tirsdag, desember 21, 2010

«Årets beste bøker»


Jo, jeg holdt på å sette Widerøe-kaffen i vrangstrupa da jeg slo opp Dagbladet i går. Som vanlig nileste jeg de mintfargede kultursidene, og kom til oversikten over det Dagbladets anmeldere mener er årets beste bøker i 2010. Hver anmelder (jeg tror de er tolv) har valgt ut sine "tre absolutte favoritter". Jeg leste og leste, sa meg enig i en del av dem (blant annet anmelderen som trakk fram Keith Richards sin selvbiografi). Og så, nederst på sida, står det rett og slett:

Thomas Marthinsen, «Du»:
En av årets fineste skjønnlitterære debuter. Marthinsen skriver fortellinger drevet av følelser; lyst, sorg, sinne. En sensitiv og dypt humanistisk bok som favner både frastøtende menneskelighet og rørende medmenneskelighet.


Wow. Det var da som faen! God jul!

onsdag, desember 15, 2010

Shibuya, Tokyo 2010

mandag, desember 13, 2010

Siss Viks bokhyller


Helt på tampen av sommeren intervjuet jeg påtroppende Bokprogrammet-sjef Siss Vik til Bokettersynet i Dagbladet Magasinet. Siden den gang har hun fylt 40 og første sesong er allerede over. Her kan du lese intervjuet med henne:

Hun fordypet seg i leksikon og barnebibel allerede som toåring. Nå skal Siss Vik (39) gi oss litterære erkjennelser i «Bokprogrammet».

På rett hylle

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: NINA RUUD.

- Når jeg ser en bokrygg, vil jeg huske hvor og hva som lå bak anskaffelsen. Det skal være viljestyrt at jeg har en bok. For eksempel kjøpte jeg denne av Joyce Carol Oates på Arlanda da jeg hadde svensk kjæreste, og slukte den som besatt på morgenflyet hjem.
- Du skal huske hvor du kjøpte den?
- Ja, for da kan jeg huske hva jeg var opptatt av på den tida. Det blir et helt tankekart rundt alle bøkene. Masse av det jeg har er bøker jeg ikke har lest. Eller åpnet, men som jeg fortsatt gleder meg til å lese. Det blir som et løfte om en god opplevelse.

14. september braker det løs for en ny sesong med «Bokprogrammet» på NRK. Med Siss Vik i hovedrollen. Tidligere i år sa hun at mens hun har god oversikt på engelske og amerikanske verker, skorter det på de norske. Denne sommeren skulle hun bruke til å oppdatere seg på norsk litteratur.
- Men jeg har ikke fått gjort det. Jeg har lest første bok av Margit Sandemos «Isfolket», og det var fantastisk. Hun har jo gjort veldig mange nordmenn til lesere. Det er så mye lesebegjær i den boka. Jeg fikk lyst til å lese nummer to med en gang.
- Men du har ikke lest noen andre?
- Nei, jeg har ikke gjort leksa mi. Jeg måtte ta meg fri. Jeg fikk tid til å lese lørdagsavisene fra start til slutt. Så jeg er nok en større avisleser enn bokleser, egentlig.

Siss Vik serverer vann fra springen mens hun modererer seg selv gang på gang når det gjelder hvilke bøker som er favorittene. For, som hun sier, det er jo et helt Atlanterhav å ta av.
- Jeg har sjelekvaler når det gjelder å velge engelske bøker framfor norske som favoritter. Men det er klart at nivået er høyere på engelskspråklige bøker enn på norske. Det er så mange flere av dem! Risikerer jeg at du skriver dette?
- Ja.
- Men det er så lett å si de engelske. Det er litt mer risiko å velge norske.
- Ja?
- Men vi kan gjøre et kompromiss, da. Vi beholder Sara Johnsen. Men Christian Refsum og Kjetil Brottveit? Hm. Jeg hater sånne favorittspørsmål. Jeg kunne også lett valgt ut «En tid for alt» av Knausgård, men alle er vel litt lei av det navnet.

- Jeg er delvis oppvokst i Sveits, for faren min er diplomat. Der begynte jeg på skolen som fireåring og kastet meg over klassikere i barneutgave, forteller hun.
Helt fra Siss tvang mora til å lese barnebibelen for seg på 1970-tallet, du vet, den gang gamletestamentet ennå var det råeste og mest voldelige man kunne oppdrive, har hun lest. Hun studerte også farens utgave av det franske leksikonet «Petit Larousse». Som toåring. De graverte bildene var så fine. Da hun gikk lei, brukte hun boka som stol.
- Du sa en gang i et intervju at om du selv hadde vært forfatter, ville du gitt ut bøkene dine under mannlig pseudonym. Har kjønn noe å si?
- Ja, jeg tenker på det, om jeg skjønner spørsmålet ditt rett. Det er lett å tenke at noe er damete hvis man vet at forfatteren er kvinne. Menn tillegges gjerne mer tyngde. Trude Marstein og Karl Ove Knausgård har for eksempel likhetstrekk. Begge to skriver om personer som konstant overvåker seg selv. Marsteins figurer blir oppfattet som veldig selvbevisst jentete, men hos Knausgård går tankene raskt til Hamsuns «Sult»-person.
- Har det konsekvenser for dine bokvalg?
- Da jeg jobbet i bokhandel, tenkte jeg ikke på hvilket kjønn forfatteren hadde om jeg anbefalte bøker til kvinner. Men jeg anbefalte sjelden mannlige kunder kvinnelige forfattere. Det var vel fordi jeg ikke trodde at de ville tro meg på at bøkene var interessante.

Når det gjelder «Bokprogrammet» har Siss Vik en klar ambisjon. I Morgenbladet lovet hun å by seerne på minst én «litterær erkjennelse» i uka.
- Nei, jeg har ikke sagt én i uka, vel? Jeg har blitt ertet fordi jeg sa erkjennelse. Men skal jeg forklare hva jeg mente?
- Gjerne det.
- He-he. Jeg måtte slå opp ordet etterpå, for å se om det er mulig å få til en erkjennelse på tv. Jeg vil at folk skal sitte igjen og føle at de har fått en innsikt. Ikke faktakunnskap, men en slags dypere innsikt. Hvis vi når det målet én gang i løpet av sesongen, at noen ser annerledes på livet eller plutselig oppfatter naboen på en ny måte, er det flott. Sånn er det jo når man leser gode bøker.
Siss Vik tar en slurk av vannglasset.
- Men det skal være gøy også! Jeg vil gjerne at folk skal le. Det kunne gjerne vært målet: At folk både skal le og gråte i løpet av et program.
Hun er nede i vannglasset igjen.
- Jeg er redd for at folk skal synes det er en skandale at jeg ikke har lest den og den boka. Men det går jo ikke an å leve hvis man bare leser. Du skal møte litteraturen som et menneske med erfaringer. Du skal kjede deg, støvsuge, være full og gå i brylluper også.

torsdag, desember 09, 2010

På tysk, for faen!


Her om dagen landa det i postkassa, det belgiske litteraturmagasinet «KRAUTGARTEN» - et halvårlig tidsskrift som fungerer som et «Forum für junge Literatur». Jeg visste godt at det skulle komme, men da det først lå der og jeg så et litt for velkjent glis under overskriften «Autoren» ... vel, hva kan jeg si? Fytti rakker'n så kult å finnes på tysk også! Det dreier seg om to fortellinger fra «Du», en som heter «Jobben din» og en som heter «Sommerjobb». Tekstene er oversatt av Gabriele Haefs. Og med hennes tillatelse legger jeg ut den ene - «Sommerjobb» - her, for de tyskkyndige. Om bloggen plutselig skulle gå hen og bli poppis på kontinentet, kommer helt sikkert den andre også!

Dein Job
THOMAS J.R. MARTHINSEN

Später sprachen wir über deinen Job, Else-Marie. Anfangs zögertest du ... Wir hatten vielleicht beide sechs Halbe getrunken, wir hatten die meisten Themen durch, hatten sie ausgemalt, mit breitem, ehrlichen Pinsel, und nun erkundigte ich mich also nach deinem Job. Danach, wie es ist, das hier, Leben zu retten oder jedenfalls die Leben zu erleichtern, die fast vorüber sind. Ich fragte, ob du schon viele habest sterben sehen. Ob ich schon viele Tote gesehen habe?, fragtest du. Nein, sagte ich, ich meine den Übergang, hast du jemanden sterben sehen? Ja, sagtest du, mehrere sogar. Du scheinst dich sehr für den Tod zu interessieren, sagtest du. Ich weiß nicht, sagte ich, aber es fasziniert mich, alles läuft doch darauf hinaus, wir wissen doch nichts darüber, niemand von uns, obwohl wir wissen, daß er kommt. Du sahst mich an, dann sagtest du: Irgendwer hat einmal gesagt, daß wir einsam geboren werden und einsam sterben, egal, ob du die ganze Familie um dich herum hast, du bist doch mutterseelenallein. Ja, sagte ich. Dann fingst du an, über schmerzstillende Mittel zu reden, daß man lieber zuviel Morphium gibt als zu wenig. Du sagtest, daß die meisten sogar durch die Medikamente sterben. Passive Sterbehilfe, sagtest du. Ich stellte irgendeine Frage nach diesen Medikamenten, wie man sie nimmt. Du sahst mich an, zögertest, ehe du sagtest: Intramuskulös oder intravenös. Du sahst plötzlich aus, als ob du Angst hättest, mich zu langweilen. Als ob das, wovon du erzähltest, Hautschichten und unterschiedliche Wirkung von schmerzstillenden Mitteln, mich langweilte. Deshalb beugte ich mich über den Tisch vor, schob das Bierglas ein wenig nach rechts, und dann sagte ich: Ich frage das nicht aus Höflichkeit. Ich frage, weil ich es wissen möchte. Das schien dich zu wärmen, du lächeltest erleichtert, ein kleines Seufzen. Und ich dachte an deine Unterlippe, sie sah plötzlich so naß aus, du feuchtetest sie mit der Zunge an, garantiert unbewußt, und nun redetest du über Tod und Exkremente und Insulin, und ich hörte mir alles an und zugleich bewunderte ich einfach nur diese nasse Stelle, ein bißchen heller, heller als der Rest der Haut, diese helle Haut auf deiner Unterlippe. Sie war irgendwie nicht ganz lippenfarben, sie sah aus wie gebleicht. Ja, diese Lippe sah ein bißchen ungewaschen aus. Das war einfach wunderschön. Dann sagtest du, denn du mußt gemerkt haben, daß ich ein wenig in meinen Gedanken versunken war: Du siehst traurig aus. Traurig?, sagte ich. Ja, traurig, du siehst traurig aus.

Übersetzung aus dem Norwegischen von Gabriele Haefs

fredag, november 12, 2010

Vend øret mot Irland

I en tid nå har jeg holdt på med en bok man ikke skulle tro trengte så mye tid. Den er ei lita flis, novellesamlinga til den irske musikeren, skuespilleren og forfatteren Mick Fitzgerald. Tolv korte fortellinger fordelt over søtti sider. Ja, det er vel stoff til en halvtime, tenker du kanskje. Jeg vil påstå noe annet. For vel er historiene knappe og selve formatet lite, men Fitzgerald har klart å snekre tolv romaner inn i tolv noveller.

Musikere kjenner godt til uttrykket en session. Og når man setter seg ned med denne boka, er det akkurat som man sier ja til det: en improvisasjonsrunde. Enten kan man gi seg over til det som plutselig skjer, eller så må man ty til noe annet. Men om man blir - til den siste pinten er drukket, for å si det slik - får man mye igjen.

Først kan det se ut som det bare handler om musikere. I de to første novellene dreier det seg om det å stå på scenen og se ut, det handler om kraftstykket det kan være bare å komme seg opp på scenen, og det handler om hvor broket forsamlingen som står der oppe kan være. Men så, idet jeg tok meg i å tenke at den ville hit, boka, og ikke lenger, så skjedde det noe. I "The First Hour of Darkness" - og senere i "The Chicken House" - er det som om boka skrur seg ned et par hakk. Så handler det plutselig om utfordringene ved å finnes. Ved å leve et sted like før man må flytte. Å se livet man har hatt til nå, sakte gå i oppløsning i det tidlige morgenlyset. Det er to store noveller, dette.

