onsdag, november 14, 2018

Krasznahorkai på stranda

I ungarske László Krasznahorkais Satantango danser fattigfolk intens fylletango med hverandre, mens verden går i oppløsning og forfallet setter inn. Romanen er kjent som en allegori over Ungarn, men er den det?

Av Thomas J.R. Marthinsen.  

Dette essayet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis nr. 8, 2018.

Sedvanlig munter László Krasznahorkai. Foto: Oliver Roller, New Directions Publishing.


Å, han hadde dårlige odds, László! Skikkelig dårlige odds. Situasjonen var denne: I løpet av en fjortendagersperiode skulle han konkurrere mot en svaberghunger bare en nordmann i eksil i Danmark kan oppbygge. Han skulle konkurrere mot tre barn som skulle introduseres til norsk skjærgård, loff og reker; han skulle dyste mot selveste sommerferien.
            Så der befant jeg meg. På en av barndommens glatte svaberg. Familien min badet og jeg satt og skottet febrilsk ned på smartskjermen min som ikke oppførte seg så smart i det nesten fluoriserende sterke solskinnet. Jeg la den vekk og ristet papirboka fri for sandkorn. Satantango. En nattsvart komedie eller undergangsberetning av ungarske László Krasznahorkai.
Hvordan i svarte havnet jeg i denne situasjonen?

Skuddene i Sarajevo

Noe av det mest skjellsettende jeg har lest, var noe jeg leste da jeg gikk på barneskolen. Det var mens det var borgerkrig i Jugoslavia. En dag fikk vi to nye elever på skolen, og den ene skulle gå i klassen vår. De to jentene kom begge fra Sarajevo, og jeg husker de stilte seg opp foran kateteret og sang en sang derfra. Det var et veldig fint øyeblikk, en veldig trist sang. Eller så var den ikke trist, men den ble trist i mine ører fordi jeg koblet den til hva de hadde reist fra.
Litt senere på året ble vi undervist om første verdenskrig. Om de skjebnesvangre skuddene i Sarajevo. Jeg forsto vel allerede da at fortellingen om skuddene var en forenkling av begivenhetenes gang, men like fullt: Gavrilo Princip skjøt og drepte arvingen til tronen i keiserriket Østerrike-Ungarn – og resultatet var krigen som braket løs og skylte gjennom Europa. Jeg kan huske jeg var fjetret over hva ett menneskes udåd kunne avstedbringe. Jeg kan huske jeg snudde meg for liksom å frariste min nye klassekamerat hennes historie. Hun var jo født og oppvokst på et sted som hadde hatt – og hadde – stor betydning for oss europeere.
Siden den gang har jeg interessert meg for Sarajevo (prøv for eksempel den briljante novellesamlinga Sarajevo Marlboro av Miljenko Jergović), men også for Ungarn. Og de siste årene har nyhetene om Ungarn ikke akkurat vært lystbetonte. Spesielt ikke da flyktningkrisen var på sitt hittil mest betente sommeren for to år siden og Ungarn ganske nådeløst stengte grensene sine. Som resten av Europa bikker tilsynelatende også Ungarn ganske guffent mot høyre. Eller kanskje leder de faktisk an, henført eller anført av Viktor Orbán og hans Fidesz-parti. Jeg bryr meg, fordi jeg kjenner et menneske som bor der. Og det er pussig med det, men når man kjenner noen, er det ikke langt unna i det hele tatt.
Så jeg foreslo å skrive et essay om Ungarn. Det er dette essayet du nå leser.
Spørsmålet var bare hvor jeg skulle begynne? 

Spør en venn

Navnene jeg i utgangspunktet hadde tenkt på var Péter Nádas og Imré Kertész. Og så var det nærmest uutsigelige navnet László Krasznahorkai blitt nevnt av den ene redaktøren i herværende avis. Men det var alt. Jeg sto på bar bakke.
            Heldigvis har jeg altså min ungarske venninne. Og da jeg først hadde fått grønt lys til å gi meg i kast med de ungarske forfatterne, var det nærliggende å spørre henne til råds. Så jeg sendte henne en mail. Om hun kunne anbefale noen forfattere fra dette landet som ligger klemt mellom fortid og fremtidshåp, grensende til Østerrike, Seriba, Kroatia, Slovenia, Romania, Ukraina og Slovakia langt der nede i Sentral-Europa, med Balaton-innsjøen – a magyar tenger[1] – som sentralt midtpunkt, dette landet som på et eller annet vis både er beskyttet og gjemt i sitt eget, særegne språk som ingen andre fatter; om hun hadde noen tips til hvilke forfattere det var verdt å lese? Litt tidligere på året hadde jeg skrevet og spurt henne om det ungarske valget i april, om hvordan det var å bevitne at Orbán nok en gang sikret seg mer innflytelse. Da hadde hun svart:

«Valget, ja. Han er veldig smart, fryktelig smart. Han bruker alle midler for å vinne eller beholde makten. Viktigst av alt sørger han for å holde folk nær fattigdomsgrensa – og i frykt. I frykt for at immigranter og flyktninger skal komme og voldta kvinnene våre og ta fra oss husene og jobbene våre (…) Og folket tror på ham når han sier det er fare på ferde, men at vi ikke skal bekymre oss, for han vil redde oss. Han er smart. Det virker. De stemte på ham».

Med dette i bakhodet – og mens jeg ventet på svar – ga jeg meg nettet i vold. Jeg trålte side opp og side ned for å forsøke å kretse inn noe jeg ikke helt visste hva var. Det «ungarske». Den eller de forfatterne som hadde skrevet noe som «tok temperaturen» på Ungarn. Til slutt fant jeg en svensk journalist og poet – Cecilia Hansson – som i fjor! hadde utgitt et knippe intervjuer med fremtredende europeiske forfattere og kunstnere under den megetsigende tittelen Hopplöst, men inte allvarligt. Her fantes det altså ferske tanker – som var nødt til, iallfall i en eller annen forstand, å ta utgangspunkt i det ungarske «her og nå» i sin tilgang til forfatterne. Det var blitt mørkt utenfor da jeg sendte en forespørsel til det svenske forlaget om et eksemplar.
Sen kveld ble til ny morgen, jeg sendte barn av sted til barnehagens siste uke før ferien og den første mailen fra Ungarn tikket inn. Det var en liste, og den så slik ut: Péter Nadas («han skriver så vakkert»), Peter Esterházy, Lászlo Krasznahorkai («han vet jeg ikke mye om»), János Háy, György Dragomán, Andrea Tompa, Anna Terék («hun er poet»), Zsuzsa Rakovsky, István Kemény og Gergely Péterfy. En time senere tikket det inn en mail til – nå hadde hun forhørt seg litt med vennene sine: György Dragomán, Lászlo Darvasi, Péter Esterházy, Andrea Tompa, Noémi Szécsi, Magda Szabó og Miklós Vámos. Samme ettermiddag kom siste mail – og hun skrev at «nå angrer du sikkert på at du i det hele tatt spurte»: György Spíró, Dániel Varró («en ung mann, som startet som barneboksforfatter, men som nå også skriver annet»), Nagy Lajos Parti («veldig populær»), János Lackfi («morsom, skarp»), Krisztina Tóth («kvinne»), Krisztián Grecsó, Attila Bartis, Márton Gerlóczi, Virág Erdős («kvinne»), Ottó Tolnay, Pál Závada («ham liker jeg godt», Péter Závada («han er også god, han er sønnen til Pál Závada»), Imre Kertész («Nobelpris-vinneren vår»), Ákos Kertész og Kristztián Peer.

Puh! Var jeg klokere? Nei, jeg var vel ikke det. Det føltes litt som om apostrofene begynte å danse rundt mellom navnene. Jeg skrev dem ned, og kikket på dem. Var det ikke ett navn som liksom pekte seg ut? Det var et par gjengangere i listene. Og Imre Kertész hadde jeg jo stående i bokhylla allerede. Men nei, det var ikke hans navn jeg hadde festet meg ved. Det var heller ikke Péter Nádas’. Jeg knep øynene sammen og myste over listen igjen.
            Da så jeg det. László Krasznahorkai.
            Men hvorfor akkurat ham?
Jeg bor i Danmark. Og nå skal jeg være helt ærlig og si at grunnen til at Krasznahorkai pekte seg ut er fullstendig idiosynkratisk. Det danske ordet for å klore eller klø, eller risse, er kradse. Det uttales med stum d, naturligvis, og man kradser noen med skjegget sitt (om man er den typen) eller man – ! –  kradser i overflaten. Og var det ikke det jeg skulle, egentlig? Pirke litt i den ungarske litteraturs overflate? Joda. Derfor altså: Krasznahorkai. Jeg er ikke nødvendigvis stolt over det vektige grunnlaget, men hva faen. Man er vel fri!
            Det hjalp å lese om ham etter at beslutningen var truffet. Romanene hans stemples som vanskelige og krevende, han blir ofte klassifisert som en postmoderne, apokalyptisk forfatter. Syntaksen hans skal være crazy og han skal være nådeløst avvisende overfor slike leservennlige ting som avsnitt. En forfatter som etter eget utsagn betrakter punktumet som en «kunstig avgrensning mellom setninger»[2]. Størrelser som Susan Sontag og W.G. Sebald har trykket ham til sine respektive bryst(er) og sagt om ham at han er henholdsvis «samtidens ungarske apokalyptiske mester» og at han går «langt utenpå småtteriene som andre samtids­forfattere sysler med». I 2015 vant han Man Booker International Prize for forfatterskapet sitt. Den mest kjente romanen hans utenfor Ungarn er debutromanen Satantango – som første gang utkom i Ungarn i 1985. I 2016 kom boka ut på norsk i Kari Keménys oversettelse. Det er den jeg endte opp med på svaberget.
La dansen begynne!

