Smiles per gallon! (9/2020)
The minute that you're not learning, I believe you're dead.
- Jack Nicholson
Firmabil for frilansere
Man skal jo passe seg for å skryte. Det blir fort den kjipe klassekameraten som maser om alle lekene han har, mens alt du har er slitt Lego og en togbane som gikk på pensjon allerede da foreldrene dine var små.
Men innimellom. Da må det være lov å si det som det er. Derfor: Da jeg tidligere i år skjønte at året hadde bilturer i vente, og fordi jeg jo ikke kunne tillate meg å stikke av med familiens eneste bil og dra til Norge en uke her og der, måtte jeg skaffe en til.
Bil er dyrt. Som min mormor sa da jeg var atten og kjøpte min første bil: Bil er en sparebøsse med hull i.
Og
det har hun rett i. Samtidig skal vi jo fram her i verden. Og med
koronasituasjonen midt i fleisen, var ikke kollektiv trafikk egentlig
noe forlokkende alternativ. Så jeg klinket til, jeg. Og kjøpte den bilen
jeg hadde drømt om siden jeg som femten-sekstenåring så den da den ble
lansert: Volkswagen New Beetle.Oh yes, indeed. I dag er det selvfølgelig en gammel bil. Den skrangler litt. Men for en bil! For en jævla bil! I USA sier de visstnok at biler helst skal gå mange miles per gallon. Men om New Beetle sier de noe annet. Om den sier de at den går på smiles per gallon. Enkelte ganger har de altså helt rett, amerikanerne.
Jeg ble forbikjørt av en Porsche 911. Skulle bare mangle. Men vet du hva? Jeg var ikke misunnelig et sekund.
Det er klart for septembers nyhetsbrev!
NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN
Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:
1: På randen av Vigeland. Jeg tenker noen ganger at man
har sine egne forfattere. En av mine er for eksempel Ingvar Ambjørnsen.
Han er min; det vil si: jeg leser rubb og stubb. Med den aller største
fornøyelse. Som en følgesvenn gjennom livet. En art slektning, på et
vis, en som deler tida sammen med deg. Det er jo ikke mange forfattere
som kommer opp dit, men det er gjerne noen vi får klørne i ganske
tidlig, tenker jeg. Andre har andre forfattere. Noen har Lars Saabye
Christensen, for eksempel. Elller Herbjørg Wassmo. Atter andre har J.K.
Rowling (joda!) - og så er det noen som har Roy Jacobsen. Han er ikke
min, så for meg er han egentlig et ubeskrevet blad. Da jeg var i Norge
nå (jo takk, jeg slapp akkurat unna å havne i karantene!), insisterte
jeg på at mamma rasket med seg "På randen av Vigeland"
da vi var i bokhandlene sammen. Vet ikke hvorfor. Det var et innfall.
Det lille essayet utgitt i bokform er kjapp å lese. Du rekker den på en
god, uforstyrret formiddag en helg. Og det er veldig fint.
2: Apropro Norge.
Når jeg kjører så langt alene som jeg har gjort de siste gangene jeg
har vært i Norge for å jobbe, har jeg tiden og veien. Men ikke sånn som
vi vanligvis forstår uttrykket, nei, nå mer sånn: Jeg har dette oseanet
av tid foran meg, stripene som kommer farende, litt som tiden selv, bare
den andre veien. Og da, da er det lydbok for alle pengene. Vanligvis er
det krim (det hjelper mot stripetrøtthet!), men nå fant jeg ikke flere
krimserier jeg orket. Du vet, det må jo stemme. Stemmen, språkføringa.
Og de jeg plukket opp i Storytel denne gangen funka ikke. Så derfor lot
jeg tilfeldighetene råde - og endte opp i en helt annen løype. Nærmere
bestemt Linn Strømsborgs "Aldri, aldri, aldri".
En bok om en kvinne midt i 30-årene som ikke vil ha barn. Lyttverdig,
spesielt fordi det er forfatteren selv som leser. Jeg likte den godt!
Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke. I månedens anledning, en måned som jo begynner å hinte om lune innedager med en god bok eller ni, er det duket for et portrettintervju med den norskfødte danske forfatteren Kim Leine. Det sto på trykk i Bokvennens Litterær Avis sommeren 2018.
Det er ikke ofte jeg blir starstruck. Men så får jeg øye på ham, da, Kim Leine. Tilforlatelig står han der utenfor stamkafeen på Islands Brygge i danskenes hovedstad. Han ser ut som en vaskeekte norsk fjellvandrer i kortbukser, høye sokker og et par solide sko, til tross for at gradestokken er oppe og snuser på 30-tallet. Og da er det ikke fritt for at det smyger seg en leseglad tenåring opp strupen som får lyst til å rope, bare gaule, at fy faen for noen bra bøker du skriver!
Jeg ropte ikke, men tok ham pent i hånden.
Og så gikk vi inn i mørket.
Kafémørket, altså.
Alt begynte egentlig med at han fikk sparken. Det er selvfølgelig ikke sant, men vi må jo starte et sted. Avdelingssykepleieren på Dronning Ingrids Hospital i Nuuk i Grønland fant en blodig kanyle hun ikke skulle ha funnet. Eller kanskje skulle hun nettopp dét, finne den.
De hadde hatt en mistanke en stund, men nå ble han avslørt som den morfinisten han var blitt, den norskfødte dansken som gikk under navnet Kim Leine. Året var 2005.
Sykepleierlisensen røyk, og det ble retur til Danmark etter 15 år i den tidligere danske kolonien.
Og så satt han der, på en halvkjip sofa på øya Langeland helt syd i Danmark. Hva skulle han gjøre? Hvem skulle han være?
Om han noen gang fant ut av det, kommer vi tilbake til. Uansett satte han seg til å skrive. To år etter utkom erindringsromanen Kalak – og både den danske litteraturverden og Kim Leines liv ble snudd på hodet.
Elleve år er gått. Det viste seg at han ikke skjøt med engangskrutt. Årets roman Rød mann/Sort mann er hans tiende utgivelse. I 2012 fikk han kastet både Weekendavisens litteraturpris og De gyldne laurbær etter seg. Og i 2013 ble han tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Profetene i Evighetsfjorden.
Med ryggen mot det selvbiografiske
I motsetning til flere andre forfattere som først seint i forfatterskapet begynner å lefle med tanken om å skrive selvbiografisk, ga Kim Leine seg i kast med den biten som det aller, aller første han skrev. Debutromanen Kalak er fortellingen om sykepleieren Kim – som bosetter seg på Grønland i håp om å finne seg et liv. Men det er ingen solskinnshistorie. For sykepleieren pleier ikke bare de syke og skambankte, han utvikler et temmelig heftig narkomisbruk. Hver kveld låser han seg inn i medisinskapet og tar to pakker med morfinampuller. Det er akkurat nok til å la stillheten senke seg over hans sinn mellom midnatt og klokka seks hver natt.
Men mer enn noe annet er Kalak beretningen om tida før kollapsen på Grønland. Det er fortellingen om en ung gutt som rømmer fra Jehovas vitners klamme hender i Telemark og på lykke og fromme stikker av til København, hvor faren bor. Det går ikke mange uker før faren begår det første av en rekke seksuelle overgrep. Overgrepene pågår over en periode på ett år. Så kommer han seg endelig vekk. Romanen er usedvanlig effektivt fortalt, og malstrømmen hovedpersonen befinner seg i velles fram i et språk som bærer både skjønnhet og isnende, krystallklar gru i seg. Det er en av de romanene du leser og som nekter å slippe taket i deg.
