fredag, februar 04, 2011

Litteraturtidsskriftet Lasso


I november i fjor fikk jeg en mail fra Litteraturtidsskriftet Lasso. Om jeg ikke kanskje kunne skrive en tekst til det neste nummeret deres? Det kunne jeg selvfølgelig. Så jeg skrev en tekst som ble hetende «Tokyo». Du kan finne ut mer om tidsskriftet her, og hvis du får tak i det, kan du lese tekster fra blant andre Tina Åmodt, Kristian Eide, Kristoffer Berntsen, Kristina Leganger. Og hygge deg med et intervju med Rune Christiansen og lese en hel bråte anmeldelser og kritikk. I mellomtida kan du lese min tekst her:


«Han lå med ett lys våken. Han visste godt at det måtte være flyturen som spøkte med systemet, at det var reisen inn og ut i tiden som hadde gjort noe med ham. At det var den som var skyld i uroen han kjente. Men han visste at sånn var det ikke. En tanke var dukket opp i ham, og han kunne ikke fri seg fra den: Er det slik det skulle være? Er det dette det hele handler om? Å dra for eksempel hit, sammen med henne? Han lå og lyttet ut i hotellværelset. Alt han hørte var tikkingen fra armbåndsuret han hadde tatt av kvelden i forveien, et sus nede fra Tokyos gater. Det måtte være tidlig, for tidlig for morgentrafikken. Et sted i rommet begynte kjøleskapet å brumme. Så ble det stille igjen, og han tenkte: Hvis jeg går bort til vinduet nå og drar gardinet til side, vil det være dugg på ruta, og det vil avsløre at ingenting er annerledes her enn fra en hvilken som helst morgenkald rute hjemme. Han vendte seg om, tenkte at han måtte få sove om han lå på siden i stedet. Madrassen var hard og han kjente en summing i høyrearmen, som om den nettopp hadde sovet og nå kom til live igjen, prikkende. Han la en hånd på hoftekammen hennes, lot den ligge slik. Hun var varm. Han tenkte: Hvorfor blir jeg så trist av dette? Hva er det i denne bevegelsen, i denne kjensgjerningen at jeg legger en hånd på henne, som fyller meg med denne enorme tristheten, ja, sorgen? Han forsøkte å si til seg selv at det måtte være den lange flyturen. Alle disse timene i den digre maskinen oppe i lufta. Det å se solnedganger og soloppganger på urimelige tidspunkter, det å miste fotfestet i tida, så å si, plutselig befinne seg uten tid. Men han visste godt at det ikke var sånn det var. Han la seg over på ryggen igjen, lot den ene hånda bli liggende ned langs siden hennes, oppå henne. For første gang la han merke til at hun lå dypere i madrassen enn ham selv, at hun var tyngre. Kan jeg ikke bare få sove, tenkte han. Og like etter: Kan jeg ikke egentlig bare stå opp? Han tvang seg selv til å bli liggende med lukkede øyne. Han tenkte på restauranten de hadde vært på for bare noen timer siden. De var kommet ut i Shinjuku-området etter å ha krysset gata fra hotellet. Mens de gikk, forsøkte han å lagre mentale bilder av hvordan gatene så ut, så de skulle kunne finne tilbake. Men mest av alt hadde han lyst til å bare gi slipp, til ikke å holde fast. La seg suge inn i det, inn i Tokyo. De hadde møtt en masse unge japanere. De fleste mennene var iført dresser, de så ut som kopier av en kultur som ikke var deres, men som de var i ferd med å vokse inn i. Kontorverdenen. Jentene hadde tjukt, sort hår og var spinkle,
syltynne. De hadde stanset et par som kom gående, sagt sumimasen, unnskyld, og spurt om de kjente til en god restaurant. Det japanske paret hadde nesten ikke forstått hva de sa, og det overrasket ham, at de ikke var flinkere til å snakke engelsk. Noen timer senere hadde han kommet ut av hotellrommets badrom og hun hadde stått på alle fire i senga og vagget sakte fra side til side, helt naken. Han hadde ikke tenkt, bare klatret opp i senga, glidd inn i henne. Da han kom, tok det litt tid før hun kom, og da hun snudde seg over på siden igjen, rant det ut av henne før han rakk å hente papir. Hun sovnet raskt, mens han ble liggende og kjenne hjertet hamre unaturlig sterkt i brystet i det som virket for altfor lang tid. De to japanerne hadde snakket rasende raskt og pekt og sett seg omkring, og så hadde de begynt å gå, de gestikulerte at de skulle følge etter dem. Etter å ha gått på kryss og tvers og ned en smal bakgate som fikk ham til å tenke på lommetyver og brå, groteske overfall, kom de fram til en trapp som forsvant ned i en kjelleretasje. Det japanske paret pekte og sa det som måtte være navnet på restauranten. De virket så ivrige, japanerne, så hektiske. Som om alt handlet om tid. De hadde sagt arigato til dem, og paret hadde bukket og smilt, det hadde luktet alkohol av dem. Han hadde fulgt etter henne ned trappa og de kom inn i et lokale som var breddfullt. Etter litt ventetid fikk de et bord, og snart kom det en kelner. Hun var noenogtyve, og i vrimmelen skilte hun seg ut fordi hun hadde en hvit lapp som dekket det ene øyet. Kjæresten hans hadde kommentert håret hennes, sagt at det var så flott, at hun skulle ønske hun var japaner, at hun kunne gli inn i dette og være som dem. Han hadde sett seg rundt, kjent et streif av sorg, og nikket. Så hadde han sagt at antageligvis var de japanske jentene like misunnelig på hennes lyse, krøllete hår som hun var på deres. For alle japanere har jo sort hår, hadde han sagt. De spiste og drakk Kirin-øl, før de gikk tilbake til hotellet for å sove. Men de hadde ikke sovet, de hadde knullet, overraskende, og nå måtte det da være morgen? Han akte seg forsiktig ut av senga, han hadde ikke brillene på seg, så han gikk forsiktig for ikke å sparke borti noe. Under speilet fant han klokka, han holdt den mysende opp foran ansiktet. Den var 05.52. Han kom seg bort til vinduet og trakk gardinet forsiktig til side. Det var dugg på ruta. Han gned på det så det gikk an å se ut. Langt, langt der nede så han de nesten tomme veiene, og han tenkte at hvis det skulle komme nå, det store sønderrivende jordskjelvet, så skulle det endelig bare komme.»

onsdag, februar 02, 2011

Mr. Rock'n'roll beretter!


Jeg digger Rolling Stones. Det går ikke én dag uten at jeg spiller Rolling Stones på anlegget. Spesielt tidlig om morgenen; å liksom komme til verden med en gammel liveversjon av «Gimme Shelter» slår liksom å våkne opp til verden med nær sagt alt mulig annet. «Oh, a storm is threatn’ning …» og så er det liksom bare å ja, det er en sang om meg, ja? Om meg og mitt? Ok, fett! «Stray Cat Blues». «Monkey Man», «Honky Tonk Women». Eller «As Tears Go By», den første sangen Mick Jagger og Keith Richards lagde sammen, sittende innelåst på et kjøkken med streng beskjed fra manager og pianospiller Ian Stewart: Ikke kom ut før dere har laget en sang! Det er jo ikke nødvendig å si at de kom ut derfra som nyslåtte sangskrivere, the Glimmer twins.

Men sånn har det ikke alltid vært. Jeg vokste opp med Rolling Stones. Lenge visste jeg ikke så mye om hvem jeg hørte på, det var mer som om lyden av riffene og bluesgitarene og pianospillingen og Charlie Watts’ trommer bare var der. Som en like selvfølgelig del av tilværelsen som brødskivene med saltpølse og løpeturene for å rekke barneskolen. Men så begynte mutter’n å snakke om Rolling Stones. Det var Mick Jagger og det var hør på denne sangen her, da! Og hva skjer da, når man er ung og mutter’n kommer med Gode Ideer?

Men så ble jeg fjorten år gammel. Det skulle være Rolling Stones-konsert i Oslo. Mutter’n og bestevenninna hennes skulle naturligvis ta toget innover. De begynte å høre på Rolling Stones allerede som fjortenåringer, de lagde sine egne radioprogrammer med Rolling Stones-innslag på gamle båndspillere på et eller annet loft. Innspillingene finnes fremdeles. Uansett: det var en billett til overs. Om jeg ikke ville? Om jeg hadde noe bedre fore? Jeg trakk på det. Var skeptisk. Uvillig. Vanskelig å begeistre. Men jeg ga etter. Det var kanskje argumentet hennes: Dette er helt sikkert siste gang de drar på turné!

Valle Hovin, 1998: Jeg står midt i menneskehavet på stadion. Rundt meg er det Lip and Tongue-symboler i et salig virrvarr, det er en million mennesker på mammas alder, enkelte gamlinger og et par-tre tusen på min egen alder. Jeg står og venter sammen med så mange mennesker jeg aldri har sett i mitt liv. Og jeg aner ikke hva jeg venter på. Jeg vet det jo, selvfølgelig, det skal jo være konsert. Men følelsesmessig har jeg ikke peiling på hva som skal komme. Og det tar lang tid. Vi står på dette betongdekket i halvannen time. Og det er god stemning, det må jeg innrømme. Det er hyggelig, det er ikke som på diskotekene jeg pleier å gå på; det er lutter vennlighet å spore på stadionen.

Så blir det fryktelig mørkt der oppe på den gigantiske scenen. Publikum forstummer. Det er allerede sent på kvelden, mørket har senket seg. Noen mumler lavt at nå må det snart skje noe. Men scenen ligger badet i dette tause mørket. Vi venter. Venter. Så tennes en ring av pyroteknikk midt på scenen. En sirkel som brenner i det sorte. Og før jeg registrerer at det skjer kommer det et menneske gående der oppe. Han er iført en fotsid leopardfrakk, elgitar, bustete hår. Og det fra gitaren hans kommer riffet som bare tenner 60 000 mennesker på likt: Dut-dut dut-dut-dut dut-dut-dut-dut-dut dut-dut … Så kommer Mick Jagger ut på scenen med sin vrengende, fantastisk stemme: I can’t get no satisfaction, I can’t get no satisfaction, and I tried, Lord I tried, and I tried, oh I tried, I can’t get no, I can’t get no! I samme sekund skjønner jeg at verden har blitt et annet sted.

Det er en stund siden jeg var fjorten år nå. Tolv år! Og når jeg skriver, hører jeg alltid på musikk. «Du» er skrevet på en blanding av Moby, Beck, Rolling Stones, Marilyn Manson, Vivaldi og Radiohead. Og sånn fortsetter det. Hver morgen. Hver dag. Og det er nesten bestandig «Gimme shelter» som åpner showet. «Oh, a storm is …»

Jeg har akkurat, nå nettopp, lest ut Keith Richards selvbiografi, «Life». Det er en helt fantastisk bok. Så god at jeg har lest og lest midt på natta, til armene mine har vært numne av vekta. Stappfull av liv og levnet, til randen full av gærne historier og humor. Et glimt inn i Rolling Stones indre liv som man som fan naturligvis aldri har tilgang på; alt det som skjer mens man krysser alt man har for et nytt album, en ny turné. Noe av det mest interessante er spillet mellom Mick Jagger og Keith Richards. Hvordan de er som typer, hva slags samarbeid de har, hvem som har stjålet kjæresten til hvem, og hvem som lider av LVS (Lead Vocalist Syndrom), som Richards kaller det. Og det er ikke til å komme utenom at denne boka garantert har gjort Mick Jagger fly forbanna. Han får virkelig passet sitt påskrevet. Men som Keith Richards understreker mot slutten av boka:

«Mick and I may not be friends – too much wear and tear for that – but we’re the closest of brothers, and that can’t be sewered. Best friends are best friends. But brothers fight. I can say these things; they come from the heart. At the same time, nobody else can say anything against Mick that I can hear. I’ll slit their throat.»
Dette er uten tvil den beste selvbiografien jeg har lest. Ja, den er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest i det hele tatt, uansett sjanger. Keith Richards er min helt, det har han vært siden 1998. Jeg har hodeskalleringen hans (en billig kopi, dessverre), jeg har hodeskalletskjerfene. Rommet mitt er dekorert med en diger, rød tunge. Og jeg ruinerer hver eneste fest, hvert vorspiel og hvert nachspiel med å sette opp en helvetes spilleliste med Stones-sanger. For det er selvfølgelig musikken som er det største, det viktige, det avgjørende. Det finnes ikke bedre musikk enn Rolling Stones.

Men la Keith Richards få de siste ordene, som jeg bifaller, om enn på et annet område: «But I’m not here just to make records and money. I’m here to say something and to touch other people, sometimes in a cry of desperation: ’Do you know this feeling?’»

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.