onsdag, desember 14, 2011

Antiromanen

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Sjette bok», Forlaget Oktober 2011:

Så var den her, «Min kamp. Sjette bok». Men har Karl Ove Knausgård skrevet den store avslutningen vi håpet på, som sluttet og opphøyde verket?

«Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Nei, som roman betraktet er den i egentligste forstand temmelig dårlig, det vil si: den fungerer strengt tatt ikke som roman. Som poetikk er den glitrende. Som en art litterær dagbok er den vedkommende, gripende, skjønn. Men er det skjønnlitteratur? Er det ikke egentlig et sammensurium av … noe annet? Svaret er vel et ja og et nei. For gjemt inne blant 1120 sider er det helt klart romanstoff. Starten er det. Den overveldende slutten er det. Men samtidig er det helt klart også ikke skjønnlitteratur. Jeg kan ta feil, men jeg tror det har vært meningen hele tida. At det var hit det skulle, at det var sånn den siste boka skulle ende.

Hvordan anmelde en antiroman?
Det er merkelig, for når jeg sitter her og skriver dette, har jeg en sterk følelse av at jeg kan gjøre det på to måter. Den ene måten er så profesjonelt jeg nå engang kan nærme meg en bok; jeg kan lese den som litteratur, som bok. Den andre måten er personlig; jeg kan lese det – og skrive om det – som en slags livsskrift. Man sier jo gjerne at anmeldere ikke skal putte seg og sitt inn i en anmeldelse, at den nærmest skal være så fri for synsing og eventuelt føleri, av både positiv og negativ art, som overhodet mulig. Det sier man gjerne, selv om alle naturligvis godt vet at det motsatte, den rene anmeldelse så å si, kun eksisterer som en utopi. Jeg har ikke hatt det slik tidligere. Jeg har, så lenge jeg har lest, alltid kunnet forholde meg til en bok som nettopp det, en bok. Fiksjon. Tekst. Forfattet av en eller annen (alltid med et sterkt, identifikatorisk bilde av denne en eller annen) et eller annet sted. Og det har når alt kom til alt, strengt tatt ikke vært mer enn det. En bok forfattet av noen. Ikke liv. Noe annet.

Så kommer denne boka, eller nei, dette verket, i seks deler, hvor i hvert fall to av dem frittstående er helt og holdent fantastiske, mens det andre steder svinger faretruende i helt andre retninger enn de man sedvanligvis tillegger en god bok. Karl Ove Knausgård har skrevet en antiroman. Den er en roman, men den forsøker hele tida å unnslippe sitt eget skinn.

Og det leder meg videre til følgende spørsmål: Når nå anmeldelsene – og de har vært gode, over hele linja! – av sjette bind har kommet, har anmelderne da anmeldt dette som en enkeltstående bok – eller har de anmeldt hele sulamitten; er det hele «Min kamp»-prosjektet som er blitt anmeldt på oppsummerende vis? Det er neimen ikke godt å si. For man må jo på et vis, tenker jeg, oppsummere dette, nå som det ubønnhørlig meldes fra norsk-svenske kanter at det er helt og fullstendig slutt.

Ingen god roman
Derfor starter jeg altså med å si: «Min kamp. Sjette bok» er ingen god roman. Hvis man kom til den helt uforvarende, hvis man, si for eksempel om fem år kom hjem fra en jordomseiling som hadde kommet solid ut av kurs og man underveis hadde vært borte i jungelen og ikke lest et kvekk av sitt norske alle disse årene, la oss si at man hadde vært borte vekk de siste ti årene, hadde man da kunnet lese «Min kamp. Sjette bok» som en bok i sin egen rett?

Nei, det tror jeg ikke. Den er ikke frittstående. Bok nummer en og to var det. Eneren er kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk, toeren hadde i seg styrke og følelse av svimlende størrelse. Treeren var en streit, vakker oppvekstskildring, fireren var en langt svakere utgave av forfatterens egen debutroman og femmeren var en skjev, sjarmerende beretning om en dannelsesreise tilhørende en norsk student for ikke så skrekkelig mange år siden. Man kunne ha lest dem for seg og aldri hørt om de andre. Man kunne ha forstått dem, og fått glede av dem. Men sekseren?

Fugl eller fisk
Hvis romanen er en fugl, så er sakprosaen fisken. Eller omvendt, poenget er: de har et habitat de trives i. Sitt element. De kan naturligvis sammenblandes, som for eksempel Kristopher Schaus «På vegne av venner» og Kjersti Ericssons «Alene», som Ingvar Ambjørnsens «Det gyldne vakuum» og Vigdis Hjorths «Tredve dager i Sandefjord» (eksemplene er jo utallige, disse bare løselig tatt ut av lufta). Sjangerblandinger er bra for utviklingen av sjangrene som blandes, det er helt utvilsomt sant. Grenser skal drages, kan man si, og de skal drages om og om igjen. Men så sitter vi her, i 2011, halvannet år etter at vi etter Knausgårds opprinnelige plan skulle ha sittet her, med «Min kamp. Sjette bok» - og den er hverken fugl eller fisk. Den er en slags krabbe. Med vinger? Som kan svømme?

Det jeg prøver å si, er at prosjektet til Knausgård har vært unikt. Det er unikt. Her kan man innvende at tull og tøys, det er jo det eldste trikset i boka (sic), å skrive om sitt eget liv mer eller mindre fordekt, og man kan innvende at Knausgård heller ikke er den første som har blandet sammen virkelige navn og fiksjonens form (svenske Lars Norén gjorde det i dagbøkene sine, danske das Beckwerk har til de grader gjort det ved flere anledninger). Så hva er det unike? Det er tre ting som gjør det unikt. Det første er at bøkene har blitt til i en slags halvoffentlighet, iallfall de siste fire. De er, etter først og fremst å være et produkt utelukkende fra Knausgårds hånd, også et produkt av prosessen. Av løpet de/vi har stått i: Knausgård på den ene sida, offentligheten på den andre. Så kan man innvende at pøh, han har isolert seg fullstendig når han har skrevet dette. Ja, det har han etter sigende, men samtidig: Hele familien hans og vennene hans har for eksempel kunnet spasere inn på Rema 1000 og skue denne plakaten. Det har han hørt om, selvfølgelig har han det, og det gjør noe med et menneske. Hva vet jeg ikke, men noe må det gjøre. For det andre, er Knausgård utstyrt med en solid dosis karisma. Han påstår noe annet selv – gjennom disse 3600 sidene, gang på gang – men det er også tydelig (i siste bind er det en god passasje om nettopp karisma) at han godt vet hvor bikkja ligger begravd, for nå å si det sånn. Det tredje og det altoverskyggende viktigste er dette:

Karl Ove Knausgård er sinnssykt, vanvittig flink til å skrive.

La oss dvele litt ved det.

Litt til.

Og enda litt.

Knausgård har bevist med disse seks bøkene, og med de foregående to, at han kan skrive om akkurat nøyaktig hva det skal være. Om alt kan han skrive. Det er ikke den kongle som er for liten, det er ikke den episk sugende bibelhistorie som er for stor. Mange kunne utvilsomt gjort det samme som ham: Ha skrevet om seg og sitt, insisterende over så mange sider. Spørsmålet er bare: hvor bra hadde det blitt? Hvilket forlag hadde vært villige til å satse mye, mye på det, både av tid, ressurser og prestisje? Prosjektets vellykkethet, som bok og boklansering betraktet, var dypt avhengig av Knausgårds forfatterkaliber. Uten ham, hadde det ikke funket. Det hadde blitt en gigantisk strandet hval på litteraturens strand. Et håpløst skipbrudd.

Livet er en gamp
«Min kamp. Sjette bok» består av tre deler. Del åtte, del ni og et langt, nesten ekstremt essayistisk parti i midten. Det er det i midten som handler om Adolf Hitler og som også dermed fungerer som Knausgårds turnering av den mildt sagt slående tittellikheten. Og også andre likheter, som det har blitt påpekt at han finner, mellom de to. Han gir ingen forklaring på hvorfor tittelen av seksbindsverket ble «Min kamp», men så vil jeg mene at han allerede har gitt to slags gode «forklaringer» tidligere, jeg kan ærlig talt ikke lenger helt huske i hvilke bind. Jo, den første kom i bind én: Farmora som kommer med valgspråket «Livet er en gamp» gjentatte ganger. Den andre forklaringen kom et annet sted, hvor Knausgårds samtalekompis Geir A. foreslår at han skal kalle verket «Min kamp» fordi han ved en eller annen anledning har omtalt livet sitt som det, en kamp.

Og jeg tenker: Det holder egentlig langt, det. Men så er det da, at i og med at tittelen allerede var til de grader opptatt i forveien, så forlanger det nærmest himmelskrikende en fyllestgjørende forklaring. Og den hadde vel mange håpet å finne i sjette bind. Kommer den så? I midtpartiet av boka, etter en solid men nærmest ufattelig søvndyssende analyse av et dikt som skal berede grunnen for eller forankre Knausgårds oppfatninger av det sosiales betydning kontra det spesifikke menneskes oppfattelse av sitt jeg, ja, så kommer det vel en slags forklaring på Hitler-linken. Men konklusjonen er egentlig ingen annen enn betydningen av farmoras valgspråk: Livet er en kamp. Hitlers liv var en kamp. Knausgårds liv er en kamp. Som det kanskje er for de fleste av oss, innimellom: Du er kastet ut i den uten forberedelse, uten advarsel, uten bruksanvisning: Her, dette er din sjanse og din tid, vær så god. Som han skriver om sitt hverdagsaktige liv:

«(…) jeg forakter ingenting, og jeg forstår verdien av denne tilværelsens jevnhet, og nødvendigheten av den. Men likevel, lengsel. Etter hva? Eller, mer enn lengsel er det kanskje en mangel. En følelse av at det er noe som ikke er her. Midt inne i livet og det levende, likesom innsvøpt i kvitteret og vingebaksingen fra alle fuglene som bygger rede i nærheten, under solen, omgitt av rønne vekster på alle kanter, er det noe som mangler. Ligger mangelen i meg? Er deg jeg som ikke klarer å erobre min egen tid og mitt eget sted, se det som det er, virkelig er, vite at det er alt og bli fylt av glede over det? For en hel verden åpner seg i selv den minste plante man står bøyd over, den leve og er forbundet med alt annet levende, den vokser på kanten av tidens svimlende stup, hvor vi også står. Er det mitt ansvar å gjøre den verdenen gyldig og fylle den med verdi? Kan den bli det?»