I novella "Angel" forflytter Fitzgerald leseren til Georgia, USA. Også "Wet Gabardine" har noe av det samme. Det er gammel kjærlighet, det er gjensynet man ønsker, men ikke orker. Det er synet av noe som en gang var, men som er forbi. Det er det søte i det vonde, og det er så knapt og så godt skrevet. For det er i formuleringene musikken gjemmer seg i denne boka. Man kunne kanskje si at det er slik i de fleste gode bøker.

"Session" utkommer samtidig på tysk og engelsk, etter at oversetter Gabriele Haefs har funnet fram torturinstrumentene sine for å få forfatteren til å gi fra seg historiene sine. Det skriver hun i etterordet iallfall. Jeg tør vedde på at du burde plukke den opp. En smaksprøve finner du her.

tirsdag, oktober 05, 2010

En av høstens perler

Min anmeldelse av Tove Nilsens «Nede i himmelen» for ABC Nyheter:

Varmt og trist om kjærlighet, mener vår anmelder om Tove Nilsens nyeste bok

(ABC Nyheter): Man skulle kanskje tro det ville bli en nostalgisk tur ned minnenes gate, men Tove Nilsens «Nede i himmelen» om 1960-tallet er blitt en vakker, vedkommende og sterk fortelling om hvordan to mennesker som elsker hverandre plutselig forsvinner for hverandre.

Før man gikk på månen
Det er den siste vinteren før mennesket erobrer månen. Det er det siste året jenter og gutter, kvinner og menn kan kikke ut av blokkleilighetene i drabantbyen Bøler og opp på månen og tenke at der, langt der oppe, er det ingen som har vært.

På mange måter er det avskjeden med en virkelighet og en nølende velkomst med en ny. Tove Nilsen beskriver overgangen overbevisende og med stor kjærlighet.

Romanen «Nede i himmelen» beveger seg i det samme sporet og er befolket med de samme menneskene vi hørte om i «Skyskraperengler», «Skyskrapersommer» og «G for Georg». Men det er ikke slik at man må ha lest de forestående bøkene for at den nye skal gi mening. Den står pålestøtt på egne bein.

Den ubegripelige kjærligheten
«Nede i himmelen» handler om jeg-personens tenåringssår og oppvekst på Bøler, men først og fremst handler den om den merkelige, uoverkommelige kjærligheten hun har til Goggen.

Problembarnet Georg Hagen som vokser opp med en far som slår ham om han har glemt en vott på skolen, som kjefter på ham og juler ham opp bare han søler suppe på skjorta ved middagsbordet.

Jeg-personen vokser opp med sine egne problemer i forholdet til foreldrene, som elsker hverandre og som elsker henne, men som likevel gjør noe med henne. Som gjør henne til en person som dømmer seg selv på om hun klarer å smile, klarer å fornekte følelsene sine, vise seg som en flink pike. For da, tror hun, holder hun foreldrene samlet. En av de forbudte følelsene er de hun har for Goggen. Som foreldrene krever at hun holder seg borte fra.

Fortelleren i boka, den samme jeg-personen som det handler om, skriver boka fra et punkt i tid fjernt fra Bøler-oppveksten. Men hun vil tilbake dit, skriver hun, for å forstå hva som skjedde. Hvordan to mennesker som elsket hverandre uten ord, eller på grunn av den talende tausheten de delte, ble drevet fra hverandre – hvordan de to elskendes forhold ble som to parallelle linjer som aldri igjen kunne møtes.

Stemningsrapport fra en glemt tid
Når du leser «Nede i himmelen» er det som om Tove Nilsen forvandler omgivelsene rundt deg. Det skjer veldig raskt, bare få sider ut i romanen: Plutselig befinner du deg på Bøler vinteren 1968. Historien er så velskrudd, så sammenhengende og så troverdig at det er en fryd å få være med. Detaljene fra familielivet og glimtene fra samspillet mellom alle de unge som vokser opp med det felles at de bor i en blokkbush utenfor Oslo, er et rått glimt inn i en tid som for lengst er forbi, men som Tove Nilsen vekker til live på en sånn måte at det virker så himmelskrikende lett, som om hun har tilgang til det uten å anstrenge seg.

Dette er et særpreg på gode romaner, når du glemmer at du egentlig «bare» leser en bok, og plutselig har investert så mye følelsesmessig og tankemessig i den virkeligheten som utspiller seg mellom permene, at alt du har lyst til, er å fortsette å lese.

Vondt og verre
Mens jeg-personen sliter med et foreldrepar som tidvis dykker ned i en formidabel skyttergravskrig innenfor husets fire vegger, kjemper Goggen ikke bare med krangler rundt middagsbordet, men med en far som denger ham og en mor som ikke foretar seg noe som helst. Kontrasten er slående mellom de to. De deler oppgang og alt som skiller dem er noen vegger og noen etasjer fulle av armatur, ledninger og støpejern, men likevel bor de i hver sin verden. Goggens verden får vi se gjennom jeg-personens opplevelser av gutten selv. En snill fjortenåring som kommer fra et personlig helvete av omsorgssvikt og vold, en fjortenåring som elsker henne uten ord – og som hun ordløst elsker tilbake.

I mellomtida sliter hun med det som kanskje må kalles en manisk-depressiv mor på den ene siden og en overivrig, guttaktig far på den andre. For å sørge for familielivets fred, gjør hun seg til tilværelsens lim. Viktigere enn å ta side, viktigere enn å kjefte på foreldrene eller fortelle dem hva hun egentlig syntes, blir det å gjøre slett spill til gode miner, for å si det slik. Hun er bare fjorten år, men hun er på følelsesmessig overarbeid i forhold til foreldrene. Hun skriver:

«Når tomheten inntok huset, eller rettere, mors hode og hjerte, kunne hun sitte på kjøkkenet og røyke og være fjern og utilgjengelig. Det var da hun sa at hun ikke hadde noe å leve for. Du har jo meg, tenkte jeg, men skjønte at det var en selvopptatt replikk som burde holdes inne. (…) Det gjaldt å lytte, ikke si henne imot, være så stille og usynlig som mulig, tenke seg vekk, bli en beholder med plass til alle ordene, utbruddene og hulkingen hennes»

«Smil og vær glad»
Dette tilspisser seg, denne hensynstagenen til foreldrene, etter hvert som Goggens skjebne blir utbrodert. Der hvor jeg-personen egentlig hadde hatt behov for å snakke med foreldrene om kjærlighetsproblemene sine, der hvor hun hadde hatt behov for å bli sett i stedet for selv å skulle se, blir hun en liten voksen. Hun har øyne og øre på stilk, alltid forberedt på å tilpasse seg foreldrene og deres labile humørsvingninger. Og hun lærer seg en overlevelsestaktikk som, aner vi, kan komme til å gjøre stor skade på henne i årene etter at denne romanen er over. Hun skriver:

«Så gjalt det å smile forsiktig og oppmuntrende, bare som en antydning, en påminnelse om at smilet fremdeles fantes, så bredere, snillere, som et løfte om at gleden ville dukke opp igjen, så muntrere, mer løssluppent. Mostandens estetikk, det var Smilte for meg. Som jeg lærte meg smilets mange nyanser og variasjoner! Når jeg seinere skulle se reisebrosjyrer som lokket med Smilets Land og Smilets Kunst, tenkte jeg hvorfor skal jeg dit, i det landet har jeg jo alltid bodd, den kunsten mestrer jeg til fulle»

Lojalitetsdillemmaer
Det som særpreger boka, er måten Tove Nilsen presenterer, utdyper og problematiserer ulike lojalitetskonflikter på. Den som handler om hvem av foreldrene sine man skal holde med når det røyner på, den som handler om hvorvidt man skal følge hjertet eller fornuften, og den som handler om man skal akseptere bakgrunnen sin eller løsrive seg for å bli noe annet, en annen, et «bedre» menneske. På denne måten stiller Tove Nilsen en rekke av de spørsmålene vi alle stiller oss – hele tida – og, i motsetning til hva man kunne frykte, gir hun oss ikke enkle, snusfornuftige svar. Nei, hun lar spørsmålene fylle, lar dem få plass – på en sånn måte at spørsmålene integreres i historien om disse livene, familiene, kjæresteforsøkene det handler om. Et sted skriver hun:

«Uansett hadde jeg ingen plikt til å fortelle Goggen hvor jeg hadde vært. Hvis jeg sa det, hvis han fikk vite at vi hadde vært i Nasjonalgalleriet, ville Goggen begynne å le eller se uforstående på meg og et gap ville åpne seg. – Åssen galleri? ville Goggen spørre, og hvis jeg svarte at det var et galleri for billedkunst, ville gapet bli så stort at det ikke gikk an å komme over. Det er jo derfor jeg skriver denne historien, fordi jeg ikke orker at noe så tilfeldig som realitetene skal få styre, fordi jeg ikke orker at akkurat vi to skulle ende som uløselighetene i geometrien, de linjene som dro i så forskjellige retning at de aldri mer ville tangere hverandre.»

Av alle disse lojalitetslinjene som snor seg på kryss og tvers gjennom boka, er det som står og nærmest dirrer mellom jeg-et og Goggen det vakreste og vondeste. Det er det som betyr noe; om alt annet skulle feile, om alt annet ble tatt bort, er det dette dillemmaet som virkelig sier noe om hovedpersonens liv. Det er når hun har valget mellom det lette og fornuftige på den ene siden – og det kompliserte og lidenskapelige på den andre, at Tove Nilsen briljerer med en menneskeforståelse, en kjærlighet og en sensitivitet for valgets kval som løfter denne boka opp til å være en av bokhøstens ubestridte perler.

torsdag, september 02, 2010

Murakami: «Go to bed early!»


Billettene til Haruki Murakamis opptreden på Litteraturhuset i Norge mandag 23. august ble utsolgt på 12 minutter. Det vil med andre ord si at det var Rolling Stones-tilstander i billettsalget til foredraget og intervjuet med den japanske forfatteren. Og når jeg ikke klarte å klore til meg billett til Rolling Stones’ Bergen-konsert i 2006, klarte jeg naturligvis heller ikke å få tak i en Murakami-billett i Oslo. Ikke kunne jeg bli lenger i Norge heller, jeg måtte hjem til Danmark før Murakami-festivalen gikk av stabelen. Tough luck, tenkte jeg.

Men så er det det, da, at noen ganger snur tilværelsen. I 2007 rullet Rolling Stones igjen ut på landeveien (eventuelt kom de flyvende i privatflyene sine for alt jeg vet), og jeg fikk billett. Jeg var en av dem som hørte Mick Jagger lire av seg norske setninger foran et publikum svett av lykke på Valle Hovin stadion i Oslo. Jeg var en av dem som så Keith Richards entre scenen i en leopardfrakk som det var den mest naturlige ting i verden. Hvilket det jo også er, når man heter Keith Richards. Da kan det meste bli naturlig.

Jeg kom altså hjem til Danmark. Til landsbyen utenfor Odense, til kuene som knasker eplene vi kaster over gjerdet til dem, til høsten som stadig spiser større biter av en sommer som snart er overstått. En kveld satt jeg og søkte rundt etter oppdateringer om Murakami-besøket. Jeg leste intervjuene i Aftenposten, Dagens Næringsliv og Fredrik Wandrups møte med Haruki i Oslo. Og jeg var misunnelig som jeg sjelden har vært. Hvorfor er det så om å gjøre å møte ham? tenkte jeg. Og jeg hadde vel ikke noe egentlig svar, ikke noe logisk iallfall, det ble med fornemmelsen, med lysten til å møte ham, til å se hvordan han virket når han sto der, Haruki Murakami og fortalte om bøkene sine.

For moro skyld søkte jeg på «Haruki Murakami Danmark 2010». Jeg hadde ikke ventet å finne noe som helst. Men fant jeg noe? Å jada. Det finnes i dette flate landet en forening som kaller seg Verdenslitteratur på Møn. Møn er en idyllisk liten øy helt syd på Sjelland (også kjent som Djeveløya), hvor det ikke skjer så mye året rundt, annet enn at de hver sommer kliner til med et møte med en av verdenslitteraturens storheter. Og hvem skulle komme til Møn i 2010? Hvem skulle erstatte byløpingen i Tokyo eller Kyoto, Yasu og Oslo med Møn om det ikke var selveste Murakami?