– Jeg synes det er trist i det selvbiografiske rommet, sier Kim Leine. – Det trenger å bli lufta ut der inne, det er så trangt der. Hvis du blir der lenge nok, kan du ende opp med å stange hodet i det selvbiografiske hjørnet. Så står du der. Og hva skal du gjøre da? Hva skal Knausgård gjøre nå? Jeg vil heller se den andre verden.
– Utover?
– Fiksjon har en forkjærlighet for den fysiske verden. Det er der den henter handlingen sin, dialogene sine. Med selvbiografien snur man ryggen til verden og ser innover. Det kan være godt i perioder – for all del – men ikke hele tiden. Jeg tenker at 90 prosent av tiden må man snu ryggen til det mørke hjørnet med prumpelukt – og heller kikke ut i verden.
– Men er du ferdig med ditt selvbiografiske rom, da?
– Nei.
– Nei?
– Det er store lakuner av taushet i Kalak. Oppveksten min i Jehovas vitner i Telemark, for eksempel. Det ligger masse energi i det. Sinnet mot min far. Sinnet mot meg selv, mot mine barn, for eksempel. Hele den mannlige vreden som vendes mot andre – enten de er skyldige eller uskyldige. Det er en veldig narrativ kraft i dette sinnet. Uansett hvor man henter drivet til å skrive en roman, kommer det alltid fra de destruktive sidene ved følelseslivet. Det er disse sidene som må forvaltes som litteratur.
En servitør kommer bort med kaffe. Kim takker høflig.
– Du har sagt at når man nå har overlevd, så må man jo bruke det man har opplevd til noe?
– Ja. Jeg vet ikke. Det er sånn man får spøkelset ut av posen. Jeg kunne kanskje ha nøyd meg med å skrive Kalak og betraktet det å skrive den som en befrielse.
– Men du nøyde deg ikke?
– Nei. Og det er ikke noe hyggelig å tenke på hva som ville skjedd med meg om jeg ikke kunne ha fortsatt som forfatter. Om forlaget ikke ville ha gitt ut flere av bøkene mine.
– Hva tror du ville ha skjedd?
– Da jeg kom tilbake til Danmark søkte jeg kommunen om omskoleringshjelp. Jeg ville gjerne studere eskimologi. Jeg hørte aldri noe fra dem. Jeg forestiller meg at de lo høyt da de leste søknaden min. «Eskimologi?! Haha, tullekopp!»
«Danskene elsker å skamme seg»
Selv om det aldri ble noe av eskimologisstudiene, gjorde Kim Leine seg likevel til en slags forsker i den grønlandske og den danske menneskenaturen. Som skjønnlitterær forfatter av digre, episke romaner vel å merke.
– Når jeg leser bøkene dine er det nesten fristende å tenke at det er som om Grønland har gitt deg mandat til å skrive om seg?
– Man må ta seg det mandatet man trenger for å skrive det man trenger, konstaterer Kim Leine i dypet av den svale kafeen.
– Grønland er på vei inn i det internasjonale samfunnet og må finne seg i å bli betraktet fra alle mulige vinkler. Fra grønlendere født og oppvokst på Grønland, men som ikke snakker grønlandsk og derfor er stigmatisert. Fra dansker som er født på Grønland. Grønlendere som snakker grønlandsk. Dansker som aldri har vært der. Dansker som har vært på besøk på Grønland … Danmark og Grønland er flettet så mye inn i hverandre at det er blitt en vranglås. I tillegg kommer folk fra andre deler av verden, som har begynt å få opp øynene for at Nordpolen og nordområdene er blitt et stridspunkt for kloden. Grønland må rett og slett finne seg i å bli sett utenfra.
– Også av deg?
– Ja. De kan begynne å trene med meg. Og hvis de kan klare meg, kan de klare resten. Alle har rett til å ta seg et mandat.
I dansk offentlighet blir Grønland og grønlendere gjerne omtalt litt som man snakker om et tungnemt, trassig barn som ikke gidder å bli en bedre utgave av seg selv. Når man leser Leines bøker om kolonialiseringen, er det forbausende å se at det stort sett var nøyaktig den samme holdningen som sev rundt i de dansk-norske skallene den gang. For snaue 300 år siden. Den eneste forskjellen på da og nå er i følge Leine at nåtidens dansker gjerne skammer seg over hele kolonialiseringshistorien. «Danskene elsker å skamme seg,» har han sagt. Og det er ikke bare noe en sjofel journalist har vridd ordene hans til å bli, det er faktisk noe han mener.
– Det er nasjonalsporten i Danmark, det. Å skamme seg. Det er en form for kollektiv masochisme. Nordmenn går i fjellet og dyrker sunne vaner. Danskene går rundt her nede og skammer seg.
– Men det er også et «men» i det når du snakker om denne skammen?
– Ja, det er også en arroganse i den. Jeg mener vi burde fri oss for all skam. Selv om skam i og for seg er en naturlig følelse. Men vi må ikke stagnere. For da blir skammen til et alibi for ikke å gjøre noe med situasjonen. «Ja, huff, det var fælt med kolonialiseringen av Grønland, men jeg skammer meg i det minste over det!» – og så foretar man seg ikke noe som helst.
– Det blir litt passivt-aggresivt?
– Man føler seg kanskje litt bedre enn andre fordi man skammer seg, ja. Sånn sett passer det jo veldig godt inn med hele den kristne tankegangen.
Jakten på forsonelse
En aprildag i 1977 slo en tanke ned i 16 år gamle Kim: «I natt skal jeg herfra». Han hadde tenkt det mange ganger før. Forskjellen var at denne gangen så satte han tanken ut i livet. Han rasket med seg sparepengene, leste ferdig Nicholas Monsarrats Havet sletter alle spor – og haiket seg vekk fra Seljord. Kort tid etter at han ankom København, begynte farens seksuelle misbruk.
I dag har han ingen kontakt med faren sin. Men det hender han dukker opp når Leine har opplesninger. Da har faren sittet der, nede i salen, og skult opp på sin sønn på scenen.
– Du har sagt at du har forsonet deg med deg selv, men at du ikke har noe ønske om å forsones med faren din?
– Jeg ser så mange som jakter etter den forsoningen. Det de mener er at de vil ha en anerkjennelse for den smerten de ble påført. At noen skal ta på seg skylda for den, egentlig. Men altfor mange ender med å jakte en skygge. Det kan bli til en forbannelse som kan vare hele livet. For du kommer aldri til den forsonelsen. Det er umulig.
– Fordi det kreves to for å forsones?
– Ja. Og det kan være vanskelig for andre å forstå, spesielt for utenforstående. «Men kan du ikke bare forsones med ham», liksom? Jo, men hvis den andre ikke mener han trenger tilgivelse, kan man da tilgi? Faren min mener ikke han har gjort noe som krever tilgivelse. Da skal han vel få lov til ikke å bli tilgitt. Tilgivelse er et litt tomt begrep. Men forsoning kan man ha med seg selv. Bære det med som en fred i sinnet.
– Har du skrevet deg til denne forsonelsen?
– Jeg tror Kalak fikk meg til å se det ovenfra. Så forferdelig var det heller ikke, noen seksuelle overgrep da jeg var 16-17 år. Jeg mener, det er så mange som har opplevd så mye verre ting. Hele barndommer fulle av overgrep. Å skrive Kalak hjalp meg til å se det litt i perspektiv.
– Men de gangene faren din plutselig har sittet i salen?
– Når det skjer, er det bare litt rart. Men blikket hans har skiftet. For et par år siden skjedde det for siste gang, da var blikket hans nesten tilbedende. Før var det et mer ondskapsfullt blikk han satt og sendte meg.
– Men blir du ikke opprevet?
– Jeg kjenner ingenting, sier Leine. Men så tar han seg i det.
– Jo, jeg kjenner et lett ubehag. Men jeg ignorerer det bare. Jeg er liksom befridd fra det. Han hjelper meg på en måte til å la meg forstå at jeg har flyttet meg.
– Han kan ikke nå deg?
– Nei. Men det betyr ikke at jeg er ferdig med det. Det er en god fuel i forfatterskapet. Det er gåtefullt med psykopater. Kanskje er de nødvendige, rent darwinistisk sett? Vi andre har kanskje bruk for noen hensynsløse folk innimellom?
– Oi. Jeg får lyst til å si at det er veldig raust av deg å se det sånn.
– Ja, men … Jeg kan ha med hvem som helst å gjøre, men psykopater … De burde jo sendes til en øde øy hvor de kan gå løs på hverandre i stedet for på uskyldige. Men samtidig er de kanskje nødvendige for at samfunnet skal flytte seg framover? De tankene gjør jeg meg. Jeg har også tenkt over om jeg selv var psykopat. Jeg sa det til en psykolog en gang og da begynt han bare å le høyt. Da ble jeg lettet. Inntil jeg begynte å tenke over hvorvidt han var psykopat.
– Jeg har lest en artikkel der en psykiater sa at hvis man stiller seg det spørsmålet, betyr det at man ikke er psykopat.
– Hm, ja. Men har du tenkt over om den som skrev artikkelen kanskje var psykopat?
Umiddelbarhet – og barn
Selv har Kim Leine fire barn. To kull med to koner, og de eldste barna er voksne. De yngste er fem og åtte år gamle, og dem har han med kona Bodil. I Rød mann/Sort mann tenker Hans Egede – selveste «Grønlands apostel» – over forskjellene på det mannlige og det kvinnelige, med utgangspunkt i bibelens historie om Abraham som ofrer sønnen sin og i den ekteskapelige forskjellen på ham selv og kona Gertrud:
«Alle fedre må ofre sine sønner. Gi slipp på dem. La dem gå sine egne veier. Ut i verden, den farefulle verdenen, la dem gjøre sine egne feil, la dem sette livet på spill. Man kan like gjerne be oss sette kniven for strupen på dem. For det er det vi gjør, vi fedre. For Gertrud er det annerledes, slik det er for mødre. De kan ha barna hos seg og samtidig la dem være frie. Han vet ikke hvordan de greier det.»
– Deler du Egedes syn på saken?
Kim Leine vrir seg ørlite.
– Ja, men det er jo ikke helt sant. Det uttrykker hans frustrasjon over å komme til kort. Kanskje gjelder det mer for en far enn for en mor stilt overfor hverdagen. At en far ofte føler at han ikke er nok følelsesmessig til stede? Jeg vet ikke hvordan dét er for kvinner.
– Men har du det sånn selv?
– Jeg lengter etter en umiddelbarhet i samvær med barna mine. Bare å leke med dem. Fortape seg i leken sammen med dem. Men det er alltid noe som surrer og går og forstyrrer meg.
– Men når du skriver, da klarer du det?
– Fullstendig. Det er det eneste som kan oppsluke min bevissthet. Det er en lettelse. Å oppfinne noen på 1700-tallet og la dem være alt jeg tenker på.
Den milde tyrannen
– Du har kalt Danmark «den milde tyrannen»?
– Ja. Danmark var ikke brutale på Grønland. I øyene i Vest-India var danskene brutale, men ikke på Grønland. De hadde med seg et skrevet dekret fra kongen om å behandle de innfødte med mildhet! Grønlenderne fikk snakke sitt eget språk. Misjoneringsarbeidet avskaffet analfabetismen og sørget for verdens første håndkolorerte avis, Atuagagdliutit, som ble skrevet på grønlandsk av grønlendere – og for grønlendere.
– Like fullt blir de altså gjerne behandlet som en slags småunger i det danske ordskiftet?
– Alle dansker tror de vet hva Grønland er, men det gjør de ikke. Jeg pleier å si at danske medier setter Grønland i en klemme mellom elendigheten og storheten. Og gjerne i én og samme setning. Det begynner med en beskrivelse av den store, flotte naturen, før det går videre til de sosiale problemene som finnes på Grønland. Den bevegelsen går igjen hele tida. Det store, alminnelige livet til dem som bor der, får ikke nok plass. Selvfølgelig er det sosiale problemer på Grønland, og selvfølgelig skal de håndteres, men man burde få et mer nyansert bilde av hva Grønland er. Når du tenker på italienere, tenker du jo ikke på en som seiler gondol, ikke sant. Men sånn tenker folk om grønlendere. Bare at gondolen er byttet ut med en ølflaske.
Da det i Rød mann/Sort mann lakker mot hjemreise for deler av den danske kolonigjengen på Grønland, sitter en gruppe innfødte rundt et bål og snakker med Hans Egedes kristne adoptivsønn. Følgende samtale utspiller seg:
«Når vi er blitt kristne, vil dere da dra hjem igjen?
Nei, dette landet er en del av kongens rike. Det har det vært i flere hundre år.
Vil det si at dere kommer til å være her alltid? De ser sjokkerte ut, og han kan ikke bare seg for å le.
Ja, vi reiser ingen steder.
Men det er jo ikke deres land.
Jo. Det er kongens land. Men det vil jo også fortsette å være grønlendernes land.
Dere dansker er merkelige, sier mannen med de to konene. Guden deres er både svak og sterk, og den andre guden, faren hans, er både grusom og kjærlig, de kristne er både gode og dårlige, og landet vårt er på en gang vårt og ikke vårt. Alltid er dobbelt hos dere dansker. Man blir kajakksvimmel av å snakke med dere».
Kajakksvimmel, det kan man bli om bord i kajakken når det ikke lenger er noe skille på himmel og hav, når horistontlinja plutselig forsvinner og man kan gå under i et forsøk på å holde seg oppe. Det er nærliggende å spørre mannen som har skrevet dette, om det ikke kanskje er et slags selvportrett også. Litt norsk, litt dansk, ispedd et par doser grønlender, uten noe særlig fast jeg.
– Ja, ja, smiler Leine fornøyd. – Det er også et ideal for en roman. En roman skal være en vranglås av selvmotsigelser. Det skal ikke være én eneste ting som ikke motsier seg selv.
Femårssykluser
I et intervju med den danske statskanalen som ble sendt tidligere i år, sitter Leine og leser opp en introtekst om seg selv, som noen andre har skrevet. Mot slutten av dokumentet vender teksten seg mot ham selv, og spør hva han synes om seg selv. Da blir det forbausende stille. Så sier han, på et dansk som bærer hint av Telemark i seg: «Jeg er alltid enig i hva folk sier om meg. Jeg har ikke riktig noen fast selvdefinisjon. Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Og jeg har heller ikke lyst til å vite det.»
– Men du vet vel hvem du er?
– Altså, rent praktisk er det helt nødvendig å ha en viss definisjon. Men det er både et ønske og en ambisjon jeg har, å ikke stivne. Rigor mortis kommer tidlig nok.
– Klarer du å leve opp til din egen ambisjon, da?
– Nja. Til en viss grad. Jeg er god til å omstille meg. Jeg kunne bo hvor som helst og tilpasse meg forholdene der.
Omtrent hvert femte år foretar Leine seg noe med sitt eget utseende som forandrer det. Det er helt bevisst noe han gjør for ikke å stivne.
– Jeg er identitetsforvirret. Men jeg er også blitt så gammel at jeg driter i hvem jeg er. Særlig vi menn har en tendens til å bli stive i selvbildet når vi blir eldre. Så det at jeg endrer utseende er en symbolsk handling. Det var en dag jeg sto og barberte meg. Guttene mine var sammen med meg, og så spurte jeg om jeg bare skulle fortsette med håret. Det syntes de, og så var det gjort. Det er fire år siden nå, og det passet ganske godt med at jeg akkurat hadde skrevet romanen Avgrunnen som handler om Andre verdenskrig.
– Haha!
– Ja. Men nå nærmer tiden seg igjen.
– Hva er neste skritt?
– Jeg tror det har skjedd allerede. Jeg er blitt vegetarianer. Nei, jeg spiser fisk, så jeg er pescetarianer. Det er visst den nye forandringen.
I DR-programmet snakker de også med Leines kone Bodil og spør henne om hun er redd for at han skal «falle i» i forhold til hva han har opplevd tidligere i livet. Da svarer hun: «Han har i aller høyeste grad vaksinert seg selv mot plutselig å bli vekk på grunn av noe av det han har opplevd».
Men Kim Leine rister på hodet når jeg leser opp hva hun sa.
– Nei, sånn må man ikke tenke om seg selv. Det blir som en rockebiografi. Har du lest Eric Claptons selvbiografi? Den er veldig god, men de siste hundre sidene er dårlig. Da er han frelst, uten at det er religiøst. Da har han funnet seg selv. Det blir litt som hva presten Hans Egede i romanen min tenker om djevelen: Hvis man føler seg sikker på at man har beseiret ham, kan man være sikker på at det motsatte er tilfellet.
– Men det er ikke sånn at du innimellom tenker at nå skal du vekk?
– Nei, ikke særlig mye. Det føles som om skrivingen tar imot alt det, som om jeg har kanalisert alt inn dit. Selvfølgelig har jeg frustrasjoner, men jeg har ingen lyst til å gjøre opprør mot livet. Jeg tenker at man alltid skal ha avgrunnen ved siden av seg. Men ikke for langt vekk. Da går det bra.
Den signifikante detaljen
– Du har sagt om det å skrive episke romaner at du er som humla som ikke kan fly, men som gjør det likevel?
Kim Leine tar en slurk av kaffen som er blitt kald, og nikker.
– Jeg har det sånn, egentlig. Jeg er nødt til å sjekke med Wikipedia hele tiden mens jeg skriver. Og jo, det kan være forstyrrende, men jeg har et triks.
– Ja?
– Jeg skriver romanen først – og så gjør jeg researchen etterpå! Om du gjør mye research først, ender du gjerne opp med å forplikte deg på den, og da oppstår det en konflikt mellom magikeren og magisteren. De er aldri enige, ikke sant. Om magisteren får slippe til for tidlig, blir det aldri noe av romanen, for han kan ikke skrive romaner. Magikeren derimot, han kan levendegjøre personer og få dem til å inngå i et miljø. Så kan magisteren få komme inn og lese etterpå. Og da er det viktig å ha et blikk for den signifikante detaljen. Ikke lese alt mulig, men snarere lese så lite som mulig. Hvis en slik signifikant detalj anbringes på riktig sted i fortellingen, virker den som et prisme over den virkeligheten som beskrives.
En av de signifikante detaljene Leine benytter seg av i Rød mann/Sort mann er tolv tjuvradder og tolv prostituerte kvinner som ble tvangsgiftet på direkte befaling fra kong Frederik I, da kongen på 1720-tallet bestemte seg for å puste luft til koloniglørne og etablere en innbringende dansk koloni. I boka følger vi de tvangskopulerte stakkarene fra tukthuset i København til det strengt tatt ikke er så mange igjen av dem tre år senere.
– Det skjedde faktisk i virkeligheten, sier Leine. – Storbritannia gjorde noe av det samme da Australia skulle kolonialiseres. Men vi oppfant det! Og det er en del av det prismet. Det viser også kynismen i menneskesynet som dominerte i det som var en veldig kristen tid.
Når Leine går inn i 1700-tallets Grønland, så gjør han det på en måte så man som leser kunne veddet på at han har vært der. Ja, at han allerede den gang hang som en prismesøkende, detaljfiksert observatør innunder Innlandsisen, eller satt på tvers bakpå en kajakk på seljakt. Noe av innlevelsesevnen hans har da også gamle aner, ifølge ham selv.
– Jeg føler jeg er en direkte overlevende etter Svartedauen. Min bestefar kom fra Svartdal i Telemark og du kan jo tenke deg hva den bygda er oppkalt etter. Det er så gammeldags og så lavteknologisk der jeg kommer fra. Utviklingen – både i samfunnet og med meg selv personlig – har vært voldsom, men kontakten bakover til den gang synes jeg er veldig spennende. Å hengi meg selv til den tiden. Jeg bruker egentlig bare mitt eget forhold til den fysiske verden, til naturen. Og til kroppen.
– Ja, det er ganske mye kropp i Rød mann/Sort mann? De dævver over en lav sko?
– Kroppen har jo hatt sine gebrekkeligheter både på 1700-tallet og nå. Jeg er fortrolig med naturen, og med kroppen. Kieding – som er legen i boka – han levde i virkeligheten. Jeg har dagboka hans, og han beskriver det akkurat som jeg beskriver det i boka, det han så.
– På et tidspunkt i romanen tenker han at legekunsten ikke har noe den skulle ha sagt i forhold til kopper og skjørbuk og alkoholmisbruk og det ene og det andre?
– Det vi må huske på er at dette var legekunstens tid, ikke legevitenskapens. Og legekunsten var noe veldig rart noe. Jeg må riste på hodet i vantro over hvor forferdelig folk må ha hatt det på den tiden. Legen sto med nesa begravd i tekster som var blitt skrevet 400 år før Kristus – og dikterte hva kirurgen skulle gjøre! Hehe. Det verste er at de bare fortsatte med å gjøre det samme, selv om alle døde.
Intet menneskelig er meg fremmed
Et av kapitlene i boka bærer tittelen «Intet menneskelig er meg fremmed». Og skulle man våge å sirkle seg inn på hva som kjennetegner nettopp Kim Leine som forfatter, ja, så er det nærliggende å ty til samme setning. Det er tilsynelatende ikke den ting han ikke kan dykke ned i.
– Ah, det er mitt arbeidsprogram, det der. Ja, det er mitt hovedmotto. Ikke noe menneskelig skal være meg fremmed. Det er ambisjonen min – men det ligger også en begrensning i det.
– Men hvorfor har du det som motto?
– Fordi det er det litteraturen kan. Den skal ikke forklare noe. Tvert imot. Den skal bare få oss til å se. Og jeg liker disse tingene. Eller liker og liker … Jo. Dritt og urin og blod og alt det der. Jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Jeg har jo vært sykepleier. Det er mulig pasienten dør mens det står på, men så har jeg iallfall gjort det jeg kunne. Den fortroligheten har de færreste av leserne mine. Og den ubalansen kan jeg utnytte for å overføre det som skjer i teksten til leserens kropp.
– Hvor bevisst er du med sånne triks?
– Veldig bevisst. Jeg prøver å finne inn til en nøkternhet. Når man beskriver om ubehagelige ting på en nøktern måte, blir det veldig levende. Hvis man derimot skriver om noe veldig dramatisk i et dramatisk språk, er det som om det nivellerer hverandre. Skriver man udramatisk kan det bli nesten psykopatisk sterkt. Eksplosivt. Det synes jeg er interessant å bruke.
– Er det sånn at du finner en slags fred der, midt i all elendigheten du dikter opp?
– Jo verre det er, jo bedre har jeg det. For da føler jeg at jeg får fot på stoffet. Da kan jeg kontrollere det. Og jo større fiende jeg skal forsøke å kontrollere, jo bedre er det. Jeg synes man som forfatter bør kunne gå hele veien.
– Hvorfor?
– Fordi det kan hjelpe oss til å leve med forferdelige ting. Holde det fram og gi oss et nytt blikk på det, på oss, et utilslørt blikk. Uten moral, uten rett og galt. Det er vanskelig, det, å bare se. Vi ser jo alt med en bevissthet som består av en hel masse filtre. Litteraturen kan gi oss noen klarsyn innimellom.
– Er det noe du ikke kan skrive om?
– Jeg kan ikke skrive om barn. Altså, barn som lider og sånt. Det er vel min mangelfullhet som forfatter. Men forhåpentligvis ikke som menneske.
*
SÅNN CIRKA FAST SPALTE: ØREGØTT!
Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? Prøv denne:
- Når noe er bedre enn godt, er det gøtt. Det sier min mormor. Vafler, for eksempel, med fersk brunost. Det er gøtt. Og ny musikk, eller rettere: musikk man hører for første gang og med en gang føler: oi, nå kom jeg visst hjem! - det er også gøtt. I det siste har øregangene mine fått kjøre seg med Portishead og deres debutalbum "Dummy" fra 1994. Om jeg skal trekke fram enkeltsanger i denne fine miksen, måtte det være "Numb" og "Roads". Give it a whirl! Gjerne i hodetelefoner. Mens du løper. Ute et sted.
FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET
Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke. I månedens anledning, en måned som jo begynner å hinte om lune innedager med en god bok eller ni, er det duket for et portrettintervju med den norskfødte danske forfatteren Kim Leine. Det sto på trykk i Bokvennens Litterær Avis sommeren 2018.
Det er ikke sånn at Kim Leine har lyst til å være ekspert på Grønland. Men inntil det kommer flere forfattere på banen, er det slik det må være. Og som han sier: – De får begynne med meg. Tåler grønlenderne meg, tåler de resten.
Kajakksvimmelhet
Tekst og foto av Thomas J.R. MarthinsenDet er ikke ofte jeg blir starstruck. Men så får jeg øye på ham, da, Kim Leine. Tilforlatelig står han der utenfor stamkafeen på Islands Brygge i danskenes hovedstad. Han ser ut som en vaskeekte norsk fjellvandrer i kortbukser, høye sokker og et par solide sko, til tross for at gradestokken er oppe og snuser på 30-tallet. Og da er det ikke fritt for at det smyger seg en leseglad tenåring opp strupen som får lyst til å rope, bare gaule, at fy faen for noen bra bøker du skriver!
Jeg ropte ikke, men tok ham pent i hånden.
Og så gikk vi inn i mørket.
Kafémørket, altså.
Alt begynte egentlig med at han fikk sparken. Det er selvfølgelig ikke sant, men vi må jo starte et sted. Avdelingssykepleieren på Dronning Ingrids Hospital i Nuuk i Grønland fant en blodig kanyle hun ikke skulle ha funnet. Eller kanskje skulle hun nettopp dét, finne den.
De hadde hatt en mistanke en stund, men nå ble han avslørt som den morfinisten han var blitt, den norskfødte dansken som gikk under navnet Kim Leine. Året var 2005.
Sykepleierlisensen røyk, og det ble retur til Danmark etter 15 år i den tidligere danske kolonien.
Og så satt han der, på en halvkjip sofa på øya Langeland helt syd i Danmark. Hva skulle han gjøre? Hvem skulle han være?
Om han noen gang fant ut av det, kommer vi tilbake til. Uansett satte han seg til å skrive. To år etter utkom erindringsromanen Kalak – og både den danske litteraturverden og Kim Leines liv ble snudd på hodet.
Elleve år er gått. Det viste seg at han ikke skjøt med engangskrutt. Årets roman Rød mann/Sort mann er hans tiende utgivelse. I 2012 fikk han kastet både Weekendavisens litteraturpris og De gyldne laurbær etter seg. Og i 2013 ble han tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Profetene i Evighetsfjorden.
Med ryggen mot det selvbiografiske
I motsetning til flere andre forfattere som først seint i forfatterskapet begynner å lefle med tanken om å skrive selvbiografisk, ga Kim Leine seg i kast med den biten som det aller, aller første han skrev. Debutromanen Kalak er fortellingen om sykepleieren Kim – som bosetter seg på Grønland i håp om å finne seg et liv. Men det er ingen solskinnshistorie. For sykepleieren pleier ikke bare de syke og skambankte, han utvikler et temmelig heftig narkomisbruk. Hver kveld låser han seg inn i medisinskapet og tar to pakker med morfinampuller. Det er akkurat nok til å la stillheten senke seg over hans sinn mellom midnatt og klokka seks hver natt.
Men mer enn noe annet er Kalak beretningen om tida før kollapsen på Grønland. Det er fortellingen om en ung gutt som rømmer fra Jehovas vitners klamme hender i Telemark og på lykke og fromme stikker av til København, hvor faren bor. Det går ikke mange uker før faren begår det første av en rekke seksuelle overgrep. Overgrepene pågår over en periode på ett år. Så kommer han seg endelig vekk. Romanen er usedvanlig effektivt fortalt, og malstrømmen hovedpersonen befinner seg i velles fram i et språk som bærer både skjønnhet og isnende, krystallklar gru i seg. Det er en av de romanene du leser og som nekter å slippe taket i deg.
– Jeg synes det er trist i det selvbiografiske rommet, sier Kim Leine. – Det trenger å bli lufta ut der inne, det er så trangt der. Hvis du blir der lenge nok, kan du ende opp med å stange hodet i det selvbiografiske hjørnet. Så står du der. Og hva skal du gjøre da? Hva skal Knausgård gjøre nå? Jeg vil heller se den andre verden.
– Utover?
– Fiksjon har en forkjærlighet for den fysiske verden. Det er der den henter handlingen sin, dialogene sine. Med selvbiografien snur man ryggen til verden og ser innover. Det kan være godt i perioder – for all del – men ikke hele tiden. Jeg tenker at 90 prosent av tiden må man snu ryggen til det mørke hjørnet med prumpelukt – og heller kikke ut i verden.
– Men er du ferdig med ditt selvbiografiske rom, da?
– Nei.
– Nei?
– Det er store lakuner av taushet i Kalak. Oppveksten min i Jehovas vitner i Telemark, for eksempel. Det ligger masse energi i det. Sinnet mot min far. Sinnet mot meg selv, mot mine barn, for eksempel. Hele den mannlige vreden som vendes mot andre – enten de er skyldige eller uskyldige. Det er en veldig narrativ kraft i dette sinnet. Uansett hvor man henter drivet til å skrive en roman, kommer det alltid fra de destruktive sidene ved følelseslivet. Det er disse sidene som må forvaltes som litteratur.
En servitør kommer bort med kaffe. Kim takker høflig.
– Du har sagt at når man nå har overlevd, så må man jo bruke det man har opplevd til noe?
– Ja. Jeg vet ikke. Det er sånn man får spøkelset ut av posen. Jeg kunne kanskje ha nøyd meg med å skrive Kalak og betraktet det å skrive den som en befrielse.
– Men du nøyde deg ikke?
– Nei. Og det er ikke noe hyggelig å tenke på hva som ville skjedd med meg om jeg ikke kunne ha fortsatt som forfatter. Om forlaget ikke ville ha gitt ut flere av bøkene mine.
– Hva tror du ville ha skjedd?
– Da jeg kom tilbake til Danmark søkte jeg kommunen om omskoleringshjelp. Jeg ville gjerne studere eskimologi. Jeg hørte aldri noe fra dem. Jeg forestiller meg at de lo høyt da de leste søknaden min. «Eskimologi?! Haha, tullekopp!»
«Danskene elsker å skamme seg»
Selv om det aldri ble noe av eskimologisstudiene, gjorde Kim Leine seg likevel til en slags forsker i den grønlandske og den danske menneskenaturen. Som skjønnlitterær forfatter av digre, episke romaner vel å merke.
– Når jeg leser bøkene dine er det nesten fristende å tenke at det er som om Grønland har gitt deg mandat til å skrive om seg?
– Man må ta seg det mandatet man trenger for å skrive det man trenger, konstaterer Kim Leine i dypet av den svale kafeen.
– Grønland er på vei inn i det internasjonale samfunnet og må finne seg i å bli betraktet fra alle mulige vinkler. Fra grønlendere født og oppvokst på Grønland, men som ikke snakker grønlandsk og derfor er stigmatisert. Fra dansker som er født på Grønland. Grønlendere som snakker grønlandsk. Dansker som aldri har vært der. Dansker som har vært på besøk på Grønland … Danmark og Grønland er flettet så mye inn i hverandre at det er blitt en vranglås. I tillegg kommer folk fra andre deler av verden, som har begynt å få opp øynene for at Nordpolen og nordområdene er blitt et stridspunkt for kloden. Grønland må rett og slett finne seg i å bli sett utenfra.
– Også av deg?
– Ja. De kan begynne å trene med meg. Og hvis de kan klare meg, kan de klare resten. Alle har rett til å ta seg et mandat.
I dansk offentlighet blir Grønland og grønlendere gjerne omtalt litt som man snakker om et tungnemt, trassig barn som ikke gidder å bli en bedre utgave av seg selv. Når man leser Leines bøker om kolonialiseringen, er det forbausende å se at det stort sett var nøyaktig den samme holdningen som sev rundt i de dansk-norske skallene den gang. For snaue 300 år siden. Den eneste forskjellen på da og nå er i følge Leine at nåtidens dansker gjerne skammer seg over hele kolonialiseringshistorien. «Danskene elsker å skamme seg,» har han sagt. Og det er ikke bare noe en sjofel journalist har vridd ordene hans til å bli, det er faktisk noe han mener.
– Det er nasjonalsporten i Danmark, det. Å skamme seg. Det er en form for kollektiv masochisme. Nordmenn går i fjellet og dyrker sunne vaner. Danskene går rundt her nede og skammer seg.
– Men det er også et «men» i det når du snakker om denne skammen?
– Ja, det er også en arroganse i den. Jeg mener vi burde fri oss for all skam. Selv om skam i og for seg er en naturlig følelse. Men vi må ikke stagnere. For da blir skammen til et alibi for ikke å gjøre noe med situasjonen. «Ja, huff, det var fælt med kolonialiseringen av Grønland, men jeg skammer meg i det minste over det!» – og så foretar man seg ikke noe som helst.
– Det blir litt passivt-aggresivt?
– Man føler seg kanskje litt bedre enn andre fordi man skammer seg, ja. Sånn sett passer det jo veldig godt inn med hele den kristne tankegangen.
Jakten på forsonelse
En aprildag i 1977 slo en tanke ned i 16 år gamle Kim: «I natt skal jeg herfra». Han hadde tenkt det mange ganger før. Forskjellen var at denne gangen så satte han tanken ut i livet. Han rasket med seg sparepengene, leste ferdig Nicholas Monsarrats Havet sletter alle spor – og haiket seg vekk fra Seljord. Kort tid etter at han ankom København, begynte farens seksuelle misbruk.
I dag har han ingen kontakt med faren sin. Men det hender han dukker opp når Leine har opplesninger. Da har faren sittet der, nede i salen, og skult opp på sin sønn på scenen.
– Du har sagt at du har forsonet deg med deg selv, men at du ikke har noe ønske om å forsones med faren din?
– Jeg ser så mange som jakter etter den forsoningen. Det de mener er at de vil ha en anerkjennelse for den smerten de ble påført. At noen skal ta på seg skylda for den, egentlig. Men altfor mange ender med å jakte en skygge. Det kan bli til en forbannelse som kan vare hele livet. For du kommer aldri til den forsonelsen. Det er umulig.
– Fordi det kreves to for å forsones?
– Ja. Og det kan være vanskelig for andre å forstå, spesielt for utenforstående. «Men kan du ikke bare forsones med ham», liksom? Jo, men hvis den andre ikke mener han trenger tilgivelse, kan man da tilgi? Faren min mener ikke han har gjort noe som krever tilgivelse. Da skal han vel få lov til ikke å bli tilgitt. Tilgivelse er et litt tomt begrep. Men forsoning kan man ha med seg selv. Bære det med som en fred i sinnet.
– Har du skrevet deg til denne forsonelsen?
– Jeg tror Kalak fikk meg til å se det ovenfra. Så forferdelig var det heller ikke, noen seksuelle overgrep da jeg var 16-17 år. Jeg mener, det er så mange som har opplevd så mye verre ting. Hele barndommer fulle av overgrep. Å skrive Kalak hjalp meg til å se det litt i perspektiv.
– Men de gangene faren din plutselig har sittet i salen?
– Når det skjer, er det bare litt rart. Men blikket hans har skiftet. For et par år siden skjedde det for siste gang, da var blikket hans nesten tilbedende. Før var det et mer ondskapsfullt blikk han satt og sendte meg.
– Men blir du ikke opprevet?
– Jeg kjenner ingenting, sier Leine. Men så tar han seg i det.
– Jo, jeg kjenner et lett ubehag. Men jeg ignorerer det bare. Jeg er liksom befridd fra det. Han hjelper meg på en måte til å la meg forstå at jeg har flyttet meg.
– Han kan ikke nå deg?
– Nei. Men det betyr ikke at jeg er ferdig med det. Det er en god fuel i forfatterskapet. Det er gåtefullt med psykopater. Kanskje er de nødvendige, rent darwinistisk sett? Vi andre har kanskje bruk for noen hensynsløse folk innimellom?
– Oi. Jeg får lyst til å si at det er veldig raust av deg å se det sånn.
– Ja, men … Jeg kan ha med hvem som helst å gjøre, men psykopater … De burde jo sendes til en øde øy hvor de kan gå løs på hverandre i stedet for på uskyldige. Men samtidig er de kanskje nødvendige for at samfunnet skal flytte seg framover? De tankene gjør jeg meg. Jeg har også tenkt over om jeg selv var psykopat. Jeg sa det til en psykolog en gang og da begynt han bare å le høyt. Da ble jeg lettet. Inntil jeg begynte å tenke over hvorvidt han var psykopat.
– Jeg har lest en artikkel der en psykiater sa at hvis man stiller seg det spørsmålet, betyr det at man ikke er psykopat.
– Hm, ja. Men har du tenkt over om den som skrev artikkelen kanskje var psykopat?
Umiddelbarhet – og barn
Selv har Kim Leine fire barn. To kull med to koner, og de eldste barna er voksne. De yngste er fem og åtte år gamle, og dem har han med kona Bodil. I Rød mann/Sort mann tenker Hans Egede – selveste «Grønlands apostel» – over forskjellene på det mannlige og det kvinnelige, med utgangspunkt i bibelens historie om Abraham som ofrer sønnen sin og i den ekteskapelige forskjellen på ham selv og kona Gertrud:
«Alle fedre må ofre sine sønner. Gi slipp på dem. La dem gå sine egne veier. Ut i verden, den farefulle verdenen, la dem gjøre sine egne feil, la dem sette livet på spill. Man kan like gjerne be oss sette kniven for strupen på dem. For det er det vi gjør, vi fedre. For Gertrud er det annerledes, slik det er for mødre. De kan ha barna hos seg og samtidig la dem være frie. Han vet ikke hvordan de greier det.»
– Deler du Egedes syn på saken?
Kim Leine vrir seg ørlite.
– Ja, men det er jo ikke helt sant. Det uttrykker hans frustrasjon over å komme til kort. Kanskje gjelder det mer for en far enn for en mor stilt overfor hverdagen. At en far ofte føler at han ikke er nok følelsesmessig til stede? Jeg vet ikke hvordan dét er for kvinner.
– Men har du det sånn selv?
– Jeg lengter etter en umiddelbarhet i samvær med barna mine. Bare å leke med dem. Fortape seg i leken sammen med dem. Men det er alltid noe som surrer og går og forstyrrer meg.
– Men når du skriver, da klarer du det?
– Fullstendig. Det er det eneste som kan oppsluke min bevissthet. Det er en lettelse. Å oppfinne noen på 1700-tallet og la dem være alt jeg tenker på.
Den milde tyrannen
– Du har kalt Danmark «den milde tyrannen»?
– Ja. Danmark var ikke brutale på Grønland. I øyene i Vest-India var danskene brutale, men ikke på Grønland. De hadde med seg et skrevet dekret fra kongen om å behandle de innfødte med mildhet! Grønlenderne fikk snakke sitt eget språk. Misjoneringsarbeidet avskaffet analfabetismen og sørget for verdens første håndkolorerte avis, Atuagagdliutit, som ble skrevet på grønlandsk av grønlendere – og for grønlendere.
– Like fullt blir de altså gjerne behandlet som en slags småunger i det danske ordskiftet?
– Alle dansker tror de vet hva Grønland er, men det gjør de ikke. Jeg pleier å si at danske medier setter Grønland i en klemme mellom elendigheten og storheten. Og gjerne i én og samme setning. Det begynner med en beskrivelse av den store, flotte naturen, før det går videre til de sosiale problemene som finnes på Grønland. Den bevegelsen går igjen hele tida. Det store, alminnelige livet til dem som bor der, får ikke nok plass. Selvfølgelig er det sosiale problemer på Grønland, og selvfølgelig skal de håndteres, men man burde få et mer nyansert bilde av hva Grønland er. Når du tenker på italienere, tenker du jo ikke på en som seiler gondol, ikke sant. Men sånn tenker folk om grønlendere. Bare at gondolen er byttet ut med en ølflaske.
Da det i Rød mann/Sort mann lakker mot hjemreise for deler av den danske kolonigjengen på Grønland, sitter en gruppe innfødte rundt et bål og snakker med Hans Egedes kristne adoptivsønn. Følgende samtale utspiller seg:
«Når vi er blitt kristne, vil dere da dra hjem igjen?
Nei, dette landet er en del av kongens rike. Det har det vært i flere hundre år.
Vil det si at dere kommer til å være her alltid? De ser sjokkerte ut, og han kan ikke bare seg for å le.
Ja, vi reiser ingen steder.
Men det er jo ikke deres land.
Jo. Det er kongens land. Men det vil jo også fortsette å være grønlendernes land.
Dere dansker er merkelige, sier mannen med de to konene. Guden deres er både svak og sterk, og den andre guden, faren hans, er både grusom og kjærlig, de kristne er både gode og dårlige, og landet vårt er på en gang vårt og ikke vårt. Alltid er dobbelt hos dere dansker. Man blir kajakksvimmel av å snakke med dere».
Kajakksvimmel, det kan man bli om bord i kajakken når det ikke lenger er noe skille på himmel og hav, når horistontlinja plutselig forsvinner og man kan gå under i et forsøk på å holde seg oppe. Det er nærliggende å spørre mannen som har skrevet dette, om det ikke kanskje er et slags selvportrett også. Litt norsk, litt dansk, ispedd et par doser grønlender, uten noe særlig fast jeg.
– Ja, ja, smiler Leine fornøyd. – Det er også et ideal for en roman. En roman skal være en vranglås av selvmotsigelser. Det skal ikke være én eneste ting som ikke motsier seg selv.
Femårssykluser
I et intervju med den danske statskanalen som ble sendt tidligere i år, sitter Leine og leser opp en introtekst om seg selv, som noen andre har skrevet. Mot slutten av dokumentet vender teksten seg mot ham selv, og spør hva han synes om seg selv. Da blir det forbausende stille. Så sier han, på et dansk som bærer hint av Telemark i seg: «Jeg er alltid enig i hva folk sier om meg. Jeg har ikke riktig noen fast selvdefinisjon. Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Og jeg har heller ikke lyst til å vite det.»
– Men du vet vel hvem du er?
– Altså, rent praktisk er det helt nødvendig å ha en viss definisjon. Men det er både et ønske og en ambisjon jeg har, å ikke stivne. Rigor mortis kommer tidlig nok.
– Klarer du å leve opp til din egen ambisjon, da?
– Nja. Til en viss grad. Jeg er god til å omstille meg. Jeg kunne bo hvor som helst og tilpasse meg forholdene der.
Omtrent hvert femte år foretar Leine seg noe med sitt eget utseende som forandrer det. Det er helt bevisst noe han gjør for ikke å stivne.
– Jeg er identitetsforvirret. Men jeg er også blitt så gammel at jeg driter i hvem jeg er. Særlig vi menn har en tendens til å bli stive i selvbildet når vi blir eldre. Så det at jeg endrer utseende er en symbolsk handling. Det var en dag jeg sto og barberte meg. Guttene mine var sammen med meg, og så spurte jeg om jeg bare skulle fortsette med håret. Det syntes de, og så var det gjort. Det er fire år siden nå, og det passet ganske godt med at jeg akkurat hadde skrevet romanen Avgrunnen som handler om Andre verdenskrig.
– Haha!
– Ja. Men nå nærmer tiden seg igjen.
– Hva er neste skritt?
– Jeg tror det har skjedd allerede. Jeg er blitt vegetarianer. Nei, jeg spiser fisk, så jeg er pescetarianer. Det er visst den nye forandringen.
I DR-programmet snakker de også med Leines kone Bodil og spør henne om hun er redd for at han skal «falle i» i forhold til hva han har opplevd tidligere i livet. Da svarer hun: «Han har i aller høyeste grad vaksinert seg selv mot plutselig å bli vekk på grunn av noe av det han har opplevd».
Men Kim Leine rister på hodet når jeg leser opp hva hun sa.
– Nei, sånn må man ikke tenke om seg selv. Det blir som en rockebiografi. Har du lest Eric Claptons selvbiografi? Den er veldig god, men de siste hundre sidene er dårlig. Da er han frelst, uten at det er religiøst. Da har han funnet seg selv. Det blir litt som hva presten Hans Egede i romanen min tenker om djevelen: Hvis man føler seg sikker på at man har beseiret ham, kan man være sikker på at det motsatte er tilfellet.
– Men det er ikke sånn at du innimellom tenker at nå skal du vekk?
– Nei, ikke særlig mye. Det føles som om skrivingen tar imot alt det, som om jeg har kanalisert alt inn dit. Selvfølgelig har jeg frustrasjoner, men jeg har ingen lyst til å gjøre opprør mot livet. Jeg tenker at man alltid skal ha avgrunnen ved siden av seg. Men ikke for langt vekk. Da går det bra.
Den signifikante detaljen
– Du har sagt om det å skrive episke romaner at du er som humla som ikke kan fly, men som gjør det likevel?
Kim Leine tar en slurk av kaffen som er blitt kald, og nikker.
– Jeg har det sånn, egentlig. Jeg er nødt til å sjekke med Wikipedia hele tiden mens jeg skriver. Og jo, det kan være forstyrrende, men jeg har et triks.
– Ja?
– Jeg skriver romanen først – og så gjør jeg researchen etterpå! Om du gjør mye research først, ender du gjerne opp med å forplikte deg på den, og da oppstår det en konflikt mellom magikeren og magisteren. De er aldri enige, ikke sant. Om magisteren får slippe til for tidlig, blir det aldri noe av romanen, for han kan ikke skrive romaner. Magikeren derimot, han kan levendegjøre personer og få dem til å inngå i et miljø. Så kan magisteren få komme inn og lese etterpå. Og da er det viktig å ha et blikk for den signifikante detaljen. Ikke lese alt mulig, men snarere lese så lite som mulig. Hvis en slik signifikant detalj anbringes på riktig sted i fortellingen, virker den som et prisme over den virkeligheten som beskrives.
En av de signifikante detaljene Leine benytter seg av i Rød mann/Sort mann er tolv tjuvradder og tolv prostituerte kvinner som ble tvangsgiftet på direkte befaling fra kong Frederik I, da kongen på 1720-tallet bestemte seg for å puste luft til koloniglørne og etablere en innbringende dansk koloni. I boka følger vi de tvangskopulerte stakkarene fra tukthuset i København til det strengt tatt ikke er så mange igjen av dem tre år senere.
– Det skjedde faktisk i virkeligheten, sier Leine. – Storbritannia gjorde noe av det samme da Australia skulle kolonialiseres. Men vi oppfant det! Og det er en del av det prismet. Det viser også kynismen i menneskesynet som dominerte i det som var en veldig kristen tid.
Når Leine går inn i 1700-tallets Grønland, så gjør han det på en måte så man som leser kunne veddet på at han har vært der. Ja, at han allerede den gang hang som en prismesøkende, detaljfiksert observatør innunder Innlandsisen, eller satt på tvers bakpå en kajakk på seljakt. Noe av innlevelsesevnen hans har da også gamle aner, ifølge ham selv.
– Jeg føler jeg er en direkte overlevende etter Svartedauen. Min bestefar kom fra Svartdal i Telemark og du kan jo tenke deg hva den bygda er oppkalt etter. Det er så gammeldags og så lavteknologisk der jeg kommer fra. Utviklingen – både i samfunnet og med meg selv personlig – har vært voldsom, men kontakten bakover til den gang synes jeg er veldig spennende. Å hengi meg selv til den tiden. Jeg bruker egentlig bare mitt eget forhold til den fysiske verden, til naturen. Og til kroppen.
– Ja, det er ganske mye kropp i Rød mann/Sort mann? De dævver over en lav sko?
– Kroppen har jo hatt sine gebrekkeligheter både på 1700-tallet og nå. Jeg er fortrolig med naturen, og med kroppen. Kieding – som er legen i boka – han levde i virkeligheten. Jeg har dagboka hans, og han beskriver det akkurat som jeg beskriver det i boka, det han så.
– På et tidspunkt i romanen tenker han at legekunsten ikke har noe den skulle ha sagt i forhold til kopper og skjørbuk og alkoholmisbruk og det ene og det andre?
– Det vi må huske på er at dette var legekunstens tid, ikke legevitenskapens. Og legekunsten var noe veldig rart noe. Jeg må riste på hodet i vantro over hvor forferdelig folk må ha hatt det på den tiden. Legen sto med nesa begravd i tekster som var blitt skrevet 400 år før Kristus – og dikterte hva kirurgen skulle gjøre! Hehe. Det verste er at de bare fortsatte med å gjøre det samme, selv om alle døde.
Intet menneskelig er meg fremmed
Et av kapitlene i boka bærer tittelen «Intet menneskelig er meg fremmed». Og skulle man våge å sirkle seg inn på hva som kjennetegner nettopp Kim Leine som forfatter, ja, så er det nærliggende å ty til samme setning. Det er tilsynelatende ikke den ting han ikke kan dykke ned i.
– Ah, det er mitt arbeidsprogram, det der. Ja, det er mitt hovedmotto. Ikke noe menneskelig skal være meg fremmed. Det er ambisjonen min – men det ligger også en begrensning i det.
– Men hvorfor har du det som motto?
– Fordi det er det litteraturen kan. Den skal ikke forklare noe. Tvert imot. Den skal bare få oss til å se. Og jeg liker disse tingene. Eller liker og liker … Jo. Dritt og urin og blod og alt det der. Jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Jeg har jo vært sykepleier. Det er mulig pasienten dør mens det står på, men så har jeg iallfall gjort det jeg kunne. Den fortroligheten har de færreste av leserne mine. Og den ubalansen kan jeg utnytte for å overføre det som skjer i teksten til leserens kropp.
– Hvor bevisst er du med sånne triks?
– Veldig bevisst. Jeg prøver å finne inn til en nøkternhet. Når man beskriver om ubehagelige ting på en nøktern måte, blir det veldig levende. Hvis man derimot skriver om noe veldig dramatisk i et dramatisk språk, er det som om det nivellerer hverandre. Skriver man udramatisk kan det bli nesten psykopatisk sterkt. Eksplosivt. Det synes jeg er interessant å bruke.
– Er det sånn at du finner en slags fred der, midt i all elendigheten du dikter opp?
– Jo verre det er, jo bedre har jeg det. For da føler jeg at jeg får fot på stoffet. Da kan jeg kontrollere det. Og jo større fiende jeg skal forsøke å kontrollere, jo bedre er det. Jeg synes man som forfatter bør kunne gå hele veien.
– Hvorfor?
– Fordi det kan hjelpe oss til å leve med forferdelige ting. Holde det fram og gi oss et nytt blikk på det, på oss, et utilslørt blikk. Uten moral, uten rett og galt. Det er vanskelig, det, å bare se. Vi ser jo alt med en bevissthet som består av en hel masse filtre. Litteraturen kan gi oss noen klarsyn innimellom.
– Er det noe du ikke kan skrive om?
– Jeg kan ikke skrive om barn. Altså, barn som lider og sånt. Det er vel min mangelfullhet som forfatter. Men forhåpentligvis ikke som menneske.
*
© Bokvennen Litterær Avis/Thomas J.R. Marthinsen.
NY SPALTE: Sharing is caring!
Det var litt herfra. Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av? Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?
*
Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Respons, synspunkter, hofteskudd? Ja takk: marthinsen@gmail.com
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Alt godt,
Thomas
Respons, synspunkter, hofteskudd? Ja takk: marthinsen@gmail.com
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Alt godt,
Thomas