Om Hitler sier Knausgård noe som er uhyre godt sett. Tilsynelatende selvfølgelig, men samtidig liksom ikke. Han påpeker at det skoledannende verket om Hitler, Kershaws store biografi, er skrevet på en slik måte (og konsekvent) som om den beretter om en mann hvis fremtidige ondskap allerede fra barnsbein av ligger innpodet i ham. Det onde barnet Adolf. Den sjofle, underdrektige, misunnelige tenåringen Adolf. Den unge, bitre mannen Adolf. Det suspekte, undergravende, empatiløse beistet Adolf. Her påpeker Knausgård: For å forstå tyngden av hans skyld, er det feil å gjøre ham i sitt vesen til ond; det er kun på bakgrunn av uskylden hans at skylden hans virkelig trår frem. Eller som han skriver et annet sted:

«Han (Hitler) var den som åpnet et vi og sa du er en av oss, hanvar den som stengte et vi og sa du er en av dem. Men viktigst av alt, han var mannen som steg opp fra bunkersen mens verden brant og millioner av mennesker var døde, som et resultat av hans vilje, for å hilse på en rekke av unge gutter, og som med hendene skjelvende av sykdom gjorde det, og som det da viste seg et glimt i øynene hos, noe vennlig og muntert, hans sjel. Han var et lite menneske, men det er vi alle. Han må ikke dømmes for hvem han var, men for hva han gjorde.»

Å, det er vakkert! Og som Ane Farsethås i Morgenbladet påpeker i sin anmeldelse: det er nesten som man, underveis i Knausgårds beretning, tar seg i å kontrahistorisk være spent på hvordan det skal gå med dette mennesket, Adolf Hitler, som trer fram fra sidene. Det er ikke annet enn godt gjort, det, det er skrivekunst. Når det er sagt, så burde essaydelen av boka vært kuttet ned. Det er så mye som er med i boka, som ikke har noen nødvendighet ut fra verket. Som stritter hit og dit, i malerkunsten og til Leonardo da Vincis likoppskjæring, uten at det egentlig tilføyer resten av materialet noe som helst av tilleggsverdi. Essaydelen i boka ville vært mye bedre, mye strammere og den ville ha føltes bedre gjennomarbeidet, dersom den var strøket i med temmelig hard hånd.

Romanen som ikke ville være roman
Det er fordi denne boka, altså sjette bind sett for seg, som sagt ikke henger sammen som en vanlig roman henger sammen. Den sier på tittelbladet at den er en roman, den går som en roman, ser ut som en roman, men når man går den tettere etter i sømmene, er det som om den stritter i mot å bli lest som roman nærmest på hver tiende side. Knausgård har selv sagt i et intervju rett før den kom, at han følte at boka handlet om «ingenting». Jeg vil heller si at det er en bok som forsøker å handle om alt. Og kan det la seg gjøre, da? Svaret er todelt. Nei, selvfølgelig kan det ikke det. Og samtidig: Det er klart det kan! Ikke i faktuell gjengivelse av noe som helst, ikke som en container som skal romme hele livet med alle dets fasetter. Men som noe som kan avgi en følelse av et helt liv? Eller et fellesskap av liv? Å ja, det kan romanen. Det skjønner man hvis man for eksempel skulle ramle over et eksemplar av forfatterens egen «En tid for alt». Den rommer nemlig livet. Ikke som fakta, men som følelse.

Spørsmålet blir da: Hvorfor er boka sånn som dette? Hvorfor disse 1120 sidene hvor i hvert fall kanskje en tredjedel med fordel burde ha vært strøket og de øvrige sidene delt inn i tre bind – en poetikk, en essaysamling og en liten perle av en roman? Svaret er kanskje så pragmatisk og enkelt som dette: Fordi han kan. Knausgård har skrevet seg inn i en posisjon hvor han har gjort seg uangripelig, er det noen som har sagt. Selv har han uttrykt et sterkt ønske om å gjøre seg fri, at det er dét hele prosjektet har handlet om. Og frihet kan forstås som ansvar, som Bjørneboe mente, men det kan også bety et totalt brudd på konvensjoner. Å stille seg utenfor. Som suveren. Jeg tror det er det Knausgård har klart å gjøre med hele «Min kamp»-serien, og som vi ser resultatet av i sjette bind. Sagt på en annen måte: Knausgård har gitt faen og bare skrevet løs. Og ærlig talt: Hvem våger å stanse ham? Hvem kan egentlig, sosialt sett, makte å stanse ham? Ingen, påstår jeg. Han kan skrive hva han vil, hvordan han vil. Det har han nettopp bevist.

Hvorfor?
Jeg har tenkt mye over hva det er som gjør denne boka til en god bok til tross for at det er en dårlig roman. Og det er romanstoffet i den, ganske enkelt. De øvrige delene, som essayene og resepsjons- og poetikkdelene, er gode de òg for så vidt, men i ingen av dem er det et løft som er i nærheten av Knausgård som romanforfatter. For det er som romanforfatter, fiksjonalist, at Karl Ove Knausgård er en ener. Hele mediedekningen og sensasjonens begrunnelse har ligget i – og er dypt forankret i – det temaet han har valgt å skrive roman av. Sitt eget liv. Dem rundt ham. Hvordan han har våget å skrive om «Kai Åge Knausgård» eller Kai Åge Knausgård. Hvordan han har våget å skrive om «Linda Boström Knausgård» eller Linda Boström Knausgård. Om barna, om vennene, om familiemedlemmene, om ekskona, etc. Tematikken har vært problemet.

Og hvis noen syntes han gikk langt i sine nitide beskrivelser av familie- og hverdagslivet i bind to, går han i bind seks så langt at man, som Ingunn Økland i Aftenposten, kan sette noen meget betimelige spørsmålstegn ved hvordan han får seg til det. Hvorfor skriver Karl Ove Knausgård så dybdegående om sin høyst reelle kone og tvillingsjel? Hvorfor skal han fortelle om hennes opp- og nedturer på en sånn måte at man nærmest kommer helt inn dit, helt inn til henne? Spørsmålet hans har vært: Er det så farlig, da? Og svaret hans har vært: Det har vært ubehagelig, men ikke så farlig.

Men det er på sin plass å stille noen etiske spørsmålstegn rundt dette. For hvem er ett menneske til å avgjøre for så mange hva som er farlig og hva som ikke er farlig? Hvem er ett menneske til å si, dette gjør jeg, selv om jeg gjør det på bekostning av deg? Knausgård sier at Adolf Hitlers «Min kamp» er en bok uten et «du», at den har blitt til helt og holdent sentrert i et «jegs» verden og med jeg-ets tanker og følelser som eneste rettesnor. Og da er spørsmålet uunngåelig: På hvilken måte er Knausgårds «Min kamp» annerledes? Gjennom empatien? Gjennom å blottlegge sine egne mangler når det gjelder empati? Gjennom selvransakelsen i boka, hvor han skriver at han kanskje mangler innlevelse i hvordan andre har det, hva som er viktig for dem, hva de føler?

Kanskje. Jeg vet ikke. En roman er jo også amoralsk. Og det er det som er det kinkige her: Dette er romaner, jo. Romaner med ekte mennesker? Men nei, det er jo ikke det, det er romaner med fiksjonalisterte, ekte mennesker! Hvis man hvilte nok i seg selv, ville man kunne lese dem, innbiller jeg meg, og lese om seg selv i dem og si: Jøss, det er en karakter i denne boka som deler navn med meg og ligner. Og neste, viktige tanke: Men det er jo ikke meg. For Knausgård kan like lite fange et helt menneske i bokstaver og setninger som noen kan. Knausgård kan heller ikke fange seg selv på skrift, like lite som noen kan. Men skrive romaner, det kan han faen meg.

Kjærlighet og skade
Bokas vakreste passasjer handler om familielivet. Hvor Knausgård eller fortelleren dukker ned i det hverdagslige med en styrke og en utholdenhet som er rystende. Det er vakkert å lese. Det gjør vondt, ja, det er noen ganger stygt, men hold helt kjeft, så fint det også er. Som for eksempel her:

«Jeg elsket dem. Det var min gjeng. Min familie. Rent biomaterielt var det ikke rare greiene. Heidi veide kanskje ti kilo, Vanja kanskje tolv, og med Lindas og min vekt i tillegg utgjorde vi noe sånt som hundreognitti kilo. Det var vesentlig mindre enn det en hest gjorde, ville jeg tro, og omtrent det samme som en velvoksen hanngorilla. Om vi la oss tett sammen, var heller ikke den fysiske utstrekningen vår noe å skrte av, en hvilken som helst sjøløve var mer voluminøs. I det som ikke kunne måles, derimot, som var det eneste vesentlige når det kom til familier, det som hadde med tanker, drømmer og følelser å gjøre, dens indre liv, var samlingen eksplosiv, og spredt ut i tiden, som var den relevante dimensjonen å forstå den i, kom den til å dekke nær sagt en uendelig flate. Jeg møtte min oldemor en gang, det betydde at Vanja og Heidi og den nye tilhørte den femte generasjonen, og om skjebnen ville det slik, kunne de i sin tur oppleve tre generasjoner, altså dekket denne lille kjøtthaugen åtte generasjoner, eller to hundreår, med alt hva det innebar av skiftende kulturelle og samfunnsmessige forhold, for ikke å snakke om hvor mange mennesker det involverte. En hel liten verden var det som i rasende fart forlyttet seg langs motorveien denne sene vårettermiddagen»

Jeg burde jo kanskje ha nevnt at boka tar for seg de siste dagene opptil lanseringen av første bind i «Min kamp»-serien og at den munner ut like før avslutningen av herverdende bind. Det er fortellingen om hva som skjedde da bøkene begynte å komme. Og det er fortellingen om mannen og ektemannen, forfatteren og mennesket Karl Ove Knausgård; hans venner og kjæreste, hans barn. Men vi er hele tiden nødt til å huske på dette ene, vesentlige: Dette er en roman. Det er ikke avskrift av virkeligheten, det er ikke fyllestgjørende, uttømmende, dekkende, sant. Det er både sant og løgn, det er helt presist, og ufattelig vagt. Det er helt åpent og helt fordekt. Og det skriver han også om selv, her i en passasje som handler om at han skal vise kona det han har skrevet om henne, men som også handler om hva han egentlig har gjort overfor menneskene rundt seg:

«Jeg hadde ikke skrevet om forholdet vårt, men om mitt liv i det, og gjennom å gjøre det brakte jeg det inn i forholdet, for nå måtte hun forholde seg til mine hemmelige tanker som noe felles, nå hadde vi også det sammen. De var ikke hemmelige på noen forbrytersk eler fordekt måte, de var hemmelige på den måten at jeg ikke viste dem fram fordi de ikke hadde noen relevans for det vi hadde felles, og kanskje også kunne virke ødeleggende på det. Alle har slike tanker, og alle vet at alle har slike tanker, men i en stilltiende overenskomst blir de ikke uttalt, og ugjør ingen del av det som to mennesker har sammen. Trangen til å snu seg etter en vakker kvinne på gaten, trangen til å være alene, forakten overfor mennesker den andre liker eller står nært, alt som blir gjort av plikt og ikke glede. Utover dette ga jeg også et bilde av henne som hun selv ikke kjente til. Hun ante det, hun visste det kanskje til og med, men i det vi hade felles var det ikke uttalt, og dermed ikke-eksisterende, mer som noe vagt truende, men uformet, ville jeg tro. Men ikke nok med det, også andre ville lese om det, og danne seg sitt bilde av Linda gjennom det. De kjente henne ikke, og det betydde ingenting, men selve bevisstheten om det, at dette er det bildet andre får av meg, ville måtte integreres i identiteten hennes. Ikke bare det nye ‘slik er jeg for Karl Ove når han er for seg selv’, men også ‘slik ser ande at Karl Ove ser meg’, og kraften i det var stor, særlig for Linda, visste jeg, som var et menneske som hadde drømmer og som delvis kunne leve i de drømmene. Drømmen om kjærligheten, drømmen om familien, drømmen om yrkesrollen, drømmen om forfatterrollen. I boken var kjærligheten gjennomtrengt av frustrasjon, familielivet en rekke av plikter og hun selv en skikkelse jeg bebreidet for ikke å gjøre nok, og for å legge sine begrensninger på meg. Dette ba jeg henne lese og godta. Hvordan kunne jeg gjøre det?»

Det er ingen tvil om at han martres. Men samtidig er det heller ikke noen tvil, ei heller for ham selv, om at det han gjør, ved å skrive om andre, faktiske menneskers liv og gjøren, personlighet og uttalelser, er å gi dem en slags «forbryterplass» i det sosiale. For som han sier selv: Kjente mennesker vil gjerne ha medieomtale. Når vanlige mennesker får medieomtale, er det som regel fordi de har forbrudt seg mot loven. Det han har gjort, er å ta vanlige mennesker ut i det uvante; han har tatt fra dem vanligheten. Det er ingen liten forbrytelse, egentlig, kan man tenkte seg, iallfall rent sosialt sett. Og ganske visst vet han det selv, men han ikke bare gjør det, i de foregående bindene, han gjør det om igjen nå. Tilgi ham, for han vet hva han gjør?

Den store finale
Knausgård har sagt han vil gi seg som forfatter. Allerede samme dag boka utkom, var det bred dekning om at siste setning i boka er at han ikke lenger skal være forfatter (det er forresten ikke sant, siste setning er en dedikasjon til familien hvor det står at han elser dem). Og anmeldere, lesere, journalister og nysgjerrigperer har gledet seg lenge til sjette og siste bind. Den store avslutningen. Er dette den? Nei. Heldigvis er det ikke det. For den som tar det for pålydende, må igjen minne seg om at det er en roman dette står skrevet i! Hva med det rent litterære, er det så en fantastisk avslutning vi står med mellom hendene (hvis vi altså orker vekten)? Nei. Det er nærmere en anti-avslutning, akkurat som dette er en anti-roman. Sant nok så oppsummerer Knausgård selv verket:

«Det har vært et eksperiment, og det har vært mislykket, for jeg har aldri engang vært i nærheten av å si det jeg egentlig mener og beskrive det jeg egentlig har sett, men ikke verdiløst, i alle fall ikke helt, for når en beskrivelse av et enkelt menneskes virkelighet, forsøkt gjort så oppriktig som mulig, blir vurdert som uetisk og vekker skandale, blir kraften i det sosiale synlig, og også måten det regulerer og kontrollerer det individuelle på. Kraften er enorm, for det jeg har skrevet om, har utelukkende vært vanlige hendelser, det har ikke vært noe oppsiktsvekkende med noe av det, slike ting hender hele tiden; både alkoholisme, utroskap, psykisk sykdom og onani, for bare å ta noe av det som har tatt veien fra denne romanen til avisoverskriftene.»

Og også her:

«Jeg er hans sønn. Historien om ham, Kai Åge Knausgård, er historien om meg, Karl Ove Knausgård. Den har jeg fortalt. Jeg har overdrevet, jeg har lagt til, jeg har trukket fra, og det er mye jeg ikke har forstått. Men det er ikke ham jeg har beskrevet, det er mitt bilde av ham. Det er ferdig nå.»

Men når alt kommer til alt, kunne det jo bare fortsatt og fortsatt med nye «Min kamp»-bind hvert år. Stoffet er jo hele tiden tilgjengelig. I et intervju – og et sted mot slutten av sjette bind – sier Knausgård at han etter å ha gitt «Min kamp. Tredje bok» til en rekke av barndomskameratene hvis oppvekst han hadde skrevet om, fikk tilbakemeldinger om at de var glade for boka. Og da, sier han, følte han at han hadde gitt dem barndommen tilbake. Eller historien om den. Den slutningen kan vi strekke ut til også å gjelde resten av mottakelsen, egentlig, sideløpende med alle de etiske (og for en stor del ubesvarte) spørsmålene: Knausgård har gitt skrift til livet sitt. Eller noe av livet sitt til skriften.

Thomas J.R. Marthinsen

MINE ANMELDELSER AV DE TIDLIGERE BØKENE:
Knausgårds kamp’, om «Min kamp. Første bok»
Utvidelse av kampsonen’, om «Min kamp. Andre bok»
Tilbake til start’, om «Min kamp. Tredje bok»
Årets første Knausgård’, om «Min kamp. Fjerde bok»
Trangfødt mesterverk’, om «Min kamp. Femte bok»

onsdag, november 16, 2011

Vestfoldantologi

I Vestfold, barndommens fylke, finnes det et forlag som heter Liv Forlag. I forbindelse med Litteraturuka i Vestfold 2011 lanserte de antologien "Vestfoldliv 2011" med brask og bram. Den består av hele 120 tekster, forfatterne spenner fra upubliserte forfattere til størrelser som Ingvar Ambjørnsen og Margaret Skjelbred, og er på veien dit innom alle gradvise overganger derimellom. Jeg, for eksempel. Jeg klarte å snike med noen tekster. Og påtok meg utfordringen med å designe omslaget!

I dagens Tønsbergs Blad skriver bokanmelder Finn Stenstad følgende om samlingen:

La de hundre blomster blomstre 
AV FINN STENSTAD 

Et av særtrekkene i norsk litteratur på 1970- og 1980-tallet var den regionale, litterære oppblomstringen der skriveglade mennesker fikk slippe til med sine tekster, enten på lokale forlag eller, som i Nord-Norge, i samarbeid med Tiden forlag, et av de store, anerkjente nasjonale utgiverne.

Bakteppet for denne bølgen kan blant annet tilskrives kulturdemokratisering, oppvurdering av dialekt og lokal tilhørighet og en genuin jakt på nye forfattertalenter. Mange av antologiene som kom, er i dag interessante i historisk perspektiv. Jeg kjenner den nordnorske litteraturbølgen godt. Blar vi i tekstsamlingene som kom i de to tiårene, finner vi forfatternavn som siden kom til å prege norsk samtidslitteratur. Her fikk eksempelvis Herbjørg Wassmo og Laila Stien sine første tekster publisert.

Den gang hadde avgjort regionale antologier sin verdi. Hva så i dag? Bok-Norge er totalt forandret, ikke minst på grunn av ny teknologi og framvekst av forlagspraksis som åpner for individuelle utgivelser bare man er villig til å betale for dem. I tillegg vet vi at konkurransen om å nå ut til publikum er hardere i dag enn for tretti-førti år siden fordi antall nyutgivelser er betydelig flere enn før.

La dette være bakgrunn for min vurdering av den rykende ferske tekstantologien «Vestfold LIV 2011» der 120 tekster fra 54 bidragsytere i alle aldere blir gitt stemme, takket være det aktive LIV forlag i Larviks tekstkonkurranse som utløste det utrolige antallet på syv hundre tekstbidrag. Det sier mye om den skrivelyst og skriveglede som finnes i Vestfold i dag.

Tekstene som møter oss i samlingen, faller i to deler, én lyrikkbolk og én fortellings- og novelledel. Her finner vi rutinerte og allerede etablerte forfattere som for eksempel Ingvar Ambjørnsen, Margaret Skjelbred, Thomas J.R. Marthinsen og Lillian Wirak Skow. Sistnevnte skriver for meg det kanskje beste diktet i lyrikkpassasjen med sin «Vårvals i Vestfold», der rim og rytme sikkert veves inn i personlige og bærende metaforer og språkbilder. Visa roper på en komponist.

Prosatekstene er en blanding av tradisjonelle fortellinger, erindringer eller små brokker av livshistorier. Som regel greit og godt fortalt. Skarpest er den svært talentfulle Thomas J.R. Marthinsen fra Sandefjord som her følger opp i samme spor som han gjorde med sin debutsamling «Du» fra 2010.

I sum har dette blitt en leseverdig antologi, som kan gi blide stunder ikke bare for bidragsyterne som her har sluppet til, men for nysgjerrige litteraturinteresserte, også utenfor fylkesgrensene.

© TØNSBERGS BLAD 2011.

tirsdag, oktober 25, 2011

«Respons 22/7»

Det har gått over tre måneder nå. Tid som har gått fort, samtidig som den har gått sakte. Utøya-nyhetene vi får nå, er oppsummeringer, nesten. Enkelte vitneskildringer, skjebnefortellinger. Politikritikken kommer og gallupmålinger kommer. Vi får flere ukentlige oppdateringer på hva som skjer med og rundt gjerningsmannen. Og mye mer skal komme i årene som kommer. Etter det som skjedde 22. juli, har det kommet flere bøker. Blant annet har Gyldendal og Aschehoug gitt ut minneboka «Mitt lille land» og Cappelen Damm skal gi ut «22.07.11 - Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge» i starten av november. Og midt i mellom har Forlaget Oktober akkurat gitt ut «Respons 22/7» - hvor de har invitert 26 forfattere til å skrive om det som skjedde.

Forfatterne er Kristine Næss, Paal-Helge Haugen, Kjersti Bronken Senderud, Pedro Carmona-Alvarez, Einar Økland, Wael Philip Gallab, Mette Karlsvik, Dag Skogheim, Jon Fosse, Heidi Marie Kriznik, Thomas J.R. Marthinsen, Monica Aasprong, Jon Michelet, Eldrid Lunden, Ann Jäderlund, Karl Ove Knausgård, Terje Dragseth, Lars R. Engebretsen, Beate Grimsrud, Aasne Linnestå, Nils Henrik Smith, Elyas Poorgholam, Jan Roar Leikvoll, Gunnar Wærness, Gunstein Bakke (red.) og Eirik Ingebrigtsen (red.). 

Jeg ville gjerne være med i denne boka. Og hvorfor ville jeg det? Ja, hvorfor skal i det hele tatt noen forfattere blande seg, komme med sine (mer eller mindre) skjønnlitterære betraktninger? Og så tidlig? 15. oktober sa forfatteren Gaute Heivoll til Fædrelandsvennen:

«Jeg kunne ikke ha skrevet om 22. juli nå, det er for tidlig for meg. En slik rystende hendelse føles altfor stor, nær og vond til at jeg skulle klare å formulere noe skjønnlitterært om det nå. Om noe skal manifestere seg kunstnerisk, så bør det gå en viss tid.»
Og har han ikke rett i det, egentlig?

Nei, sier jeg. Nei, vi må ikke la være å skrive fordi det føles for vanskelig eller for hardt. Da heller si som Ingvar Ambjørnsen sier i starten av august:

«Jeg har vært profesjonell skribent i tredve år. Jeg er ikke vant til å ha problemer med å ordlegge meg. Men jeg har det nå, merker jeg. Som romanforfatter og spaltist er jeg flink til å luke ut alt som kan smake av klisjeer og svulstige vendinger. Nå er det nettopp slike språklige uttrykk som møter meg hvor jeg snur og vender meg. Og som melder seg i min egen hjerne når jeg forsøker å forholde meg til det som har skjedd. Det finnes øyeblikk og hendelser der klisjeene opphører å være klisjeer, og hvor de store ordene finner sin plass. Der er vi nå. Og vi behøver sannelig ikke å skamme oss over vår egen klossethet, enten vi nå er skribenter, politikere, snekkere eller kontoransatte. Det som har skjedd med oss alle befinner seg egentlig et stykke bortenfor språket.»
I forordet til «Respons 22/7» skriver redaktørene Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen at det som kjennetegnet Norge i dagene etter hendelsene, var stillheten. «Vi vart så stille at at vi høyre saman,» skriver de. Stillheten som svar på volden, på det grufulle. Og etter stillheten? Redaktørene skriver videre:
«For det er freistande å vente og bli klokare, å områ seg og få avstand til det som har hendt. Truleg vil det som blir skrive no, analysert no, skjølv bli gjenstand for analyser om ti og tretti år. Det er likevel vanskeleg å tenke seg større vit, eller betre forstand, enn stilla som fylte dei norske gatene seint i juli 2011.»
Det er nettopp fomlingen som er viktig. Det er følelsene. Det er mangelen på tids- og følelsesmessig avstand som gjør at det er viktig å skrive om hva som skjedde på Utøya og i Oslo. For i likhet med visse hendelser og øyeblikk, som Ambjørnsen skriver, befinner også vi oss utenfor språket. Så er jo alt vi kan gjøre, å bruke det. Som best vi kan. Der vi er.

«Respons 22/7» er lagd på dugnad. Du finner den i bokhandelen din, og hvis de ikke har den, kan du få dem til å bestille den for deg. Eller du kan få tak i den hos Haugen Bok. Du kan lese hva Dagbladet sier om boka her.

tirsdag, oktober 11, 2011

«Alle vet hvem du er»

Så kom den endelig, boka til min gode mann Joakim Hunnes. Den hadde vært underveis i sånn cirka tre år, og jeg hadde gledet meg sånn cirka like lenge. I natt leste jeg den ut, og jeg skal innrømme at pulsen var høy. Og at dét for en gangs skyld ikke skyltes snusen. Hvis du liker bøker med slutter som ikke slipper taket i deg, anbefaler jeg «Alle vet hvem du er»!

onsdag, september 28, 2011

tirsdag, august 09, 2011

Mopp #4


Det finnes en glimrende fanzine i Oslo. Det finnes sikkert mange glimrende fanziner i Oslo, men jeg kjenner én bedre enn de andre. Mopp, heter den. Redaktører er Jan Marius Kiøsterud og min venninne Kristine Kleppo. Nummer fire kom ut i juli. Her er mitt bidrag:



Noen ganger tenker jeg at jeg er nødt til å komme meg vekk. Det er ingen diffus tanke, men noe helt klart, noe skarpt. Jeg ser for meg en konkret leilighet. Hvor jeg skal sitte. En madrass hvor jeg skal sove. Et fremmed kjøleskap jeg låner, gjør til mitt, fyller. Om jeg lukker øynene, kan jeg nesten høre støyen fra gata gjennom de tynne vindusrutene av hardplast som finnes i leiligheten, jeg kan høre en sirene fortape seg i retning motorveikrysset, jeg kan høre en jentestemme som roper opp, som vil noen noe, brått og veldig. Noen ganger tenker jeg at det må være noe galt med meg. At det må være noe galt med meg fordi denne tanken kommer til meg. Da prøver jeg å stanse opp, forsøker å ta et skritt tilbake fra livet mitt, vurdere det sett utenfra. Det hjelper selvfølgelig ikke, det blir bare meningsløst av det. Fra dette skrittet bort fra mitt eget liv, blir bildet av denne leiligheten bare enda klarere. Jeg ser for meg sofaen, en brunmønstret, støvete tøysofa. Den står midt i rommet og på sofabordet ligger det papirer og det står tomme kaffekopper. Det virker som om leiligheten har vært i bruk i lang tid. Men at den er tatt i bruk av en som vet han bare er der på låns, en som vet han skal vekk igjen. Andre ganger tenker jeg at det er sunt at denne leiligheten finnes. At den er et sted jeg kan dra til, lukke øynene og forsvinne til. Jeg kan til og med se for meg flyturen til landet og byen hvor leiligheten ligger. Jeg kan se for meg ventningen, jeg kan nesten kjenne flysetet presse mot ryggen, frammane smaken av de litt beske peanøttene som flyvertinnene serverer, følelsen av å ha drukket brus en halvtime tidligere og ha den metalliske ettersmaken i munnen, belegget bakpå tennene mot tunga når jeg lar den gli rundt i munnen. I øyeblikk ser jeg det så klart for meg at jeg ikke vet om det egentlig er der jeg sitter, i leiligheten, og at det er dette livet jeg tenker meg til. Men for det meste kjenner jeg skillelinjene, for det meste vet jeg at jeg befinner meg på den rette sida. Og at jeg mest sannsynlig, hvis jeg endelig dro til leiligheten, bare ville sitte der i sofaen og tenke meg hjem til deg igjen.

torsdag, august 04, 2011

Ærø, Danmark

søndag, juli 24, 2011

22. juli 2011

fredag, juli 01, 2011

Rekkehusblues!


Jeg hadde planer om å holde tyst litt til, men o'akk, internett kom meg i forkjøpet. Jeg kommer med en ny bok. Men den kommer ikke til høsten, den kommer i januar august! Det er en roman, den skal hete «Rekkehusblues»!

mandag, juni 27, 2011

Harry Hole mot undergangen

Min anmeldelse av Jo Nesbøs «Gjenferd»:

Med mørkt overskudd, skjebnesvangre stemninger og så mye på spill at det nesten gjør vondt, er Jo Nesbøs Harry Hole tilbake i den niende boka i serien om den loslitte politietterforskeren.

«Gjenferd» er antageligvis den nest siste boka om Harry Hole. Det skal komme en til, ganske sikkert, men i følge Jo Nesbø er det andre bøker som skal skrives, andre historier som står i kø for å komme ut. Boka har allerede solgt 200 000 eksemplarer i Norge – og kommer garantert godt med i bagasjen når Nesbø skal ut og ta over krimverden. Noe denne leser ikke er et sekund i tvil om at han vil greie.

Tre års vakuum
Som i forrige bok, «Panserhjerte» (som jeg mente kanskje var den beste norske krimboka noensinne), har Harry Hole vært i mer eller mindre frivillig eksil i Hong Kong. I tre år har han levd der, arbeidet ikke som purk, men som pengeinnkrever. Men så er det noen gjenferd som hvisker fra Norge – og Harry Hole ankommer Gardermoen.

En junkie er tatt av dage med to skudd i brystet. I et narkoreir i hovedstaden. Skitne madrasser, brukte sprøytespisser og en hel helvetes masse blod. Politiet har funnet den skyldige, mener de. Og vi skjønner raskt hvorfor Harry Hole er tilbake i det norske: Den mistenkte er Oleg Fauke. Sønnen til den store kjærligheten i Holes liv. Og bevisene momt ham er gode. Vanntette. Eller er de det?

Politimannen og mennesket
Mer enn det har vært tidligere i Harry Hole-serien (med et slags unntak for «Snømannen»), er motoren i årets bok kjærligheten. Harrys kjærlighet til Rakel Fauke. Kvinnen som satte sånne dype spor i ham, at det aldri var noen vei fram uten henne. Og det er kjærligheten til Oleg, denne sønnen Harry egentlig ikke hadde, men plutselig fikk. Og mistet. Akkurat som han mistet Rakel. I «Gjenferd» møter vi vår rettferdighetshungrende, enmannskjørende politietterforsker på jakt etter noe som er større enn Lovens Lange Arm. Vi møter en høy, slank fyr med et digert arr i ansiktet og et håp som han nekter å gi opp.

Og det er som om Jo Nesbø har skrudd ned tempoet. Nei, ikke sånn å forstå at det mangler på action og cliffhangere og en herlig blanding av å vite og ikke vite, bare ane. Nei, det er mer på det stemningsmessige planet at ting er roet ned. Det er en retrospektiv Harry Hole vi møter. En tilbakeskuende. Og mellom linjene: En Hole som våger å se framover. Hva om … kunne de … han og Rakel … og Oleg? En framtid? For dem, sammen?

Norge, ikke verden
I motsetning til den forrige boka, hvor handlingen til dels utspiller seg i heseblesende tempo i Kongo, og det er foregreininger både til Hong Kong og Norge, konsentrerer «Gjenferd» seg i stor grad om Oslo. Om det nye Oslo som er i ferd med å vokse fram. Den nye bydelen nede ved Operaen av italiensk marmor. Hvor det som kjent ikke bare er pent for turister, men også utmerket å dumpe et lik i sjøen.

Gjennom hele serien har vi blitt så godt kjent med Harry Hole, at når første setning i «Gjenferd» er lest, føler man seg hjemme. Ikke fordi handlingen er gjenkjennelig, men fordi vi er i Harry Holes verden. Det er med Harrys blikk vi ser ting. Ser folk. Og etter hvert må det jo gå an å innrømme at det er lett å føle med ham. Dét forklarer jo naturligvis også hvorfor bøkene om ham er blitt så eventyrlig populære. Vi bryr oss rett og slett om Harry Hole. Det angår oss, like mye som det angår ham der han halser gjennom Oslos gater på jakt etter halmstråene som kan befri Oleg.

Mot undergangen?
Denne leser spår at vi får én bok til om Harry Hole. Den tiende i serien. Og at det deretter er slutt. Enkelte anmeldere har ment at det er på tide at Harry Hole og Jo Nesbø skiller lag nå. At vi nesten er blitt for godt vant. Det er selvfølgelig ikke sant.

For hvis man, som jeg, noen ganger plukker opp andre norske krimtitler og leser dem, for deretter å lese Jo Nesbø, er det umulig ikke å bli slått av at noe er markant annerledes. Dette ikke til forkleinelse for de øvrige norske krimforfatterne, hvorav det finnes mange gode. Nei, det er ment som en honnør til mesteren av norsk krim. For han heter fremdeles Jo Nesbø. Og dette er den beste boka hans.

mandag, juni 20, 2011

Hva er det med Murakami?


Anmeldelse av Haruki Murakamis «1Q84. Bok 1 & 2»:

Jeg har fundert i noen dager på hvordan i all verden jeg skal skrive om denne boka. 1Q84 – som er blitt presentert over kloden som «Haruki Murakamis mesterverk». 1Q84 – som våger å lefle med Orwells tittel fra 1948. 1Q84 – som solgte tre millioner eksemplarer så snart bøkene hadde landet i de japanske bokhandlene. Eller, de to bøkene, heter det, iallfall i den norske versjonen; bok 1 og 2 i ett bind, sånn at vi virkelig skal gå og vente i spenning på den siste og (forhåpentligvis) avgjørende bok 3 som kommer det året verden går under.

Saken er at jeg har masse ankepunkter mot boka (for letthets skyld kaller jeg de to første bøkene dét, for let’s face it, dette handler om én bok som er delt inn i to-tre passe salgbare stykker). Flere ganger underveis er det noe i meg som protesterer mot Murakamis språk. Spørsmålet er naturligvis om det er Murakamis språk jeg reagerer på, eller om det er oversetter Ika Kaminkas. Men uansett hvem av d’herrer som må påta seg ansvaret, er boka temmelig full av banaliteter. Som Dagbladets anmelder Silje Stavrum Norevik allerede har gjort et stort poeng av, inneholder boka blant annet en i særdeleshet flaut skrevet sexscene. Det er én ting, sex er sjeldent inspirert skrevet i bøker, men en annen er den bestemte anelsen jeg fikk av at dette skal jeg få inn med teskjeer. Stoffet. Historien. Karakterenes iboende brister og evner. Sagt på en annen måte: Det males med en så bred pensel at den enkelte steder er i fare for å gjøre hele lerretet til en grå masse.

Hva det er med Haruki Murakami
Men så da. Likevel. Eller på tross av dette. Hva er det som gjør at denne boka har vært umulig å unnvære? Jeg skal innrømme at jeg digger Murakami. At jeg har alt av ham, jeg har til og med «1Q84» på originalspråket (selv om jeg ikke forstår et kvekk av kolonnene med japanske tegn). Allikevel er det noe spesielt med denne boka. Det har rett og slett, under lesninga, vært nærmest en nødvendighet å ha den i nærheten. Selv om jeg ikke nødvendigvis skulle lese, så har spørsmålet meldt seg, blikket vandret: Hvor er Murakami-boka? Puh. Der, ja.

Dette har jeg tenkt en del på. Forsøkt å sirkle inn. For til tross for tidvis gremmende språkbruk, barnebokaktig repetering og en svak fornemmelse av manglende tillit til leserens relative intelligens, er det noe med denne boka som gjør at den har fungert nærmest som et sort hull. Den har en nesten underlig dragende effekt.

Jeg er vanligvis ikke fan av å bryte ned bøker i de enkelte bestanddeler. Det reduserer naturligvis en bok å skulle sette den på formel (noe som for eksempel ble forsøkt gjort med den godeste Knausgård). Men det kan jo også være interessant. Nærmest som en test av seg selv som leser – hva er det som gjør at en bok funker for meg? I mitt tilfelle, eller rettere sagt i dette tilfellet, handler det om Murakamis helt uovertrufne evne til å skape stemninger. Stemninger som avføder følelser. Eller fornemmelser. En slags vag følelse av at det er viktig det man leser, at det handler om … deg. Meg. Av at de valgene karakterene i boka tar, tvinger deg til å overveie de samme valgene selv. Hva ville jeg gjort? Og naturligvis en sympati for disse kreaturene som finnes i boka; det er vanskelig å legge seg om kvelden og tenke at man bare skal lese ti sider før søvnen kommer, for før man vet ordet av det er klokka 03:42 og man har lest hundreogfemti.

1984 eller 1Q84?
For nesten to år siden kom nyheten: Murakami kommer med en diger bok løselig inspirert av godset i George Orwells «1984». Og det er uunngåelig når man leser denne boka å ikke stille seg selv (og en imaginær Haruki) spørsmålene: Når kommer Big Brother på banen? Når får vi møte historieomskrivinga? Etc., etc. Og jeg vet ikke om det er riktig å bruke ordet dessverre fordi alt dette arvegodset ikke dukker opp, eller om det er en styrke ved boka. Men det dukker nærmest ikke opp. Jo, litt som henvisninger til nettopp Orwells bok, men disse henvisningene framstår som hverken mer betydningfulle eller mindre enn Murakamis andre vestligkulturelle referanser. Som det jo kryr av.

Men likevel så er det noe av den samme klaustrofobiske stemninga i boka. Og det er jo først og fremst det, hvis man ser grovt på det, som også gjør George Orwells bok til en klassiker, det er stemninga. Følelsen boka utgir. Eller skaper. Og Haruki Murakami er en jævel på å skape stemninger, på å få ordinære begivenheter til å skinne i et slags magisk lys. Så tilgir man ham språkets krøkkethet, historiens sege gang og de nærmest endeløse repetisjonene av (det man kan anta er) forfatterens popkulturelle smaksdommer. For det Murakami gjør, er jo egentlig det djerveste: Han går inn i Orwells skygge, hvor det finnes mange forventninger til hva han deretter må dra ut i lyset, men nekter å gjøre det – og lager heller sin helt egen ichi-kew-haci-yon (1Q84).

Jeg ljuger om jeg sier at tida ikke kan gå fort nok fram til «1Q84» bok 3.

torsdag, mai 05, 2011

I godt selskap!

Det kom en brun konvolutt fra Hamburg. Avsender? Gabriele Haefs. Inni lå litteraturtidsskriftet «Decision» - som utkommer fire ganger hvert år. En av mine tekster er med. Og den er i så godt selskap at det er morsomt. De andre som har skrevet en tekst er bl.a. Ari Behn, Ingvar Ambjørnsen, Hans Petter Blad, Vigdis Hjorth, Elin Trollerud, og Jon Michelet.

Min tekst heter «Arsch». Oversatt fra den norske «Drittsekk» - som du kan se en opplesning av her. Originalen finnes selvfølgelig også i boka «Du». Om du vil, kan du jo også våge deg på den tyske versjonen:

Arsch

«Wie deine Mutter kaute, Peter. Wie sie aß, wie sie es genoß, das Essen zu verschlingen, das sie selbst gekocht hatte, wie sie sich das Graubrot in den Mund stopfte, während wir alle dort saßen, während wir alle zusehen mußten, wie sie sich das Essen in den Mund stopfte und es darin herumschob, grob, ausgiebig, langsame Runden mit der Zunge durch die Mundhöhle, demonstrativer Genuß. Ihr eigenes Brot. Der körperliche Genuß, den sie an den Tag legte, wenn sie aß, was sie selbst gebacken hatte, worauf sie so stolz war, wozu sie den Vormittag benutzt hatte, dieses Brot und sechs andere, die neben den Kochplatten auf einem Rost lagen. Daß sie sich vorzeigte, daß sie in eurer Küche saß, in ihrer Küche, und demonstrierte, welch grandiose Bäckerin saftiger Brote sie doch sei. Was hast du gedacht, wenn du sie dann sahst? Ich weiß, was du gedacht hast, du hast sie bewundert, du schwollst an bei diesem Anblick, es sah aus wie eine Liebkosung, die Art, wie du sie angesehen hast, hungrig, fast lustvoll, während sie dort saß und aß. Ist es da ein Wunder, daß du so geworden bist? Ein Wunder, daß du die Kontrolle an dich gerissen hast, herumkommandiert, daß du uns andere herumgescheucht hast, daß du zynisch wurdest? Das hast du am Essenstisch gelernt, das hast du von deiner Mutter gelernt, wenn sie da saß und sich in Selbstverliebtheit wegen dieses phantastischen Brotes suhlte, dieses widerlichen widerlichen Brotes, das sie sich in den Mund gestopft hatte, um das sie einen Schmollmund geformt hatte, die Brotkrümel in ihrem Mundwinkel, die weiße Spucke auf ihrer Zungenspitze, sie verknetete das Brot im Mund zu einem Teig, während sie den Blick um den Tisch herumwandern ließ, wie um sich davon zu überzeugen, daß sie unser aller Aufmerksamkeit in ihrer hohlen Hand hatte, während sie aß, während sie Teig aus ihrem eigenen Essen machte. Ist es da ein Wunder, daß du ein Arsch geworden bist?»

Übersetzung aus dem Norwegischen von Gabriele Haefs.

mandag, april 04, 2011

Norske tilstander

Jeg skal innrømme at jeg nesten mistet kurven da dette synet møtte meg på Rema 1000 sist jeg var i Norwegen:

mandag, mars 14, 2011

«Du skal ha gode nerver for å være indianer»


Sommeren 2006 befant jeg meg plutselig på Sørlandet for å lage en reportasje om en filmskapers gripende prosjekt. Ellen Ugelstad var i gang med å lage film om broren sin, Torstein, som levde med en schizofrenidiagnose. Da hadde hun vært i gang i tre år. Nå har det gått enda noen år, og "Indian Summer" er ferdig! Den har premiere på Eurodok 18. mars. Her kan du lese reportasjen som sto på trykk i Dagbladet Magasinet i hine hårde dager:

Ellen Ugelstad (33) lager film om sin schizofrene bror
Torstein (31). Hver sommer lever han som indianer på hytta.


Min bror indianeren

Tekst: Thomas J.R. Marthinsen. Foto: Linda Næsfeldt

- NÅR TORSTEIN BLIR psykotisk, identifiserer han seg veldig sterkt med indianernes verdier. Han kan for eksempel si at han bærer deres smerte på sine skuldrer, og mener at den hvite mann har ødelagt for dem. Men han liker ikke at folk kaller ham schizofren.
Fotograf Ellen Ugelstad sitter utenfor familiehytta i Portør, ei perle mellom Kragerø og Risør. Hun forteller om filmen hun er i ferd med å lage - en dokumentar om broren hennes, Torstein. Ellen fikk ideen til filmen da hun fant noen notater faren hadde skrevet. Han var selv psykiater og hadde skrevet om Torstein i det han kalte «A Father's Narrative». I sommer har Ellen hatt filmkameraet med seg døgnet rundt.
Torstein sitter inne i hytta og hører på musikk. I fanget har han gitaren. Han klimprer vart. På bordet ligger ei svart mappe stappfull av CD-er. Han ser ut som om han når som helst står på farten til å stikke ned til sjøen for å ta seg en dukkert.
- Hva synes du om at søstera di lager film om deg?
- Det er morsomt. Jeg synes det er hyggelig at hun vil lage film om meg, sier Torstein ettertenksomt.
Han var 17 år da han i 1993 fikk sin første psykose. I et mareritt drømte han at faren, som da var kreftsyk, var død. Da han våknet, trodde han drømmen var virkelig. Det ble en trigger for psykosen.

HYTTA, SOM EN GANG var sennepsgul, er matt i fargen. Med lyseblå vinduskarmer og en solrik, grønnmalt terrasse, ligger den fredelig til mellom lyng og furuer. Mens Ellen forteller om filmen, vandrer Torstein på fjellrabbene.
- Noen ganger sier han at han ikke vil filmes mer. Da legger jeg vekk kameraet. Det er viktig for meg å respektere grensene hans. Når du lager film om noen, påvirker du livet deres. De skal også forholde seg til filmen i ettertid. Jeg kommer sikkert til å ta noen valg i filmen som han ikke er enig i, men jeg håper han vil forstå helheten.
- Du kommer vel nærmere enn noen filmskaper ellers hadde kommet, siden han er broren din?
- På en måte har jeg gjort research hele livet, og av og til oppleves materialet så tilgjengelig at det nesten blir utilgjengelig. Man kan drukne litt i sitt eget tema og rolle - man er søster, pårørende og filmskaper på samme tid. Det gjør det ofte umulig å ha en mer objektiv betrakterrolle. Da er det viktig å ha veiledere og utenforstående man har tillit til. Jeg håper samtidig at det at jeg er søstera til Torstein, kan bli en styrke ved filmen. Jeg tror vi kan få fram en innsikt og forståelse som andre ikke hadde klart. Man får en annen grad av nærhet. Men jeg vil at filmen løftes opp fra det rent personlige, slik at temaet blir gjenkjennelig for mange.
- Hvorfor akkurat dokumentarfilm?
- For meg er dokumentarfilmsjangeren litt problematisk. For hvilken grad av sannhet får du? Dokumentarfilm er mer enn en avbildning av virkeligheten. Temaet schizofreni tillater meg å tenke annerledes både når det gjelder struktur, oppbygning og form. Jeg ønsker å blande fiksjon og fakta. Hvor går egentlig grensene mellom fantasi og virkelighet? Det handler veldig mye om hvem som definerer andres virkelighet. Vi opplever alle situasjoner der våre bilder av virkeligheten ikke passer inn. Mange som får en diagnose, blir sett på som nettopp det - en diagnose. De blir ikke sett på som hele mennesker. For en person med min brors intense personlighet er ikke det tradisjonelle psykologiske dokumentarportrettet nok. Gjennom å ta andre grep i forhold til struktur og form, gjenspeiler det bedre kompleksiteten og det motsetningsfylte i Torsteins liv. Kanskje Torstein gjennom denne filmen kan forstå sin historie bedre. Og hvis filmen kan gjøre noe med folks fordommer, blir jeg glad.

DET ER TID FOR EN tur på bøljan blå. I en liten, oransje båt tar Torstein oss med stødig hånd over bølgene. Noen nautiske meter lenger ute pisker vinden havet hvitt over skjærene. Ellen finner fram kameraet, setter sjøbein og filmer sin bror styrmannen. Søsknene kommuniserer uten ord. Vi glir inn i et trangt, grunt sund, de ankrer og fortøyer båten i en liten sprekk mellom to kampesteiner. Ellen spør om ikke Torstein har lyst til å bade, og det har han. I en naturlig lagune tar Torstein tålmodig regi fra storesøstera. Men han vil ganske raskt heller dykke enn å flyte bedagelig rundt på ryggen. Vi begir oss utover holmen mot «Andersstedet», som har fått navn etter fetteren deres. Torstein legger på svøm ut gjennom sundet. Plask-plask-plask, slår det fra de svarte svømmeføttene. Torstein dykker under. Det eneste som stikker opp, er snorkelen og bakhodet. Søstera står dypt konsentrert på svaberget med kameraet parat.
- Kan jeg be deg om et par ting, Torstein? roper hun.
- Hører ingen ting, mumles det fra snorkelen.
- Torsken! prøver Ellen seg igjen. Det er kallenavnet hans. - Torsken, kan du svømme litt forbi her, litt nærmere?
Og svømmeføttene setter seg i bevegelse.
- Går det bra, eller?
- Mhm. Jeg går ut igjen, jeg. Skal se om det er noe fisk lenger ute.

TIL VANLIG BOR TORSTEIN i en kommunal leilighet i Oslo, hvor han går på skole. Tidligere jobbet han på gård. Han har toårig agronomutdannelse fra Aurland i Sogn og Fjordane. Det var der han fikk sin første psykose.
- Noen er født med en høy grad av biologisk sårbarhet. Torstein ble mye mobbet og krenket da han var yngre. Da faren vår døde, markerte det begynnelsen på en lang periode med prøving og feiling for å finne ut hva han led av. Han ble en svingdørspasient. Men etter noen år fikk han diagnosen schizofren, sier Ellen.

TORSTEIN SVØMMER UTOVER. Plutselig er han borte bak den ytterste holmen. Ellen strekker hals og mumler: «Der forsvant den dokumentarfilmen». Omsider - et nestenkrasj med en passerende båt seinere - kommer Torstein til syne igjen. I ytterst bedagelig tempo tråler han havbunnen på vei tilbake. Ellen følger ham gjennom linsa når han kommer opp av vannet og rusler over på den andre sida av holmen. Torstein legger seg pladask ned på det solvarme svaberget. Søstera legger seg ned ved siden av ham, og stiller skarpt med kameraet. Med lukkede øyne ligger han der. Helt stille.
Fortsatt med sammenknepne øyne svarer han tålmodig på Ellens spørsmål.
- Skal du dykke her også?
- He-he, ja. Jeg skal bare finne et sted hvor jeg kan gå uti, smiler Torstein lurt.

DAGEN ETTER. Regnværet trommer bastant på taket til den lille, gule hytta, og Ellens kamera får seg en pause. Torstein sitter inne i den lyse stua, mens stereoanlegget sender ut jazztoner. Bordet foran ham bugner over av tidsskrifter, aviser og blader. Han forsvinner inn på soverommet, hvor han romsterer i en stor sekk. Så kommer han tilbake med en bunke kladdebøker. Han renser stemmen - og begynner å lese:

Hans øyne gråt tårer av mismot og savn. Hvor var hans sjel, fanget og nedtrykt i håpløshetens dyp. Men han kjempet videre mot angstens kvaler. På nytt og nytt sto han ved regnbuens slør. På jakt etter et nytt øyeblikk av livsmot og glede. Men psyken trakk ham inn i en ny kamp mot depresjon og fortapelse. Han kremter før han fortsetter med sin rolige, mørke stemme. Gil Scott-Heron og Brian Jackson spiller «It's your world» fra stereoanlegget. Lydene blander seg med hverandre. I landet bak fjellene, i regnbuens glitrende vann og hubroens søte fløyelssang vil det summe. Min sjel vil vandre over skog og fjell. Havets uendelighet strekker seg over horisonten. Og jeg stiger ned i havets mystiske liv for å jakte etter min bror torsken. Havet kjøler ned mitt pulserende hjerte og fornyer min rastløse sjel.

- Hvorfor føler Torstein et nært bånd til indianerne?
- Helt fra han var liten, har han vært opptatt av minoriteter, og særlig indianere. De er trolig en sterk metafor på ønsket om å klare seg selv, men også en tankekonstruksjon som gir smerten hans et holdepunkt og får tilværelsen til å gå opp. For Torstein er drømmen om å være indianer viktig i perioder, og det har jeg alltid forholdt meg til. Men det er først når jeg skal forklare hva filmen handler om til andre, at jeg tar i bruk betegnelsen schizofreni, sier Ellen.

TORSTEIN FINNER fram buen og napper med seg tre piler fra stuebordet. Han rusler bort til blinken bortenfor hytta. Blinken har han laga sjøl på et snekkerkurs. Før han får skutt en eneste pil, er Ellen der med kameraet. Torstein spenner buen. Overarmene rister svakt. Så sender han avgårde den ene fulltrefferen etter den andre. Andre går for lavt og skvetter lydløst bortover fjellet. Da lunter han bort til nedslagsfeltet, løfter på bregnene og leter til han finner pilene. Han smiler og forsikrer seg om at søstera har festet blinkskuddene til filmen.

Fra Dagbladet Magasinet 7. oktober 2006.

mandag, mars 07, 2011

Vårmåneden

fredag, februar 04, 2011

Litteraturtidsskriftet Lasso


I november i fjor fikk jeg en mail fra Litteraturtidsskriftet Lasso. Om jeg ikke kanskje kunne skrive en tekst til det neste nummeret deres? Det kunne jeg selvfølgelig. Så jeg skrev en tekst som ble hetende «Tokyo». Du kan finne ut mer om tidsskriftet her, og hvis du får tak i det, kan du lese tekster fra blant andre Tina Åmodt, Kristian Eide, Kristoffer Berntsen, Kristina Leganger. Og hygge deg med et intervju med Rune Christiansen og lese en hel bråte anmeldelser og kritikk. I mellomtida kan du lese min tekst her:


«Han lå med ett lys våken. Han visste godt at det måtte være flyturen som spøkte med systemet, at det var reisen inn og ut i tiden som hadde gjort noe med ham. At det var den som var skyld i uroen han kjente. Men han visste at sånn var det ikke. En tanke var dukket opp i ham, og han kunne ikke fri seg fra den: Er det slik det skulle være? Er det dette det hele handler om? Å dra for eksempel hit, sammen med henne? Han lå og lyttet ut i hotellværelset. Alt han hørte var tikkingen fra armbåndsuret han hadde tatt av kvelden i forveien, et sus nede fra Tokyos gater. Det måtte være tidlig, for tidlig for morgentrafikken. Et sted i rommet begynte kjøleskapet å brumme. Så ble det stille igjen, og han tenkte: Hvis jeg går bort til vinduet nå og drar gardinet til side, vil det være dugg på ruta, og det vil avsløre at ingenting er annerledes her enn fra en hvilken som helst morgenkald rute hjemme. Han vendte seg om, tenkte at han måtte få sove om han lå på siden i stedet. Madrassen var hard og han kjente en summing i høyrearmen, som om den nettopp hadde sovet og nå kom til live igjen, prikkende. Han la en hånd på hoftekammen hennes, lot den ligge slik. Hun var varm. Han tenkte: Hvorfor blir jeg så trist av dette? Hva er det i denne bevegelsen, i denne kjensgjerningen at jeg legger en hånd på henne, som fyller meg med denne enorme tristheten, ja, sorgen? Han forsøkte å si til seg selv at det måtte være den lange flyturen. Alle disse timene i den digre maskinen oppe i lufta. Det å se solnedganger og soloppganger på urimelige tidspunkter, det å miste fotfestet i tida, så å si, plutselig befinne seg uten tid. Men han visste godt at det ikke var sånn det var. Han la seg over på ryggen igjen, lot den ene hånda bli liggende ned langs siden hennes, oppå henne. For første gang la han merke til at hun lå dypere i madrassen enn ham selv, at hun var tyngre. Kan jeg ikke bare få sove, tenkte han. Og like etter: Kan jeg ikke egentlig bare stå opp? Han tvang seg selv til å bli liggende med lukkede øyne. Han tenkte på restauranten de hadde vært på for bare noen timer siden. De var kommet ut i Shinjuku-området etter å ha krysset gata fra hotellet. Mens de gikk, forsøkte han å lagre mentale bilder av hvordan gatene så ut, så de skulle kunne finne tilbake. Men mest av alt hadde han lyst til å bare gi slipp, til ikke å holde fast. La seg suge inn i det, inn i Tokyo. De hadde møtt en masse unge japanere. De fleste mennene var iført dresser, de så ut som kopier av en kultur som ikke var deres, men som de var i ferd med å vokse inn i. Kontorverdenen. Jentene hadde tjukt, sort hår og var spinkle,
syltynne. De hadde stanset et par som kom gående, sagt sumimasen, unnskyld, og spurt om de kjente til en god restaurant. Det japanske paret hadde nesten ikke forstått hva de sa, og det overrasket ham, at de ikke var flinkere til å snakke engelsk. Noen timer senere hadde han kommet ut av hotellrommets badrom og hun hadde stått på alle fire i senga og vagget sakte fra side til side, helt naken. Han hadde ikke tenkt, bare klatret opp i senga, glidd inn i henne. Da han kom, tok det litt tid før hun kom, og da hun snudde seg over på siden igjen, rant det ut av henne før han rakk å hente papir. Hun sovnet raskt, mens han ble liggende og kjenne hjertet hamre unaturlig sterkt i brystet i det som virket for altfor lang tid. De to japanerne hadde snakket rasende raskt og pekt og sett seg omkring, og så hadde de begynt å gå, de gestikulerte at de skulle følge etter dem. Etter å ha gått på kryss og tvers og ned en smal bakgate som fikk ham til å tenke på lommetyver og brå, groteske overfall, kom de fram til en trapp som forsvant ned i en kjelleretasje. Det japanske paret pekte og sa det som måtte være navnet på restauranten. De virket så ivrige, japanerne, så hektiske. Som om alt handlet om tid. De hadde sagt arigato til dem, og paret hadde bukket og smilt, det hadde luktet alkohol av dem. Han hadde fulgt etter henne ned trappa og de kom inn i et lokale som var breddfullt. Etter litt ventetid fikk de et bord, og snart kom det en kelner. Hun var noenogtyve, og i vrimmelen skilte hun seg ut fordi hun hadde en hvit lapp som dekket det ene øyet. Kjæresten hans hadde kommentert håret hennes, sagt at det var så flott, at hun skulle ønske hun var japaner, at hun kunne gli inn i dette og være som dem. Han hadde sett seg rundt, kjent et streif av sorg, og nikket. Så hadde han sagt at antageligvis var de japanske jentene like misunnelig på hennes lyse, krøllete hår som hun var på deres. For alle japanere har jo sort hår, hadde han sagt. De spiste og drakk Kirin-øl, før de gikk tilbake til hotellet for å sove. Men de hadde ikke sovet, de hadde knullet, overraskende, og nå måtte det da være morgen? Han akte seg forsiktig ut av senga, han hadde ikke brillene på seg, så han gikk forsiktig for ikke å sparke borti noe. Under speilet fant han klokka, han holdt den mysende opp foran ansiktet. Den var 05.52. Han kom seg bort til vinduet og trakk gardinet forsiktig til side. Det var dugg på ruta. Han gned på det så det gikk an å se ut. Langt, langt der nede så han de nesten tomme veiene, og han tenkte at hvis det skulle komme nå, det store sønderrivende jordskjelvet, så skulle det endelig bare komme.»

onsdag, februar 02, 2011

Mr. Rock'n'roll beretter!


Jeg digger Rolling Stones. Det går ikke én dag uten at jeg spiller Rolling Stones på anlegget. Spesielt tidlig om morgenen; å liksom komme til verden med en gammel liveversjon av «Gimme Shelter» slår liksom å våkne opp til verden med nær sagt alt mulig annet. «Oh, a storm is threatn’ning …» og så er det liksom bare å ja, det er en sang om meg, ja? Om meg og mitt? Ok, fett! «Stray Cat Blues». «Monkey Man», «Honky Tonk Women». Eller «As Tears Go By», den første sangen Mick Jagger og Keith Richards lagde sammen, sittende innelåst på et kjøkken med streng beskjed fra manager og pianospiller Ian Stewart: Ikke kom ut før dere har laget en sang! Det er jo ikke nødvendig å si at de kom ut derfra som nyslåtte sangskrivere, the Glimmer twins.

Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp med Rolling Stones. Lenge visste jeg ikke så mye om hvem jeg hørte på, det var mer som om lyden av riffene og bluesgitarene og pianospillingen og Charlie Watts’ trommer bare var der. Som en like selvfølgelig del av tilværelsen som brødskivene med saltpølse og løpeturene for å rekke barneskolen. Men så begynte mutter’n å snakke om Rolling Stones. Det var Mick Jagger og det var hør på denne sangen her, da! Og hva skjer da, når man er ung og mutter’n kommer med Gode Ideer?

Men så ble jeg fjorten år gammel. Det skulle være Rolling Stones-konsert i Oslo. Mutter’n og bestevenninna hennes skulle naturligvis ta toget innover. De begynte å høre på Rolling Stones allerede som fjortenåringer, de lagde sine egne radioprogrammer med Rolling Stones-innslag på gamle båndspillere på et eller annet loft. Innspillingene finnes fremdeles. Uansett: det var en billett til overs. Om jeg ikke ville? Om jeg hadde noe bedre fore? Jeg trakk på det. Var skeptisk. Uvillig. Vanskelig å begeistre. Men jeg ga etter. Det var kanskje argumentet hennes: Dette er helt sikkert siste gang de drar på turné!

Valle Hovin, 1998: Jeg står midt i menneskehavet på stadion. Rundt meg er det Lip and Tongue-symboler i et salig virrvarr, det er en million mennesker på mammas alder, enkelte gamlinger og et par-tre tusen på min egen alder. Jeg står og venter sammen med så mange mennesker jeg aldri har sett i mitt liv. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Jeg vet det jo, selvfølgelig, det skal jo være konsert. Men følelsesmessig har jeg ikke peiling på hva som skal komme. Og det tar lang tid. Vi står på dette betongdekket i halvannen time. Og det er god stemning, det må jeg innrømme. Det er hyggelig, det er ikke som på diskotekene jeg pleier å gå på; det er lutter vennlighet å spore på stadionen.

Så blir det fryktelig mørkt der oppe på den gigantiske scenen. Publikum forstummer. Det er allerede sent på kvelden, mørket har senket seg. Noen mumler lavt at nå må det snart skje noe. Men scenen ligger badet i dette tause mørket. Vi venter. Venter. Så tennes en ring av pyroteknikk midt på scenen. En sirkel som brenner i det sorte. Og før jeg registrerer at det skjer kommer det et menneske gående der oppe. Han er iført en fotsid leopardfrakk, elgitar, bustete hår. Og det fra gitaren hans kommer riffet som bare tenner 60 000 mennesker på likt: Dut-dut dut-dut-dut dut-dut-dut-dut-dut dut-dut … Så kommer Mick Jagger ut på scenen med sin vrengende, fantastisk stemme: I can’t get no satisfaction, I can’t get no satisfaction, and I tried, Lord I tried, and I tried, oh I tried, I can’t get no, I can’t get no! I samme sekund skjønner jeg at verden har blitt et annet sted.

Det er en stund siden jeg var fjorten år nå. Tolv år! Og når jeg skriver, hører jeg alltid på musikk. «Du» er skrevet på en blanding av Moby, Beck, Rolling Stones, Marilyn Manson, Vivaldi og Radiohead. Og sånn fortsetter det. Hver morgen. Hver dag. Og det er nesten bestandig «Gimme shelter» som åpner showet. «Oh, a storm is …»

Jeg har akkurat, nå nettopp, lest ut Keith Richards selvbiografi, «Life». Det er en helt fantastisk bok. Så god at jeg har lest og lest midt på natta, til armene mine har vært numne av vekta. Stappfull av liv og levnet, til randen full av gærne historier og humor. Et glimt inn i Rolling Stones indre liv som man som fan naturligvis aldri har tilgang på; alt det som skjer mens man krysser alt man har for et nytt album, en ny turné. Noe av det mest interessante er spillet mellom Mick Jagger og Keith Richards. Hvordan de er som typer, hva slags samarbeid de har, hvem som har stjålet kjæresten til hvem, og hvem som lider av LVS (Lead Vocalist Syndrom), som Richards kaller det. Og det er ikke til å komme utenom at denne boka garantert har gjort Mick Jagger fly forbanna. Han får virkelig passet sitt påskrevet. Men som Keith Richards understreker mot slutten av boka:

«Mick and I may not be friends – too much wear and tear for that – but we’re the closest of brothers, and that can’t be sewered. Best friends are best friends. But brothers fight. I can say these things; they come from the heart. At the same time, nobody else can say anything against Mick that I can hear. I’ll slit their throat.»
Dette er uten tvil den beste selvbiografien jeg har lest. Ja, den er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest i det hele tatt, uansett sjanger. Keith Richards er min helt, det har han vært siden 1998. Jeg har hodeskalleringen hans (en billig kopi, dessverre), jeg har hodeskalletskjerfene. Rommet mitt er dekorert med en diger, rød tunge. Og jeg ruinerer hver eneste fest, hvert vorspiel og hvert nachspiel med å sette opp en helvetes spilleliste med Stones-sanger. For det er selvfølgelig musikken som er det største, det viktige, det avgjørende. Det finnes ikke bedre musikk enn Rolling Stones.

Men la Keith Richards få de siste ordene, som jeg bifaller, om enn på et annet område: «But I’m not here just to make records and money. I’m here to say something and to touch other people, sometimes in a cry of desperation: ’Do you know this feeling?’»

søndag, januar 30, 2011

«Høytlesning»


Noen ganger byr forfatterlivet på ting jeg aldri hadde forestilt meg, ting som gjør at det løftes enda noen umulige hakk mot det fantastiske. Her om dagen leste jeg nemlig noe kryptisk. På en blogg ført i pennen av noen bibliotekarer kunne jeg plutselig lese en takk til «Thomas J.R. Marthinsen som utløyste inspirasjonen». Og jeg tenkte: Hæ, say what? Inspirasjon? Jeg spurte selvfølgelig hva dette dreide seg om, og jeg fikk svar. Det hadde seg nemlig slik at en som hadde lest boka mi var blitt inspirert til selv å skrive en fortelling. Med utgangspunkt i den første og den siste teksten i boka. Jøss, tenkte jeg, så sprøtt. Om jeg kanskje kunne få lese den? En dag senere fikk jeg tilsendt en tekst, en fortelling, på mail. Den heter «Høytlesning» og er skrevet av Torill Bye Wilhelmsen. Jeg vet ingenting om Torill Bye Wilhelmsen. Ikke annet enn at jeg synes hun skriver godt. Nå er jeg riktig nok inhabil fordi jeg ble så smigret, men desto større var gleden min da jeg oppdaget at jeg likte teksten hennes veldig godt. Jeg spurte henne om jeg ikke kunne få lov til å legge den ut her. Etter en smule betenkningstid tikket svaret inn: Ja, ok, da. Legg den ut.

Så her, kjære lesere, la meg med den største glede få presentere:



AV TORILL BYE WILHELMSEN

Han er en eldre herre, han har frakk på og en svart hatt. Han har press i buksene og blankpussede sko håndlaget i Italia, og han sitter og balanserer på en campingstol uten rygg. Det lukter nyslått gress, den svake duren fra en plentraktor høres gjennom det nyutsprungne bjørkeløvet.

- Ruth, nå skal du høre. Nå har jeg med boka. Skal jeg lese for deg?
Mannen, han heter Magnus, hvilte hendene i fanget.
- Først må bare fortelle hva som har skjedd siden sist. Dette har vært en begivenhetsrik uke, kan du tro. På mandag, dagen etter at jeg var her sist, kom Eli innom. Du, så stolt jeg var, Ruth! Hun fortalte, tenk det, at hun har fått en stilling som seksjonssjef i embetsverket. Seksjonssjef! Med 14 personer under seg. Min egen datter skal være i den øverste ledelsen i samferdselsdepartementet!
Han slo seg på låret og smilte.
- Ja, det er jenta si det! Min lille Eli. Og hun var strålende blid, det formerlig lyste av henne, nei og nei så godt det har gått for henne. Ja Helge var med bort til meg, selvsagt, han er jo fremdeles ved universitetet og har det så greit der, det er en trygg stilling når tidene er som de er, og allerede om fem år så har han planlagt å gå av med pensjon. De hadde det så godt, og jentene, ja Marthe skal studere jus fra høsten og hun er jo en slik begavelse at hun klarer helt sikkert de prøvelsene i studiet som måtte komme. Mina er så opptatt av å fotografere om dagen, hun spurte faktisk om hun kunne ta bilder av meg, et portrett, ja om jeg ville være modell, altså, men jeg sa at jeg var alldeles for gammel til å posere, hehe, men den jenta tar ikke et nei for et nei, vet du hva hun sa, - Jeg kommer på torsdag etter skolen, og da har du å stille nybarbert og med hatt Besten, he he, nei den jenta er morsom.

Han tok en pause og satte seg bedre på stolen. Armbåndsuret viste at det var tid for formiddagskaffen, og han fant frem termos og matpakke fra en liten, svart veske som sto lent mot stolbeinet.
- På onsdag fikk jeg Thomas på besøk. Du, som han har forandret seg siden han flyttet til Berlin den gutten! Han skulle være en uke i Norge, besøke noen venner «i byen» som han sier og innom forlaget på noen møter med markedsavdelingen. Han bor hjemme i Hovseterveien, Wenche har fortsatt rommet hans stående som det var da han flyttet hjemmefra, så der trives han nok godt. Og Birgit skulle komme hjem i helgen, hun ville også gjerne treffe broren sin, så klart. Bengt var på forretningsreise utenbys. Men hva var det jeg skulle si ...

Duften av kruttsterk kaffe klarnet tankene, og han tømte termoskoppen i én bevegelse.
- Jo.
Han ventet, det virket som om han grunnet på det han skulle fortelle.
- Thomas har skrevet ferdig boken han har holdt på med i Berlin. Jeg har fått en utgave, den er ... ja, jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg skal beskrive den. Det er 34 fortellinger, om 34 forskjellige mennesker. Han er en dyktig observatør den gutten, det er han virkelig. Men innimellom synes jeg han går litt over streken. Han legger ikke mye imellom, det gjør han virkelig ikke. Og hvor han får alt sammen fra, om han har funnet det opp - ja, livlig fantasi har han nå alltid hatt - eller, nei, jeg kan ikke få meg til å tro at det er ting han har opplevd. Ikke alt sammen. Jeg har lest boka nå, det var veldig interessant å se hva som rører seg i hodet hans. Og noe av det var..., ja, jeg syntes det var riktig velskrevet og godt! Men du vet, hadde vi vært i 1953 fortsatt...det er langt mer eksplisitt enn Agnar Mykle skrev, tro du meg. Husker du vi leste Sangen om den røde rubin høyt for hverandre? Det var tider, det. Å, Ruth, du var ikke så lite frimodig på den tiden du heller, det var ikke fritt for eksperimentering med både det ene og det andre, hehe.

Magnus rettet seg opp i ryggen, han hadde lent seg så langt frem han kunne og holdt på å tippe av stolen.
- Nå blir det bare mimring dette her, men jeg hadde jo tenkt til å lese for deg! Det er et parti her, jeg synes det er så fint altså, han har historien med seg her i denne fortellingen. Det er ikke fra virkeligheten alt som står her, og han har lagt livsløpet ditt over i livet til en annen, men det er nok mye her du vil dra kjensel på fra oppveksten din, Ruth. Nå skal du få høre.
Og Magnus åpner novellesamlingen på side 213, vipper brillene ned på nesen, renser stemmen og leser sakte og ærbødig fra debutboka til barnebarnet:

«Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen, er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i skipsfarten, det ser ikke så veldig lyst ut, folk jobber fortsatt med å komme seg mentalt etter første verdenskrig. Du vokser opp i et grossererhjem, faren din har forretning på torvet i byen, i et ærverdig gammelt bygg fra tidlig 1800-tall. Da du er femten år gammel, kommer tyskerne. De marsjerer inn i landet ditt og tar makta med vold og trusler, du hører Quislings patetiske, men effektive landovertagelse på radio, verdens første radiokupp, du må hviske om jødene du kjenner, du må passe deg for ikke gå med rød lue, ikke snakke om flagget, holde deg bak blendingsgardinene om kvelden. Du snakker med noen tyske soldater, de ler av deg, snakker et språk du ikke begriper, de kaster noen sigarettpakker etter deg. Det er språket deres. Hjemme i det hvite huset på åsen over byen tilbringer du kveldene med å tegne. Du gir deg selv ingen begrensninger, du tegner fantasifulle streker, mønstre, farger, du bruker aldri linjal, men følger arkenes hvite linjer. Rommet ditt blir sakte, sakte dekorert med flere og flere tegninger, tegninger som ingen forstår, men som alle i det skjulte misunner, som de blir bergtatt av. Du signerer hver tegning med et monogram av navnet ditt. En R som kranser om en K.»
- Var ikke det fint skrevet, Ruth? Jeg syntes det var vakkert. Han bruker så flotte ord. «Følger arkenes hvite linjer», «en R som kranser om en K», det er bare flott. Og bergtatt av tegningene dine, det ble vi alle, det er helt riktig. Det er lenge siden du brukte kullblyanten nå ...

Magnus bøyde seg ned og rotet litt rundt i veska, brakk av en bit kokesjokolade og brukte lang tid på å fylle koppen med kaffe.
- Thomas, ja ... bare 25 år, han er talentfull den gutten, sa han ettertenksomt.
- Mon hvem han har det etter? Kanskje etter deg? Jeg må si at han minner meg litt om meg selv også, ikke da jeg var på hans alder, nei nei, da var jeg mye mer umoden, for ikke å snakke om uerfaren! Den gutten har nok prøvd litt av hvert, det kommer frem i boken også. Han var litt blyg da han viste frem boken for meg, presiserte flere ganger at det ikke var sant alt som sto der, men noe han hadde funnet på. Ikke alle fortellingene er like stuerene, for å si det slik, det ble klart allerede i den første fortellingen. Men god litteratur, absolutt.
Det ble en ny pause.
- Vet du, jeg fikk lyst til å fortelle han at hans gamle besteforeldre ikke er fullt så pertentlige som han tror. Vi har prøvd ut litt vi og, men det har vært innenfor rammene av ekteskapet, ikke utroskap og denslags. Jeg skulle gjerne fortalt han litt om ekteskapet også, men jeg tror ikke han er moden for det. Han er samboer nå vet du, med henne lyse, er det Hanne hun heter? Hanne eller Hanna. Det blir jo heller aldri anledning til det, når han er hjemme blir det kun korte samtaler, og så har han alltid så mye å fortelle fra oppholdet sitt i Berlin. Jeg vurderer å skrive et brev, at i ekteskapet må trofastheten ligge til grunn, det åpner så mange dører inn til kjærligheten og nærheten mellom to mennesker. Slik som vi har hatt det i alle år, Ruth. Men så mangler jeg ordene, da ser du. Jeg er ikke en ordets mann slik som Thomas.
Pause igjen.
- Jeg kan kanskje lese litt av det, det ... fra de fortellingene som ... det i boken som er litt ...
Han hentet seg inn igjen.
- Noe av det som Thomas trodde var utenfor vårt erfaringsområde.
Den gamle kroppen ristet lett. Magnus humret fornøyd etter å ha funnet de rette ordene. Han var entusiastisk nå.
- Det er noe her jeg kunne tenke meg å lese for deg. Jeg er spent på hva du synes om det, «Solskinn» heter fortellingen, det er fra den første novelletten i boken.
Han kremtet og så seg raskt rundt som for å forsikre seg om at ingen uvedkommende hørte på, før han leste med lav stemme.
«Vi beveger oss i takt, jeg tenker på håret ditt som blir gnisset fram og tilbake over lakenet, jeg drar den ene av putene vekk med hånda, kaster den ned på gulvet, kysser deg, slikker halsen din, kragebeinet ditt, vi er lepper mot lepper, myke, våte, og jeg tenker at jeg ikke har lenge igjen, jeg puster tyngre, det knytter seg, jeg kjenner tungespissen din mot ganen, jeg tenker: Du er lang som en strek. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker det, men det er så opphissende, det er deilig, og jeg glir inn og ut av deg, strekker meg opp i deg så lang jeg er, du løfter den ene hånda over hodet, finner veggen, holder imot, jeg legger hånda i armhulen din, gnir deg med håndflaten, støter mot deg, med deg, inn i deg, vi kysser, og jeg hører på stemmen din at det er like før, du legger armene rundt ryggen min, drar meg til deg, jeg holder rundt hodet ditt, varsomt, fast.»
De siste ordene toner ut mens solstrålene lirker seg frem mellom bladverket på bjørkene og skinner ned på boken. Magnus blir blendet av lyset på de hvite boksidene og blunker hardt. I alle fall kan det være grunnen til at øynene hans fylles av tårer. Brått blir han oppmerksom på ei spinkel jente som står noen få meter foran ham. Hun er en typisk student på joggetur, kledt i treningstøy med svarte tettsittende tights og rosa t-skjorte. Det blonde håret har hun samlet i en hestehale høyt bak på hodet. Et par hvite ørepropper henger løst rundt halsen hennes.
- Hei, sier hun tynt og svelger.
- Hvem er du? Magnus lager en stor V med øyenbrynene og stirrer på jenta.
- Jeg mente ikke å forstyrre. Jeg lurte bare på ... jeg så at du satt her og pratet, og så ... Ja, jeg lurte på om du trengte hjelp eller noe.
- Jeg trenger alldeles ikke hjelp. Og jeg trenger ingen som trenger seg på og forstyrrer!
Den gamle stemmen blir brysk.
- Unnskyld, jeg mente ikke å forstyrre, gjentar hun seg selv. Hun går ikke, men flytter vekta fra den ene foten til den andre.
- Er det kona di du leser for?
- Ja.
Jenta leser høyt fra gravsteinen foran seg.
«Her hviler Ruth Lorentzen, født Kristiansen.»
Så blir det stille en stund mens jenta leser gravteksten på nytt, inne i seg denne gangen.
- Hun var født i 1925? sier hun prøvende.
- Ja.
- Og hun døde for tre år siden?
- Ja.
- Du må savne henne veldig?
- Ja.
- Hva slags bok leste du fra?
Magnus renser stemmen og lukker boken i fanget slik at han ser bildet på omslaget.
- «Du». Det er en novellesamling fra Gyldendal.
- Den har jeg hørt om, tror jeg, sier jenta. - Hva handler den om?
- Handler om ... det er 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Jeg vet ikke helt hva den handler om, egentlig.
Han veier boka i hånden.
- Det er barnebarnet mitt som har skrevet den.
- Å, så fint, sier hun sakte. - Det er ... det er utrolig vakkert, liksom. Rørende. At du sitter og leser for kona di, mener jeg. Fra boka til barnebarnet ditt og all ting.
- Vårt barnebarn.
Sier Magnus og reiser seg. Han snur seg sakte mot gravsteinen i grå granitt.
- Vår sønnesønn, Ruth.

Tekstutdragene er hentet fra Thomas J. R. Marthinsens debut «Du», Gyldendal 2010.

onsdag, januar 26, 2011

Amsterdam













Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.