Tullerusk språktango

De ungarske slettene, en eller annen gang i ikke så fjern fortid, med kommunismen som et digert, grått teppe liksom dratt over landskapet og over folkene. Feltet, et både guds- og menneskeforlatt tidligere kollektivjordbruk, er en saga blott. Alle offentlige tilbud er fjernet, skolene nedlagt, maskinparken rustet i stykker og husene er så fuktige at mugg og sopp gror over alt. Her møter vi de lutfattige ekteparene Halics, Schmidt og Kráner, samt en navnløs skolebestyrer, en voldsomt alkoholisert doktor og den forhenværende maskinisten Futaki. De har det til felles at de alle sitter inne bak duggete vinduer og stirrer mistrøstig ut på betonggata som går gjennom feltet, dels for å holde øye med hva naboen foretar seg, dels fordi de er på utkikk etter en vei vekk. Husene stinker, rottene florerer og det ser så mørkt ut som du kan forestille deg. Det eneste innbyggerne gjør, er å slepe seg til kroa, for å kjøpe seg enda et glass pjunkete brennevin, som de så kan drukne sorgene sine i. 
            En dag sprer et rykte seg over feltet. Den mystiske skikkelsen Irimiás – som alle trodde var død – skal visstnok være observert, og han er på vei tilbake til dem! Ryktet setter seg som ild i sinnene på de fillete beboerne: Plutselig begynner de å håpe på en fremtid igjen. For Irimiás – han kommer for å redde dem! Gjør han ikke?
Mens han vitterlig nærmer seg, forbereder innbyggerne på feltet seg som best de kan: de drar på kroa for å drikke seg snydens. Det blir et heidundrende fyllekalas. Gjennom en lang kveld og en endeløs natt drikker og drikker de, de synger og danser (ja, nemlig: satantango) og baksnakker hverandre og krangler, mens de hele tiden fabler om hvor fager framtida blir nå.
            For å eksemplifisere – både handlingen og språkføringen – la meg by på et (nødvendigvis langt) utdrag. Stemmen er fru Schmidt sin, før den overtas, jeg holdt på å si midtsetnings, av herr Halics. Ryktet om den mystiske mannens tilbakekomst er nå nær høydepunktet:

«Hun hadde jo alltid visst at dette usle livet skyldte henne noe! Hun hadde noe å håpe på, noe i vente! Nå slapp hun å lide mer, slutt på alle plager! Hvor ofte hadde hun ikke forestilt seg det, drømt om det! Og nå var tiden inne! Her og nå! Hennes livs store øyeblikk! Hun så seg rundt på de utydelige ansiktene med øyne som glødet av hat og generell forakt. Kroppen hennes holdt på å sprekke av glede. ‘Jeg går fra dere. Dra til hælvete, hele gjengen. Til pass for dere. Måtte dere bli truffet av lynet.’ (…) Og forresten, menn?! … Hvor fantes det menn her, bortsett fra ham? Schmidt, kanskje, med den evinnelige tåfisen? Eller halte Futaki, med de utpissede buksene? Eller kroverten? Han her, hva?! Med vommen, de råtne tennene, den stinkende ånden?! Hun kjente sannelig ‘alle de skitne sengene i området’, men hun hadde aldri møtt noen som kunne sammenlignes med Irimiás, hverken før eller siden. ‘Disse elendige trynene. En skam at jeg er her. Overalt, selv fra veggene, denne uutholdelige stanken. Hvordan kom jeg hit? For noe lort. For et møkkasted. For noen råtne stinkdyr.’ ‘Akk ja,’ tenkte Halics, ‘han Schmidt er en heldiggris.’ Han så begjærlig på kvinnens brede skuldre, de kraftige lårene, det sorte håret snodd i en knute, og de deilige, enorme brystene, selv med kåpen på, og i fantasien … (Han reiste seg for å spandere et glass … brennevin på henne. Og så? da ville de komme i snakk, og han ville be om hennes hånd. Men, ville hun da si, De har jo allerede en kone. Det spiller ingen rolle, ville han ha svart da.) Kroverten satte et nytt glass brennevin foran fru Schmidt …»

Da de alle er falt i søvn i hverandres svette armer, kommer Irimiás endelig inn døra.
            Og her slipper jeg handlingen i boka. For som du kanskje skjønner er ikke dette egentlig en roman med en «vanlig» utvikling. Neida. Det er en nihalet katt som biter seg i alle ni haler samtidig, en beretning om venting, om håp, om misère og et endeløst, nådeløst ungarsk regnvær som får gjørma til å sprute oppetter husveggene. Det er som om motoren ikke er resultatet, men selve ventinga. Boka har da også kidnappet et av Franz Kafkas sitater og bruker det som motto: «Jeg vil allikevel heller vente». Vente og se? Se hva som skjer? I stedet for å gjøre noe selv, kanskje?
            Er dette, tenkte jeg mens jeg leste, et bilde på Ungarn? Er det slik de ser seg selv? Eller rettere: Er det slik Krasznahorkai ser dem?

Det kommer jeg tilbake til. Men først et annet spørsmål. For hvem var det romanen minnet meg om? Jeg klarte ikke finne ut av det. Ikke før jeg unnet meg en lynrask dukkert i sjøen med kidsa, kom jeg på det: Jens Bjørneboe, for svarte svingende! I Frihetens øyeblikk leverer Bjørneboes litterære alter ego følgende resonnement:

«Det har en underlig virkning på ord å bli satt i anførselstegn: Begynnelse er en helt annen ting enn ‘begynnelse’. Man kleber noe uutsigelig tvetydig, dobbeltbunnet og pukkelrygget ved et ord, når man setter det i anførselstegn (…) La oss si at jeg setter ordene: og, på eller mot i anførselstegn. Altså: byfogden ‘og’ hans hustru. Eller: Jeg la boken ‘på’ bordet. Man kan få noe til å løsne i verden på den måten (…) Er man nihilistisk nok, kunne man også ta det uskyldigste av alle ord, infinitivsmerket, og misbruke og skjende det på denne måte: Det begynte ‘å’ regne. Kan man se på verden med mindre begeistring?»

Det som kjennetegner både Bjørneboe og Krasznahorkai – foruten en slags diabolsk, nesten frydefull trang til å bokstavelig talt dykke ned i menneskelig gjørme – er selve den begeistring som finnes i å bruke språket kyndig. Å vri all safta ut av det, bare fordi man har muligheten til det. Det kunne kanskje kalles en lek, men egentlig er det temmelig alvorlig. «Virkeligheten undersøkt til vanvidd» har Krasznahorkai selv sagt om skrivingen sin[3]. Resultatet er litt som Jonny Hallberg beskrev da han anmeldte Satantango i Dagbladet: «Endelig en roman som man virkelig kan undres over og brytes med». En slik brytekamp skal man rett og slett ikke kimse av.
            For er László Krasznahorkai så vanskelig, så nesten utilgjengelig som ryktene vil ha det til? Vel. Setningene hans er lange og innviklede, de fyller gjerne en halvside eller vel så det, og det er ikke lett hele tiden å skjelne mellom hvem som skriker hva, hvem som tenker ditt og hvem som tørt konstaterer datt – og det gjerne i anførselstegn, midt i en helt annen talestrøm. Men er det spesielt vrien litteratur? Egentlig ikke. Men det er krevende. Først og fremst rent oppmerksomhetsmessig: For å få med deg meningen, må du følge med, ellers blir du tullerusk. Egentlig er dét ganske befriende i en tid hvor det meste av informasjon bare flagrer forbi like lettglemt som den er lettfattelig. 

Flyktningsommeren

I februar 2015 lander den svenske dikteren Cecilia Hansson i Budapest. Det er våren før flyktningkrisesommeren, om man kan kalle den det. Hun lander i et land der det nasjonalkonservative Fidesz-partiet ikke bare har makta, men der også det høyreekstreme partiet Jobbik blir stadig mer populært. «Allt jag läst om Ungern i dagspressen handlar om det politiska läget,» skriver hun. Om president Orbán og om intellektuelles og minoriteteres utsatthet. Om den store skuffelsen som traff Ungarn etter oppløsning av Sovjet, for framtida ble ikke så stor og fin og fri som de hadde drømt om. Tvert imot. To tredjedeler av Ungarns befolkning kjemper for å overleve i hverdagen, skriver Hansson. De er fattige. Sammen med Polen har Ungarn nektet å ta imot så mye som én asylsøker gjennom EUs kvoteordning etter flyktningkrisen.
            Et av spørsmålene som ligger i dagen er: Hva betyr et slikt klima for et lands forfattere? I boka Hoppløst, men inteallvarligt spør Cecilia Hansson László Krasznahorkai om det er blitt lettere eller vanskeligere å være forfatter i Ungarn nå sammenlignet med da han debuterte på 1980-tallet. Han svarer: «Jag kan inte svara på den frågan, för det har aldri varit svårt eller lätt». Det kan synes som et litt unnvikende svar, men da Hansson spør om dagens situasjon for ungarere sammenlignet med hvordan det var under fortidens strabaser, utbroderer han:

«KRASZNAHORKAI: En sak är väldigt viktig: människor i Ungern älskar att säga att det inte var de, utan omständigheterna. Men i själva verket är vi själva anledningen til vår fruktansvärda historia, till den apokalyptiska historien och att vi förlorat allt två gånger [til kommunistene og etter kommunismens fall, red. anm.]. Och det här är faktiskt en fråga: Vilken sorts typ är ungraren?
CECILIA HANSSON: Vad skulle du själv säga?
KRASZNAHORKAI: Han – inte hon – ljuger varje dag inför sig själv. Han är för slö för att göra någonting i syfte att hjälpa sig själv. Det är väldigt typiskt. Säg att en amerikansk man befinner sig i en ofördelaktig situation. Han skulle försöka göra någonting åt saken. Men inte en ungrare. De som bor i små byar sitter på puben och klagar hela dagarne: ‘Allt är så hemskt. Läget är hopplöst!’ Sedan beställer de in ytterligare något att dricka. Jäg vet inte varför det är så. Men en orsak är definitivt bekvämlighet. Även om situationen är dårlig tycker man att det inte finns någonting att göra åt det. Det finns ett talesätt: ‘En sann ungrare njuter av att vara ledsen’»

Han sier også at på den ungarske landsbygda, der han kommer fra, går tida langsomt. Nesten ikke i det hele tatt. At det ikke spiller noen særlig rolle hva man gjør eller ikke gjør. «Tyvärr,» sier han «spelar det heller ingen roll om någonting händer nu, eller om det hände för hundra år sedan. Människornas relationer har inte, och kan inte, förändras»:

            «CECILIA HANSSON: Är det en inspirationskälla för dig?
            KRAZNAHORKAI: Inspiration? Nej. Det är en anledning att begå självmord.»

Eller, retter han seg selv, det er bare en inspirasjonskilde i den forstand at man får lyst til å stikke av, en grunn til å si: «Nej tack, jag har fått nog av den här platsen!»

