fredag, juli 22, 2016

Alle burde dra til Utøya



Foto: Paal Sørensen/Wikimedia.


Det finnes muslimer som ønsker at halvparten av oss skal dekke oss til i en slags kombinasjon av skam og ønske om kontroll. Av et ønske om makt. Det finnes også hedenske og kristne, asatroende og hinduister som deler om ikke det første ønsket, så iallfall det andre ønsket. Å
kontrollere kvinnekjønnet for å avstive seg selv som menneske.

Å kontrollere kvinnekjønnet.
Som om det var farlig.

Det er den minst intelligente, mest avstumpede innstillingen jeg kan tenke meg. Likevel er den høyst aktuell over store deler av verden, og vi møter den i alle mulige avskygninger.

Vi skriver 22. juli. Jeg kom til Norge i natt med familien. Det var smekkfullt på ferja. Jeg tenkte på terror hele tiden. Det var tjukt av mennesker, i alle fasonger og former, i alle aldre og med alle mulige blikk. Jeg tenkte på terror hele tiden. Jeg tenkte: Det kan sprenge her når som helst. Noen kan ramme oss her, når det skal være, og det er ingenting vi kan gjøre for å stanse det hvis det skjer. Hvis det skjer, er det allerede for seint.

Vi skriver 22. juli, og vi dro fra Danmark natt til i dag, slik at jeg var våken til å se klokkeslettet tikke over fra 21. til 22. Da barna endelig falt i søvn på gulvteppet i ferja til den durende lyden av skipets megamaskiner, fant jeg fram avisene. Artikler om 22. juli. Dagbladet med en reportasje om en av politifolkene som stanset Anders Behring Breivik. Aftenposten. Ekstrabladet. I den store mengden bager og poser og kofferter vi hadde med, lå også papirutgaven av Kristelig Dagblad. Jeg hadde ikke engang rukket å åpne den for å se forsideoppslaget før vi satte oss i bilen og kjørte, men nå brettet jeg den ut. Overskriften: Norske børn lærer ikke om Anders Behring Breivik i skolen. Jeg satt i halvmørket i flyseteavdelingen og leste om en teologiforsker som hadde lagd en undersøkelse som viser at i norsk skolevesen så er Anders Behring Breiviks tankegods og hele hendelsesforløpet og etterspillet etter 22. juli-massakren for fem år siden, sakte men sikkert på vei til å gli inn i tabuets klamme grep.

Det må vi ikke la skje.

Vi kan ikke sitte der med hver vår angst for at terroren skal inntreffe – og enda verre: i denne omgang treffe oss. Akkurat oss. Vi kan ikke sitte og ha pulsen hamrende i vårt indre, og så samtidig fortie grobunnen som gjør slike handlinger mulige. Jeg aner ikke hva som rørte seg i han som meide ned uskyldige i Nice. Jeg aner ikke hva som rører seg i mennesker som har kommet så langt ut, eller så langt inn i seg selv, at andre mennesker ikke lenger har verdi. Men jeg kan ikke forstå annet enn at det kommer av en akutt, voldsom, og ikke lenger fravikelig, ikke lenger distraherbar følelse av at jeg betyr ikke noe. Gjerne forkledd som det motsatte. Se bare på Anders Behring Breiviks manifest. Forsøk å lese det. Les den delen av det han har komponert selv. Les og prøv å se mennesket bak ordene. Se det nesten hvitglødende kvinnehatet som er dets strukturerende prinsipp, uavhengig av alle de ordene det er pakket inn i og presentert gjennom. Se frykten. Den pipler ut i beskrivelser av andre.

Og det er så arbitrært. Manifestets innhold er så arbitrært. Det kunne ha stått hva som helst. Jeg mener ikke at det ikke betyr noe, det som står der, at det så å si ikke skal eller kan leses som pålydende, men et menneske skriver ikke slike ting, har ikke slike holdninger, eier ikke en så stor følelsesforlatthet, uten at det ligger en skrikende ensomhet til bunns.

Faren ved ikke å snakke om Anders Behring Breivik i norsk skoleverk, er at han – og andre som kanskje føler seg like lite viktig – blir mer ensomme. Bekreftelsen ligger i fortielsen. Slike tanker gjør jeg meg der jeg sitter i halvmørket på ferja og er redd for mine barns liv, min kones og mitt eget, og alle de familiene jeg kan se rundt meg, alle barna, alle mødrene, alle fedrene, alle de enslige coca cola-drikkende lastebilsjåførene fra Øst-Europa og alle de sjalkledde kvinnene med litt annen kulør over kinnbeina. Jeg er blitt redd for å ferdes i flokk.

Jeg husker det overrasket meg på grensen til sjokket da jeg kom til Oslo sommeren året etter 22. juli 2011. Der jeg hadde en følelse av at det som skjedde 22. juli fortsatte å klinge i mitt mentale bilde av Norge og av Oslo, skjønte jeg etter hvert at det var annerledes her i landet. Jeg kom til et Oslo hvor det virket som om alle hadde glemt. Vennene mine snakket ikke om det. Folk flommet opp og ned Karl Johan. Selv gikk jeg vantro i gatene og tenkte at det kan skje igjen når som helst. Det var skjellsettende for meg, og det er det fortsatt, hver gang jeg er i hovedstaden, å løfte blikket og se de øverste tre-fire etasjene på Høyblokka. For da ser jeg platene som dekker vinduene. Og jeg følte den sommeren i 2012, og jeg føler når jeg er i Oslo nå, at hele samtalen om det som skjedde, har forstummet og flyttet seg inn i kroppene våre. Enkelte ganger innbiller jeg meg at jeg merker det i forbipasserendes blikk. Som om mange av oss hele tiden er på jakt etter mulige fluktveier hvis det skulle skje noe. I ytterkanten av bevisstheten vår der vi går rundt i gatene: Hvor kan jeg løpe hvis.

Og nå tenker jeg at dét er terrorhandlingens verste effekt. Den frarøver oss det naturlige. Slentringen. Plystringen. Den gjør oss til – om enn vi innrømmer det i varierende grad – mistenksomme vesener. Vi skuler litt på dem vi møter. Noen skuler på folk som har annen hudfarge. Selv tar jeg meg i å skule på politifolk, fordi jeg er redd jeg skal oppdage en uniform som plutselig avslører seg som hjemmelagd.

Konserter. Tilstelninger. Handelens dag. Blomsterfestival. Oslo Pride. Kjøpesentre. Ferjer. Flyplasser. Strender. Ungdomsleirer. Havnepromenader. Handlegater. Minnemarkeringer.

Vi er nødt til å snakke om hva som får et menneske til å angripe slike plasser. Vi er nødt til å snakke om alle de barna og ungdommene som ble skutt og sønderlemmet 22. juli 2011 da de trodde seg som mest fri. Alle de som ikke fikk bli eldre. Og vi er nødt til å snakke om – og forvalte – det veiskille som den mannen som utførte denne udåden innførte i den norske mentalitetshistorien. Vi er nødt til å fortsette å prøve å forstå. Vi er nødt til å se det skrekkelige fotografiet av han som mistet synet på det ene øyet og mistet fire fingre, men overlevde Utøya. Vi er nødt til å lese alle de gudsjammerlig hjerteskjærende tekstmeldingene som tenåringene på Utøya sendte hverandre og foreldre og venner og kjærester. Det skytes på øya, ikke ring meg. Jeg er glad i dere.

Jeg våknet i dag tidlig og visste at jeg var nødt til å skrive noe. Om dette som velter seg som en mørk midgardsorm av skrekk i meg, av gru over den døden Anders Behring Breivik sto for for fem år siden, den klamme frykten som teppelegger enhver offentlig transportetappe og som – på mange måter – truer med å gjøre alle anledninger hvor det samles mennesker til en arena for ren angst. Jeg var nødt til å gripe tak i det jeg leste i Kristelig Dagblad i natt, om bord på ferja. Det med at norske skoleungdom ikke lærer om 22. juli og at de ikke snakkes om Anders Behring Breiviks tankegods, og det han faktisk gjorde den sommerdagen. Vi må snakke sammen. Vi må ikke late som om. Hvis vi later som om, men har angsten som moderator for virkeligheten, gir vi tapt til den selvsamme frykt som bor i f.eks. manifestet til Breivik. Da blir det de andre som er forferdelige, og ikke (også) oss selv.

Jeg leste også en artikkel i VG en av dagene. Det var en reportasje fra det nye Utøya. Bygningene, fasadene. Kartet som har de for alltid ødelagte beskrivelsene «Kjærlighetsstien» og «Pumpehuset» siret i seg. Det jeg bet meg merke i, var bildene av de bevarte delene av det gamle Hovedhuset. For de har latt det stå. De har latt kulehullene være synlige i veggene. Latt pianoet stå, har de, hvor ungdommene krøyp sammen for å berge livene sine. Og jeg tenkte:

Alle norske skoleungdommer burde få en obligatorisk tur til Utøya. Alle norske ungdommer burde sitte på skolebenker rundt om i hele landet og lære og lese om Anders Behring Breivik, om det slumrende hatet som ligger i manifestet, og forsøkte å nærme seg det manifeste hatet som fikk ham til å gå rundt på denne øya og drepe så mye framtid. Vi kan ikke tie det ihjel. Hvis vi tier, flytter det seg til det ordløse. Vi må snakke det ihjel. Diskutere det ihjel.

Og det gjelder oss voksne også. Vi burde dra til Utøya for å lære mer om hva som har skjedd oss. Slik at vi ikke glemmer det og i neste øyeblikk tenker tanken: Det var noe fremmed.

søndag, mars 06, 2016

mandag, september 28, 2015

Blodmåne


Jeg innser at bloggen nå stort sett er redusert til rapporter med selvsynte astrale legemer. Men jeg kan jo for faen ikke noe for at himmelen kommer drassende med sin episke skjønnhet i tide og utide (cirka 04:58)! Heldigvis var det ingen som så meg, der jeg sto uten en tråd bortsett fra en diger algegrønn boblejakke jeg hadde rasket med meg. Naboen på balkongen litt lenger oppe i gata ikke medregnet. Heller ikke monsterkikkerten hans.

onsdag, juli 22, 2015

Til minne

Fire år nå. Og jeg synes Helene Skjeggestad i Aftenposten sier noe av det som burde sies. Jeg legger ut teksten min som var med i Forlaget Oktobers  «Respons 22»-antologi i 2011, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Til minne om alle de som ikke fikk bli eldre. 

Konsert 
Thomas J.R. Marthinsen

Og det er der, når vi akkurat har presset oss helt inn foran scenen, unngått albuer og plastølglass, mens musikken får den gjørmete grassplenen til å vibrere, riste, og etter at vi har mistet de vi kom med av syne for lenge siden, at hun bøyer seg ned. Vi står midt i regnværet på en slette i Odense og hun bøyer seg ned og holder mobiltelefonen inntil øret, bøyer seg ned for å dukke for lyden, de som står ved siden av oss ser spørrende på meg og nikker mot henne, om det er noe i veien? Jeg rister på hodet og smiler, mimer at jeg holder en telefon opp til øret, og de smiler, skåler mot meg, øl som skvulper over kanten på plastglasset. Det er konsert en sommerdag, vi har gått i silregn fra parkeringsplassen, hoppet unna sølepytter på vei inn mot konsertområdet. Vi har stått i kø sammen med alle som også skal hit, som skal høre den samme musikken som vi skal, kjøpe øl i de samme bodene, vi har vist fram armbåndene våre til vaktene, blitt kroppsvisitert, og jeg skal innrømme at jeg også tenkte at det var et litt utrygt sted, at det var for mange mennesker her, da vi kom inn porten og slapp inn på den digre, våte grassplenen. På scenen dukker et menneske opp på storskjermen, han er en av Danmarks mest kjente musikere, han er blitt gammel, registrerer jeg, tydelige linjer i det opplyste ansiktet, og hun står fremdeles framoverbøyd med mobilen inntil hodet, mens de rundt oss presser på fra alle kanter, spesielt de bak oss, som vil lenger fram, som vil helt fram til scenen hvor det skjer. Det er kaldt, det skulle være sommervær, men det øser ned, vannet renner ned ved siden av ørene mine, langs neseryggen, og jeg tar henne forsiktig over ryggen. Hun må reise seg nå, ikke stå sånn lenger, for det er flere som kikker, og jeg vet ikke om det holder at jeg mimer telefon en gang til, men så reiser hun seg endelig opp. Hun har en hvit regnfrakk på, håret hennes ligger inntil hodet hennes, hun har regndråper i panna, på kinnene, og alt er kjent, alt er som det skal være, som hun skal være, men ansiktet hennes er forferdelig, ansiktet hennes ser skrekkelig ut.

Etterpå virrer jeg rundt på konsertsletta. Jeg leter etter overblikk, men jeg får det ikke. Jeg går mot utkanten av menneskemengden, men det hjelper ikke. Regnet fortsetter å komme, jeg ser alle menneskene, de fortsetter også, mange står i kø for å kjøpe øl, noen faller om kull i gjørma, noen skråler og andre går mot scenen, nærmer seg ytterkanten av publikum for å begynne ferden innover blant dem. Jeg må dra. Her kan jeg ikke være, jeg må vekk herfra, jeg må hjem, jeg må ha overblikk, jeg må lese nyhetene, jeg må ringe.

Parkeringsplassen. Vi finner bilen. Det skvulper i plastposene jeg har utenpå sokkene i joggeskoene, jeg er våt og kjølig under jakka, vannet har trengt inn, til huden, gjennom klærne. Hun fester setebeltet, ansiktet hennes er urørlig. Hun tar opp telefonen, ringer til lillesøstera mi. Jeg starter bilen og får den i gir, vi kjører hjemover. Vi kjører hjemover, men jeg skal ikke hjem, jeg skal bare til huset vi bor i. Sånn føles det, som om jeg kjører og kjører, men i feil retning. Hun snakker i telefonen hele veien, siterer løpende, alt i kupeen er lyden av stemmen hennes som bringer videre. Vi tar ringveien, følger den langsmed gjerdet som sperrer av inn til konsertområdet. Jeg hører lyden, men ikke noe distinkt, bare et sug, en dundring, et press i brystet, i hele kroppen, foten min skjelver på gasspedalen og jeg føler jeg burde gjøre noe, være et sted og gjøre noe, men jeg er her, og vi tar av fra veien, kommer til huset vårt. Låser oss inn.

Den natta blir vi sittende. Vi spiser mat. Går på toalettet. Innimellom glemmer vi hvor vi er og oppfører oss som vanlig. Ler av noe. Men lynsnart klapper det i, forstummer.

Dataskjermene våre lyser hele natta, skifter når det er levende bilder, kaster skygger på de hvite veggene våre. Vi leser artikkel etter artikkel, åndeløst klikker vi oss videre, skal gjennom alt, må det, må komme oss gjennom hele. Få overblikket.

Neste morgen får vi det. Vi ligger i senga og sover da telefonen ringer på nytt. Hun tar den. Åtti! sier hun. Jeg klarer ikke fokusere ordentlig på noe annet enn øynene hennes. De lyser, hvite, nei blå. Nei, det er ikke sant, sier hun. Hun lytter. Mumler et ja. Et nei. Flere nei. Det vrir seg i maven, jeg burde ikke være her nå. Jeg er for langt unna. Jeg ligger i senga denne lørdagen og jeg vet med en styrke jeg ikke har ord for, med et mørke som sluker meg, at noe er skjedd som ikke kan gjøres om. At uansett, så kommer alt etter dette til å ha dette i seg. Alt. Skal gro med dette i seg.

© Forlaget Oktober, 2011.

tirsdag, juli 14, 2015

Flysetevarianten

En av de tingene som forsvant kjappest for meg da jeg ble far (joda, jeg har to elskelige banditter, og neida, jeg har stort sett ikke skrevet et spøtt hverken om dem eller andre sider av livet på lang, lang tid), var drømmene. Eller rettere sagt: tiden til å drømme. I disse dager handler søvn om å komme lengst mulig ned, ned dit hvor det er mørkest, hvor øreproppene sitter lengst inne, og hvor oppvåkninger takles lynrask, lydløst (hvis det er fysisk mulig), og intet er fjernere enn den roen som skal til for å slumre hen. Bare formuleringen: Å slumre hen. På sofaen, for eksempel. Eller i hengekøya. Faen, bare nede på stranda, på et vått håndkle, med fjeset hvilende i ei sanddyne.

Men i dag oppdaget jeg en uant mulighet! Min eldste skulle legge seg. Rommet kokte i den lave kveldssola, til tross for at alle glugger var på vidt gap og huset var en eneste stor gjennomtrekk. Saken var som følger: Han var varm. Og var allerede i gang med nektingsprosedyrene, som hvis de først starter, kan rekke og vare i det nær sagt evige. Derfor: Vifte. Og en slik vifte, den minner om airconditionanlegg over den ganske klode. På hotellrom, i biler, i kjøpesentre, i IKEA, you name it, men kanskje først og fremst i fly. Flyvemaskine, som de sier her i Det Flate. Hvem kjenner vel ikke følelsen av - etter å ha kjaset seg halvsvett gjennom transportetapper, innsjekking, bagdrop og de (o akk så tregflytende) sikkerhetskøene - følelsen av å synke ned i det stinne flyet, vente på taksingen, kjenne det voldsomme trykket i ryggen, for så - endelig! - å kjenne luftdysene tennes og slippe atmosfærekald luft i fjeset?

Det er en sjeldent fredfylt opplevelse (inntil man våkner, naturligvis, og skal ut på destinasjonen og kjenner stedets temperatur som en vegg i selvsamme fjes). Men la meg komme tilbake til saken: Flysetene. Nemlig. Utskjelte og nedsnakkede som de er. Men, vet du - det er nesten ikke noe sted jeg har drømt som i flyseter. Om det så var til Hawaii, Japan eller Volda, London eller Malaysia: Disse salige øyeblikkene av stadige inndøsninger der oppe i luftrommet. Ah. Så får det så være at nakken føles som et ødelagt heng etterpå, for drømmene. Dagdrømmene!

Og så satt jeg altså der inne i stad, inne hos min eldste sønn. Han slumret omsider inn, med denne kalde lufta mot ansiktet sitt. Og jeg satt der, i en menneskelig sett forkrøplende stilling, ja, invalidiserende var den, i en vond lenestol fra IKEA, og holdt ham med selskap inntil han sov, og før jeg visste ordet av det, hadde det gått en halvtime, nei, tre kvarter! og jeg hadde glidd inn og ut av min sjels drømmelandskaper, fri og med all tid i verden.

Så altså: Har du et varmt barn i løpet av en varm sommer og et voldsomt akkumulert søvnunderskudd, vil jeg foreslå deg følgende: Skaff deg en vifte, en vond stol og si til partneren din at dette fikser du, I got this, kan du si, idet du skrider inn på barnets soverom for å geleide vedkommende avkom inn i nattens ro; sett deg tilrette, lukk øynene, forestill deg at du er om bord på en langdistanseflyvning. Du har all tid i verden. Nakken din vil bøte for det. Men du verden for noen fantastiske øyeblikk i drømmenes underverden! 

Bilde: Christian Krohgs "Mor og barn" fra 1883 (Google Art Project/Nasjonalgalleriet).