Hvo intet vover (5/2023)

 

«Cinema is the most beautiful fraud in the world.»

Jean-Luc Godard, fransk-sveitsisk filmskaper/tryllekunstner (1930-2022)





 

De sier at noen drømmer har gått av å forbli det – drømmer.
 
Men jeg vet ikke, jeg. De sier så mye. Folk har så mange meninger, og forbausende mange av dem gjelder kanskje ikke hvordan de egentlig lever selv, men er mer en moralsk sti for å andre å tråkke på. Det er nok lettere å stikke ut stier for andre, når alt kommer til alt. Vanskeligere å gå den selv, vanskeligere å slippe sine egne drømmer.
 
Som du har skjønt, kommer du til å bli introdusert for en drøm nå. Og jeg vet det, andre folks drømmer er omtrent like interessant som småstein i skoa, som en sikring som går akkurat idet du har slått på kaffetrakteren, som en klesklype som deler seg i to akkurat når du endelig har fått tatt deg sammen til å henge opp den hvite, fine skjorta.
 
Men bi litt, som det heter i eventyrene. For jeg har ingen intensjon om å plage deg med de nattlige eventyrene mine. Jeg skal snakke om en helt annen type drøm, en sånn drøm som for utenforstående ganske, ganske sikkert kan oppfattes som en fiks ide. En drøm som kanskje mer ligner en ambisjon, eller en plan, en lyst. Noe man gjerne vil få til i løpet av dette ene livet, noe som kanskje strengt tatt ikke er nødvendig, men som føles … fint. Riktig. På sin plass, på et vis. Uansett hvor mange løftede øyebryn den møter.
 
Som for eksempel det å bygge sin egen kino.




 
Nei. Jeg mener ikke en sånn klassisk hjemmekino, med små surroundsatelitter hengende rundt og en diger bikkje av en subwoofer stående halvt gjemt, halvt fremtredende. Jeg snakker ikke om smartpaneler på veggene i en kjellerstue, jeg snakker ikke om et vanlig rom – som kanskje i hverdagen utgjør et gjesterom – og som, ved å trykke på et par knapper, slik at et lerret trylles fram, blir forvandlet til hjemmekino. Jeg snakker ikke om å skvise et hjemmekinoanlegg inn i stua, midt mellom potteplantene og kunsten du har hengende på veggen, for eksempel fra den gang du var på Louisiana i Danmark og bare måtte ha med deg en flik av den japanske kunstneren hjem.
 
Jeg snakker om en skikkelig, gammeldags kino. En sal. En kinosal med myke, dype seter som vipper seg opp. En rampe, et podium, med forskjøvne rader, slik at det finnes en første rad, en i midten og en bakerst. Tenk dyprøde velurtepper på veggene, et mørkt gulv og en stemning av evig halvmørke. Et irriterende, men nødvendig nødutganglys som irriterer kinogjengere som et øyevippehår du ikke får fjernet, men som du like fullt glemmer, så snart filmprodusentenes logoer begynner å danse over skjermen og mørket senker seg.
 



 
Det var på grunn av denne drømmen jeg forrige helg befant meg i en situasjon jeg ikke skal påstå at jeg bare likte. Saken var denne: Det var blæst, som man sier, det er alltid blæst i Danmark, og la oss zoome inn på det som foregår på strekningen Fyn-Sjælland et splittsekund forrige lørdag; litt nærmere, der ja, akkurat der. Det er motorvei E20 i retning Kåbenhagen, det er en lørdag formiddag, og trafikken flyter i vante baner, regnet pisker over frontrutene, det skvetter i elbiler og bensinbiler og lastebiler som er på sin ferd fra kontinentet og videre til gud vet hva, og der sitter jeg, jeg har ryddet barnesetene ut av bilen, og bak meg? Bak meg har jeg en diger skaphenger som jeg har tusket til meg for anledningen.
 
(Ville det her være på sin plass å skryte av firmaet Freetrailer? Jeg tror det. Ta det som et lite, velment råd til deg som plutselig må frakte en hel masse greier og som ikke, som de færreste blant oss, har investert i et digert, regnbeskyttet og først og fremst rommelig beist av en tilhenger. Bruk Freetrailer. Det er så enkelt at jeg nesten ikke trodde mine egne øyne.)
 
Jeg kjører altså av sted på motorveien med et helt spesifikt mål plottet inn på GPS-en. Jeg hører lydbok (krim, alltid krim på veien, krim passer fabelaktig godt til stripene som kommer og kommer), jeg har med en kopp kaffe, og jeg tenker for meg selv, det skal jeg innrømme: Er dette smart? Er dette så gjennomtenkt? Er dette virkelig noe du burde gjøre? Akkompagnert av en annen tanke, en som har det andre hjørnet: Selvfølgelig skal du gjøre dette! Det skulle bare mangle! Hvor mange liv har du, når alt kommer til alt, hva? Har du ikke bare dette ene?
 




Fra den oppvarmede kupeen går det en usynlig tråd til en by litt utenfor København. Den ender hos Habib, som i flere år har drevet trafikkskole, men som nå – og her kan jeg bare spekulere uti beveggrunnene han har – nå skal han ikke det lenger. Nå er det rett og slett slutt på teoriundervisning og kompliserte manøvrer i lyskryss, det er over og ut for vikepliktskilt og tålmodighet, og stolene – nei: setene – han nå i en årrekke har hatt oppstilt som et slags miniauditorium, tre-fire rader med seter holdt i mykt, rødt ullstoff; setene og podiet (og her må en viss franskmann ha meg unnskyldt mens jeg radbrekker bøyningen av dette nydelige ordet) de står på skal også vekk. Ingen flere føtter skal ta plass, unnskylde seg for andres knær, og sette seg ned i setene, for deretter å vende oppmerksomheten mot Habib som står foran dem, som tålmodighetens store forvalter, mens han loser dem gjennom pensum; trafikkskolen skal avvikles, podiet, som hans kone har vært med på å bygge, og sette fine lister på, det har han fortalt meg, for det betydde noe for henne hvordan det så ut, skal demonteres – og det samme skal setene. Kinosetene.
 
Ja, for det er det de er. Kinoseter. Vaskeekte kinoseter, i et uoppslitelig ullstoff. De er godt polstret. De har ingen hull eller flenger, fyllet tyter ikke ut noe sted, tvert imot holdes det på plass av solide sømmer, gjennomtenkte skjøter, og nå skal det vekk, nå skal det ned trappa der trafikkskolen ligger, og om bare noen uker, når Habib og kona har malt og vasket og ryddet det siste ut, skal noen andre overta, og etablere sin drømmevirksomhet der, slik Habib gjorde for noen år siden, nå er det noen andres tur, og om noen år skal Habib kanskje, mest sannsynlig, komme til å sende en flyktig tanke av gårde, og den tanken kommer kanskje til å formuleres slik i hans indre: Mon tro om den gærne nordmannen fikk lagd kinoen han fablet om den gangen?
 
En tråd mellom to mennesker, altså. Men en stor del av historien er fremtid der jeg sitter. Alt jeg vet er at jeg skal møte Habib på en oppgitt adresse, og der skal jeg ratte dette tilhengerbeistet på plass. Før den tid skal jeg kjøre forbi min gode venn J. som tilfeldigvis (takk skjebne!) befinner seg bare noen få minutters kjøring fra adressen der Habib har undervist teorihungrige jyplinger i kjørekunstens finere detaljer, og han skal sitte og riste på hodet i bilen over denne planen, men han skal også hjelpe meg å virkeliggjøre første del av den, og jeg har ham mistenkt at det er fordi han elsker å se film like mye som jeg.
 
Vi bruker nesten tre kvarter. Først er det podiet. Ned trappa i flere runder, til den ventende tilhengerens store rom. Så er det setene. Vi bærer og sleper. Det føles rart å etablere det som helt klart, for forbipasserende, ser ut som en kino i friluft, der de står, setene, og venter på å bli snudd og dreid for å få plass. Vi bruker nesten tre kvarter, før jeg kjører J. tilbake og takker og bukker, og deretter begir meg ut på hjemveien.
 
Bak meg? Der i skumringsstemningen på motorveien med regnet piskende, med biler susende, og vinden ruskende? En tilhenger stappfull av en drøm som det går an å ta og føle på. Sitte i. Synke ned i.





Da jeg kommer hjem i tussmørket, får jeg hjelp av de eldste ungene, som – hadde det vært noe annet enn nettopp kinoseter – nok hadde hatt lyst til alt annet enn å slepe og bære, men det er kinoseter, og vi bærer og akkederer, før vi får det hele stablet på plass på en interimistisk plattform jeg setter opp.
 
De som visste om planene, ristet på hodet.
De som visste om ambisjonene, mente at nå har du bygd hus i en evighet, så nå vil du gjerne bygge mer?
De som hørte om drømmen sa, ja, fint, men den blir jo ikke klar, den kinoen du fabler om, før ungene er 45?
 
Til dette har jeg å si: Bare vent. Bare vent, du. En vakker dag, og det om ikke så skrekkelig lenge, da dukker det opp invitasjoner. Da har det funnet usynlig arbeid sted, i kulissene, så å si, det har kanskje tatt lang tid, men det har skjedd, og nå – nå går teppet opp for en ørliten kinosal, med tung velur på veggene, med kortluvede tepper som matcher rødfargen på herligheten som står oppført på podiet sitt: Disse tre radene med kinoseter. Det er bare å vippe et ned og ta plass. Kinolerretet foran. Lavmælt samtale før filmen starter, helt uten reklame. Og et hjemmesnekret nødutgangskilt som lyser grønt i det jeg demper lyset, før jeg også slukker det – slik at det blir helt mørkt, i denne verdens minste kino, og filmen kan begynne, og om litt, bare vent, så glemmer du hvor du sitter, så er du oppslukt.
 
Bare vent.
 

 
Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Nå begynner det så smått å nærme seg sossier og medisterkaker og myke pakker under trærne. Takk for at du har lest i løpet av året som har gått. Måtte du få en fin jul.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Gammel mann på rave (4/2023)

 

«I make music for the hips, not the head.»

Norman Q. Cook a.k.a. Fatboy Slim. Britisk musiker (1963-)

 

Så der lå jeg. Jeg hadde absolutt ikke noen andre å skyve skylden på, det var bare meg selv jeg hadde å takke. Jeg forsøkte å ake meg bedre til rette, gjøre plass der det ikke var plass. Dytte beina fram, for å gjøre rommet større, men det var ikke mulig, baksetet i en VW New Beetle er bare ikke større enn det er.

Rundt meg? Festivalgjengere som ramlet av bussen. Lyden av poser med innhold, latter. I det fjerne: Et slott i solnedgang. Musikken fortsatt dundrende fra de siste konsertene, på utenomjordisk vakre scener satt opp inne mellom trærne.

Stedet var Egeskov Slot på Sydfyn. Det var den andre av Heartland-festivalens tre dager – og jeg befant meg altså liggende i utkanten, på en for anledningen etablert parkeringsplass for snikene som ikke orket å betale 400 kroner for en parkeringsplass nær slottet, men som heller hadde ønsket å ta en bit av det sure eplet, ta shuttlebuss til selve slottsparken, vente sammen med de overrislede festivalgjengerne utenfor, etterpå, og så ta shuttlebuss tilbake til parkeringsplassen. Og spare de fire hundre kronene.

Klokka var temmelig nøyaktig midnatt og sommeren var selvfølgelig lys og klar, som fløyel, og varm var den også. Jeg var nødt til å få noe søvn, for presis klokka 04:30 var jeg nødt til å bytte baksete ut med forsete – og kjøre mot flyplassen utenfor København. Derfor altså: Baksetet av en Volkswagen New Beetle. Har du ikke prøvd et slikt baksete, enn si: sovet i ett, er det kanskje vanskelig å forestille seg komfortnivået. La meg kalle det lavt. Den nye bobla er en på alle måter vakker bil, men praktisk overnattingssted, det er den så avgjort ikke. Så langt derifra.







Og jeg tenkte, da jeg lå der, da tenkte jeg: Er jeg nå kommet dit at jeg må erkjenne, virkelig ta innover meg, at jeg er blitt for gammel til slikt? Til å ligge krokføttet i baksetet av en bil, til å klemme for mange ting inn i kalenderen, til å tyne egen livskraft, bare fordi det var noe jeg på død og liv ville?

Godt mulig, konstaterte jeg. Det er godt mulig at 39 skulle vise seg å være akkurat dette veiskillet, dette før og etter i sanden, i alderen, i livet. Men jeg lå nå engang der. Sove måtte jeg, jeg hadde et fly å rekke; det gikk om noen timer. I enden av flyreisen? Jobb i Oslo, før lanseringsfest for min egen novellesamling, også det i Oslo.



Men vent litt. Hvorfor lå jeg der i det hele tatt? Hvorfor ligger det et 39 år gammelt menneske i utkanten av et jorde som for anledningen er forvandlet til parkeringsplass for festivalgjengere? Hvorfor ligger dette mennesket der og putter ørepropper i ørene og drar skinnjakka si over seg som om den var et teppe og forbanner både tyske og meksikanske bilkonstruktører langt pokker i vold?

Jo, kjære leser, det hadde seg slik at inne på den største scenen på Heartland-festivalen, på dette årets festival, da hadde de klart å overbevise en helt spesiell artist om å opptre. De hadde overtalt ham, eller lokket ham – og fått det til, og han hadde stått der, i den sydfynske sommerkvelden. Jo, han hadde faktisk møtt opp, og stilt opp rigget sitt, før han dundrende sendte basstøtene ut i sommerkvelden som var de levende beist som gikk målrettet etter publikums brystkasser.

Hvem?

Fatboy Slim.

Jo. Den Fatboy Slim. The real Fatboy Slim. Norman Quentin Cook fra Bromley, Kent.


 
Og man kan da vel for pokker orke en sammenkrøket natt uten timer nok, dersom det er Fatboy Slim som entrer scenen, ja som entrer dansk jord for første gang på evigheter? Slik hadde jeg resonnert, slik hadde jeg redet, og nå lå jeg her. Jeg hadde sådd, og dette var høsten. Den så ut som baksetet av en gammel boble fra det hersens år 2000. Og jeg følte meg som var jeg forvandlet til en søtti år gammel mann som gjorde noe han ikke hadde gjort på mange år, og som han – når sant skal være sagt – trodde han var ferdig med. Eller rettere: Som jeg, i selvsamme sekund, forsto at jeg var ferdig med. Å presse for mye inn. Å være delvis til stede i det meste fordi alt står i kø. Livslærdom: Skal du på konsert, skal du på konsert. Du skal ikke allerede være mentalt om bord på et fly, du skal ikke allerede være i gang med morgendagens gjøremål.
 
Men var konserten bra, da?



Jeg tenkte på det der jeg sto og knasket vegansk, bæredyktig sjokolade i presseteltet mens jeg lot som om min tilstedeværelse var like legit som de utskremte reporterne og fotografene fra store, danske medier. (Hvorfor jeg hadde fått presseakkreditering? Du leser det nå.) Jeg tenkte: Tenk om det blir noe verre søl, da, der oppe på scenen? Tenk om det blir en slags Tilbake til 90-tallet, men ikke på den kule måten. På Rednex- og Cotton Eye Joe-måten. På Scatman Joe-måten. O skrekk, o gru.

Konsertstart var pinlig nøyaktig 23.15. Han tok seg pent med tid, engelskmannen. Lot de andre bandene – hei The Cardigans! – varme publiken for seg. Så kom strobelysene. Så kom de smått psykedeliske smileyene, med ikke akkurat vage hentydninger til ecstasy og rave og gud bedre det. Så stimlet folk sammen der i den sydfynske sommernatta. Jeg også. Malplassert. Pinlig edru (jeg skulle både kjøre og fly!), med en følelse av å være alene midt i mengden. Det var jeg jo, for så vidt også. Jeg kjente ingen rundt meg. Ikke en kjeft.

Men jeg kjente lyden.






Med det samme det dundret i bassen så gresset skvatt, var jeg hjemme. Jeg var i Fatboy Slims mirakuløse teft for gode samples og bassganger så dype som Marianer-gropen. Jeg var på nittitallet og i totusenogtjuetre på én og samme gang.

Og var det bra? Det var jævlig bra, var det. Det var dundrende bra. I starten. Og jeg vet ikke om det var meg (og alderen og ansvaret og ansvarligheten og anstendigheten og morgendagen) eller om det rent faktisk handlet om Fatboy Slims repertoar, men ganske snart, etter en cirka tjue minutter tenkte jeg tanken, det vil si den dukket opp: Nå har du avslørt oppskriften. Nå har vi hørt det.

Nå hadde vi hørt Rockafeller Skank, vi hadde hørt Praise You og Ya Mama, vi hadde hørt Eat Sleep Rave Repeat, og vi hadde hørt Right Here, Right Now og Weapon of Choice.

Problemet var bare dette: Alle sangene lignet hverandre!

Som om den godeste, nydeligste Fatboy Slim ikke stolte nok på sangenes opprinnelige form til å la dem seile mot publikum som de skattene de er, men hadde sett seg nødt til – i en alder av 60 år – å kjøre alle sammen inn i den samme, moderne EDM-maskinen han i tid var langt, langt forut for (og hvis artister han med sin unike, upolerte stil går langt utenpå på alle måter).





 
Det var med andre ord en litt tør jeg kalle det desillusjonert? mann på 39 år som krøp sammen i baksetet på nevnte bil den natta. For var det verdt den allerede inntrufne søvnløsheten? Var det verdt ofringen av nattesøvn og uthvilthet før Norges-flytur og alt som ventet? Vel. Nei, det var ikke det. Men så allikevel. I glimt. Hadde det ikke vært øyeblikk av intens indre jubel? Av et stort smil fra innerst, nederst i sjelen, som presset seg fram og opp der jeg sto omgitt av fremmede på en gressplen i mitt utlendighetens Danmark? Hadde det ikke vært udelt sjarme å spore i den halvgamle mannen som sto og sjokket fram og tilbake på scenen og som helt tydelig storkoste seg? Å joda. I glimt.
 
Og der jo som kjent der lykken bor.



  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Høsten er over oss. Få det beste ut av den!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

«Vi» (2/2023)

 

«Alt er ein overgang, sa reven, han vart flådd.»

Norsk munnhell. Åpningssitat i Vi (2023)

 

Å joda, jeg har skrevet en ny bok! Og det er ikke hele historien: Den er dæven søkke meg skrevet på … nynorsk!

Allerede her vender det seg i noen av dere, i sjokk og vantro, for hva er det han sier, han derre gærningen som har flytta utenlands, og som har holdt seg der noen år nå, vi regner etter, det er visst både fem og ti og femten år, herregud, har vi blitt så gamle! har det virkelig gått så mange år! og ja jøss, årene fosser fram, de fosser og fosser, og hva er det han sier? Har han grepet det sidemålssverdet fatt og fektet seg gjennom den nynorske jungelen? Har han herjet med a-endingar og kløyvd infinitiv og det som verre er?
 
Ja, jeg har faktisk det. Eller skulle jeg si: det har eg faktisk!

Det er to momenter jeg har lyst til å si noe om her nå, og ordene stokker seg nesten for meg, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an. Men la meg ikke foregripe det som siden kommer, jeg blir nødt til å fortelle om selve boka først:

Den heter – og her vil enkelte kanskje humre litt i skjegget eller i skjørtekantene – den heter «Vi». Å joda! Enda et personlig pronomen! Det begynner å bli tretten år siden jeg debuterte som forfatter med «Du» – og hvis du trodde jeg hadde gjort meg av med personlig pronomen med den, må du med andre ord tro om igjen.

«Vi» er en novellesamling, som det heter på offisielt. Eller en samling fortellinger, som jeg kaller dem. Hvorfor ikke klinke til og kalle dem noveller? Vel. I min verden er noveller formfullendte sataner med start, midte og avslutning, der formforventningene gjerne innstiller meg som leser allerede fra start. Så ikke med dette forlokkende ordet «fortellinger». En fortelling kan være hva som helst. Den er åpen. Det er historien du overhører mens du står og venter på t-banen en altfor tidlig morgen, det er det brå risset du får opp i sinnet når noen forteller deg noe på telefon, «nå skal du høre», «og så sa hun …», det er disse små bindestrekene oss mennesker imellom, de som binder oss sammen, og jeg sier «små», men det er ikke til forkleinelse for lengden, små ting kan romme mye, ja, noen ganger kan små ting romme mer enn større, men det jeg mener er: det skal ikke så mye til, et lite skjelett til en historie, et par tre kjennemerker, så å si, et riss av en leilighet, en kvinneskikkelse, en halvsagt setning – og så skjer det magiske: historien flytter inn i oss som hører eller leser den, og vi fyller ut de hullene vi umerkelig får plass til å fylle ut, det skjer ikke bevisst, det skjer av seg selv, det er magi, på et vis, jo – så sterkt: det er magisk, bare tenk deg det: Hver gang noen beskriver noe som tilsynelatende høres tilforlatelig ut, overtar du det – og gjør det til ditt. For eksempel en setning som: «Kvar morgon når sola står opp, ser ho opp mot huset på bakketoppen i aust.»
 
Det er ingenting spesielt ved den setningen. Men du har allerede et bilde av denne kvinnen, denne kvinnen du aldri har hørt om før, som altså hver eneste morgen, idet sola står opp, kikker opp mot et hus som ligger på bakketoppen. Du vet, uten å vite det, allerede hvordan huset ser ut, du er allerede i gang med å forestille deg hva hun skal, denne kvinne, om hun har et nøkkelknippe i hånden, om hun er rastløs, ute i dårlig tid, eller god tid, om det er varmt eller kaldt, om frostrøyken står ut av munnen hennes eller om sommerkjolen strammer over korsryggen, og huset, du ser huset, du ser den lille pipa over de laftede tømmerstokkene – eller du ser det digre glasspartiet som solstrålene speiler seg i, før de sendes i kvinnens retning, der hun står og altså kikker opp mot huset.
 
Nå mener jeg ikke å snakke på dine vegne, for jeg vet ikke om det er sånn med deg. Men det er sånn for meg. Og heri ligger fortellingens kraft. I med-diktningen, i innlevelsen, i det faktum at vi trenger veldig lite, før vi fyller på med et helt liv, vårt eget, før det vi hører blir farget av den vi er og alt vi har opplevd, slik at dette bildet, av kvinnen og huset, det står tindrende klart for oss, om enn vi aldri tidligere har hørt om det. Derfor fortelling. Fordi de er åpne. Alt kan skje. Det er plass og det er tid, du kan flytte inn i den, eller snarere: la den ta bolig i deg, der du sitter eller står eller går og leser eller hører den, og siden bærer du den med deg, og lar også den farge det du siden ser.
 
Ok. La meg ta det ned et hakk fra det høystemte. «Vi» er altså en samling fortellinger. Elleve i tallet. Jeg skal ikke uttale meg om hva de handler om, annet enn å si at de handler om like mange konstellasjoner. Like mange «vi». Hva er et vi? Vel, hva kan det ikke være? Hva er det som ikke kan rommes i et «vi»? Boka er en ganske liten sak. 132 sider. I et format redaktøren min kalte «fint og hendig». Det er en sånn bok som kan gli ned i en frakkelomme, en veske, en arbeidsbukse, en shorts, en ryggsekk, uten at den tynger noe ned, men ligger der som en mulighet. Slik er det lov å tenke på det!

 
 

Men altså. To kjensgjerninger ved den nye boka. For det første sendte jeg manuset inn anonymt. Jo. Jeg leste meg opp på hvordan man gjør et uskyldig Word-dokument så anonymt, så rensket for personlig informasjon som overhodet mulig – jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket at det ikke lå igjen digitale spor som kunne peke i undertegnedes retning – og så lagde jeg meg et pseudonym, og opprettet en mailadresse i dette pseudonymets navn.
 
Jeg kalte meg Anna. Og Anna, vel, hun var en litt underlig skrue. Hun skrev alt med små bokstaver, alt med unntak av navnet på den hun skrev til – til og med sitt eget navn skrev hun med liten forbokstav, og hun skrev på klingende nynorsk – og hun skrev det som det var, hun skrev: «jeg har ikke så lyst til å si noe særlig annet om meg selv enn at jeg heter anna, bor på vestlandet og er 28 år». Avsenderadresse? mailentilhoanna@(...).com
 
Hvorfor jeg gjorde det? Jeg tror jeg gjorde det fordi jeg hadde behov for å la tekstene få lov til å leve sitt helt eget liv, stå på helt egne bein, idet jeg sendte dem fra meg. Det var en slags test, kanskje, på om de hadde livets rett. I vår tid der så mye handler om å fronte det vi gjør hele tiden, ha navn på alt, gjøre noe ut av oss selv, jeg holdt på å si: der sosiale medier har gjort noe med oss, gradvis og uten at vi skjønner det, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere – slik tenker jeg meg det iallfall – å holde en slags sinnets sti ren, fri for forstyrrelser, fri for selviscenesettelse, slik at det vi gjør – uansett om vi er rørlegger eller husbygger (jeg følger en svensk husbygger på Instagram og vedkommende er like heftig på sosiale medier som han er til å bygge takskjegg, for å si det slik) eller om vi er journalister eller sykepleiere – det får så fort, så rasende fort klebet noe av dette selviscenesettelsesgreiene på seg. Kanskje er det å overtenke det, vil du innvende, så la meg heller enn å snakke på vegne av mange, snakke på vegne av meg selv: Jeg kan bli sliten av det. Jeg kan miste litt peppen av det. Bli forstyrret. Som en som kommenterte vinterbadere for en tid siden sa: Det går an å ta et vinterbad uten at du forteller om det på SnapChat.
 
Og en tekst, det å ha skrevet en fortelling, et stykke fiksjon, det særpreger seg ved å være forunderlig løsrevet fra den som har skrevet det. Slik er det iallfall for meg. Ofte når jeg har skrevet noe, og leser det si dagen etter eller dagen etter der igjen, da kan jeg ikke huske å ha skrevet det, da er det som å lese en fremmeds skrift, uansett om det føles merkelig kjent, merkelig fortrolig.
 
Derfor altså: Å sende inn manuset til boka anonymt var både en slags test (klarer teksten å holde seg oppreist?) og en slags … jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det helt presist: en måte å ta teksten alvorlig på. Også for meg, som vitterlig har skrevet den. For idet sekund jeg er ferdig med en tekst, så er den strengt tatt ikke min lenger. Da overgår den til et helt annet slags farvann, et ukjent farvann befolket av andre skip og skapninger, der alt kan skje, der teksten forstås på andre premisser enn mine, og det er slik det skal være. Det er en del av magien ved bøker. Kall det delt eierskap, kall det hva du vil. Men når en bok åpnes, tilhører den ikke lenger forfatteren, men i vel så stor grad leseren. Kanskje i enda større grad.

 






Den andre kjensgjerningen er at boka er skrevet på nynorsk. Jo. Rubbel og bit. Hver eneste setning er skrevet på et høyst tilvalgt sidefag, for å si det slik. Det er ingen som har presset meg, det er ingen som har tvunget meg, det er helt frivillig, men hvorfor i huleste? Hvorfor i heiteste huleste?
 
Det korteste svaret er: Kvifor ikkje?
 
Det litt lengre, mer ærlige svaret er mer sammensatt. For det første liker jeg nynorsk. Jeg er nok preget av å ha studert på Vestlandet i et knippe viktige år, det er så, men å lese nynorsk – la meg ta et nesten tilfeldig eksempel: «Syngja» av Lars Aamund Vaage – det er noe av det fineste jeg vet om. Det klinger så vakkert. Setningene og ordene blir ladd med noe mer enn det som står der, som om de nærmest låner noe av tidens måte. Jo, slik forestiller jeg meg det. At i nynorsken kommer du bittelitt tettere på selveste tidens gang. Og det er ingen liten størrelse å nærme seg.
 
Her i Danmark er nynorsk enda lenger nede på rangstigen enn norsk bokmål. Det er forståelig, for det er vanskelig nok for dansker å i det hele tatt omstille ørene til bokmål. Kom du ikke drassende med «pæler» og «bikkjer» når du kan si «gummistøvler» og «hunder» for å si det slik! Da vil du dansk motstand finne.

Men det er ikke bare i Danmark motstanden mot nynorsk er til å ta og føle på. Jeg tør vedde på at om du som leser dette gikk på norsk skole i oppveksten, da har du forvoldt skade på et helt bestemt bokomslag i løpet av årene du gikk der. Omslaget er gult, boka skrevet av Alf Hellevik (1909-2001) – og du kjenner den som Spynorsk Mordliste. Du har selv stått for tittelen, på et vis. Egentlig heter den selvfølgelig Nynorsk ordliste – og er selveste standardverket innen nynorsknormeringen i Norge. På Wikipedia påstår de at den ofte i all enkelhet kalles en «Hellevik», men det er selvfølgelig bare vås: Den kalles Spynorsk Mordliste. Og det er du og jeg som har gitt den navnet, i en eller annen norsktime for hundre tusen år siden, idet vi klorte inn, med blyant, passer eller kulepenn, prefiksene «Spy-» og «M-» for å si akkurat hva vi mente om dette groteske, påtvungne språk nummer to som vi skulle bale med.
 
Nå er det jo ikke slik at det er Helleviks gule ordliste som kan klandres for nynorskvegringen, men det faktum at i norsk skole så er det slik at begge offisielle norske språk skal representeres, enten som hovedmål eller sidemål, og for manges vedkommende er det nynorskens skjebne å figurere som sistnevnte. Og å! for en motstand! Helt siden det ble besluttet i 1885(!) at norske skoleelever skulle kunne begge språk, har kritikerne brukt sin røst høyt og tydelig, og ment at nynorskpuggingen stjal verdifull tid og kraft fra konsentrasjonen til elevene. Den andre steile fronten har like lenge stått på barrikadene for å ta vare på landsmålet, det nynorske, i møtet med det danske. Et tredje ståsted, som jeg tilslutter meg – inntil videre i teorien, men fra og med 2023 altså også i praksis – er at det bor rikdom i det faktum at vi har to språk i dette lille landet vårt. Det bor skjønnhet og fylde og historie i begge språkene. Og det ville være synd å kaste det ene på båten, for da kastet vi så mye av oss selv med.

 


 

I arbeidet med «Vi» har jeg derfor hatt enorm glede av Alf Helleviks utrettelige innsats for å ta vare på nynorsken – ja, jeg vil nesten si at jeg har kommet til å angre på tittelendringen mitt yngre jeg bidro til en gang på nittitallet. Derfor: Takk til Hellevik. Og takk til Universitetet i Bergen og Språkrådets eminente Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Eg hadde ikkje klart det på anna vis.
 
Men språkpolitikk? Er det virkelig derfor jeg har skrevet på nynorsk? Neida, det er jo ikke det. Du har sikkert hørt om den danske regissøren Lars von Trier? Jeg tar det nesten for gitt at folk har det, men selv her i Danmark er det faktisk en bråte mennesker som ikke har det, derfor spørsmålet. Han er personen som står bak filmer som «Dancer in the dark», «Dogville», «Antichrist» og den sagnomsuste tv-serien «Riget» - om den (over)naturlige dramatikken på Rigshospitalet i København. (I seriens opprinnelige to sesonger tegner Ernst-Hugo Alfred Järegård i rollen som svensk overlege og nevrokirurg det absolutt mest hysterisk morsomme bildet av nordisk nabolandspatriotisme jeg noen gang har sett! «Danskjävlar!».)
 
For nøyaktig tjue år siden slapp von Trier en ny film, sammen med en annen dansk størrelse. Jørgen Leth. Om du er sykkelinteressert og har en hang til Tour de France, kjenner du kanskje til ham, ivrig sykkelkommentator som han var/er. I Danmark er han dessuten kjent som dikter og filmskaper, og han har virkelig laget noen jævlig bra filmer. Men altså: Året er 2003. Saken er denne: Lars von Trier har invitert Jørgen Leth, denne lettere feterte regissørstjernen, inn i sitt lumre kammer av galskap. Som dansk films rebell nummer én har von Trier pønsket ut en måte å vippe Jørgen Leth av pinnen: Han har designet det han kaller fem benspænd – altså fem forhindringer – som han, med utsøkt presisjon og ikke uten betydelig, fnisende skadefryd, porsjonerer ut overfor Leth. Leth skal lage fem nyinnspillinger av sin egen berømte film Det perfekte menneske fra 1967. For hver nye innspilling, et benspenn. En helt egen spilleregel, som Leth må overholde, hvis han skal få forsøket godkjent av splitter pine gale von Trier. De fem benspænd – som resultatet heter – er en fantastisk god film som sier veldig mye om hva motstand betyr for kreativiteten. Et av benspennene er at Jørgen Leth som hater tegnefilm med hud og hår og sjel og kropp, skal lage nettopp en tegnefilm. Motstand. Uvilje. Restriksjoner. Fantastisk.

 



 

Og for å komme til poenget: Å skrive på nynorsk var for meg å spenne bein på meg selv. Det var en utfordring, en lek. Kunne jeg klare det? Var det mulig? Hva ville det bety for fortellingene når jeg frarøvet meg selv muligheten til å skrive dem på mitt eget, flytende, jeg tør nesten si intime bokmål?
 
Jeg er den siste som skal si noe om resultatet. Men jeg hadde lyst til å si noe om hvorfor. For hvis skriving blir for alvorlig, hvis litteratur bare blir alvor, hvis leken forsvinner og bare selviscenesettelsen og markedsmekanikken blir det viktige, da kunne jeg like gjerne latt være å skrive. Hvis du nå tenker at det får da være grenser for tøys & tull, vil jeg komme trekkende med nok en danske, som du nok har hørt om, uten å vite at det var ham du kjente: Piet Hein. Vet du hva han sa? Nemlig: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
 
Det er med andre ord en slags alvorlig lek som har gjort at dette:

«Hun bor i utlandet nå. Er hjemme på sommerferie. Hun er en vakker kvinne. Man kan ikke si at alderen har skremt henne. Snarere bærer hun den med en verdighet og en varme som ligger hennes medsøstre fra vår generasjon tung for brystet. De fleste av dem har noe forjaget over seg. Noe rastløst. En alder som plutselig er kastet over dem. Som om de først nå har skjønt at løpet på mange måter er kjørt. Hun skjønte det for lenge siden, og siden har hun foredlet det hun fikk, eller skulle jeg si det hun valgte. 
Jeg ser meg om etter mannen hennes. Han må være her et eller annet sted. Må ha blitt med til byen, hatt sine egne ærender, i periferien av hennes. Joda. Jeg kan se ham borte ved hellene inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinene, de hvite steinene som ser ut som de er dumpet ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved siden av sønnen deres. Han har ikke mye hår igjen. Det legger jeg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten hvitt pleide det å være, danner en krans over bakhodet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han bærer alderen annerledes. Som om han har den i hælene.»
 
i den nye boka er blitt til dette:
 
«Ho bur i utlandet no. Er heime på sommarferie. Ho er ei vakker kvinne. Ein kan ikkje seia at alderen har skremt henne. Snarare ber ho han med ei verdigheit og ein varme som ligg hennar medsystrer frå generasjonen vår tungt for brystet. Dei fleste av dei har noko forjaga over seg. Noko rastlaust. Ein alder som plutseleg er kasta over dei. Som om dei fyrst no har skjønt at løpet på mange måtar er køyrd. Ho skjønte det for lenge sidan, og sidan har ho foredla det ho fekk, eller skulle eg seie det ho valde.
Eg ser meg om etter mannen hennar. Han må då vere her ein stad. Må ha følgd med til byen, hatt sine eigne ærend, i periferien av hennar. Joda. Eg kan sjå han borte ved hella inn mot parken, nei, der er han, borte ved kampesteinane, dei kvite steinane som ser ut som dei er dumpa ned i landskapet for å ligge der alltid. Han står ved sida av sonen deira. Han har ikkje mykje hår igjen. Det legg eg merke til. Det lyse, lyse håret hans, nesten kvitt pleidde det å vere, dannar ein krans over bakhovudet hans, enkelte fjon over midten av skallen. Han ber alderen annleis. Som om han har han i hælane.»

 



 

Og jo – det var en tredje ting. Jeg har holdt helt kjeft om boka inntil nå. Jeg har ikke dryppet så mye som et kvekk om at jeg holdt på å skrive den, jeg har ikke sagt noe om at jeg skrev den ferdig, jeg har ikke nevnt at jeg sendte den inn – eller at den skulle komme. Ikke til noen. Ikke familien, ikke venner. Ingen. Kall det et benspænd til. Eller kall det hva det var: Et forsøk på å la fortellingene få bli til helt uforstyrret.
 
Resultatet foreligger altså nå. Der du pleier å kjøpe bøker. På et nynorsk som språkvaskeren så seg nødt til å kommentere – tørt, forestiller jeg meg, knusktørt: «det er jo ikkje akkurat normert nynorsk dette her»!
 


  Og med det var nyhetsbrevet slutt! Det spirer og gror utenfor. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Same, but different (1/2023)

 

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.»

Kong Harald, da han åpnet Sametinget i 1997. Norsk konge (1937-)

Han hadde tatt av seg på beina. Satt seg til rette, hadde han. Den gamle mannen satt til venstre i en nesten tom kinosal, og hadde belaget seg på å forsvinne inn i en annen verden enn sin egen, belaget seg på å bli transportert inn i andres liv, slik alle filmer er et gløtt inn i andres liv, og han hadde tatt med seg en ryggsekk – en gammel Fjällreven-banditt fra 60- eller 70-tallet, sikkert en han gjennom sitt lange liv hadde tråkket rundt med på ryggen over heier og fjell – og han hadde tatt av seg på beina, så han kunne vifte fritt med tærne i de grønne ullsokkene. Han var ikke helt alene, men nesten. Litt lenger inne, litt lenger bak, satt det tre andre mennesker. De kom etter min beste vurdering fra et eller annet bofellesskap, det var iallfall noen kroppslige lyder og bevegelser som sendte tankene mine i en slik retning; men bortsett fra disse fire var kinosalen tom. Og den gamle mannen snakket. Han sa at nå hadde han ikke vært på kino på mange herrens år, som han sa, og jeg kunne se et gutteaktig flir i ansiktet hans, som om han kroet seg ekstra foran den opplevelsen han ante skulle komme: dette å bli sugd inn i et annet univers, i andre skjebner. Gleden ved det å slippe seg selv i to sekunder. Slippe tøylene i eget liv, og la seg føre med en strøm regissert og iscenesatt av noen andre. En pause. En pust i bakken.

Selv hadde jeg lagt tre intense dager bak meg. Jeg var ør i hodet. Merkelig utladet etter å ha stått et annet sted i byen, i et mørkmalt rom, en black box som vanligvis blir brukt av Østfold Internasjonale Teater, sliten etter å ha vært så fokusert i så mange timer. To dager for å forberede en pilotforestilling for Den kulturelle skolesekken i Viken, én dag med to forestillinger - med sjette- og tiendeklassinger i salen. I samarbeid med regissør Jon Tombre og produsent Rami Maktabi og musiker/lydtekniker Jonas Bjerketvedt skulle La oss snakke om 22. juli bli til forestilling, med Els Cools' fantastiske illustrasjoner som levende bakgrunn. Min rolle? Vel, jeg hadde jo skrevet greia. Og skulle fremføre den. Puh.

Nå var konsentrasjonens årsak opphørt å virke; dagen etter skulle jeg til Oslo, før jeg skulle til Sandefjord. Jeg gikk forbi den gamle mannen, og fant et ledig sete midt i salen. Slo meg ned, og akte meg på plass i det dype setet. Det skulle ikke være noen reklamer, vi var antageligvis for få publikummere til at kinofolka fant det bryet verdt å mase på med reklamer. Det skulle vi få slippe, var det som om de hadde tenkt. Vi skulle bare få gå rett inn i filmen.



Filmen heter Ellos eatnu, eller på norsk La elva leve, og jeg visste ikke en døyt om den på forhånd, annet enn at den handlet om samene, og at den nok kom til å vise fram en liten flik av den urett som ble begått mot det samiske folkeferdet av nordmenn som burde ha visst ekstremt mye bedre. Slik alle kolonialister eller hva fanker’n jeg skal kalle dem, gjorde ting det er lett å tenke de gjorde mot bedre vitende, fordi de kunne, fordi alle andre, fordi et eller annet, handlinger mange av dem nok merket en streng i hjertet protestere mot, men som de gjennomførte likevel.



Mens de første bildene av viddene danset på lerretet i den mørke salen i den østfoldske byen jeg aldri tidligere har vært i, skjedde det to ting: Jeg sank ned i setet og inn i filmen. Jeg tror det er tett på å være en av yndlingsfølelsene mine, å slik synke inn til det jeg vet kommer til å vare iallfall halvannen times tid; som om tiden blir satt litt fri på den måten. For det andre begynte jeg å tenke: Hva lærte jeg egentlig om samene i min oppvekst?

Svaret er: Ikke stort. Jeg fikk opp noen glimt av trasige lærebøker fra nittitallet, med faktabokser og overskrifter, med korte avsnitt som tok for seg sjamanisme og lavvoer, som tok for seg samedrakter og – som det eneste med bare litt brodd – at samiske barn var nektet å snakke morsmålet sitt og hadde fått det norske språket tvunget i seg. Jeg husker at det var en veldig fremmed tanke, at norsk kunne brukes på den måten, som et maktmiddel. Men, la det ikke herske noen tvil om det, språket er nok det ypperste av alle maktmidler. Og hvorfor skulle vårt bittelille språk være noe unntak, lagt i munnen og pennen på folk som enten visste eller ikke visste bedre, men som skrev det de gjorde, sa det de gjorde, likevel.

Filmen er vakkert spilt inn og skuespillerprestasjonene til spesielt Ella Marie Hætta Isaksen og Gard Emil i filmens hovedrolle og som en slags åndelig hjelper, er framifrå. De gjør begge sitt for å gjøre det som skjer med karakterene de spiller til noe som virkelig lugger i rettferdighetssansen, de gjør samenes skjebne til fysikk. Iallfall for denne kinogjengeren. Og det er egentlig ikke noe bedre i denne verden, enn skuespillere som klarer det. Som ikke spiller, men er rollene sine. Som spiller så godt at man glemmer at det vitterlig er det de gjør. De er rett og slett suverene. At filmen gikk av med publikumsprisen under Göteborg filmfestival skulle bare mangle.

Og jeg, sittende der i halvmørket, med begrenset selskap av fire fremmede, satt naturligvis og gremmet meg på vegne av landet jeg kommer fra. Norsk manns burden. Hvilken jævla urett. Hvilken enorm idioti. Hvilken forbanna feighet. Og så den vonde følgesvennen – tanken: «Hvordan hadde jeg handlet selv?» Å ikke kunne finne noe svar på det, men bare ha et håp om at noe i meg hadde protestert, handlet på tross av kutymen, brutt med idiotene rundt meg.



Filmen tok slutt. Og på vei ut av kinomørket festet jeg en av de to button-ene jeg hadde fått utlevert sammen med billetten da jeg betalte. Ikke den det sto «La elva leve» på, selvfølgelig. Den det sto Ellos eatnu på.

Og vet du hva det minnet meg om, der jeg fomlet med nåla på vei ut i de fredrikstadianske gater? Det minnet meg om hvordan det var å tråkke rundt i Oslo den aller første gangen jeg kom hjem etter terrorangrepene 22. juli i 2011. Også den gangen fikk jeg en button. Det var AUF som leverte dem ut, på Karl Johan eller hvor det var, jeg husker ikke, men jeg husker følelsen av å ikke vite med hvilken rett jeg kunne bære den på jakkeslaget. Som om jeg tusket til meg en plass jeg ikke hadde noen rett til å ta.

Noe av den samme følelsen har svingt forbi underveis i arbeidet med den boka som hadde brakt meg til Fredrikstad. For hvordan kunne jeg – som ikke var personlig berørt – skrive en bok om 22. juli? Hvordan kunne jeg bli vist rundt på Utøya av mennesker som var blitt skutt selvsamme sted bare år tidligere? Jeg mener: De viste meg først hvor de hadde blitt skutt, hvor de hadde gjemt seg, og jeg skal hilse og si at det faen ikke er mye til gjemmesteder på den øya, det vil jeg bare ha sagt, like stor eller like liten som 17 fotballbanner som den er, og etterpå dro de opp buksebein og viste meg de voldsomme arrene. Jeg kom til, ganske snart, at selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært på Utøya den dagen, selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært i Regjeringskvartalet, og selv om jeg ikke kjente noen som hadde vært der og ikke kom hjem, så følte jeg meg personlig berørt likevel.

For hva er en nasjon? Hva er et land?

Det fantes en gang en professor som het Benedict Anderson, og nå skal jeg ikke skli helt ut her, men i 1983 skrev han boka «Imagined Communities» der han definerte nasjonalstater som «forestilte fellesskaper». Forestilte, sier du? Ja, forestilte. Fordi «the members of even the smallest nation will never know most of their fellow-members, meet them, or even hear of them, yet in the minds of each lives the image of their communion».

Jeg husker jeg leste den boka (jo, faktisk, man er da utdannet!) – jeg husker øyeblikket jeg leste setningen over, og avsnittene som følger; den står for meg som en av åpenbaringene jeg har sanket gjennom livet, en av disse korte glimtene inn til hvordan ting faktisk henger sammen. Bare prøv selv: Tenk på alle de husene, alle de nabolagene, distriktene, skjebnene, livene, verdenene, som fyller Norge. Hvor mange av dem kjenner du? Hvor mange har du hilst på? Hvor mange kommer du til å trykke hendene til, nikke til, kysse eller krangle med – i løpet av de dagene og nettene du har igjen?

Jækla få.

Så tilbake til 22. juli, og til min rett eller mangel på tilsvarende, til å skrive om terroren: Jeg var personlig berørt. Det var mitt land det angikk. Det var gjengen min, og noen hadde skutt og drept en altfor stor del av den gjengen, på denne bittelille øya, uti Tyrifjorden et sted. Derfor følte jeg at jeg kunne. Nei, derfor følte jeg at jeg måtte. Jeg måtte gjøre noe. Og nå er et jo en gang slik at det jeg gjør som jeg føler knytter meg til helheten, det er å skrive. Så skrive gjorde jeg.

Foto: Rami Maktabi

Og det var pussig. For da jeg gikk rundt i etterdønningene etter filmen om samene, var det oppstått en merkelig sammenheng her, en slags skamsamklang. Det litt pinlige i å feste denne button-en på jakkeslaget der jeg tok meg ut i den fredrikstadske natt. Den pinlige følelsen av å skulle si eller skrive noe om 22. juli, jeg som ikke var rørt av terroristens hender personlig.

Men når det kommer til stykket, tenkte jeg der jeg gikk, spiller det noen rolle? Er det viktig at man er same for å snakke om samenes sak? Er det viktig at man er offer for å snakke om 22. juli?

Nei. Det viktige er at vi snakker. Hele gjengen. Alle i dette forestilte fellesskapet vi kaller Norge. Jeg prøver å tenke at det jeg gjør, når jeg for eksempel plutselig har tatt ferja og dratt hjem til Norge, og deretter videre fra Horten til Moss, ned til Fræksta’ – og med ett befinner meg i et mørkmalt auditorium, snakkende om 22. juli foran elever som da terrorangrepet skjedde skled rundt på ymse gulv som nyfødte babyer, da bidrar jeg til å innlemme noen i en av disse store, og veldig nødvendige samtalene om vårt land. For dem, de som nå er ti-tolv år, er terrorangrepene en historisk hendelse. Det er noe som skjedde i Norge en gang. Og slik er det med samenes historie også.

Og når det gjelder dem begge: Måten Norge behandlet samer på opp gjennom historien, er et kapittel i historien som sier noe om hvor vi kommer fra, hvor vi er – og som utvilsomt vekker spørsmålene om hvor vi skal. Det samme gjelder 22. juli 2011. Hva slags Norge skal vi ha?

Vi gamle gjøkene som pusher både førti og femti, det er oss dette ansvaret hviler på. Det er vi som er de voksne nå. Vi må trosse skammen, ta de som kommer etter oss i hånda – og sørge for å gi dem rik anledning til å stille spørsmål. Også de ubehagelige. De som begynner sånn: Hva tenker du? Akkurat du? Eller de spørsmålene som starter sånn: Hva skjedde 22. juli 2011? Hvem er samene?
 

 
Ja, der kan du bare se – årets første nyhetsbrev skulle tydeligvis ha en moralsk bredside. Jeg skylder på Fredrikstad. Det er jo tross alt en by på feil side av Oslofjorden. Jeg hadde dessuten gleden av å løpe meg vill. Det skal jeg glatt innrømme. Grytidlig om morgenen, før fredrikstadianerne hadde fått pælær på beina, snørte jeg på meg løpeskoa og la ut. Jeg tenkte: Hvis jeg løper ned langs den ene elvebredden, finner jeg nok en bru som tar meg over til den andre siden, og så er det bare å løpe langs den motsatte bredden til jeg finner en bru som tar meg tilbake.

Jesper Juul spurte meg en gang om jeg ville høre Gud le. Ja, sa jeg. Da skal du fortelle ham om planene dine, sa det danske geniet og lo brått og støyende.

For kan man løpe sånn i Fredrikstad? Nei, man kan ikke det. Det kan man faktisk slett ikke. Ikke på noe vis. Det er jo en milliard øyer og bruer, over elver som ikke renner i samme retning, og plutselig var jeg i det jeg forsto måtte være Gamlebyen. Det var mørkt overalt, bare spredt gatebelysning. Ingen folk. Inntil jeg ramlet meg ned festningsvollen og kom ned til en gangsti. Der stoppet jeg en syklist – og hun kunne berolige meg: Planen min var håpløs. Jeg ville aldri komme tilbake til utgangspunktet. Men hva gjør jeg? sa jeg. Du tar ferja. Det er den eneste muligheten du har.

Så der står jeg, en altfor tidlig morgen i Fredrikstad, forvirret og i løpetøyet, på en av byferjene som tar meg over kanalen, mens det ligger en samisk button og venter på meg. Og Gud ler høyt og hjertelig.

  Og vips var nyhetsbrevet slutt! Våren er like rundt hjørnet. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!