Dommedag, apokalypse, håp

Det er med andre ord ganske lett å trekke paralleller til hva herr Krasznahorkai synes å mene om dagens Ungarn og den menneskelige sumpen han beskriver så nærgående i Satantango. I dette lyset er det kanskje fristende å se Satantangos karakterers drømmer om den store og sterke mannen (Irimiás) som skal redde dem fra nøden som et slags speilbilde – om vi tillater oss en tvist med tid og rom her – på hvordan situasjonen er i Ungarn i dag. At mange av de fattige i Ungarn kanskje setter sin lit nettopp til en stor og sterk mann (Orbán) som kanskje, kanskje ikke vil redde dem fra fattigdom og nød – og «gi dem det livet skylder dem». Som sosiologen Eszter Babarczy sier i Cecilia Hanssons bok er det slik at mange av de yngre, utdannede ungarerne rett og slett drar fra hjemlandet: «De ser sitt liv i Ungern som temporärt».
            Men man skal ikke la seg lede inn i fristelse og lettkjøpte konklusjoner. Så jeg skriver til min ungarske venninne for å takke for hjelpa. «Bare hyggelig,» skriver hun, «det er rørende at noen utenfra bryr seg om Ungarn». Hun er en av mange yngre ungarere som faktisk blir boende. Og hun skriver noe annet. Hun sier at da hun svarte meg på spørsmålet om valget tidligere i år, var hun sint og bitter. Skuffet. Men det er hun ikke lenger.

«Jeg tror ikke Ungarn er klar for forandring ennå. Gandhi sa til sine følgere: ‘For å oppnå uavhengighet, må vi vise oss den verdig’. Og jeg tenker: Der er vi nå. Folk, hvert eneste individ i Ungarn, må stå på og gjøre sitt beste. Alle må oppføre seg pent, hjelpe dem som er fattige (for folk i landsbyene og forstadene her er virkelig fattige), vi må utdanne oss selv og hverandre, slik at ingen lenger sluker idiotiske ting rett fra tv. Det har vi fire år på oss til å klare.»

Og ja. Hvem vet. Alt er vel bedre enn å vente på Irimiás. Og i mellomtida har jeg flust med navn igjen på lista.

*



[1] «Den ungarske sjøen».
[2] Sagt i et intervju med oversettersiden Asymptote i 2009.
[3] Hentet fra danske Atlasmags artikkel «Virkelighedens vanvid», 2015.

mandag, oktober 01, 2018

Kujonen som ble modig

Plutselig en dag så Kaspar Colling Nielsen (44) et fjell i disen over København. Det ble starten på en forfatterkarriere han hadde gått og ventet på siden han var ti år gammel. Og kanskje en dansk borgerkrig i august.

Av Thomas J.R. Marthinsen. 

 Dette intervjuet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis nr. 3, 2018.

Kaspar Colling Nielsen i hjertet av København våren 2018. Foto: Thomas J.R. Marthinsen

– Av årsaker jeg ikke forstår har jeg bestandig betraktet meg selv som forfatter, sier Kaspar Colling Nielsen.
På bokomslagene sine ser han ut som en morsk, nesten olm mann som har levd et hardt og uforsonende liv. I virkeligheten er Colling Nielsen en vennlig utseende mann som ofte humrer godmodig. Det er nesten så det frister å kalle ham en bamse. De harde linjene på fotografiene bløtes ofte opp i smil. Han sitter et granatkast fra Højbro Plads – der myndighetenes stridsvogner kommer buldrende i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 – og kjederøyker sigaretter i vinterkulda.
– Jeg kan huske jeg leste om dikteren Søren Ulrik Thomsen. Han hadde det på samme måte. Hvis han fikk sparken på jobben, for eksempel, eller hvis kjæresten gikk fra ham, da var det ikke Søren Ulrik Thomsen som fikk fyken, eller ble sparket. Nei, da var det forfatteren Søren Ulrik Thomsen som mistet jobben, det var forfatteren Søren Ulrik Thomsen som ble dumpet. Hehe. Sånn har jeg hatt det også.
– Som en slags trøst?
– Det gir iallfall en meningsfullhet. De harde tingene blir ikke bare tragiske, de blir en slags ammunisjon. Men i takt med at jeg ble eldre og eldre og jobbet i et forsikringsselskap, ble det vanskeligere å opprettholde den forestillingen. Jeg satt jo der og følte meg som en forfatter som jobbet i forsikringsselskap, ikke sant. Og hvis jeg prøvde å skrive, hadde jeg ingenting å si. Intet å fortelle. Slik gikk det ytterligere noen år.
Til tross for den slumrende forfatteridentiteten, hadde Kaspar Colling Nielsen vært fornuftig – og utdannet seg til økonom. I tillegg til en grad i filosofi. Så der satt han, den fordekte forfatter, og foretok noe så spenstig som risikovurderinger for et forsikringsselskap.
Det var på dette tidspunktet i livet du sjekket når forfatterne du leste hadde debutert?
– Ja. De siste årene var det sånn. Da jeg snudde bøker og så hva det sto om forfatteren, ble jeg glad hvis de var gamle, og lei meg hvis de var i tjueåra.
Kaspar Colling Nielsen dro hjem og klaget til kjæresten. Han klaget over den «innspiste danske litteraturen», har han sagt tidligere. Men hos kjæresten var det pent lite trøst å hente. Hun var etter hvert blitt temmelig temmelig lei sutringa hans. Hvis ståa i det danske litterære landskapet var så sjaber, fikk han vær så god skrive noe selv.
– Hun sa også at hun trodde årsaken til jeg ikke allerede hadde skrevet noe, var at jeg kanskje ikke var så god som jeg selv gikk rundt og innbilte meg. Det fikk meg til å tenke meg grundig om. Ganske lenge. Jeg har tenkt på meg selv som en kujon. Jeg har aldri vært veldig modig. Men da hun sa at jeg kanskje ikke kunne, gadd jeg ikke la være. Jeg kunne ikke la være med å prøve bare fordi jeg var redd, ikke sant.

Refusjon over hele linja

De neste seks månedene sto Kaspar Colling Nielsen opp klokka 04.30 hver bidige dag. Resten av familien – kjæresten Line og de to småungene Alfred og Alma – lå og sov. Kaspar satte seg ut på baktrappa med en sigarett og en kopp kaffe og skrev i to timer. Så gikk han på jobb i forsikringsselskapet og fortsatte skrivingen på kvelden da familien hadde lagt seg. Etter nesten et år var han lei. Da hadde han femti krøllete sider. Som han sendte inn til alle de store danske forlagene. Samtidig.
– Jeg tenkte som så at Gyldendal mottar 1500 manuskripet i året. Av dem utgis kanskje to eller tre. Kanskje bare ett. Det vil si at jeg hadde én promilles sjanse til å bli antatt. Svartiden hos et forlag er kanskje seks måneder. Det er seks store forlag i Danmark, og hvis jeg skulle sendt inn til ett og ett av gangen, ville jeg risikere å måtte vente i tre år på alle avslagene. Derfor sendte jeg inn til alle samtidig. Og ble refusert av alle sammen på likt.
– Hehe.
– Ja. Men et halvt år senere ringte Janne Breinholt Bak – som siden ble redaktøren min – fra Gyldendal. Hun ville gjerne starte en prosess, sa hun. Så det gjorde vi, mens jeg fortsatte i forsikringsselskapet. Til slutt sa jeg opp jobben. Jeg var jo forfatter, ikke sant. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg – at det ville dale penger ned fra himmelen?

Ut av Sigmund Freuds klasserom

Mount København utkom halvannet år senere, i 2010. Den forhenværende økonomen regnet kjapt ut at månedslønna han hadde fått for å skrive boka beløp seg til 350 kroner. Før skatt. Men det var ikke så viktig, det som betydde noe var at han hadde gjort det. Skrevet boka – og fått den ut.
Resulatet var et knippe fabelaktige fortellinger som alle danser rundt et fjell(!) som de danske myndighetene mer eller mindre ut av det blå beslutter å la oppføre på Avedøre Holme i København. Prislapp? 600 milliarder kroner. Byggetid? 200 år. Et digert beist av et fjell som strekker seg mer enn tre kilometer til værs og forandrer hele den danske virkeligheten.
Kaspar Colling Nielsen vant Danske Banks Debutantpris samme år og kritikerne var fra seg av begeistring. For boka hans representerte noe helt nytt i dansk litteratur.
– Det var så vidt den utkom, sier han. – Alle redaktørene på forlaget skulle være enige. Jeg tror det kan gå litt politikk i det, for å si det sånn. Og det var mange av dem som var kritiske til boka, fordi den ikke handler om en person man kan identifisere seg med. Mitt mål hadde vært å skrive en antipsykologisk bok, en bok helt uten refleksjoner.
Du har sagt at «litteratur og film for lenge har sittet på første rad i Sigmund Freuds klasserom»?
– Den franske filosofen Gilles Deleuze ser ikke på Freud som vitenskapsmann, men som filosof. Akkurat som Hegel og Kant før ham. Også de dannet skoler, det ble oppført institutter på universitetene som underviste i dem, og så videre. Jeg tenker at vi lever i avslutningen av freudianismen. Den har liksom utspilt sin rolle. Psykoanalysen oppsto litt i sammenheng med det moderne gjennombruddet i kunsten, ikke sant. Inntil da hadde kunstneren blitt sett på som en som hentet sin autoritet fra det gudommelige. Med det moderne gjennombruddet ble kunstneren en som befant seg på kanten av det normale. Du vet, som for eksempel van Gogh. Kunstneren hadde liksom en særlig tilgang til det ubevisste, som alminnelige mennesker ikke hadde. Og det leserne fant i bøkene var en slags underbevist gjenkjennelighet. Hitchcock og Bergman brukte freudianske symboler helt direkte. Fra 1960/1970-tallet og fremover har alle liksom blitt psykoanalytikere. Det er en vulgær form for psykoanalyse – som finnes overalt i den vestlige verden.
Kaspar Colling Nielsen er fullstendig rolig når han sabler psykoanalysen ned.
– Det er et helt bestemt skjema som handler om at utvikling alltid går baklengs – og frem. Det blir lagt en helt enorm vekt på barndommen. Det er bestandig det samme skjemaet. Alltid. Og jeg … jeg mener at alt det der er løgn.
– Du tror ikke på det?
– Nei. Hele denne forestillingen om at barndommen spiller så stor rolle, gjør at vi ikke slipper ut av den. Det er en utrolig sterk tanke som gjennomsyrer samfunnet vårt. Moderne hjerneforskere har vist at hjernen er langt mer plastisk innrettet, det er ikke slik at vi er nødt til å gå i de samme sporene konstant. Langt de flest av oss burde egentlig se annerledes på det. Vi burde heller se fremover.
Det høres nesten ut som om du mener at vi bruker barndomstraumer som en sutteklut?
– Hvis vi har opplevd noe traumatisk, synes vi at vi skal pille i sårene hele tiden – helt til vi blir friske. Min mor døde da jeg var ganske ung, det gjorde at jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv. Og jeg hadde mye angst. Dødsangst. Så jeg dro til Afrika. Afrikanere er mye mer fremadrettete enn oss, mye mer positive. De har opplevd forferdelige ting, men de dveler ikke ved problemene sine. Det var ganske befriende å se at det fantes en annen måte å leve på. Jeg hadde slett ikke angst i Afrika. Der nede var de bare glade for at de hadde overlevd.