Joda. Haruki Murakami hadde rett og slett lagt inn i sitt tettpakkede program at han skulle stjele seg til en ukes opphold i Danmark. Arrangementet var naturligvis utsolgt. For lengst. Men jeg hadde fått blod på tann. Jeg søkte etter billetter. Fant ingen. Søkte mer, søkte på Guloggratis (ei blekke man vanligvis får på døra hvor privatfolk selger gamle stoler og gamle bikkjer) og jeg søkte på Den Blå Avis (tilsvarende, bare en anelse mer oppfrisket, kanskje). Og der fant jeg den. Annonsen hvor det sto: Haruki Murakami på Møn, én billett til salgs.

Klokka var halv elleve på kvelden. Jeg er godt oppdratt, så godt at jeg vet det er skammelig å rykke noen ut av kveldens fred og ro etter klokka ti om kvelden. Men jeg satt på rommet mitt og kjente adrenalinet pumpe, tenkte: Hvis jeg ikke ringer nå, og på norsk får fomlet gjennom beskjeden om at jeg vil kjøpe den billetten koste hva det koste vil, er det noen annen som får den. Garantert er det, at når jeg våkner i morgen og ringer, er det en søvnig danske som svarer at den, haha, den er da solgt for lenge siden.

Så jeg slår nummeret. Jeg får et hei, og så begir jeg meg ut i en lang regle om at jeg vil ha billetten. Mannen i den andre enden ler av begeistringen min, og sier at ta det helt med ro nå, jeg holder den av til deg, kommer du i morgen?

Om jeg gjorde. Dagen etter lånte jeg en bil og kjørte hjem til mannen med billetten. Jeg banket på, og var naturligvis redd for det meste, så som at det hele skulle være en spøk eller at denne mannen egentlig var ondskapen selv og hadde planer om å ta knekken på meg. Slik blir det når adrenalinet pumper motstandsløst gjennom kroppen. Men da jeg ringte på, var det vennligheten i egen person som åpnet døra. Han ba meg inn, jeg trengte ikke engang ta av meg skoene, og jeg fikk både billett, veibeskrivelser og mannens personlige Murakami-historie på kjøpet. Jeg takket i dyre dommer og sa han var et nydelig menneske.

Dagen etter sto jeg opp med kuene, og ble kjørt til togstasjonen. Toget tok meg fra Odense over Storebæltsbroen til Ringsted, hvor jeg bytta tog til Vordingborg, et merkelig gudsforlatt sted som tydeligvis hadde bussforbindelsene i orden. Jeg satt i solsteika og ventet på buss 62. Jeg betalte for meg og ble kjørt sydover på Sjelland. Snart kjørte bussen inn i Lendemark, og alt jeg vet om det stedet, er at der er det et busstopp. Jeg hoppet av, gikk den snaue kilometeren til Roskilde Teaterhøjskole hvor arrangementet skulle holdes. Jeg var to timer for tidlig ute. Jeg fikk disse to timene til å gå ved å drikke noen glass hvitvin i parken, og rusle ned til vannet hvor jeg satte meg på en stein og forsøkte å finne en slags ro. Det var tett på umulig.

Så ble klokka to. Salen var stappfull av finkulturelle mennesker som var invitert eller hadde betalt den dyre billetten. Det slo meg at det var altfor mange gamle mennesker der, Murakamis univers tatt i betraktning. Jeg var en av få unge. Jeg følte til og med at noen av dørvaktene (også de gamle damer) kikket mistroisk på meg idet jeg ankom, men jeg hadde billetten i hånda og ble vist min plass. Litt før klokka to kom en eldre, japansk dame inn i salen fra en dør i veggen. Jeg hadde aldri sett henne før, men jeg visste hvem det var. Yoko Murakami, kona til Haruki Murakami. Hun var elegansen selv, iført en sort drakt, sølvsprakende hår og tung hud over øyelokkene. Hun satte seg ned like foran meg. Alt jeg rakk å tenke før Haruki Murakami selv kom inn, var at jeg var in the presence of greatness. Jeg ante ikke hvorfor, men det var en naturlig tanke.

Så kom altså Murakami selv inn gjennom samme dør. En kortvokst, sprekt utseende japaner med kullsort hår, gjenkjennelige ansiktstrekk og en sympatisk utstråling. I Aftenposten-intervjuet sa han at han har null utstråling, men det er naturligvis løgn. Først var det opplesning. Jeg skal ikke referere fra den, men jeg er nødt til å si at det var fascinerende å høre Murakami lese på japansk. Det var noe rasende, mumlende over lesningen, det var et alvor der, som gjorde humoren (og jeg kan ikke japansk) tydelig, og som også smittet over på hans danske oversetter Mette Holm som leste opp samtidig med ham. Så var det pause. Et nytt glass hvitvin. Mingling i parken. Jeg som gikk ned mot vannet igjen. Jeg stjal to epler fra noen epletrær, og hadde bare lyst til å finne ut av hvor Murakami oppholdt seg, så jeg kunne gå bort, unnskylde meg på japansk (sumimasen) og takke ham for at han gidder. Men alt jeg så, var kona hans, og et eller annet ved henne gjorde at jeg tenkte at hun skulle få være i fred.

(Senere, etter at alt var over, tok jeg mot til meg og gikk opp, stilte meg foran Murakami. Jeg bukket dypt som seg hør og bør. Jeg sa sumimasen, han kikket meg inn i øynene, og jeg sa: Arigato. Jeg stakk fram hånda, som han tok i sin, og han så på meg, smilte og sa Domo-arigato.)

Etter pausen, skulle Murakami intervjues av Dansk Radios «Deadline»-anker (du kan forestille deg en av disse selvbevisste, selvopptatte journalistsluggerne som egentlig er mer opptatt av hvordan publikum oppfatter dem enn intervjuobjektet). Det ble en time med malplasserte spørsmål og knivskarpe svar, og omsider nærmet det seg slutten. DR-programlederen spøkte og lo, mens Murakami var tydelig utilpass med de stadige innhuggene i hans egen intimsfære (DR-journalisten ønsket tydeligvis å gi publikum inntrykk av at han og Murakami var gamle kompiser som uten problematikk tok hverandre på knærne for å understreke et latterlig godt poeng). Han hadde et siste spørsmål, sa han, DR-programlederen. Han tok en kunstpause og kikket utover salen. Smilte innforstått – og sa: Du som er en av verdens største forfattere, du har et moralsk ansvar overfor leserne dine, og alle disse menneskene i publikum, derfor vil jeg utfordre deg. Challenge me? sa Murakami på sin aksenttunge engelsk. Ja, utfordre, sa programlederen. Ok, ok, sa Murakami. Programlederen: Jeg vil be deg om å gi et råd for tilværelsen for alle disse menneskene, meg selv og alle de som sitter her, jeg vil be deg om å gi ditt best piece of advice in life. Murakami kikket på ham. Lenge. My best piece of advice? sa han. Å ja, nikket programlederen, stappfull av selvtillit. Han trodde han hadde fanget den store japanske dikteren nå, satt ham i et vanskelig hjørne.

La meg bare si det sånn at Murakami tok seg tid.
Veldig lang tid.

Så så han opp, ut mot publikum, som om han ønsket seg barmhjertighet, før han så på programlederen, tok mikrofonen opp til munnen og mumlet raskt:

Go to bed early.

onsdag, september 01, 2010

Forakt for vanlige folk

Min anmeldelse av Laila Stiens «Hjem til jul» for ABC Nyheter:

Den nye boka fra «Norges novelledronning» Laila Stien, «Hjem til jul», fungerer som en abdikasjon fra tronen. Samlingen er kjedelig skrevet om tanketomme pappfigurer som aldri blir menneskelige.

(ABC Nyheter): Laila Stien er kjent for å skrive om «vanlige» mennesker. Om de som ikke finnes i nedtegnelser om store mennesker, ja, de som nesten ikke finnes beskrevet i det hele tatt. Man kunne kanskje si at hun er kjent for å skrive om menneskene utenfor litteraturen. Om dem som sjelden slipper inn. Dette har ført til at Stien har fått en helt egen posisjon i norsk samtidslitteratur. Men med den nye novellesamlingen «Hjem til jul» blir det tydelig hvor problematisk det kan være å skildre «vanlige» mennesker. Faren er at man gjør dem dummere enn de (i virkeligheten) er.

De tjue fortellingene i «Hjem til jul» blir fortalt av jeg-fortelleren Betty, en dame på rundt femti år. Historiene er skrevet fra et punkt utenfor teksten, og alle historiene er tilbakeskuende, det er nær fortid hun forteller om. Og i denne nære fortiden var både Betty og de andre «jentene» i venninnegjengen hun skriver om, gifte. Nå er de skilte – og Betty foretar en slags oppsummering av ymse episoder og opplevelser damene har hatt sammen. Det handler om ektefeller, halvvoksne barn og plutselige erkjennelser av at tyngdekraften har fått det meste på kroppen til å dras ufrivillig mot bakken.

Forkledd roman
Det som først og fremst kjennetegner novellesamlingen, er at den egentlig er en roman. En roman oppdelt i tjue mindre fortellinger, som fungerer som en helhet. Hvorfor Laila Stien har valgt å utgi boka som novellesamling, er et åpent spørsmål. Det er kanskje mulig å tenke at en av grunnene er at det er det mest lettvinte. At i stedet for å skru fortellingen om Bettys liv (og livene til venninnene hennes slik hun opplever dem) sammen til en helhet, har forfatteren kort og godt ikke tatt seg bryet med å sy dem sammen. Det er synd, for resultatet er at det som sikkert hadde fungert godt som en episodisk roman, blir en svak samling fortellinger. Først og fremst fordi vi i flere av fortellingene får opplysninger vi allerede har fått – i flere av de andre. Man kunne kanskje mene at forfatteren med dette grepet har ment å åpne opp for at man kan slå ned på en tilfeldig fortelling i boka. Men så er det også lett å ty til bortforklaringer i stedet for å si det som det er: Boka virker som en halvveis utarbeidet roman.

Stereotypt om mann og kvinne
Betty er en dame på rundt femti år, som bor i en typisk norsk småby eller bygd. Hun holder seg i og forholder seg stort sett til hva som skjer i nabolaget og innenfor hjemmets fire vegger. Tidligere var hun gift, nå lever hun et liv i et «én-personshushold med sporadisk besøk av utflytta avkom. Mer og mer sporadisk.» På dagtid arbeider hun som hjelpepleier på det lokale sykehjemmet. På fritida treffer hun gjerne venninnegjengen. Her møter vi Rita, Veronica, Marianne og Sigrid. I bakgrunnen – eller rettere sagt: på overflaten – i de fleste av fortellingene spøker ektemennene til damene. Det vil si: de forhenværende ektemennene. Som sagt, er de alle skilt. Bortsett fra Sigrid, da, som er gift med muslimske Ahmed. Noe som jo heller ikke er problemfritt.

Det største problemet med Laila Stiens nye bok, er at den behandler kvinner og menn på en nærmest utrolig stereotyp måte. Her opptrer kvinnene som en slags velvillige ofre for ektefellenes mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Boka åpner eksempelvis med at venninnegjengen drar på hyttetur. Dette er ikke noe de først og fremst gjør for sin egen del, som man kanskje ville tro at venninnegjenger gjør i 2010. Nei, de gjør det, skal vi tro fortellerstemmen, for å gi ektefellene ei lekse. Sigrid – hun som er gift med muslimske Ahmed – har lyst til å dra, og de andre damene overtaler henne til å bli på hytta:

«Vi sa ingenting om bilkjøring, men minte henne om hva som var poenget med denne turen, nemlig å gi mannfolkene en ørliten mulighet til å registrere at vi fantes, det vil si at når vi ikke var der, så var det noe som mangla. Dette var viktige ting, mannfolk har en lei tendens til å miste perspektivet, og i den saken trodde vi ikke et øyeblikk på at mannen hennes var så veldig mye bedre enn de vanlige døpte og konfirmerte som vi kjente.»


Hva lærer vi her? Jo: Mannfolk er er dumme. Kvinner gjør ikke noe på egenhånd for sin egen skyld. Og muslimske menn er nok – ganske sannsynlig – hakket verre. Dette sitatet er talende for resten av boka. Mannfolk er opptatt av øl, å se på tv, bygge muskler. Kvinnene på sin side er opptatt av å lage mat, stelle for de halvvoksne barna og holde kjeft når mennene øser seg opp over problemer i hverdagen. Altså: Skru tida femti-seksti år tilbake i tid og du befinner deg i Laila Stiens mann/kvinne-univers.

Premisset er: Menn er mangelfulle, grunne vesener, kvinner har det vondt, trist og tungt innimellom hverdagssyslene. Det er fristende å spørre: Ja, og hva så?

Om de enkle, vanlige - og dumme
Personene som opptrer i boka – iallfall slik vi får dem presentert gjennom Bettys fortellerstemme – er alle enkle, nokså ureflekterte mennesker. Livet roterer rundt hverdagsspørsmål, men i motsetning til virkeligheten hvor hverdagens gjøremål og hendelser er av betydning for hver enkelt av oss, blir hverdagen og det «vanlige» i boka nærmest en kulisse. Samtlige av fortellingene i boka er befolket av tanketomme, sneversynte kvinner som baktaler hverandre, som synes mannfolk er noen egosentriske typer – og som kjemper en kamp om en tilværelse som det tilsynelatende ikke finnes noen som helst grunn til å kjempe for!

Noen bøker tar for seg livene til «vanlige» mennesker på en måte som lar leseren forstå at vi alle er vanlige og at vanlige problemer bestandig rommer betydning for enkeltmennesker. At vanlige problemer alltid er uvanlige, for dét mennesket som opplever dem. Det finnes mange eksempler på slik litteratur, ja, for ikke å si: det meste av alt som skrives, handler om slike mennesker. Om deg og meg. Eller om det som kunne vært oss. Vi kan lett finne eksempler på norske forfattere som behandler dette på en måte som gjør historiene vedkommende og vesentlige, som for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik, Johan Harstad og Ingvar Ambjørnsen. For ikke å nevne Karl Ove Knausgård.

I Laila Stiens bok, blir det vanlige nesten en slags parodi. Ekteskapet framstår for eksempel som utelukkende én ting: En tragedie som utspiller seg mellom to (overdrevent) stereotype og uforenlige kjønn. Den dumme mannen med musklene. Og kvinnen som holder kjeft, steller i huset og ikke drømmer om et større liv. Det er som om forfatteren har bestemt seg for å senke seg ned til et nivå i befolkningen hun tror finnes: Et nivå av fraskilte husfruer som fortviler over disse skrekkelige mennene, om lesesirkler og Margit Sandemo, om mislykkede hytteturer og utflyttede barn som sjelden kommer på besøk. Men et slikt nivå går det ikke an å senke seg ned til, for gjør man det, «senker seg» viser man en forakt for de menneskene man skriver om. Det er tilfellet i Laila Stiens nye bok. Ok, kan man si, men hvordan gir dette seg uttrykk i boka? La oss ta et eksempel: I fortellingen «En sunn sjel I» forteller Betty om den gangen ektemannen Roald bestemte seg for å trene til Birkebeinerrennet. Hun synes hele treningsmanien er litt komisk (selv om hun er glad for det hverdagslige overskuddet):

«Men jeg var hyggelig og oppbackende, det skal jeg ha, sa sånt som for eksempel at: - Det blir sikkert morsomt. – Blir godt å komme i mål, tenker jeg. – Du klarer nok merket du, så hardt som du trener. Hyggelige ting. Som hjalp på iveren, det kunne jeg tydelig merke. Et par ganger hendte det at han gikk rett ut i kjøkkenet og tok oppvasken.»

Både kvinnen og mannen blir her redusert til to vandrende klisjeer. Klisjeer som virker utdaterte, meningsløse og – rent ut sagt – for dumme.

Tronen står ledig
Det er ganske uforståelig, hvis man skal dømme ut fra denne samlingen fortellinger, å ta innover seg at Laila Stien er kjent som en av landets fremste novellister. Av de i alt tjue fortellingene er det bare to som bærer i seg løfter om noe større enn minutiøse, klisjefylte beretninger om en hverdag som føles overfladisk og fordummet. Det er de to fortellingene «Snøkrystaller» og «Seremoni». Bare i disse to evner boka å berøre, å vise at menneskene det fortelles om gjennomgår noe som kan ha betydning utover de papirluktende, stive karakterene i boka.

Hvis Laila Stien har vært Norges novelledronning står tronen nå med andre ord ledig til dem som vil overta. Og hvis du skal kjøpe deg en bok eller gi bort en bok til jul, la det for din egen skyld og dine familiemedlemmer og venners skyld bli en annen bok enn «Hjem til jul».

1 av 6 stjerner.

søndag, august 22, 2010

Møt Solstad, Fløgstad & Willis


Du tenkte kanskje at det var en fryd, en udelt glede, noe lettsindig. Men å intervjue Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Herman Willis samtidig - se, det var alt annet enn lett. Her kan du lese Magasinet-intervjuet mitt med dem:

Forfatterne Fløgstad (66), Dag Solstad (69) og Herman Willis (56) har det litt som turister i Norge: Ser ting utenfra. Det er det blitt bok av.

Utypisk norske

TEKST: THOMAS J.R. MARTHINSEN. FOTO: LARS MYHREN HOLAND.

- Å, sa Kjartan Fløgstad.
Vi hadde akkurat forespeilet han å intervjue ham, Dag Solstad og Herman Willis på Folkemuseet i Oslo. Willis har skrevet en samtalebok med de to forfatterne. I løpet av fjoråret har de møttes til dyptpløyende samtaler og latter både i Berlin og Oslo.
- Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg som en champagne-kork ved tanken på Folkemuseet, sa Fløgstad.
- Nei?
- Nei. Men det skal ikke stå på meg, altså.

Norsk Folkemuseum i juli. Turistene er her. De gamle husene lukter tjære. Vi er midt i kulturarven, midt i den norske klisjéen. Her er australiere og japanere, svensker og briter. Og de tre forfatterne.
Herman Willis har kalt boka «Tilværelsens utlendinger». Og de tre herrer befinner de seg litt på utsida av den vanlige, norske virkeligheten. De skriver bøkene sine i fred og ro - og innimellom åpner de munn og snakker om hva de har skrevet. Nå skal de snakke om samtaleboka, der den røde tråden er … ja, nettopp: at forfatterne befinner seg litt på sidelinja. Av det norske samfunnet.
De er midt iblant oss - og ser oss utenfra.

Dag Solstad er den første som ankommer. Lenge står han og nærmest virrer utenfor hovedinngangen.
- Ja. Hei, hei, hei. Jeg har ikke lest et ord av det som står i boka, sier Solstad.
Så ankommer Kjartan Fløgstad i buss. Og litt seinere kommer Herman Willis gående. Mannen som satte det hele i gang.
- Hvorfor kalte du boka «Tilværelsens utlendinger»?
Willis tenker bak mørke solbriller. Kaster håret bak skuldrene.
- La oss si det sånn: Hadde vi vært et band, en trio, så ville det være et passende navn.
- Diskuterte dere tittelen?
- Hverken Solstad eller Fløgstad var begeistret, men de sa ok. Det var vel også litt sånn det foregikk da John Lennon kom til de andre gutta og sa: «Vi kaller oss The Beatles». Noe skal det jo hete.

Minutter seinere ligger piknikteppet på gresset og forfatterne står og ser på det.
- Dere må gjerne ta plass?
Ingen rører seg.
- Vil dere ikke sitte på teppet?
- Altså, jeg har noe med knærne. Så hvis jeg setter meg ned der, kommer jeg meg ikke opp igjen, sier Solstad.
- Vanligvis har man jo et bord og noen stoler, mumler Fløgstad.
Vi henter et bord og noen stoler. Vafler, syltetøy og kaffe kommer på bordet. Nølende setter de seg ned. Willis åpner en medbrakt musserende vin på boks.

Ideen bak «Tilværelsens utlendinger» ble til da Herman Willis en gang i 2009 satt på nattoget mellom Madrid og Lisboa. Han leste romanen «Nattog til Lisboa» av Pascal Mercier. Hovedpersonen er en gymnaslærer som ikke klarer å forstille seg hvordan det ville være ikke å være gymnaslærer. Hvorfor kan han ikke det? tenkte Willis.
Så kom neste tanke: Hvorfor skriver Herman Willis? Hvorfor er han ikke rørlegger eller jurist?
Willis tenkte at spørsmålet kunne være interessant nok til å be-lemre andre skrivende med. Så han kontaktet Fløgstad og Solstad.
Hvorfor det ble akkurat de to, er antakeligvis like tilfeldig som bokas tittel. Noen skulle det jo være.
Resultatet er en samtalebok som er like brokete som forfatterne bak. De snakker om kultur og kunst, skriving og blogging, om Norge og utlandet. Og de snakker om hvordan det var før i tida - og hvordan vi har det i Norge i 2010.

Solstad og Fløgstad, det er vanskelig å finne fellestrekk mellom dem. Men de har begge vært her i etterkrigstida. De har sett olje-eventyret skyte fart. De vet hvordan det var i Norge før vi fant olja. Og de vet hva den har gjort med oss.
- Så hvordan har Norge forandret seg?
Solstad: - Absolutt til det verre. Vi har fått en ung generasjon av bortskjemte jævler. De er nesten ikke til å holde ut synet av, sett utenfra. De er så fryktelig selvtilfredse. Man tror det er en prestasjon å følge med på Internett! Man tror det er en prestasjon å kunne bruke en datamaskin! Jeg kan ingen av delene.
Willis: - I USA har man noe som kalles entitlement som er veldig i vinden for tida. Det handler om at de unge nærmest forlanger å bli betraktet som begavede. Man tror begavelse er et plagg man kler på seg.
- Men livskvaliteten til nordmennene har vel økt?
Solstad: - Hvis jeg ser på livskvalitet ut fra min definisjon, var det større livskvalitet før. Jeg personlig synes det er hyggelig at bussene går. Det gjør de jo ikke nå. For en generasjon siden, da gikk bussene.
- Har virkelig alt blitt verre?
Solstad: - Ja, og på alle mulige måter. Jeg kan ikke tenke meg én ting som er blitt bedre.
- Er du enig, Fløgstad?
Fløgstad: - Nei! Jeg vil ikke avsi moralske dommer. Men det norske samfunnet er først og fremst blitt rikere. Og det synes. Noe som ikke alltid er pent å se. Spesielt ser vi det i utlandet, hvor nordmenn har forstått at de er født på toppen av jordkloden. Dette er blitt synlig de siste ti-tjue åra, nå som rikdommen har gått opp for oss. Det er vanskelig å lære seg hvordan man skal være rik når det skjer så fort.

Det samlende punktet for samtalen mellom forfatterne, er om Norge bør ta til seg impulser - særlig i form av mennesker - utenfra.
«Det er et håpløst uaktuelt spørsmål, synes jeg, for det bor allerede såpass mange utenfra rundt i bygder og byer. De bor der nå, og de kommer til å bo der lenge etter at vi er borte. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt vi skal leve sammen med fremmede eller ikke; de er der og vi må finne fram til måter å leve sammen på,» sier Fløgstad i boka.
- Frp har en oppslutning på rundt 25 prosent. Hva sier det om oss?
Stillhet.
De tre forfatterne kikker ned i bordet eller ut i lufta.
- Solstad?
Solstad: - Nei, jeg tør ikke si det.
- Du tør ikke si det?
Solstad: - Nei, jeg har allerede sagt så mye stygt om Fremskrittspartiet.

Vi siterer fra boka:
«Først og fremst er det veldig trist at Fremskrittspartiet har over 20 prosent oppslutning. Det tar jeg tungt, for det er opplagt at rasisme ligger i bunn her. Det er så opplagt at vi bare får leve med at tyve til tredve prosent av befolkningen er rasister. Vi får bare finne oss i det, og for å si det rett ut, så har jeg blitt ganske kynisk etter hvert. Jeg orker ikke mer (ler). Jeg leste et innlegg i Dagbladet av en mann som drev med spørreundersøkelser, og han hadde spurt en dame om hva hun stemte på. 'Arbeiderpartiet', svarte damen, og så spurte han om hva hun syntes om innvandrere. 'Bare dritten' eller noe sånt, svarte damen, så kanskje Fremskrittspartiet bare er toppen av isfjellet, selv om jeg inderlig håper at det ikke er slik. Jeg kan bli veldig deprimert av dette.»
Solstad: - Jeg har skrytt av det offentlig, og jeg kan godt skryte av det igjen: Jeg har aldri hatt en leser som stemmer Frp. Det vil jeg aldri få, og jeg vil ikke ha det.
Fløgstad: - Det går jo an å snu det og si at 75 prosent ikke stemmer Frp.
- Hva skjer når olja tar slutt?
Fløgstad: - Olja tar slutt om 50 år. Det er jo et lite tidsperspektiv. Så spørs det om vi ikke må begynne å gjøre drittjobbene selv igjen.
Willis: - Vi kan si at naturressurser er en forbannelse. De korrumperer så ofte. Det å sitte med oljeressursene er vår svøpe.
Solstad: - På 1800-tallet gikk jo alle konkurs i Norge på grunn av trelastkrakket.
Fløgstad: - Det tar jo en stund igjen til Norge blir et oljesjeikdømme. Men det var flaks at olja havnet på norske hender.
Solstad: - Det husker jeg skjedde da vi var barn. Tenk hva som var skjedd om Norge ikke var en rik oljenasjon i Nato! Det tør jeg ikke tenke på.
Willis: - Hva har olja gjort med nordmenn? Jo, uansett hva slags problemer som måtte dukke opp, finnes det penger til å løse dem med. Dag er jo sønn av en by som har plyndret naturressurser før også.
Fløgstad: - Det er typisk norsk å overutnytte natur-ressursene. Se på hvalene og olja. Der har vi vært langt framme.
Solstad: - Har dere hørt om japanerne? Dere mener vel ikke at jeg skal sitte her og ta imot skyllebøtta på vegne av Sandefjord? Ikke faen! Man snakker om rikdom, men hva har olja gjort for meg? Jeg er 69. Det overrasker ikke meg at jeg har god levestandard, for jeg er forfatter i Norge. I andre land må man være krimforfatter for å leve av det.
Fløgstad: - Men vi er jo ikke representative, Dag.
Solstad: - Nei, nei, det er vi ikke.
Fløgstad: - Hva om du sammenlikner deg med dine barnebarn?
Solstad: - Har mine barn det bedre enn meg? Jeg er glad jeg ikke er dem, jeg. Bare det å sette seg to millioner i gjeld for å skaffe seg et hus! Jeg blir syk, jeg, når jeg hører snakk om boligfest og huspriser.


Forfatterne har tødd opp. De skjenker hverandre kaffe, Willis spretter en ny boks med medbrakt og vaflene går ned. En kjerrelast med turister kjører forbi i døsig tempo.
I boka spør Willis om Fløgstad gjør seg opp stygge tanker om nordmenn når han sitter på flyet hjem fra Latin-Amerika. Han er der ofte, Kjartan Fløgstad. Tidligere har han sagt at han betrakter Buenos Aires som sin andre hjemby. Men nei, han tenker ikke stygt om oss. Han har snarere med seg minner fra den Tredje verden med seg i bagasjen.
Fløgstad: - Å komme til Latin-Amerika var avgjørende for meg. Der fikk jeg en forståelse av ulikhet og rettferdighet, og av at den rike overklassen ville kjempe med nebb og klør for å bevare sin posisjon.
- Det er annerledes enn Norge hvor alle skal være like?
Fløgstad: - Her har vi jo råd til å outsource det ubehagelige. Her kan vi være humanistiske, ikke sant, fordi vi har fjernet det som er ubehagelig.
Willis: - Vi kan jo se på Russland som et moteksempel. De har ingen egalitære tanker, men de har kanskje medfølelse med folk som lider. For russere er det verre å mangle medlidenhet enn å se urettferdighet. Her i Norge er det nok mer motsatt.
- Er vi nordmenn selvopptatte?
Solstad: - Selvfølgelig, men det er alle nasjoner. Problemet med Norge er at vi har for lite selvtillit.
- Hvordan da?
Solstad: - Nei, se på meg! Altså: Sverige har et flott sted på Capri hvor forfattere kan dra til. Danskene har et kloster. Norge har ingenting. Sånn er det på nesten alle områder. Norge har ikke mye kulturell kapital, og det skyldes lav selvtillit.
Fløgstad: - Men ikke når det kommer til å rydde opp i konflikter andre steder i verden.
- Bryr vi oss ikke nok?
Fløgstad: - Jo, på det statlige og politiske plan bryr vi oss for mye. For eksempel i Guatemala og Colombia. Det gjør vi kanskje fordi våre egne problemer er for små. Vi rydder for mye opp i konflikter vi kanskje ikke forstår. Vi har levd lette liv. Norge har hatt en avsindig historisk flaks. Vi er en veldig privilegert generasjon. Økonomisk, men også fordi det har vært få opprivende problemer.

Apropros små problemer: Et sted i boka sier Solstad noe om sin egen produksjon:
«Jeg er veldig stolt av det jeg har gjort, jeg er det, men det er ikke mye, hvis man ser på hva som er viktig i denne verden. Hvis du ser på hvordan Norge har utviklet seg i denne perioden, så er det ikke mye å ha skrevet om en mann som har trøbbel med paraplyen sin».
- Dere blir antakeligvis stående som ganske få tids-vitner om hvordan Norge var?
Fløgstad: - Det har jeg tenkt lite på. Jeg er rettet mot dagens behov, dagens spørsmål. For å sitere Doris Day: «The future's not ours to see, que sera sera».
Solstad: - Det er jo noe jeg ikke har kontroll over. Hvis man tenker sånn, tenker man fort at verden vil gå i ens egen retning. Det har den ikke gjort hittil!
Det blir stille rundt bordet.
Willis tar en vaffelmunnfull, Fløgstad ser ut i lufta.
Solstad ser seg nervøst rundt.
Solstad: - Her ventet jeg altså på en motsigelse. Men den kom ikke.
- Mener du det?
Solstad: - Hehe, nei, jeg mener vel det stikk motsatte. Det er ikke nødvendigvis det store som blir stående som noe viktig. Små betydeligheter sperrer ikke for det store.

Rundt det gamle tunhuset kommer hesten med en ny ladning turister, en sky har lagt seg foran sola. Forfatterne reiser seg. Solstad litt stiv i knærne.
- Vil dere se igjennom sitatene deres?
Fløgstad: - Nei, det overlater vi til Willis. Han er hjernen bak dette.
Solstad: - Så kan man jo regne med at det står Herman Willis' navn bak alle replikkene som er gode.

onsdag, august 18, 2010

Velkommen til «Armadillo»


Noe av det siste jeg gjorde i Dagbladet Magasinet i sommer, var å dra til Danmark. Der møtte jeg Janus Metz, regissøren bak dokumentarfilmen «Armadillo» - som kommer på norske kinoer 27. august. Filmen handler om danske Afghanistan-soldater. Og den burde sees. For har du sett den, må du nesten tenke på krigen på en ny måte. Her kan du lese intervjuet:

Budbringeren

- Jeg dro til Afghanistan like mye for å filme Danmark.

Dokumentarfilmskaper Janus Metz (36) tar plass på stamkafeen Bankeråt i København. Filmen «Armadillon», om danske soldaters liv i Afghanistan, ble sluppet i Danmark mai, og skapte furore. Mediene har skrevet relativt lite om krigsdeltakelsen i det tidligere Taliban-styrte landet. Det har vært reportasjer om de 31 danske dødsfallene, i tillegg til rapporter fra oppdrag. Ikke ulikt situasjonen i Norge, hvor avisene først skriver mye når det går alvorlig galt. Som nå i sommer, da fire norske soldater mistet livet etter å ha kjørt på en veibombe.

Ni norske soldater er blitt drept i Afghanistan.

Utover det vet vi lite om soldatenes hverdag.

Det ville Janus Metz gjøre noe med.

«Armadillo» følger ei gruppe danske soldater som er på et seksmåneders oppdrag i Helmand-provinsen sørvest i Afghanistan. Stedet blir regnet som Talibans høyborg. De norske styrkene er stasjonert lenger nord i landet. Året er 2009. I tillegg til patruljering, venting og kjedsomhet, består soldatenes hverdag av blodige oppdrag, skarpe skudd og dødsfall.

I filmen ser vi en afghansk bondegård av hvit leirstein i det fjerne. De danske soldatene skal ut på overraskelsespatrulje for å vise Taliban hvem som er sjefen. De siste dagene har Taliban fått mer og mer overtaket. De vet hva de danske soldatene foretar seg, de vet når de forlater basen sin.
De danske soldatene vet ingenting.
Bondegården kan være full av fiendtlige soldater. Det kan være barn der. Eller tungt bevæpnede talibansoldater som ofte gjemmer seg blant lokalbefolkningen.
Soldatene nærmer seg gården som ligger halvveis skjult av grønne trær og kraftige busker. I enden av jordet går det dype grøfter. Skuddene kan komme når som helst. Men soldatene vet ikke hvor de vil komme fra.
Jordet er langt, åpent, talibanerne kan se hver minste bevegelse.


Den danske forfatteren Carsten Jensen har sagt at etter «Armadillo» vil det aldri være mulig å snakke om Afghanistan på samme måte som før.

«Det vil heller ikke være mulig å se på oss dansker på samme måte som før», fortsatte han.

- Det er faen meg utrolig at vi her i Danmark ikke forholder oss mer til krigen, sier Metz.

- Og sånn er det vel i Norge også? Fotografen Lars Skree og jeg var der i tre og en halv måned. Det var da det store dilemmaet ble tydelig, dilemmaet som handler om å skape fred med krig.

Vi hører plutselig den tørre knatringen fra maskingevær. Soldatene kaster seg ned på bakken, de skyter i lufta. Fienden er usynlig. Noen av soldatene klarer å nærme seg gården. En dansk soldat treffes i skulderen. Kameratene drar ham inntil en mur, gir ham morfin, en slurk vann. Han stirrer inn i kameraet med et vilt, oppsperret blikk. Han ser ut som et forskremt barn.
De andre lapper sammen det åpne såret. Over radioen kommer det beskjed om at en annen soldat er truffet i låret. Han ligger ute på jordet, og de må ut og hente ham.
Soldaten Daniel Ølby ligger bak et gjerde av trær. Det blir skutt fram og tilbake. Danskene er spredt i små grupper De har ingen oversikt. Kan ikke se verken fienden eller hverandre.
«Fuck, det er helt surrealistisk!» roper en av soldatene.
Daniel får beskjed over radioen om at talibansoldatene ligger i ei grøft bare tre meter unna. «Hva faen er det du sier?» roper han inn i radioen.
«Taliban ligger i grøfta tre meter foran deg! Kan du ta dem med en håndgranat?»
Han river løs en håndgranat, avsikrer den og kyler den ned i grøfta. «Bom-bom-bombe!!!!» roper en annen.
«Så skal det renses!» roper Daniel. Før han og en annen løper bort og fyrer av en hel serie skudd ned i grøfta.


I produksjonslokalene til Fridthjof Film viser Janus Metz fram den skuddsikre vesten og kamuflasjehjelmen med det danske flagget. Kollegene sitter foran Mac-ene sine, det spilles musikk, noen spiser lunsj på terrassen.

- Jeg lurte på hvorfor det er spennende å dra i krig og risikere livet for et abstrakt mål? Noen 20-åringer reiser jorda rundt med en ryggsekk, og selv om det er noe helt annet å reise ut i krig, er det noe av den samme oppdagelseslysten som ligger bak. En ytre reise blir en indre reise. Man går fra å være gutt til å bli mann.

- Hvordan opplevde du det?

- Soldatene må utvikle en grad av råskap, hardhet og kynisme, rett og slett for å holde ut. Et møte med de lokale bøndene er vanskelig når vilkårene først og fremst handler om de danske soldatenes egen sikkerhet. De bor i en borg. Så drar de ut, tunglastet med våpen, for å snakke med de lokale. Og de vet ikke om de er talibanere eller vanlige bønder.

Janus sitter i klipperommet og henter opp filmklippene fra Afghanistan. Han har vært redd flere ganger, mens soldatene må stenge følelsene ute. De må skyve bort angsten, paranoiaen. For angsten er farlig, du kan ikke være soldat når du er redd.

- I scenen fra grøfta handler det ikke lenger om mennesker. Plutselig ble det ok å ha slått noen i hjel. Der og da falt min verden sammen. Det blir som et syndefall. Soldatene tar en bit av eplet og kan aldri bli uskyldige barn igjen.

Armadillo-leiren ligger på en bakketopp med utsikt over et område som kalles Greenzone. Det er her kampene står. Leiren var opprinnelig en gammel, afghansk bondegård på den frodige jordstrimmelen som strekker seg langs Helmand-elvas bredder. Resten av området er stort sett ørken.

I dag er dette hjemmet til rundt 170 danske soldater.

- Filmen går så langt inn i krigens innerste nærhet, så langt inn i volden og barbariet. Et barbari som vi alle kanskje har i oss som mennesker, men som er tabubelagt. Som vår evne til å slå i hjel. Eller også lysten til det. Om du skraper i sivilisasjonens overflate, er det mørke og kaos under. I samfunnet gjør vi hva vi kan for å gjemme dette bort. Vi lager fengsler og sykehus, vi går til psykologer og har mentalinstitusjoner. Vi syr samfunnet sammen. Vi lukker for mørket. Og krigens mest radikale side er at du er sendt av sted for å drepe andre mennesker.

Grøftescenen er ikke redigert. Vi får se alt. Kaoset. Panikken. Øyeblikket når soldatene står ansikt til ansikt med fienden og må bestemme seg: Skal de skyte?

- Situasjonen er så ekstrem at den gjør noe med vår evne til å forstå virkeligheten. Når ting blir så voldsomme, oppstår det et eksistensielt tomrom. Volden inneholder en form for spørsmål uten svar. Det er absolutt nåtid, absolutt tilstedeværelse. Det er det få ting i livet som er. Religiøse øyeblikk, kanskje. Stor kjærlighet. Sex. Det er også uforklarlig.

- Hadde du betenkeligheter med å vise fram også disse sidene ved soldatene?

- Det er veldig sårbart for dem, men jeg måtte gjøre et valg. Vi polerer krigen hele tida, så vi slipper å ta stilling til den. Vi «nedkjemper» fienden. Vi «slakter» dem ikke, vi «skyter ikke armen» av dem. Men sånn er ikke virkeligheten.

For Metz handler «Armadillo» ikke bare om Afghanistan. Eller Danmark. Den handler om hele verden.

- Visste det danske Forsvaret hva de sa ja til med filmen?

- Nei, det finnes sikkert noen i Forsvaret som hadde ønsket at Janus Metz aldri hadde vært i Afghanistan. Men jeg håper at de fortsetter med å være åpne. Det er viktig for demokratiet i en krigførende nasjon.

Før han dro til Afghanistan, skrev Janus Metz avskjedsbrev til kjæresten. Det ble lagt i en skuff og ikke snakket noe særlig om. Å skrive et slikt brev er noe soldatene selv velger om de vil gjøre.

- Det var… forferdelig. Men jeg gjorde det av hensyn til mine nære. Det er en sjanse til å fortelle hvorfor man gjorde som man gjorde, i tilfelle noe skulle skje. Men det var utrolig barskt å sitte der som 35-åring og skrive et sånt brev.

- Hvorfor dro du?

- Hm. Det er et ekstremt nærvær der. Da blir det også viktigere å si «jeg elsker deg» til kjæresten. Det var forførende å oppleve at følelsene mine for andre mennesker plutselig betydde så veldig, veldig mye. I hverdagen kan det jo bli litt saus og poteter. Sånn er det ikke i Afghanistan, når du står på den ytterste grense.

- Skal du dit igjen?

- Nei, det skal jeg ikke. Jeg tror man kan være så heldig bare én gang. Jeg kunne ha kommet hjem uten bein.

Soldatene har nådd fram til grøfta. Det ligger ødelagte lik av tre afghanere i det blodfargede vannet. Det er ikke lenger fienden som ligger der, det er døden.
«Æsj, det har begynt å lukte allerede,» sier en av soldatene. Han står skrevende over grøfta og de døde, mens han vifter med hånda for å få vekk stanken. De sønderrevne talibansoldatene blir dratt fram fra buskaset. De danske soldatene plukker våpnene fra dem.
«Hvor mange skudd skjøt dere, egentlig?» sier en av soldatene.
«Vil du ikke at de skal dø, kanskje?» svarer Daniel.
«Jo, jo, selvfølgelig. Jeg har faen ikke vondt av dem».


© DAGBLADET MAGASINET 2010.


Bildet over og videosnutten er tatt fra filmen. © Lars Skree.

tirsdag, august 10, 2010

Bokbad i Sandefjord!


I morgen kveld skal jeg bokbades. I Sandefjord. For første gang. Åstedet er kulturkaféen CORDELIAS HUS, tidspunktet er 20:00. I morgen, altså. Bokbaderen er Kirsten Muhle - kjent fra bokbloggen 'Gjennom ordene'. Det koster hundre norske dollars å komme inn. Sandefjords Blad har hyggelig nok funnet ut av det nært forestående bokdyppet, og dette intervjuet står på trykk i dagens utgave:

Bader i debutnerver

MERETE HOLTAN

- Det er kjempevanskelig å snakke om noe jeg selv har skrevet.

Det sier 26 år gamle Thomas J.R. Marthinsen, som onsdag skal i en vanskelig samtale.

Samtalen finner sted i Cordelias Hus, foran et publikum som har møtt opp fordi de er nysgjerrige på ham, på det han har skrevet - og hvorfor. Attpåtil er bokbadet i byen hvor han har vokst opp.

Det er bare å holde for nesa og hoppe i det:

- Det er jo veldig hyggelig å bli invitert til dette, sier han først.

- Men jeg synes jo det er j .. skummelt. Jeg har vært på bokbad før selv. Hvis forfatterne har vært like nervøse som meg, har de skjult det godt.

Hukommelse og glemsel
I januar debuterte journalisten Thomas J.R. Marthinsen - i Dagbladet der han frilanser bare kalt «J.R. - som forfatter.

I boka «Du» møter leseren 34 forskjellige personer i like mange fortellinger. «En bok om kjærlighet og død, erindringer og forestillinger. En bok om drittsekker og lottomillionærer, selvmordere og kjærestepar. Om vennskap og forviklinger, hukommelse og glemsel.» står det blant annet på vaskeseddelen.

Selv har forfatteren problemer med å sette ord på hva boka handler om.

- Når jeg har skrevet fortellingene, har jeg ikke tenkt - jeg har ikke planlagt at jeg skal skrive om de og de følelsene. Og så må man plutselig svare på hvorfor man har skrevet det, og hva det handler om. Det vet jeg jo ikke! «Liv, død og kjærlighet» høres ut som en forferdelig klisjé - det er vanskelig å finne et språk for det.

- Kanskje lærer du noe av å få disse spørsmålene?

- Helt klart. Det var først etter at boka var utgitt at jeg skjønte hva den handlet om.

- Og hva er det?

- Nei, egentlig har jeg ikke skjønt det helt ennå .

Ser mennesker
Hvorom enn er: Anmelderne har i hvert fall hatt en sterk opplevelse av Marthinsens fortellinger. Boka har fått strålende kritikker, blant annet her i Sandefjords Blad. «Et imponerende stykke debutarbeid» skrev Flemming Hoffmann Tveitan, som likte kombinasjonen av lavt toneleie og underfundig komikk.

Kirsten Muhle, som skal lede samtalen under onsdagens bokbad, beskriver bokas styrke med et sitat forfatteren selv har brukt i innledningen, av Jens Bjørneboe:

«Med en gang jeg ham, jeg så ham slik han var, og ikke slik han så ut.

- Nettopp dette synes jeg Thomas J.R. Marthinsen klarer. Han har et skarpt blikk på verden og det som skjer rundt ham, menneskene rundt ham, sier Muhle, som også vil lete bak fortellingene i «Du»

- Et bokbad handler også om hva slags menneske forfatteren er, og det blir en dialog mellom meg og ham. Kanskje dialogen også kan inspirere noen, sier Muhle.

© Sandefjords Blad 2010.

onsdag, juli 21, 2010

Sommerbrensel


I disse brennmanetherjede dager, kan det jo passe å klinke til med en artikkel jeg skrev om, ja nettopp, maneter i Magasinet for to helger siden. Sånn mens vi venter på helgas utgave, liksom. Watch out for them jellyfish!

Hva i all verden er en manet?
- Egentlig er ikke maneter en helhetlig taksonomisk gruppe. Det vil si at de ikke tilhører samme gruppe av dyr. Men det vi snakker om når vi sier maneter på norsk, er dyr som lever under vann og som består av over 90 prosent vann. Og av dem finnes det mange forskjellige typer. Brennmanet (Cyanea capillata) og glassmanet (Aurelia aurita) er de mest kjente for oss, og de kalles nesledyr, sier havforsker Tone Falkenhaug på Havforskningsinstituttet.

Hvorfor heter de nesledyr?
- Manetene har noe som heter nesleceller. Det er en liten blære som inneholder giftstoff, og dette sendes ut med en pigg, som er nesten som en pil. Denne trenger gjennom huden på byttedyrene og bedøver dem. Det er det som gjør at vi brenner oss på brennmanetene. Og de gjør det for å skaffe seg mat.

Så de er rett og slett rovdyr?
- Alle maneter er det. De spiser dyreplankton, som for eksempel bitte små krepsdyr, snegler og små fiskelarver. Det samme gjelder glassmaneten, men giften til glassmaneten er for svak til at den brenner oss mennesker. Hvis du da ikke får en glassmanet på leppene, da brenner det.

Er det sant?
- Ja, du kan jo prøve!

Det er observert uvanlig store mengder brennmaneter i år, spesielt på Sørlandet. Hva kommer det av?
- Det vet vi ikke helt, men hvis brennmaneter får gunstige forhold, formerer de seg veldig raskt. En brennmanet har to livsstadier. På vinteren sitter de fast på bunnen, og hvis det er gode forhold der, så knoppes små babymaneter på våren. Disse slippes i vannet som små skiver, og likner nesten på tallerkener. Hver sånn skive blir til en ny manet.

Så de blir flere jo varmere det er?
- De vokser bedre når det ikke er for kaldt, men brennmaneter er en kaldtvannsart. Så om det blir noe særlig varmere enn 20 grader går de ned i dypet.

Hvor kommer de egentlig fra?
- Brennmanetene vi har her hører naturlig hjemme i vårt økosystem, akkurat som fisk og krabber. Men i Middelhavet har det de seinere åra vært så store oppblomstringer av en manet at det har blitt et problem for turistnæringen. Og denne typen manet har blitt observert utenfor vestlandskysten vår. Den er mye mindre enn en brennmanet, og opptrer i store svermer. Derfor kan det nok føles mer ubehagelig å støte på dem.

Da jeg var liten hørte jeg skrekkhistorier om portugisiske krigsskip. Men finnes de?
- Ja, men det er bare i sydlige farvann. De hører til gruppen kolonimaneter. De er også nesledyr, og den har en kraftigere gift enn brennmaneten. Men den er ikke den farligste maneten.

Hvilken er det da?
- Det er en manet som heter Chironex fleckeri, og som finnes rundt Thailand, Australia og Filippinene. På norsk kalles den sjøveps, og den regnes som verdens farligste manet. Det er en kubemanet, et navn den har fått på grunn av fasongen, og den er ikke mer enn noen centimeter i diameter. De som drar på ferieturer dit, burde se seg om etter advarselsskilt, for det har vært dødsfall på grunn av den. Men den kommer neppe hit.

Kan man få varige men av et ublidt møte med en brennmanet?
- Altså, vi får jo brannskader, rød hud og sår, men jeg har ikke hørt om varige skader. Små barn eller personer med overfølsomhet bør imidlertid være ekstra forsiktige, og oppsøke lege hvis det oppstår allergiske reaksjoner. Det er mer å sammenlikne med et vepsestikk. Men hvis det dreier seg om sjøvepsen, derimot, kan man faktisk få arr.

Det finnes mange kjerringråd mot brennmanetsviing. For eksempel å helle urin på huden. Funker det?
- Vi har ingen grunn til å tro at urin har noen lindrende effekt. Man skal heller skylle kroppsdelen med rikelig med saltvann. Ikke bruk ferskvann eller eddik, for det kan øke frigjørelsen av giftstoffet. Fjern eventuelle brenntråder, men uten å gni. Så kan man legge kroppsdelen i varmt vann, for det ødelegger giftstoffene.

Har maneter hjerne?
- Nei, en hjerne er en ansamling av nerver, og det har manetene ikke. Men de har et slags nervesystem. Det er akkurat så avansert at de kan formere seg og spise. Sånn sett er de en ganske vellykket organisme!

© Dagbladet 2010. Foto: ralpe/CC.

fredag, juli 02, 2010

På isolasjon

Nei, jeg snakker ikke om meg selv og Dagblad-tilværelsen. Det har kommet ut en diktsamling, nå nylig, utgitt av en 24-åring. Som sitter i fengsel. Som bestemte seg, da han ble dømt til å sone 15 år for et drap, for at han ikke skulle miste sin egen autoritet. Sin egen identitet. Jeg leser ikke ofte dikt. Men jeg fikk «Isola» i posten. Og da jeg først begynte å lese, klarte jeg ikke slutte før den var ferdig. Det er en merkelig bok. Den har en kraft som er mørk som natta og lys som morgenlyset. Samtidig. I et intervju i dagens A-magasinet sier forfatteren (som er intervjuet i løpet av sitt månedlige permisjonsdøgn) at han tenker at mennesket har tusen sider. I den tynne boka hans får du se noen av dem. Et glimt inn i en verden du ikke kjenner. Den begynner sånn:

«Hva er denne boka? Den er ting jeg har skrevet på iso. Hva er iso? Iso er isolasjon. Når du bryter eller blir beskyldt for å bryte reglene i fengselet blir du sendt til isolasjonsavdelingen som utgjør fengselet i fengselet.»

– JOHN MANGLER (pseudonym), «ISOLA», CappelenDamm 2010.

tirsdag, juni 15, 2010

Trangfødt mesterverk

Min anmeldelse av Karl Ove Knausgårds «Min kamp. Femte bok» for ABC Nyheter:

I «Min kamp. Femte bok» har Karl Ove Knausgård skrudd opp for det grusomme og triste, det forferdelige og vakre. Men som roman har den alvorlige startvansker.

(ABC Nyheter): La det være sagt med én gang: Årets andre bind i «Min kamp»-serien har en forferdelig trang fødsel. Den strekker seg over temmelig nøyaktig 470 sider. Men til gjengjeld blir det fantastisk derfra og ut. Romanen forteller historien om Karl Ove Knausgårds Bergens-år, fra han ankommer byen som håpefull 19-åring i 1988, til han forlater den som fallert ektemann, kritikerrost debutant og med et nattsvart hjerte fjorten år senere.

Knausgård flytter til Bergen etter perioden som lærervikar i Nord-Norge i fjerde bind, han er nettopp kommet inn på Skrivekunstakademiet – overbevist om at han allerede er forfatter. Det er, føler han, bare et tidsspørsmål før også alle andre oppdager det. Romanen åpner med en beskjed fra nåtidsfortelleren, som skal hensette leseren til tidsperioden i Bergen, en tid og et liv Knausgård tilsynelatende trekker brutalt opp fra glemselen:

«De fjorten årene jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er for lengst over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den tiden. Men det er overraskende lite (…) det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til.»

Så går det formidable gestaltningsmaskineriet vi kjenner som forfatteren Knausgård i gang. Leseren suges nærmest inn i unge Knausgårds liv fra skritt til skritt, fra hybel til hybel og ikke minst fra forelskelse til utroskap. Men til forskjell fra de tidligere bøkene i romanserien, er det mindre vellykket denne gangen. Problemet, for det er et problem, er at den nærmest massive hensettelsen til det fortidige ikke egentlig fører noe sted hen. Det føles egentlig som om forfatteren allerede på side én har sagt det viktigste om de 470 første sidene i romanen: «Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til».

Et problematisk fravær
Hovedproblemet kan godt oppsummeres som et stort fravær. Men før vi kommer inn på det, en kort oppsummering: I første bind møtte vi forfatteren Knausgård som satt i Malmö anno 2009, lurte på hva som hadde satt seg i ansiktet sitt og skrev forrykende om å miste faren sin, i andre bind ble vi kastet inn i den moderne, svenske hverdagen med alt det innebar av babyerytmikk og attenhundretallsfølelser. I tredje bind ble hele barndommen rullet opp – og i fjerde bind møtte vi den unge mannen som forlot redet.

I den nye boka loves vi historien om studenten Knausgård. Den får vi. Problemet er bare at fortellingen drukner i seg selv. Leseren møter endeløse beskrivelser av velkjente temaer som sosial pinaktighet og manglende evne til å ta plass, en nærmest overveldende gjentagende beretning om unge Knausgård som drikker seg full i Bergen, som ikke får til å skrive, som føler seg utenfor. Men vi får nesten ikke noe av betydning. Det står nesten ikke noe nytt på romanens 470 første sider! Så er spørsmålet naturligvis: Er det dårlig, det som står her? Svaret er nei. Det er vakre beskrivelser av bymiljøet i Bergen, det er lesverdige glimt inn i relasjonene mellom Karl Ove og mora Sissel, fine samtaler mellom de to brødrene Yngve og Karl Ove.

Hva mangler? Kort og godt: Faren. Eller sagt på en annen måte: Prosjektets motor glimrer med sitt fravær. Han dukker riktignok opp tidlig i boka, i en kort telefonsamtale, men så forsvinner han nærmest totalt. Knausgård nevner ham, ja, han drømmer om ham, ja, men vi får ikke se ham. Han er der ikke. Det vi får, er en temmelig ordinær skildring av tilværelsen som ung student og forfatterspire i Bergen på 1980-tallet. Til tider er den fin og sår, men for ofte nærmer det seg det repetitivt kjedelige. Ja, det blir ensformig å lese om Knausgårds bedrifter og forelskelser i de bergenske studentene. Det er absolutt ikke dårlig. Men det er ikke i nærheten av de tidvis svimlende høydene Knausgård vanligvis nærmer seg.

To sammenhenger
En roman skal vurderes på sine egne premisser. Som anmelder skal man lese boka man har foran seg og ikke boka man skulle ønske forelå. Nei, vent litt. Sånn er det vanligvis! I tilfellet «Min kamp» er vurderingskriteriene endret. For det finnes ikke bare én, men to sammenhenger disse romanene inngår i. For det første er de frittstående romaner. De tåler utmerket godt å leses for seg. Men samtidig inngår de i en større sammenheng – som er hele romanserien, alle de seks bindene sett under ett. Det gjør at Knausgår faktisk kan tillate seg større variasjon i hvordan og hvor godt han vil fortelle om livet til romanfiguren Karl Ove Knausgård. Her er det plass til høyt og lavt, plumpt og vakkert, kjedelig og intenst.

Hvis vi ser femte bind for seg, er det den hittil svakeste boka som har kommet fra Karl Ove Knausgårds hånd, «Ute av verden» og «En tid for alt» inkludert. Ser vi den derimot som en del av helheten som en gang i august vil bli fullført med sjette og siste bind av «Min kamp» oppfyller den også andre funksjoner enn som enkeltstående roman. Den sementerer leserens inntrykk av Knausgårds måte å forholde seg til andre mennesker – og til seg selv. Den er kanskje et transportstykke i den store fortellingen. Et stykke man ville ha skåret bort i en tradisjonell roman, men et stykke som sett i lyset av hele «Min kamp»-prosjektet faktisk er uunnværlig.

Gestaltningsmesteren
Knausgård har sagt at han gestalter sitt eget liv gjennom «Min kamp»-serien. Hva betyr det? Å gestalte noe kan kanskje best oversettes med å «skape nærvær av noe» eller «gå inn i og være i». I «Min kamp» begynte det for alvor i to, men ble tydelig først i bind tre og fire. Her gikk Knausgård så dypt inn i henholdsvis barndommen og ungdommens mentalitet og tankesett, at han ble kritisert for å være umoden. Det var, er det lov til å mistenke, nettopp poenget. Dette er også tilfellet med bind fem: Når vi leser om hva som skjer med Knausgård, hva han tenker og føler, er det 21-årige, 22-årige, etc., Knausgård vi lytter til! Forfatteren har hensatt seg selv nærmest totalt til sine tidligere stadier. Det er i seg selv ikke noe lite kunststykke.

Knausgård er antageligvis den fremste gestalteren vi har. Men i bind fem blir dette grepet, denne hensettelsen for første gang også problematisk. Det er fordi vi mangler det vi hadde i de første bindene: Vi mangler gløttene tilbake til skrivende stund i Malmö 2009-2010. Vi mangler rett og slett kontakt med 40-åringen Knausgård! For der styrken i de første bindene er de store dykkene ned i fortiden satt sammen med innblikkene inn i hverdagen akkurat nå. Disse store linjene mangler fullstendig i femte bind. Iallfall altfor lenge.

Knausgård på tomgang
Knausgård har flere ganger sagt at han med prosjektet ville kaste alle litterære konvensjoner over bord, alle regler for hvordan man kan skrive og hva man kan skrive om ville han fri seg fra. Og hittil har det gått overordentlig godt. Men denne gangen, iallfall hva gjelder tre fjerdedeler av boka, strander det. For hva er det vi får lese om? Vi får lese om Knausgårds vennskap med Tore Renberg og Espen Stueland, som begge etter hvert debuterer som forfattere; vi er med på bandøvninger med storebror Yngve; vi får side opp og side ned om hvor mislykket han er som forfatter og hvor gjerne han vil skrive. Han blir kjæreste med Gunvor, er utro, angrer, er utro igjen. Han drikker seg sanseløst full, angrer, drikker seg bevisstløst full og angrer. Hele tiden er han overmenneske i sitt indre bilde, samtidig som han betrakter seg selv som skamfullt mislykket utad. Han skriver for eksempel:

«Det eneste bra med akademiet i de dagene, var at det hendte så mye, var så mye å forholde seg til, at tanken på Yngve og Ingvild ble skjøvet i bakgrunnen mens jeg var der. Hybelen var uutholdelig av samme grunn, der fantes det ingen distraksjoner, så dersom vi ikke hadde noen skriveoppgaver, gikk jeg ut, ikke for annet enn å gå – en kveld til Jon Olav, som jeg kunne ta en kopp kaffe med, men så ikke kunne oppsøke igjen før etter et visst antall dager, for at ikke venneløsheten min skulle bli for påtrengende.»

Men der hvor Knausgård ellers har prestert det kunststykke å løfte sitt eget liv, vise fram sin individualitet på en måte som har gjort det allmennt, blir femte bind rett og slett temmelig intetsigende. Det er fristende å kalle det tomgangsskrift. Kort sagt burde forlaget sagt som så at, dette er fint, men det må kuttes to-tre hundre sider. Minst. Så kunne boka startet der det egentlig begynner å skje noe. Og det er på side 479. Derfra og helt til slutten skjer det til gjengjeld fantastisk mye bra. Da er han på vei opp igjen, etter å ha vært nedsunket i bergenslivet så altfor, altfor lenge.

Men så, endelig!
Når boka er tre fjerdedeler over, skjer det nemlig noe. Det er akkurat som forfatteren gjenvinner gnisten. Kontrollen. Den nesten magiske evnen han har til å skape stor litteratur av et enkelt, lite liv. Det er to ting som skjer. Det første er at Knausgård blir som vanvittig forelsket. I Tonje. Hun som blir hans første kone, hun han senere rømmer fra for å dra til Sverige. Den styrken han legger inn i å skildre den gryende forelskelsen er intet annet enn vakker. Han skriver:

«Hver gang jeg så mot henne, kildret det i magen. Hun så ut til å ha en sjette sans, for uansett hvor fordypet hun var i samtale, så hun alltid opp når jeg kikket mot henne. De hun var sammen med, merket ingenting. Yngve merket ingenting. Det var som om vi hadde en hemmelighet sammen. Hver gang hun smilte, var det det hun smilte av.
Hei, det er oss to, er det ikke? var det som om smilet hennes sa.
Oss to? sa mitt smil. Spøker du?
Nei.
Nei?
Kom hit, så ser vi hva som skjer.
Du ser fantastisk ut.
Du også.
Oss to?
Ja.
Ja?
Kom, så skal du få se.»


For første gang i romanen blir vi ikke bare fortalt – av den 20 år gamle Knausgård – hvor forferdelig eller hvor viktig noe er, nei: Han viser oss det. I all sin skjønnhet, men også i all sin gru. For med det overstrømmende lyset følger også mørket. Med gleden og kjærlighetsrusen, følger også alvoret. Han skriver:

«Da jeg gikk opp den tubelignende landgangen en times tid senere, og snudde meg og så henne stå der, og vi vinket en siste gang til hverandre, tenkte jeg at jeg elsket henne, og at jeg ville gifte meg med henne. Det var en av de tankene som forandrer alt. En av de tankene som bare kommer, og som får alt annet til å falle på plass. Det var en tanke med framtid og mening. Det var det jeg manglet, og hadde manglet så lenge. Framtid og mening.»

Herfra og ut er «Min kamp. Femte bok» en roman i mesterklasse.

Død og farvel
Det andre som skjer, er at Karl Ove Knausgårds far, for første gang i romanserien nevnt ved sitt navn Kai-Åge, opptrer i levende live for siste gang. Det er rystende godt skrevet.

Her er Knausgård tilbake på topp. Det dukker en ømhet opp for farsskikkelsen som hele livet hans har tårnet opp både utenfor og inne i Karl Ove Knausgård. Det er en skildring full av kjærlighet og sorg og raseri.

Og når han først har skrevet seg inn i dette, forholdet til faren, alt som skjer i forbindelse med debutboka «Ute av verden» som utkommer omtrent samtidig med at faren dør, er det resterende i boka en oppvisning i fortellerkunst. Det er så fortettet, så meningsrikt og så stappfullt av følelser. Som også forplanter seg i leseren, slik stor litteratur har for vane. Avslutningen er også avslutningen på ekteskapet med Tonje. Et ekteskap som går under i kjølnet kjærlighet, utroskap og en nesten ubærlig tristesse. Så, med et sort pennestrøk, forlater Karl Ove Knausgård Bergen. Og hadde boka bestått av de siste 150 sidene, ville den vært et mesterverk. Slik det framstår nå, er femte bind avhengig av de andre bøkene i «Min kamp»-serien for å fungere. Det er lov å håpe at han skrur ytterligere til i siste bind.

4 av 6 stjerner.

onsdag, juni 02, 2010

Knausgård-koret stilt til veggs?

Min anmeldelse av Eivind Tjønnelands «Knausgård-koden» for ABC Nyheter:

I «Knausgård-koden» prøver professor Eivind Tjønneland å avsløre hvordan Knausgård forfører leserne sine med «Min kamp». Men mest av alt virker det som han er sint fordi Knausgård skriver amoralsk.

(ABC Nyheter): Det er ikke til å stikke under en stol at Karl Ove Knausgårds maratonroman «Min kamp» stort sett har høstet store ord og hyllester fra kritikerne. Helt fra første bind utkom i fjor – til det femte som er like rundt hjørnet, har anmeldere og lesere nærmest jublet for hvert avsnitt Knausgård har skrevet. Denne anmelder skal være den første til å innrømme at anmeldelsene av de første fire «Min kamp»-bøkene også her hos ABC Nyheter har vært mildt sagt positive.

Det er dette unisone jubelkoret litteraturprofessor i Bergen, Eivind Tjønneland, nå stiller til veggs i sin lille, rasende pamflett «Knausgård-koden». Her gjennomgår han store deler av mottakelsen av Knausgårds «Min kamp»-serie – og argumenterer for at Karl Ove Knausgård har forført leserne sine ved hjelp av abstraksjoner, føleri og utropsordet «Ååhh».

Tell, don’t show
Et vanlig slagord man hører fra forfattere og kyndige lesere er at man heller enn å fortelle leserne noe, skal vise dem noe. Altså show it, don’t tell it. I arbeidet med «Min kamp»-bøkene har Karl Ove Knausgård flere ganger sagt at han har skrevet opptil ti timer hver eneste dag for å bli ferdig med bøkene innen fristene han og forlaget har satt seg. Ja, han har til og med innrømmet at han har kastet alle begreper om hvordan litteratur skal og bør være over bord, og bare skrevet. Nesten uten selvkritikk.

I anmeldelsen av «Min kamp. Fjerde bok» – som handler om den unge Karl Ove Knausgårds år som lærervikar langt nord i landet – ble det tydelig for denne anmelder at dette hastige arbeidet hadde den effekt at det kanskje ble litt motsatt. I stedet for å vise oss hvordan det føltes og var å være lærer der oppe, så fortalte han oss hvordan det var. Og han lasset på med følelsesutbrudd à la »Åhh. Åhh. Åhh.» Tjønneland skriver:

«Når det stopper opp litterært for Knausgård, så hiver han på med interjeksjoner eller utropsord, han girer seg opp følelsesmessig. Han skriker for å stykre patosen eller det emosjonelle nivået i teksten. Den mest vanlige interjeksjonen er Ååh, åhh!»

Ifølge Eivind Tjønneland er disse følelsesutbruddene et gjennomgripende grep Knausgård bruke i «Min kamp»-bøkene. I stedet for å la overbevise leseren om betydningen i det hovedpersonen opplever, maner han oss ved hjelp av dette føleriet til å tro at det er viktig det som skjer. På dette punktet har Tjønneland utvilsomt et godt poeng. Men hvem er det som sier at føleleri nødvendigvis er negativt?

Når leserne gjør jobben
Eivind Tjønneland mener at Knausgård har overlatt for mye til leserne. Han argumenterer for at et av triksene Karl Ove Knausgård bruker, er å fylle bøkene med tomhet. Store hull, kan man si, hvor det blir opp til leserne å fylle inn betydningen i det som skjer, det som blir beskrevet. Tjønneland skriver:

«De fleste er enige om at bøkene til Knausgård inneholder mye langhalm og store dødpartier. [Min kamp] er ujevnt skrevet. Dette kompenseres gjennom virkelighetseffekten: Leseren aktiviseres, projiserer seg selv inn i verket og tror at han har lest noe fantastisk. I virkeligheten gjør leseren en stor del av jobben.»

Alle har opplevd kjærlighetssorg, familiekrangler, død og hat. Tjønneland mener Knausgård bruker dette for alt det er verdt i «Min kamp». Ved å skrive om slike store, allmenne temaer, bruker Knausgård ifølge Tjønneland leserens egne opplevelser fra tilværelsen – sånn at han slipper unna ved å være den som pirrer følelsene våre. Derfor, mener Tjønneland, fungerer Knausgård som en «litterær gråtekone» for oss:

«Knausgård blir den som føler og er ekspressiv på våre vegne. Selv så har vi jo så lav temperatur og er feigere enn noensinne. Da trenger vi noen som kan føle for oss.»


Gjenkjennelse og innsikt
Og det er nettopp av denne grunn, sier Tjønneland, at vi som lesere blir forført av Knausgård-koden. Veldig mange lesere har sagt – og Knausgård har også i intervjuer gitt uttrykk for overraskelse over å høre det – at når de leser om Knausgård, er det som å lese om seg selv. Som om de befinner seg i sitt eget private univers når de leser Knausgårds «Min kamp»-bøker. Tjønneland mener at denne formen for gjenkjennelse er «tom» eller falsk. Javisst kjenner vi oss igjen, skriver Tjønneland, men

«hva er det dette repetitive megaverket til syvende og sist sier oss, som vi ikke visste fra før? Når man leser [Min kamp], så tenker man på tilsvarende pinlige episoder som man selv har opplevd, mye av leseropplevelsen består jo i at man plutselig legger boka fra seg og husker den gangen man var 13-14 år og veldig usikker.»


Det Eivind Tjønneland gjør her, kan forstås på følgende måte: Han vil at litteratur skal ha en moral. Når vi har lest en bok, skal vi sitte igjen med en ny forståelse av verden, en innsikt vi ikke hadde før vi bokstavelig talt gikk til verket. Men Tjønnelands forståelse er på ingen måte den eneste gyldige her. Selv har Knausgård sagt – i flere intervjuer og også i selve «Min kamp» – at han nettop har forsøkt å bryte med alle regler om hvordan litteratur skal være eller skal skrives.

Forfatteren Trude Marstein har et sted sagt at god litteratur er den litteraturen som gjør at du plutselig kjenner igjen noe du ikke visste at du allerede kjente. Så når vi leser Knausgård og kjenner oss igjen, er ikke det da faktisk innsikt? Jo, det er det. Gjennom å lese om Knausgårds væremåte og problemer, lærer vi faktisk noe om oss selv. Innsikten heter: «Jøss, er det sånn jeg er?»

Myten om Knausgård
Tjønneland mener at Knausgård er i ferd med å bygge opp en gigantisk myte omkring seg selv. Til det får han god hjelp, mener Tjønneland, av både kritikere og lesere. Men hvordan klarer han det? Jo, han gjør det ved å pendle mellom det selvbiografiske på den ene siden og fiksjonen på den andre. Tjønneland siterer den amerikanske forfatteren David Shields som skriver at «den smarteste måten å skrive fiksjon på i dag, er å si at du ikke gjør det, og så gjøre akkurat som det passer deg». Tjønneland skriver at

«Knausgård formulerer sitt selvmotsigende prosjekt ved å si at han er lei av fiksjon og vil skrive en roman om livet sitt akkurat som det er. Romanen er virkelig, men samtidig roman!»

Tjønneland har utvilsomt rett i at vi alle – både Knausgård selv, leserne og anmelderne – har skapt en Knausgård-myte. Vi har fått vite mye om Knausgård, men samtidig er det jo et faktum at det er Knausgård som bestemmer hva vi får vite og hva vi ikke får vite. Tjønneland synes å argumentere for at dette i seg selv er noe spekulativt. At det er noe muffens ved denne myteskapingen som Knausgård skriver og legger opp til. Igjen ser vi at Tjønneland nærmest holder Knausgård moralsk ansvarlig for det han skriver. Men så er spørsmålet vi kan stille Tjønneland: Ok, du har kanskje rett i dette, men hva så?

Usivilisert væremåte
Det kan virke som om Tjønneland ønsker seg en annen Knausgård enn den Knausgård faktisk er. Et sted antyder han også at det Knausgård driver med, er usivilisert. Dette at han sier litt, men så trekker seg tilbake, for eksempel. Dette at han har skrevet – snart – 3000 sider om sitt eget liv, men ikke er tilstede i den offentlige samtalen omkring verket.

Men Tjønneland har et problem: Han skriver om «Karl Ove Knausgård» som om romanfiguren Karl Ove Knausgård i «Min kamp»-bøkene er den samme som den Karl Ove Knausgård som sitter i Malmö og skriver bøkene. I «Knausgård-koden» veksler han bramfritt mellom å snakke om Karl Ove i bøkene og Karl Ove i virkeligheten. Så når han kritiserer forfatteren for på usivilisert måte å veksle mellom virkelighet og fiksjon, singler det litt i glass som knuser. For han gjør nettopp det samme selv. Når han for eksempel poengterer at Knausgård skriver lite om sex med kona i Sverige. Hvorfor skal Eivind Tjønneland som kritiker mene noe om at Knausgård skriver for lite om det? Fordi det kunne gitt ham en eller annen innsikt i sitt eget liv? Neppe.

Den dårlige kritiker?
Den danske forfatteren Carsten Jensen har i et essay skrevet om forskjellen på den gode og den dårlige kritiker. Den gode, skriver Jensen, er som «en ræv med ører: Stor lydhørhet og et effektivt system for å kvitte seg med avfall. Og hva hans hjerte angår, så må det være så hardt at kun en diamant kan etterlate et merke i det». Men han har også en definisjon på den dårlige kritiker:

«Han kjenner kun til det han har med hjemmefra og nekter å åpne seg for en verden som ligger hinsides hans egen horisont. Han kan ikke ta imot det uventede. Det han ikke i forveien har ord eller begreper for, må han la ligge eller vende seg bort fra.»


Så er spørsmålet: Leser Eivind Tjønneland Knausgård som en dårlig kritiker? «Knausgård-koden» stiller en rekke interessante spørsmål til «Min kamp»-serien. Men samtidig forsøker han å presse Knausgård ned i en trang trøye bestående av hva litteratur burde være. Og det kunne han vel strengt tatt latt være med. For litteraturen vil være fri. Det er Knausgårds kjempeverk et sterkt eksempel på.

3 av 6 stjerner.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: