Skal du ha noe gjort, må du heller gjøre det selv (№35)

«I think I became a writer because I used to write letters to my friends, and I used to love writing them. I loved the idea that you can put marks on a page and send it off, and two days later, someone laughs somewhere else in the world.»
— David Nicholls (britisk forfatter og manusforfatter f. 1966)
 
 
Hørt det før, ikke sant?

«Om du skal ha noe gjort riktig, må du heller gjøre det selv.»

For det meste er det naturligvis bare noe bittert sludder. Et surt verbalt oppstøt som pipler og syder seg frem tross alle stengsler, tross alle iherdige forsøk på undertrykkelse og fortrengning. En overordentlig mangel på tillit til andre mennesker? Det voksne uttrykket for et såret barn som har måttet klare seg selv? Og så videre. Og så videre.

Men noen ganger!

Noen ganger er det jaggu noe om det. Jeg snakker ikke om den utålmodigheten som kan gripe en rastløs far eller mor når den unge arvingen fomler med et eller annet i noe som føles som en evighet. Det må skrives på en annen konto, uten at jeg på stående fot tør si hvilken.

La meg bli konkret her et øyeblikk. Men før den tid, en liten omvei. Jo, en aldri så liten omvei. Eller rant, som det også kan kalles.

Et veldig enkelt løfte blir holdt 

Tilgi meg et sekund å snakke om det du nå sitter og leser. Altså den tekniske, la oss kalle det den praktiske dimensjonen ved det faktum at du i akkurat denne stund sitter og leser noe jeg har skrevet, og ikke noe hva som helst, men nyhetsbrevet Hundre prosent.

Da jeg startet det i sin tid gikk jeg høyt ut med et løfte – til meg selv og til de leserne jeg så smått turte drømme om. Det var ganske enkelt: Jeg lovet å ikke sende ut noe bare for å sende ut noe. For let’s face it: Det er nok vrøvl i innboksen, både i din og i min.

Det morsomme er at siden forrige nyhetsbrev – som ble sendt ut ganske nøyaktig i mars 2024(!) – har AI skjedd. Hvilket, i motsetning til hva de store AI-selskapene forsøker å gyte ørene våre fulle med (i setninger som tørt kan oppsummeres som at denne teknologiens syvmilssteg av en utvikling gir oss den ene revolusjonen etter den andre; litt som om den godeste Steve Jobs antagelig ville ha formulert seg om det var teknologi han utviklet og ikke forbrukerprodukter som tok seg lekkert ut i lommer, på nattbord og på lesesaler; det er disruption meg her og disruption meg der), i motsetning til hva AI-selskapene sender ut av fantastiske budskap, kanskje først og fremst, altså før alle de potensielt fantastiske tingene (for de finnes!), så har det medført at støyen har økt eksponentielt.

Og ikke bare støyen. Den dårlige støyen. Slurvet. Søpla. Det generiske visvaset. Fyllordene og struktureringen av tekst som lukter langveis fra av maskinblod, og ikke så mye som en dråpe kristen eller muslimsk manns blod, for å si det slik. AI slop, som det kalles.

Hva salig Ingvar Ambjørnsen nok ville ha avfeid som noe som «luktet av papir». Altså tenkt, altså ikke følt, altså ikke i dypeste forstand noe som har utspunnet seg i virkeligheten, mellom mennesker av kjøtt og blod, og som noen har slept seg til et tastatur for å berette om.

Men hold an to sekunder! Mener jeg virkelig å påstå at AI er dritt og menneske er suverent? At verden er sort-hvitt og enten-eller. Neida. Langt ifra. Vi er ikke så uskyldige at vi kan skylde på maskinlæring og en kunstig intelligens som kanskje, kanskje ikke begynner å nærme seg en helt ny form for bevissthet. Det er ikke AI sin feil at internett flommer over av skrot. Det har vi klart helt fint på egen hånd, vi tobeinte gærninger.

I mange år har ting handlet om å maksimere alt mulig. Utseende, lommebok, suksess. Og det gjelder ikke bare på Instagram og den feeden du har der du bare skal gjøre disse enkle øvelsene 15 minutter hver dag og trykke på lymfepunktene som dreneres så effektivt at det ikke er til å tro, mens du ser lettkledde, litt for unge damer dra både underbukser og bikininederdeler så langt ned at det nesten ikke går lenger og lettkledde, litt for magre, litt for fettfattige unggutter flekse til de ser stjerner og drømmer om KvikkLunsj i skjul. Det gjelder naturligvis og selvfølgelig også alt det selskaper forsøker å få oss til å kjøpe. Det er jo blitt en klisje, men da Apple lanserte iPhone-en, sa de ikke at denne dingsen har 245 flere GB enn konkurrenten. De sa: 1000 songs in your pocket. Den følelsen. Det er den som får deg hektet på kjøpsreisens berg- og dalbane før du får sukk for deg. Og til å sluke alle agn som lukter av mersalg.

Men den konsekvensen av AI som er mest merkbar, er selvfølgelig at alt har fått rakettmotor.
Også driten. Også effektiviseringen. Også den tiden du tilsynelatende kan spare ved å ha en hær, en sverm av AI-agenter putrende mens du – iallfall i teorien – gjør mer meningsfulle ting. (I virkeligheten sitter du mest og godkjenner og overvåker hva AI-agentene vil gjøre med systemet ditt uten å ha den ringeste – den ringeste! – anelse om hva det er du sier ja til. Men sier du ikke ja, får de ikke jobben gjort, og hvor effektivt blir det da, liksom? Hæ?)

Jeg ville ikke bidra til støyen og maset. Jeg ville ikke fylle på med flere ord bare for å fylle på med flere ord.

Det var det enkle løftet.

Men det er ikke bare derfor det har gått over to år siden sist Hundre prosent landet i innboksen din. Neida, ting skjer jo gjerne samtidig.

Og nå vi tar enda et skritt på meta-veien, om jeg så får si.

Skrive, ikke grow your fucking audience

Nå skal jeg si noe som lyder som en selvmotsigelse: Det mest verdifulle jeg skriver – være det seg i bøker eller her – handler aldri om å selge.

 

What? Sier forfatteren at han ikke vil selge bøker? At han ikke vil selge … brandet sitt?

Ja. Og nei.

Jeg vil gjerne selge bøker. Hvorfor vil jeg selge bøker? Vel, helt enkelt fordi det betyr at bøkene (mest sannsynlig) blir lest av noen. Det er lite som er stusseligere enn restopplag som står og samler støv på ymse skriveloft og skrivedasser i det ganske land. Drømmer jeg om å skrive noe som blir lest av mange, som Ambjørnsen en gang sa da jeg intervjuet ham om Opp Oridongo (etter at han hadde skrevet en perlerad av bøker han visste var smale)? Ja, selvfølgelig. Det innrømmer jeg gjerne.

Men samtidig: Nei. Jeg vil ikke selge noe jævla brand.

Å redusere en bok til en vare er og blir en tankegang jeg ikke klarer å få til å bli to sider av samme sak. Ære være dem som klarer det – de finnes! – men jeg får det ikke til å henge sammen. Dermed ikke sagt at det er kjipt å selge bøker, det er bra, men kun hvis det er litteraturen som er motoren. Slik tenker jeg.
Av samme grunn kommer du heller ikke til å se sponsede poster om Hundre prosent noe sted. Jeg vil ikke. Jeg vil simpelthen ikke.

Men jeg vil gjerne skrive!

Så da jeg startet Hundre prosent, var det om å gjøre å finne et verktøy som lot meg gjøre det, uten at jeg måtte tenke på automatisering av ditt og datt, seksjonering av brukerne(!), uten å bli møtt med et dashboard med fyllestgjørende statistikk og åpningsrate og CTR og Gud i London og hans bestemor og hennes pumpestokk. Nei, jeg ville bare ha et sted å skrive. Og sende det ut. 

Til deg, blant andre.

Og det er viktig: Til folk som vil motta det. Som – innbiller jeg meg på en god dag – lyser bittelitt opp når det tikker inn en ny utgave av nærværende nyhetsbrev i innboksen. Det er slik jeg har det selv, med de nyhetsbrevene jeg abonnerer på: Når et av dem tikker inn, smiler jeg i sjelen og vet jeg har noe godt i vente til en rolig stund der jeg kan sette meg ned med en kopp kaffe og lese.

Jeg fant Tinyletter. Et lite selskap som lot folk gjøre akkurat det jeg ville: Skrive, sende, få en enkel oversikt. Hverken mer eller mindre.

Så ble de kjøpt opp av giganten Mailchimp.

Og da gikk det rundt regnet to internettsekunder før de la ned hele Tinyletter – og forsøkte, så iherdig som all automatisering kunne mønstre, og med all den innsikten om kundereiser, synergieffekter og salgstrakter de hadde i sin besittelse, å få alle de som hadde brukt Tinyletter til å hoppe om bord i den store, upersonlige Mailchimp-vogna og grow their audience, osv.

Det ville jeg ikke.

Så jeg så meg om etter alternativer. Hva – spurte jeg – kunne tenkes å matche Tinyletters fine filosofi? Hva kunne være like enkelt og smertefritt, og like pent, det innrømmer jeg, like sobert, som det lille selskapets måte å gjøre tingene på?

Lang historie kort: Ingen.

Noen ville la meg bygge et medieimperium. Eller som de sa det selv: The all-in one platform that brings together newsletters, websites, and every tool you need to grow and earn. Krydret i hodet og ræva (unnskyld min fransk) med AI-krefter. Andre ville bruke meg og mine ord for selv å vokse som one platform to rule them all and in the darkness bind them, for å si det slik (hei Substack). Atter andre ville at jeg – som creator (grøss) – skulle skrive for å konvertere lesere til å bli kunder. Og så hadde vi enda noen som mente at skriving av nyhetsbrev anno 2026 best kan gjøres i markdown-språket, og har du bruk for API-tilkobling, så har du også det, selvfølgelig. Nevnte vi litt enkel seksjonering og A/B-testing sånn for moro skyld?

For å summere det opp: Jeg vil ikke at nyhetsbrevet mitt skal være en kampanje jeg designer, men ord jeg skriver og sender ut. Helt enkelt.

Litt som … litt som et godt, gammeldags brev.

Brev i TikToks tid

Men folk sender jo ikke brev lenger. Vi sender mailer. Også vi som har bunker av gamle brevkorrespondanser liggende fra studietiden (joda, jeg er da født i forrige årtusen!). 

Her blant mine venner danskene rapporterte Postnord at bare i løpet av årene fra 2000 til 2024, hadde brevmengden de sørget for å stappe i postkasser i det danske landskapet sunket med mer enn nitti prosent. Nitti prosent! Jeg antar at situasjonen kanskje er litt mindre krakilsk i Norge, men heller ikke mye mer enn litt. 

Konsekvensen i Danmark var at Postnord – som i gamle dager het Post Danmark – besluttet seg for å slutte med å levere brev i 2025. De aller siste brevene ble levert ut av de blåkledde heltene 30. desember, og med det var 401 års posthistorie nettopp det: historie. Vi snakker altså om noe som har tutet og kjørt helt siden 1624!

Men!

Det går an å tenke på en mail som et brev. Det er min påstand.

Og nå skal vi tilbake til der hvor jeg startet dette brevet: Noen ganger er du bare nødt til å innse at skal du ha noe gjort, må du gjøre det selv. Og fordi jeg har den day job-en jeg har, har jeg vært så heldig å få lov til å tøyse og leke og utforske AI i en sånn grad at jeg tenkte: Den største fordelen med AI er at det for gærninger som meg har blitt forbausende kort avstand mellom tanke og ambisjon – og å sette noe ut i livet.

Så jeg lagde en nyhetsbrevtjeneste som heter Brev. 

Jeg og en bøling AI-agenter som mer eller mindre tålmodig (fra begges side) knotet, feilsøkte, prøvde og bommet, løftet oss opp etter nakkeskinnet, gjøv løs med like deler glede og dødsforakt. Og det funket!

Og bare rolig, dette er ikke en lang monolog for å selge Brev til deg som leser dette. Om jeg skal være ærlig, vet jeg ikke om Brev skal være en tjeneste andre kan bruke i det hele tatt, eller om jeg rett og slett har bygd en slags Troll-bil jeg kan ratte rundt med selv.

Det du leser nå er med andre ord – og for aller første gang – skrevet og sendt med Brev. Jeg lagde det jeg syntes manglet, for å sende ut disse brevene til et veldig eksklusivt publikum. 

Har du lyst til å kikke, kan du sjekke ut sendbrev.eu.

Langt nyhetsbrevs ferd for å si to ting: Det kommer flere Hundre prosent-utgaver fremover, for nå kan jeg sende dem som jeg vil. Og: Faen så gøy det er å lage noe. Jeg vet ikke hvordan det blir med AI og superintelligence og potensielt verdensherredømme for The Terminators og Skynet, men jeg våger påstanden om noen ganger kan det også brukes for å lage noe brukbart. Her og nå. For eksempel hvis man har ambisjoner om å skrive noe i fred – og sende det til noen andre som kan åpne det i fred.

Det var det for denne gang. Det er fortsatt sommer ute, folkens! Gå ut og ta den! Hopp i saltvannet, ligg på svaberget, høsten lurer rundt svingen!

 

Alt godt,

Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst. Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Hvis du vil lese de foregående utgavene, er det fritt fram i arkivet. Spørsmål? Kommentarer? Høyrøstede meninger? Fyr løs!

Siste reis, sjømann! (2/2024)

 

«Now is no time to think of what you do not have. Think of what you can do with what there is.»

Ernest Hemingway. Amerikansk forfatter (1899-1961)

Det var slik det var: Jeg kan ikke lenger huske anledningene konkret, bare generelt, slik fødselsdager og familiesammenkomster i barndommen har etterlatt seg en utstrekt, ikke-begrenset aura, slik at de spesifikke dagene (X sin bursdag, morfar fyller Y år, og nå er det mormor som fyller Å), de forsvinner og har etterlatt seg en stemning. En stemning. Av familie. En følelse av å ha et sted å høre hjemme, antar jeg.

Og på noen av disse dagene, gikk vi videre fra mormor og morfars hus, eller det var en helt vanlig skoledag og det samme skjedde: etter å ha vært hos mormor og morfar gikk vi – eller jeg – videre nedover gata, helt til enden av den, der det lå et stort, gult hus. Det hadde vært huset til oldeforeldrene mine, David og Astrid, slik de figurerte som eldgamle kropper på portrettbilder, slik tidligere tiders mennesker jo blir redusert til slutt: til bilder hos noen fjerne slektninger. Nå var det ikke lenger huset til oldeforeldrene mine. Det hadde det strengt tatt ikke vært fra før jeg ble født, men det er rart hvor lenge mennesker faktisk blir hengende i husene de etterlater seg, før noen andre altså til slutt tar over.

Det var onkel Øs hus. For meg og søsknene mine, var det aldri annet enn onkel Øs hus.

Og onkel Ø? Hvem var han?

Han var først og fremst dette: en vennlig, ruvende skikkelse, som vi først så i kjøkkenvinduet, før vi spent ventet til han fikk rundet hjørnet i gangen inne, hektet av sikkerhetslenka han alltid hadde på – og endelig åpnet opp døra og møtte oss med et smil, et par voldsomme bryn og en mørk, klangfull stemme og nesten to meter på strømpelesten.

For det andre var han kaptein. Han hadde seilt jorda rundt, atskillige ganger. Japanske og amerikanske kyster var ikke fremmed land for ham. Å nei, du. Ei heller Gulf-landene og gud vet hvor ellers han hadde satt sine bramseil. Han hadde dratt ut som seksten-søttenåring – og ikke gått i land før en gang på tampen av åttitallet. Så han var kanskje ikke kaptein der han lukket opp døra for oss barnebarna til storesøstera hans, han var en kaptein som hadde gått i land – og som hadde sitt virkested her i dette store, gamle huset som hadde huset familien vår siden det ble bygget for nesten hundre år siden.

Nå er han reist, om det tillates at jeg sier det på den måten. Han er på det største havet nå. Langt pokkerivold eller hvordan det enn har seg, det vi ikke aner noe som helst om, noen av oss. Han gikk ut av dette livet nesten like høy som han hadde vært, med de samme store sjømannsnevene (om enn de hadde krympet litt). Hver gang han skulle fortelle noe, uansett hvor stor eller liten historien var, startet han alltid slik: «Du! …» og så kom det, slik at man var nødt til å få med seg fortsettelsen. Den kunne være viktig. Det hørtes sånn ut.

Det kan ikke ha vært lett å gå i land, etter et liv på sjøen.

Det kan ikke ha vært bare-bare å ta del i landelivet, etter å ha satt sjøbein utaskjærs nesten et helt liv.

Eller kanskje var det lettere enn jeg trodde? Det vet jeg ikke, og jeg får ikke vite det, for er det ikke slik med kapteiner og andre som har hatt så mye ansvar for så mange sjeler, at de klapper i og holder det for seg selv, det meste av det?

Jeg kan ikke huske at han noen gang snakket særlig om hva han hadde sett eller hva han hadde gjort. Han snakket helst om bøker han mente jeg burde lese. Og som jeg kunne få låne av ham, hvis jeg ville.

Jeg kan huske jeg kom hjem til ham etter skolen med en punktert sykkel. Da trykket han på den automatiske garasjeporten (som han fikk installert som en av de første her til lands, det er jeg rimelig overbevist om), og så trådte vi inn. Jeg sier det slik. For det var noe høystemt der onkel Ø gikk foran for å fikse noe. Han var en mann som kunne ordne ting. En som inngjøt tillit. Han var vel kaptein, da, i ett og alt. På et vis.

La meg si det sånn: Den sykkelen, den ble fikset.

For noen uker siden sto jeg utenfor det store, gule huset igjen. Det var en stund etter begravelsen hans. Han var sistemann i sin generasjon. Med ham, var hele mormors horisontale linje borte, nå er vi som følger etter, alle som er igjen. Det er hele krigstida og etterkrigstida, det, på et vis. Han ble begravd en vinterdag, og senere sto jeg i snøfonnene utenfor huset hans.

Hvor tomt et hus er når den som fylte det er vekk.

Hvor mye et hus bare er folka som bor i det.

Hvor mye en kapteins fravær kan fylle. En stor skikkelse i døråpningen som ikke lenger er der.

Vi gikk inn – og i et av skapene hans hang rekkene av kapteinsjakker. Fire stykker. Skipssekkene hans hang der også. Bøkene mine, som jeg hadde sendt ham, og som han med økonomisk bokstavstørrelse kvitterte for i brevs form, lå stablet sammen med ufattelige antall andre bøker fra et langt liv som leser. Jeg løftet ut en av kapteinsjakkene. Tok den på, og forsvant i stoff.

Jeg hengte den tilbake. Men bakerst, helt til venstre, hang det også noe annet. Det var matrosdressen hans. Like blå og fin i ullstoffet den må ha vært da han iførte seg den som 17-åring for et helt liv siden. Messingknappene litt oksiderte, mørke i fargen. Med anker på. Jeg prøvde den, og den passet.

Jeg har den på meg nå som jeg skriver dette. Ja, når sant skal sies har jeg vel knapt gått i annet siden jeg fikk den.

Det er rart hvor fint det kan være å ta vare på noe etter andre. Ikke i en eske et eller annet sted, men å ta det i bruk. Ikke være redd for at det blir slitt, får merker av liv, men nettopp: Ikle seg det, eller om det er noe annet enn klær: bruke det. Ting er lagd til å brukes. Ikke oppbevares.

Dessuten er det en anledning til å gjøre en bitteliten salutt til en kaptein som ikke lenger finnes. Men som fantes. Og som satte sine spor.

Også når han gikk i land.

Hver gang søstera mi og jeg ringer hverandre for å fortelle hverandre noe, kan du gjette deg hvordan vi åpner samtalen?

Og for noen dager siden, kom det en nyhet om at en annen sjømann hadde lagt ut på siste reis. Steinar Bastesen.

En ganske annen type sjømann, kanskje. Men sjømann.

I 2017 begynte det å romstere rykter om at den seleskinnskledde hvalfangeren som hadde gjort rikspolitiker av seg, slett ikke var ferdig i manesjen, som mange hadde trodd. Neida, det var visst noen i Kystpartiet som hadde slått hodene sammen og tenkt – slik forestiller jeg meg det – at hva faen skal vi gjøre, vi er jo blitt helt … akterutseilte?

Enter Bastesen.

Og hvordan entrer Bastesen den politiske arenaen etter noen år i ytterkanten? Etter noen år i havgapet? I stillheten?

Han gjør det i et portrettintervju i Dagbladet Magasinet, som seg hør og bør en type av hans kaliber.

Jeg fikk gleden av å reise opp for å intervjue ham. Fotograf Morten Rakke skulle ta bilder.

Da jeg dro derfra igjen noen timer senere, var det med en halv avtale om at han skulle trekke i noen tråder så jeg kunne få være med på hvalfangst og skrive om det. Det skulle vi faen meg få til, mente han. Faen meg.

Jeg tenker som så at det er en liten gest å la ham få snakke fra seg en gang til, så her har du portrettet av ham slik det sto på trykk. Jeg spurte ham forresten også hva som var hans beste egenskap. Da kom svaret lynkjapt: «Besluttsomhet».

Og forklaringen kom like raskt:

«Når du skal skyte hval kan du ikke sprekk’.»

Bastesen hjemme i Brønnøysund. Med hvalrifle. Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)

Ungene hans synes han er en «gammal kaill» og skjønner ikke hva i all verden han skal i rikspolitikken. Likevel er Kystpartiets Steinar Bastesen (71) på vei tilbake for fulle seil.

Dermed Bastesen

– Jeg skulle ha vært dau tjue ganger.

Steinar Bastesen legger ikke de grove arbeidsfingrene mellom. Pensjonisten sitter hjemme i rorbua si i Brønnøysund og snakker om hjerneblødningene han fikk da han var stortingsrepresentant for Kystpartiet i 2001. I løpet av ei uke ble han operert tre ganger i hodet. Han lå i koma i tre måneder og skulle ikke bare ha vært lam, men også mistet både hukommelsen og språket.

– Men neida, alt er på plass, sier Steinar Bastesen. - Balansen og finmotorikken er det så som så med, men det er småting.

– Du fikk faktisk hjerteinfarkt allerede som 39-åring?

– Ja, vi var på vei til Grønland. Jeg hadde tatt opp et lån på 8,2 millioner kroner for å bygge fartøyet «Bastesen», en kombinert fiske- og fangstbåt. Det var i 1979. Det tilsvarer vel 200 millioner i dagens verdi. Alt var satt i pant. Jeg var nødt til å tjene 2,5 millioner kroner på den turen, ellers ville jeg gå konkurs. Det hadde banken gitt beskjed om.

– Hva skjedde?

– Vi skulle rundt Jan Mayen til sørkysten av Grønland for å fangste hval. Midt ute på havet fikk jeg vondt i brystet, ja, i hjertet. Og så ble jeg svimmel. Jeg skjønte at det måtte være et hjerteinfarkt fordi det gjorde så vondt. Jeg fikk tatt meg ned til kahytten, og som kaptein hadde jeg sørget for å ha med smertestillende Ketogan-ampuller hvis det var noen av mannskapet som skadet seg. De lå i stresskofferten min.

Han hadde ikke styrmann med seg på turen, men det var en svenske om bord. Men da Bastesen ba om stresskofferten, skjønte han ikke hva han mente. Stresskoffert heter portemoné på svensk. Men på et vis fikk han kommunisert hva han måtte ha tak i. Svensken rakte ham medisinen.

– Så brøt jeg av toppen av ampullen og satte sprøyta på meg selv.

– Shit, det høres jo usedvanlig barskt ut?

– Ja, men det var sånn det var. Enten miste livet eller gjøre noe. Og så ble jeg satt i en lettbåt og fraktet inn til Jan Mayen. Derfra gikk det i lastebil til flyplassen. Broren min overtok båten og gikk til Isafjorden på Island. Og kjørte den på bunn. Tre uker etter at jeg ble syk, dro jeg til Godthaab for å få båten i vannet. En yngre bror overtok som kaptein og vi dro ut på fangst.

– Hvorfor i all verden presset du deg selv så hardt?

– Det er et enkelt svar på det: For ikke å miste alt. Du må gjøre det som skal til.

Kvelden i forveien. Det går ikke an å ta feil av mannen som sitter med nakken til og venter på flymaskinen fra Widerøe som skal ta ham fra Værnes og heim til Brønnøysund. Steinar Bastesen er den eneste reisende iført vaskeekte sel. Vi hilser på ham og får en arbeidsneve i retur. Flyet kommer og Bastesen halvveis hinker ut på rullebanen med sin gipsede fot. Mer om den senere.

Flykroppen vibrerer og Kystpartiets grunnlegger har satt seg helt bakerst.

– Jeg sitter alltid helt bak, sier han og gjør plass.

– Det blir litt som å sitte bakerst i skolebussen?

– Ja, ja. Backbenkers. Disse flyene er jo våre busser. I nasjonal transportplan skal 800 milliarder fordeles. Halvparten går til jernbanen, 120 millioner går til fiskemottak i Bømlo, mens hele kysten trenger samferdsel. Vi har ferjer her som holder på å bryte sammen. Hvor mange penger er avsatt til dem? For å få til velfungerende byer i Norge, må vi ha velfungerende distrikter. Olje, skip, fiske, kraft. Det er jo ikke en eneste vindmølle i Oslo. Krafta kommer fra Vestlandet og Nord-Norge. Men det tenker ikke folk over. Neida. Hovedkontoret ligger jo i Oslo.

Et halvt døgn før intervjutidspunktet har altså Steinar Bastesen kastet los. Widerøe-maskinen går gjennom skylaget og Bastesen går gjennom distriktspolitikken i landet. Det handler om infrastruktur og kyst, om hvalfangt og om samferdsel, og alt kommer fra en forbausende opplagt 71-åring helt bakerst i bussen.

I fjor høst begynte ryktene å røre på seg om at den selskinnsbekledde tidligere hvalfangeren og det bramfrie talerøret for kystens folk og fe var på vei tilbake i politikken. Og jaggu viste det seg ikke å være helt korrekt. Steinar Bastesen har inntatt førsteplassen på nominasjonslista til Kystpartiet Nordland foran høstens stortingsvalg.

– Var det du som tok initiativ til å komme tilbake?

– Nei. Jeg ble anmodet. Egentlig hadde jeg mer eller mindre lagt Kystpartiet bak meg, sier Steinar Bastesen.

Klokka er halv ti på morgenen og Bastesen sitter i lenestolen sin i rorbua et tøffelspark fra Brønnøysundet. Inntil kaia utenfor stuevinduene ligger fiskebåten «Carina Irene», oppkalt etter hans eneste datter. Og inne på gulvet? Ja, hva er vel mer naturlig enn at det første som møter en gjest er intet mindre enn to stykk bjørnefeller – den ene mer fryktinngytende enn den andre.

Det er nesten ti år siden han ble ekskludert ut av politikken.

– Hva skulle til for å bli ekskludert?

– Skal jeg fortelle deg grunnen til eksklusjonen? Det var at de mente jeg motarbeidet partiet som jeg selv hadde skapt. Det var jo en helt syk påstand og en helt syk grunn til eksklusjon. Det jeg gjorde, var å kritisere ledelsen. Og det ble tolket som at jeg motarbeidet partiet. Det gjorde jeg ikke, jeg motarbeidet den udugelige ledelsen.

Partifellene foretok i hvert fall et aldri så lite mytteri – og kasta skipper’n. De mente han var illojal mot partiet. Én kalte ham «en liten Saddam». En annen sa at han opptrådte «diktatorisk og eneveldig».

Selv fnyser han av påstandene.

– Hvordan er du som leder?

– Nei, det kan jeg ikke si noe om. Bevist på at man er en god kaptein, er at folk kommer igjen. Mange av de som seilte med meg er mine venner i dag. Hvis du er diktator, får du jo ikke mange venner.

Da nyheten om det politiske comebacket ble kjent gikk Bengt Stabrun Johansen, førstekandidat i Kystpartiet Finnmark, ut og sa at «det har vært en stein som har ligget i skoen for oss, som det var fint å rydde opp i».

– Synes du også det var fint å få striden overstått?

– Jeg har ikke hatt noen strid med Kystpartiet. Det er noen i Kystpartiet som har hatt en strid med meg. Og ja, det er fint å ha det overstått. De folkene er borte fra partiet nå. Men jeg er ikke helt sikker på at den steinen er vekk. Jeg tror det er en liten stein igjen.

– Hva slags stein er det?

– Den ligner mye på den store steinen. Det handler om posisjoner og titler, vet du. Og når jeg dukker opp, kan det jo hende det ryker noen sånne. Men vi får se. Det går jo mot et valg.

– Var det vanskelig å legge kapteinslua fra seg når du gikk fra båten og over i politikken?

– Når du er kaptein på en båt med et mannskap på tolv som er ute i toogenhalv måned, må du være far, bestefar, kone og psykolog. Når man kommer i land, kan man gjøre opp med seg selv. Ja, man var diktator av og til. Og mor av og til. Og far. Man må kunne hele spekteret for å være kaptein. Du må være mye menneske. Det er kanskje dét folk ikke er vant til at det er noen som er.

– Hadde du trodd at du skulle tilbake til rikspolitikken for ti år siden?

Bastesen smiler mildt og oppgitt.

– Det har tatt litt tid å finne seg i at jeg var ute av partiet jeg stifta. Ved siste stortingsvalg var Kystpartiet 300 stemmer fra å bli utradert. De fikk 5300 stemmer. Vi klarte så vidt å berge oss. I 2001 fikk vi 41 000 stemmer. Den eneste grunnen til at jeg vil tilbake, er at det jeg etablerte i 1999 er i ferd med å forsvinne.

– Det er en stor fallhøyde?

– Veldig. Og av den grunn vil jeg inn igjen. Jeg vil hjelpe Kystpartiet opp igjen. Hvis jeg kan.

En lederartikkel i avisa Dagen mente at det finnes et utall småpartier i Norge – og at fellesnevneren for dem er at de er døgnfluer. Kystpartiet var inkludert på lista.

– Det er vel det Frank Aarebrot mente da han sa om småpartiene at de ikke aner hvilken kraft de har. At hvis de blir samlet under ett, kan de ta makta i Norge. Han har helt rett, sier Steinar Bastesen.

– Er du den som kan samle dem?

– Jeg har gjort et forsøk og ikke fått det til. Ennå.

Bare to uavhengige politikere har kommet inn på Stortinget før Bastesen uten å ha et stort partiapparat i ryggen. Men Bastesen er den første som ble gjenvalgt, og det ble han i 2001. Det var det året 41 000 nordmenn stemte Kystpartiet til rikets viktigste sal.

– Jeg var en farlig mann for the establishment. Fordi vi fikk så mange stemmer. Det var like før vi ble et stort, nasjonalt parti.

– Hvorfor ble dere ikke det?

– Fordi jeg fikk hjerneblødning.

– Hva med de andre i partiet, da?

– Det som skjedde, var at de begynte å albue seg fram. Og når man setter sin egen posisjon foran fellesskapet, går det til grunne. De kunne ha fortsatt i den retningen vi var på vei, men nei. Han som overtok etter meg, Roy Waage gjorde en glimrende jobb. Men ett menneske kan ikke gjøre det alene. Han må ha folk med seg.

– Men du var jo alene?

– Jo, jo. Men det er ikke alle som er som meg.

Bastesen hjemme i Brønnøysund. Med bjørneskinn. Og hvalrifle! Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)

Den kvelden han ble syk i 2001, hadde han vært på fest hos Gale Glade Galla Gutters Gourmet Gilde i Oslo. For de uinnvidde er det en pen måte å si frimurere på. Det bekrefter Bastesen med store bokstaver og store nikk. Den kvelden ble han utropt til æresmedlem for livet. Deretter tok han turen til Færøylaget og spiste hvalspekk og drakk akevitt. Og så en tur innom Tosterupkjelleren sånn helt på tampen.

I sekstida på morgenen ble han – innhyllet i sitt eget laken – båret i båre ned fra regjeringsleiligheten sin og fraktet på sykehus med hjerneblødning. Til alt hell hadde han overnattende gjester. De fant ham i senga. Der lå han, sammenkrøpet i fosterstilling og med en sprukken blodåre inn til hjernen.

– Det var litt av en kveld?

– Det kan jeg skrive under på.  

– Du var heldig?

– Sånn har det vært bestandig.

– Går det an å oppleve noe sånt uten å kaste blikket opp til den store utkikkstønna?

Steinar Bastesen tillater hvalkjeften å være stille et øyeblikk.

– Det tror jeg ikke. Det er jo åpenbart at jeg fikk hjelp. Man har ingen kontroll. Hvis du tror du har kontroll, tar du feil. Man gjør masse ting uten å kjenne konsekvensene av dem. Det gjør livet spennende. Man skal ta noen sjanser.

– Finnes det sjanser du angrer på at du ikke tok?

– Nei. Det sitter altfor mange folk rundt på gamlehjem og angrer. Jeg blir ikke noen sur gamlehjems-kall. Jeg angrer ikke noen ting. Jeg skal forresten ikke på gamlehjem i det hele tatt. Jeg skal være her.

«Her» er den gamle, ombygde rorbua han okkuperer. Bastesen skøyter over parkettgulvet og går i rutinerte buer utenom de to bjørneskinna. Venstrefoten er kledd i en tjukk ullsokk med mariusmønster. Den er knekt, må vite. Det var noe med en kollisjon utenfor Røros, mumler han fram.

– Du var 56 da du fikk din første hjerneblødning. På 64-årsdagen din i 2009 fikk du hjerneslag. Denne våren fyller du 72, hadde du trodd du ville se det komme?

– Du vet, i 1964 var jeg om bord på en bankbåt – ja, det er en linebåt, en fiskebåt – med 90 stamper line med 200 000 angler. Det betyr kroker. Det var meget dårlig vær, med orkan flere ganger. Ja, det var en veldig slitsom tur. På slutten fikk vi også maskinskade og var redd for å forlise. Men jeg hjalp skipperen med å reparere motoren. Da vi kom inn til Brønnøysund igjen hadde vi bare 15 stamper line igjen, det vil si 2500 angler. På den turen tenkte jeg: Når du er 55 år, da er du utslitt. Jeg regnet ikke med å bli eldre. Jeg var 19 år gammel den gang. Nå har jeg sluttet med å regne.

– Du du ble syk i 2001 pleide du å drikke rødvin hver dag.

– Ja.

– Og ikke ett glass. Men ei flaske. Det er mye?

– Nja, det er ikke mye. Jeg drakk ikke før etter klokka fem på ettermiddagen. Jeg drakk ikke øl for å slukke tørsten. Det er feil å gjøre. Men jeg fikk beskjed av legene om at hvis jeg var på druen, kunne jeg få epilepsi. Og med en slik beskjed blir jo valget veldig lett. Jeg har hatt nok å slite med i livet.

– Så du ble avholdsmann?

– Ja. I tre år. Det er bare tull at jeg er avholds nå. Jeg bruker alkohol i moderate mengder. Ikke sterkt brennevin. Jeg er for gammel til å holde på med å drikke meg full.

Steinar Bastesen vokste opp med mora Karly Bastesen og faren Ingvart Bastesen. Faren kom fra Skipbådsvær ved Sakrisøy enda lenger nord i landet. Faren var fisker og bonde. Familien hadde et lite gårdbruk med høns, sauer og kyr. Mora var fra den adelige Falck-slekta. Hvilket faktisk vil si at Bastesen er i slekt med Toralv Maurstad, som har det samme blå blodet i årene. Faren fisket, mens mora var bondekjerring, som det het. Hun tok vare på heimen og gården.

– Min mor døde da hun var 56 år. Hun var veldig snill. Og min far var snill, han også. Han var kanskje ikke så driftig at det er noe å snakke om. Han var mest glad i kjerringer. I sin kjerring. Det var en fin ting for ungene.

De var seks søsken. Tre gutter og tre jenter. To av dem har gått bort. Steinar Bastesen hadde ei søster også, som døde da hun bare var noen måneder gammel. Historien vil ha det til at hun ble lagt i en banankasse under senga inntil det ble så varmt i bakken at hun kunne begraves.

– Ja, hun var jo så liten. Nå ligger hun på kirkegården på Dønna.

Bastesen kaster et blikk ut av vinduet. Kanskje beveger han seg de to timene nordover det ville ta ham å komme til Dønna med fiskebåten utenfor vinduet.

– Du jobba med faren din i ganske mange år?

– Ja, det var ikke noe problem. Jeg opplevde ikke at jeg var i opposisjon til min far. Jeg hadde to brødre som også var på min fars båt. Etter hvert ble det litt trangt, så jeg reiste til sjøs da jeg var søtten år.

Jyplingen Steinar begynte karrieren med stempelsjau på farens 24 hestekrefters Rapp-motor. Ut med sylinderen, rense den og inn igjen. Og så et par hval i ny og ne, selvfølgelig. Samtidig gikk han på skolen som alle andre. Men han leste ikke på leksene. Selv om de skulle kunnes utenat.

– Jeg satset på at det var en annen som skulle bli hørt først. For så kunne jeg det.

– Er det sant?

– Ja. Det gikk i to år. Inntil jeg en dag ble hørt først. Hehe.

– Du har sagt at hvis du ikke var blitt fisker, hvalfanger og politiker, hadde du sikkert vært professor et eller annet sted?

– Ja, jeg har alltid vært veldig vitebegjærlig. Jeg hadde lyst til å gå videre på skoler, men vi hadde ikke råd til det. Jeg hadde vel kanskje endt opp som havforsker.

I stedet ble det et liv på bølgene. Først havets og deretter politikkens. Og Steinar Bastesen har inntrykk av at folk har savnet ham. At folk stadig kommer bort, hvor enn han befinner seg i landet. De sier gjerne at de ikke er så fornøyde med det politikerne får til. 

Selv om han er blitt pensjonist siden sist, har ikke Bastesen lagt inn årene. Siden sist har han jobbet som fiskerikyndig på seismisk båt. Det vil si at han har vært bindeledd mellom offiserene på oljeleterbåtene og den norske fiskerflåten.

– Du sier at folk har savnet deg. Men har du savnet å være politiker?

– Ikke arbeidet med å bygge et parti. Det savner jeg ikke. Men jeg savner innflytelsen jeg hadde. Og muligheten til å påvirke. Det var utrolig mange saker jeg fikk gjennomført som allerede var utredt, men ikke gjennommført. Kunsten er å få folk med seg. Og hvis du prediker et budskap for alle, ja, så får du folk med deg.

– Hva fikk du konkret gjort?

– Tja. Jeg fikk for eksempel reist det høyeste monumentet noen politiker har reist i Norge. Radiomasta på Ingøya. Det er 336 meter høyt, høyere enn Eiffeltårnet! Og det sender P1 på frekvensen 151.

– Men nå kommer jo DAB?

Her skygger det ørlite over for den godeste Bastesen.

– DAB er et kapittel for seg selv. Jeg burde helst ikke snakke om det. Tenk på alle dem som har hytte! Og de som er ute på havet! Jeg snakket med en i telefon som mente at det ikke ville bli noe problem for «fiskergjengen». Å … «Fiskergjengen». Fiskeri er en av de viktigste næringene i Norge. Så da han kalte dem det, la jeg på.

Som politiker er det jo en del av jobben å bli konfrontert med egne, gamle uttalelser. Og det kan jo ikke være annerledes for Steinar Bastesen. I et intervju med Gaysir for mange år siden sa han at han så sin første homofile i 1963. Og at det var skremmende.

– Skremmende …

Bastesen blir litt mørk i blikket. Så går han en oktav eller ti opp og tar sats.

– Jeg liker ikke tanken på å ha sex i ræva! Sånn er det bare. Folk snakker ikke sånn som jeg gjør, det skal pakkes inn. Jeg liker ikke å snakke om folks seksuelle legning. Jeg synes ikke det er noe prate om.

– Det er en privatsak?

– Jeg har ingenting i mot homofile. Men seksuallivet har ikke noe i offentlighetens lys å gjøre.

– Hva synes du om at homofile nå kan gifte seg i kirken?

– Det er jeg helt uenig i. Det er mot Guds ord. De må gjerne gifte seg, men hvorfor i all verden skal de gjøre det i kirken? Hva er hensikten? Det forstår jeg ikke. Beklager.

– Det er ganske sjeldent i våre dager at noen sier noe sånt?

– Det skal absolutt pakkes inn. Folker er ikke villige til å si ting som de er. Jeg har jo den væremåten jeg har. Det er derfor jeg er kontroversiell.

– Du er lett å elske eller hate?

– Ja. Det bryr meg ikke om folk elsker eller hater meg.

– Men er du ikke redd for å støte noen?

– Hvis de blir støtt, må de bare bli støtt. Det er ikke en avgjørelse jeg kan ta for dem.

Bramfriheten har ikke bare med seksualvaner å gjøre. En annen gjeng som har fått høre så saltvannet skvatt, er Greenpeace. Han har ikke bare vært teoretisk opptatt av hvalfangst, men er også en av Norges mest kjente utøvende hvalfangere. Mellom 1984 og 1996 var han leder for norske hvalfangere. Han skjøt sin første hval som 11-åring. Og i karrierens løp har det blitt rundt regna 1500 dyr, som han sier. Eller i hvert fall tusen.

– Du har sagt at det å gå imot internasjonale og norske myndigheter for å få fortsette med vågehvalfangsten var ‘nesten idiotisk’. Men bare ‘nesten’, altså?

– Ingenting er umulig. Det tar bare litt lenger tid. Å vinne over Greenpeace, verdens største forretning, er meget vanskelig. Da må du ha kløkt og forstand og flaks. Mye flaks.

Det er spesielt én episode som krevde det som fantes av flaks fra Bastesen og andre hvalfangere. I 1986 dro en skokk hvalfangere ut og stanset det amerikanske hangarskipet USS Nimitz i Vestfjorden. Ja, du leste riktig. Det var intet annet enn verdens største hangarskip, med 4000 sjeler om bord. Skipet deltok på en NATO-øvelse. Hvalfangerne foretok en symbolsk markering mot et USA som hadde motsatt seg hvalfangsten og – som Bastesen sier det – «diplomatisk gått til angrep mot et annet, fredelig NATO-medlem». De mente USA tektes Greenpeace.

– Var du med?

Steinar Bastesen ser sjokkert ut.

– Om jeg var med?! Det var jo jeg som ledet den aksjonen! Vi ville aksjonere mot Greenpeace. De hadde manipulert amerikanske myndigheter og ville stoppe hvalfangsten. Jeg ville slå et slag mot Greenpeace – og samtidig få dekning. Men det var lagt lokk over Vestfjorden, flyforbud og i det hele tatt. Ingen skulle få sende noe ut.

Steinar Bastesen tillater seg et sjørøverglis. 22 hvalskuter hadde lagt seg på ei linje fra Stamsun og Skarholmen og sperret hele Vestfjorden.

– Men vi hadde et filmcrew om bord! På kvelden la vi til kai i Stamsund og fikk fraktet videotapen med drosje til Lektnes flyplass og videre til Oslo. Samme kveld kom det på Dagsrevyen. Innslaget viste at vi opponerte mot verdens største hangarskip! Hæ-hæ! Vi brukte rett og slett Greenpeace-metoden. Vi hvalfangere er ikke tunglærte.

I dokumentarfilmen spørres de ulike leirene om hvem som vant. Greenpeace mener de vant, fordi det nesten ikke drives hvalfangst i dag. Og fordi den hvalfangsten som faktisk drives, ikke utgjør noen trussel for biomangfoldet. Hvalfangerne, derimot, mener soleklart at seieren er deres. I 1982 motsatte Norge seg forbudet mot hvalfangst og ti år senere ble norsk småhvalfangst gjenåpnet. I dag er det seks-syv nasjoner som fortsatt driver hvalfangst i ulik skala.

– All hvalfangst er ikke slutt. Greenpeace ligger med brukket rygg, men det vil de ikke innrømme. De er redde for meg. Så lenge jeg lever, vil de være redde for meg. Jeg er i stand til å bringe fram ting folk forstår av seg selv.

– Apropro hval: Da spekkhuggeren Keiko besøkte Taknesbukta i Halsa i 2003, hadde du en ganske bestemt mening om dens videre skjebne?

– Den kunne ha blitt 30 000 kjøttkaker. De kunne brukes til å fore sultende mennesker i Afrika! 30 000 kjøttkaker er ganske mange kjøttkaker. Men i dag ville jeg ikke ha sagt det samme.

– Nei?

– Det er for mye gift og kjemikalier i en sånn hval. Det ville bare utsette folkene i Afrika for fare.

– I et intervju med Niels Chr. Geelmuyden sa du at det ikke var den store forskjellen på å slå i hjel en mygg og en hval?

– Sånn er det. Hvaler er fine dyr. Veldig fine dyr. Men spørsmålet er: Skal dyr forvaltes etter hvordan de ser ut – eller skal de forvaltes etter den beste biologiske forskningen vi har? Ta iguanen for eksempel. Øgla kalles ‘treets kylling’ fordi den smaker av kylling. Men fordi den er så stygg, bryr ikke folk seg. Svaret på et slikt forvaltningsspørsmål er jo enkelt. Man kan aldri forvalte ut fra hvordan dyret ser ut.

Bastesen. Foto: Morten Rakke (gjengitt med tillatelse)

– I 2007 ble du separert, du ble ekskludert fra partiet du hadde stifta og du mista fiskekvota. Det var et bratt år?

– Ja.

– Dere hadde vært gift i over 30 år. Hva skjedde?

Bastesen får et slør av noe fjernt over øynene. Den ellers så frittalende mannen blir taus.

– Det blir for personlig å si noe om det.

Han lener seg ørlite fram. Setter seg tilbake igjen.

– Vi ble skilt i 2009 og alt er oppgjort, sier han.

I tida etter bruddet bodde han – som eneste fastboende – på Buholmen utenfor Brønnøysund. I dag har han gitt holmen til de fire ungene, som han sier. I rorbua han huserer i har han akkurat den plassen han behøver.

– Det er fint å bo alene. Det handler om å trives i eget selskap. Og jeg har et godt forhold til ungene, det er viktig. Stein Eirik har to jenter, Karina Iren har ei jente, Einar Ingvart har to jenter og Alf Steinar har to gutter. En stor god flokk med etterkommere.

– Ja, det er en god flokk. Jenta til Karina blir 18 år i april. I og med at hun er kjønnsmoden så tar det nok ikke så lang tid før jeg blir oldefar også!

Steinar Bastesen ler så bjørnefellene skvetter. Det virker som om han noen ganger blir litt overrasket selv over hva han får seg til å si.

– Det er ingen av dem som følger i dine fiskefar?

– Ingen. Når jeg tenker meg om, blir jeg ikke overrasket. Men jeg blir skuffet. Det er så mye penger de går glipp av. Jeg startet med ingenting.

– Det er en annen tid?

– Ja, men de sier jo nei til en milliardforretning. Samtidig vil skape sine egne karrierer, og det synes jeg også er naturlig.

– Synes de det er kult at du gir deg i kast med rikspolitikken igjen?

– Det synes de ikke! Jeg er jo en gammal kaill! Hva i all verden skal jeg i politikken? Men …

Bastesen kikker ut mot sundet.

– Livet fortsetter?

– Ja. Det er sånn jeg har det. Du kan ikke gjøre så mye med det som skjer. Det å være sin egen lykkes smed, det er bare delvis sant. Vårherre kan gjøre underverker, men han må ha litt hjelp i blant. Vi må ville noe sjøl.

Med Bastesens ord om vårherre, var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Som den mer enn observante leser (les: nerd) allerede har sett, har jeg skiftet mailsenderfirma. De lukket og slukket lyset i TinyLetter for godt i dag(!) - så jeg var pent nødt til å hive meg rundt og finne Buttondown i stedet. Enn så lenge lover det godt, om enn det sikkert er noen overgangsbarnesykdommer.

Uansett: Våren kryper nærmere der ute!

Alt godt,

Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Black Box (1/2024)

 

«It is easier to build strong children than fix broken men.»

Frederick Douglass, amerikansk frigitt slave, borgerrettighetsaktivist, founding father (1818-1895)



 

Det er allerede et år siden. Det var helt på starten av 2023, og jeg skal innrømme at det var aller første gang jeg besøkte Fredrikstad. Eller Hællæwood, som Harald Zwart-fansen naturligvis har døpt byen ved elva.

Skjønt, byen? Egentlig føltes det som å komme til flere forskjellige byer, byer som var kastet sammen og hadde landet litt tilfeldig rundt den imponerende Gamlebyen med sin festningsformasjon, forbundet med større og mindre bruer, noen for biler og noen for folk, og med byferja som knøt det hele sammen.

La oss bare si at det tok meg en del tid å orientere meg. I hvilken retning lå hva, og hvordan hang det sammen med resten? Og dit jeg skulle etterpå? Jeg snørte på meg løpeskoene – og var nok litt bråkjekk der jeg løp over den største av bruene, den som lokale fredrikstadianere kaller Fredrikstads Golden Gate. For jeg tenkte: Om jeg løper over her, om jeg trosser eksos og skvettende pigger fra de hvinende dekkene, da må jeg kunne løpe rundt et sted? Slik at jeg … ja, ender opp ved utgangspunktet?

Nei. Niks. Slik fungerer ting ikke i plankebyen Fredrikstad.

Løpeturen endte opp med en forvirret vestfolding midt i Gamlebyen (som, det må jeg jo bare få si, er en perle av gamle trehus trygt plassert bak digre festningsmurer). Jeg spurte en tilfeldig jente om hvor jeg skulle løpe for å finne tilbake, og jeg pekte fremover i retning gud vet hva. Hun ristet bare mildt og overbærende på hodet.

Du kommer aldri rundt, sa hun.
Å?
Nei, det går ikke. Du må løpe tilbake – eller ta ferja.
Ferja? Javel. Men hvor? Skulle jeg til Smertu? Til Værste? Gressvik? Ålekilene?
Nei, sa min tålmodige tilfeldige. Du skal ta den som går rett over ælva. Til Cicignon.

Bare navnet. Cicignon.
 
 

 
 
Hvorfor jeg var i Fredrikstad?

Jo, på høstparten i fjor hadde jeg sittet trygt plantet på loftskontoret på min danske øy, og jeg hadde – med gode føringer fra en teaterregissør og produsent – skrevet hele bokmanuset til La oss snakke om 22. juli om til et forestillingsmanus som kanskje, muligvis skulle kunne brukes i Den kulturelle skolesekken. Du vet, den brokete flokken artister og banditter, forfattere og foredragsholdere, dansere og dj-er, skulptører og fagfolk som hvert bidige år løfter elevene i den norske skole ut av hverdagen og inn i andre rom.

 

Mitt rom, eller det jeg skulle være med på å lage, var et ganske mørkt rom. De samme motforestillingene som hadde ligget og vaket rundt hele bokprosjektet (Det går vel ikke an å lage en bok om terrorangrep til barn?) lå også og skvulpet denne gang. (Det er som regel ikke barna eller ungdommene som føler på dette, men de voksne. Og jeg forstår dem, det gjør jeg jo, instinktet vårt sier jo beskytt, beskytt, selv om det kanskje er det motsatte resultatet vi ville endt opp med om vi lyttet til denne skjermingen.)

Sammen med en lydkunstner (Jonas Bjerketvedt), den allerede nevnte teaterregissøren og produsenten (Jon Tombre), og i samråd med Den kulturelle skolesekkens mann (Rami Maktabi) i det som egentlig het Den kulturelle skolesekken Østfold, og som da jeg var der het Den kulturelle skolesekken Viken og som nå jaggu heter Den kulturelle skolesekken Østfold igjen (heia Norge!) – skulle vi, på et par-tre dager, gå fra råmateriale i form av tekst, Els Cools’ malerier fra boka, lyd og lys, og en hel helvetes mange justeringer, øvelser og terping, til en ferdig forestilling som skulle kunne testkjøres på et utvalg skoleelever fra Fredrikstad-området.
 
Vi fikk låne en Black Box. Og for de som ikke vet hva en Black Box er, la meg kort få utbrodere: Et sortmalt, nakent rom, med en scene, et amfi av sitteplasser, flatt gulv, lysrigg og høyttalere. Et eget, lukket univers. Som kan bli til hva som helst. Romme hva som helst.

Samtidig er det et ganske intenst rom. Å gå inn dit, er som å lukke alt annet ute. Farvel hverdag, for en stakket stund. Farvel bilstøy og avtaler, farvel gjøremål og tidsplaner, nå er vi plutselig her sammen, i dette svarte rommet der det meste kan skje. Sammen går vi i gang med å skape noe.

Før vi inviterer andre inn.
 



 
Et år, sa jeg. For nå er jeg tilbake. I Østfold. Jeg har kjørt E18, tatt Bastøferja (Electric, må vite) og fullført reiseruta langs E6, jeg har kjørt på såpeglatte, østfoldske veier med stor elgfare. Og det er pussig: Likhetene mellom byene her på feil side av Oslofjorden, ligner til forveksling perleraden av byer i Vestfold. Halvstore byer med vokseverk, med industrihistorie i gatene og noen av bygningene, og med det samme hastverket etter å vokse seg større, tilpasse seg enda flere mennesker, som tilsynelatende strømmer til.

Vi er ikke i Black Box-en til Østfold Internasjonale Teater og Kulturskolen denne gangen. Nei. Forestillingen ble skapt i fjor, og testvisningene var vellykkede. Den gangen formidlet vi hva som skjedde 22. juli 2011 til ti-, elleve- og tolvåringer.

I denne runden er vi på veien mellom de østfoldske (og i noen tilfeller hallingdølske) videregående skolene. Én eller to forestillinger per dag. Rigge opp lys og lyd, teste, gjennomføre, snakke med elever og lærere etterpå, rigge det ned igjen. Kjøre videre. Videre. Videre til neste by, neste skole.
 
Bortsett fra alvoret vi ankommer skolene med, gjør vi også noe annet. For selv om vi ikke har en Black Box, et lukket rom, fjernt fra hverdag og skoleliv, å tilby dem, eller rettere sagt: invitere dem inn i, gjør vi faktisk det motsatte. Vi tar med et rom til dem. Eller vi skaper et lite, midlertidig rom midt i klasserommene deres. Et rom for ettertanke, håper jeg. Og et rom der vi både insisterer og etterlever påstanden om at det er viktig å ta ungdommene med i den store samtalen om terrorangrepene. For det er ikke det å snakke om terror som er farlig. Tvert imot. Det er stillheten.
 
Og vet du hva? Å se ungdommene som kommer inn – de er rundt 17-18 år gamle – ungdommer som ikke selv husker noe fra 22. juli, fordi de var barn den gangen, smårollinger som ikke har minner fra dagen selv, er veldig fint. Her i Fredrikstad er noen av dem (naturligvis) eplekjekke – og sier «hællæ» når de kommer. De nikker og smiler og gudhjelpemeg om de ikke tiktoker og snaper seg vei inn i klasserommene. Du vet, kidsa i dag.

Men så tar vi lyset.

Så tenner vi lyskasterne. Skrur på musikken.

Og så forteller jeg historiene fra boka, leser opp fra intervjuene. Med politiet. Med rettspsykiateren. Med en overlevende som ble skutt, og med en mor som mistet datteren sin den dagen. Alle disse historiene som jeg for et øyeblikk gjør levende for dem, lar dem ta del i, slik jeg i all ydmykhet fikk ta del i dem da jeg skrev boka.

Etterpå tenner vi lysene igjen. Hverdagen sprekker seg vei inn i klasserommet. Og kan du gjette hvordan de er da, ungdommene? Hvordan de ser ut i ansiktene sine?

De er helt stille. Alvorstunge. Flere av dem kommer bort etterpå, rekker fram sine stødige, unge never, kikker oss i øynene – og sier: takk.

Sjelden har jeg følt større glede ved det bittelille ordet.

  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Våren kryper nærmere, dere!

Og et ørlite heads-up: TinyLetter som jeg bruker for å sende nyhetsbrevet legges ned. Dessverre. Jeg jobber med å finne en erstatter som er like briljant. Og skal nok lykkes. Men neste gang du får nyhetsbrevet, ville jeg ikke blitt voldsomt forbauset om det ser litt annerledes ut. Men ikke for mye. Håper jeg.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hvo intet vover (5/2023)

 

«Cinema is the most beautiful fraud in the world.»

Jean-Luc Godard, fransk-sveitsisk filmskaper/tryllekunstner (1930-2022)





 

De sier at noen drømmer har gått av å forbli det – drømmer.
 
Men jeg vet ikke, jeg. De sier så mye. Folk har så mange meninger, og forbausende mange av dem gjelder kanskje ikke hvordan de egentlig lever selv, men er mer en moralsk sti for å andre å tråkke på. Det er nok lettere å stikke ut stier for andre, når alt kommer til alt. Vanskeligere å gå den selv, vanskeligere å slippe sine egne drømmer.
 
Som du har skjønt, kommer du til å bli introdusert for en drøm nå. Og jeg vet det, andre folks drømmer er omtrent like interessant som småstein i skoa, som en sikring som går akkurat idet du har slått på kaffetrakteren, som en klesklype som deler seg i to akkurat når du endelig har fått tatt deg sammen til å henge opp den hvite, fine skjorta.
 
Men bi litt, som det heter i eventyrene. For jeg har ingen intensjon om å plage deg med de nattlige eventyrene mine. Jeg skal snakke om en helt annen type drøm, en sånn drøm som for utenforstående ganske, ganske sikkert kan oppfattes som en fiks ide. En drøm som kanskje mer ligner en ambisjon, eller en plan, en lyst. Noe man gjerne vil få til i løpet av dette ene livet, noe som kanskje strengt tatt ikke er nødvendig, men som føles … fint. Riktig. På sin plass, på et vis. Uansett hvor mange løftede øyebryn den møter.
 
Som for eksempel det å bygge sin egen kino.




 
Nei. Jeg mener ikke en sånn klassisk hjemmekino, med små surroundsatelitter hengende rundt og en diger bikkje av en subwoofer stående halvt gjemt, halvt fremtredende. Jeg snakker ikke om smartpaneler på veggene i en kjellerstue, jeg snakker ikke om et vanlig rom – som kanskje i hverdagen utgjør et gjesterom – og som, ved å trykke på et par knapper, slik at et lerret trylles fram, blir forvandlet til hjemmekino. Jeg snakker ikke om å skvise et hjemmekinoanlegg inn i stua, midt mellom potteplantene og kunsten du har hengende på veggen, for eksempel fra den gang du var på Louisiana i Danmark og bare måtte ha med deg en flik av den japanske kunstneren hjem.
 
Jeg snakker om en skikkelig, gammeldags kino. En sal. En kinosal med myke, dype seter som vipper seg opp. En rampe, et podium, med forskjøvne rader, slik at det finnes en første rad, en i midten og en bakerst. Tenk dyprøde velurtepper på veggene, et mørkt gulv og en stemning av evig halvmørke. Et irriterende, men nødvendig nødutganglys som irriterer kinogjengere som et øyevippehår du ikke får fjernet, men som du like fullt glemmer, så snart filmprodusentenes logoer begynner å danse over skjermen og mørket senker seg.
 



 
Det var på grunn av denne drømmen jeg forrige helg befant meg i en situasjon jeg ikke skal påstå at jeg bare likte. Saken var denne: Det var blæst, som man sier, det er alltid blæst i Danmark, og la oss zoome inn på det som foregår på strekningen Fyn-Sjælland et splittsekund forrige lørdag; litt nærmere, der ja, akkurat der. Det er motorvei E20 i retning Kåbenhagen, det er en lørdag formiddag, og trafikken flyter i vante baner, regnet pisker over frontrutene, det skvetter i elbiler og bensinbiler og lastebiler som er på sin ferd fra kontinentet og videre til gud vet hva, og der sitter jeg, jeg har ryddet barnesetene ut av bilen, og bak meg? Bak meg har jeg en diger skaphenger som jeg har tusket til meg for anledningen.
 
(Ville det her være på sin plass å skryte av firmaet Freetrailer? Jeg tror det. Ta det som et lite, velment råd til deg som plutselig må frakte en hel masse greier og som ikke, som de færreste blant oss, har investert i et digert, regnbeskyttet og først og fremst rommelig beist av en tilhenger. Bruk Freetrailer. Det er så enkelt at jeg nesten ikke trodde mine egne øyne.)
 
Jeg kjører altså av sted på motorveien med et helt spesifikt mål plottet inn på GPS-en. Jeg hører lydbok (krim, alltid krim på veien, krim passer fabelaktig godt til stripene som kommer og kommer), jeg har med en kopp kaffe, og jeg tenker for meg selv, det skal jeg innrømme: Er dette smart? Er dette så gjennomtenkt? Er dette virkelig noe du burde gjøre? Akkompagnert av en annen tanke, en som har det andre hjørnet: Selvfølgelig skal du gjøre dette! Det skulle bare mangle! Hvor mange liv har du, når alt kommer til alt, hva? Har du ikke bare dette ene?
 




Fra den oppvarmede kupeen går det en usynlig tråd til en by litt utenfor København. Den ender hos Habib, som i flere år har drevet trafikkskole, men som nå – og her kan jeg bare spekulere uti beveggrunnene han har – nå skal han ikke det lenger. Nå er det rett og slett slutt på teoriundervisning og kompliserte manøvrer i lyskryss, det er over og ut for vikepliktskilt og tålmodighet, og stolene – nei: setene – han nå i en årrekke har hatt oppstilt som et slags miniauditorium, tre-fire rader med seter holdt i mykt, rødt ullstoff; setene og podiet (og her må en viss franskmann ha meg unnskyldt mens jeg radbrekker bøyningen av dette nydelige ordet) de står på skal også vekk. Ingen flere føtter skal ta plass, unnskylde seg for andres knær, og sette seg ned i setene, for deretter å vende oppmerksomheten mot Habib som står foran dem, som tålmodighetens store forvalter, mens han loser dem gjennom pensum; trafikkskolen skal avvikles, podiet, som hans kone har vært med på å bygge, og sette fine lister på, det har han fortalt meg, for det betydde noe for henne hvordan det så ut, skal demonteres – og det samme skal setene. Kinosetene.
 
Ja, for det er det de er. Kinoseter. Vaskeekte kinoseter, i et uoppslitelig ullstoff. De er godt polstret. De har ingen hull eller flenger, fyllet tyter ikke ut noe sted, tvert imot holdes det på plass av solide sømmer, gjennomtenkte skjøter, og nå skal det vekk, nå skal det ned trappa der trafikkskolen ligger, og om bare noen uker, når Habib og kona har malt og vasket og ryddet det siste ut, skal noen andre overta, og etablere sin drømmevirksomhet der, slik Habib gjorde for noen år siden, nå er det noen andres tur, og om noen år skal Habib kanskje, mest sannsynlig, komme til å sende en flyktig tanke av gårde, og den tanken kommer kanskje til å formuleres slik i hans indre: Mon tro om den gærne nordmannen fikk lagd kinoen han fablet om den gangen?
 
En tråd mellom to mennesker, altså. Men en stor del av historien er fremtid der jeg sitter. Alt jeg vet er at jeg skal møte Habib på en oppgitt adresse, og der skal jeg ratte dette tilhengerbeistet på plass. Før den tid skal jeg kjøre forbi min gode venn J. som tilfeldigvis (takk skjebne!) befinner seg bare noen få minutters kjøring fra adressen der Habib har undervist teorihungrige jyplinger i kjørekunstens finere detaljer, og han skal sitte og riste på hodet i bilen over denne planen, men han skal også hjelpe meg å virkeliggjøre første del av den, og jeg har ham mistenkt at det er fordi han elsker å se film like mye som jeg.
 
Vi bruker nesten tre kvarter. Først er det podiet. Ned trappa i flere runder, til den ventende tilhengerens store rom. Så er det setene. Vi bærer og sleper. Det føles rart å etablere det som helt klart, for forbipasserende, ser ut som en kino i friluft, der de står, setene, og venter på å bli snudd og dreid for å få plass. Vi bruker nesten tre kvarter, før jeg kjører J. tilbake og takker og bukker, og deretter begir meg ut på hjemveien.
 
Bak meg? Der i skumringsstemningen på motorveien med regnet piskende, med biler susende, og vinden ruskende? En tilhenger stappfull av en drøm som det går an å ta og føle på. Sitte i. Synke ned i.





Da jeg kommer hjem i tussmørket, får jeg hjelp av de eldste ungene, som – hadde det vært noe annet enn nettopp kinoseter – nok hadde hatt lyst til alt annet enn å slepe og bære, men det er kinoseter, og vi bærer og akkederer, før vi får det hele stablet på plass på en interimistisk plattform jeg setter opp.
 
De som visste om planene, ristet på hodet.
De som visste om ambisjonene, mente at nå har du bygd hus i en evighet, så nå vil du gjerne bygge mer?
De som hørte om drømmen sa, ja, fint, men den blir jo ikke klar, den kinoen du fabler om, før ungene er 45?
 
Til dette har jeg å si: Bare vent. Bare vent, du. En vakker dag, og det om ikke så skrekkelig lenge, da dukker det opp invitasjoner. Da har det funnet usynlig arbeid sted, i kulissene, så å si, det har kanskje tatt lang tid, men det har skjedd, og nå – nå går teppet opp for en ørliten kinosal, med tung velur på veggene, med kortluvede tepper som matcher rødfargen på herligheten som står oppført på podiet sitt: Disse tre radene med kinoseter. Det er bare å vippe et ned og ta plass. Kinolerretet foran. Lavmælt samtale før filmen starter, helt uten reklame. Og et hjemmesnekret nødutgangskilt som lyser grønt i det jeg demper lyset, før jeg også slukker det – slik at det blir helt mørkt, i denne verdens minste kino, og filmen kan begynne, og om litt, bare vent, så glemmer du hvor du sitter, så er du oppslukt.
 
Bare vent.
 

 
Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Nå begynner det så smått å nærme seg sossier og medisterkaker og myke pakker under trærne. Takk for at du har lest i løpet av året som har gått. Måtte du få en fin jul.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Gammel mann på rave (4/2023)

 

«I make music for the hips, not the head.»

Norman Q. Cook a.k.a. Fatboy Slim. Britisk musiker (1963-)

 

Så der lå jeg. Jeg hadde absolutt ikke noen andre å skyve skylden på, det var bare meg selv jeg hadde å takke. Jeg forsøkte å ake meg bedre til rette, gjøre plass der det ikke var plass. Dytte beina fram, for å gjøre rommet større, men det var ikke mulig, baksetet i en VW New Beetle er bare ikke større enn det er.

Rundt meg? Festivalgjengere som ramlet av bussen. Lyden av poser med innhold, latter. I det fjerne: Et slott i solnedgang. Musikken fortsatt dundrende fra de siste konsertene, på utenomjordisk vakre scener satt opp inne mellom trærne.

Stedet var Egeskov Slot på Sydfyn. Det var den andre av Heartland-festivalens tre dager – og jeg befant meg altså liggende i utkanten, på en for anledningen etablert parkeringsplass for snikene som ikke orket å betale 400 kroner for en parkeringsplass nær slottet, men som heller hadde ønsket å ta en bit av det sure eplet, ta shuttlebuss til selve slottsparken, vente sammen med de overrislede festivalgjengerne utenfor, etterpå, og så ta shuttlebuss tilbake til parkeringsplassen. Og spare de fire hundre kronene.

Klokka var temmelig nøyaktig midnatt og sommeren var selvfølgelig lys og klar, som fløyel, og varm var den også. Jeg var nødt til å få noe søvn, for presis klokka 04:30 var jeg nødt til å bytte baksete ut med forsete – og kjøre mot flyplassen utenfor København. Derfor altså: Baksetet av en Volkswagen New Beetle. Har du ikke prøvd et slikt baksete, enn si: sovet i ett, er det kanskje vanskelig å forestille seg komfortnivået. La meg kalle det lavt. Den nye bobla er en på alle måter vakker bil, men praktisk overnattingssted, det er den så avgjort ikke. Så langt derifra.







Og jeg tenkte, da jeg lå der, da tenkte jeg: Er jeg nå kommet dit at jeg må erkjenne, virkelig ta innover meg, at jeg er blitt for gammel til slikt? Til å ligge krokføttet i baksetet av en bil, til å klemme for mange ting inn i kalenderen, til å tyne egen livskraft, bare fordi det var noe jeg på død og liv ville?

Godt mulig, konstaterte jeg. Det er godt mulig at 39 skulle vise seg å være akkurat dette veiskillet, dette før og etter i sanden, i alderen, i livet. Men jeg lå nå engang der. Sove måtte jeg, jeg hadde et fly å rekke; det gikk om noen timer. I enden av flyreisen? Jobb i Oslo, før lanseringsfest for min egen novellesamling, også det i Oslo.



Men vent litt. Hvorfor lå jeg der i det hele tatt? Hvorfor ligger det et 39 år gammelt menneske i utkanten av et jorde som for anledningen er forvandlet til parkeringsplass for festivalgjengere? Hvorfor ligger dette mennesket der og putter ørepropper i ørene og drar skinnjakka si over seg som om den var et teppe og forbanner både tyske og meksikanske bilkonstruktører langt pokker i vold?

Jo, kjære leser, det hadde seg slik at inne på den største scenen på Heartland-festivalen, på dette årets festival, da hadde de klart å overbevise en helt spesiell artist om å opptre. De hadde overtalt ham, eller lokket ham – og fått det til, og han hadde stått der, i den sydfynske sommerkvelden. Jo, han hadde faktisk møtt opp, og stilt opp rigget sitt, før han dundrende sendte basstøtene ut i sommerkvelden som var de levende beist som gikk målrettet etter publikums brystkasser.

Hvem?

Fatboy Slim.

Jo. Den Fatboy Slim. The real Fatboy Slim. Norman Quentin Cook fra Bromley, Kent.


 
Og man kan da vel for pokker orke en sammenkrøket natt uten timer nok, dersom det er Fatboy Slim som entrer scenen, ja som entrer dansk jord for første gang på evigheter? Slik hadde jeg resonnert, slik hadde jeg redet, og nå lå jeg her. Jeg hadde sådd, og dette var høsten. Den så ut som baksetet av en gammel boble fra det hersens år 2000. Og jeg følte meg som var jeg forvandlet til en søtti år gammel mann som gjorde noe han ikke hadde gjort på mange år, og som han – når sant skal være sagt – trodde han var ferdig med. Eller rettere: Som jeg, i selvsamme sekund, forsto at jeg var ferdig med. Å presse for mye inn. Å være delvis til stede i det meste fordi alt står i kø. Livslærdom: Skal du på konsert, skal du på konsert. Du skal ikke allerede være mentalt om bord på et fly, du skal ikke allerede være i gang med morgendagens gjøremål.
 
Men var konserten bra, da?



Jeg tenkte på det der jeg sto og knasket vegansk, bæredyktig sjokolade i presseteltet mens jeg lot som om min tilstedeværelse var like legit som de utskremte reporterne og fotografene fra store, danske medier. (Hvorfor jeg hadde fått presseakkreditering? Du leser det nå.) Jeg tenkte: Tenk om det blir noe verre søl, da, der oppe på scenen? Tenk om det blir en slags Tilbake til 90-tallet, men ikke på den kule måten. På Rednex- og Cotton Eye Joe-måten. På Scatman Joe-måten. O skrekk, o gru.

Konsertstart var pinlig nøyaktig 23.15. Han tok seg pent med tid, engelskmannen. Lot de andre bandene – hei The Cardigans! – varme publiken for seg. Så kom strobelysene. Så kom de smått psykedeliske smileyene, med ikke akkurat vage hentydninger til ecstasy og rave og gud bedre det. Så stimlet folk sammen der i den sydfynske sommernatta. Jeg også. Malplassert. Pinlig edru (jeg skulle både kjøre og fly!), med en følelse av å være alene midt i mengden. Det var jeg jo, for så vidt også. Jeg kjente ingen rundt meg. Ikke en kjeft.

Men jeg kjente lyden.






Med det samme det dundret i bassen så gresset skvatt, var jeg hjemme. Jeg var i Fatboy Slims mirakuløse teft for gode samples og bassganger så dype som Marianer-gropen. Jeg var på nittitallet og i totusenogtjuetre på én og samme gang.

Og var det bra? Det var jævlig bra, var det. Det var dundrende bra. I starten. Og jeg vet ikke om det var meg (og alderen og ansvaret og ansvarligheten og anstendigheten og morgendagen) eller om det rent faktisk handlet om Fatboy Slims repertoar, men ganske snart, etter en cirka tjue minutter tenkte jeg tanken, det vil si den dukket opp: Nå har du avslørt oppskriften. Nå har vi hørt det.

Nå hadde vi hørt Rockafeller Skank, vi hadde hørt Praise You og Ya Mama, vi hadde hørt Eat Sleep Rave Repeat, og vi hadde hørt Right Here, Right Now og Weapon of Choice.

Problemet var bare dette: Alle sangene lignet hverandre!

Som om den godeste, nydeligste Fatboy Slim ikke stolte nok på sangenes opprinnelige form til å la dem seile mot publikum som de skattene de er, men hadde sett seg nødt til – i en alder av 60 år – å kjøre alle sammen inn i den samme, moderne EDM-maskinen han i tid var langt, langt forut for (og hvis artister han med sin unike, upolerte stil går langt utenpå på alle måter).





 
Det var med andre ord en litt tør jeg kalle det desillusjonert? mann på 39 år som krøp sammen i baksetet på nevnte bil den natta. For var det verdt den allerede inntrufne søvnløsheten? Var det verdt ofringen av nattesøvn og uthvilthet før Norges-flytur og alt som ventet? Vel. Nei, det var ikke det. Men så allikevel. I glimt. Hadde det ikke vært øyeblikk av intens indre jubel? Av et stort smil fra innerst, nederst i sjelen, som presset seg fram og opp der jeg sto omgitt av fremmede på en gressplen i mitt utlendighetens Danmark? Hadde det ikke vært udelt sjarme å spore i den halvgamle mannen som sto og sjokket fram og tilbake på scenen og som helt tydelig storkoste seg? Å joda. I glimt.
 
Og der jo som kjent der lykken bor.



  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Høsten er over oss. Få det beste ut av den!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!