Ikke langt fra der Kaspar Colling Nielsen står her slynges granatene i boka hans. Foto: Thomas J.R.M.

Fjell i Danmark, ondskap og evig liv

Fra det kunstige betongfjellet i Mount København utvidet Kaspar Colling Nielsen framtidsvisjonene i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 som utkom i 2013. Her blir historien fortalt av en 475 år gammel mann holdt kunstig (og antagelig evig) i live gjennom stamcelletransplantasjoner. Han fordriver tida med seksuelle eskapader med andre evigunge styrtrike over hele verden. Og historien han forteller er – innimellom mer eller mindre groteske småhistorier, en temmelig skjør kjærlighetsberetning og flere fortellinger om hovedpersonens snakkende, stamcellebehandlede hund(!) – en historie om et Danmark og et Europa som har gått overordentlig til helvete. Finansiell og økonomisk krise, gruoppvekkende krigføring i den danske hovedstaden ledet an av fattige, alminnelige folk fordrevet fra hus og hjem. Kollapser rundt omkring i de øvrige europeiske landene. Myndigheter, banker og finansielle institusjoner står på den ene siden – den vanlige mannen i gata står nådeløst på den andre. «Dansk litteraturs nye verdensnavn», proklamerte storavisa Politiken.
– Det vanskelige med å skrive, sier Kaspar Colling Nielsen og retter det blå blikket ut gjennom kafévinduet. – Det vanskelige er å finne et sted man kan fortelle fra. Men når man først er der, er det plutselig mulig. Det er en kamp å komme dit. Men nå, nå vet jeg ikke om jeg klarer å skrive mer noensinne. Sånn hadde jeg det også da jeg skulle starte på de andre bøkene.
Du har hørt om Karl Ove Knausgård? I et essay om skriving og det å finne en form skriver han at det bare er «de som ikke vet hvordan man skriver, som kan skrive, bare de som ikke kan skrive en roman som kan skrive en roman».
– Ja, det synes jeg er riktig. Jeg kan slett ikke huske at jeg har skrevet bøkene mine. Jeg husker tiden opptil og avslutningen, altså da jeg nærmet meg å være ferdig. Men ikke alt det i midten. Ikke fordi jeg var i transe eller noe, men fordi jeg tror det jeg husker best er frustrasjonen opptil. Alle de ordene man fysisk skal trykke inn på dataen! Det er en besynderlig prosess. Jeg synes det er vanskelig å forstå den.
Boka om den danske borgerkrigen er akkurat sluppet i Norge – og også her til lands har den høstet jubel. VGs anmelder skriver: «Førsteklasses gammel dansk! Samtidsdiagnose og fremtidsfabel. Krigsdystopi og sexorgier. Denne danske romanen har det aller meste … Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur.»
I fjor kom Kaspar Colling Nielsens foreløpig siste roman, Det europæiske forår, ut i Danmark – og det er nok bare et spørsmål om tid før den annekterer de andre europeiske bokmarkedene i digre jafser. I boka kjøper et styggrikt konsortium rett og slett den danske øya Lolland og omgjør den til en høyborg for teknologisk forskning, for droner og nanobotter, som utvisker skillene mellom dyr og menneske (i bokstaveligste forstand!) og det samme mellom natur og kultur. Her blir det boltreplass for de rike og skjønnhetshungrende, mens vanlige folk ikke kommer forbi de væpnede, filippinske vaktene ved brua. Som i Den danske borgerkrig er det ikke akkurat få groteske menneskelige trekk som her blir servert leseren. Det er menneskelivet i all sin prakt, nedsenket i et hav av mangelfullhet, egoisme og brister.
Har det overrasket deg hvor groteske bøkene er?
Kaspar Colling Nielsen tillater seg en av sine lengre tenkepauser.
– Altså … Jeg synes … Den danske borgerkrig handler blant annet om at mennesket er ondt. Det synes jeg har vært et tabu i mange år. Jeg tror det er viktig å snakke om. Vi har en utrolig stor kapasitet for ondskap. Det blir som Zygmunt Baumann sa om Holocaust: 99,9 % av alle dem som gjorde Holocaust mulig, følte seg ikke ansvarlige. De leverte bare ting, sørget for at tog gikk til tiden, etc. Småting. Det er litt det samme som at vi i dag ikke bryr oss om de fattige barna som syr klærne våre i Bangladesh. Det var en enormt stor kreativitet og spontanitet som preget ondskapen i konsentrasjonsleirene. Ondskapen var ledsaget av stor morskap, av letthet.
Kaspar Colling Nielsen – hvis jødiske mormor selv flyktet fra Nazi-Tyskland – forteller at han og to fettere for noen år siden besøkte Auschwitz. Der hadde leirkommandanten huset sitt kloss opptil en av de største forbrenningsovnene. Mange av de unge jentene som fikk jobb der, hadde vært fullstendig vanlige sykepleiere på sykehus i Berlin. Så ble de overflyttet til Auschwitz, sier Kaspar Colling Nielsen, og i løpet av tre-fire måneder ble de ravende sadister, som hver utviklet sin egen spesialiserte form for sadisme overfor fangene.
I Den danske borgerkrig tenker hovedpersonen: «En krig ændrer alt ekstremt hurtigt. Det ene øjeblik er man i Fakta for at hente mælk, et par dage senere er man ved at henrette nogen».
– Vi så det samme i Abu Ghraib-fengslet med de amerikanske soldatene. De hadde det jo supergøy da de fornedret fangene, så morsomt at de var nødt til å sende bilder av det til vennene sine. Det var først etterpå, da de så det de hadde vært med på i en annen kontekst, at de skjønte hva de hadde gjort. Det er det samme som skjer når noen blir mobbet i skolegården også. Det er en viss glede i å mobbe andre. Den siden ved det å være menneske må vi være oppmerksomme på, og aktivt forsøke å holde nede. Tyskerne i dag bærer et kors fra krigens dager, men leksa fra Holocaust er at vi alle kunne vært bødlene.

En dysfunksjon som funker

Hvordan er det med angsten din nå?
– Mye bedre. Jeg fikk et angstanfall for mange år siden. Det var i 2008 da fugleinfluensaen herjet. Eller da alle snakket om den. Jeg trodde det ville bli en pandemi. Jeg fikk ikke sove, og hadde mareritt – også i våken tilstand – i tre måneder. Så for meg hvordan København ble oppdelt i sikre og usikre soner, med store sponplater som sperret gatene. Samfunnet brøt sammen. Jeg så for meg at jeg var nødt til å ta med kjæresten min og barna våre som den gang var små, og dra ut på landet og forskanse oss på en gård, med en masse våpen. Det gikk så langt som at jeg hadde lyst til å vaske ungene mine da de kom fra barnehagen.
I virkeligheten?
– Ja. Det var en kulminasjon. Men den måten byen så ut på i den fantasien ligner litt på sånn den ser ut i Den danske borgerkrig. Kjæresten min sa at jeg var nødt til å gå til psykolog. Det ble et vendepunkt for meg.
Hvordan da?
– Psykologen lærte meg at jeg hadde en dysfunksjonell tankemåte. Hun ga meg rett i at døden kan skje når som helst. Men jeg har det sånn at hvis jeg tenker nok på noe forferdelig, så skjer det ikke. Det tror jeg på. Og det er altså min dysfunksjonelle måte å tenke på. Det er en slags tvangstenkning som handler om at hvis jeg tenker at det skal gå bra, blir jeg straffet. Så jeg prøver å ikke være glad!
Kaspar Colling Nielsen gliser under skjegget, legger hodet mellom henda og rister på det.
– Uff, det høres helt forferdelig ut.
Men klarer du å glede deg over suksessen du har som forfatter, da?
– Ja, det kan jeg. Tre ting har gjort det lettere for meg. Jeg er blitt eldre. Sammen med kjæresten min har jeg lyktes i å gi de to barna våre kjærlighet. Og så har jeg fått skrevet bøkene mine som jeg har drømt om hele livet. Derfor ville det være mindre tragisk om jeg døde nå enn før.
Går det an å si at angsten har fungert som ammunisjon for forfatterskapet ditt?
Kaspar Colling Nielsen nikker.
– Sånn var det også da min mor døde. Det er godt jeg er forfatter, tenkte jeg. Jeg vet ikke, men det er vel en måte å kapere ting på. Prisen er at man blir nødt til å handle på den tanken, bruke den, ellers funker teknikken ikke.

En dødsstjerne i horisonten

Hvor kommer du til å være 3. august 2018 når den danske borgerkrigen bryter ut?
– Her. Jeg er her. Barna har akkurat startet på skolen. Jeg tror ikke det kommer noen borgerkrig. Men det skal skje mindre enn vi tror før det skjer.
Kaspar Colling Nielsen smiler illevarslende.
Jeg klarer ikke helt å finne ut om du er optimist eller pessimist, jeg?
– Jeg begynner faktisk å bli litt optimistisk. Tidligere, på 1900-tallet, var det befolkningen som var utviklende for samfunnet. I dag er det teknologien og kapitalsystemene som er progressive. Og hverken teknologien eller kapitalen er demokratisk styrt. I dag finnes det en rekke problemer i verden som det virker veldig vanskelig å gjøre noe med. Klimaet. Flyktningene og emigrantene. Forestillingen om at vi skal spre demokrati og velstand etter en vestlig modell til resten av verden må kanskje oppgis. Og den globale økonomien er i dag utenfor enhver kontroll. Alle er underkastet det globale markedet som ingen kontrollerer. Demokrati og menneskerettigheter er kanskje ikke kompatibelt med globaliseringen. For det er markedet som bestemmer. Og hvis markedet ikke tillater noe, ja, så forsvinner det. Det globale markedet er en dødsstjerne som vokser seg større og større.
Det høres ikke ut som om du er i gang med å beskrive lutter framtidsidyll?
– Hehe, nei, men jeg fått øynene opp for de sosiale mediene. Med dem har vi for første gang fått et demokratisk medie som er like globalt som finanssystemene. Like globalt – og like raskt. Trump hadde ikke oppstått uten sosiale medier. Ingen så ham komme, den støtten han klarte å få, og som delvis kom derfra. Det er det samme med #metoo-fenomenet. En hel masse kvinner som trodde de var alene, men som plutselig finner sammen. Og blir en stor kraft. Ingen så heller det komme. Det synes jeg er en fantastisk stor ting. Det ligger et enormt stort demokratisk potensiale i sosiale medier. De er et arnested for en forbrukermakt som er den eneste egentlige makta vi sitter igjen med. Og når folk oppdager at de har den makta, kan det fort bli en temmelig berusende følelse.

Den siste generasjonen

I et intervju med den danske avisa Berlingske i fjor sa Kaspar Colling Nielsen at ingen av barna hans har lest bøkene hans, og at de nok mest av alt ser på ham som en «halvtjukk gærning som jobber hjemmefra».
– Ja, de er stort sett ikke imponert. De er ikke interessert i bøkene mine og ser meg nok som … tykk og tullete. Det hender de slår meg. For eksempel kan dattera mi på 13 år slå meg på magen og si: «Skal du ikke ha noe å spise?»
Haha!
– Ja, hun er virkelig morsom.
Men de kommer vel til å lese bøkene dine på et tidspunkt?
– Ja. Jeg synes det er superfett hvis de har lyst til å lese bøkene. På en måte vil jeg gjerne skrive barnebøker for voksne. Det er mange barnebøker som er fantastiske og fantasifulle. Men så fort det blir bøker for voksne, blir det liksom så … fantasiløst. Det vil jeg gjerne gjøre noe med.
Min eldste sønn på 5 år er veldig opptatt av teknologi. Han spør meg ofte om han skal finne opp ting når han blir voksen som kan hjelpe meg. Og han er helt overbevist om at han kommer til å leve evig. Altså ikke som et barns manglende forståelse av liv og død, men som en naturlighet, som noe han tror på.
Kaspar Colling Nielsen smiler stort.
– Jeg sier det til mine barn. At de ikke kommer til å dø.
Rett og slett?
– Hehe, ja. Det er ikke usannsynlig. Kanskje vil de få muligheten til å leve til de er 200-300 år og selv få bestemme hvor lenge de vil fortsette deretter. Det vil bli helt vilt. Noen kommer til å dø når de er 40, andre kommer aldri til å dø. Det er statistisk sett uheldig, men vi er kanskje den siste generasjonen som dør som dumme dyr.

lørdag, september 01, 2018

Murakami-komplekset

Hva er japansk litteratur hvis vi ser bort fra Haruki Murakami? Går det i det hele tatt an å se bort fra Murakami – eller blir det som å se inn i en skog og tenke: Her er det visst bare ett type kirsebærtre?

Av Thomas J.R. Marthinsen. 

 Dette essayet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis 
nr. 5, 2018 i forbindelse med Norsk litteraturfestival.


Haruki Murakami. Foto: Pax Forlag/Marion Ettlinger.
Japan er automatiske garasjer som sender bilene ned til gateplan med en svivende, lydløs bevegelse. Japan er Lost in Translation og synet av billykter og gatelys ute av fokus. Japan er verdens høyeste selvmordsrate og kirsebærtrærne som blomstrer i mai. Japan er misosuppe, tjukke ramennudler og harakiri og atombombene over Nagasaki og Hiroshima. Og Japan er menn med stresskoffert og arkaiske holdninger til kjønnsspørsmål, og tenåringsjenter med sinnsykt korte foldeskjørt og mangategneserier og samuraier og rushhour i verdensberømte gatekryss og dype bukk og Haruki Murakami.
            Av en eller annen grunn later den japanske kulturen til å eie en slags uforstyrrelig ro. Alt preller liksom av på den, slik at det Japan som eksisterer i dag, det har ikke – som her i Vesten – sin mange tusenårige historie bak seg som noe som liksom kommer fra glemmeboka. Neida, i Japan fungerer hele kulturhistorien som et aktivt klangrom midt i en moderne millionbyshverdag.
Om vi skjeler til historiens gang et øyeblikk, kan dette kanskje bli mer enn bare en tilsynelatende fanboyaktig påstand fra min side. Helt siden 1600-tallet har den japanske kulturen brynt seg på impulser utenfra. Det er med andre ord ikke slik at Japan har eksistert som et slags fredet flekk på jordkloden, og at det er der kulturens stoiske uforandrethet har sin rot. Men så er det bittelitt sånn likevel. For i motsetning til alle de andre asiatiske landene har Japan aldri blitt kolonialisert. Japan har hele tida vært sin egen herre.
Denne urørtheten er naturligvis en styrke, men den er til en viss grad også usann. For Japan er ikke en øy i verden (ikke i overført betydning iallfall!). Like fullt har landet tilsynelatende en egen evne til å ta opp i seg ting og fenomener fra andre kulturer, men forbli like erkejapansk. Dette kan kanskje best eksemplifiseres med språket. For som oversetter (blant annet av Haruki Murakamis bøker) Ika Kaminka sa i et intervju i fjor, så er japansk et elastisk språk. Det er «elastisk i den forstand at det hele tiden utvikler seg, tar opp i seg elementer fra andre språk som engelsk og fransk og kinesisk, uten å miste noe av sitt særpreg». Jeg tør våge den påstand at det samme kan sies om den japanske kulturen.
Et eksempel? Ta en titt på originaltittelen til Haruki Murakamis bok After dark. På japansk heter den: アフターダーク. Eller oversatt til vårt alfabet: Afutā Dāku. Ta og knip øynene sammen og les tittelen én gang til. Høyt. Det blir en slags engelsk, gjør det ikke? Men samtidig så veldig japansk.

Murakami-komplekset

Ålreit. Før dette farer for vidt: Dette essayet skal handle om japansk litteratur. Norsk Litteraturfestival og kunstnerisk rådgiver Mathias R. Samuelsen har invitert seks japanske forfattere til årets festival – og jeg har hatt gleden av å gi meg i kast med bøkene til fire av dem. Og la meg si med det samme: Det er klart jeg bare dypper stortåa i skorpa. Når det er sagt, er det også et av poengene mine. For det er så mye av den japanske litteraturen som går oss hus forbi. Og det er så mange som ikke nevnes som burde ha blitt nevnt. Altså bortsett fra en viss forhenværende jazzbarinnehaver.
            Det er omtrent nå det er på sin plass å forklare hvorfor tittelen på essayet er nettopp «Murakami-komplekset». For når en leser hører ordene «japansk» og «forfatter» i en og samme setning, så tør jeg vedde på at tankene i ni komma ni av ti tilfeller går i retning en viss kronisk Nobelpris-kandidat. Haruki Murakami er en bauta på verdenslitteraturens scene – og bøkene hans har så eventyrlige salgstall at det halve hadde vært ekstremt. Han er rett og slett ikke til å komme utenom, den godeste Murakami.
Men så kommer tanke numero dos: Det må da være andre japanske forfattere som skriver eksepsjonelt? Det må da være skriveføre som attpåtil går ham en høy gang? Som sier noe annet? Som gir et annet bilde? Som tar huven på det japanske livet på en helt ulik måte? Og javisst. Selvfølgelig er det det. De siste årene har det da også dukket opp flere og andre japanske forfattere i den norske litterære floraen – gjerne kyndig oversatt av nevnte Ika Kamika og Magne Tørring (det finnes flere, for eksempel Anne Lande Peters og Yngve Johan Larsen). Når jeg nevner akkurat disse to er det fordi de sammen med professor i japansk språk og litteratur Reiko Abe Auestad slår et slag for å spre begeistring om andre japanske oversettelser til norsk med bloggen Yonda! Yonda! («Jeg har lest den! Jeg har lest den!»)  Utfordringen er at de havner i Murakami-senseis voldsomme slagskygge.
            Nå har jeg lest fire andre japanske forfattere. Det vil si, jeg har lest deres siste (og for den enes vedkommende første) utgivelser i norsk språkdrakt. Bøkene det dreier seg om er Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo, Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko, Yukiko Motoyas Kunsten å bli glad i seg selv og Mieko Kawakamis Pupper og egg.
            La oss gyve løs.

Sake, sex og ensomhet. Om Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo

Av de fire bøkene jeg snakker om her, er Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo den som minner mest om Haruki Murakami. Romanen handler om Tsukiko på 38 år som av en eller annen grunn sitter og drikker på en lokal bar. I løpet av ganske kort tid entrer en skikkelse baren som det ikke er vanskelig å forstå at kommer til å få stor betydning, ikke bare for hovedpersonens videre liv, men også for romanstoffet. Her er det Tsukikos pensjonerte, tretti år eldre japansklærer Harutsuna Matsumoto, bare kalt sensei, som utfyller rollen som en slags skjebnefelleskapsmakker. Også han dukker opp i denne baren, og ganske snart vikler de seg inn i hverandre på måter de aldri vil klare å vikle seg ut av igjen. Og det drikkes temmelig voldsomme mengder sake. Og hvis du tenker på Murakamis 1Q84 her, med tospannet som heter Aomame og matematikkæreren Tengo, er ikke det så skrekkelig rart. Også i Kawakamis univers er det lett å få å følelsen av at alt kan skje, og at det som skjer ikke nødvendigvis behøver å forholde seg så veldig strengt til etablerte sannheter, eller til «vanlige» relasjoner. Fellesnevneren heter jo i bunn og grunn jakta på kjærligheten. Jakta på den der ute som gjør at man ikke lenger føler seg alene her i verden. Og den viser fram hvor klumsete, prøvende og keitete den jakta kan arte seg.

            «’Ikke se på meg på den måten, Sensei.’
            ‘På hvilken måte?’
            ‘Som om jeg er et håpløst tilfelle.’
            ‘Du er da ikke noe håpløst tilfelle, frøken Tsukiko.’
            ‘Jo, det er jeg.’
            ‘Nei, det er du ikke.’
            ‘Jo, jeg er håpløs, samme hva du eller noen andre måtte mene.’»

Her er også en sår komikk, som innimellom tipper over i det tragiske, det vonde. Samtidig som det er den, og hovedpersonenes interesse for og stadige, milde henrykkelse over hva som skjer dem i dette livet de har, som fører historien videre. Det ville være urettferdig overfor Kawakami å parkere henne som Murakami-elev. Til det er språket i romanen for suverent, for uovertruffent presist. Ikke bare når det gjelder Tsukikos beskrivelser av Sensei, men i høyeste grad i den presisjon hun maler det japanske landskapet – være seg på sopptur i fjellheimen eller midt i (stor)byen. Men det er kanskje først og fremst i beskrivelsene av hovedpersonen, når hun lar sitt oppmerksomme blikk sveipe over seg selv, at Kawakami viser hvilken stilsikker forteller hun er. Se bare her:

«Jeg sto naken foran helspeilet og bare stirret. Diskuterte de brusende tankene med et fiktivt jeg som sto ved siden av meg, slik jeg ville ha snakket med et virkelig menneske. Kroppen min som sto der i speilet, naken og litt i overkant lydig mot tyngdekraftens befaling, la jeg ikke engang merke til. Det jeg samtalte med, var et jeg uten speilbilde, som svevde i rommet som et usynlig nærvær».

Hvis jeg sier at romanen foresvever meg å være en erketypisk japansk roman slik vi har lært oss å like dem gjennom Murakamis bøker, høres det kanskje ut som et ankepunkt. Men det er det ikke. Jeg vil gjerne bare ha mer.

Det motsatte av déjà vu. Om Mieko Kawakamis Pupper og egg

Mens déjà vu er en brå følelse av at «akkurat dette har skjedd meg før», er demajs vu det motsatte. Det er følelsen du kan få når du er midt i en situasjon du er godt klar over at du kjenner, men likevel føler den fremmed. I Pupper og egg av Mieko Kawakami inntreffer denne følelsen i hovedpersonen Natsus tilværelse idet hun sitter i et offentlig bad sammen med sin noe livstærede storesøster Makiko på 39 år. Storesøsteren er kommet på helgebesøk i Tokyo sammen med sin mer eller mindre frivillig stumme datter Midoriko (kall det gjerne en stille protest mot alt mora står for) – men det dreier seg ikke kun om å besøke søstera. Neida, Makiko har et nokså øredøvende oppheng i å få lagd silikonbryster. Det er det eneste som står i hodet på henne – og det eneste hun snakker om. Og det er mens søstrene befinner seg i det offentlige badet i Natsus nabolag at følelsen av akutt fremmedgjørelse inntreffer:

«Overalt var det hud, et nakenhetens galleri hvor ansiktene, som vanligvis spiller så stor rolle når mennesker skal gjenkjenne hverandre, nesten mistet all betydning, her var det kroppene som beveget seg, kroppene som snakket, kroppene som tenkte, som om det i sentrum for hver eneste av handlingene som utspilte seg omkring meg, bare var kropp»

Pupper og egg handler altså tilsynelatende om puppeoperasjoner og formering. Makiko er manisk opptatt av å stagge alderens herjing med kroppen, mens dattera er panisk opptatt av – og bekymret for – hele det biologiske maskineriet hun står på terkselen av, maskineriet vi kaller puberteten. Menstruasjon, bind, blod i rumpesprekken, hvordan eggene slippes ned i livmora og i det hele tatt. Verten – Natsu – er tilsynelatende et rolig fjellvann sammenlignet med sine to kvinnelige slektninger, og det er lett å få følelsen av at hun dels er sjokkert over søstera og niesa, men også at hun trenger den rystelse besøket deres representerer, i et liv om ellers virker å stå stille. Hun lever med, og iakttar, kroppen sin i dens hverdagslige handlinger – og følelsen av demajs vu ligger som et bakteppe i hele teksten. Det går kanskje an å nærme seg følelsen med en annen beskrivelse, nemlig den av underliggjorthet. Kanskje til og med av «social sublime» – en følelse av å se noe allmennmenneskelig, noe som overtrumfer det individuelle planet fullstendig. Både i skjønnhet, men også i gru. For Natsu registrerer verden og søstera og niesa og ser kroppene deres nesten som en art skuespillere. Og det er vel kanskje nettopp kroppen, eller rettere: den kvinnelige kroppen som er hovedpersonen i Kawakamis kortroman.
            Den utsøkte oversettelsen til Magne Tørring får et helt unikt godt språk til å velle opp fra de beskjedne sidene i romanen. Beskrivelser blander seg fullstendig sømløst med dialoger og detaljer, i lange, men aldri kronglete setninger. Det er elegant utført av Kawakami å få en roman som handler om et slags menneskelig stilleben, et nokså begrenset kammerspill om kropp og følelsesmessig tafatthet, til å fremstå så musikalsk, så syngende, så ny, så vakker. Og dét i kombinasjon med romanens nesten nådesløse ensomhet – en følelse vi vel alle kan oppleve at nærmest kastes over oss i ny og ne. Det er ikke til å si hvordan det går med Natsu, Makiko og Midoriko – men at det finnes mange av dem rundt i verden, eller av oss (det gjelder naturligvis også de som fra naturens side ikke er utstyrt med bryster) også for eksempel på St. Hanshaugen i Oslo, det er jeg ikke et sekund i tvil om.

Et romanlangt senryūdikt. Om Yukiko Motoyas Kunsten å bli glad i seg selv

Å joda, du vet hva et haiku-dikt er. Sånn cirka. Kort, søtten stavelser. Men haikudiktets slektning senryū er kanskje litt mer ukjent. Der et haikudikt gjerne handler om menneskets forhold til naturen, til sesongenes skiften og alt det der, handler senryūdiktet mer om mellommenneskelige relasjoner. Kanskje vil det ikke være direkte feil å si at noe av det som tiltaler oss vestlige lesere i for eksempel Haruki Murakamis univers, er fokuset som bestandig hviler på nettopp det som foregår mellom oss.
            Så også med Motoyas roman. I løpet av seks nedslag på seks forskjellige dager i hovedpersonen Lindes liv, blir vi kjent med en kvinne som nærmer seg og trekker seg i forholdet til andre mennesker. Vi møter henne første gang som 16-åring, men er også innom 3-åringen Linde, før resten av livet hennes rulles ut, i korte, vare glimt: Et kapittel handler om 28-årige Linde, og vi møter henne igjen som 34-åring, 47-åring og 63-åring.
            Inndelingen av stoffet utgjør i seg selv en usedvanlig effektiv motor. Men den viser samtidig det nådeløse aspektet med tiden som går. Det er visse valg som får langtrekkende konsekvenser, det er veier hun kunne ha gått som hun ikke turde og som hun sitter igjen og drømmer om at hun tok. Korsveier hun har stått ved og som har forplantet seg i resten av livets dager. Helt fra hun er tre år gammel er hun orientert mot sine samtidige, de som tilfeldigvis lever sammen med henne. En gutt i barnehagen. Venninner på skolen. En ektemann som nærmest oser kulde. En vennegjeng hun både er en del av og betrakter som på voldsom avstand. Et haltende forsøk på å nærme seg en mann i voksen alder.
Sentralt i hovedpersonens liv er den vage, men ubarmhjertige følelsen av at årene går, og går, og at tempoet stadig skrus opp et par hakk ettersom man lever. I et fint øyeblikk er hun hjemme hos sin søster, som hjelper henne med å bake en kake og det er et av få punkter der Linde tør åpne seg opp. Det er søstera Ena som snakker først her:

«’Noen ganger blir jeg helt matt når jeg ser meg selv i speilet. Det går liksom ikke opp for meg at jeg faktisk er førtiseks. Mannen min ville sikkert ledd av meg om han hørte dette, men for meg føles det som om tiden stoppet opp da jeg var tretti.’ (…) ‘Det finnes et navn på den følelsen, visste du det?’ ‘Nei. Hvilken følelse da?’ Linde pisket uavbrutt videre mens hun svarte: ‘At årene føles kortere jo eldre man blir. Jeg hørte om det fra ei jente på jobben her om dagen, hva var det det het … Jenet? Janet? Janets lov? Noe sånt, jeg husker ikke helt. En psykolog fra et eller annet land, det var han som oppdaget det’ ‘Tuller du? Har de det sånn i utlandet også?’»

Det er først som gammel dame at Linde gjør opp en slags stilling over tilværelsens tildragelser. Det er først nå hun forstår at det hun hele tida har lett etter, er handlinger og relasjoner som gjør at hun kan lære seg kunsten å bli glad i seg selv. Om hun lærer seg det, er ikke poenget. Det er ambisjonen om det. Og det er vel strengt tatt en ambisjon de fleste av oss har – og har vi ikke det, burde vi kanskje skaffe oss den. Før det er for sent.

Et samtidseventyr. Om Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko

Oi, for et flott og hårreisende dikt Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko er! Det er nok det mest outrerte, mest suggererende jeg har lest på år og dag. Og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å ta innover meg den intertekstuelle leken det tydelig bedriver (takk til Ika Kaminka for et spesielt godt og solid etterord), eller den japanske sekkyō-bushi-tradisjonen hun skriver seg opp mot og inn i, eller noe som helst. Mitt kjennskap til dikt er så sterkt begrenset at det nærmer seg et litterært handicap. Jeg har rett og slett ikke formelt peiling på dikt. Det betyr på den andre siden ikke at jeg er ute av stand til å sette pris på et godt dikt. Og det er jeg iallfall ikke et nanosekund i tvil om at Itōs dikt er.

Diktet Eg er Anjuhimeko er egentlig titteldiktet i en samling som utkom på japansk i 1993 – og er altså utgitt som selvstendig, frittstående utgivelse i Norge 24 år etter at det første gang så lyset. Og jeg aner nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det starter enkelt:

 

«eg er Anjuhimeko, snart tre år,

eg trudde at ein far var ein mann som ikkje var der, ein som ikkje fanst, for i eventyra var far ein fyr som låg daud heime eller var ute og fór, eller ein som berre gjorde nett som stemora sa, men heime hos oss har vi ein far som er der, og min far vil drepa meg, alt set far min inn på å drepa meg, eg veit ikkje mi arme råd, ei plage har det vore sidan eg var fødd, (...)»      

 

Herfra går det slag i slag. Hun skriker så mye at hun blir gravd ned på stranda. Sammen med en hel masse andre skrikerunger. Mora griner så mye at hun gråter ut øynene – og ektemannen forviser henne. På stranda er det «stint på alle kantar, somme av dei nedgrovne spedborna pustar, somme har slutta å puste, somme har krope halvvegs opp av sanden og har mest tørka inn, men somme har kome seg heilt opp og har kara seg vekk». Diktet er satt opp i boka med en blankside mellom hver side, og med veloverveide innrykk lar forfatteren leseren få trekke pusten innmellom slagene. For slag er det. Lille Anjuhimeko kommer seg vekk fra stranda, møter den ene ondskapsfulle jævelen av en mann etter den andre, alle tilsynelatende litt som faren hennes, litt noe helt fremmed, og hun jakter etter den forviste mora si, det er drivkraften hennes. Til slutt finner hun henne, men begir seg deretter på jakt etter faren, for – som hun overbeviser sin mor om – så er jo han skyld i at hun i det hele tatt lever. Det har jo en viss betydning.

            Diktet er en fantastisk oppvisning i ren og skjær fortellerglede. Og når jeg i starten nevnte sekkyō-bushi-tradisjonen, så er det ikke tilfeldig. Jeg hadde ikke visst det hadde det ikke vært for oversetterens etterord, men denne tradisjonen stammer fra middelalderen: «Det er ein munnleg og folkeleg sjanger med drag av både skillingsvise, buddhistiske visdomsfablar, eventyr og myte», som Ika Kaminka forklarer. Og det er et heidundrende dikt fullt av sprudlende, grotesk liv, med voldtekter, mishandling, med igleunger – og ei fjellheks som vil ha pikk (og som får det!). I bunn ligger det helt tydelig og vaker et vilt raseri overfor ondskap begått mot kvinner – og det er ikke vanskelig å tenke at diktet tar opp i seg uhumskheter gjennom (den japanske) historien, men ikke minst at det også setter en nådeløs, om enn burlesk, vill finger på ting som ikke er i orden den dag i dag. Et heseblesende, fantastisk, sprengt verk.

Ut av skyggen

Da siste bind av Murakamis storverk 1Q84 ble utgitt i 2011, kjente jeg på en slags materialtretthet. Eller jeg synes jeg så den i boka. Den murakamianske mystikken var der fortsatt. Bøkene dro meg fortsatt inn som et svart hull av energi. Men jeg syntes setningene var luggete. Gjentagelsene unødvendig mange. Jeg savnet … noe nytt. Jeg ville kanskje ha et litt mer sprikende bilde av det japanske enn jeg fikk hos Murakami.
Ålreit. Vi spoler fram til 2018. Og det kan jo synes litt mystisk at jeg påstår det finnes et Murakami-kompleks, all den tid Japan i år er hovedtema på Norsk Litteraturfestival. Og joda. Det er noe som rører på seg. Da Hans Olav Brenner i en episode av NRKs Bokprogrammet i 2007 stilte spørsmålet «Er vi i Vesten blitt japangale?» var han og redaksjonen nok inne på en utvikling vi nå – elleve år senere – ser et slags svar på. Vi er nok litt japangale. Iallfall såpass at vi inviterer seks av de kanskje mest spennende japanske forfatterne som hovednavn til Lillehammer. Det er ganske tøft. Og etter å ha vært på snarvisitt hos fire av dem er det lett å si at det er velfortjent.
Så la meg ta min milde oppgitthet over Murakamis tilsynelatende materialtretthet slik jeg syntes å konstatere den da jeg leste 1Q84 – og snu den på hodet. For hvilket godstog har vel ikke Haruki Murakamis forfatterskap representert for den vilje og det pågangsmot som ligger bak alle de mange oversettelsene fra andre japanske forfattere som har poppet opp de siste årene! På Yonda! Yonda! konstaterer de at det nå finnes nøyaktig ett hundre japanske titler tilgjengelig på norsk. Den første – Maaneglytt ei uversnatt: ei japansk soge um synd og elsk av Kyokutei Bakin – kom i 1904. Og Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko er den foreløpig siste.
            Ja. Jeg sa foreløpig. For selvfølgelig kommer det flere. Selv skal jeg kaste meg over Hiromi Itōs Ete, pule, drite, føde, drepe, blø. Hold kjeft som jeg gleder meg allerede.

fredag, august 10, 2018

Større enn privatlivet

Kirsten Thorup. Dansk litteraturs grand old dame. Foto: Artebooking.dk

Fjorårets vinner av Nordisk råds litteraturpris Kirsten Thorup (75) føler noen ganger at litteraturen har spist opp livet hennes. Samtidig heller hun mer og mer mot at livet som litterært stoff er uendelig. Så da er det kanskje ikke så farlig, tross alt.

Dette intervjuet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis nr. 11/12, 2017.

- Du har sagt at du alltid har to spor i hodet. I det ene deltar du i samtalen og livet, i det andre tenker du på boka du holder på å skrive. Er det sant?
Dansk litteraturs grand old romanforfatter-lady Kirsten Thorup sitter i et stille lokale hos Gyldendal i Indre København. Hun smiler under det pasjeklippede mørke håret mens hun nikker. Det er godt mulig hun er 75 år gammel, men hun har et blikk som et ungt menneske.
- Selv om vi sitter her og snakker, sier hun og fører hendene fram og tilbake i lufta over bordet, så tenker jeg videre på det jeg skriver.
- Så du er alltid på jobb?
- Ja, det er jeg. Det er en permanent tilstand. Det er faktisk noen ganger et problem at jeg lever i en annen verden. Altså, nå sier jeg det litt firkantet. Men likevel. Det er især et problem når jeg er godt i gang med en bok. Da er jeg ikke i stand til å prestere et nærvær for dem rundt meg. Uansett om det er i familien eller med venner. Det er baksida ved å være forfatter. Fornemmelsen av å ikke riktig være til stede i verden. Bortsett fra når jeg skriver.
- Da er du helt nærværende?
- Ja, det er jeg. Det er som om nærværet mitt er blitt samlet der. Nærvær er egentlig et annet ord for energi. Og det krever enormt mye energi å få liv i en tekst. Man skal jo også ha overskudd til å se: Det jeg skrev i går, det er bare en død sild.
  
Noe kan tyde på at Kirsten Thorup er usedvanlig god til å arrestere døde sild. Tidligere i år ble hun belønnet med Nordisk råds litteraturpris for sin siste bok Erindring om kærligheden som utkommer på norsk til våren. I juryens begrunnelse lød det blant annet om årets vinner at hun står bak «en lang række eksemplarisk vedkommende og socialt engagerede romaner» og at boka hun vant prisen for tegner opp et 
«hjerteskærende og nådesløst forløb, hvor spørgsmål om ret og pligt, det private og det politiske – og ikke mindst kærlighedens styrke og pris – behandles i en stadig mere nuanceret form. ‘Erindring om kærligheden’ er en kulsort og viis roman».
Fra scenekanten i Helsinki sa en ydmyk Thorup: «Det er uvirkelig at stå her på denne scene i den her store sal. Det er som et beskyttelsesrum, hvor vi er afskåret fra den rå virkelighed, som er litteraturens element». Siden hun debuterte med diktsamlingen Indeni – udenfor i 1967 har hun tatt store jafs av denne rå virkeligheten. Fra og med debutromanen Baby i 1967 etablerte hun seg temmelig raskt som en av de mest leste og mest solgte forfatterne i nabolandet.
            I Erindring om kærligheden – som er hennes nittende bok – tenker en av hovedpersonene: «At have været så heldig/uheldig at blive født krævede et svar». Kirsten Thorups bøker kan leses som et forsøk på å gripe ordet og prøve på akkurat det.

Utenfor vinduene er juledekorasjonene for lengt hengt opp, kjøpeglade mennesker sjokker rundt i gatene med bæreposer og lyder og kaos og alle sine retninger gjennom danskenes hovedstad. På et vis er det alle dem hun skriver om, Kirsten Thorup, alle disse vanlige livene som leves. Kanskje spesielt om de menneskene som følger et slags sidespor i tilværelsen, de som ikke jager sammen med resten av flokken. Og alt som finnes i dem av gleder og av sorger.
Erindring om kærligheden handler om mora Tara og dattera Siri. Livene deres blir – fra vekslende perspektiver – fortalt helt fra Tara er en ung jente i en liten stasjonsby (ikke ulik landsbyen forfatteren vokste opp i) og fram til hun når pensjonistalderen i vår hypermoderne tid. I løpet av den tida har livet fart med henne på godt og vondt. Hun har måttet oppgi sin ungdomsdrøm om å bli skuespiller, og måttet ta til takke med rengjøringsjobber og forefallende arbeid. Men omdreiningspunktet i Taras liv er – fra første sekund – dattera Siri, selv om hun ikke alltid klarer å passe på henne. Det redselsfulle ordet omsorgssvikt drar som en skygge gjennom scenene i boka, hånd i hånd med viljen til å gi dattera alt. Det er perioder der mora ikke makter å ha ha jenta hjemme hos seg. Siri vokser opp som en uavhengig, sterk jente som har måttet klare seg selv i en oppvekst med små kår – som hun har blitt merket av. Og faren? Faren er den flamboyante frilansfotografen Tore som kommer inn og ut av livene deres alt etter hva han evner. Inntil han ender opp med å ta livet sitt. Thorup lar kjærlighetsforholdet mellom hovedpersonene bli prismet hele livet brytes gjennom.
- Jeg trodde jeg var i gang med noe ekstremt, jeg, da jeg skrev denne boka. At jeg skrev om en mor som er så opptatt av sin voksne datter som Tara er, og av hvor vanskelig det er når kontakten mellom dem i perioder blir brutt. Verden er jo død for Tara når dattera Siri ikke er der, sier Kirsten Thorup.
- Men?
- Mens jeg satt og skrev kom jeg over en artikkel i en avis hvor det sto noe om antallet familier hvor det finnes brudd, altså hvor de av en eller annen grunn ikke ser hverandre. Det var en ganske høy prosentdel, sier hun og løfter et par tunge øyelokk under håret.
- Jeg tror jeg har lest samme artikkel. Var det ikke hver femte danske som har brudt med noen i familien?
- Jo, det kan stemme. Og det er jo et høyt tall. Det er tjue prosent, det. Og det kom bakpå meg da jeg satt og skrev. Ja, det forbauset meg, altså.

Ikke sjelden sniker det seg inn en følelse av dårlig samvittighet hos Tara i boka. Også selv om dattera for lengst er blitt voksen. Det er en følelse Kirsten Thorup mener vi ikke har hørt så mye om. Foreldrenes dårlige samvittighet overfor voksne barn. Det er også en følelse hun ikke er fremmed for.
- Da min datter var liten skulle hun i barnehage, og da benyttet jeg den tida hun var der til å skrive. Man innretter seg jo etter omgivelsene. Men jeg må si det var litt vanskelig å prestere nærvær der, altså, på vei til barnehagen. Det er jo fatalt for barn at foreldrene er nærværende. Det er selvoppholdelsesdriften deres, ikke sant. I ytterste konsekvens dør de jo hvis foreldrene ikke er nærværende. Det har jeg ofte tenkt på, at min datter gikk ved siden av en zombie hver morgen.
Thorup smiler ørlite sørgmodig.
- Selv om det er 45 år siden jeg gikk ved siden av henne sånn, kan jeg merke den dårlige samvittigheten. Den følelsen av utilpasshet som dårlig samvittighet medfører. I boka har jeg ført de følelsene helt ut i det ekstreme. Det er mange bøker som beskriver far og mor sett fra barnets sted – og godt er det! – men jeg ville beskrive den voksne forelder. Dels fordi det er så mange indre kamper når man er forelder. Tenk bare på alle de følelsesstrømmene du har. Smerten. Skammen. Det er et stort ord, skam. Men jeg tror de fleste foreldre føler på en skam i forhold til ikke å leve opp til det store mors- og farsikonet vi har inne i oss. Det er mye foreldre ikke sier til noen. Og det synes jeg er for lite belyst i fiksjonen.
Thorup skjenker seg et glass vann og fukter strupen.
- Det å være forelder er en rekke av tap. Når barna flytter hjemmefra, for eksempel. Når de ikke lenger vil henge i mors skjørtekanter – ja, eller fars. Det er veldig vanskelig å håndtere et positivt tap. For det er et tap, selv om det ikke er trist. Man får jo nærmest kuttet navlesnora igjen! For de fleste foreldre tror jeg det kommer til et tidspunkt hvor man forstår at barna ikke gidder en mer. Sånn gjorde man jo selv også, kanskje til og med på en enda verre måte enn ens egne barn. De dramaene som finnes mellom foreldre og barn er et av de sterkeste følelsesfeltene som finnes. Også selv om eller kanskje særlig når man ikke ser foreldrene eller barna sine.

I bokas siste del ender Tara opp som hjemløs, etter å ha hjulpet en fremmed, rumensk hjemløs. Eller hun velger det kanskje. Forholdet til dattera er så anstrengt at det går nesten ett helt år fra mora forsvinner ut i de københavnske gater til dattera skjønner at hun er vekk.
- Da jeg oppdaget at Tara ville bli kastet ut av leiligheten sin ble jeg glad. For det hadde ikke vært noen roman hvis de ikke møtte hverandre igjen. Men da hun blir hjemløs, snur det, da fant jeg ut at de kunne møte hverandre. Siri har vært vant til at mora alltid er i leiligheten sin, ventende og bestandig hjemme. Nå er hun plutselig borte. Det er som om mora først blir nærværende for dattera da hun plutselig ikke er der. Først da er de liksom blitt voksne, begge to. Foreldre skal også bli voksne, ikke sant. Det er ikke bare barna som skal det.
Kirsten Thorup løfter øyenbrynene og smiler.
- Et sted i boka – like før hun møter mora igjen – tenker Siri om seg selv at «I løbet af en uendelig lang nat indser jeg, at jeg er et barn der er blevet voksent».
- Ja, nettopp. Siri har vokst opp med å være mor for sin mor. Hun har klart seg selv og hatt vekkeur fra hun var liten. Det er jo en av grunnene til at hun skjærer båndene til Tara. Det blir hun nødt til, for å finne sitt eget liv. Og man blir jo ikke voksen én gang. Det er noe som skjer flere ganger i løpet av livet. Vi blir voksne igjen og igjen. Det skal virkelig noe kraftig til for å rykke oss ut av familielivets mønstre og de automatiske rollene vi har hatt i familien.

Tidligere i år rullet en dokumentarfilm om Kirsten Thorup over lerretene på danske kinoer. På et tidspunkt i filmen sier hun at nå som hun har skrevet i så mange år – og i alle årene lempet fra privatlivet og inn i fiksjonen, føler hun at fiksjonen nesten har ett opp livet hennes.
- Som forfatter bruker jeg jo mitt eget liv. Nå forveksler mange jo ofte livet med privatlivet. Men livet er mye større enn privatlivet. Det er alle de reisene man har tatt, alt man har lest og hørt, alt man har sett og overhørt, ens eget liv og alt det man får vite om andres liv. Alt bruker jeg. Jeg har brukt så mye av det jeg har opplevd.
- Men hva mente du med at du føler det har spist opp livet ditt?
- Jeg tror jeg mente at jeg liksom er mer til stede i fiksjonen. Jeg har liksom helt mitt eget liv inn i den. Spørsmålet er så: Er livet uendelig? Jeg heller mer og mer til å tro det. Hvis man skulle skrive om hele livet ned til minste detalj, skulle man jo hatt et ekstraliv å gjøre det i. Så når jeg sier at litteraturen har ett opp livet mitt, er det bare en følelse, tror jeg. Og ikke en realitet. Det liker jeg godt. At ting er i bevegelse. Den dynamikken som finnes i livet. At man sier noe, og at det deretter forvandles. I det øyeblikket man sier noe, er det jo sånn, da er det sant det man sier. Men så kommer det likevel en tilføyelse senere. Eller en nyansering. Og den kan jo gjerne komme i en ny bok, for eksempel!
I dokumentaren sier Thorup også at hun føler hun ikke vet hvordan hun skal skrive en bok når hun begynner på en ny en.
- Hver gang jeg starter har jeg en følelse av at dette er noe fullstendig nytt. Så ser jeg gjerne senere at det er mer av det samme, bare i ny innpakning. For meg handler litteratur om å gå fra det personlige til det allmenne. Det synes jeg litteraturen/fiksjonen kan. Hver familie er jo unik, men vi har likevel mer til felles enn vi er forskjellige, ikke sant.

Det kan kanskje synes som om mennene glimrer med sitt fravær i romanen. Men de blafrer inn og ut av fortellingen. Inn og ut av kvinnenes liv. Ganske mange av dem trenger hjelp.
– Det er en rekke menn i Taras liv, men ingen av dem blir der. Kanskje ønsker hun ikke at de skal det? Å hjelpe noen er mindre krevende enn et kjærlighetsforhold, sier Thorup.
Mot bokas slutt dukker skikkelsen Robert opp. Han er den fallerte kunstneren, som av en eller annen, eller flere, uransakelige grunner ender opp med å tilbringe de siste månedene i sitt liv med å spise middag sammen med Tara i leiligheten hennes. De har drømmen om et liv på scenen til felles, selv om den ene har opplevd suksess og den andre ikke. Thorup er enig i at han skiller seg ut, at han representerer en mer blivende mann. Selv om han ender opp med å ta livet av seg.
- Det er faktisk to av mennene i Taras liv som begår selvmord?
- Ja. Jeg synes det er vanskelig å forklare. Det passet bare til personlighetene deres. Og jeg har opplevd et selvmord selv. Nei, nei, du skal ikke … Det er mange, mange år siden.
Thorup rister avvæpnende på hodet.
- For meg er selvmordet en gåte. Hvordan kommer man dit? Jeg føler ikke at det ligger i meg, sier Thorup.
- Jeg skjønner hva du mener. Det sies jo at det kommer et tidspunkt i alles liv der man vurderer selvmordet. Jeg har aldri opplevd det øyeblikket.
Kirsten Thorup rister langsomt på hodet.
- Jeg vet ikke. Men for meg er selvmordet liksom ikke … åpenbart.

Erindring om kærligheden oppleves som en befriende roman, til tross for sine tidvis dystre sider. Det kan virke som om Kirsten Thorup fester en slags lit til at litteraturen kan fungere som et fritt rom hvor vi – totalt fremmede, og uansett hvem og hvordan vi er – kan møte hverandre. Og dette gjelder kunst i det hele tatt. I boka blir den voksne Siri etter hvert en anerkjent performance-kunstner. Mor og datter har ikke hatt nevneverdig kontakt på mange år, men Tara følger datteras liv fra sidelinja. Vader fra den ene utstillingen til den neste, som om hun livnærer seg på datteras kunst som erstatning for reell kontakt. En dag kommer hun over en ganske spesiell videoinstallasjon: En hønemor spiser sitt eget egg etter dager sperret inne i et bur. Kunstneren? Dattera. En stund senere forekommer følgende telefonsamtale dem imellom:
«Jeg så din video Sult i Galleri Guld.» «Hva gjorde du?» Siri lød såret som om Tara havde snaget i hendes privatliv. «Jeg forstod budskapet, skat.» «Mor!» skrek hun ind i røret. Tara kunne ikke rigtig glæde sig over det bandlyste ‘mor’. «Jeg kan bare ikke se mig selv som den kannibalistiske hønemor.» «Det er jo ikke alt i verden som handler om dig,» affærdigede Siri hende. «Jeg har aldrig trængt mig på, men altid holdt mig i baggrunnen.» «Du kan ikke se dig selv udenfra. Du ved ikke hvor skræmmende du kan virke på andre.»
Siri jobber febrilsk i atelieret sitt. Og mens hun jobber, spinner tankene hennes om hennes rolle som kunstner. Den er på et vis livbøyen for hennes kaotiske sjel.
- Det at Siri er kunstner gjorde at jeg bruke av mitt eget, sier Thorup. – Jeg kunne leve ut en side som jeg ikke så ofte snakker om. Det er også noe av det hun sier som det ikke er så lett å si høyt. For kunsten skal vel ikke være større enn livet, vel? Hvem gidder å høre på sånt snakk? Så jeg var glad for å kunne skrive ut Siris tanker. Om alt hva det innebærer å være kunstner. Det er jo ikke bare et arbeid, det er en livsform. Jeg synes det er vanskelig å svinge seg opp på de høydene selv. Men i en bok kan jeg liksom få det ut likevel. Noe kan man bare skrive om.

Thorup har sagt at hun ofte blir overrasket over hva bøkene hennes har endt opp med å handle om, fordi hun selv hadde tenkt at de skulle handle om noe annet da hun satte seg til skrivebordet.
- Jeg vil kanskje formulere det annerledes nå. Jeg vet ikke helt om jeg mener det, nemlig. Jeg synes selv jeg i mitt liv har noen andre problemer enn dem som finnes i bøkene mine. Prosjektet mitt er aldri 1:1 i forhold til mitt eget liv. Hva jeg har opplevd av store dramaer og unevnelige ting, det står ikke i bøkene. Det forundrer meg litt.
- Å?
- Det ville jo vært mer nærliggende å skrive om dem! Men fiksjonen beskriver en annen verden. Kanskje er den sannere? Fiksjonen er satt sammen av noe som ikke henger sammen i virkeligheten, men som passer der, i fiksjonen. Fiksjon minner meg om drømmer om natta. Der er det jo noe fra i går, noe fra barndommen, noe som liksom har lagret seg. Sånn er det for meg når jeg skriver. Og så blir alt forvandlet. Litteratur er som en slags alkymi for meg. Ting fra alle mulige steder og tider som smelter sammen. Så er spørsmålet om man noensinne finner gullet.

Halla på ræ!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark.

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.

Superpopulært: