspiel med å sette opp en helvetes spilleliste med Stones-sanger. For det er selvfølgelig musikken som er det største, det viktige, det avgjørende. Det finnes ikke bedre musikk enn Rolling Stones.

Men la Keith Richards få de siste ordene, som jeg bifaller, om enn på et annet område: «But I’m not here just to make records and money. I’m here to say something and to touch other people, sometimes in a cry of desperation: ’Do you know this feeling?’»

«Høytlesning»

2011-01-30T13:40:00.007+01:00

Noen ganger byr forfatterlivet på ting jeg aldri hadde forestilt meg, ting som gjør at det løftes enda noen umulige hakk mot det fantastiske. Her om dagen leste jeg nemlig noe kryptisk. På en blogg ført i pennen av noen bibliotekarer kunne jeg plutselig lese en takk til «Thomas J.R. Marthinsen som utløyste inspirasjonen». Og jeg tenkte: Hæ, say what? Inspirasjon? Jeg spurte selvfølgelig hva dette dreide seg om, og jeg fikk svar. Det hadde seg nemlig slik at en som hadde lest boka mi var blitt inspirert til selv å skrive en fortelling. Med utgangspunkt i den første og den siste teksten i boka. Jøss, tenkte jeg, så sprøtt. Om jeg kanskje kunne få lese den? En dag senere fikk jeg tilsendt en tekst, en fortelling, på mail. Den heter «Høytlesning» og er skrevet av Torill Bye Wilhelmsen. Jeg vet ingenting om Torill Bye Wilhelmsen. Ikke annet enn at jeg synes hun skriver godt. Nå er jeg riktig nok inhabil fordi jeg ble så smigret, men desto større var gleden min da jeg oppdaget at jeg likte teksten hennes veldig godt. Jeg spurte henne om jeg ikke kunne få lov til å legge den ut her. Etter en smule betenkningstid tikket svaret inn: Ja, ok, da. Legg den ut.

Så her, kjære lesere, la meg med den største glede få presentere:

AV TORILL BYE WILHELMSEN

Han er en eldre herre, han har frakk på og en svart hatt. Han har press i buksene og blankpussede sko håndlaget i Italia, og han sitter og balanserer på en campingstol uten rygg. Det lukter nyslått gress, den svake duren fra en plentraktor høres gjennom det nyutsprungne bjørkeløvet.

- Ruth, nå skal du høre. Nå har jeg med boka. Skal jeg lese for deg?
Mannen, han heter Magnus, hvilte hendene i fanget.
- Først må bare fortelle hva som har skjedd siden sist. Dette har vært en begivenhetsrik uke, kan du tro. På mandag, dagen etter at jeg var her sist, kom Eli innom. Du, så stolt jeg var, Ruth! Hun fortalte, tenk det, at hun har fått en stilling som seksjonssjef i embetsverket. Seksjonssjef! Med 14 personer under seg. Min egen datter skal være i den øverste ledelsen i samferdselsdepartementet!
Han slo seg på låret og smilte.
- Ja, det er jenta si det! Min lille Eli. Og hun var strålende blid, det formerlig lyste av henne, nei og nei så godt det har gått for henne. Ja Helge var med bort til meg, selvsagt, han er jo fremdeles ved universitetet og har det så greit der, det er en trygg stilling når tidene er som de er, og allerede om fem år så har han planlagt å gå av med pensjon. De hadde det så godt, og jentene, ja Marthe skal studere jus fra høsten og hun er jo en slik begavelse at hun klarer helt sikkert de prøvelsene i studiet som måtte komme. Mina er så opptatt av å fotografere om dagen, hun spurte faktisk om hun kunne ta bilder av meg, et portrett, ja om jeg ville være modell, altså, men jeg sa at jeg var alldeles for gammel til å posere, hehe, men den jenta tar ikke et nei for et nei, vet du hva hun sa, - Jeg kommer på torsdag etter skolen, og da har du å stille nybarbert og med hatt Besten, he he, nei den jenta er morsom.

Han tok en pause og satte seg bedre på stolen. Armbåndsuret viste at det var tid for formiddagskaffen, og han fant frem termos og matpakke fra en liten, svart veske som sto lent mot stolbeinet.
- På onsdag fikk jeg Thomas på besøk. Du, som han har forandret seg siden han flyttet til Berlin den gutten! Han skulle være en uke i Norge, besøke noen venner «i byen» som han sier og innom forlaget på noen møter med markedsavdelingen. Han bor hjemme i Hovseterveien, Wenche har fortsatt rommet hans stående som det var da han flyttet hjemmefra, så der trives han nok godt. Og Birgit skulle komme hjem i helgen, hun ville også gjerne treffe broren sin, så klart. Bengt var på forretningsreise utenbys. Men hva var det jeg skulle si ...

Duften av kruttsterk kaffe klarnet tankene, og han tømte termoskoppen i én bevegelse.
- Jo.
Han ventet, det virket som om han grunnet på det han skulle fortelle.
- Thomas har skrevet ferdig boken han har holdt på med i Berlin. Jeg har fått en utgave, den er ... ja, jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det er 34 fortellinger, om 34 forskjellige mennesker. Han er en dyktig observatør den gutten, det er han virkelig. Men innimellom synes jeg han går litt over streken. Han legger ikke mye imellom, det gjør han virkelig ikke. Og hvor han får alt sammen fra, om han har funnet det opp - ja, livlig fantasi har han nå alltid hatt - eller, nei, jeg kan ikke få meg til å tro at det er ting han har opplevd. Ikke alt sammen. Jeg har lest boka nå, det var veldig interessant å se hva som rører seg i hodet hans. Og noe av det var..., ja, jeg syntes det var riktig velskrevet og godt! Men du vet, hadde vi vært i 1953 fortsatt...det er langt mer eksplisitt enn Agnar Mykle skrev, tro du meg. Husker du vi leste Sangen om den røde rubin høyt for hverandre? Det var tider, det. Å, Ruth, du var ikke så lite frimodig på den tiden du heller, det var ikke fritt for eksperimentering med både det ene og det andre, hehe.

Magnus rettet seg opp i ryggen, han hadde lent seg så langt frem han kunne og holdt på å tippe av stolen.
- Nå blir det bare mimring dette her, men jeg hadde jo tenkt til å lese for deg! Det er et parti her, jeg synes det er så fint altså, han har historien med seg her i denne fortellingen. Det er ikke fra virkeligheten alt som står her, og han har lagt livsløpet ditt over i livet til en annen, men det er nok mye her du vil dra kjensel på fra oppveksten din, Ruth. Nå skal du få høre.
Og Magnus åpner novellesamlingen på side 213, vipper brillene ned på nesen, renser stemmen og leser sakte og ærbødig fra debutboka til barnebarnet:

«Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen, er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i skipsfarten, det ser ikke så veldig lyst ut, folk jobber fortsatt med å komme seg mentalt etter første verdenskrig. Du vokser opp i et grossererhjem, faren din har forretning på torvet i byen, i et ærverdig gammelt bygg fra tidlig 1800-tall. Da du er femten år gammel, kommer tyskerne. De marsjerer inn i landet ditt og tar makta med vold og trusler, du hører Quislings patetiske, men effektive landovertagelse på radio, verdens første radiokupp, du må hviske om jødene du kjenner, du må passe deg for ikke gå med rød lue, ikke snakke om flagget, holde deg bak blendingsgardinene om kvelden. Du snakker med noen tyske soldater, de ler av deg, snakker et språk du ikke begriper, de kaster noen sigarettpakker etter deg. Det er språket deres. Hjemme i det hvite huset på åsen over byen tilbringer du kveldene med å tegne. Du gir deg selv ingen begrensninger, du tegner fantasifulle streker, mønstre, farger, du bruker aldri linjal, men følger arkenes hvite linjer. Rommet ditt blir sakte, sakte dekorert med flere og flere tegninger, tegninger som ingen forstår, men som alle i det skjulte misunner, som de blir bergtatt av. Du signerer hver tegning med et monogram av navnet ditt. En R som kranser om en K.»

- Var ikke det fint skrevet, Ruth? Jeg syntes det var vakkert. Han bruker så flotte ord. «Følger arkenes hvite linjer», «en R som kranser om en K», det er bare flott. Og bergtatt av tegningene dine, det ble vi alle, det er helt riktig. Det er lenge siden du brukte kullblyanten nå ...

Magnus bøyde seg ned og rotet litt rundt i veska, brakk av en bit kokesjokolade og brukte lang tid på å fylle koppen med kaffe.
- Thomas, ja ... bare 25 år, han er talentfull den gutten, sa han ettertenksomt.
- Mon hvem han har det etter? Kanskje etter deg? Jeg må si at han minner meg litt om meg selv også, ikke da jeg var på hans alder, nei nei, da var jeg mye mer umoden, for ikke å snakke om uerfaren! Den gutten har nok prøvd litt av hvert, det kommer frem i boken også. Han var litt blyg da han viste frem boken for meg, presiserte flere ganger at det ikke var sant alt som sto der, men noe han hadde funnet på. Ikke alle fortellingene er like stuerene, for å si det slik, det ble klart allerede i den første fortellingen. Men god litteratur, absolutt.
Det ble en ny pause.
- Vet du, jeg fikk lyst til å fortelle han at hans gamle besteforeldre ikke er fullt så pertentlige som han tror. Vi har prøvd ut litt vi og, men det har vært innenfor rammene av ekteskapet, ikke utroskap og denslags. Jeg skulle gjerne fortalt han litt om ekteskapet også, men jeg tror ikke han er moden for det. Han er samboer nå vet du, med henne lyse, er det Hanne hun heter? Hanne eller Hanna. Det blir jo heller aldri anledning til det, når han er hjemme blir det kun korte samtaler, og så har han alltid så mye å fortelle fra oppholdet sitt i Berlin. Jeg vurderer å skrive et brev, at i ekteskapet må trofastheten ligge til grunn, det åpner så mange dører inn til kjærligheten og nærheten mellom to mennesker. Slik som vi har hatt det i alle år, Ruth. Men så mangler jeg ordene, da ser du. Jeg er ikke en ordets mann slik som Thomas.
Pause igjen.
- Jeg kan kanskje lese litt av det, det ... fra de fortellingene som ... det i boken som er litt ...
Han hentet seg inn igjen.
- Noe av det som Thomas trodde var utenfor vårt erfaringsområde.
Den gamle kroppen ristet lett. Magnus humret fornøyd etter å ha funnet de rette ordene. Han var entusiastisk nå.
- Det er noe her jeg kunne tenke meg å lese for deg. Jeg er spent på hva du synes om det, «Solskinn» heter fortellingen, det er fra den første novelletten i boken.
Han kremtet og så seg raskt rundt som for å forsikre seg om at ingen uvedkommende hørte på, før han leste med lav stemme.

«Vi beveger oss i takt, jeg tenker på håret ditt som blir gnisset fram og tilbake over lakenet, jeg drar den ene av putene vekk med hånda, kaster den ned på gulvet, kysser deg, slikker halsen din, kragebeinet ditt, vi er lepper mot lepper, myke, våte, og jeg tenker at jeg ikke har lenge igjen, jeg puster tyngre, det knytter seg, jeg kjenner tungespissen din mot ganen, jeg tenker: Du er lang som en strek. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker det, men det er så opphissende, det er deilig, og jeg glir inn og ut av deg, strekker meg opp i deg så lang jeg er, du løfter den ene hånda over hodet, finner veggen, holder imot, jeg legger hånda i armhulen din, gnir deg med håndflaten, støter mot deg, med deg, inn i deg, vi kysser, og jeg hører på stemmen din at det er like før, du legger armene rundt ryggen min, drar meg til deg, jeg holder rundt hodet ditt, varsomt, fast.»

De siste ordene toner ut mens solstrålene lirker seg frem mellom bladverket på bjørkene og skinner ned på boken. Magnus blir blendet av lyset på de hvite boksidene og blunker hardt. I alle fall kan det være grunnen til at øynene hans fylles av tårer. Brått blir han oppmerksom på ei spinkel jente som står noen få meter foran ham. Hun er en typisk student på joggetur, kledt i treningstøy med svarte tettsittende tights og rosa t-skjorte. Det blonde håret har hun samlet i en hestehale høyt bak på hodet. Et par hvite ørepropper henger løst rundt halsen hennes.
- Hei, sier hun tynt og svelger.
- Hvem er du? Magnus lager en stor V med øyenbrynene og stirrer på jenta.
- Jeg mente ikke å forstyrre. Jeg lurte bare på ... jeg så at du satt her og pratet, og så ... Ja, jeg lurte på om du trengte hjelp eller noe.
- Jeg trenger alldeles ikke hjelp. Og jeg trenger ingen som trenger seg på og forstyrrer!
Den gamle stemmen blir brysk.
- Unnskyld, jeg mente ikke å forstyrre, gjentar hun seg selv. Hun går ikke, men flytter vekta fra den ene foten til den andre.
- Er det kona di du leser for?
- Ja.
Jenta leser høyt fra gravsteinen foran seg.

«Her hviler Ruth Lorentzen, født Kristiansen.»

Så blir det stille en stund mens jenta leser gravteksten på nytt, inne i seg denne gangen.
- Hun var født i 1925? sier hun prøvende.
- Ja.
- Og hun døde for tre år siden?
- Ja.
- Du må savne henne veldig?
- Ja.
- Hva slags bok leste du fra?
Magnus renser stemmen og lukker boken i fanget slik at han ser bildet på omslaget.
- «Du». Det er en novellesamling fra Gyldendal.
- Den har jeg hørt om, tror jeg, sier jenta. - Hva handler den om?
- Handler om ... det er 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg vet ikke helt hva den handler om, egentlig.
Han veier boka i hånden.
- Det er barnebarnet mitt som har skrevet den.
- Å, så fint, sier hun sakte. - Det er ... det er utrolig vakkert, liksom. Rørende. At du sitter og leser for kona di, mener jeg. Fra boka til barnebarnet ditt og all ting.
- Vårt barnebarn.
Sier Magnus og reiser seg. Han snur seg sakte mot gravsteinen i grå granitt.
- Vår sønnesønn, Ruth.

Tekstutdragene er hentet fra Thomas J. R. Marthinsens debut «Du», Gyldendal 2010.

Amsterdam

2011-01-26T19:45:00.002+01:00

«Årets beste bøker»

2010-12-21T09:22:00.002+01:00

Jo, jeg holdt på å sette Widerøe-kaffen i vrangstrupa da jeg slo opp Dagbladet i går. Som vanlig nileste jeg de mintfargede kultursidene, og kom til oversikten over det Dagbladets anmeldere mener er årets beste bøker i 2010. Hver anmelder (jeg tror de er tolv) har valgt ut sine "tre absolutte favoritter". Jeg leste og leste, sa meg enig i en del av dem (blant annet anmelderen som trakk fram Keith Richards sin selvbiografi). Og så, nederst på sida, står det rett og slett:

Thomas Marthinsen, «Du»:
En av årets fineste skjønnlitterære debuter. Marthinsen skriver fortellinger drevet av følelser; lyst, sorg, sinne. En sensitiv og dypt humanistisk bok som favner både frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet.

Wow. Det var da som faen! God jul!

Shibuya, Tokyo 2010

2010-12-15T14:23:00.000+01:00

Siss Viks bokhyller

2010-12-13T14:27:00.000+01:00

Helt på tampen av sommeren intervjuet jeg påtroppende Bokprogrammet-sjef Siss Vik til Bokettersynet i Dagbladet Magasinet. Siden den gang har hun fylt 40 og første sesong er allerede over. Her kan du lese intervjuet med henne:

Hun fordypet seg i leksikon og barnebibel allerede som toåring. Nå skal Siss Vik (39) gi oss litterære erkjennelser i «Bokprogrammet».

På rett hylle

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: NINA RUUD.

- Når jeg ser en bokrygg, vil jeg huske hvor og hva som lå bak anskaffelsen. Det skal være viljestyrt at jeg har en bok. For eksempel kjøpte jeg denne av Joyce Carol Oates på Arlanda da jeg hadde svensk kjæreste, og slukte den som besatt på morgenflyet hjem.
- Du skal huske hvor du kjøpte den?
- Ja, for da kan jeg huske hva jeg var opptatt av på den tida. Det blir et helt tankekart rundt alle bøkene. Masse av det jeg har er bøker jeg ikke har lest. Eller åpnet, men som jeg fortsatt gleder meg til å lese. Det blir som et løfte om en god opplevelse.

14. september braker det løs for en ny sesong med «Bokprogrammet» på NRK. Med Siss Vik i hovedrollen. Tidligere i år sa hun at mens hun har god oversikt på engelske og amerikanske verker, skorter det på de norske. Denne sommeren skulle hun bruke til å oppdatere seg på norsk litteratur.
- Men jeg har ikke fått gjort det. Jeg har lest første bok av Margit Sandemos «Isfolket», og det var fantastisk. Hun har jo gjort veldig mange nordmenn til lesere. Det er så mye lesebegjær i den boka. Jeg fikk lyst til å lese nummer to med en gang.
- Men du har ikke lest noen andre?
- Nei, jeg har ikke gjort leksa mi. Jeg måtte ta meg fri. Jeg fikk tid til å lese lørdagsavisene fra start til slutt. Så jeg er nok en større avisleser enn bokleser, egentlig.

Siss Vik serverer vann fra springen mens hun modererer seg selv gang på gang når det gjelder hvilke bøker som er favorittene. For, som hun sier, det er jo et helt Atlanterhav å ta av.
- Jeg har sjelekvaler når det gjelder å velge engelske bøker framfor norske som favoritter. Men det er klart at nivået er høyere på engelskspråklige bøker enn på norske. Det er så mange flere av dem! Risikerer jeg at du skriver dette?
- Ja.
- Men det er så lett å si de engelske. Det er litt mer risiko å velge norske.
- Ja?
- Men vi kan gjøre et kompromiss, da. Vi beholder Sara Johnsen. Men Christian Refsum og Kjetil Brottveit? Hm. Jeg hater sånne favorittspørsmål. Jeg kunne også lett valgt ut «En tid for alt» av Knausgård, men alle er vel litt lei av det navnet.

- Jeg er delvis oppvokst i Sveits, for faren min er diplomat. Der begynte jeg på skolen som fireåring og kastet meg over klassikere i barneutgave, forteller hun.
Helt fra Siss tvang mora til å lese barnebibelen for seg på 1970-tallet, du vet, den gang gamletestamentet ennå var det råeste og mest voldelige man kunne oppdrive, har hun lest. Hun studerte også farens utgave av det franske leksikonet «Petit Larousse». Som toåring. De graverte bildene var så fine. Da hun gikk lei, brukte hun boka som stol.
- Du sa en gang i et intervju at om du selv hadde vært forfatter, ville du gitt ut bøkene dine under mannlig pseudonym. Har kjønn noe å si?
- Ja, jeg tenker på det, om jeg skjønner spørsmålet ditt rett. Det er lett å tenke at noe er damete hvis man vet at forfatteren er kvinne. Menn tillegges gjerne mer tyngde. Trude Marstein og Karl Ove Knausgård har for eksempel likhetstrekk. Begge to skriver om personer som konstant overvåker seg selv. Marsteins figurer blir oppfattet som veldig selvbevisst jentete, men hos Knausgård går tankene raskt til Hamsuns «Sult»-person.
- Har det konsekvenser for dine bokvalg?
- Da jeg jobbet i bokhandel, tenkte jeg ikke på hvilket kjønn forfatteren hadde om jeg anbefalte bøker til kvinner. Men jeg anbefalte sjelden mannlige kunder kvinnelige forfattere. Det var vel fordi jeg ikke trodde at de ville tro meg på at bøkene var interessante.

Når det gjelder «Bokprogrammet» har Siss Vik en klar ambisjon. I Morgenbladet lovet hun å by seerne på minst én «litterær erkjennelse» i uka.
- Nei, jeg har ikke sagt én i uka, vel? Jeg har blitt ertet fordi jeg sa erkjennelse. Men skal jeg forklare hva jeg mente?
- Gjerne det.
- He-he. Jeg måtte slå opp ordet etterpå, for å se om det er mulig å få til en erkjennelse på tv. Jeg vil at folk skal sitte igjen og føle at de har fått en innsikt. Ikke faktakunnskap, men en slags dypere innsikt. Hvis vi når det målet én gang i løpet av sesongen, at noen ser annerledes på livet eller plutselig oppfatter naboen på en ny måte, er det flott. Sånn er det jo når man leser gode bøker.
Siss Vik tar en slurk av vannglasset.
- Men det skal være gøy også! Jeg vil gjerne at folk skal le. Det kunne gjerne vært målet: At folk både skal le og gråte i løpet av et program.
Hun er nede i vannglasset igjen.
- Jeg er redd for at folk skal synes det er en skandale at jeg ikke har lest den og den boka. Men det går jo ikke an å leve hvis man bare leser. Du skal møte litteraturen som et menneske med erfaringer. Du skal kjede deg, støvsuge, være full og gå i brylluper også.

På tysk, for faen!

2010-12-09T17:08:00.000+01:00

Her om dagen landa det i postkassa, det belgiske litteraturmagasinet «KRAUTGARTEN» - et halvårlig tidsskrift som fungerer som et «Forum für junge Literatur». Jeg visste godt at det skulle komme, men da det først lå der og jeg så et litt for velkjent glis under overskriften «Autoren» ... vel, hva kan jeg si? Fytti rakker'n så kult å finnes på tysk også! Det dreier seg om to fortellinger fra «Du», en som heter «Jobben din» og en som heter «Sommerjobb». Tekstene er oversatt av Gabriele Haefs. Og med hennes tillatelse legger jeg ut den ene - «Sommerjobb» - her, for de tyskkyndige. Om bloggen plutselig skulle gå hen og bli poppis på kontinentet, kommer helt sikkert den andre også!

Dein Job
THOMAS J.R. MARTHINSEN

Später sprachen wir über deinen Job, Else-Marie. Anfangs zögertest du ... Wir hatten vielleicht beide sechs Halbe getrunken, wir hatten die meisten Themen durch, hatten sie ausgemalt, mit breitem, ehrlichen Pinsel, und nun erkundigte ich mich also nach deinem Job. Danach, wie es ist, das hier, Leben zu retten oder jedenfalls die Leben zu erleichtern, die fast vorüber sind. Ich fragte, ob du schon viele habest sterben sehen. Ob ich schon viele Tote gesehen habe?, fragtest du. Nein, sagte ich, ich meine den Übergang, hast du jemanden sterben sehen? Ja, sagtest du, mehrere sogar. Du scheinst dich sehr für den Tod zu interessieren, sagtest du. Ich weiß nicht, sagte ich, aber es fasziniert mich, alles läuft doch darauf hinaus, wir wissen doch nichts darüber, niemand von uns, obwohl wir wissen, daß er kommt. Du sahst mich an, dann sagtest du: Irgendwer hat einmal gesagt, daß wir einsam geboren werden und einsam sterben, egal, ob du die ganze Familie um dich herum hast, du bist doch mutterseelenallein. Ja, sagte ich. Dann fingst du an, über schmerzstillende Mittel zu reden, daß man lieber zuviel Morphium gibt als zu wenig. Du sagtest, daß die meisten sogar durch die Medikamente sterben. Passive Sterbehilfe, sagtest du. Ich stellte irgendeine Frage nach diesen Medikamenten, wie man sie nimmt. Du sahst mich an, zögertest, ehe du sagtest: Intramuskulös oder intravenös. Du sahst plötzlich aus, als ob du Angst hättest, mich zu langweilen. Als ob das, wovon du erzähltest, Hautschichten und unterschiedliche Wirkung von schmerzstillenden Mitteln, mich langweilte. Deshalb beugte ich mich über den Tisch vor, schob das Bierglas ein wenig nach rechts, und dann sagte ich: Ich frage das nicht aus Höflichkeit. Ich frage, weil ich es wissen möchte. Das schien dich zu wärmen, du lächeltest erleichtert, ein kleines Seufzen. Und ich dachte an deine Unterlippe, sie sah plötzlich so naß aus, du feuchtetest sie mit der Zunge an, garantiert unbewußt, und nun redetest du über Tod und Exkremente und Insulin, und ich hörte mir alles an und zugleich bewunderte ich einfach nur diese nasse Stelle, ein bißchen heller, heller als der Rest der Haut, diese helle Haut auf deiner Unterlippe. Sie war irgendwie nicht ganz lippenfarben, sie sah aus wie gebleicht. Ja, diese Lippe sah ein bißchen ungewaschen aus. Das war einfach wunderschön. Dann sagtest du, denn du mußt gemerkt haben, daß ich ein wenig in meinen Gedanken versunken war: Du siehst traurig aus. Traurig?, sagte ich. Ja, traurig, du siehst traurig aus.

Übersetzung aus dem Norwegischen von Gabriele Haefs

Vend øret mot Irland

2010-11-12T18:59:00.002+01:00

I en tid nå har jeg holdt på med en bok man ikke skulle tro trengte så mye tid. Den er ei lita flis, novellesamlinga til den irske musikeren, skuespilleren og forfatteren Mick Fitzgerald. Tolv korte fortellinger fordelt over søtti sider. Ja, det er vel stoff til en halvtime, tenker du kanskje. Jeg vil påstå noe annet. For vel er historiene knappe og selve formatet lite, men Fitzgerald har klart å snekre tolv romaner inn i tolv noveller.

Musikere kjenner godt til uttrykket en session. Og når man setter seg ned med denne boka, er det akkurat som man sier ja til det: en improvisasjonsrunde. Enten kan man gi seg over til det som plutselig skjer, eller så må man ty til noe annet. Men om man blir - til den siste pinten er drukket, for å si det slik - får man mye igjen.

Først kan det se ut som det bare handler om musikere. I de to første novellene dreier det seg om det å stå på scenen og se ut, det handler om kraftstykket det kan være bare å komme seg opp på scenen, og det handler om hvor broket forsamlingen som står der oppe kan være. Men så, idet jeg tok meg i å tenke at den ville hit, boka, og ikke lenger, så skjedde det noe. I "The First Hour of Darkness" - og senere i "The Chicken House" - er det som om boka skrur seg ned et par hakk. Så handler det plutselig om utfordringene ved å finnes. Ved å leve et sted like før man må flytte. Å se livet man har hatt til nå, sakte gå i oppløsning i det tidlige morgenlyset. Det er to store noveller, dette.

I novella "Angel" forflytter Fitzgerald leseren til Georgia, USA. Også "Wet Gabardine" har noe av det samme. Det er gammel kjærlighet, det er gjensynet man ønsker, men ikke orker. Det er synet av noe som en gang var, men som er forbi. Det er det søte i det vonde, og det er så knapt og så godt skrevet. For det er i formuleringene musikken gjemmer seg i denne boka. Man kunne kanskje si at det er slik i de fleste gode bøker.

"Session" utkommer samtidig på tysk og engelsk, etter at oversetter Gabriele Haefs har funnet fram torturinstrumentene sine for å få forfatteren til å gi fra seg historiene sine. Det skriver hun i etterordet iallfall. Jeg tør vedde på at du burde plukke den opp. En smaksprøve finner du her.

2010-11-12T18:57:00.000+01:00

En av høstens perler

2010-10-05T10:02:00.000+02:00

Min anmeldelse av Tove Nilsens «Nede i himmelen» for ABC Nyheter:

Varmt og trist om kjærlighet, mener vår anmelder om Tove Nilsens nyeste bok

(ABC Nyheter): Man skulle kanskje tro det ville bli en nostalgisk tur ned minnenes gate, men Tove Nilsens «Nede i himmelen» om 1960-tallet er blitt en vakker, vedkommende og sterk fortelling om hvordan to mennesker som elsker hverandre plutselig forsvinner for hverandre.

Før man gikk på månen
Det er den siste vinteren før mennesket erobrer månen. Det er det siste året jenter og gutter, kvinner og menn kan kikke ut av blokkleilighetene i drabantbyen Bøler og opp på månen og tenke at der, langt der oppe, er det ingen som har vært.

På mange måter er det avskjeden med en virkelighet og en nølende velkomst med en ny. Tove Nilsen beskriver overgangen overbevisende og med stor kjærlighet.

Romanen «Nede i himmelen» beveger seg i det samme sporet og er befolket med de samme menneskene vi hørte om i «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Georg». Men det er ikke slik at man må ha lest de forestående bøkene for at den nye skal gi mening. Den står pålestøtt på egne bein.

Den ubegripelige kjærligheten
«Nede i himmelen» handler om jeg-personens tenåringssår og oppvekst på Bøler, men først og fremst handler den om den merkelige, uoverkommelige kjærligheten hun har til Goggen.

Problembarnet Georg Hagen som vokser opp med en far som slår ham om han har glemt en vott på skolen, som kjefter på ham og juler ham opp bare han søler suppe på skjorta ved middagsbordet.

Jeg-personen vokser opp med sine egne problemer i forholdet til foreldrene, som elsker hverandre og som elsker henne, men som likevel gjør noe med henne. Som gjør henne til en person som dømmer seg selv på om hun klarer å smile, klarer å fornekte følelsene sine, vise seg som en flink pike. For da, tror hun, holder hun foreldrene samlet. En av de forbudte følelsene er de hun har for Goggen. Som foreldrene krever at hun holder seg borte fra.

Fortelleren i boka, den samme jeg-personen som det handler om, skriver boka fra et punkt i tid fjernt fra Bøler-oppveksten. Men hun vil tilbake dit, skriver hun, for å forstå hva som skjedde. Hvordan to mennesker som elsket hverandre uten ord, eller på grunn av den talende tausheten de delte, ble drevet fra hverandre – hvordan de to elskendes forhold ble som to parallelle linjer som aldri igjen kunne møtes.

Stemningsrapport fra en glemt tid
Når du leser «Nede i himmelen» er det som om Tove Nilsen forvandler omgivelsene rundt deg. Det skjer veldig raskt, bare få sider ut i romanen: Plutselig befinner du deg på Bøler vinteren 1968. Historien er så velskrudd, så sammenhengende og så troverdig at det er en fryd å få være med. Detaljene fra familielivet og glimtene fra samspillet mellom alle de unge som vokser opp med det felles at de bor i en blokkbush utenfor Oslo, er et rått glimt inn i en tid som for lengst er forbi, men som Tove Nilsen vekker til live på en sånn måte at det virker så himmelskrikende lett, som om hun har tilgang til det uten å anstrenge seg.

Dette er et særpreg på gode romaner, når du glemmer at du egentlig «bare» leser en bok, og plutselig har investert så mye følelsesmessig og tankemessig i den virkeligheten som utspiller seg mellom permene, at alt du har lyst til, er å fortsette å lese.

Vondt og verre
Mens jeg-personen sliter med et foreldrepar som tidvis dykker ned i en formidabel skyttergravskrig innenfor husets fire vegger, kjemper Goggen ikke bare med krangler rundt middagsbordet, men med en far som denger ham og en mor som ikke foretar seg noe som helst. Kontrasten er slående mellom de to. De deler oppgang og alt som skiller dem er noen vegger og noen etasjer fulle av armatur, ledninger og støpejern, men likevel bor de i hver sin verden. Goggens verden får vi se gjennom jeg-personens opplevelser av gutten selv. En snill fjortenåring som kommer fra et personlig helvete av omsorgssvikt og vold, en fjortenåring som elsker henne uten ord – og som hun ordløst elsker tilbake.

I mellomtida sliter hun med det som kanskje må kalles en manisk-depressiv mor på den ene siden og en overivrig, guttaktig far på den andre. For å sørge for familielivets fred, gjør hun seg til tilværelsens lim. Viktigere enn å ta side, viktigere enn å kjefte på foreldrene eller fortelle dem hva hun egentlig syntes, blir det å gjøre slett spill til gode miner, for å si det slik. Hun er bare fjorten år, men hun er på følelsesmessig overarbeid i forhold til foreldrene. Hun skriver:

«Når tomheten inntok huset, eller rettere, mors hode og hjerte, kunne hun sitte på kjøkkenet og røyke og være fjern og utilgjengelig. Det var da hun sa at hun ikke hadde noe å leve for. Du har jo meg, tenkte jeg, men skjønte at det var en selvopptatt replikk som burde holdes inne. (…) Det gjaldt å lytte, ikke si henne imot, være så stille og usynlig som mulig, tenke seg vekk, bli en beholder med plass til alle ordene, utbruddene og hulkingen hennes»

«Smil og vær glad»
Dette tilspisser seg, denne hensynstagenen til foreldrene, etter hvert som Goggens skjebne blir utbrodert. Der hvor jeg-personen egentlig hadde hatt behov for å snakke med foreldrene om kjærlighetsproblemene sine, der hvor hun hadde hatt behov for å bli sett i stedet for selv å skulle se, blir hun en liten voksen. Hun har øyne og øre på stilk, alltid forberedt på å tilpasse seg foreldrene og deres labile humørsvingninger. Og hun lærer seg en overlevelsestaktikk som, aner vi, kan komme til å gjøre stor skade på henne i årene etter at denne romanen er over. Hun skriver:

«Så gjalt det å smile forsiktig og oppmuntrende, bare som en antydning, en påminnelse om at smilet fremdeles fantes, så bredere, snillere, som et løfte om at gleden ville dukke opp igjen, så muntrere, mer løssluppent. Mostandens estetikk, det var Smilte for meg. Som jeg lærte meg smilets mange nyanser og variasjoner! Når jeg seinere skulle se reisebrosjyrer som lokket med Smilets Land og Smilets Kunst, tenkte jeg hvorfor skal jeg dit, i det landet har jeg jo alltid bodd, den kunsten mestrer jeg til fulle»

Lojalitetsdillemmaer
Det som særpreger boka, er måten Tove Nilsen presenterer, utdyper og problematiserer ulike lojalitetskonflikter på. Den som handler om hvem av foreldrene sine man skal holde med når det røyner på, den som handler om hvorvidt man skal følge hjertet eller fornuften, og den som handler om man skal akseptere bakgrunnen sin eller løsrive seg for å bli noe annet, en annen, et «bedre» menneske. På denne måten stiller Tove Nilsen en rekke av de spørsmålene vi alle stiller oss – hele tida – og, i motsetning til hva man kunne frykte, gir hun oss ikke enkle, snusfornuftige svar. Nei, hun lar spørsmålene fylle, lar dem få plass – på en sånn måte at spørsmålene integreres i historien om disse livene, familiene, kjæresteforsøkene det handler om. Et sted skriver hun:

«Uansett hadde jeg ingen plikt til å fortelle Goggen hvor jeg hadde vært. Hvis jeg sa det, hvis han fikk vite at vi hadde vært i Nasjonalgalleriet, ville Goggen begynne å le eller se uforstående på meg og et gap ville åpne seg. – Åssen galleri? ville Goggen spørre, og hvis jeg svarte at det var et galleri for billedkunst, ville gapet bli så stort at det ikke gikk an å komme over. Det er jo derfor jeg skriver denne historien, fordi jeg ikke orker at noe så tilfeldig som realitetene skal få styre, fordi jeg ikke orker at akkurat vi to skulle ende som uløselighetene i geometrien, de linjene som dro i så forskjellige retning at de aldri mer ville tangere hverandre.»

Av alle disse lojalitetslinjene som snor seg på kryss og tvers gjennom boka, er det som står og nærmest dirrer mellom jeg-et og Goggen det vakreste og vondeste. Det er det som betyr noe; om alt annet skulle feile, om alt annet ble tatt bort, er det dette dillemmaet som virkelig sier noe om hovedpersonens liv. Det er når hun har valget mellom det lette og fornuftige på den ene siden – og det kompliserte og lidenskapelige på den andre, at Tove Nilsen briljerer med en menneskeforståelse, en kjærlighet og en sensitivitet for valgets kval som løfter denne boka opp til å være en av bokhøstens ubestridte perler.

Murakami: «Go to bed early!»

2010-09-02T09:01:00.001+02:00

Billettene til Haruki Murakamis opptreden på Litteraturhuset i Norge mandag 23. august ble utsolgt på 12 minutter. Det vil med andre ord si at det var Rolling Stones-tilstander i billettsalget til foredraget og intervjuet med den japanske forfatteren. Og når jeg ikke klarte å klore til meg billett til Rolling Stones’ Bergen-konsert i 2006, klarte jeg naturligvis heller ikke å få tak i en Murakami-billett i Oslo. Ikke kunne jeg bli lenger i Norge heller, jeg måtte hjem til Danmark før Murakami-festivalen gikk av stabelen. Tough luck, tenkte jeg.

Men så er det det, da, at noen ganger snur tilværelsen. I 2007 rullet Rolling Stones igjen ut på landeveien (eventuelt kom de flyvende i privatflyene sine for alt jeg vet), og jeg fikk billett. Jeg var en av dem som hørte Mick Jagger lire av seg norske setninger foran et publikum svett av lykke på Valle Hovin stadion i Oslo. Jeg var en av dem som så Keith Richards entre scenen i en leopardfrakk som det var den mest naturlige ting i verden. Hvilket det jo også er, når man heter Keith Richards. Da kan det meste bli naturlig.

Jeg kom altså hjem til Danmark. Til landsbyen utenfor Odense, til kuene som knasker eplene vi kaster over gjerdet til dem, til høsten som stadig spiser større biter av en sommer som snart er overstått. En kveld satt jeg og søkte rundt etter oppdateringer om Murakami-besøket. Jeg leste intervjuene i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Fredrik Wandrups møte med Haruki i Oslo. Og jeg var misunnelig som jeg sjelden har vært. Hvorfor er det så om å gjøre å møte ham? tenkte jeg. Og jeg hadde vel ikke noe egentlig svar, ikke noe logisk iallfall, det ble med fornemmelsen, med lysten til å møte ham, til å se hvordan han virket når han sto der, Haruki Murakami og fortalte om bøkene sine.

For moro skyld søkte jeg på «Haruki Murakami Danmark 2010». Jeg hadde ikke ventet å finne noe som helst. Men fant jeg noe? Å jada. Det finnes i dette flate landet en forening som kaller seg Verdenslitteratur på Møn. Møn er en idyllisk liten øy helt syd på Sjelland (også kjent som Djeveløya), hvor det ikke skjer så mye året rundt, annet enn at de hver sommer kliner til med et møte med en av verdenslitteraturens storheter. Og hvem skulle komme til Møn i 2010? Hvem skulle erstatte byløpingen i Tokyo eller Kyoto, Yasu og Oslo med Møn om det ikke var selveste Murakami?

Joda. Haruki Murakami hadde rett og slett lagt inn i sitt tettpakkede program at han skulle stjele seg til en ukes opphold i Danmark. Arrangementet var naturligvis utsolgt. For lengst. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg søkte etter billetter. Fant ingen. Søkte mer, søkte på Guloggratis (ei blekke man vanligvis får på døra hvor privatfolk selger gamle stoler og gamle bikkjer) og jeg søkte på Den Blå Avis (tilsvarende, bare en anelse mer oppfrisket, kanskje). Og der fant jeg den. Annonsen hvor det sto: Haruki Murakami på Møn, én billett til salgs.

Klokka var halv elleve på kvelden. Jeg er godt oppdratt, så godt at jeg vet det er skammelig å rykke noen ut av kveldens fred og ro etter klokka ti om kvelden. Men jeg satt på rommet mitt og kjente adrenalinet pumpe, tenkte: Hvis jeg ikke ringer nå, og på norsk får fomlet gjennom beskjeden om at jeg vil kjøpe den billetten koste hva det koste vil, er det noen annen som får den. Garantert er det, at når jeg våkner i morgen og ringer, er det en søvnig danske som svarer at den, haha, den er da solgt for lenge siden.

Så jeg slår nummeret. Jeg får et hei, og så begir jeg meg ut i en lang regle om at jeg vil ha billetten. Mannen i den andre enden ler av begeistringen min, og sier at ta det helt med ro nå, jeg holder den av til deg, kommer du i morgen?

Om jeg gjorde. Dagen etter lånte jeg en bil og kjørte hjem til mannen med billetten. Jeg banket på, og var naturligvis redd for det meste, så som at det hele skulle være en spøk eller at denne mannen egentlig var ondskapen selv og hadde planer om å ta knekken på meg. Slik blir det når adrenalinet pumper motstandsløst gjennom kroppen. Men da jeg ringte på, var det vennligheten i egen person som åpnet døra. Han ba meg inn, jeg trengte ikke engang ta av meg skoene, og jeg fikk både billett, veibeskrivelser og mannens personlige Murakami-historie på kjøpet. Jeg takket i dyre dommer og sa han var et nydelig menneske.

Dagen etter sto jeg opp med kuene, og ble kjørt til togstasjonen. Toget tok meg fra Odense over Storebæltsbroen til Ringsted, hvor jeg bytta tog til Vordingborg, et merkelig gudsforlatt sted som tydeligvis hadde bussforbindelsene i orden. Jeg satt i solsteika og ventet på buss 62. Jeg betalte for meg og ble kjørt sydover på Sjelland. Snart kjørte bussen inn i Lendemark, og alt jeg vet om det stedet, er at der er det et busstopp. Jeg hoppet av, gikk den snaue kilometeren til Roskilde Teaterhøjskole hvor arrangementet skulle holdes. Jeg var to timer for tidlig ute. Jeg fikk disse to timene til å gå ved å drikke noen glass hvitvin i parken, og rusle ned til vannet hvor jeg satte meg på en stein og forsøkte å finne en slags ro. Det var tett på umulig.

Så ble klokka to. Salen var stappfull av finkulturelle mennesker som var invitert eller hadde betalt den dyre billetten. Det slo meg at det var altfor mange gamle mennesker der, Murakamis univers tatt i betraktning. Jeg var en av få unge. Jeg følte til og med at noen av dørvaktene (også de gamle damer) kikket mistroisk på meg idet jeg ankom, men jeg hadde billetten i hånda og ble vist min plass. Litt før klokka to kom en eldre, japansk dame inn i salen fra en dør i veggen. Jeg hadde aldri sett henne før, men jeg visste hvem det var. Yoko Murakami, kona til Haruki Murakami. Hun var elegansen selv, iført en sort drakt, sølvsprakende hår og tung hud over øyelokkene. Hun satte seg ned like foran meg. Alt jeg rakk å tenke før Haruki Murakami selv kom inn, var at jeg var in the presence of greatness. Jeg ante ikke hvorfor, men det var en naturlig tanke.

Så kom altså Murakami selv inn gjennom samme dør. En kortvokst, sprekt utseende japaner med kullsort hår, gjenkjennelige ansiktstrekk og en sympatisk utstråling. I Aftenposten-intervjuet sa han at han har null utstråling, men det er naturligvis løgn. Først var det opplesning. Jeg skal ikke referere fra den, men jeg er nødt til å si at det var fascinerende å høre Murakami lese på japansk. Det var noe rasende, mumlende over lesningen, det var et alvor der, som gjorde humoren (og jeg kan ikke japansk) tydelig, og som også smittet over på hans danske oversetter Mette Holm som leste opp samtidig med ham. Så var det pause. Et nytt glass hvitvin. Mingling i parken. Jeg som gikk ned mot vannet igjen. Jeg stjal to epler fra noen epletrær, og hadde bare lyst til å finne ut av hvor Murakami oppholdt seg, så jeg kunne gå bort, unnskylde meg på japansk (sumimasen) og takke ham for at han gidder. Men alt jeg så, var kona hans, og et eller annet ved henne gjorde at jeg tenkte at hun skulle få være i fred.

(Senere, etter at alt var over, tok jeg mot til meg og gikk opp, stilte meg foran Murakami. Jeg bukket dypt som seg hør og bør. Jeg sa sumimasen, han kikket meg inn i øynene, og jeg sa: Arigato. Jeg stakk fram hånda, som han tok i sin, og han så på meg, smilte og sa Domo-arigato.)

Etter pausen, skulle Murakami intervjues av Dansk Radios «Deadline»-anker (du kan forestille deg en av disse selvbevisste, selvopptatte journalistsluggerne som egentlig er mer opptatt av hvordan publikum oppfatter dem enn intervjuobjektet). Det ble en time med malplasserte spørsmål og knivskarpe svar, og omsider nærmet det seg slutten. DR-programlederen spøkte og lo, mens Murakami var tydelig utilpass med de stadige innhuggene i hans egen intimsfære (DR-journalisten ønsket tydeligvis å gi publikum inntrykk av at han og Murakami var gamle kompiser som uten problematikk tok hverandre på knærne for å understreke et latterlig godt poeng). Han hadde et siste spørsmål, sa han, DR-programlederen. Han tok en kunstpause og kikket utover salen. Smilte innforstått – og sa: Du som er en av verdens største forfattere, du har et moralsk ansvar overfor leserne dine, og alle disse menneskene i publikum, derfor vil jeg utfordre deg. Challenge me? sa Murakami på sin aksenttunge engelsk. Ja, utfordre, sa programlederen. Ok, ok, sa Murakami. Programlederen: Jeg vil be deg om å gi et råd for tilværelsen for alle disse menneskene, meg selv og alle de som sitter her, jeg vil be deg om å gi ditt best piece of advice in life. Murakami kikket på ham. Lenge. My best piece of advice? sa han. Å ja, nikket programlederen, stappfull av selvtillit. Han trodde han hadde fanget den store japanske dikteren nå, satt ham i et vanskelig hjørne.

La meg bare si det sånn at Murakami tok seg tid.
Veldig lang tid.

Så så han opp, ut mot publikum, som om han ønsket seg barmhjertighet, før han så på programlederen, tok mikrofonen opp til munnen og mumlet raskt:

Go to bed early.

Forakt for vanlige folk

2010-09-01T09:08:00.000+02:00

Min anmeldelse av Laila Stiens «Hjem til jul» for ABC Nyheter:

Den nye boka fra «Norges novelledronning» Laila Stien, «Hjem til jul», fungerer som en abdikasjon fra tronen. Samlingen er kjedelig skrevet om tanketomme pappfigurer som aldri blir menneskelige.

(ABC Nyheter): Laila Stien er kjent for å skrive om «vanlige» mennesker. Om de som ikke finnes i nedtegnelser om store mennesker, ja, de som nesten ikke finnes beskrevet i det hele tatt. Man kunne kanskje si at hun er kjent for å skrive om menneskene utenfor litteraturen. Om dem som sjelden slipper inn. Dette har ført til at Stien har fått en helt egen posisjon i norsk samtidslitteratur. Men med den nye novellesamlingen «Hjem til jul» blir det tydelig hvor problematisk det kan være å skildre «vanlige» mennesker. Faren er at man gjør dem dummere enn de (i virkeligheten) er.

De tjue fortellingene i «Hjem til jul» blir fortalt av jeg-fortelleren Betty, en dame på rundt femti år. Historiene er skrevet fra et punkt utenfor teksten, og alle historiene er tilbakeskuende, det er nær fortid hun forteller om. Og i denne nære fortiden var både Betty og de andre «jentene» i venninnegjengen hun skriver om, gifte. Nå er de skilte – og Betty foretar en slags oppsummering av ymse episoder og opplevelser damene har hatt sammen. Det handler om ektefeller, halvvoksne barn og plutselige erkjennelser av at tyngdekraften har fått det meste på kroppen til å dras ufrivillig mot bakken.

Forkledd roman
Det som først og fremst kjennetegner novellesamlingen, er at den egentlig er en roman. En roman oppdelt i tjue mindre fortellinger, som fungerer som en helhet. Hvorfor Laila Stien har valgt å utgi boka som novellesamling, er et åpent spørsmål. Det er kanskje mulig å tenke at en av grunnene er at det er det mest lettvinte. At i stedet for å skru fortellingen om Bettys liv (og livene til venninnene hennes slik hun opplever dem) sammen til en helhet, har forfatteren kort og godt ikke tatt seg bryet med å sy dem sammen. Det er synd, for resultatet er at det som sikkert hadde fungert godt som en episodisk roman, blir en svak samling fortellinger. Først og fremst fordi vi i flere av fortellingene får opplysninger vi allerede har fått – i flere av de andre. Man kunne kanskje mene at forfatteren med dette grepet har ment å åpne opp for at man kan slå ned på en tilfeldig fortelling i boka. Men så er det også lett å ty til bortforklaringer i stedet for å si det som det er: Boka virker som en halvveis utarbeidet roman.

Stereotypt om mann og kvinne
Betty er en dame på rundt femti år, som bor i en typisk norsk småby eller bygd. Hun holder seg i og forholder seg stort sett til hva som skjer i nabolaget og innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere var hun gift, nå lever hun et liv i et «én-personshushold med sporadisk besøk av utflytta avkom. Mer og mer sporadisk.» På dagtid arbeider hun som hjelpepleier på det lokale sykehjemmet. På fritida treffer hun gjerne venninnegjengen. Her møter vi Rita, Veronica, Marianne og Sigrid. I bakgrunnen – eller rettere sagt: på overflaten – i de fleste av fortellingene spøker ektemennene til damene. Det vil si: de forhenværende ektemennene. Som sagt, er de alle skilt. Bortsett fra Sigrid, da, som er gift med muslimske Ahmed. Noe som jo heller ikke er problemfritt.

Det største problemet med Laila Stiens nye bok, er at den behandler kvinner og menn på en nærmest utrolig stereotyp måte. Her opptrer kvinnene som en slags velvillige ofre for ektefellenes mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Boka åpner eksempelvis med at venninnegjengen drar på hyttetur. Dette er ikke noe de først og fremst gjør for sin egen del, som man kanskje ville tro at venninnegjenger gjør i 2010. Nei, de gjør det, skal vi tro fortellerstemmen, for å gi ektefellene ei lekse. Sigrid – hun som er gift med muslimske Ahmed – har lyst til å dra, og de andre damene overtaler henne til å bli på hytta:

«Vi sa ingenting om bilkjøring, men minte henne om hva som var poenget med denne turen, nemlig å gi mannfolkene en ørliten mulighet til å registrere at vi fantes, det vil si at når vi ikke var der, så var det noe som mangla. Dette var viktige ting, mannfolk har en lei tendens til å miste perspektivet, og i den saken trodde vi ikke et øyeblikk på at mannen hennes var så veldig mye bedre enn de vanlige døpte og konfirmerte som vi kjente.»

Hva lærer vi her? Jo: Mannfolk er er dumme. Kvinner gjør ikke noe på egenhånd for sin egen skyld. Og muslimske menn er nok – ganske sannsynlig – hakket verre. Dette sitatet er talende for resten av boka. Mannfolk er opptatt av øl, å se på tv, bygge muskler. Kvinnene på sin side er opptatt av å lage mat, stelle for de halvvoksne barna og holde kjeft når mennene øser seg opp over problemer i hverdagen. Altså: Skru tida femti-seksti år tilbake i tid og du befinner deg i Laila Stiens mann/kvinne-univers.

Premisset er: Menn er mangelfulle, grunne vesener, kvinner har det vondt, trist og tungt innimellom hverdagssyslene. Det er fristende å spørre: Ja, og hva så?

Om de enkle, vanlige - og dumme
Personene som opptrer i boka – iallfall slik vi får dem presentert gjennom Bettys fortellerstemme – er alle enkle, nokså ureflekterte mennesker. Livet roterer rundt hverdagsspørsmål, men i motsetning til virkeligheten hvor hverdagens gjøremål og hendelser er av betydning for hver enkelt av oss, blir hverdagen og det «vanlige» i boka nærmest en kulisse. Samtlige av fortellingene i boka er befolket av tanketomme, sneversynte kvinner som baktaler hverandre, som synes mannfolk er noen egosentriske typer – og som kjemper en kamp om en tilværelse som det tilsynelatende ikke finnes noen som helst grunn til å kjempe for!

Noen bøker tar for seg livene til «vanlige» mennesker på en måte som lar leseren forstå at vi alle er vanlige og at vanlige problemer bestandig rommer betydning for enkeltmennesker. At vanlige problemer alltid er uvanlige, for dét mennesket som opplever dem. Det finnes mange eksempler på slik litteratur, ja, for ikke å si: det meste av alt som skrives, handler om slike mennesker. Om deg og meg. Eller om det som kunne vært oss. Vi kan lett finne eksempler på norske forfattere som behandler dette på en måte som gjør historiene vedkommende og vesentlige, som for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Johan Harstad og Ingvar Ambjørnsen. For ikke å nevne Karl Ove Knausgård.

I Laila Stiens bok, blir det vanlige nesten en slags parodi. Ekteskapet framstår for eksempel som utelukkende én ting: En tragedie som utspiller seg mellom to (overdrevent) stereotype og uforenlige kjønn. Den dumme mannen med musklene. Og kvinnen som holder kjeft, steller i huset og ikke drømmer om et større liv. Det er som om forfatteren har bestemt seg for å senke seg ned til et nivå i befolkningen hun tror finnes: Et nivå av fraskilte husfruer som fortviler over disse skrekkelige mennene, om lesesirkler og Margit Sandemo, om mislykkede hytteturer og utflyttede barn som sjelden kommer på besøk. Men et slikt nivå går det ikke an å senke seg ned til, for gjør man det, «senker seg» viser man en forakt for de menneskene man skriver om. Det er tilfellet i Laila Stiens nye bok. Ok, kan man si, men hvordan gir dette seg uttrykk i boka? La oss ta et eksempel: I fortellingen «En sunn sjel I» forteller Betty om den gangen ektemannen Roald bestemte seg for å trene til Birkebeinerrennet. Hun synes hele treningsmanien er litt komisk (selv om hun er glad for det hverdagslige overskuddet):

«Men jeg var hyggelig og oppbackende, det skal jeg ha, sa sånt som for eksempel at: - Det blir sikkert morsomt. – Blir godt å komme i mål, tenker jeg. – Du klarer nok merket du, så hardt som du trener. Hyggelige ting. Som hjalp på iveren, det kunne jeg tydelig merke. Et par ganger hendte det at han gikk rett ut i kjøkkenet og tok oppvasken.»

Både kvinnen og mannen blir her redusert til to vandrende klisjeer. Klisjeer som virker utdaterte, meningsløse og – rent ut sagt – for dumme.

Tronen står ledig
Det er ganske uforståelig, hvis man skal dømme ut fra denne samlingen fortellinger, å ta innover seg at Laila Stien er kjent som en av landets fremste novellister. Av de i alt tjue fortellingene er det bare to som bærer i seg løfter om noe større enn minutiøse, klisjefylte beretninger om en hverdag som føles overfladisk og fordummet. Det er de to fortellingene «Snøkrystaller» og «Seremoni». Bare i disse to evner boka å berøre, å vise at menneskene det fortelles om gjennomgår noe som kan ha betydning utover de papirluktende, stive karakterene i boka.

Hvis Laila Stien har vært Norges novelledronning står tronen nå med andre ord ledig til dem som vil overta. Og hvis du skal kjøpe deg en bok eller gi bort en bok til jul, la det for din egen skyld og dine familiemedlemmer og venners skyld bli en annen bok enn «Hjem til jul».

1 av 6 stjerner.

Møt Solstad, Fløgstad & Willis

2010-08-22T16:16:00.004+02:00

Du tenkte kanskje at det var en fryd, en udelt glede, noe lettsindig. Men å intervjue Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Herman Willis samtidig - se, det var alt annet enn lett. Her kan du lese Magasinet-intervjuet mitt med dem:

Forfatterne Fløgstad (66), Dag Solstad (69) og Herman Willis (56) har det litt som turister i Norge: Ser ting utenfra. Det er det blitt bok av.

Utypisk norske

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: LARS MYHREN HOLAND.

- Å, sa Kjartan Fløgstad.
Vi hadde akkurat forespeilet han å intervjue ham, Dag Solstad og Herman Willis på Folkemuseet i Oslo. Willis har skrevet en samtalebok med de to forfatterne. I løpet av fjoråret har de møttes til dyptpløyende samtaler og latter både i Berlin og Oslo.
- Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg som en champagne-kork ved tanken på Folkemuseet, sa Fløgstad.
- Nei?
- Nei. Men det skal ikke stå på meg, altså.

Norsk Folkemuseum i juli. Turistene er her. De gamle husene lukter tjære. Vi er midt i kulturarven, midt i den norske klisjéen. Her er australiere og japanere, svensker og briter. Og de tre forfatterne.
Herman Willis har kalt boka «Tilværelsens utlendinger». Og de tre herrer befinner de seg litt på utsida av den vanlige, norske virkeligheten. De skriver bøkene sine i fred og ro - og innimellom åpner de munn og snakker om hva de har skrevet. Nå skal de snakke om samtaleboka, der den røde tråden er … ja, nettopp: at forfatterne befinner seg litt på sidelinja. Av det norske samfunnet.
De er midt iblant oss - og ser oss utenfra.

Dag Solstad er den første som ankommer. Lenge står han og nærmest virrer utenfor hovedinngangen.
- Ja. Hei, hei, hei. Jeg har ikke lest et ord av det som står i boka, sier Solstad.
Så ankommer Kjartan Fløgstad i buss. Og litt seinere kommer Herman Willis gående. Mannen som satte det hele i gang.
- Hvorfor kalte du boka «Tilværelsens utlendinger»?
Willis tenker bak mørke solbriller. Kaster håret bak skuldrene.
- La oss si det sånn: Hadde vi vært et band, en trio, så ville det være et passende navn.
- Diskuterte dere tittelen?
- Hverken Solstad eller Fløgstad var begeistret, men de sa ok. Det var vel også litt sånn det foregikk da John Lennon kom til de andre gutta og sa: «Vi kaller oss The Beatles». Noe skal det jo hete.

Minutter seinere ligger piknikteppet på gresset og forfatterne står og ser på det.
- Dere må gjerne ta plass?
Ingen rører seg.
- Vil dere ikke sitte på teppet?
- Altså, jeg har noe med knærne. Så hvis jeg setter meg ned der, kommer jeg meg ikke opp igjen, sier Solstad.
- Vanligvis har man jo et bord og noen stoler, mumler Fløgstad.
Vi henter et bord og noen stoler. Vafler, syltetøy og kaffe kommer på bordet. Nølende setter de seg ned. Willis åpner en medbrakt musserende vin på boks.

Ideen bak «Tilværelsens utlendinger» ble til da Herman Willis en gang i 2009 satt på nattoget mellom Madrid og Lisboa. Han leste romanen «Nattog til Lisboa» av Pascal Mercier. Hovedpersonen er en gymnaslærer som ikke klarer å forstille seg hvordan det ville være ikke å være gymnaslærer. Hvorfor kan han ikke det? tenkte Willis.
Så kom neste tanke: Hvorfor skriver Herman Willis? Hvorfor er han ikke rørlegger eller jurist?
Willis tenkte at spørsmålet kunne være interessant nok til å be-lemre andre skrivende med. Så han kontaktet Fløgstad og Solstad.
Hvorfor det ble akkurat de to, er antakeligvis like tilfeldig som bokas tittel. Noen skulle det jo være.
Resultatet er en samtalebok som er like brokete som forfatterne bak. De snakker om kultur og kunst, skriving og blogging, om Norge og utlandet. Og de snakker om hvordan det var før i tida - og hvordan vi har det i Norge i 2010.

Solstad og Fløgstad, det er vanskelig å finne fellestrekk mellom dem. Men de har begge vært her i etterkrigstida. De har sett olje-eventyret skyte fart. De vet hvordan det var i Norge før vi fant olja. Og de vet hva den har gjort med oss.
- Så hvordan har Norge forandret seg?
Solstad: - Absolutt til det verre. Vi har fått en ung generasjon av bortskjemte jævler. De er nesten ikke til å holde ut synet av, sett utenfra. De er så fryktelig selvtilfredse. Man tror det er en prestasjon å følge med på Internett! Man tror det er en prestasjon å kunne bruke en datamaskin! Jeg kan ingen av delene.
Willis: - I USA har man noe som kalles entitlement som er veldig i vinden for tida. Det handler om at de unge nærmest forlanger å bli betraktet som begavede. Man tror begavelse er et plagg man kler på seg.
- Men livskvaliteten til nordmennene har vel økt?
Solstad: - Hvis jeg ser på livskvalitet ut fra min definisjon, var det større livskvalitet før. Jeg personlig synes det er hyggelig at bussene går. Det gjør de jo ikke nå. For en generasjon siden, da gikk bussene.
- Har virkelig alt blitt verre?
Solstad: - Ja, og på alle mulige måter. Jeg kan ikke tenke meg én ting som er blitt bedre.
- Er du enig, Fløgstad?
Fløgstad: - Nei! Jeg vil ikke avsi moralske dommer. Men det norske samfunnet er først og fremst blitt rikere. Og det synes. Noe som ikke alltid er pent å se. Spesielt ser vi det i utlandet, hvor nordmenn har forstått at de er født på toppen av jordkloden. Dette er blitt synlig de siste ti-tjue åra, nå som rikdommen har gått opp for oss. Det er vanskelig å lære seg hvordan man skal være rik når det skjer så fort.

Det samlende punktet for samtalen mellom forfatterne, er om Norge bør ta til seg impulser - særlig i form av mennesker - utenfra.
«Det er et håpløst uaktuelt spørsmål, synes jeg, for det bor allerede såpass mange utenfra rundt i bygder og byer. De bor der nå, og de kommer til å bo der lenge etter at vi er borte. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skal leve sammen med fremmede eller ikke; de er der og vi må finne fram til måter å leve sammen på,» sier Fløgstad i boka.
- Frp har en oppslutning på rundt 25 prosent. Hva sier det om oss?
Stillhet.
De tre forfatterne kikker ned i bordet eller ut i lufta.
- Solstad?
Solstad: - Nei, jeg tør ikke si det.
- Du tør ikke si det?
Solstad: - Nei, jeg har allerede sagt så mye stygt om Fremskrittspartiet.

Vi siterer fra boka:
«Først og fremst er det veldig trist at Fremskrittspartiet har over 20 prosent oppslutning. Det tar jeg tungt, for det er opplagt at rasisme ligger i bunn her. Det er så opplagt at vi bare får leve med at tyve til tredve prosent av befolkningen er rasister. Vi får bare finne oss i det, og for å si det rett ut, så har jeg blitt ganske kynisk etter hvert. Jeg orker ikke mer (ler). Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en mann som drev med spørreundersøkelser, og han hadde spurt en dame om hva hun stemte på. 'Arbeiderpartiet', svarte damen, og så spurte han om hva hun syntes om innvandrere. 'Bare dritten' eller noe sånt, svarte damen, så kanskje Fremskrittspartiet bare er toppen av isfjellet, selv om jeg inderlig håper at det ikke er slik. Jeg kan bli veldig deprimert av dette.»
Solstad: - Jeg har skrytt av det offentlig, og jeg kan godt skryte av det igjen: Jeg har aldri hatt en leser som stemmer Frp. Det vil jeg aldri få, og jeg vil ikke ha det.
Fløgstad: - Det går jo an å snu det og si at 75 prosent ikke stemmer Frp.
- Hva skjer når olja tar slutt?
Fløgstad: - Olja tar slutt om 50 år. Det er jo et lite tidsperspektiv. Så spørs det om vi ikke må begynne å gjøre drittjobbene selv igjen.
Willis: - Vi kan si at naturressurser er en forbannelse. De korrumperer så ofte. Det å sitte med oljeressursene er vår svøpe.
Solstad: - På 1800-tallet gikk jo alle konkurs i Norge på grunn av trelastkrakket.
Fløgstad: - Det tar jo en stund igjen til Norge blir et oljesjeikdømme. Men det var flaks at olja havnet på norske hender.
Solstad: - Det husker jeg skjedde da vi var barn. Tenk hva som var skjedd om Norge ikke var en rik oljenasjon i Nato! Det tør jeg ikke tenke på.
Willis: - Hva har olja gjort med nordmenn? Jo, uansett hva slags problemer som måtte dukke opp, finnes det penger til å løse dem med. Dag er jo sønn av en by som har plyndret naturressurser før også.
Fløgstad: - Det er typisk norsk å overutnytte natur-ressursene. Se på hvalene og olja. Der har vi vært langt framme.
Solstad: - Har dere hørt om japanerne? Dere mener vel ikke at jeg skal sitte her og ta imot skyllebøtta på vegne av Sandefjord? Ikke faen! Man snakker om rikdom, men hva har olja gjort for meg? Jeg er 69. Det overrasker ikke meg at jeg har god levestandard, for jeg er forfatter i Norge. I andre land må man være krimforfatter for å leve av det.
Fløgstad: - Men vi er jo ikke representative, Dag.
Solstad: - Nei, nei, det er vi ikke.
Fløgstad: - Hva om du sammenlikner deg med dine barnebarn?
Solstad: - Har mine barn det bedre enn meg? Jeg er glad jeg ikke er dem, jeg. Bare det å sette seg to millioner i gjeld for å skaffe seg et hus! Jeg blir syk, jeg, når jeg hører snakk om boligfest og huspriser.

Forfatterne har tødd opp. De skjenker hverandre kaffe, Willis spretter en ny boks med medbrakt og vaflene går ned. En kjerrelast med turister kjører forbi i døsig tempo.
I boka spør Willis om Fløgstad gjør seg opp stygge tanker om nordmenn når han sitter på flyet hjem fra Latin-Amerika. Han er der ofte, Kjartan Fløgstad. Tidligere har han sagt at han betrakter Buenos Aires som sin andre hjemby. Men nei, han tenker ikke stygt om oss. Han har snarere med seg minner fra den Tredje verden med seg i bagasjen.
Fløgstad: - Å komme til Latin-Amerika var avgjørende for meg. Der fikk jeg en forståelse av ulikhet og rettferdighet, og av at den rike overklassen ville kjempe med nebb og klør for å bevare sin posisjon.
- Det er annerledes enn Norge hvor alle skal være like?
Fløgstad: - Her har vi jo råd til å outsource det ubehagelige. Her kan vi være humanistiske, ikke sant, fordi vi har fjernet det som er ubehagelig.
Willis: - Vi kan jo se på Russland som et moteksempel. De har ingen egalitære tanker, men de har kanskje medfølelse med folk som lider. For russere er det verre å mangle medlidenhet enn å se urettferdighet. Her i Norge er det nok mer motsatt.
- Er vi nordmenn selvopptatte?
Solstad: - Selvfølgelig, men det er alle nasjoner. Problemet med Norge er at vi har for lite selvtillit.
- Hvordan da?
Solstad: - Nei, se på meg! Altså: Sverige har et flott sted på Capri hvor forfattere kan dra til. Danskene har et kloster. Norge har ingenting. Sånn er det på nesten alle områder. Norge har ikke mye kulturell kapital, og det skyldes lav selvtillit.
Fløgstad: - Men ikke når det kommer til å rydde opp i konflikter andre steder i verden.
- Bryr vi oss ikke nok?
Fløgstad: - Jo, på det statlige og politiske plan bryr vi oss for mye. For eksempel i Guatemala og Colombia. Det gjør vi kanskje fordi våre egne problemer er for små. Vi rydder for mye opp i konflikter vi kanskje ikke forstår. Vi har levd lette liv. Norge har hatt en avsindig historisk flaks. Vi er en veldig privilegert generasjon. Økonomisk, men også fordi det har vært få opprivende problemer.

Apropros små problemer: Et sted i boka sier Solstad noe om sin egen produksjon:
«Jeg er veldig stolt av det jeg har gjort, jeg er det, men det er ikke mye, hvis man ser på hva som er viktig i denne verden. Hvis du ser på hvordan Norge har utviklet seg i denne perioden, så er det ikke mye å ha skrevet om en mann som har trøbbel med paraplyen sin».
- Dere blir antakeligvis stående som ganske få tids-vitner om hvordan Norge var?
Fløgstad: - Det har jeg tenkt lite på. Jeg er rettet mot dagens behov, dagens spørsmål. For å sitere Doris Day: «The future's not ours to see, que sera sera».
Solstad: - Det er jo noe jeg ikke har kontroll over. Hvis man tenker sånn, tenker man fort at verden vil gå i ens egen retning. Det har den ikke gjort hittil!
Det blir stille rundt bordet.
Willis tar en vaffelmunnfull, Fløgstad ser ut i lufta.
Solstad ser seg nervøst rundt.
Solstad: - Her ventet jeg altså på en motsigelse. Men den kom ikke.
- Mener du det?
Solstad: - Hehe, nei, jeg mener vel det stikk motsatte. Det er ikke nødvendigvis det store som blir stående som noe viktig. Små betydeligheter sperrer ikke for det store.

Rundt det gamle tunhuset kommer hesten med en ny ladning turister, en sky har lagt seg foran sola. Forfatterne reiser seg. Solstad litt stiv i knærne.
- Vil dere se igjennom sitatene deres?
Fløgstad: - Nei, det overlater vi til Willis. Han er hjernen bak dette.
Solstad: - Så kan man jo regne med at det står Herman Willis' navn bak alle replikkene som er gode.

Velkommen til «Armadillo»

2010-08-18T09:52:00.007+02:00

Noe av det siste jeg gjorde i Dagbladet Magasinet i sommer, var å dra til Danmark. Der møtte jeg Janus Metz, regissøren bak dokumentarfilmen «Armadillo» - som kommer på norske kinoer 27. august. Filmen handler om danske Afghanistan-soldater. Og den burde sees. For har du sett den, må du nesten tenke på krigen på en ny måte. Her kan du lese intervjuet:

Budbringeren

- Jeg dro til Afghanistan like mye for å filme Danmark.

Dokumentarfilmskaper Janus Metz (36) tar plass på stamkafeen Bankeråt i København. Filmen «Armadillon», om danske soldaters liv i Afghanistan, ble sluppet i Danmark mai, og skapte furore. Mediene har skrevet relativt lite om krigsdeltakelsen i det tidligere Taliban-styrte landet. Det har vært reportasjer om de 31 danske dødsfallene, i tillegg til rapporter fra oppdrag. Ikke ulikt situasjonen i Norge, hvor avisene først skriver mye når det går alvorlig galt. Som nå i sommer, da fire norske soldater mistet livet etter å ha kjørt på en veibombe.

Ni norske soldater er blitt drept i Afghanistan.

Utover det vet vi lite om soldatenes hverdag.

Det ville Janus Metz gjøre noe med.

«Armadillo» følger ei gruppe danske soldater som er på et seksmåneders oppdrag i Helmand-provinsen sørvest i Afghanistan. Stedet blir regnet som Talibans høyborg. De norske styrkene er stasjonert lenger nord i landet. Året er 2009. I tillegg til patruljering, venting og kjedsomhet, består soldatenes hverdag av blodige oppdrag, skarpe skudd og dødsfall.

I filmen ser vi en afghansk bondegård av hvit leirstein i det fjerne. De danske soldatene skal ut på overraskelsespatrulje for å vise Taliban hvem som er sjefen. De siste dagene har Taliban fått mer og mer overtaket. De vet hva de danske soldatene foretar seg, de vet når de forlater basen sin.
De danske soldatene vet ingenting.
Bondegården kan være full av fiendtlige soldater. Det kan være barn der. Eller tungt bevæpnede talibansoldater som ofte gjemmer seg blant lokalbefolkningen.
Soldatene nærmer seg gården som ligger halvveis skjult av grønne trær og kraftige busker. I enden av jordet går det dype grøfter. Skuddene kan komme når som helst. Men soldatene vet ikke hvor de vil komme fra.
Jordet er langt, åpent, talibanerne kan se hver minste bevegelse.

Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt at etter «Armadillo» vil det aldri være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før.

«Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte som før», fortsatte han.

- Det er faen meg utrolig at vi her i Danmark ikke forholder oss mer til krigen, sier Metz.

- Og sånn er det vel i Norge også? Fotografen Lars Skree og jeg var der i tre og en halv måned. Det var da det store dilemmaet ble tydelig, dilemmaet som handler om å skape fred med krig.

Vi hører plutselig den tørre knatringen fra maskingevær. Soldatene kaster seg ned på bakken, de skyter i lufta. Fienden er usynlig. Noen av soldatene klarer å nærme seg gården. En dansk soldat treffes i skulderen. Kameratene drar ham inntil en mur, gir ham morfin, en slurk vann. Han stirrer inn i kameraet med et vilt, oppsperret blikk. Han ser ut som et forskremt barn.
De andre lapper sammen det åpne såret. Over radioen kommer det beskjed om at en annen soldat er truffet i låret. Han ligger ute på jordet, og de må ut og hente ham.
Soldaten Daniel Ølby ligger bak et gjerde av trær. Det blir skutt fram og tilbake. Danskene er spredt i små grupper De har ingen oversikt. Kan ikke se verken fienden eller hverandre.
«Fuck, det er helt surrealistisk!» roper en av soldatene.
Daniel får beskjed over radioen om at talibansoldatene ligger i ei grøft bare tre meter unna. «Hva faen er det du sier?» roper han inn i radioen.
«Taliban ligger i grøfta tre meter foran deg! Kan du ta dem med en håndgranat?»
Han river løs en håndgranat, avsikrer den og kyler den ned i grøfta. «Bom-bom-bombe!!!!» roper en annen.
«Så skal det renses!» roper Daniel. Før han og en annen løper bort og fyrer av en hel serie skudd ned i grøfta.

I produksjonslokalene til Fridthjof Film viser Janus Metz fram den skuddsikre vesten og kamuflasjehjelmen med det danske flagget. Kollegene sitter foran Mac-ene sine, det spilles musikk, noen spiser lunsj på terrassen.

- Jeg lurte på hvorfor det er spennende å dra i krig og risikere livet for et abstrakt mål? Noen 20-åringer reiser jorda rundt med en ryggsekk, og selv om det er noe helt annet å reise ut i krig, er det noe av den samme oppdagelseslysten som ligger bak. En ytre reise blir en indre reise. Man går fra å være gutt til å bli mann.

- Hvordan opplevde du det?

- Soldatene må utvikle en grad av råskap, hardhet og kynisme, rett og slett for å holde ut. Et møte med de lokale bøndene er vanskelig når vilkårene først og fremst handler om de danske soldatenes egen sikkerhet. De bor i en borg. Så drar de ut, tunglastet med våpen, for å snakke med de lokale. Og de vet ikke om de er talibanere eller vanlige bønder.

Janus sitter i klipperommet og henter opp filmklippene fra Afghanistan. Han har vært redd flere ganger, mens soldatene må stenge følelsene ute. De må skyve bort angsten, paranoiaen. For angsten er farlig, du kan ikke være soldat når du er redd.

- I scenen fra grøfta handler det ikke lenger om mennesker. Plutselig ble det ok å ha slått noen i hjel. Der og da falt min verden sammen. Det blir som et syndefall. Soldatene tar en bit av eplet og kan aldri bli uskyldige barn igjen.

Armadillo-leiren ligger på en bakketopp med utsikt over et område som kalles Greenzone. Det er her kampene står. Leiren var opprinnelig en gammel, afghansk bondegård på den frodige jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-elvas bredder. Resten av området er stort sett ørken.

I dag er dette hjemmet til rundt 170 danske soldater.

- Filmen går så langt inn i krigens innerste nærhet, så langt inn i volden og barbariet. Et barbari som vi alle kanskje har i oss som mennesker, men som er tabubelagt. Som vår evne til å slå i hjel. Eller også lysten til det. Om du skraper i sivilisasjonens overflate, er det mørke og kaos under. I samfunnet gjør vi hva vi kan for å gjemme dette bort. Vi lager fengsler og sykehus, vi går til psykologer og har mentalinstitusjoner. Vi syr samfunnet sammen. Vi lukker for mørket. Og krigens mest radikale side er at du er sendt av sted for å drepe andre mennesker.

Grøftescenen er ikke redigert. Vi får se alt. Kaoset. Panikken. Øyeblikket når soldatene står ansikt til ansikt med fienden og må bestemme seg: Skal de skyte?

- Situasjonen er så ekstrem at den gjør noe med vår evne til å forstå virkeligheten. Når ting blir så voldsomme, oppstår det et eksistensielt tomrom. Volden inneholder en form for spørsmål uten svar. Det er absolutt nåtid, absolutt tilstedeværelse. Det er det få ting i livet som er. Religiøse øyeblikk, kanskje. Stor kjærlighet. Sex. Det er også uforklarlig.

- Hadde du betenkeligheter med å vise fram også disse sidene ved soldatene?

- Det er veldig sårbart for dem, men jeg måtte gjøre et valg. Vi polerer krigen hele tida, så vi slipper å ta stilling til den. Vi «nedkjemper» fienden. Vi «slakter» dem ikke, vi «skyter ikke armen» av dem. Men sånn er ikke virkeligheten.

For Metz handler «Armadillo» ikke bare om Afghanistan. Eller Danmark. Den handler om hele verden.

- Visste det danske Forsvaret hva de sa ja til med filmen?

- Nei, det finnes sikkert noen i Forsvaret som hadde ønsket at Janus Metz aldri hadde vært i Afghanistan. Men jeg håper at de fortsetter med å være åpne. Det er viktig for demokratiet i en krigførende nasjon.

Før han dro til Afghanistan, skrev Janus Metz avskjedsbrev til kjæresten. Det ble lagt i en skuff og ikke snakket noe særlig om. Å skrive et slikt brev er noe soldatene selv velger om de vil gjøre.

- Det var… forferdelig. Men jeg gjorde det av hensyn til mine nære. Det er en sjanse til å fortelle hvorfor man gjorde som man gjorde, i tilfelle noe skulle skje. Men det var utrolig barskt å sitte der som 35-åring og skrive et sånt brev.

- Hvorfor dro du?

- Hm. Det er et ekstremt nærvær der. Da blir det også viktigere å si «jeg elsker deg» til kjæresten. Det var forførende å oppleve at følelsene mine for andre mennesker plutselig betydde så veldig, veldig mye. I hverdagen kan det jo bli litt saus og poteter. Sånn er det ikke i Afghanistan, når du står på den ytterste grense.

- Skal du dit igjen?

- Nei, det skal jeg ikke. Jeg tror man kan være så heldig bare én gang. Jeg kunne ha kommet hjem uten bein.

Soldatene har nådd fram til grøfta. Det ligger ødelagte lik av tre afghanere i det blodfargede vannet. Det er ikke lenger fienden som ligger der, det er døden.
«Æsj, det har begynt å lukte allerede,» sier en av soldatene. Han står skrevende over grøfta og de døde, mens han vifter med hånda for å få vekk stanken. De sønderrevne talibansoldatene blir dratt fram fra buskaset. De danske soldatene plukker våpnene fra dem.
«Hvor mange skudd skjøt dere, egentlig?» sier en av soldatene.
«Vil du ikke at de skal dø, kanskje?» svarer Daniel.
«Jo, jo, selvfølgelig. Jeg har faen ikke vondt av dem».

© DAGBLADET MAGASINET 2010.

Bildet over og videosnutten er tatt fra filmen. © Lars Skree.

Bokbad i Sandefjord!

2010-08-10T16:45:00.000+02:00

I morgen kveld skal jeg bokbades. I Sandefjord. For første gang. Åstedet er kulturkaféen CORDELIAS HUS, tidspunktet er 20:00. I morgen, altså. Bokbaderen er Kirsten Muhle - kjent fra bokbloggen 'Gjennom ordene'. Det koster hundre norske dollars å komme inn. Sandefjords Blad har hyggelig nok funnet ut av det nært forestående bokdyppet, og dette intervjuet står på trykk i dagens utgave:

Bader i debutnerver

MERETE HOLTAN

- Det er kjempevanskelig å snakke om noe jeg selv har skrevet.

Det sier 26 år gamle Thomas J.R. Marthinsen, som onsdag skal i en vanskelig samtale.

Samtalen finner sted i Cordelias Hus, foran et publikum som har møtt opp fordi de er nysgjerrige på ham, på det han har skrevet - og hvorfor. Attpåtil er bokbadet i byen hvor han har vokst opp.

Det er bare å holde for nesa og hoppe i det:

- Det er jo veldig hyggelig å bli invitert til dette, sier han først.

- Men jeg synes jo det er j .. skummelt. Jeg har vært på bokbad før selv. Hvis forfatterne har vært like nervøse som meg, har de skjult det godt.

Hukommelse og glemsel
I januar debuterte journalisten Thomas J.R. Marthinsen - i Dagbladet der han frilanser bare kalt «J.R. - som forfatter.

I boka «Du» møter leseren 34 forskjellige personer i like mange fortellinger. «En bok om kjærlighet og død, erindringer og forestillinger. En bok om drittsekker og lottomillionærer, selvmordere og kjærestepar. Om vennskap og forviklinger, hukommelse og glemsel.» står det blant annet på vaskeseddelen.

Selv har forfatteren problemer med å sette ord på hva boka handler om.

- Når jeg har skrevet fortellingene, har jeg ikke tenkt - jeg har ikke planlagt at jeg skal skrive om de og de følelsene. Og så må man plutselig svare på hvorfor man har skrevet det, og hva det handler om. Det vet jeg jo ikke! «Liv, død og kjærlighet» høres ut som en forferdelig klisjé - det er vanskelig å finne et språk for det.

- Kanskje lærer du noe av å få disse spørsmålene?

- Helt klart. Det var først etter at boka var utgitt at jeg skjønte hva den handlet om.

- Og hva er det?

- Nei, egentlig har jeg ikke skjønt det helt ennå .

Ser mennesker
Hvorom enn er: Anmelderne har i hvert fall hatt en sterk opplevelse av Marthinsens fortellinger. Boka har fått strålende kritikker, blant annet her i Sandefjords Blad. «Et imponerende stykke debutarbeid» skrev Flemming Hoffmann Tveitan, som likte kombinasjonen av lavt toneleie og underfundig komikk.

Kirsten Muhle, som skal lede samtalen under onsdagens bokbad, beskriver bokas styrke med et sitat forfatteren selv har brukt i innledningen, av Jens Bjørneboe:

«Med en gang så jeg ham, jeg så ham slik han var, og ikke slik han så ut.

- Nettopp dette synes jeg Thomas J.R. Marthinsen klarer. Han har et skarpt blikk på verden og det som skjer rundt ham, menneskene rundt ham, sier Muhle, som også vil lete bak fortellingene i «Du»

- Et bokbad handler også om hva slags menneske forfatteren er, og det blir en dialog mellom meg og ham. Kanskje dialogen også kan inspirere noen, sier Muhle.

© Sandefjords Blad 2010.

Sommerbrensel

2010-07-21T15:15:00.004+02:00

I disse brennmanetherjede dager, kan det jo passe å klinke til med en artikkel jeg skrev om, ja nettopp, maneter i Magasinet for to helger siden. Sånn mens vi venter på helgas utgave, liksom. Watch out for them jellyfish!

Hva i all verden er en manet?
- Egentlig er ikke maneter en helhetlig taksonomisk gruppe. Det vil si at de ikke tilhører samme gruppe av dyr. Men det vi snakker om når vi sier maneter på norsk, er dyr som lever under vann og som består av over 90 prosent vann. Og av dem finnes det mange forskjellige typer. Brennmanet (Cyanea capillata) og glassmanet (Aurelia aurita) er de mest kjente for oss, og de kalles nesledyr, sier havforsker Tone Falkenhaug på Havforskningsinstituttet.

Hvorfor heter de nesledyr?
- Manetene har noe som heter nesleceller. Det er en liten blære som inneholder giftstoff, og dette sendes ut med en pigg, som er nesten som en pil. Denne trenger gjennom huden på byttedyrene og bedøver dem. Det er det som gjør at vi brenner oss på brennmanetene. Og de gjør det for å skaffe seg mat.

Så de er rett og slett rovdyr?
- Alle maneter er det. De spiser dyreplankton, som for eksempel bitte små krepsdyr, snegler og små fiskelarver. Det samme gjelder glassmaneten, men giften til glassmaneten er for svak til at den brenner oss mennesker. Hvis du da ikke får en glassmanet på leppene, da brenner det.

Er det sant?
- Ja, du kan jo prøve!

Det er observert uvanlig store mengder brennmaneter i år, spesielt på Sørlandet. Hva kommer det av?
- Det vet vi ikke helt, men hvis brennmaneter får gunstige forhold, formerer de seg veldig raskt. En brennmanet har to livsstadier. På vinteren sitter de fast på bunnen, og hvis det er gode forhold der, så knoppes små babymaneter på våren. Disse slippes i vannet som små skiver, og likner nesten på tallerkener. Hver sånn skive blir til en ny manet.

Så de blir flere jo varmere det er?
- De vokser bedre når det ikke er for kaldt, men brennmaneter er en kaldtvannsart. Så om det blir noe særlig varmere enn 20 grader går de ned i dypet.

Hvor kommer de egentlig fra?
- Brennmanetene vi har her hører naturlig hjemme i vårt økosystem, akkurat som fisk og krabber. Men i Middelhavet har det de seinere åra vært så store oppblomstringer av en manet at det har blitt et problem for turistnæringen. Og denne typen manet har blitt observert utenfor vestlandskysten vår. Den er mye mindre enn en brennmanet, og opptrer i store svermer. Derfor kan det nok føles mer ubehagelig å støte på dem.

Da jeg var liten hørte jeg skrekkhistorier om portugisiske krigsskip. Men finnes de?
- Ja, men det er bare i sydlige farvann. De hører til gruppen kolonimaneter. De er også nesledyr, og den har en kraftigere gift enn brennmaneten. Men den er ikke den farligste maneten.

Hvilken er det da?
- Det er en manet som heter Chironex fleckeri, og som finnes rundt Thailand, Australia og Filippinene. På norsk kalles den sjøveps, og den regnes som verdens farligste manet. Det er en kubemanet, et navn den har fått på grunn av fasongen, og den er ikke mer enn noen centimeter i diameter. De som drar på ferieturer dit, burde se seg om etter advarselsskilt, for det har vært dødsfall på grunn av den. Men den kommer neppe hit.

Kan man få varige men av et ublidt møte med en brennmanet?
- Altså, vi får jo brannskader, rød hud og sår, men jeg har ikke hørt om varige skader. Små barn eller personer med overfølsomhet bør imidlertid være ekstra forsiktige, og oppsøke lege hvis det oppstår allergiske reaksjoner. Det er mer å sammenlikne med et vepsestikk. Men hvis det dreier seg om sjøvepsen, derimot, kan man faktisk få arr.

Det finnes mange kjerringråd mot brennmanetsviing. For eksempel å helle urin på huden. Funker det?
- Vi har ingen grunn til å tro at urin har noen lindrende effekt. Man skal heller skylle kroppsdelen med rikelig med saltvann. Ikke bruk ferskvann eller eddik, for det kan øke frigjørelsen av giftstoffet. Fjern eventuelle brenntråder, men uten å gni. Så kan man legge kroppsdelen i varmt vann, for det ødelegger giftstoffene.

Har maneter hjerne?
- Nei, en hjerne er en ansamling av nerver, og det har manetene ikke. Men de har et slags nervesystem. Det er akkurat så avansert at de kan formere seg og spise. Sånn sett er de en ganske vellykket organisme!

© Dagbladet 2010. Foto: ralpe/CC.

På isolasjon

2010-07-02T08:56:00.008+02:00

Nei, jeg snakker ikke om meg selv og Dagblad-tilværelsen. Det har kommet ut en diktsamling, nå nylig, utgitt av en 24-åring. Som sitter i fengsel. Som bestemte seg, da han ble dømt til å sone 15 år for et drap, for at han ikke skulle miste sin egen autoritet. Sin egen identitet. Jeg leser ikke ofte dikt. Men jeg fikk «Isola» i posten. Og da jeg først begynte å lese, klarte jeg ikke slutte før den var ferdig. Det er en merkelig bok. Den har en kraft som er mørk som natta og lys som morgenlyset. Samtidig. I et intervju i dagens A-magasinet sier forfatteren (som er intervjuet i løpet av sitt månedlige permisjonsdøgn) at han tenker at mennesket har tusen sider. I den tynne boka hans får du se noen av dem. Et glimt inn i en verden du ikke kjenner. Den begynner sånn:

«Hva er denne boka? Den er ting jeg har skrevet på iso. Hva er iso? Iso er isolasjon. Når du bryter eller blir beskyldt for å bryte reglene i fengselet blir du sendt til isolasjonsavdelingen som utgjør fengselet i fengselet.»

– JOHN MANGLER (pseudonym), «ISOLA», CappelenDamm 2010.

Trangfødt mesterverk

2010-06-15T10:32:00.001+02:00

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Femte bok» for ABC Nyheter:

I «Min kamp. Femte bok» har Karl Ove Knausgård skrudd opp for det grusomme og triste, det forferdelige og vakre. Men som roman har den alvorlige startvansker.

(ABC Nyheter): La det være sagt med én gang: Årets andre bind i «Min kamp»-serien har en forferdelig trang fødsel. Den strekker seg over temmelig nøyaktig 470 sider. Men til gjengjeld blir det fantastisk derfra og ut. Romanen forteller historien om Karl Ove Knausgårds Bergens-år, fra han ankommer byen som håpefull 19-åring i 1988, til han forlater den som fallert ektemann, kritikerrost debutant og med et nattsvart hjerte fjorten år senere.

Knausgård flytter til Bergen etter perioden som lærervikar i Nord-Norge i fjerde bind, han er nettopp kommet inn på Skrivekunstakademiet – overbevist om at han allerede er forfatter. Det er, føler han, bare et tidsspørsmål før også alle andre oppdager det. Romanen åpner med en beskjed fra nåtidsfortelleren, som skal hensette leseren til tidsperioden i Bergen, en tid og et liv Knausgård tilsynelatende trekker brutalt opp fra glemselen:

«De fjorten årene jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er for lengst over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den tiden. Men det er overraskende lite (…) det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til.»

Så går det formidable gestaltningsmaskineriet vi kjenner som forfatteren Knausgård i gang. Leseren suges nærmest inn i unge Knausgårds liv fra skritt til skritt, fra hybel til hybel og ikke minst fra forelskelse til utroskap. Men til forskjell fra de tidligere bøkene i romanserien, er det mindre vellykket denne gangen. Problemet, for det er et problem, er at den nærmest massive hensettelsen til det fortidige ikke egentlig fører noe sted hen. Det føles egentlig som om forfatteren allerede på side én har sagt det viktigste om de 470 første sidene i romanen: «Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til».

Et problematisk fravær
Hovedproblemet kan godt oppsummeres som et stort fravær. Men før vi kommer inn på det, en kort oppsummering: I første bind møtte vi forfatteren Knausgård som satt i Malmö anno 2009, lurte på hva som hadde satt seg i ansiktet sitt og skrev forrykende om å miste faren sin, i andre bind ble vi kastet inn i den moderne, svenske hverdagen med alt det innebar av babyerytmikk og attenhundretallsfølelser. I tredje bind ble hele barndommen rullet opp – og i fjerde bind møtte vi den unge mannen som forlot redet.

I den nye boka loves vi historien om studenten Knausgård. Den får vi. Problemet er bare at fortellingen drukner i seg selv. Leseren møter endeløse beskrivelser av velkjente temaer som sosial pinaktighet og manglende evne til å ta plass, en nærmest overveldende gjentagende beretning om unge Knausgård som drikker seg full i Bergen, som ikke får til å skrive, som føler seg utenfor. Men vi får nesten ikke noe av betydning. Det står nesten ikke noe nytt på romanens 470 første sider! Så er spørsmålet naturligvis: Er det dårlig, det som står her? Svaret er nei. Det er vakre beskrivelser av bymiljøet i Bergen, det er lesverdige glimt inn i relasjonene mellom Karl Ove og mora Sissel, fine samtaler mellom de to brødrene Yngve og Karl Ove.

Hva mangler? Kort og godt: Faren. Eller sagt på en annen måte: Prosjektets motor glimrer med sitt fravær. Han dukker riktignok opp tidlig i boka, i en kort telefonsamtale, men så forsvinner han nærmest totalt. Knausgård nevner ham, ja, han drømmer om ham, ja, men vi får ikke se ham. Han er der ikke. Det vi får, er en temmelig ordinær skildring av tilværelsen som ung student og forfatterspire i Bergen på 1980-tallet. Til tider er den fin og sår, men for ofte nærmer det seg det repetitivt kjedelige. Ja, det blir ensformig å lese om Knausgårds bedrifter og forelskelser i de bergenske studentene. Det er absolutt ikke dårlig. Men det er ikke i nærheten av de tidvis svimlende høydene Knausgård vanligvis nærmer seg.

To sammenhenger
En roman skal vurderes på sine egne premisser. Som anmelder skal man lese boka man har foran seg og ikke boka man skulle ønske forelå. Nei, vent litt. Sånn er det vanligvis! I tilfellet «Min kamp» er vurderingskriteriene endret. For det finnes ikke bare én, men to sammenhenger disse romanene inngår i. For det første er de frittstående romaner. De tåler utmerket godt å leses for seg. Men samtidig inngår de i en større sammenheng – som er hele romanserien, alle de seks bindene sett under ett. Det gjør at Knausgår faktisk kan tillate seg større variasjon i hvordan og hvor godt han vil fortelle om livet til romanfiguren Karl Ove Knausgård. Her er det plass til høyt og lavt, plumpt og vakkert, kjedelig og intenst.

Hvis vi ser femte bind for seg, er det den hittil svakeste boka som har kommet fra Karl Ove Knausgårds hånd, «Ute av verden» og «En tid for alt» inkludert. Ser vi den derimot som en del av helheten som en gang i august vil bli fullført med sjette og siste bind av «Min kamp» oppfyller den også andre funksjoner enn som enkeltstående roman. Den sementerer leserens inntrykk av Knausgårds måte å forholde seg til andre mennesker – og til seg selv. Den er kanskje et transportstykke i den store fortellingen. Et stykke man ville ha skåret bort i en tradisjonell roman, men et stykke som sett i lyset av hele «Min kamp»-prosjektet faktisk er uunnværlig.

Gestaltningsmesteren
Knausgård har sagt at han gestalter sitt eget liv gjennom «Min kamp»-serien. Hva betyr det? Å gestalte noe kan kanskje best oversettes med å «skape nærvær av noe» eller «gå inn i og være i». I «Min kamp» begynte det for alvor i to, men ble tydelig først i bind tre og fire. Her gikk Knausgård så dypt inn i henholdsvis barndommen og ungdommens mentalitet og tankesett, at han ble kritisert for å være umoden. Det var, er det lov til å mistenke, nettopp poenget. Dette er også tilfellet med bind fem: Når vi leser om hva som skjer med Knausgård, hva han tenker og føler, er det 21-årige, 22-årige, etc., Knausgård vi lytter til! Forfatteren har hensatt seg selv nærmest totalt til sine tidligere stadier. Det er i seg selv ikke noe lite kunststykke.

Knausgård er antageligvis den fremste gestalteren vi har. Men i bind fem blir dette grepet, denne hensettelsen for første gang også problematisk. Det er fordi vi mangler det vi hadde i de første bindene: Vi mangler gløttene tilbake til skrivende stund i Malmö 2009-2010. Vi mangler rett og slett kontakt med 40-åringen Knausgård! For der styrken i de første bindene er de store dykkene ned i fortiden satt sammen med innblikkene inn i hverdagen akkurat nå. Disse store linjene mangler fullstendig i femte bind. Iallfall altfor lenge.

Knausgård på tomgang
Knausgård har flere ganger sagt at han med prosjektet ville kaste alle litterære konvensjoner over bord, alle regler for hvordan man kan skrive og hva man kan skrive om ville han fri seg fra. Og hittil har det gått overordentlig godt. Men denne gangen, iallfall hva gjelder tre fjerdedeler av boka, strander det. For hva er det vi får lese om? Vi får lese om Knausgårds vennskap med Tore Renberg og Espen Stueland, som begge etter hvert debuterer som forfattere; vi er med på bandøvninger med storebror Yngve; vi får side opp og side ned om hvor mislykket han er som forfatter og hvor gjerne han vil skrive. Han blir kjæreste med Gunvor, er utro, angrer, er utro igjen. Han drikker seg sanseløst full, angrer, drikker seg bevisstløst full og angrer. Hele tiden er han overmenneske i sitt indre bilde, samtidig som han betrakter seg selv som skamfullt mislykket utad. Han skriver for eksempel:

«Det eneste bra med akademiet i de dagene, var at det hendte så mye, var så mye å forholde seg til, at tanken på Yngve og Ingvild ble skjøvet i bakgrunnen mens jeg var der. Hybelen var uutholdelig av samme grunn, der fantes det ingen distraksjoner, så dersom vi ikke hadde noen skriveoppgaver, gikk jeg ut, ikke for annet enn å gå – en kveld til Jon Olav, som jeg kunne ta en kopp kaffe med, men så ikke kunne oppsøke igjen før etter et visst antall dager, for at ikke venneløsheten min skulle bli for påtrengende.»

Men der hvor Knausgård ellers har prestert det kunststykke å løfte sitt eget liv, vise fram sin individualitet på en måte som har gjort det allmennt, blir femte bind rett og slett temmelig intetsigende. Det er fristende å kalle det tomgangsskrift. Kort sagt burde forlaget sagt som så at, dette er fint, men det må kuttes to-tre hundre sider. Minst. Så kunne boka startet der det egentlig begynner å skje noe. Og det er på side 479. Derfra og helt til slutten skjer det til gjengjeld fantastisk mye bra. Da er han på vei opp igjen, etter å ha vært nedsunket i bergenslivet så altfor, altfor lenge.

Men så, endelig!
Når boka er tre fjerdedeler over, skjer det nemlig noe. Det er akkurat som forfatteren gjenvinner gnisten. Kontrollen. Den nesten magiske evnen han har til å skape stor litteratur av et enkelt, lite liv. Det er to ting som skjer. Det første er at Knausgård blir som vanvittig forelsket. I Tonje. Hun som blir hans første kone, hun han senere rømmer fra for å dra til Sverige. Den styrken han legger inn i å skildre den gryende forelskelsen er intet annet enn vakker. Han skriver:

«Hver gang jeg så mot henne, kildret det i magen. Hun så ut til å ha en sjette sans, for uansett hvor fordypet hun var i samtale, så hun alltid opp når jeg kikket mot henne. De hun var sammen med, merket ingenting. Yngve merket ingenting. Det var som om vi hadde en hemmelighet sammen. Hver gang hun smilte, var det det hun smilte av.
Hei, det er oss to, er det ikke? var det som om smilet hennes sa.
Oss to? sa mitt smil. Spøker du?
Nei.
Nei?
Kom hit, så ser vi hva som skjer.
Du ser fantastisk ut.
Du også.
Oss to?
Ja.
Ja?
Kom, så skal du få se.»

For første gang i romanen blir vi ikke bare fortalt – av den 20 år gamle Knausgård – hvor forferdelig eller hvor viktig noe er, nei: Han viser oss det. I all sin skjønnhet, men også i all sin gru. For med det overstrømmende lyset følger også mørket. Med gleden og kjærlighetsrusen, følger også alvoret. Han skriver:

«Da jeg gikk opp den tubelignende landgangen en times tid senere, og snudde meg og så henne stå der, og vi vinket en siste gang til hverandre, tenkte jeg at jeg elsket henne, og at jeg ville gifte meg med henne. Det var en av de tankene som forandrer alt. En av de tankene som bare kommer, og som får alt annet til å falle på plass. Det var en tanke med framtid og mening. Det var det jeg manglet, og hadde manglet så lenge. Framtid og mening.»

Herfra og ut er «Min kamp. Femte bok» en roman i mesterklasse.

Død og farvel
Det andre som skjer, er at Karl Ove Knausgårds far, for første gang i romanserien nevnt ved sitt navn Kai-Åge, opptrer i levende live for siste gang. Det er rystende godt skrevet.

Her er Knausgård tilbake på topp. Det dukker en ømhet opp for farsskikkelsen som hele livet hans har tårnet opp både utenfor og inne i Karl Ove Knausgård. Det er en skildring full av kjærlighet og sorg og raseri.

Og når han først har skrevet seg inn i dette, forholdet til faren, alt som skjer i forbindelse med debutboka «Ute av verden» som utkommer omtrent samtidig med at faren dør, er det resterende i boka en oppvisning i fortellerkunst. Det er så fortettet, så meningsrikt og så stappfullt av følelser. Som også forplanter seg i leseren, slik stor litteratur har for vane. Avslutningen er også avslutningen på ekteskapet med Tonje. Et ekteskap som går under i kjølnet kjærlighet, utroskap og en nesten ubærlig tristesse. Så, med et sort pennestrøk, forlater Karl Ove Knausgård Bergen. Og hadde boka bestått av de siste 150 sidene, ville den vært et mesterverk. Slik det framstår nå, er femte bind avhengig av de andre bøkene i «Min kamp»-serien for å fungere. Det er lov å håpe at han skrur ytterligere til i siste bind.

4 av 6 stjerner.

Knausgård-koret stilt til veggs?

2010-06-02T16:02:00.001+02:00

Min anmeldelse av Eivind Tjønnelands «Knausgård-koden» for ABC Nyheter:

I «Knausgård-koden» prøver professor Eivind Tjønneland å avsløre hvordan Knausgård forfører leserne sine med «Min kamp». Men mest av alt virker det som han er sint fordi Knausgård skriver amoralsk.

(ABC Nyheter): Det er ikke til å stikke under en stol at Karl Ove Knausgårds maratonroman «Min kamp» stort sett har høstet store ord og hyllester fra kritikerne. Helt fra første bind utkom i fjor – til det femte som er like rundt hjørnet, har anmeldere og lesere nærmest jublet for hvert avsnitt Knausgård har skrevet. Denne anmelder skal være den første til å innrømme at anmeldelsene av de første fire «Min kamp»-bøkene også her hos ABC Nyheter har vært mildt sagt positive.

Det er dette unisone jubelkoret litteraturprofessor i Bergen, Eivind Tjønneland, nå stiller til veggs i sin lille, rasende pamflett «Knausgård-koden». Her gjennomgår han store deler av mottakelsen av Knausgårds «Min kamp»-serie – og argumenterer for at Karl Ove Knausgård har forført leserne sine ved hjelp av abstraksjoner, føleri og utropsordet «Ååhh».

Tell, don’t show
Et vanlig slagord man hører fra forfattere og kyndige lesere er at man heller enn å fortelle leserne noe, skal vise dem noe. Altså show it, don’t tell it. I arbeidet med «Min kamp»-bøkene har Karl Ove Knausgård flere ganger sagt at han har skrevet opptil ti timer hver eneste dag for å bli ferdig med bøkene innen fristene han og forlaget har satt seg. Ja, han har til og med innrømmet at han har kastet alle begreper om hvordan litteratur skal og bør være over bord, og bare skrevet. Nesten uten selvkritikk.

I anmeldelsen av «Min kamp. Fjerde bok» – som handler om den unge Karl Ove Knausgårds år som lærervikar langt nord i landet – ble det tydelig for denne anmelder at dette hastige arbeidet hadde den effekt at det kanskje ble litt motsatt. I stedet for å vise oss hvordan det føltes og var å være lærer der oppe, så fortalte han oss hvordan det var. Og han lasset på med følelsesutbrudd à la »Åhh. Åhh. Åhh.» Tjønneland skriver:

«Når det stopper opp litterært for Knausgård, så hiver han på med interjeksjoner eller utropsord, han girer seg opp følelsesmessig. Han skriker for å stykre patosen eller det emosjonelle nivået i teksten. Den mest vanlige interjeksjonen er Ååh, åhh!»

Ifølge Eivind Tjønneland er disse følelsesutbruddene et gjennomgripende grep Knausgård bruke i «Min kamp»-bøkene. I stedet for å la overbevise leseren om betydningen i det hovedpersonen opplever, maner han oss ved hjelp av dette føleriet til å tro at det er viktig det som skjer. På dette punktet har Tjønneland utvilsomt et godt poeng. Men hvem er det som sier at føleleri nødvendigvis er negativt?

Når leserne gjør jobben
Eivind Tjønneland mener at Knausgård har overlatt for mye til leserne. Han argumenterer for at et av triksene Karl Ove Knausgård bruker, er å fylle bøkene med tomhet. Store hull, kan man si, hvor det blir opp til leserne å fylle inn betydningen i det som skjer, det som blir beskrevet. Tjønneland skriver:

«De fleste er enige om at bøkene til Knausgård inneholder mye langhalm og store dødpartier. [Min kamp] er ujevnt skrevet. Dette kompenseres gjennom virkelighetseffekten: Leseren aktiviseres, projiserer seg selv inn i verket og tror at han har lest noe fantastisk. I virkeligheten gjør leseren en stor del av jobben.»

Alle har opplevd kjærlighetssorg, familiekrangler, død og hat. Tjønneland mener Knausgård bruker dette for alt det er verdt i «Min kamp». Ved å skrive om slike store, allmenne temaer, bruker Knausgård ifølge Tjønneland leserens egne opplevelser fra tilværelsen – sånn at han slipper unna ved å være den som pirrer følelsene våre. Derfor, mener Tjønneland, fungerer Knausgård som en «litterær gråtekone» for oss:

«Knausgård blir den som føler og er ekspressiv på våre vegne. Selv så har vi jo så lav temperatur og er feigere enn noensinne. Da trenger vi noen som kan føle for oss.»

Gjenkjennelse og innsikt
Og det er nettopp av denne grunn, sier Tjønneland, at vi som lesere blir forført av Knausgård-koden. Veldig mange lesere har sagt – og Knausgård har også i intervjuer gitt uttrykk for overraskelse over å høre det – at når de leser om Knausgård, er det som å lese om seg selv. Som om de befinner seg i sitt eget private univers når de leser Knausgårds «Min kamp»-bøker. Tjønneland mener at denne formen for gjenkjennelse er «tom» eller falsk. Javisst kjenner vi oss igjen, skriver Tjønneland, men

«hva er det dette repetitive megaverket til syvende og sist sier oss, som vi ikke visste fra før? Når man leser [Min kamp], så tenker man på tilsvarende pinlige episoder som man selv har opplevd, mye av leseropplevelsen består jo i at man plutselig legger boka fra seg og husker den gangen man var 13-14 år og veldig usikker.»

Det Eivind Tjønneland gjør her, kan forstås på følgende måte: Han vil at litteratur skal ha en moral. Når vi har lest en bok, skal vi sitte igjen med en ny forståelse av verden, en innsikt vi ikke hadde før vi bokstavelig talt gikk til verket. Men Tjønnelands forståelse er på ingen måte den eneste gyldige her. Selv har Knausgård sagt – i flere intervjuer og også i selve «Min kamp» – at han nettop har forsøkt å bryte med alle regler om hvordan litteratur skal være eller skal skrives.

Forfatteren Trude Marstein har et sted sagt at god litteratur er den litteraturen som gjør at du plutselig kjenner igjen noe du ikke visste at du allerede kjente. Så når vi leser Knausgård og kjenner oss igjen, er ikke det da faktisk innsikt? Jo, det er det. Gjennom å lese om Knausgårds væremåte og problemer, lærer vi faktisk noe om oss selv. Innsikten heter: «Jøss, er det sånn jeg er?»

Myten om Knausgård
Tjønneland mener at Knausgård er i ferd med å bygge opp en gigantisk myte omkring seg selv. Til det får han god hjelp, mener Tjønneland, av både kritikere og lesere. Men hvordan klarer han det? Jo, han gjør det ved å pendle mellom det selvbiografiske på den ene siden og fiksjonen på den andre. Tjønneland siterer den amerikanske forfatteren David Shields som skriver at «den smarteste måten å skrive fiksjon på i dag, er å si at du ikke gjør det, og så gjøre akkurat som det passer deg». Tjønneland skriver at

«Knausgård formulerer sitt selvmotsigende prosjekt ved å si at han er lei av fiksjon og vil skrive en roman om livet sitt akkurat som det er. Romanen er virkelig, men samtidig roman!»

Tjønneland har utvilsomt rett i at vi alle – både Knausgård selv, leserne og anmelderne – har skapt en Knausgård-myte. Vi har fått vite mye om Knausgård, men samtidig er det jo et faktum at det er Knausgård som bestemmer hva vi får vite og hva vi ikke får vite. Tjønneland synes å argumentere for at dette i seg selv er noe spekulativt. At det er noe muffens ved denne myteskapingen som Knausgård skriver og legger opp til. Igjen ser vi at Tjønneland nærmest holder Knausgård moralsk ansvarlig for det han skriver. Men så er spørsmålet vi kan stille Tjønneland: Ok, du har kanskje rett i dette, men hva så?

Usivilisert væremåte
Det kan virke som om Tjønneland ønsker seg en annen Knausgård enn den Knausgård faktisk er. Et sted antyder han også at det Knausgård driver med, er usivilisert. Dette at han sier litt, men så trekker seg tilbake, for eksempel. Dette at han har skrevet – snart – 3000 sider om sitt eget liv, men ikke er tilstede i den offentlige samtalen omkring verket.

Men Tjønneland har et problem: Han skriver om «Karl Ove Knausgård» som om romanfiguren Karl Ove Knausgård i «Min kamp»-bøkene er den samme som den Karl Ove Knausgård som sitter i Malmö og skriver bøkene. I «Knausgård-koden» veksler han bramfritt mellom å snakke om Karl Ove i bøkene og Karl Ove i virkeligheten. Så når han kritiserer forfatteren for på usivilisert måte å veksle mellom virkelighet og fiksjon, singler det litt i glass som knuser. For han gjør nettopp det samme selv. Når han for eksempel poengterer at Knausgård skriver lite om sex med kona i Sverige. Hvorfor skal Eivind Tjønneland som kritiker mene noe om at Knausgård skriver for lite om det? Fordi det kunne gitt ham en eller annen innsikt i sitt eget liv? Neppe.

Den dårlige kritiker?
Den danske forfatteren Carsten Jensen har i et essay skrevet om forskjellen på den gode og den dårlige kritiker. Den gode, skriver Jensen, er som «en ræv med ører: Stor lydhørhet og et effektivt system for å kvitte seg med avfall. Og hva hans hjerte angår, så må det være så hardt at kun en diamant kan etterlate et merke i det». Men han har også en definisjon på den dårlige kritiker:

«Han kjenner kun til det han har med hjemmefra og nekter å åpne seg for en verden som ligger hinsides hans egen horisont. Han kan ikke ta imot det uventede. Det han ikke i forveien har ord eller begreper for, må han la ligge eller vende seg bort fra.»

Så er spørsmålet: Leser Eivind Tjønneland Knausgård som en dårlig kritiker? «Knausgård-koden» stiller en rekke interessante spørsmål til «Min kamp»-serien. Men samtidig forsøker han å presse Knausgård ned i en trang trøye bestående av hva litteratur burde være. Og det kunne han vel strengt tatt latt være med. For litteraturen vil være fri. Det er Knausgårds kjempeverk et sterkt eksempel på.

3 av 6 stjerner.

Kjære bokbloggere!

2010-05-27T12:41:00.001+02:00

For en vaskeekte internettjunkie som meg, som har overført hverdagslivets nyttes-, gledes- og automatlesning (for eksempel å lese på shampooflaska, alle språkene, eller på rosinesken, bare for å liksom ha lest det) til nettbruken, er det én ting som betyr mer for meg å lese på nett enn så veldig mye annet. Og den ene tingen er ikke noe avgrenset hele, det er ikke noe entydig, ikke nødvendigvis noe håndfast. Nei, når jeg tråler internettet som avledningsmanøver for meg selv opptil tusen ganger daglig, og ramler over dette som jeg liker så godt, er det snarere mangfoldet som treffer meg. Det er det overraskende, det nye, det jeg ikke hadde forutsett. Ja, det blir nesten litt som å lese bøker, selv om sammenligningen kanskje virker litt søkt.

Jeg snakker om bokbloggene.

For det har blitt mange av dem nå. Eller jeg burde kanskje heller si: Det er blitt mange av oss. Vi som skriver om bøker og forfattere, skriving og lesing, og som krydrer det med innblikk i helt andre ting, som sper på med bilder, tips og triks, vi som skriver om opplevelser fra helt andre områder av livet, som allikevel, på en eller annen måte, er relatert til litteraturen. Det kan for eksempel dreie seg om noen høyst fiffige bokhyller. Som man har sett på en arkitektur- eller interiørblogg et sted. Som man tenkte, da man så dem, at fy faen, dem har jeg lyst på! Som man deretter, fordi man nå engang er anlagt sånn, la ut på sin egen blogg fordi man tenkte at dette kunne andre få glede av.

For meg handler bokbloggene først og fremst om dét, om glede.

Det er oppdagergleden som driver oss, tror jeg, både når det gjelder å lese myriaden av bokblogger om finnes rundt omkring, men også til å skrive dem. Til å dra fram forfatterne vi digger, bokomslagene vi synes er kule, og i det hele tatt: Gleden over å ha oppdaget noe vi synes flere burde se.

Jeg begynte å blogge i 2004. Det er sjokkerende lang tid siden, synes jeg, men nå er jeg jo også såpass ung at tidsperspektivet mitt ikke strekker seg så skrekkelig langt ennå. Så gikk det seks år og jeg debuterte i år som forfatter. Og i oppløpet til debuten, oppdaget jeg at bloggen var et frirom hvor jeg kunne legge ut ting og tanker om boka, om alt fra tekster som ikke ble med i den endelige utgaven til omslagsbilder og jakten på det rette utseendet. Jeg fikk utløp for en kreativ prosess som riktignok ikke handlet direkte om tilblivelsen av bokas fortellinger, men som allikevel ga meg plass til å dele – og ikke minst – få innspill fra andre lesere og bloggere som stakk snuta innom. Det å skrive er noe jeg har for meg selv. Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Danmark og skriver, mutters alene. Men når jeg først har skrevet, ja, så faen: så skal det jo ut. Ikke bare det som altså ender opp mellom to permer, men også prosessen rundt.

H.C. Andersen sa en gang at det viktige for ham, når han skrev, var at uansett hva det var han skriblet ned, om det så var dagbok, eventyr, drama eller roman, så var det ett krav som bestandig gjaldt: «Hjertet må diktere». Ikke bare tilslutter jeg meg den tilgangen til å skrive, men det skinner vel igjennom også i det jeg skriver nå. Skriving, for meg, handler nettopp om å la hjertet diktere. Lesing, derimot, handler om å åpne hjertet for å se hva som kommer inn. Se hvordan et annet menneske har det. Det er vel strengt tatt derfor jeg leser i det hele tatt, for å slippe inn til et annet menneske. Men, ålreit, nok om det.

Det var bokbloggerne.

Det er etter hvert blitt mange av oss.

Og for meg, etter at boka kom ut, har det vært spesielt spennende å se hva forskjellige bloggere har skrevet om utgivelsen. Meningene har vært delte. Folk har sett etter og oppdaget ting i boka jeg selv ikke har tenkt på eller sett. Noen synes den og den fortellingen er bra, andre synes den og den. Og her kommer vi til noe av det jeg ville skrive om her nå: Avstand og nærhet. Nærhet til dem som leser boka di.

Én ting er familiemedlemmer og venner som nærmest av plikt synes boka di er super.
En annen ting er anmelderne som naturligvis er fristilt en slik plikt.

Men en tredje ting, er de leserne som jeg som forfatter med sikkerhet vet engasjerer seg for den gode boka. Som bruker tid, krefter og energi på å ikke bare lete den fram og lese den, men også å skrive om leseropplevelsene sine i etterkant. Ja, nettopp: bokbloggerne. For en glede det er å lese hva dere har skrevet om «Du»!

Dette innlegget ble født av begeistring, nå senest etter å ha lest hva Thauke2 skriver om «Du»:

«Strålende debut! La det være helt klart, jeg er mektig imponert, dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og det er altså debutarbeidet til Thomas J.R. Marthinsen, 25/26 år gammel journalist og så definitivt også forfatter.

'Du' er en samling fortellinger, 34 i tallet, som viser en litterær modenhet som jeg vil påstå er spesiell for alderen. Her er sylskarpe portretter av en rekke høyst ulike personer og miljøer i en kresen, men samtidig svært leservennlig prosa. De aller fleste fortellingene er ganske korte, stort sett 2-3 sider, den lengste på 7, men på denne begrensete plassen makter forfatteren både å spenne opp et stort lerret (miljø, bakgrunn) og gi presise nærbilder av de sentrale karakterene. Dette mener jeg ikke minst er mulig gjennom en svært sikker fortellerstemme som mange mer erfarne forfattere kan misunne han - og ikke en eneste av fortellingene virker helt likegyldig, om de naturlig nok varierer i intensitet.

Tekstene gjennomsyres av en genuien fortellerfryd, de ulike 'du' har alle sin eksitensberettigelse, og er her ingen ironisk distanse som tar forbehold og helgarderer. Samlingen avsluttes med 'Så dette var ditt liv' , der jeg-fortellerens bestefars liv blir skildret på seks sider. Og da tenker jeg det jeg allerede har tenkt noen ganger gjennom boken: Her er stoff for mange tykkeeeeeeee romaner, det Marthinsen gjør er råflott - bruke så mangeee gode ansatser på en gang. Samtidig er det unektelig litt av en befrielse å lese en som er så flink til å fatte seg i korthet i disse knausgårdske tider.

Som du nå vil ane, kjære leser, anbefales boken på det varmeste, og det er grunn til å glede seg til neste publikasjon fra denne unge, men allerede stilsikre forfatteren.»

Så, kjære bokbloggere der ute, kjære Knirk, Aroundbooks, Thauke2, Janke, Bai og Bokdama: takk for engasjementet!

Wir sind Hamburger

2010-05-18T13:12:00.001+02:00

Hipp, hipp, kjære lillesøster!

2010-05-17T10:32:00.001+02:00

Plundered My Soul

2010-05-15T19:04:00.003+02:00

Denne går det vel strengt tatt an å legge ut uten kommentarer:

På Frogners skyggeside

2010-05-05T11:11:00.004+02:00

Min anmeldelse av Alexia Bohwims «MILF» for ABC Nyheter:

«MILF» er ikke bare tittelen på Alexia Bohwims nye roman, men forkortelse på begrepet «Mother I’d like to fuck». Boka har dessverre blitt små gullklumper begravd i et fjell av gråstein.

(ABC Nyheter): Etter at hun leverte et annerledes og nokså nådeløst innblikk i vestkantfruenes liv og levnet i debutromanen «Frognerfitter» er Alexia Bohwim (f. 1969) nå tilbake med en ny bok fra den rette kanten av byen. Vi blir tatt med til et Frogner som ikke står noe tilbake for fordommene vi har. Snarere tvert imot, vi får dem bekreftet i rikt monn. Her er det pilleknasking og husmordop hånd i hånd med barnepass og refleksjoner om å kjøpe klærne sine i de riktige butikkene.

Hovedpersonen Kim Greve er 39 år gammel, født og oppvokst på Frogner, og fast bestemt på å kjøpe seg en eiendom der. Men Greve passer ikke helt inn i miljøet. Hun har for høylytte meninger, hun blir for sint. Og hun har en bagasje å dra på som passer dårlig overens med det friksjonsløse livet venninnene hennes lever.

Søskenhat
Romanen åpner med at Kim Greve kommer tilbake til bydelen etter et ufrivillig opphold på rehab. Mer enn hun er glad for å ha sluppet fri igjen, er hun bekymret for at oppholdet skal ha frarøvet henne et av de to eneste lyspunktene i tilværelsen hennes: den lille niesa hennes Dina. Vi får raskt vite at Kims søster Toven er mer enn indirekte ansvarlig for oppholdet som skulle gjøre Kim rusfri. Hatet mellom søstrene – og den underliggende sorgen over hva som gikk galt mellom dem – går som en rød tråd gjennom boka.

Frogner for alle penga
Det viktigste i verden er å eie på Frogner. Ikke leie, som Kim gjør. Og parallelt med at hun kjemper for å holde seg på godfot med søstera for å bevare forholdet til niesa, er det ambisjonen om å skaffe penger til å kjøpe en leilighet som driver Kim. Derfor takker hun ja til å jobbe som spaltist for kjendis.com – en tvilsom nettblekke som går Se og Hør en høy gang hva gjelder sladder og løse rykter. Hun lar leserne tro at hun er en av dem som bestandig står på gjesteliste, en av dem som alltid kommer inn hvor som helst. Men sannheten er at det begynner å bli tjue år siden hun faktisk gjorde det. Hun signerer artiklene sine med «MILF» - en forkortelse for «Mother I’d like to fuck».

Grums fra barndommen
I glimt blir leseren fortalt Kims bakgrunnshistorie. En far som dør. En mor som er skuespiller og en stefar som driver med film. En stefar som kanskje er litt for glad i unge stedøtre enn hva godt er. Den unge Kim havner på kjøret – og ender mer eller mindre ufrivillig opp i seilbåten til en av Frogners unge, rike beilere. En playboy som også har en tendens til å gå etter litt for unge jenter. Kim er seksten år da hun blir mor. Hun er seksten år da hatet mot gamle, halvpedofile menn slår rot i henne. Et hat som vokser og vokser gjennom romanen. Og som er nær ved å koste henne kontakten til niesa.

Monotont og kjedelig
Til tross for historien, er Alexia Bohwims bok dessverre en nokså kjedelig affære. Mer enn leseren får ta del i og oppleve fjonge frognerfruers tilværelse, blir vi fortalt om den. Vi får ikke se det selv, men må stole på hovedpersonen Kim Greves utlegninger om nyrike oppkomlinger og utseendefikserte førtiåringer. Dagene går stort sett med til å sitte på kaféer og føre nitide lister over interessante emner som «Norges kjekkeste MILF-er» og også «Norges kjekkeste FILF-er», altså mødre og fedre som er knullbare. Problemet er bare at det ikke er tjueåringer som fører disse listene, men MILF-ene selv. De er straks førti, de bruker botox for å fjerne bekymringsrynkene sine og tar brodden av verden ved hjelp av eksklusive piller. Én slik liste hadde kanskje fungert, men dessverre er boka full av dem. Og tanker omkring de menneskene som figurerer på listene – og dem som lager dem. Med andre ord: Gørrkjedelig lesning.

Underspilt drama
Man skal alltid anmelde boka som foreligger, ikke boka man skulle ha ønsket seg. Men det er noe ved Alexia Bohwims skriving som likevel gjør det fristende å si at det er synd boka er som den er. For hun kan skrive. Hun glimter til med kjappe karakteristikker som bærer preg av menneskelig teft. Både når det gjelder hovedpersonens tanker om andre – og om seg selv. Hun skriver for eksempel:

«Jeg ante ikke hvordan kroppen min så ut. Egentlig. I menns øyne. Gutters øyne. Om jeg var blitt en ’spreking’, en sånn kjekkas som plutselig en dag våkner opp som gammel gubbe, men som tror han er kjempekjekk fordi magen er flat, en mann som tror han ser ung ut fordi han fortsatt har hår (…) Var jeg også blitt en spreking? En sånn tynn dame som ni-soler seg, og ikke ser at huden på brystet kunne tillhørt en gyllen elefant, og at selv tynne mager har vannrette streker og oval navle. Oval på tvers. Med innsunken, utrent rumpe som har mistet all elastisitet, og innhulte, konstant trøtte, men oppsperrede øyne. Håret mitt var krøllete og føltes grått.»

Derfor er det også så synd at den underliggende handlingen – grumset fra barndommen og frykten for at niesa skal bli utsatt for det samme – er så nesten totalt begravd i uvesentligheter og kjedelig fyllstoff som skal få sidene til å gå. Intrigene boka er full av, er søvndyssende, mens den mer alvorlige intrigen som ligger og lurer, dessverre ikke blir plukket opp.

Mer motstand!
Til neste gang Alexia Bohwim skriver en bok er det lov til å håpe at hun kan få litt mer motstand. For hvis forlaget fortsetter å presentere henne som en tøff dame som nærmer seg midlivskrisa med stormskritt og som sikler etter unge gutter på Oslos beste vestkant, tror denne anmelder at de går glipp av et fortellertalent som kanskje har noe viktig å fortelle.

2 av 6 stjerner.

Ingvar Ambjørnsen om «Du»

2010-04-19T14:48:00.005+02:00

«Det har vært skrevet mye om bokhandlere og debutanter i det siste, om hva som vises, og hva som holdes skjult, gjemt bak bestselgende kriminalromaner, kokebøker og fjas, for hvor er boken man arbeidet på i fire år, selve steinen i hjertet, barnet, kjærligheten – om ikke stuet bort, gjemt på loftet eller i kjelleren, sammen med uønskede diktsamlinger fra 1983? Og det er sant! Det er vanskelig og vondt, det er nesten umulig å klare seg i denne ordenes jungel, de fleste bukker rett og slett under, de gir opp og tusler tilbake til normaliteten igjen, til lærergjerningen eller ekstravaktene på sykehjemmet.
Men ikke DU Thomas, det er en ordre!»

Etter et helgebesøk i Hamburg la Ingvar Ambjørnsen ut denne meldinga på FB-sida si. Jeg lover å etterleve ordren!

Drama på badet

2010-04-14T10:21:00.002+02:00

Hypnotisk familiegrøss

2010-03-29T19:15:00.004+02:00

Min anmeldelse av Lars Keplers «Hypnotisøren» for ABC Nyheter:

Med et reklamestunt av dimensjoner, ble pseudonymet Lars Kepler Sveriges nye krimkonge da «Hypnotisøren» utkom i fjor. Men er den så god som ryktet tilsier?

(ABC Nyheter): Da krimboka «Hypnotisøren» ble lansert i Sverige i fjor, gjorde den rent bord hos kritikere og publikum. Den ble straks solgt til 28 land. Men hvem skjulte seg bak pseudonymet Lars Kepler? Var det krimgeneralene Jan Guillou eller Henning Mankell? Nei. Mankell gikk fornærmet ut og avkreftet ryktene. Var det skrekkforfatteren John Ajvide Lindqvist? Nei, det var det heller ikke. Svenske aviser kastet seg ut i en klappjakt på opphavspersonene.

Etter noen ukers intensiv gravejournalistikk, oppdaget Aftonbladet hvem som skjule seg bak Kepler-navnet. Det var forfatterekteparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril. To vanlige forfattere uten tidligere krimbøker på samvittigheten. Hva var det som røpet dem? Jo, broren til Alexander viste seg å være hypnotisør. Og tidligere hadde Alexandra skrevet om en som het nettopp Kepler til etternavn.

Fullblods krimdebut
Til tross for at Alexandra Coehlo Ahndoril har skrevet om historiske personligheter som Tyco Brahe og Alexander Ahndoril har skrevet fiksjonaliserte biografier, har de klart å skrive en fullblods kriminalroman. Det har unektelig noe å si for språkføringen at forfatterne har skrevet andre bøker tidligere, for tilfanget av karakterportretter og beskrivelser er løftet atskillige hakk opp fra den gjengse krimsjangeren. Det at boka er skrevet av en mann og en kvinne sammen, gir også en sjelden dybde og troverdighet til de ulike karakterene; forfatterparet har garantert spilt ballen godt seg i mellom.

En familie blir funnet massakrert
«Hypnotisøren» åpner med at den finsksvenske politietterforskeren Joona Linna i Rikspolitiet fatter interesse for det som tilsynelatende ser ut som et hevnoppgjør i et gamblingmiljø. En familiefar med betydelig spillegjeld blir funnet brutalt drept på et idrettsanlegg. Samtidig blir familien hans funnet grovt nedslaktet i sitt hjem. Det later til at gjerningsmennene har drept familien først, og så gått etter mannen. Men vår helt Jonna Linna synes forklaringen er for enkel, for opplagt. For er det ikke noe med blodsporene som sier at det var mannen som ble drept først, og deretter kona og dattera?

Den eneste overlevende er familiens femten år gamle sønn, Josef. Han overlever alvorlige kuttskader, en punktert lunge og betydelige skader mot leveren. Han blir liggende på sykehuset og svever mellom to tilstander. Politietterforsker Joona Linna oppdager snart at familien har en datter som også overlevde. Men hvor er hun? Hva vet hun? Linna skjønner at han må få avhørt femtenåringen så snart som mulig.

Hypnoselege med en historie
På sykehuset jobber det en lege som heter Erik Maria Bark. Han har en forhistorie som en av Sveriges mest anerkjente hypnotisører. Men han sluttet å hypnotisere for ti år siden og lovet seg selv aldri å gjøre det igjen. Omsider får politietterforsker Linna likevel overtalt ham til å bryte løftet sitt. Dette utløser den reneste malstrøm av hendelser som binder fortid og nåtid sammen i et klamt, nevrotisk grep.

Spenstig persongalleri
Lars Kepler – eller forfatterparet Ahndoril – spiller på et rikt galleri av karakterer i denne boka. De nøyer seg ikke med å la handlingen utspille seg på trøtte politikontorer eller i underverden, slik tilfellet jo ofte er med skandinavisk krim. Nei, i «Hypnotisøren» kastes leseren ut i ungdomsmiljøer som kan skremme på høylys dag, vi dykker ned i psykiatriske pasienters hypnosebehandling og vi får glimt av hovedpersonenes private problemer. Det handler om alkohol, pillemisbruk og utroskap. Om løgner og forstillelse. Samtidig følger vi den heseblesende jakten på drapsmannen. Som kanskje ikke har fullført sitt morderiske løp. Hele tiden lurer karakterens forhistorie i bakgrunnen. For hvorfor sluttet hypnoselegen Erik Maria Bark egentlig med hypnose ti år tidligere?

Psykisk ubehagelig
Bokas styrke er at handlingen er så intelligent lagt opp og så kronglete fortalt, at leseren hele tiden overraskes over nye, faretruende vendinger. I tillegg er det konstante nærværet av flere enn én person med en noe forstyrrende psykisk bagasje nok til å gjøre denne mursteinskrimboka til maratonlesning.

Noe av det som skiller den fra andre krimbøker, er fokuset på barn. For hva om Pókemon-fascinasjonen til tenåringen din egentlig handler om vold og makt? Hva om søskekjærlighet egentlig handler om noe ganske annet, noe så grusomt at det nesten ikke finnes ord for det? Bokas nøye utpenslede voldsbeskrivelser er tidvis nesten for sterk kost.

For din egen sinnsuro
«Hypnotisøren» er første bind i en serie planlagte kriminalromaner med finsksvenske Joona Linna i hovedrollen. Han skiller seg ut fra de gjengse krimheltene. Han er ikke alkoholisert, han er ikke sliten, han er ikke en ensom ulv. Neste bind kommer på svensk til sommeren, og «Hypnotisøren» skal ganske snart filmatiseres. Forfatterparet Ahndoril lover å la Lars Kepler få skrive mer i framtida.

Det er godt nytt for deg som skal på påskeferie, og som kanskje gruer deg ørlite til å tilbringe for mange hyggelige timer i påskesola med familien og KvikkLunsj og melkesyre i lårene etter timevis i løypene. For så kan du senke deg ned i «Hypnotisørens» kullsorte mørke når du har fått litt for mye familiekos. Med «Hypnotisøren» er påskeuhyggen sikret – og familiekos blir aldri helt det samme.

5 av 6 stjerner.

Spenstig påskelektyre

2010-03-27T15:02:00.005+01:00

Redaksjonen i Gyldendals litterære tidsskrift ramlet over intervjuet med den britiske forfatteren W.G. Sebald som jeg oversatte på pur nysgjerrighet for to år siden. De tok kontakt. Vi sendte mailer fram og tilbake. Jeg frisket opp engelsken. Resultatet finner du i årets første nummer av Vinduet. Hele nummeret er i hovedsak viet Sebald. Det er nyoversatte tekster, det er intervjuer, det er artikler og i det hele tatt. Har du lyst til å vite mer om den briljante forfatteren av "Vertigo", "Austerlitz", "De utvandrede" og "Saturns ringer" - nøl ikke, gå etter påskefargen!

Snacks fra Samtiden

2010-03-09T11:31:00.003+01:00

Årets første utgave av Samtiden byr på mye godt lesestoff. Til tross for et søvndyssende omslag i gråtoner, byr tidsskriftet på i hvert fall tre særdeles leseverdige bidrag. Jeg nøyer meg med en kjapp omtale av disse tre. For det beste med Samtiden er alltid at noe faller i smak, mens noe bare blas forbi. At man kan velge. Og at det man velger, gjerne er godt gjennomarbeidet og overraskende lesning.

Renberg intervjuer Knausgård
For de av oss som var så heldige å klare å snike oss inn på Litteraturhuset i starten av desember i fjor og fikk se og høre Karl Ove Knausgård bli intervjuet av sin venn, forfatteren Tore Renberg, er det bearbeidede og utvidede intervjuet i Samtiden, som strekker seg over hele 26 sider et gledelig gjensyn. De to forfatterne bakser seg gjennom flere interessante temaer, med Knausgårds «Min kamp»-serie som omdreiningspunkt. Eller snarere: Omdreiningspunktet er vel egentlig Renbergs retoriske spørsmål: «Hva er det du egentlig har gjort?» For deg som vil ha en dyperegående innsikt i hva slags tanker Knausgård har gjort seg før og underveis i lanseringen av seksbindsverket sitt, er dette intervjuet ypperlig. Krydret som det er med utdrag fra brev Knausgård har sendt kameraten opp gjennom årene, gir det en helt annen innsikt i Knausgårds litterære virkemåte enn du får gjennom de skarve dagspresseintervjuene han har gitt siden i høst. Det som er det mest kraftfulle i de fire første bindene av bokserien, er også det beste med intervjuet: Når forfatterne nærmer seg primus motor i sine respektive forfatterskap – fedrene sine – er intervjuet på sitt aller sterkeste. Som Knausgård sier:

«Han er antakelig det mest formende mennesket i mitt liv. Hvorfor skulle han få definere meg? Hvorfor skal jeg være en sønn hele mitt liv? Er man sønn, ser man opp. Er man far, ser man ned. Det er en stor forskjell på verdensanskuelsene det skaper.»

Ørstaviks poetikk
Etter «kallet-romanen» og lesestykket «I morgen skal det være åpent for alle», var Hanne Ørstavik i høst tilbake med ny roman. «48 rue Defacqz» er, slik jeg ser den, hennes tilbakekomst til romansjangeren. Hun gir den en ny sjanse, på en måte. Og i det nye Samtiden skriver hun en slags poetikk med denne boka som utgangspunkt. Det er en utrolig fin tekst som, når man først går den i møte, åpner seg for hennes språkelige sanselighet, løfter både skrivearbeidet og lesearbeidet opp til noe som handler om så mye mer enn bare å skrive eller bare å lese en bok. Som hun sier det:

«Språket holder ikke. Likevel er det jo noe som holder, i språket. Det er noe som holder, og det er derfor vi kommer teksten i møte, derfor vi våger å åpne oss for den, i tillit. Til at det er noe i den som likevel holder oss. I klangen, i rytmen, i tone, i holdning. I formen, fordi noe har fått en form så det er mulig å være der. Sånn blir språket, og lesningen, en dobbel erfaring, av oppløsning og fall, og samtidig, helt samtidig, av oppsamling og løft. Det var ingen hjelp noe sted. Men det hjelper å si det. Det hjelper å si det som det er.»

Geir Gulliksens kjoler
I sin tekst «Se min kjole» kretser Geir Gulliksen inn et vedvarende problem for ham som mann. Det er en modig tekst hvor forfatteren viser fram hvor problematisk han synes kategoriene «mann» og «kvinne er», og den er overøst med eksempler både fra bøkene hans, spesielt den siste «Tjuendedagen», og hverdagslivet. Det er spesielt et eksempel han gir, som jeg bet meg merke i. Han er i butikken. Skal ha frossenfisk og melk. Ved fiskedisken gir han en stresset dame forrang til utvalget og får et smil tilbake. Ved melkeskapet forsøker han å gjøre det samme for en mann, altså å gi plass, slik at denne mannen kan ta noe fra skapet før ham selv. Men mannen reagerer ved å si «Nei, det går bra.» Han tar ikke imot den vennlige gesten. Senere møtes de igjen ved kassene, og Gulliksen håper mannen vil slippe ham forbi, som et svar på gesten. Men den gang ei. Gulliksen skriver:

«Dermed var jeg bare en vag forstyrrelse, et annet hanndyr, og altså en hindring. Og dette skjønner jeg ikke. Han ville helt sikkert sluppet frem en hvilken som helst kvinne, akkurat som jeg ville gjort. Og hvorfor brydde han seg ikke om hvordan han så ut engang? Jeg mener: er vi ikke mennesker for hverandre, bare fordi vi er menn?»

Ja. Tre gode tekster. Tre veldig forskjellige tekster. Hvis du mangler noe godt lesestoff for tida, eller har behov for å konkurranseutsette din skjønnlitterære lesning: Stikk ned og ta med deg et eksemplar av Samtiden. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Årets første Knausgård

2010-02-24T17:12:00.006+01:00

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Fjerde bok» for ABC Nyheter:

Han forteller om sin fars alkoholisme, en frustert jomfrutilværelse og forelskelsen i en 13 åring, men Knausgård skriver ikke lenger like nådeløst utleverende, mener vår anmelder.

I «Min kamp. Fjerde bok» tar Karl Ove Knausgård leseren med til den fiktive bygda Håfjord. Han er atten år gammel, han har søkt en stilling som vikarlærer for ett år, for å legge seg opp penger – og for å skrive. Han skal bli forfatter.

Vi er med ham når han ankommer den nordnorske bygda for første gang, og de første hundre sidene går med til å introdusere bygda, menneskene, skolen og elevene. Så gjør han et byks som strekker seg over to hundre sider, tilbake til ungdomstida i Kristiansand og den kronglete veien ut av familiens «lune rede». Resten av boka handler om lærertilværelsen i Håfjord.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra de første tre bøkene i romanserien; han er akkurat like opptatt av hva andre synes om ham nå som han var i barndommen. Han er akkurat like splittet mellom selvforakt og grandiositet. Men gjennom hele boka lurer spørsmålet, eller spøkelset: Når kommer historien fra Knausgårds debutroman «Ute av verden»? Når skal læreren forelske seg i sin trettenårige elev?

Ut av redet, inn i verden
I motsetning til de tre tidligere bøkene i serien, er denne mer tydelig oppdelt i to ulike deler. Og den første delen, som handler om å komme som attenåring til en bygd langt nord og møte menneskene som bor der, er stort sett nokså konvensjonell. Det er søringens forbauselse over den nordnorske gemytten, det er overraskelsen hans over gjestfrihet og alkoholkonsum, og det er fascinasjonen for det uttalte «enkle livet» til disse menneskene som lever her i midtnattsol eller stummende mørke døgnet rundt.

Det som dessverre preger første del av boka, foruten gjensynsgleden leseren føler etter å ha hatt fri fra «Min kamp»-universet siden desember, er at dette har Knausgård skrevet om før. I sin debutroman fra 1998 handler det om det samme; ankomsten har vi lest om, det å finne sin plass i et bitte lite lokalsamfunn nordpå og alle utfordringene med jenter har vi hørt før.

Det som er nytt, er at Knausgård i langt større grad bruker detaljveldet fra sin egen erindring. Her er detaljerte gjennomganger av musikkpreferanser, bøker og forfattere han leser og liker, og gjengivelsen av stedet føles også mer presis, mer konkret. Men det er også mer tydelig denne gangen, at avstanden mellom forfatteren og fortelleren er større. Knausgård skriver for eksempel:

«Jeg satte flasken på gulvet og konsentrerte meg om skoene. Da de var på, ramlet jeg ut i den lyse natten, ned til veien, hvor gjengen stod og ventet. Bussen stod parkert i en oppkjørsel hundre meter bortenfor. En av dem åpnet døren og satte seg i førersetet, vi andre kløv ombord og gikk innover den gamle, store doningen. Den var innredet med sofaer og bord og barskap, alt i plysj og finér, så det ut som. Vi satte oss ned, sjåføren startet den brummende motoren, og det var fram med flaskene og ned på veien, og da vi humpet bortover veien langs fjordsiden, var det med en drink i den ene hånden og en sigarett i den andre. Det var et eventyr.»

Problemet i denne første delen av boka, er at Knausgård for første gang i prosjektet mer forteller enn viser fram. Gjengivelsen av observasjoner av de andre, oppleves litt fikse, litt postulerte. Eller sagt på en annen måte: Han viser oss ikke at det var et eventyr, han forteller oss det. Og det er en svakhet som ikke har vært påtrengende i de tidligere «Min kamp»-bøkene. Denne anmelder er fristet til å våge påstanden om at han fortalte denne delen av historien skarpere i «Ute av verden».

Fra gutt til mann
Når det er sagt, byr tilbakeblikket på den siste gymnastida i Kristiansand på en langt rikere fortelling. Et tema som formelig syder som en blanding av et mareritt og en unggutts drøm gjennom hele boka, er drømmen om å debutere. Ikke som forfatter, men seksuelt. Her er Knausgård i sitt ess når det gjelder å beskrive følelser fra den gang han var ung. Frustrasjonen hans ligger tykt mellom linjene – og fabuleringene om hvordan det vil bli, dette, å ligge med noen, ha sex, knulle står ikke en millimeter tilbake fra den styrken Knausgård tidligere har turnert sin livshistorie. Han skriver:

«Jeg ville gitt hva som helst for å ligge med noen. Hvem som helst, egentlig. Om det skjedde med en jeg elsket, altså Hanne, eller med en hore, spilte ingen rolle, om det så skulle ha skjedd som en del av et satanistisk innvielsesritual med geiteblod og hetter, ville jeg ha sagtja, jeg er med på det. Men det var ikke noe man fikk, det var noe man tok. Nøyaktig på hvilken måte visste jeg ikke, og da ble det en ond sirkel, for når jeg ikke visste, ble jeg usikker, og var det noe som virket diskvalifiserende, noe de ikke ville ha, var det usikkerhet. Såpass hadde jeg forstått. Man måtte være sikker, bestemt, overbevisende. Men hvordan komme dit? Hvordan i Herrens navn komme dit? Hvordan gå fra det å stå foran ei jente i fullt dagslys, med alle klærne på, til å ligge med henne i mørket noen timer senere?»

Flere av disse beskrivelsene er morsomme, men de er også såre. For han lider under dette, den unge Knausgård. Det fyller bevisstheten hans dagen lang, gjennomsyrer ham totalt. Ja, ikke bare om dagen, for det viser seg snart at han også drømmer om jenter om natta – og at han ofte kommer i søvne. At han våkner opp med klebrige boksershorts han skyller i springen før han kaster dem i moras vaskekurv.

Kjærlighet og kulde
Som i de foregående bøkene, handler også dette fjerde bindet om forholdet mellom Karl Ove Knausgård og faren. Men denne gangen er det en litt annen far vi får se, og en gryende annerledes Karl Ove. Foreldrene skiller seg. Faren finner en ny kjæreste. Og begynner å drikke. Utviklingen fra denne første, begynnende drikkingen går tilsynelatende med stormskritt – og faren begynner å drikke ikke bare i helgene, men også på hverdager.

I de lange passasjene i boka hvor Knausgård vender tilbake til faren, er det partier som er så gode at det skinner av setningene. Dette er litteratur på sitt aller ypperste; dette er verdenslitteratur.

Faren, som vi kjenner som en hustyrann fra første og tredje bok, viser seg denne gangen fra en annen side. I tillegg til hardheten, kulden og det eksplosive temperamentet, dukker det opp et bilde av en sentimental, tidvis sterkt angrende far. Etter skilsmissen, drikker han mer. Og når han drikker, er det noen ganger Karl Ove han vender seg til med sin sårbarhet, sitt livs store sorg over å ha vært den faren han var i Karl Ove og Yngve Knausgårds oppvekst.

Det gjør direkte vondt å lese det, først og fremst fordi han er så tindrende klart skildret, faren, men også fordi Knausgård ikke går av veien for å beskrive hvor umulig det er for ham å åpne seg mot faren. En far han fortsatt er redd for, men nå også er begynt å se på med en slags medlidenhet. Samtalene han har med mora Sissel om faren, er også smertefulle å lese. Etter farens død, får vi vite, fant brødrene Knausgård noen notatbøker som tilhørte faren. Der hadde han, i stikkordsform, skrevet om dagene sidene. Om disse skriver Knausgård:

«Vi lever ikke livene våre alene, men det betyr ikke at vi ser dem vi lever det sammen med. Da pappa flyttet til Nord-Norge, og ikke lenger stod fysisk foran meg, med sin kropp og sin stemme, sitt temperament og sitt blikk, forsvant han på sett og vis ut av livet mitt, i den forstand at han ble redusert til et slags ubehag jeg av og til ble konfrontert med, når han ringte eller når noe minnet meg om ham, et slags felt i meg som ble aktivisert, og i det feltet lå alle mine følelser for ham, men ikke ham. Den jula han ringte fra Kanariøyene, og de ukene som fulgte, lete jeg senere om i notatbøkene hans. Der står han i sin egen rett, midt i sitt eget liv, og kanskje er det derfor det er så vondt å lese for meg, at han ikke bare er mye mer enn mine følelser for ham, men uendelig mye mer, et helt og levende menneske midt i livet.»

Så er det da vi, som lesere, får være med på en forvandling. For hva er det Knausgård gjør med «Min kamp»-bøkene? Ikke bare står han fram i all sin tydelighet med sitt eget liv, helt fra barnsbein og nesten opp til umiddelbar nåtid. Nei, han skriver også livet til faren sin. Kanskje er det her noe av styrken bak hele prosjektet trer tydeligst fram: faren står ikke lenger i sin egen rett, men i sønnens. Og denne sønnen har vokst opp med ham. Hater ham. Frykter ham. Men han elsker ham også, og det har det igjen blitt fantastisk litteratur av.

Ute av verden igjen
Framstillingen av livet som vikarlærer i den fiktive bygda Håfjord blir ekstra interessant av det faktum at Knausgård både implisitt og nokså eksplisitt lar det skinne igjennom at han har skildret det hele før, delvis fordekt, i debutromanen «Ute av verden». I den skildrer han inngående hvordan hovedpersonen Henrik Vankel forelsker seg i sin trettenårige elev. I «Min kamp. Fjerde bok» får vi skildringen på nytt, men ikke like utbrodert. Her heter en av elevene hans Andrea. Hun er tydelig forelsket i vikarlæreren sin, men i motsetning til det som har kjennetegner Knausgårds prosjekt hittil, er det som om han innhyller det hele i en slags tåke. Kort sagt er det vanskelig å vite hvem av historiene – den i «Ute av verden» eller denne i «Min kamp» – som sier mest om sannheten.

Her blir det, kanskje for første gang, tydelig at Knausgård helt klart har skrevet om livet sitt til å bli en roman. Det er som om historien i debutboka og fortellingen fra Håfjord i denne boka blir til to parallelle løp. Hver seg forteller de en del av det hele, men det er ikke godt å si hvordan de overlapper, eller om de i det hele tatt gjør det. For også i denne boka kysser han en trettenåring, også i denne boka slår hjertet hans hardt når han ser Andrea sitte i klasserommet og rødme når han møter blikket hennes. Men det er hyllet inn i alkohol, i fyllesyke og uklare formuleringer. Innimellom stiger det likevel til overflaten, som når han skriver:

«Jeg har aldri dratt tilbake dit, men har av og til mareritt om det, virkelig forferdelige mareritt, som ikke består av noe annet enn at jeg kommer kjørende inn i bygda igjen etter alle disse årene. Det er tydeligvis ille nok. Hvorfor? Hendte det forferdelige ting der? Gjorde jeg noe jeg ikke skulle ha gjort? Noe forferdelig? Jeg mener, utover å rave full og ukontrollert rundt om nettene?»

Men vi får ikke hele historien. Han oppsøker Andrea og venninna hennes senere, etter at han har debutert med «Ute av verden», men vi får ikke vite noe mer. Annet enn vage antydninger. Han skriver:

«Jeg skrev en gang en roman som utspilte seg der. Den romanen skrev jeg i blinde. Jeg hadde ikke tanke for forholdet mellom fiksjon og virkelighet. (…) Historien var jo ikke tatt ut av luften. Tvert imot, det var i luften den lå. Jeg arbeidet som lærer der oppe et år, og når jeg av og til kunne glede meg over å skulle gå på jobb om morgenen, var det fordi hun var der. Hun: Andrea.»

Karl Ove Knausgård gjør det derfor med «Min kamp. Fjerde bok» klinkende klart at det er romanforfatter han er. At det er han som bestemmer hva som står på sidene. Også selv om han har bedyret at det er sitt eget liv han vil undersøke i minste detalj. Med fjerde bok i serien forteller han oss at det kanskje ikke alle undersøkelsene han vil fortelle alt om. At det også er hendelser i livet selv han ikke kan skrive om. Det gjør at «Min kamp. Fjerde bok» sikkert vil skuffe noen sensasjonshungrige lesere, men at den samtidig viser fram hva stor litteratur virkelig har kraft til å gjøre.

5 av 6 stjerner.

NRK-intervju om «Du»!

2010-02-24T17:04:00.002+01:00

NRK.no/litteratur har laget en serie intervjuer med vårens debutanter. I dag var turen kommet til «Du». Intervjuet finner du her. Eller her:

– Yes, det går an!

Brynjulf Jung Tjønn

Med novellesamlingen «Du» debuterer journalisten og bokanmelderen Thomas J.R. Marthinsen skjønnlitterært.

– Det å lese har gitt meg så utrolig mye, og jeg vil gjerne prøve å gi noe tilbake, forteller han til NRK.no.

Fortell om debutboken din.
– «Du» er 34 fortellinger om like mange personer. Jeg undersøker hvor mye vi egentlig kan vite om andre, og hva de betyr for oss. Boka handler om kjærlighet og død, familie, hukommelse og erindring. Jeg-personene vil gjerne så tett innpå andre mennesker som mulig. Spørsmålet er om det egentlig går.

Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Oj. Første gang jeg leste en «Pelle og Proffen»-bok som tiåring og tenkte at dæven, det går an å skrive om sånn som livet er! Det å lese har gitt meg så utrolig mye, og jeg vil gjerne prøve å gi noe tilbake.

Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Jeg gikk på forfatterstudiet i Bø i 2007-2008. Jeg skrev før det også, men da handlet det alltid om ensomme, gamle menn på bondegårder. Men så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive fortellinger som ligger nærmere mitt eget liv, min egen alder. Da fant jeg min måte å skrive på, mitt eget språk.

Hvordan føltes det da du fikk beskjed om at manuset var antatt?
– Det føltes som et eneste stort «Yes, det går an!»

Hvem er dine litterære forbilder?
– Jeg vet ikke om de kan kalles forbilder, men jeg digger å lese bøkene til Ingvar Ambjørnsen, Trude Marstein, Jens Bjørneboe, Hanne Ørstavik, Axel Jensen og Karl Ove Knausgård. Om og om igjen.

Fortell om din siste store leseropplevelse.
– Jeg leste Knausgårds «En tid for alt», og slukte den voldsomme bevegelsen som skjer i den boka, hvordan hele bibelhistorien suges opp og inn i en fortelling om hovedpersonen og faren hans, om hvordan alt, etter over fem hundre sider kulminerer i det fantastiske spørsmålet faren stiller sønnen: «Du vet at måker en gang var engler?». Den er briljant.

Mange drømmer om å bli forfattere. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Stol på at det er viktig at akkurat du skriver. Så: skriv, skriv, skriv!

En av fjorårets diktdebutant, Audun Mortensen, prøver å leve lengst mulig på bokhonoraret. Hva slags planer har du for ditt bokhonorar?
– Ingen spesielle. Penger kommer, penger går. Det er merkelig hvordan det er.

Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Altså, jeg vet jo at det skal godt gjøres å bemerke seg med en vanskelig plasserbar novellsamling, men forventningene mine handler selvfølgelig om å bli lest. Av overraskende mange.

© NRK.no 2010.

«Velskrevet brødtekst»

2010-02-24T16:56:00.000+01:00

Fikk beskjed om at «Du» er anmeldt i den ferskeste utgaven av Studvest. Du finner anmeldelsen her. Og jeg legger den for sikkerhets skyld også ut her:

Anmeldt av Therese Sanni

Stilrunking og runking med stil. Boka «Du» er boka med 34 korte fortellinger der de evige mellommenneskelige relasjoner står i fokus. Gjennom én (flere?) navnløs(e) jeg-person(er), gir boka raske innblikk i livets små og store øyeblikk – det være seg livet, døden, og, ja, du gjettet riktig: Kjærligheten.

«Du» er boka om deg, stalkeren (Richart) som onanerte til stemmen din (Sissel Rotsetvatn) hver fredag, om deg (Sigurd) – din slitne norsklærer som får elevene til å lese Bjørneboe, og om deg (Tanya) og ditt første tungekyss med jeg-personen. Og det er boka om deg, morfar, som dør etter ditt andre hjerteinfarkt. Og slik fortsetter historiene. For det er akkurat denne voyeuristiske, men deltakende, stemmen som tilhører jeg-personen. Den er dermed den drivende faktoren som spinner de 34 små historiene i «Du» sammen i en større sammenheng. Dessverre er det òg noe av denne bunnsolide og litt for tro- eller formfaste sammenhengen som gjør boka så repeterende at den tidvis blir en slags parodi på seg selv.

Forfatteren av boka, Thomas J.R. Marthinsen, har utvilsomt et stort skrivetalent. Mange av fortellingene hans er vakre skildringer av menneskeliv som glir fra – eller mot hverandre. Men til tross for høydepunkter som åpnings- og avsluttningssekvensene, «Solskinn» og «Så dette var ditt liv» (som delvis overlapper fortellermessig), virker det ikke som om alle historiene er like viktige. Noe av det som trekker fortellingene ned kan være en delvis intetsigende slutt, hyppige og noe pubertalske skildringer av alt-som-har-med-sex-å-gjøre, eller en litt for banal grunnhistorie. Alle disse momentene gir følelsen av at deler av boken strengt tatt kunne vært komprimert ned.

Men at «Du» kan være starten på et lovende forfatterskap, er det overhodet ingen tvil om. Marthinsen har en klar og særegen fortellerstemme som innbyr til mersmak. Selv om stilen er på plass, kan det være en tankevekker at det ikke alltid lønner seg å spille alt på ett kort (les: stilen). Men så fort stilen ikke blir (nesten) det eneste høydepunktet med Marthinsens bøker, lover det mer enn godt for fremtidige utgivelser.

© Studvest 2010.

«Drittsekk»-opplesning!

2010-02-18T19:35:00.007+01:00

På tirsdag var det lanseringsfest hos Gyldendal. Eller vårslepp, som de kalte det. Det var opplesninger fra bøkene til C. Cafagna, Wenche Mülheisen, Jan Grue, Thomas Enger, Rune Nøstvik, Merete Junker, Kjell Ola Dahl, Gunnar Kopperud og undertegnede. Med unntak av to forfattere, var samtlige der for å gi tryne til boka si. Selv hadde jeg også slekt og venner med, så det var litt av en kveld. Denne videoen ble til gjennom en sammensvergelse mellom noen av de frammøtte.

Jeg leser «Drittsekk» - en av de korteste fortellingene fra «Du»:

Filmet av Erik Strangstad.

Ekstase i Dagbladet!

2010-02-15T12:35:00.005+01:00

Jeg våknet opp til dobbeltanmeldelse i dagens Dagbladet - det vil si anmeldelse av både min egen «Du» og Jan Grues «Alt under kontroll». Anmeldelsen ligger ikke på nett, men jeg legger den ut her. Om du plukker opp dagens avis kan du også lese om fem av mine favoritter fra bokhylla.

Fra ekstase til ironi

Maya Troberg Djuve

To novelledebuter med ulik temperatur: Den ene er intellektuell og kjølig humoristisk, den andre breddfull av følelser.

BOK: Ingen av disse to debutantene skriver tradisjonelle noveller med en utvikling, spenningskurve og en spisset slutt som løfter det hele. Thomas Marthinsen er den som kommer nærmest med «Du», som han kaller «fortellinger».

Skjebnefortellinger
Samlingen består av 34 fortellinger, eller øyeblikksbilder, som er henvendt til et du. «Jeg ligger oppå deg, Ada», starter den aller første og nesten perfekte teksten. Her opplever fortelleren den seksuelle ekstasen, samtidig med at bestefaren, som han er så glad i, dør.

I andre fortellinger er du-et en venn eller plageånd, en gammel lærer, en bror, en mor. Fortelleren ser, fabulerer fram eller erindrer du-ets historie og skjebne. Som i fortellingen om læreren som er ribbet for all glød:

«Du kommer inn i klasserommet og sier at nå skal det leses i «Jonas». Det er uten begeistring du sier det, det lyder som et sukk… Jeg har så lyst til å gjøre noe for deg, ta imot deg, det du har å komme med, men jeg gjør ingenting.» Historien er en av samlingens beste, sammen med fortellingen om moren som har mistet en sønn, og to brødre på tur i en Volvo.

Ute av kontroll
Mens Marthinsen konsentrerer seg om det nære, er «Alt under kontroll» beskjeftiget med det fjerntliggende: I én novelle går hovedpersonen inn for å gjøre Oslo til kanalby - og greier det. I en annen krysses «Da Vinci-koden» med «Star Wars», og i en tredje vittig novelle strever en redaktør med manusinnhøsting, i skogen. Han sirkler inn forfattervillmannen, for å snappe til seg manuset, som antas å være modent. Det er en farefull jakt med livet som innsats.

Ironi og absurditeter preger disse novellene som tar opp temaer som: Hvilken virkelighet gjelder? Hvem har den egentlige kontrollen - over historien(e), systemene og livene? Flere enn én gang bringer boka tanken inn på filmen «The Truman Show».

Humanisme
Begge debutbøkene er språksikre. I temperatur er de ulike. Grues prosjekt har et kjølig intellektuelt preg, og stilen er nærmest redegjørende. Han skaper et fremmedartet, tidvis kafkask, univers, der ironi og satire skaper distanse. Tekstene kan virke i overkant kontrollerte: De er fiffige og velturnerte, men forskyver i liten grad leseren.

I Marthinsens bok driver følelsene fortellingene. Her er sinne, nysgjerrighet, begjær. Frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet. Humanismen som ligger i bånn, er bevegende. Gjensynet som inngangsport til fortellingene virker litt oppbrukt etter hvert, men de mange høydepunktene oppveier de små skavankene.

© Dagbladet 2010.

Det voksne barnet

2010-02-13T17:47:00.007+01:00

Skuespilleren Michael Nyqvist har skrevet en fin, varm selvbiografi om jakta på sin egen identitet. Boka heter "Når barnet har lagt seg" og anmeldelsen jeg har skrevet for ABC Nyheter finner du her. Eller her:

Ble sin egen detektiv

Han er best kjent for rollen som Michael Blomkvist i filmatiseringen av Stieg Larsson-bøkene. I sin debut som forfatter er Michael Nyqvist like god til å skrive som han er til å spille, skriver ABC Nyheters anmelder.

Vi kjenner han best som hovedrollen i «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengte», basert på den avdøde krimkongen Stieg Larssons gigantsuksess av en bokserie.

Sår og naken
I fjor utkom Michael Nyqvists korte selvbiografi om livet som adoptivbarn i Sverige. Nå foreligger «När barnet lagt sig» i norsk språkdrakt. Og la det sies først som sist: Nyqvist har helt klart flere talenter enn å spille andre mennesker foran kamera. Han har skrevet en naken, sår og likefram skildring av jakten på sin egen identitet.

Livet bak scenen
Som en av Sveriges mest anerkjente skuespillere både på film og scene, har Nyqvist i en årrekke levert den ene sterke tolkningen etter den andre. I «Når barnet har lagt seg» får leseren et innblikk i livet bak scenen, livet slik det så ut når kameraet ikke var på.

Han er urolig, nervøs. Han tviler på om han kan klare å stå løpet ut, tviler på om han kan gjennomføre teaterstykket. Så får han barn. Og han skjønner at han er nødt til å finne ut av det han har utsatt så lenge: Han må finne ut hvor han kommer fra. Hvem han kommer fra.

«Hvor kommer jeg fra da?»
«Når barnet har lagt seg» er en beretning om denne jakta på røtter. Da han er syv år gammel, setter foreldrene seg ned med ham på en restaurant i Alpene. De er på ferietur. De forteller ham noe som ryster alt han tror han kjenner, snur verden opp-ned: Han er adoptert. Mora og faren er ikke hans virkelige foreldre. Som Nyqvist skildrer scenen i boka:

«Far setter seg og tar av seg solbrillene. Vi sitter tause alle tre, til mor bryter stillheten.
- Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din.
Jeg ser på far.
- Den ekte moren din, hun som hadde deg i magen, er ikke meg, men jeg er din egentlige mor.
Far er taus, men smiler til meg.
- Barn kommer fra magen, sier jeg.
- Ja, det gjør alle barn, men du har ikke ligget i min mage, likevel er jeg moren din.
Jeg ser ut mot båten som glinser på sjøen, så ser jeg på far.
- Hvor kommer jeg fra da?»

Behov for svar
Nesten førti år senere har Nyqvist selv fått to små barn. Han gjør stor suksess som skuespiller og er et kjent navn i Sverige. Men han har et problem: Hva skal han svare dersom ungene hans spør hvor han ble født?

Av denne grunn legger han ut på en reise etter sitt eget opphav. Han må kunne svare på det enkleste av alle spørsmål, som han sier. Han må kunne svare på hvor han kommer fra.

Tung system
Han oppsøker utallige offentlige registre for å få vite foreldrenes navn og adresse. Men systemet er tungrodd. Det er lover og regler å forholde seg til. Smått om sen får han vite døpenavnet på sin biologiske mor. Han får ikke vite navnet på faren sin, for han er italiensk. Svenske myndigheter har ikke lov til å opplyse den slags. Nyqvist føler seg som en etterforsker i en dårlig tv-serie. Men dette er ikke teater, dette er virkeligheten. Dette er livet hans.

Nesten-litterært
I disse «Min kamp»-tider er det på samme tid befriende og merkelig å skulle lese en oppvekstskildring som kalles selvbiografi. For hvordan forholder virkeligheten seg i forhold til det oppdiktede? Når er det skuespill, og når er det virkelig?

I «Når barnet har lagt seg» følger vi Nyqvist på hans vei mot opphavet, men vi får også innblikk i hvordan det er å være en kjent skuespiller. Vi får kjappe og dessverre også ganske fattige glimt fra en tilværelse som kjendis, vi blir fortalt om barndomsminner – og vi er med da Nyqvist endelig får et italiensk navn på blokka.

Hastverksarbeid
Det hele er fortalt i et stramt, følelsesnøytralt språk. Noen ganger skulle historien gjerne hatt noe mer kjøtt på beina, men stort sett fungerer det konstaterende, korthuggede språket til å få fram den store mangelen som finnes i hovedpersonens liv.

Det episodiske i boka, hoppene som foretas mellom nåtid, fortid og skuespillerlivet, kunne gjerne vært tydeligere motivert. Slik boka er, føles det flere ganger litt tilfeldig hva som kommer på neste side.

Boka kunne kort sagt vært både lengre og fyldigere. For dette er en historie de fleste langt på vei kan følge: Jakten på ens egen identitet i en verden befolket av voksne som kanskje ikke alltid forteller den hele og fulle sannheten.

Det er antagelig forlaget som bør ta på seg skylda for at boka ikke er lenger enn den er. Kanskje har de tenkt at den burde publiseres så fort som råd. For det er ikke tvil om at forfatterens karriere som skuespiller har vært medvirkende til at den utgis.

Dét er naturligvis ikke noe problem i seg selv, men det er et problem all den tid det har ført til at boka kanskje er gitt ut litt for tidlig. For det er den følelsen man sitter igjen med etter at man har bladd seg ferdig: Dette kunne vært så mye lenger.

Et voksent barn
Mot slutten av boka nærmer det seg møtet med den ekte faren. Italieneren. På telefon har de avtalt at han skal fly til Sverige. I dagene opp til det første møtet er Nyqvist nervøs og følsom. Han er forberedt på nok en gang å bli skuffet av de voksnes løfter. Men så, tre timer forsinket, kommer det en elegant, halvgammel italiener inn i hotell-lobbyen. Nyqvist skriver:

«Verdensvant sjekker faren min inn og signerer kjapt med sin egen penn. Jeg ser at vi likner. De samme hendene. Mine hender, som jeg har skammet meg over i hele mitt liv fordi de ikke er store og grove eller bare har noen blonde fjon. Fra og med dette skundet vet jeg hvor hendene mine kommer fra, med den svarte hårveksten.»

Til tross for innvendingene, er dette en fin og var liten bok. Michael Nyqvist demonstrerer at han kan skrive. Men enda mer klarer han å vise fram en voksentilværelse som er sårbar, følsom og vanskelig. Han viser med all tydelighet at vi alle bærer rundt på en barneutgave av oss selv i vårt indre. Denne anmelderen skulle bare ønske han hadde fått litt mer motstand. Så kunne det garantert blitt en enda bedre bok.

4 av 6 stjerner.

«Forførerisk og bittersøt»

2010-02-09T10:32:00.002+01:00

Våknet opp til melding om ny anmeldelse, denne gang i Sandefjords Blad. Den er ikke lagt ut på nett, men her er den:

Flemming Hofman Tveitan

Sandefjordingen Thomas J.R. Marthinsen debuterte i januar med boken «Du». Den byr på 34 møter med forskjellige personer i like mange korthistorier.

Marthinsen er en ung forfatter, bare 25 år, og det er med en viss skepsis man gyver løs på lesningen. For hvilke refleksjoner og livsanskuelser har en såpass ung mann gjort seg som forsvarer et slikt prosjekt?

Bokens første historie, som handler om et samleie, og lite annet, blir en pinlig affære selv om den teknisk sett er svært godt skrevet. Der og da føler jeg meg ganske sikker på at mine bange anelser holder stikk. Det viser seg imidlertid raskt at Marthinsens usedvanlige fortellertalent raskt slår knockout på det infantile anslaget.
Som bokens tittel antyder, er alle historiene monologer til et du, en person fortelleren har et forhold til. Fra bitterhet, forakt eller en observasjon fra barndommen til kjærlighet.

Selv om historiene er helt løsrevet fra hverandre i innhold, hører de på et vis sammen. De er alle fortalt i det samme lave toneleiet som etterlater leseren med en følelse av trist forgjengelighet, men rikelige doser med underfundig komikk gjør at leseropplevelsen blir akkurat passe bittersøt.

Opplagt nok holder ikke alle de 34 historiene den samme høye kvaliteten, men variasjonsbredden i persongalleriet og forfatterens beherskelse av at hver setning skal drive historien videre, gjør at «Du» aldri blir kjedelig. Den er rett og slett vanskelig å legge fra seg. Thomas J.R. Marthinsen, som er både journalist- og forfatterutdannet unngår heldigvis en felle mange yngre forfattere går i; påtatt briljering i utålmodig iver etter å begå litteratur. . Marthinsen har fortalt at han alltid har ønsket å bli forfatter. Med «Du» har han befestet på en solid måte at det er nettopp det han er. Boken er i sum intet mindre enn et imponerende stykke debutantarbeid.

© Sandefjords Blad 2010.

Odense Zoo

2010-02-08T14:30:00.004+01:00

Innimellom den nervepirrende ventinga på hva folk nå måtte melde om boka, gjør man (Homo sapiens) andre ting. Som for eksempel å besøke fjerne slektninger i Odense Zoo. Her representert ved to av dem, Panthera leo og Pan troglodytes:

«Debut med stil og atmosfære»

2010-02-07T10:57:00.006+01:00

Våknet opp til en melding om at «Du» er anmeldt i Aftenposten. Anmeldelsen er ikke lagt ut på nett, men her er den:

Smarte episoder med stil

Ingunn Økland

Thomas J.R. Marthinsen (25) debuterer med hele 34 noveller i samlingen Du. Skjønt, han kaller det fortellinger. Det kunne også kalles kortprosa eller litterære snapshots, enkelte tekster er kun et par sider. Marthinsen har studert både journalistikk og skrivekunst; i Du gir han hverdagslige nabolagsrapporter en subjektiv og fristilt form.

Portretter. Alle fortellingene har et markant fellestrekk som binder boken sammen: De er små portretter av mer eller mindre tilfeldige mennesker som fortelleren («jeg») støter på - eller observerer på avstand. De begynner med en kontant introduksjon av «deg» eller «du», ofte skjer det ved navns nevnelse: «Dette er det bildet jeg har av deg, Line»; «Du er blitt lottomillionær, Tanya».

Noen portretter er skrevet i ømhet, andre i forakt. Fortelleren er selv en tvetydig figur; han kan like gjerne være ute etter komikk som tragedie. Her er gamle klassekamerater, lærere, kjærester, morfar, rusmisbrukere og flaskesamlere. En spesielt ondskapsfull barndomsvenn kalles Karl-Ove, uten at Marthinsen synes å operere med like autentiske navn som forfatteren av Min kamp.

Marked. Du er en debut med stil og atmosfære. Så ligger også listen høyt for dette formatet - norske forleggere vet at noveller og kortprosa utgjør et forsvinnende lite marked. En roman kan bevege seg i rykk og napp, den kan ha svake og sterke partier. Men i en samling som denne må hver eneste av de 34 tekstene ha ambisjoner om å stå på egne ben. De skal ha hver sin spenningskurve, interessante figurer, hver sin treffende avslutning.

Det greier ikke alltid Marthinsen. Flere av fortellingene blir lunkne «mellomtekster» som fisler ut i et innforstått eller tamt poeng («No Worries», «Tungekyss», «Skyss»). Her var forfatterens idé kanskje for tynn eller vag i utgangspunktet.

Sting. Andre steder har boken skikkelig sting. Ofte dreier det seg om pinlige øyeblikk, gjerne av erotisk karakter. «Cola Light» er en trist og opprørende skildring av en multihandicappet jente, Hedda, som forsøker å få fortelleren, som her figurerer som hjelpepleier, til å tilfredsstille henne seksuelt. Dette er en slik hendelse vi helst ikke vil høre om, en situasjon full av tabuer, avsky og medlidenhet: «Alt jeg har å gi deg, er Nei. Nei. Nei, sier jeg (…) jeg drar deg opp, løfter deg helt feil, og jeg orker deg ikke, jeg kan ikke dette, jeg setter deg ned i rullestolen, skjevt ned i rullestolen.»

Det er kanskje små og hverdagslige ting som står på spill hos Thomas J.R. Marthinsen, men han klarer definitivt å lade øyeblikkene med mening.

© Aftenposten 2010.

«Litterære røntgenbilder»

2010-02-02T10:51:00.006+01:00

«Du» har også blitt anmeldt - og omtalt - i dagens Tønsbergs Blad på en måte jeg ikke engang turte drømme om. Ingen av artiklene ligger på nett, så jeg legger dem ut her. Først er en artikkel om boka og anmeldelsen:

Ja, og her er den fantastiske anmeldelsen (om jeg så tør si):

Litterære røntgenbilder

Finn Stenstad

Å debutere med bravur er etter min mening en dekkende karakteristikk av sandefjordforfatteren Thomas J.R. Marthinsens første litterære arbeid, fortellingssamlingen «Du».

Boka består av 34 korttekster som alle har det til felles at de fortellingsteknisk er komponert som en dialog mellom tekstenes berettende jeg og hver av fortellingenes du-person. Dette originale berettergrepet gir stoffet en nærhet, intimitet og kraft som virkelig berører. Slik blir tekstene en serie med snap shots med røntgenbildets gjennomlysende intensitet. Det er stor variasjonsbredde i persongalleriet forfatteren gjør oss kjent med. Her er ungdomsportretter, presentasjon av eldre kvinner og menn, kjærester og samboere. Tilfeldige mennesker som jeg-fortelleren møter i butikken eller på gata; i sum mennesker som fyller livet til og omgir den usynlige jeg-fortelleren. Styrken i tekstene hviler først og fremst på synsvinkelgrepet, men i stor grad også på det presise, skarpskårne språket som i sin realistiske, avpoetisert ordbruk gir fortellingene psykologisk formidlingskraft. Ingen av de trettitalls fortellingene overstiger mer enn to sider, men Thomas J.R.Marthinsen makter likevel å skape et minidrama og et personportrett i hvert eneste kapittel. Jeg er imponert. Her har vi en fullblods forfatter allerede. Spennende å se hvordan han utvikler seg videre.

© Tønbergs Blad 2010.

Anmeldt i Stavanger Aftenblad!

2010-02-02T10:21:00.008+01:00

For en tirsdagsmorgen! Våknet opp til mail fra Gyldendal om at «Du» har blitt anmeldt i Stavanger Aftenblad. Anmeldelsen ligger ikke ute på nett, men her er den:

Snerte snutter

34 biter til ung manns mosaikk.

Jan Askelund

JOURNALIST- og forfatterskoleutdannete Thomas J.R. Marthinsen (1984) demonstrerer mange velturnerte, velkonstruerte og velskrevne ferdigheter i sin debutbok satt sammen av hele 34 prosastykker mellom to permer.
Han presenterer dem under den vage etiketten «fortellinger». Selv om mange svarer godt til en tradisjonell novelledefinisjon og hele boken kunne blitt lansert som novellesamling, er andre bare korte skisser til noe som kunne bli formfullendte noveller, men som nå er raske riss og situasjonsglimt av personer og situasjoner, gjerne erindringsbrokker og minnereferater.

Til sammen kan de 3040 bitene settes sammen til en skriftmosaikk. I dette skriftbildet kan Marthinsen helt uten fakter frambringe heftige scener, ikke minst kjønnslige, i en slags myklesk ungdommelig «jeg er like glad jeg, sa gutten, han satt og gråt»-stemning. Hele samlingen beveger seg mellom det kynisk-desillusjonert lyriske og det helt streite referatet, slik en lang rekke personer ser seg selv via og gjennom like mange andre, tittelens «Du».

MANGE av «fortellingene» er fremragende, som «Sommerjobb». På vel fire sider viser forfatteren både hvordan en far er og hvorfor hans datter ikke vil ha med ham å gjøre. Han gjør det uten dramatikk, bare ved å la en klassekamerat av jenta gjenfortelle farens patetiske forsøk på å nærme seg henne gjennom ham.

Med så mange separate fortellinger skal det mye til å holde skrivefrekvens og intensitet oppe. Så inniblant er ikke debutant Marthinsen ganske på høyde med seg selv, som i «Jägermeister», som ikke er mer enn bare fiks. Eller som i «Fotografi, 1975», som ikke makter å fylle et helt liv og død-perspektiv, og der den unge fortellerens påstand om at han «kjenner at det trekker i meg fra kirkegården», ikke kjennes troverdig.

Men med den like nøkterne som følelsesrike «Så dette var ditt liv» avslutter han samlingen med en vakker biografisk minnenes nekrolog over en morfar. Den sitter. Den virker opplevd, personlig og autentisk.

For øvrig gjelder det at samlingen i sum er flott. Det blir ganske sikkert, og gledelig, ikke med dette fra Thomas J.R. Marthinsens tastatur.

© Stavanger Aftenblad 2010.

Når himmelen kan vente

2010-01-31T14:30:00.002+01:00

Sære, muskelsykdomrammede Beck er en av de beste musikerne i hele verden. Nå har han gjort et samarbeid med Charlotte Gainsbourg (du vet, hun som har hovedrollen i Lars von Triers 'Antichrist'). Resultatet er helt og holdent fantastisk. Tilværelsen er kanskje et helvete noen ganger, men vi lever, vi er her. Hør bare på dette:

J.D. Salingers arv

2010-01-28T19:56:00.002+01:00

Mannen som lot Holden starte beretningen sin med en av de mest berømte åpningssetninger noensinne, J.D. Salinger, er død. Boka er glimrende. Åpningssetningen lyder kort og godt:

“If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth.”

Om du ikke har lest den ennå, har du noe å glede deg til!

Så er boka lansert!

2010-01-23T23:19:00.004+01:00

Fra mitt mødrene opphav hørte jeg i dag nyss om at boka er på plass i bokhandlene i Sandefjord. Forhåpentligvis har den også dukket opp andre steder i landet også. Og jaggu har jeg ikke fått tilsendt de etterlengtede førstebøkene fra forlaget!

Omtale hos Jeg leser!

2010-01-22T23:50:00.001+01:00

Først trodde jeg at jeg leste noe jeg selv hadde skrevet. I oversikten over blogger jeg følger med på sto det nemlig navnet mitt, og det var attpåtil bilde av boka mi. Men så stusset jeg: Jeg pleier da ikke omtale meg selv i tredjeperson? Det hadde jeg så heller ikke gjort. Det var snarere den tilbakelente bokbloggeren Janke fra «Jeg leser» som hadde klint til med en omtale av «Du». Janke, takk for omtalen! Takk for risen og rosen. Les hva hun skriver her!

Anmeldelse i Klassekampen!

2010-01-16T14:35:00.010+01:00

Som sagt er det egentlig en uke til den skal lanseres, men «Du» er allerede nå tilgjengelig i det som kan krype og gå av nettbutikker. Men hva bedre er: Klassekampen har tydeligvis ment at den også skal anmeldes før den kommer i bokhandelen. Den er ikke tilgjengelig på nett, så jeg legger den ut her:

Deg og dine

Mersmak: Historier som er lette å fordøye, men vanskelige å glemme.

AV ELLEN SOFIE LAURITZEN   

Tenk deg at du møter en gammel klassekamerat på gata. Hun forteller deg en historie som kanskje får deg til å fnise ukontrollert, muligens leer du på øyenbrynet eller skjærer en grimase. Sånn er det med tekstene i «Du», debutboka til Thomas J.R. Marthinsen. 34 små fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Historier om foreldre, kjærester og venner, men også om mennesker som ikke spiller like tydelige roller, men som likevel setter spor. Vi møter lottomillionærer, cannabisdyrkere, multihandikappede og selvmordere.   

Alle fortellingene henvender seg direkte til et annet menneske, et du. Det er et smart og effektivt grep; som leser kommer man tettere innpå, man blir en del av teksten. Samtidig, når alle fortellingene på mer eller mindre samme vis henvender seg til en du-person, risikerer en også å gå lei etter hvert. Flaks for Marthinsen at han har en såpass livlig fantasi.
  
For oss som er oppvokst på åttitallet, med Spagetti à la Capri og My Little Pony, er «Du» ei rik minnebok. Marthinsen er tydelig en sucker for barndomsminner og hverdagslivets detaljer; han beskriver det vi har lett for å glemme – den spesielle lukta til en lærer, det aller første tungekysset – uten at det føles som en nostalgitripp.   

Flere av passasjene er nydelig skildret; savnet etter pappa, for eksempel: «Du glipper for meg, forestillingsbildet mitt er som fotografiene, de løser seg opp i alt det svarte som er rundt, tankekaoset, det nytter ikke å gripe fatt etter deg der, i fantasien, for du er i endring hele tida, forandrer deg, unnslipper meg».   

Noen av fortellingene er direkte ubehagelige, mens andre igjen er så absurde at en ler høyt: «[…] jeg står midt ute på kjøkkengulvet og burde spise, magen min knurrer, vakuumet flytter på seg der inne, og du ser meg like inn i øynene, sier: Det er vanskelig å lage en pikk». Marthinsen overøser tekstene med innskutte setninger og spørsmålstegn, som er med på å gi dem et driv, en forventning; jeg-personen vil tydeligvis komme under huden på du-ene, vite hva de tenker og føler.   

Likevel ønsker jeg meg mer variasjon, tekstene blir litt for like, både i oppbygning, språk og lengde. Noen av dem kunne blitt luket vekk for å gi mer plass til de som virkelig skinner. For det er mye gull her. Historien som utspiller seg i Tokyo er et eksempel: Den blir en höjdare nettopp fordi han tar historien til et annet kontinent og gir den flere sider å boltre seg på.
  
Så godt som alle tekstene er nemlig mer som melankolske hverdagsbilder enn noveller å regne. Flesteparten er smarte og friske, men de forsvinner litt inn i hverandre, man glir fra den ene historien til den andre og blir betatt, men rekker ikke å bli skikkelig forelska før man er over på neste.
  
Ofte sitter en igjen med et ønske om mer tekst, lengre historier, mer informasjon om disse menneskene – nettopp fordi snapshotsene som serveres er så fascinerende. Og kanskje er det akkurat det han vil, Marthinsen. At vi skal sitte igjen med de samme spørsmålene, undre oss over hvordan det går med Peder, Hedda, lillebror og de 31 andre etter teksten.   

Uansett har han skapt et sammensurium av særegne historier – noen blir værende i kroppen, andre forsvinner fort ut av hodet. Akkurat som med menneskene vi møter i livet: Noen setter langvarige spor, andre betyr kanskje mye der og da, men så glemmer vi dem.   

© Klassekampen 16.01.2010.

«Du» er her!

2010-01-16T12:13:00.007+01:00

Offisiell lanseringsdato er 23. januar, men den er her allerede!

Det har tatt halvannet år, men nå er den her. «Du» kom i en pakke fra Gyldendal. Og det har blitt en utrolig fin bok. Endelig har jeg kunnet holde den i hånda. Endelig finnes den i verden. Usynlig bundet sammen med meg, men også helt uavhengig. Det er en følelse som ikke ligner noen annen. Nå skal den få leve sitt eget liv. Og jeg utrolig spent på hvordan det vil gå med den. For deg som har lyst til å lese den, finnes den hos Haugen Bok, Bokdykk, Capris, Norli, Bokkilden og hos Tanum.

Øystein

2010-01-16T11:57:00.008+01:00

Noe forferdelig har skjedd i livet, broren min er død, og det har jeg ikke tenkt til å utdype. Men jeg er nødt til å nevne det, for det setter alt annet som skjer i et helt annet lys. Også det jeg hadde gledet meg til i to år: Utgivelsen av debutboka mi, «Du». At livet kunne romme to så sterke motsatte følelser på en og samme tid, visste jeg ingenting om. Jeg synes det er vanskelig å finne ut hvordan jeg skal få skrevet om dette. Så kanskje er det best om jeg lar være å skrive noe mer om broren min. Ord har liksom ikke noe med det å gjøre. I tida som kommer, vil jeg legge ut ting som har med «Du» å gjøre. Sorgen må få være med i det som skal leve videre, men dette er ikke plassen for den.

2010-01-10T21:40:00.002+01:00

Om å dømme sitt eget bokcover

2009-12-21T11:41:00.009+01:00

Da jeg la ut noen av omslagsvariantene jeg hadde lekt meg med, dukket det opp et ønske om å få se noen av dem i større versjoner. Som anmodet, så gjort. Her er ti av utkastene. Ni som ble forkastet (selvfølgelig) - og det ene som ble stående igjen. Jeg har forsøkt å gi en ørliten kommentar om tanken bak hvert enkelt:

Tanken bak: Tommy Lee Jones. For et tryne. For en mann! En av fortellingene i «Du» har handlingen lagt til Tokyo og Kyoto i Japan. Mens jeg-personen går rundt i gigantbyene der, får han øye på et bilde av nettopp Tommy Lee Jones på en kaffeautomat. Bildet tok jeg faktisk selv - på samme sted, for noen år siden. Men å skaffe tillatelse til å la Tommy pryde omslaget? Vel, det er kanskje lettere å dra på weekendtur til Mars.

Tanken bak: Hm, her var vel ideen noe om enkelhet, noe om å si så mye som mulig om jeg-personenes forhold til du-personene i boka, symbolisert gjennom denne stiplede måten å skrive tittelen på. Men det ble litt sært, og litt kjedelig.

Tanken bak: Jeg har ingen god begrunnelse for dette motivvalget, annet enn at jeg synes det er fint. Det er gjort før, blant annet på «Avstand²». Og så er jeg utrolig glad i løver. Det kan være noe med håret, for alt jeg vet.

Tanken bak: Her tror jeg at jeg hadde gått litt lei av å forsøke å illustrere noe som helst med bilder eller grafikk, og ville heller at typografien skulle tale. Men hva i all verden sa den? Og viktigere: det hadde jo ikke noe med boka å gjøre, dette! Grusomt.

Tanken bak: Dette omslaget var et av de første. Et av de umiddelbare. Hvorfor? Jeg tror det er fordi det sier noe om hvor viktig nettopp du-personene er i boka. Fokuset ligger på dette du-et som kan anes konturene av. Men så var det også kjedelig. Som noe man hadde sett før.

Tanken bak: Jeg vet ikke, men jeg tror jeg hadde gjenlest «Ambulanse» av Johan Harstad og fortapt meg litt i ambulansetråden som løper gjennom novellesamlinga. Raskt forkastet!

Tanken bak: Av alle forsøkene, var dette et av dem som sto seg lengst. Det er noe med følgebevegelsen i dette bildet som tiltaler meg. Skikkelsen som går ned trappa, og som blir fulgt, føttene som står nederst i trappa og som ... venter? Jeg likte det, men det ble litt for stilisert, kanskje. Forlaget mente det var litt typisk debutant. Og da fikk jeg naturligvis skrekken.

Tanken bak: Sentralt i boka er minner, erindringer og glemsel. Hukommelse og bilder. Så dette utkastet prøvde å si noe om det. Om det flyktige i omgangen med andre mennesker, og om forgjengeligheten. Men jeg vet ikke, jeg syntes det ble for tydelig. Og estetisk sett lite interessant.

Tanken bak: Da jeg kom så langt som til dette bildet, falt mye på plass. Dette bildet tiltaler meg fryktelig. Ikke fordi det avbilder en bestemt person, men fordi selve gjengivelsen av mennesket er så utrolig kul. Og effekten med de halvt gjennomsiktige du du du du likte jeg godt. Men det var liksom noe som manglet, allikevel.

Tanken bak: Og så, med dette omslaget, falt det hele på plass. Her fikk jeg effekten jeg ville. Og mer tror jeg ikke at jeg skal si om akkurat dette, for det blir kanskje lest sammen med fortellingene.

Nobelstafett

2009-12-19T12:33:00.011+01:00

Jeg er blitt utfordret av Janke til å svare på hvem jeg mener burde vinne Nobels litteraturpris (en stafett startet av Thauke2). Helt fritt, sånn som jeg har forstått oppgaven. For at jeg kan svare på det, har jeg lyst til å trekke opp et slags skille. Det er et slags forsøk på å kretse inn hva som etter min mening skiller god litteratur fra eksepsjonell, viktig litteratur. Noe som jo er nærmest umulig å svare på, eller beskrive, fordi dette handler om følelser, fornemmelser, eller et sug i magen; fordi det ikke på noen måte dreier seg om noen rasjonell beslutning. Jeg ser for meg at det er to, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, men la meg si tradisjoner innenfor litteraturen. Altså veldig, veldig grovt sett.

På den ene siden har man historiefortellerne. På den andre siden har man dem som skriver på følelser.

Til den første gruppa hører forfattere som er dyktige på å fortelle. La oss ta Gert Nygårdshaug som eksempel. Eller Tom Egeland (og alle andre krim- og thrillerforfattere). Øystein Steine. Erlend Loe. Anne B. Ragde. Lars Saabye Christensen. Eller kanskje det ypperste, norske eksempelet: Jan Kjærstad. Og Henrik H. Langeland. Eller internasjonalt: Alice Munro, Cormac McCarthy, Ernest Hemingway. For meg å se, er dette forfattere som gjerne vil fortelle noe. Det er altså selve berettersituasjonen som er den viktige. Naturligvis ikke i seg selv, men for å si noe om den menneskelige tilstanden. Noen ganger kan slike forfattere utprege seg ved teknisk fortellerbriljans. Vanntette historier. Et plott som er stramt, gjennomreflektert, perfekt utporsjonert. Andre ganger kan dette vippe over til å bli direkte oppskriftsbasert. Poenget er at fokuset ligger på å skape en fortelling. At forfattervirksomheten kanskje virker veldig strategisk. Den har et mål utenfor seg selv. Kall det kanskje idéromaner, selv om de ikke trenger å være akkurat det.

På den andre siden har man forfatterne som ikke er opptatt av å skulle fortelle en historie. Dette er forfattere hvis tekster på tydelig vis er drevet av følelser, stemnigner, opplevelser, fornemmelser, sansninger. Norske eksempler: Hanne Ørstavik, Ingvar Ambjørnsen (selv om han også har skrevet bøker innenfor den andre kategorien tidligere). Karl Ove Knausgård. Axel Jensen. Sigurd Mathiesen. Johan Harstad (selv om han kanskje er på vei litt over i den andre gjengen, noe jeg ikke helt klarer å finne ut av). Internasjonalt? George Orwell. Celiné. Kafka. Doris Lessing. Marcel Proust. Det kanskje ypperste eksempelet: Virginia Woolf.

Fellesnevneren her er at litteraturen de skriver, disse forfatterne, som sagt er drevet på følelser. Det er en tilstedeværelse i tekstene av ett annet menneskes indre (og eventuelt også ytre) liv. Grensedragningen mellom litteratur og liv er i denne gruppa uhyre grumsete, vanskelig å formulere, nærmest umulig å se. For her er ikke fortellingen i fokus, men mennesket. Direkte. Gjerne upolert. Her er målet nettopp litteraturen. Å finnes der, i og gjennom skriften eller det å skrive.

Og jeg liker følesesbasert litteratur aller best. Hvorfor? Fordi det muliggjør å se livet fra et annet punkt enn mitt eget. Få innblikk i hvordan andre som lever eller har levd i tidligere tider (altså for eksempel Woolf) opplevde det å finnes. På en måte slår denne litteraturen meg som langt mer eksistensiell. Det er mye mer på spill. Både på godt og vondt. Dette er litteratur som like ofte lugger som den trøster, like ofte medfører ubehag som behag. Sorg og raseri som harmoni og forklarethet. Kaos like gjerne som orden.

Ja, et viktig stikkord her er nettopp kaos.

Som Tor Ulven sa i et intervju gitt like før han døde:

«I det virkelige livet er lidelsen formløs. I den gode
litteraturen får lidelsen en form. Det er det helt avgjørende. Kunstverket
gir en glede i seg selv, som form, uansett tematikk. Hvorfor kan man se
på et maleri som forestiller et lidende menneske og likevel kjenne en
slags glede? Det er formen. Formen pluss innsikten verket gir.
Kunstverket gir en illusjon av orden i kaos, selv om det er kaoset man
tematiserer. Antagelig er det slik at gevinsten blir større for leseren jo
mer avansert verket er. Avansert, men ikke nødvendigvis komplisert i
ytre forstand.»

En annen måte å trekke opp dette skillet, er å se på populærlitteraturen (som forfatterne i den første kategorien i mer eller mindre grad passer inn i) kontra den mer smale (eller for å si det rett ut, den gode) litteraturen. Igjen har jeg lyst til å sitere Ulven, for han sier noe jækla fint om denne grenseoppgangen:

«Selvfølgelig er populærkulturen virkelighetsflukt. Men folk har
da en åpenbar rett til å flykte. Livet er jo for jævlig, selvfølgelig er det
dét. Jeg har all respekt for underholdningsforfattere som selv sier at de
skriver kiosk-litteratur. Men når man flykter inn i den mest kommersielle
kulturen, flykter man fra noe, og ikke til så veldig mye. I den seriøse
litteraturen flykter man også til noe. Dermed får man igjen det man
flyktet fra, men i en, om ikke avklaret, så i hvert fall i en ny form.»

Derfor er det naturligvis litt paradoksalt at når jeg selv har skrevet en bok, har jeg kalt den for en samling fortellinger. Den opptrer under kategorien novellesamling i katalogene fra Gyldendal og i nettbokhandlene, men det er ikke noveller. Noveller tilhører (ikke alltid, men nesten bestandig) den første kategorien forfatteres tekster, synes jeg. Når jeg har kalt mine tekster fortellinger, er det fordi dét er formen. Så kan man spørre hva som skiller noveller fra fortellinger. Vel, det er jo selvfølgelig dunkelt, dette. Men likevel: Om du møter en du kjenner på gata og vedkommende forteller deg noe om en felles bekjent, så har du en fortelling. Om du befinner deg i et gravøl og det fortelles noe om avdøde, har du en fortelling. Om noen forteller deg om en drøm de har hatt (uansett hvor kjedelig det ofte er å lytte til andres fantastiske drømmer), har du en fortelling. Om du opplever noe du brenner av lyst til å snakke om, er det en fortelling du lager. Eller det kanskje mest treffende eksempelet av dem alle: Din egen livshistorie er en fortelling. Minnene dine. Erindringene dine.

Formen er altså avgjørende, nettopp fordi livet ikke har form i seg selv, men er kaos, som Ulven skriver. Men for å se det, trenger vi å redusere all samtidigheten i livet, alle hendelsene, følelsene, opplevelsene til noe vi kan forholde oss til. Dét er god litteratur: Noe du leser som gjør at du føler det er viktig, sant, ekte. At det er liv. At du slipper inn til et annet menneskes tanker, erfaringer, følelser, drømmer, angst, kjærlighet, ja kort sagt når du får opplevelsen av livet sett fra et litt annet ståsted enn ditt eget. Eller som Trude Marstein skriver i et essay: Når du kjenner igjen noe du ikke visste at du kjente fra før av.

Så min kandidat til Nobelprisen akkurat nå: Karl Ove Knausgård. For han har skjønt det så jævlig godt, at kaoset må ha en form for å bli vakkert.

Jeg gir stafettpinnen videre til Fr. Martinsen og til Joakim.

Hjemme hos Doris Lessing

2009-12-15T20:26:00.007+01:00

Da jeg bladde litt i kaoset mitt slo det meg plutselig at mens jeg har skrevet om intervjuet mitt med Doris Lessing her på bloggen, har jeg glemt helt bort å legge ut selve intervjuet. Og det går jo ikke an. Så her er det, slik det sto på trykk i Dagbladets bokmagasin i 2008:

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?
Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?
– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
– Har det vært for mange som vil snakke med deg?
– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?
– Hvis du skal ha?
– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?
– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.
– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.
– Hva da?
– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.
– Hva mener du?
– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.
– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.
– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?
– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.
– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?
– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.
– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.
– Lurt av deg.
– Men hvorfor har du skrevet?
– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.
Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.
– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.
– Men så gikk det noen år?
– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.
– Men hvordan føltes det å få prisen?
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.
– Hva mener du med at den har mer prestisje?
– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.
– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?
– Ja, det stemmer.
– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?
– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.
– Ledsager til hvem da?
– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.
– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.
– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?
– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.
– Har skriving vært en måte for deg å huske på?
– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.
– Men stoler du på minnet ditt?
– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?

«Operasjonssykepleier»

2009-12-15T19:04:00.007+01:00

Jeg er på sykehuset for å levere fra meg bilnøkkelen, mamma, da jeg får øye på deg og en av kollegene dine. Dere er to grønnkledde operasjonssykepleiere med hårbind som snakker med en pasient dere triller bortover korridoren mot operasjonsstuene, han smiler til dere, jeg lurer på om han har dårlig ånde. Du ser meg ikke, mamma, men den andre sykepleieren møter blikket mitt, jeg smiler, det er noe sympatisk over mennesker som bruker yrkeslivet sitt på å hende kirurger instrumenter. Som står parate. Som bidrar, gjør sitt i den store sammenhengen, sykepleiere som er med på fem-seks operasjoner daglig, større og mindre, en hamstring der, en skulderartroskopi der, andre ganger er dere med på å suturere en akillessene eller sperremargnagle en femurskaftfraktur etter en alvorlig bilulykke, men dere gjør alltid deres, uansett inngrep, dere er der når vi andre blir syke, da stepper dere inn, da trår dere til. Dere som møter på jobb tidlig hver morgen, smalltalker i garderoben mens dere diskuterer sykehusledelsen og pasienten fra i går, noen av dere er venner i det private, dere snakker om femtiårslag og deler oppskrifter, beklager dere til hverandre, snakker om denne skulderen som verker sånn, og dette beinet, alltid dette fordømte beinet, det kan være revmatisme, eller noe verre, tør ikke tenke i de baner, så går dere opp på vaktrommet, dere går en annen vei, mamma, en annen trapp opp enn sykehusets pasienter og pårørende, dere beveger dere i det skjulte, dere er det moderne samfunns arbeidsmaur, derer går i irrgangene, ute av syne før det gjelder, før anestesisykepleieren setter nåla i oss andre og sier at nå skal det går bra; når det gjelder er dere der, snakker med oss, forteller oss at den operasjonen vi skal være med på ikke er noe større å tenke på, den er nesten hverdagslig, sier dere, men dere snakker ikke ned til oss, dere møter oss på halvveien, beroliger, trøster, prater. Dere setter stoltheten deres inn på å gi oss følelsen av å være den eneste pasienten på sykehuset. Døra går igjen og jeg ser deg ikke lenger, mamma. Midtveis i korridoren møter jeg en gammel mann som dytter på en rullator, en slange henger ut av nesa hans, den er festet på tre steder med sykehustape, og jeg får øyekontakt med mannen. Det er som han smiler til meg, men jeg vet ikke, det kan være en ufrivillig grimase på grunn av slangen og ledningen. Hei, sier jeg. Han nikker sakte, så vidt, og nå er jeg helt sikker på at det er et lite smil der. Folk liker å bli sett, tenker jeg, det koster ingenting. Vi passerer hverandre og jeg snur meg og ser etter ham, ryggen er krum, jeg forestiller meg at den er helt hard å ta på, at den er så gammel, akkurat som magen hans, at den står i kontinuerlig spenn, at muskulaturen aldri hviler.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

Hvorfor heter boka «Du»?

2009-12-14T11:36:00.018+01:00

Nettstedet Litteratur i Vestfold fikk nyss om «Du» og stilte meg ni spørsmål om boka. Jeg svarte som best jeg kunne:

Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i … Men husker du din første tekst?
Oj, jeg husker nok ikke min første tekst, nei. Men før jeg begynte å skrive fortellingene i «Du», handlet historiene mine ofte om ensomme, gamle menn som bodde for seg selv på en bondegård langt fra folk. Det eneste selskapet de hadde, var seg selv og bikkja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev om dem, men det gjorde jeg altså. Problemet var bare at det var utrolig kjedelig både å lese og skrive dem. Og de hadde jo ingen verdens ting med mitt eget liv eller min egen alder å gjøre! Så, plutselig en dag, begynte jeg å skrive på en helt annen måte. Plutselig fikk jeg mitt eget språk – og det bare rant ut av meg.

Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?
Biblioteket er for meg et herlig sted. Det har det alltid vært – og det tror jeg alltid det vil være. Jeg husker mamma pleide å ta oss med for å låne bøker da jeg var liten, og da jeg gikk på barneskolen fikk vi gå på skolebiblioteket én time i uka. Jeg leste alt jeg fant, men etter hvert ble jeg forferdelig lei av Bobsy-barna, Fem-bøkene og Hardy-guttene. Så plukket jeg opp en «Pelle og Proffen»-bok, og skjønte at litteratur, det kan handle om hva som helst!

Det påstås ofte at forfattere er blitt forfattere fordi de var for dårlige i fotball og annen sport.Det ønsker vi i LIV selvfølgelig å motbevise. Så hva er ditt største idrettsøyeblikk? Og nå snakker vi ikke om et du har hatt foran tv-skjermen, men et hvor du selv var aktiv …
Hehe. Jeg er håpløs når det gjelder sport. Jeg har aldri klart å bli god i noe, selv om jeg har prøvd det meste. Det er et eller annet med sport som driver meg til vanvidd, det er litt galskap over å spille lagsporter. En galskap jeg aldri selv har blitt oppslukt av. Men det siste året har jeg begynt å spille fotball en gang i uka. Jeg er selvfølgelig udugelig, treffer sjelden ballen, men det er iallfall kult når jeg har flaks en gang i mellom og får klint ballen i mål.

Både for eksempel idrettsutøvere og skuespillere har ofte ritualer de føler de må igjennom for å lykkes, noen har også spesielle ”lykkebringende” effekter eller klær som de er helt avhengig av at er på plass. Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre/ha/trenger?
Nei, jeg har ikke noe spesielt som må være på plass. Jo, kanskje at jeg må ha det bra. Om jeg har en dårlig dag, smitter det over på skrivingen. Og på hva jeg synes om det jeg skriver. Sigmund Freud sa visstnok en gang at det som gjør livet godt, er om man lykkes i å elske og å arbeide samtidig. Han var nok inne på noe der, tror jeg.

Forfattere blir ofte mistenkt for å skrive sin egen selvbiografi i et dusin forskjellige varianter. Uten at vi på noen måte forutsetter at det stemmer, hvilken av dine personer mener du selv at har MEST av deg?
Det er vanskelig å svare på. For kan man ta utgangspunkt i noe man selv ikke har opplevd, tenkt eller følt når man begynner å skrive? Jeg tror ikke det. Men så er det som om noe merkelig skjer: Plutselig handler det ikke lenger om noe man kjenner til, plutselig skriver man om helt andre situasjoner, mennesker og opplevelser. Da har livet liksom blitt litteratur. Det er dit jeg vil, jeg vil forbi meg selv og inn til litteraturens eget liv.

Forfattere er selvfølgelig gjennomtenkte, solidariske mennesker, som uten unntak unner sine forfatterkollegaer all den suksess de kan få. Men hvilken bok, utgitt av en annen, skulle du virkelig ønske at du hadde skrevet selv?
Ingen. Jeg er så glad for å lese det andre skriver, fordi da slipper man liksom inn i hodet og følelseslivet til et annet menneske. Så det er helt fjernt for meg å skulle ønske jeg hadde skrevet andres bøker. Jeg er bare lykkelig over å få lov til å lese dem.

Hva er det absolutt rareste/hyggeligste/mest spennende du har opplevd som forfatter?
Nå er jo «Du» min første bok, så jeg har ikke prøvd å være forfatter særlig lenge. Så det hyggeligste og mest spennende må jo være å ha skrevet denne boka – og tanken på at folk jeg kjenner og ikke kjenner skal lese den. Det er en helt fantastisk, og sprø, opplevelse! Helt siden jeg var liten, visste jeg at jeg ville bli forfatter. Så å endelig bli det … det er rått.

Fortell litt om innholdet i boka di.
«Du» inneholder 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg har kalt dem historier og ikke noveller, fordi noveller er så oppskriftsbaserte. Om du forestiller deg at du møter noen du kjenner på gata, eller et familiemedlem i en bursdag – og så forteller de deg om noe de har opplevd eller hørt eller sett, da har du å gjøre med en fortelling. Sånn er fortellingene i boka mi også. De kan handle om kjærester, søsken, venner og fremmede, om avdøde slektninger, foreldre og barn. Det som binder dem sammen, er at alle er fortalt til et du, til et menneske som jeg-personene bryr seg om, hater, liker, kjenner eller har kjent. Boka handler om hvor mye vi tror vi vet om andre mennesker – og om hvor feil det vi tror, kanskje er. For hvor godt kan man egentlig kjenne et annet menneske?

Hvorfor heter boken det den heter? Bakgrunnen for tittelen …?
Tittelen kom ganske raskt. Alle fortellingene er fortalt til et annet menneske, ett i hver fortelling. Alle fortellingene er fortalt til en du-person. Selv om fortellingene er veldig forskjellige, både når det gjelder hva slags forhold personene har til hverandre, hva de føler og tenker – har de altså denne veldig direkte henvendelsen til felles. Og da måtte jo nesten tittelen bli nettopp «Du». Den kan jo kanskje også være en slags oppfordring til leseren? Sånn «Hei, du, ja, akkurat deg, plukk opp denne boka, den er til deg!» Det er jo lov å håpe!

Tilbake til start

2009-12-12T20:56:00.001+01:00

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Tredje bok» for ABC Nyheter:

I årets siste bind av «Min kamp» går Karl Ove Knausgård til sin egen barndom med kirurgisk presist minne – og sterke følelser.

Tredje bok i romanserien «Min kamp» er nesten i sin helhet viet barndommen. På de første sidene møter leseren den lille familien Knausgård som kommer flyttende til en liten øy på Sørlandet. Her skal de bo inntil huset deres er ferdigbygd. Mora og faren er begge 24 år gamle, de har to små sønner. Gjennom resten av romanen følger vi den yngste av dem, Karl Ove Knausgård, gjennom hans aller første minner – til han mot romanens slutt har fullført første år på ungdomsskolen som 13-åring.

For første gang i «Min kamp»-fortellingen gjør Karl Ove Knausgård bruk av det faktum at den nærværende boka er én av i alt seks romaner om hans eget liv. For selv om også denne boka utmerket godt tåler å leses som et selvstendig verk, er det klart at den får sin nesten magiske styrke sett i lys av det vi allerede har lest i de to foregående bøkene – og det vi spekulerer om at vi skal få lese i de tre neste.

Nok en bok om far
I føste bind av «Min kamp» møtte leseren en forfatter som sitter og betrakter sitt eget furete ansikt i Malmö i Sverige og undres over hvor rynkene i fjeset kommer fra. Hva som har satt seg i det. I andre bind går Knausgård uredd inn i konsekvensene av sin oppvekst – han viser hvordan han fungerer i samspill med andre mennesker, han utpensler sin smertefulle følsomhet, sine mangler, sine begrensninger. Men det er med bind nummer tre vi får se hvorfor det ble slik. For «Min kamp. Tredje bok» er først og fremst historien om en sønn. Og forholdet til hans egen far.

Bind tre handler om sønnen som vokser opp i et hjem hvor han er kronisk redd for sin egen far. Det er en bok om ufattelig sterk familiekjærlighet – og det er en historie om en frykt som gjennomsyrer alle hverdager, alle ferier, alle helger. For Karl Ove Knausgårds far er, i denne boka, en formidabel hustyrann. Han styrer familielivet med humøret sitt – som kan svinge fra begeistring til eksplosivt raseri uten den minste foranledning. Og ikke minst – uten det minste forsvarsel. Derfor er det også en bok om barnet Karl Ove som tvinger seg selv til å tilpasse seg. Til å svinge med farens humør, til å legge skjul på sine egne følelser, sitt eget kullsorte hat, og la faren få ture med seg som han lyster. Ikke fordi Karl Ove vil det slik, men fordi han ikke har noe valg. For som han skriver:

«Inne på rommet mitt var det egentlig bare én ting jeg lengtet etter, og det var å bli voksen. Det var å bestemme helt fritt over mitt eget liv. Jeg hatet pappa, men jeg var i hendene på ham, det fantes ingen vei ut av hans makt. Han var umulig å hevne seg på. Annet enn i tankene og i fantasien, som de roste så, i den kunne jeg knuse ham. I den kunne jeg vokse, bli større enn ham, legge hånden over kinnene hans og klemme til, så leppene foldet seg til den dumme munnen han så ofte hermet at jeg hadde, på grunn av de utstående tennene mine. I den kunne jeg slå ham så hardt med knyttnevenpå nesen at den knakk og blodet flommet ut av den. Eller enda bedre, så nesebenet ble trykket inn i hjernen hans og han døde. Jeg kunne slenge ham mot veggen, kaste ham utfor trappen. Jeg kunne ta ham i nakken og kjøre ansiktet ned i bordet. Slik kunne jeg tenke, men i det øyeblikket jeg var i samme rom som ham, løste alt seg opp, han var min far, en voksen mann, så mye større enn meg at alt måtte skje ifølge hans vilje. Min vilje, den knekte han som ingenting.»

Stor, stor kjærlighet
Men samtidig er «Min kamp. Tredje bok» stappfull av kjærlighet. Hovedpersonen «Loffe» Knausgård er en sart, følsom gutt som går opp i naturens skjønnhet, han elsker sin bror Yngve og sin mor Sissel. Han fascineres av det han ser rundt seg, av lyset på himmelen, trærne i skogen, av bygninger, søppeldynga midt ute i skogen – og etter hvert dras han mot jentene i nabolaget og på skolen med en nesten desperat kraft. Han elsker av hele sitt hjerte, og vil elskes tilbake. Men hjemme er det bare fra mora og broren han får kjærlighet tilbake. Fra faren får han kjeft, han blir hånet, mobbet fordi han ikke kan si «r», men sier «th» i stedet. Han blir slått, han får vridd øret til han mister målet – og han tør ikke si sin mening om noe som helst. Gjennom hele romanen møter vi en gutt som tar lett til tårene. Som overveldes av sine omgivelser – og som blir så sterkt påvirket av hva andre mennesker sier om ham, synes om ham, mener om han, at han blir helt utslått.

Et sted i boka skriver han at det var mora som reddet ham fra døden. Det er ikke snakk om en konkret situasjon hvor han befant seg i livsfare. Nei, det er helt generelt. Han skriver:

«Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far.»

Gjennom hele romanen er det slik: Innimellom de lange, rike neddykkingene i minner og situasjoner, får leseren plutselig høre stemmen til den 40 år gamle Karl Ove Knausgård som sitter og skriver i Sverige. Han kommenterer og problematiserer sin egen barndom, han trekker linjer til sin egen virkelighet som småbarnsfar og han styrer framstillingen over sin egen barndom med usedvanlig trygg hånd. Og selv om han allerede på side 14 skriver at «Hukommelsen er ingen tilregnelig størrelse i et liv», kan man få inntrykk av at Knausgård selv har en helt enormt utviklet evne til å gå inn i sin egen historie.

Hukommelseslitteratur
Boka skiller seg fra de to forrige bindene i «Min kamp» ved at den til de grader holder seg fiksert mot en spesiell del av forfatteren (og hovedkarakterens) liv. Den handler så å si utelukkende om barndommen. Til gjengjeld dykker han så langt ned i den, han hensetter både seg selv og leseren nærmest totalt til 1970-tallets Tromøya og hvordan det var å vokse opp der. Med alt det innebærer av guttestreker, vennskapsforhold, allianser og antipatier i gutteflokken, med alt det medfører av fomlende forsøk med det motsatte kjønn, med kampen om å finne sin plass i gjengen, på skolen, i familien, på fotballlaget.

Men han gjør noe mer. Knausgård evner å få til en dialog med leseren – ikke bare om Karl Ove Knausgårds barndom, men også leserne. Og det er kanskje her den virkelige styrken til «Min kamp. Tredje bok» ligger: I evnen til å tvinge leseren til å gjenskape bilder, situasjoner og hendelser fra sin egen barndom. Resulatet av å lese denne romanen, er at man, når man er ferdig, ikke bare har lest om én barndom, Karl Ove Knausgårds, men også om sin egen. Det er ikke noe lite kunststykke!

Vilje mot et annet liv
Sammenvevd med denne utrolige barndomskildringen, er det bildet Knausgård maler av sin egen far. Farens tilstedeværelse i den unge guttens oppvekst er monumental. Den unnslipper nesten aldri guttens bevissthet. Som han skriver:

«Den eneste virkelig uforutsigbare faktoren i dette livet, som gikk fra høst til vinter, vår til sommer, klassetrinn etter klassetrinn, var pappa. Jeg var så redd for ham at jeg selv med den største viljeanstrengelse ikke klarer å gjenskape det; de følelsene jeg hadde overfor ham, har jeg aldri siden følt, ikke engang vært i nærheten av. Skrittene hans i trappen, var han på vei inn til meg? Villskapen i øynene hans. Draget om munnen, leppene som skiller seg ukontrollert. Og så stemmen hans. Jeg begynner nesten å grne her jeg sitter og hører den for mitt indre øre.»

Så naturligvis drømmer han seg vekk. Han leser ut alle bøkene på skolebiblioteket, han dagdrømmer seg bort fra farens virkekrets. Og når man ser hele «Min kamp»-prosjektet under ett, de tre bindene som hittil er kommet, er det ikke vanskelig å se hvor motoren i det hele sitter. Det er faren. Karl Ove Knausgårds far fungerer som en tilsynelatende uutømmelig metafysikk som driver bøkene videre. Det er til tider grusomt smertefullt, men samtidig manifesterer det seg i denne besynderlige page turner-følelsen man får som leser. Det går ikke an å legge boka vekk. Det går rett og slett ikke an å lukke den og være uberørt. For som åtteåringen Karl Ove ønsker leseren bare å komme videre, å se hvordan dette skal gå.

Peker mot neste bind
Samtidig som denne tredje boka i serien for alvor demonstrerer hvilken kraft «Min kamp»-serien representerer, både litterært, men også menneskelig, er det mer presserende i denne boka enn de to foregående at det skal komme noe mer. Det vil være uriktig å kalle boka en transportetappe videre i hovedpersonen Karl Ove Knausgårds liv. Men dét er den også. For det blir klarere og klarere når man ser Karl Ove vokse til – at han er på vei et sted. At han har en formidabel vilje. En livsglede. Om den noen ganger er styrt av et nattesvart hat mot faren, er den andre ganger dirigert av en urikkelig tro på at livet er godt. At Karl Ove Knausgård har prestert en kolossal roman også denne gangen, finnes det ikke tvil om. Og denne leseren vet ikke hva godt som kan gjøres før neste bind foreligger en gang i februar.

Mia Berner (1923-2009)

2009-12-11T11:04:00.009+01:00

For litt over fire år siden fikk journaliststudentene på Høgskulen i Volda endelig en gjesteforeleser. Endelig skulle vi få litt liv inn i de trauste omgivelsene på Sunnmøre. Auditoriet var stappfullt. Vi ventet utålmodig. Så gikk døra opp. Og en gammel, skrukkete, nydelig dame kledd i ildrødt kom inn. Mia Berner.

Vi fikk høre om et opprivende liv i Finland med den alkoholiserte dikteren Pentti Saarikoski, vi fikk høre om hvordan Arne Næss var å ha som sjef. Vi fikk høre hva slags utrolige krav hun stilte til seg selv, krav hun hadde stilt hele livet; det handlet om mot, integritet, vilje. Jeg satt som fjetret. Det var så mye liv i den gamle kroppen, utsmykket som den var med sine røde klær, ansiktet med de kraftige, røde brilleinnfatningene. Jeg lyttet, og mens jeg lyttet, tegnet jeg. Det ble en rask skisse av den røde dama som sto der og fortalte om livet sitt.

Etterpå gikk jeg opp til henne, tok henne i hånda og sa takk. Jeg viste henne tegningen, og hun tok seg for brystet. Så skriblet hun ned en liten hilsen. «Med varm hilsen Mia,» skrev hun. Tegnet et lite hjerte, ga meg en klem. Og nå er hun utrolig nok borte, dette fine mennesket.

«Ja, det er ikke noe å hutle med for meg at jeg tilhører kultureliten, hva faen skulle man ellers tilhøre?»
- Mia Berner til Klassekampen, 2005.

Sandefjords Blad-intervju

2009-12-10T13:53:00.005+01:00

Jeg begynner å forstå at det nærmer seg utgivelse med små skritt. I dag våknet familie og venner (ja, og resten av sandefjordingene) opp til et fint, lite intervju med en viss debutant. Kult med interesse fra lokalavisa. Sprøtt og underlig å plutselig befinne seg på den andre sida av bordet.

Litterær debutant

Thomas J.R. Marthinsen kan knapt vente til januar. Da er debutboka «Du» til salgs i bokhandlere landet over. Drømmen er å være forfatter på heltid.

Tekst og foto: Siri Holtung

– Da de ringte fra Gyldendal og spurte om jeg ville gi ut boka mi, var min første tanke «Dette er løgn!». Da jeg fikk summet meg litt, var det mer «Yes! Endelig. Det går an!».

At den 25-årige sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen er skrivefør, er det altså ingen tvil om. Han er utdannet journalist fra Volda og frilanser for Dagbladet.

Han har selv intervjuet forfattere som Doris Lessing og Ingvar Ambjørnsen. Og det er sistnevnte som har vært kilden til inspirasjon siden han var liten:

– På skolen dro vi på turer til biblioteket ganske ofte. Jeg var dritt lei av å lese Hardyguttene og Vi fembøkene og snublet over Pelle og Proffen. Det var noe helt annet. For første gang lo jeg høyt for meg selv og var helt i ekstase over at det gikk an å skrive sånn. Siden den gang har jeg fulgt Ingvar Ambjørnsens forfatterskap. Jeg synes han skriver helt fantastisk.

«Du»
Nå er det derimot Thomas' tur med boka «Du».

Den blir beskrevet som fortellinger, ikke noveller. Hva er egentlig forskjellen?

– Noveller er veldig oppskriftsbasert, med ganske strenge regler for oppbygging. Fortellinger er mer som at du møter en du kjenner på gata. Og så kommer du med en historie om en felles bekjent, for eksempel. Fortellinger er litt løsere i formen, om en kan si det sånn. Det er 34 fortellinger om 34 forskjellige personer. De snakker til en duperson, til mennesker som har vært viktige for dem. Kjæresten, for eksempel, eller datteren. Det handler mye om erindring og minner, forklarer debutanten.

Håper folk kjenner seg igjen
Boka skrev han på to måneder da han gikk på forfatterstudiet i Bø.

– Fram til da handlet mange av tekstene om en gammel mann som bor på en gård med bikkja som eneste selskap. Det var jo drittkjedelig! Og historien kunne jeg jo ikke relatere til noe som helst, ler Thomas.

Nå håper han folk kan kjenne seg igjen i det han skriver. Det er det som er målet. Og det er det som kjennetegner bøker han selv blir oppslukt av.

– Du har hatt en finger med i spillet på bokomslaget også?

– Ja, jeg søkte rundt på nettet etter det perfekte bildet. Det er en veldig dyktig fotograf som har tatt det, Richard Eriksen. Og så er det en veldig kjent kar på bildet, men det er så utydelig at det sikkert ikke er mange som kjenner ham igjen, smiler forfatterdebutanten lurt.

«Du»-omslaget

2009-12-03T16:53:00.005+01:00

Sånn blir «Du» seende ut når den lander i bokhandlene 23. januar. Jeg visste fra første stund at jeg hadde lyst til å utforme coveret på min egen bok. Hvorfor? Fordi jeg er en sucker for godt design. Jeg liker fine ting like sterkt som jeg misliker stygge ting. Og naturligvis fordi eierskapsforholdet til boka er sånn noenlunde overveldende.

Fikse ideer som dette er noe forlagene møter fra tid til annen. Og noen ganger fungerer det veldig bra, bare se på omslagene til Johan Harstads bøker. Andre ganger er sikkert forslagene forfattere kommer med, direkte hårreisende stygge. Jeg fikk heldigvis overtalt Gyldendal til å i det minste la meg få lov til å gjøre noen forsøk.

Resultatet etter noen måneders fram og tilbake, er denne forsiden som gjentar det samme torsobildet tolv ganger. Fotografen bak bildet heter Richard Eriksen. Jeg ramlet over bildet på en av mine jaktrunder. Og visste at dét måtte bli bildet. Lykkelig nok var det ikke nei i hans munn da jeg spurte.

Men før jeg kom dit, var jeg innom en rekke utkast. Her er noen av dem:

«E Z Y O P»

2009-12-01T08:44:00.001+01:00

Da jeg kommer inn, har du dine egne briller halvveis nede på nesen, Olaf. Du står og hjelper to damer i femtiårsalderen med utvalget på den ene veggen. Dere har mange briller i butikken deres. Det er godt du er der, damene hadde ikke klart å finne fram i skredet på egenhånd. De hadde gått seg vill i Gucci, Armani og Police. De hadde sett Ferrari-brillene deres og spurt seg om ikke Ferrari er en bilprodusent. Men du guider dem kunnig gjennom modellene. Du kjenner moten, du vet hvor mange utgaver dere har bestilt fra de ulike katalogene, du vet hva som er på vei ut, du er opptatt av trendene, bevegelsene. Du skyver dine egne oppover på nesen, du har en liten knokkelhevelse midt på, brillene dine passer perfekt akkurat der, de hviler i hakket, i den lille fordypningen mellom neserygg og knokkel, du skyver brillene dine opp, og strekker deg mot det øverste veggstativet, du hekter av et par briller uten innfatning. Titanium, sier du til damene, som ser på hverandre, som ikke forstår hva du prater om, som når de får kjenne på brillen selv, nikker anerkjennende og sier at det er den letteste brillen de noen gang har holdt i. Nå ser du meg, jeg er nettopp kommet inn døra, det klinget akkurat i bjellen. Nå står jeg her i frakken min, det drypper fra håret mitt, nedover frakken, ned til gulvet, jeg lager en liten snøvanndam på gulvmatten innenfor døra. Jeg ser at du tenker på det, for blikket bak de grove innfatningene dine søker mot føttene mine. Så opp igjen. Du skal til å si noe, men en av damene spør deg om noe og skal til å putte titaniumbrillen tilbake. Du tar den fra henne og setter den på plass, tar ned et nytt par, ikke fullt så moderne. Den ene av damene får den i hånden, den andre bøyer seg mot henne. Hun bøyer munnen nedover på hver side, hun lytter til det du sier. Jeg går mot disken, nå går jeg mot disken deres og jeg ser du synes at situasjonen er en smule krevende, du vet ikke om du skal gå til meg, for å holde på oppmerksomheten min, for at jeg ikke skal snu og gå ned gaten til den konkurrerende optikeren, eller om du har en forpliktelse til å stå der med de to damene. Så tar du et valg. Du beslutter deg, etter å ha kastet et blikk på damene igjen, de står fremdeles og vurderer den nye brillen, for å gå meg i møte. Du smiler til meg, det er et smil du gir oss alle, du spør hva du kan hjelpe meg med. Synet mitt, sier jeg, jeg tror det er blitt dårligere. Jaha, sier du, du kikker på den slitte innfatningen min. De har kanskje gjort nytten sin, sier du og nikker mot brillene mine. Jeg spør om det er mulig å bestille en synstest hos dere. Du kikker på klokken din, den er av gull, sikkert en forfalskning, kjøpt i Thailand eller Malaysia, men den ser bra ut. Den kler håndleddet ditt, og det kjenner jeg at du også synes. Et raskt blikk mot damene, som i mellomtiden har hektet nok et brillepar ned fra veggen, så sier du at du saktens kan sjekke synet mitt allerede i dag. Jeg kan gjøre det nå, sier du og peker at jeg skal gå inn i et tilstøtende rom. Jeg går inn, henger frakken av meg og tar plass i undersøkelsesstolen, du ønsker damene vel hjem der ute, så kommer du inn. Du pusser apparatet med en fille, og plasserer det over neseryggen min, så nært på øynene at øyevippene mine dras opp og ned det grå metallet. Sommerfuglvinger. Det er som jeg får noe for tett på. Du drar en stol inntil apparatet. Vi sitter så nært at jeg må sitte med bena samlet, de treffer innsiden av lårene dine, knærne mine støter mot innsiden av lårene dine, du lukter en blanding av ull og mye kaffedrikking. Du lukter trygt, jeg er glad for at det er du som skal undersøke øynene mine. Jeg må se på en plakett projisert på veggen bak deg, du sier at jeg skal kikke rett på den lyse firkanten. De vanlige rekkene med bokstaver. E Z Y O P. Jeg ser ingen av bokstavene da du tar av meg brillene mine. Så kjører du en rekke linser ned foran øynene mine, du spør: Er det best på 1 eller 2. Du spør kanskje om det tjue ganger for hvert øye. Deretter sjekker du begge øynene samtidig. Lårene dine, Olaf, jeg vet at du også tenker på det, men jeg vet ikke om du synes det er behagelig eller ubehagelig. Du sier jaha, mm, riktig, ok. Du tar meg på alvor, ber meg om ikke å myse, konsentrere meg om å slappe av. Du rabler ned notater på en blokk, formskrift. Raskt, som en doktor. Du har gjort dette hundrevis av ganger, og hver bidige gang møter lårene dine benene til kundene dine. I dag er det meg. I morgen er det en tenåringsjente med kviser i hele pannen; en mann med grønn stær og flekkete olabukser. Jeg lurer på om du tar med deg dette hjem, om disse berøringene er noe du tenker på. Om du gruer deg til dem. Gleder deg til dem. Om de kjører som en film gjennom hodet ditt når du legger deg om kvelden.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

«Wilhelm»

2009-11-28T15:28:00.002+01:00

Du var revisor, Wilhelm. Du jobbet i Oslo, var fremgangsrik, tjente penger som gress. Nå sitter du her og fortærer deg selv med alkohol, med rødvin og Irish Coffee, kopp etter kopp, kveld etter kveld. Og den mørke stemmen din blir bare mørkere og mørkere, snart er den for mørk, for dyp. Snart når den ikke opp til noen, inn til noen. Du kommer inn rundt seks, hver dag, du er forbausende presis. Den rake holdningen din, den høye skikkelsen din ned de to trinnene til baren, sølvregnet i håret, allværsjakka du tar deg godt ut i, det er noe de færreste gjør deg etter. Så kommer du bort, setter deg ned ved bardisken, nikker kort til Nils Otto (for han sitter jo her, Wilhelm), du ser på meg og sier det vanlige. Det vanlige er et glass rødvin. Den koster 57 kroner glasset. Du gir aldri tips, du holder deg med nøyaktige beløp, med kronestykker, med mynter, aldri sedler. Du gir ikke for mye, du gir aldri for lite. Du setter deg ned ved siden av Nils Otto, jeg tenker at det er rart du ikke er lei synet av ham, at det på et eller annet punkt må ha deg på nervene. Du må ha sluttet å tenke på det, du må ha akseptert det, at det ikke bare er du, med dine problemer og din sorg, men også Nils Otto som kommer hit, som hver kveld i sommerhalvåret søker seg ned hit i det lune kjellermørket, og at det er greit. At han må få lov til det, han også. Jeg lurer på hvordan det ser ut hjemme hos deg. Hvordan stua di er. Om du har bilder av familien din på veggene, planter på bordene, hvor mange bøker du har i reolene. Om du har teppe på gulvet, om du har en kvinne du er glad i, om hun pleier å komme hjem til deg, om det er ekskona di som kommer, om det er en barndomsvenninne, en du har møtt her i baren. Om du har døtre, sønner, barnebarn, om du er morfar, Wilhelm, farfar. Om du er glad i dem, bryr deg om dem, om de er glad i deg, om de kommer til deg, kommer på besøk, om foreldrene deres, dine barn, kanskje holder dem unna deg, for de vet hva du driver med, de vet at du drikker. Hva spiser du til frokost, spiser du frokost? Har du bil, savner du kona di? Jeg vet du er rik, at du har lagt deg opp penger, at du kan finansiere dette kontrollerte forfallet, dette gradvise, seige selvmordet du har satt deg fore. Jeg spør om du skal ha noe mer, du ser på meg med de smale ørneøynene dine, de er så mørke, du rister på hodet. Du er en jævel til å diskutere. Hvem som helst kan komme bort til deg, sette seg ned på krakken ved siden av deg her i baren, mens jeg etterfyller whisky, stabler peanøttpakker i glasskapet, hvem som helst, det er ingen her som ordbinder deg, du er elegant. Du målbinder de andre, den eneste som kanskje slipper unna, er Nils Otto, men han befinner seg bare kroppslig her, han er fysisk til stede, men sinnet hans har tatt kvelden, det er her ikke lenger. Det er ditt. I aller høyeste grad, du sabler ned motargumentene med krystallklare resonnementer, du torpederer ethvert forsøk på lettvintheter, du nagler ignoransen til gulvet, med blikket ditt, det mørkegrå blikket ditt, og med ordene dine. Hjernen din. Noen ganger snakker de om deg, de andre. Om klokka ennå ikke er seks, om det er tidlig ettermiddag og det kommer en enslig stamkunde innom, hender det at samtalen vrir seg i din retning. Du er ettertraktet her, du er underholdende, du er så smart at de gleder seg til å se deg vise det. Men ofte blir de skuffet, det er ikke bestandig du gidder. Noen ganger er du i ditt ess, du gnistrer, andre ganger er det som om du ikke oppfatter at de snakker til deg, at de lokker deg ut i diskusjon. De gangene har du en ørliten knekk øverst i ryggen, like under nakkevirvlene, jeg vet ikke om det er andre enn jeg som ser den. Men disse gangene er knekken der og du drikker rødvinen din lydløst, heller den i deg uten å si noe som helst. Du bare sitter der og øynene dine er mørkere enn vanlig. Det varer som regel to glass. Tre glass, kanskje. Men så forsvinner knekken. Da er du klar igjen, du ser deg rundt, snur deg på barkrakken, fisker opp rullingspakka fra allværsjakka og sier, til meg, til de andre, ut i lufta, at du går ut for å ta deg en giftpinne. Slik ordlegger du deg: Dere får passe på imens, jeg går ut for å ta en giftpinne. Ingen rører glasset ditt mens du er ute, ingen engang så mye som tenker på det. Kongen er ute og tar seg en røyk.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

«Sorte blomster»

2009-11-27T10:06:00.001+01:00

Jeg får øye på deg, Sasha. Tar mot til meg og går bort, setter meg ned på huk, jeg er full, du virker fullere, og jeg sier: Kan du sminke meg? Du ser på meg. Du har huden full av tatoveringer, på venstrearmen har du en pin-up-jente, typisk 1950-tall, og du ser på meg, lenge og så sier du: Jeg tror ikke det. Så snur du på hodet, ser på venninna di. Jeg spør henne, hun er forferdelig ung, kan ikke være særlig mer enn akkurat atten, men hun sier at hun ikke har noe sminke. Jeg sier: Nei, nei, og forsøker å smile som om det ikke gjør noe, som om jeg ikke føler meg avvist. Jeg går tilbake til de andre, men jeg har deg i øyekroken, Sasha. De andre er allerede på vei ned på gulvet, de har nådd punktene sine. Jeg tar en dyp slurk av øllen, stirrer ned på bunnen av glasset, det står Made In Russia med versaler. Så ser jeg opp, og det er da jeg ser at du kommer mot meg, Sasha, du med alle tatoveringene dine, du går rett hitover. Du stanser opp, jeg snur meg mot deg, du sier: Vil du fortsatt sminkes? Jeg smiler, kjenner ansiktet trekke seg opp i et bredt smil. Ja, sier jeg. Kom her, sier du. Du tar tak i armen min, jeg lar meg dra gjennom lokalet, ingen ser på meg, men jeg føler at alle gjør det, at alle som er i baren har blikket festet på oss to her vi går, her du går foran med tatoveringene på armene, mørk sminke rundt øynene dine, kort skjørt og en sort topp med en faretruende dyp utringning, og så meg: etter, på slep, følgende bak deg, bak deg som går med målrettede skritt foran meg med et fast grep om håndleddet mitt. Du trekker meg mot jentedoen. Vi går inn, jeg har aldri vært her før. Vi går inn i en båse. Du tryller fram en sminkepung som du plasserer på vasken. Du er for høy, sier du. Hæ? sier jeg. Du sier: Du er nødt til å sette deg ned på huk, for du er altfor høy. Jeg setter meg på huk inntil vasken. Dette er en merkelig situasjon. Vi er to fremmede. Men du tar tak i ansiktet mitt, Sasha. Se opp, sier du. Du holder fingrene i et tak om kjeven min, du holder meg. Trygg, tenker jeg. Jeg er trygg nå. Og vi er totalt fremmede. Du stoler på meg. Jeg sitter her og lar deg tegne med en stift under øynene mine, du kunne ha stukket dem ut lett som dét, men det skjer ikke. Du sier: Se ned. Jeg ser ned. Du lukter godt, sterkt, men godt. Kule tatoveringer, sier jeg. Du smiler, du ser konsentrert ut, sminker meg med varsomme, besluttsomme bevegelser. Pin-ups, sier du. Ja, sier jeg, gjorde det vondt? Jeg tar på overarmen din. Du lar meg gjøre det, stanser meg ikke, bare fortsetter å sminke meg. Du tar fram en liten børste, en kost, og du smører den inn i svart øyenskygge, ber meg lukke øynene. Jeg lukker øynene. Kjenner at linsene mine dras litt med kosten. Du gjør det forsiktig. Du drar en kost over øyeeplene mine, Sasha. Beskyttelsen min er et tynt lag med hud du farger svart. Jeg holder fremdeles i overarmen din. Nei, sier du, det gjorde ikke vondt. Du snurper munnen konsentrert, ber meg se opp igjen, et nytt lag med stiften. Du sier: Jeg har høy smerteterskel. Jeg nikker. Jeg beundrer deg. Jeg er fascinert. Du er et merkelig menneske, og jeg sitter på kne foran deg og blir sminket, det korte skjørtet ditt er i høyde med ansiktet mitt. Jeg har en på ryggen også, sier du. Jeg nikker, sier: Kult. Jeg ser at du liker det, jeg ser at du tror på meg. Og så har jeg to her, sier du og trekker hendene til deg, dunker deg lett på miniskjørtet. Der? sier jeg. Ja, sier du. Så legger du stiften og sminka fra deg på vasken, ser meg inn i øynene, jeg tenker: Du vurderer meg. Det går lynraskt, men det er det du gjør, du sjekker om dette er trygt. Du smiler, øynene dine er to smale sprekker i all den sorte sminka. Så drar du opp skjørtet. Jeg ser: Trusa di, jeg ser formen av kjønnsleppene under den, jeg ser den tynne, gjennomsiktige strømpebuksa. Jeg ser de to svarte blomstene du har tatovert på hver side under navlen. Du slipper ikke skjørtet ned. Jeg strekker to fingre mot deg, Sasha, lander på tatoveringene, på blomstene. Så fine, sier jeg. Du holder skjørtet. Vi er to fremmede, jeg sitter på kne foran deg, du står og holder skjørtet ditt opp for meg, for at jeg skal se, og du er nødt til å vite at jeg ser hele underlivet ditt, du må vite at trusene er halvt gjennomsiktige, at jeg kan se kjønnshårene dine svakt gjennom stoffet. Jeg tar på blomstene, de er ganske store. Med svarte kronblader. Jeg ser på deg. Du holder skjørtet opp fremdeles. Du ser på meg, ser hele meg, tenker jeg. Jeg sier takk for at du sminket meg og så bøyer jeg meg fram og kysser blomstene dine.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

«Takk»

2009-11-25T22:21:00.005+01:00

Jeg forestiller meg at noen akkurat nå griper fatt i gelenderet på sykehussenga hun døde i, snur den rundt og skyver den mot døra på rommet. Det er sikkert en sykepleierstudent som har fått oppgaven, det er første gangen hun gjør dette, triller en nylig avdødd ned i kjølelageret i kjelleren, for å oppbevare kroppen til familien din kommer og får sett den, holde den kjølig for å utsette forråtnelsesprosessen for … for deg, for deg og familien din, Sofie. Jeg ser for meg at senga med bestemora di blir trillet nedover korridoren. Inne i heisen krysser sykepleierstudenten fingrene for at ingen pasienter eller pårørende skal med samme heis, at den ikke skal stoppe i tredje etasje og for eksempel ta med noen som venter på å komme ned til poliklinikken i førsteetasjen. Hun har hørt at det skjer, at det er pinlig å stå der i hvit uniform ved siden av for eksempel en barnefamilie og utveksle forsiktige blikk med foreldrene som skjønner at dette er et lik, mens barna kanskje kikker med store øyne på nettopp liket i senga og ikke riktig skjønner hva som feiler dette mennesket, men som sikkert aner at noe er annerledes med personen som ligger der. Med bestemora di. Men det er ingen som skal på i tredje etasje, heisen går ned i kjelleren. Der glir dørene opp med en tung ramling, heisene på sykehuset er gamle, og sykepleierstudenten dytter senga ut. Hun triller den nedover korridoren, det er bare henne der, hun og liket, hun synes det er rart å tenke på den gamle dama i senga som et lik, hun var fortsatt varm da de tok henne over i rullesenga, hendene hennes var kalde, men bestemora di var varm på ryggen, Sofie, nå er det bare de to der og studenten legger merke til et lysstoffrør som ikke blinker, men er bestandig, en gulhvit plastkoloss i taket. Nederst i gangen, ved siden av sykehusvaskeriet, er kjølelageret. Hun slår inn koden på veggen ved siden av døra. 2204 og stjernetasten. Dørene går opp og et kuldegufs kommer mot henne. Det er plass til fire avdøde. Det ligger to der fra før. Så, bak seg i korridoren, hører hun skritt. Det er May, avdelingssykepleieren, det klakker hardt i de hvite treskoene hennes. May sier: Første gang? Sykepleierstudenten nikker og forsøker å buksere senga med bestemora di på plass der inne, mellom de to sengene som allerede står der. Se her, sier May. Hun går bort til de to sengene og, uten forsvarsel, drar hun kledet vekk fra ansiktene deres. Det er en ung gutt, han var kanskje søtten år, nå er han død, og en mann i førtiårene. Sistnevnte har tatovert et anker på underarmen, han har bomsemerket på huden mellom tommelfinger og pekefinger, sykepleierstudenten skjønner ikke hvorfor May gjør dette, May ser forventningsfultt på henne, men hun har ikke noe annet å komme med enn et forsiktig smil. Neivel, sier May bare og legger kledet tilbake over de to likene. Slukk lyset når du er ferdig, sier hun og går. Tilbake står sykepleierstudenten i dette rommet med tre lik, to iskalde og et som fortsatt er litt varmt, litt menneske. Og hun aner ikke hvem hun har med å gjøre. Jo, hun ser navnet, har kanskje snakket så vidt med bestemora di i løpet av uka som er gått, Sofie, men likevel: Dette er en fremmed. Og nå er denne fremmede død. Her står hun og holder på senga, tenker på avdelingssykepleieren, tenk å være så følelseskald, tenker hun, og så klapper hun bestemora di på hodet, forsiktig, i tilfelle det kan bli merker, det er første gang sykepleierstudenten befinner seg ansikt til ansikt med tre døde mennesker, hun har ikke oversikten over hva man kan og hva man ikke kan tillate seg. Men hun får altså innskytelsen, tenker jeg, akkurat nå, om å klappe bestemora di på hodet, på panna, like over hårfestet og kanskje mumle: Takk. Bare dette lille ordet, som ingen andre hører enn sykepleierstudenten selv og de tre likene i rommet. Så piper det i lomma hennes, det er mobiltelefonens batteri som sier fra og med ett er hun rykket tilbake til de neste arbeidsoppgavene sine, hun må skynde seg, tenker hun der hun står i det kalde kjellerrommet, hun må skynde seg opp. Det er vaktskifte om litt. Så går døra igjen for bestemora di, mannen med tatoveringen og den unge gutten.

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

Jeg debuterer!

2009-11-21T11:29:00.005+01:00

«Vin»

2009-11-18T14:50:00.002+01:00

Jeg står i stua deres, Bente, og jeg tar inn livet deres sånn som det manifesterer seg i tingene dere eier. To like kunstplakater i IKEA-rammer, en gammeldags lampe med gulflekkete lampeskjerm, et salongbord fullt av blader og aviser, pensumbøker fra studiene dine. Svære grønne planter overalt i leiligheten. Hvor er Tom? sier jeg. Du svarer fra kjøkkenet: Han er på jobb, eller nei, han er nede på kroa med noen fra jobben, sier du. Jaså, sier jeg. Mm, sier du. Og så kommer du inn i stua med kaffekanna i hånda. Du ser på meg som ser meg rundt i leiligheten, studerer tingene deres vilkårlig. Du ser på meg mens jeg plukker opp en bok som ligger på en skjenk, snur den rundt og later som jeg leser bakpå. Vil du ha et glass vin? sier du. Jeg ser opp og møter blikket ditt. Tenker at det er helt uskyldig, dette, vi er bare to gode naboer som kan ta et glass vin sammen uten at det uroer noen. Ja, sier jeg, det hadde smakt. Du bøyer deg ned og åpner skapdøra i skjenken, finner fram to vinglass og setter dem på bordet foran meg. Du korker en vinflaske, det klukker i flaska da du skjenker opp. Du fyller glassene til randen. Det dunster tungt av vinen. Jeg ser for meg at du kanskje vil begynne å betro deg til meg. Snakke om Tom. At du vil snakke om samboeren din med meg som om jeg var en fortrolig, en som forstår deg, en som kan nikke anerkjennende til det du mener, riste hodet sakte fra side til side når du snakker om Tom som ikke forstår deg, Tom som virker så uinteressert, Tom som. Vi tømmer glassene og du spør om jeg vil høre en sang. Ja, gjerne, sier jeg. Du reiser deg fra sofaen, jeg ser på ryggen din da du setter deg ned på huk foran stereoanlegget, ser for meg hvordan det ville være å legge hendene mine på ryggen din uten klær, trekke deg inntil meg. Det lange håret ditt strekker seg til under skulderbladene, jeg forestiller meg at det lukter godt av det, håret ditt, at hele du lukter godt, av en eller annen shampoo jeg ikke kjenner til, en som Stine ikke kjøper. Du setter på noe lavmælt musikk, jeg aner ikke hva det er. Og det er da jeg ser for meg at du skal komme tilbake til meg i sofaen, sette deg overskrevs på meg og kysse meg med vin i munnen. Men det er ikke det du gjør, du setter deg ned i sofaen ved siden av meg og sier: Skål, da! Ja, sier jeg, skål. Og vi klinker glassene mot hverandre. Det er ikke en eneste lyd i leiligheten bortsett fra vinen som glir ned strupene våre og vinden som får trærne til å bevege sevjekroppene sine der ute. Du holder glasset foran deg. Så setter du det fra deg, drar pekefingeren over stetten for å gni vekk en vindråpe, snur det mot meg og sier: Tom … Tom har fortalt om Silje og ham, hvor lenge har du visst det?

«B-sider» har jeg kalt dem, tekstene som ikke kom med i «Du», som ble vraket for lenge siden eller i siste liten, tekstene som ikke hørte hjemme der, som falt utenfor, tekstene som var for små, for malplasserte, for uferdige. Ja, i det hele tatt, b-sider.

Hipp, hipp!

2009-11-12T13:08:00.000+01:00