De grå biene (3/2022)

«Everything that need to be said has already been said.
But since no one was listening, everything must be said again.»

André Gide, fransk forfatter (1869-1951)

 
 
Innkjørselen min er lang. Så lang at når jeg bestiller noe større enn en det som får plass i postkassa, må jeg gå de danske fraktemennene i møte, sånn at de ikke bare lemper ut det de kommer kjørende med oppe ved veien og stikker, og jeg må slepe det hele veien ned til gården. Det har blitt noen artige samtaler ut av det. Det er forskjell på folk. Noen fraktemenn kaster misbilligende blikk ned på grantrærne langs innkjørselen og rister på hodet, redd for risser på de nydelige lastebilene sine. Andre tar det på strak arm med innstillingen: «Ned skal vi!»
            I starten av mars, etter at jeg hadde kjørt barna i barnehage og på skole, gikk jeg den lange veien opp til postkassa fordi jeg ventet på noe bestemt. Hver dag måtte jeg gå slukøret ned igjen, og mens jeg gikk nedover grusen mot gjøremål og jobb, var tankene mine i Ukraina. Jeg har aldri vært der, men det stoppet meg tilsynelatende ikke; jeg var der. Det er rart hvordan det går an å ha en sterk følelse av å være et sted man aldri har vært. Føle med et folkeslag man ikke kjenner. Hvor kom den fortvilelsen fra, hvor kom identifikasjonen fra?
            For hver dag som gikk, kom russerne lenger inn i Ukraina. For hver dag som gikk ble overskriftene og fargeeffektene som skulle få oss til å klikke på dem, mer desperate. Som om uttrykket forsøkte å herme det akutte ved Russlands angrep på Ukraina, som om det forsøkte å skrike oss opp til en slags protest. For hver dag som gikk leste jeg mer og mer, forsøkte å finne stemmer i all støyen som kunne si noe. Si hva da, egentlig? Jeg lette ikke etter faktaopplysningene, egentlig. Eller, det gjorde jeg også. Jeg leste om bataljoner og regimenter, og så på kart hvordan situasjonen var, hvor russerne rykket fram, hvor ukrainerne holdt stand. Men det var noe annet jeg lette etter. Jeg visste ikke helt hva.
            En dag lå endelig pakka der. To bøker. Fordi de ikke finnes på norsk, hadde jeg måttet ty til mikroforlaget Mr. East – et dansk forlag drevet av en gjeng journalister med østeuropeisk bakgrunn, som har satt seg som mål å lage både nettavis og utgi bøker som kan kaste et interessens lys over alt det som foregår i Øst-Europa og lenger mot øst, over alt det som vi ikke så ofte får lese om i norske eller danske aviser.
            Den ene var Den ukrainske dagbog (Kijev 21.11.2013 – 24.4.2014), den andre var romanen Grå bier. Begge to skrevet av Ukrainas mest kjente forfatter for alle oss som ikke er ukrainere: Andrej Kurkov. Målet mitt var prøve å nærme meg Ukraina, gjennom å lese bøker skrevet av ukrainere. Det kan kanskje virke som et fattig forsøk på å gjøre noe, men egentlig tror jeg ikke man skal kimse av lysten eller trangen til å vite.
            Men før jeg så å si åpner første bok, blir vi nødt til å ta turen til Maidan Nezalezhnosti i Kyiv.
 


Ordet «Maidan» er persisk og betyr «plass» eller «åpen plass». Låneordet har sneket seg inn i mange språk, og ukrainsk er ett av dem. 21. november 2013 fikk ordet en helt ny betydning da det ble satt sammen med ordet «Euro». Det var i form av en hashtag på Twitter det først dukket opp, da ukrainere begynte å stimle sammen på Kyivs åpne plass midt i byen – Uavhengighets­plassen, eller som den heter på ukrainsk: Maidan Nezalezhnosti.
            Protestene oppsto spontant da det ble klart at den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i siste øyeblikk plutselig ikke ville signere den lenge bebudede Assosieringssavtalen mellom EU og Ukraina (som var blitt godkjent av det ukrainske parlamentet snaue to måneder tidligere), men snarere hadde planer om å la Ukraina innlemmes i Den eurasiske økonomiske unionen, en tollunion med Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan og Armenia.
            Denne snuoperasjonen var den ikke bare symbolske, men også praktiske dråpen som fikk det ukrainske folks beger til å flyte over. Protestene vokste i omfang og innhold, og de ble et broket uttrykk som favnet et helt folks protester mot den retningen Ukrainas politikere (eller iallfall flertallet av dem) så ut til å ville ha Ukraina i: Vekk fra EU og Europa, og rett inn i den ventende favnen på den store diktatorbjørnen i nabolaget, som hadde vist seg ikke å slumre, men være ganske årvåken.
Eller som den amerikanske journalisten Lecia Bushak rapporterte hjem fra Kyiv til Newsweek:

«EuroMaidan [had] grown into something far bigger than just an angry response to the fallen-through EU deal. It's now about ousting Yanukovych and his corrupt government; guiding Ukraine away from its 200-year-long, deeply intertwined and painful relationship with Russia; and standing up for basic human rights to protest, speak and think freely and to act peacefully without the threat of punishment»

Tusenvis på tusenvis av demonstranter forvandlet Maidan-plassen i Kyiv og tilsvarende plasser i andre ukrainske byer til interimistiske protestland. De bygde barrikader av sandsekker de fylte med sand og is (is fra vannet som frøs når sikkerhetspolitiet Berkut prøvde å spyle dem vekk); de trosset snøfokk og minusgrader, de arrangerte konserter og opplesninger, det ble holdt taler og appeller; de trosset politiets tåregass og batonger. Mot slutten av november ble politiets brutalitet skrudd opp altfor mange hakk. Svaret? Demonstrasjonene vokste i omfang. Så mange som 400-800 000 tusen protestanter tok til gatene i desember 2013. Bare i Kyiv.
            Revolusjonen – for det kunne man etter hvert kalle protestene – kulminerte i februar 2014. Da ble det voldsomme sammenstøt mellom Berkut-styrkene og demonstrantene. I de to første månedene av 2014 ble 108 demonstranter drept. Og 13 politifolk. 21. februar signerte president Janukovitsj en avtale med opposisjonen om å lage en midlertidig regjering, skape reformer – og skrive ut nyvalg. Samme dag stemte 72,8 prosent av representantene i Ukrainas nasjonalforsamling for å frata presidenten makta. Han flyktet til Russland, der han fremdeles holder hus.
Det første han gjorde i landflyktighet var å be sin venn Vladimir om hjelp. Han fikk den. Første mars signerte Putin en ordre om at russiske tropper skulle gripe inn i Ukraina. Vips, så var Krim annektert.
            Et av de mest brukte kampropene som ble brukt under Maidan-demonstrasjonene var: «Slava Ukraini!» Høres det kjent ut?
 


Jeg er ingen kjenner av ukrainsk litteratur. Mitt hittil eneste berøringspunkt er A Short History of Tractors in Ukrainian av den britiske forfatteren Marina Lewycka (som har ukrainske røtter). Historisk sett er det imidlertid én forfatter som fremfor noen annen har gitt ansikt til ukrainsk litteraturs tusenårige historie: Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852). Han er kanskje først og fremst kjent for teaterstykket Revisoren (1836) og romanen Døde sjeler (1842). Og selv om han ble født i Ukraina, skrev han på russisk. Det har han til felles med den forfatteren hvis bøker dumpet ned i min postkasse, og som kanskje kan sies å ha en tilsvarende posisjon i dagens ukrainske litteratur: Andrej Kurkov.
            Kurkov er kjent for å ha mengder av sort, ironisk humor i sine bøker, og ikke uten en viss absurdisme (som han kanskje har til felles med sin historiske skrivefetter Gogol). Det er unektelig et anstrøk av noe kafkask over bøkene hans. Den beskrivelsen hadde jeg sett før jeg ga meg i kast med bøkene hans, og nå har jeg fått den bekreftet. Siden har jeg tenkt: Hva er det egentlig som er kafkask her? Jo, det er der sprekkene kommer til syne mellom meningsløshet og virkelighet, mellom sannhet og løgn. Det er kanskje først og fremst i beskrivelsen av frykt, av hvordan frykten får både håndheveren av løgn og trusler, og de som blir løyet for (og som gjennomskuer det) og truet, til å nærmest krakelere. Til å bli umenneskelige.
            Men vent litt. Tilbake til Kurkov. Han har vært i Norge nå nylig, for å fortelle om situasjonen i hjemlandet. Og da sa han til VG: «Jeg har ikke mer humor igjen akkurat nå, men det kommer igjen. Nå skriver jeg sakprosa». Til NRK sa han: «Jeg orker ikke skrive fiksjon om krigen». I intervjuet stilte NRKs Siss Vik et veldig godt spørsmål, hun spurte: «Det virker kanskje litt naivt å spørre om dette, men kan det hjelpe ukrainere at nordmenn leser en bok om Ukraina nå?» Kurkov svarte:
«Det er utrolig viktig å forstå forskjellene på Russland og Ukraina nå, på russisk historie og ukrainsk historie. Ellers vil ikke nordmenn forstå Putins ønske om å ta Ukraina. Romaner er kanskje ikke så viktig å lese akkurat nå, men dere må lese sakprosa om Ukraina».
            Uttalelsen hans om roman kontra sakprosa har litt samme klang som Theodor Adornos kjente utsagn etter andre verdenskrig: «Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk». Det gir liksom mening; hvorfor lese noe oppdiktet når verden brenner?



Og brenner, det gjør verden i Kurkovs dagbok fra demonstrasjonene. Ikke først, men etter hvert, som et godstog av frustrasjon og lidelse som sakte, men ubønnhørlig setter seg i bevegelse. Han skrev dagbok fra leiligheten han delte med sin engelske kone og deres tre barn, fra skriveleiligheten hans et steinkast unna – og ikke minst fra alle gåturene til og fra Maidan, gjennom ukrainske gater. Gater som mer og mer lignet beleiringer, med fronter mellom demonstrantene og Berkut-styrkene som tok stadig skitnere grep i bruk.
            Dagboka er en utrolig miks av bearbeiding av en situasjon som blir verre og verre, betraktninger om politikk og fremtid, og høyst dagligdagse besøk til landstedet, gode måltider – og en seng familien blir tilbudt å kjøpe av en sær bekjent. Helt i starten av dagbøkene skriver han:
«Når der i dit land ikke sker noget betydningsfuldt, virker det, som om livet er uendeligt og stabilt. Det er livets naturlige gang, når tiden kan måles gennem karrierevækst, bolig- eller bilkøb, familiefester, brylluper og begravelser og kaldes – stabilitet. Tiden er aldrig uendelig for en person, som bor i et land ramt af en konflikt eller tæt ved en aktiv vulkan. Man værdsætter hver eneste dag og hver eneste time, man har levet i stabilitet mere end en uge.»
            Han skildrer demonstrantenes kamp for europeiske verdier, deres frykt for russisk tvang (og deler begge deler). Detaljnivået er tidvis så finmasket og tett at det kan være utmattende å forsøke å holde tritt. Jeg har lest nettaviser på dagtid og Kurkov på nattestid, og det hele er blitt blandet sammen, og det er kanskje ikke så lite sigende: Det er mange likheter mellom hva som var på spill den gangen for åtte-ni år siden, og hva som er på spill nå.
            Kurkov forsøker å beskrive forskjellene innad i dette gigantiske landet Ukraina. Han skriver om hvordan den vestlige delen alltid har skilt seg fra de mer russisk-knyttede sørlige og østlige områdene. Han beskriver Donbass-regionen som noe for seg selv, med en befolkning som fra barnsbein av er blitt «indpodet, at de er de mest rigtige ukrainere. De respekterer regeringen, er engageret i deres arbejde og blander sig ikke i politik [...] Donbass’ befolkning ser russiske tv-kanaler og russiske nyheder». Kurkov – som selv er født i St. Petersburg (eller Leningrad som det het da han ble født) kommer med beskrivelser av både ukrainske og russiske venner, og konstaterer: «Ifølge statistikken bor der mellem 8 og 14 millioner etniske russere i Ukraine, og ordet ‘russer’ fremkalder ikke aggression eller onde glimt i øjnene hos de etniske ukrainere».
            Etter hvert som konflikten tilspisser seg, blir beskrivelsene hans mer og mer preget av alvor. «Der er ingen beroligende nyheder,» skriver han i starten av februar. «Regeringen ved ikke, hvordan den skal bekæmpe Maidan» noterer han et par dager senere. Etter skjebnedagene 18.-20. februar, der mange mistet livet, skriver han:
            «Ingen fejrer sejren. Der er ingen sejr endnu, og måske bliver der det heller ikke. Ukraine har allerede tabt. Mere end hundrede borgere i Ukraine, herunder studerende, universitetslærere og kvinder er belvet dræbt [...] Landet ryster, det bliver revet i stykker.»
Den andre parten i konflikten – Russland – duver i bakgrunnen som alltid tilstedeværende trussel. Kurkov beskriver et intervju han gjør med en fransk journalist, som spør ham hva Putin drømmer om, hva Putin vil med Ukraina. Han sier lakonisk: «Jeg svarede: Putin drømmer ikke, han planlægger, og hver gang, når han har tjekket det såkaldte internationale samfunds reaktion, fortsætter han med at gennemføre sin plan hurtigt og gradvist.»
            Ifølge Kurkov er Putins ambisjon om «genopprettelsen av den historiske retfærdighed» bare en annen måte å si «genoprettelsen af Sovjetunionen» på. «Solen har skinnet siden i morges,» skriver Kurkov en marsdag i 2014, «og der blæser en kold vind. Vinden kommer fra nord. Jeg håper, at den ikke bærer faldskærmsudspringere fra Russland med sig».
            Ved endt lesning, når bokpermene ikke lenger lot seg lukke for eselører, var jeg blitt klokere? Hadde jeg skjønt noe om Ukraina? Ja. Jeg var breddfull av navn på opposisjonspolitikere, tvilsomme presidenter, håpefulle demonstranter – og et liv som, tross kaoset, tross bråket, fortsatte. Livet som fortsatte. Men jeg hadde likevel en mistanke om at Kurkov kanskje ikke hadde helt rett, da han uttalte seg i norske aviser. For kanskje trenger vi romanene. Også nå.
 


Etter at Russland okkuperte Krim-halvøya – og innlemmet den i værmeldinger på russisk tv som det selvfølgeligste når kartet over Russland dekket skjermen – ble store deler av Donbass-regionen øst i landet låst i en skruestikk. På den ene siden de pro-russiske separatistene, på den andre siden ukrainerne. Og i midten. I midten, ja. I den grå sonen, i ingenmannsland, der artilleriet aldri hviler, og granatene kommer susende, der bor det også folk.
            Det er hit vi skal i Kurkovs nyeste roman, Grå bier fra 2018. I den lille landsbyen Mala Starohradvoka er det bare to innbyggere igjen. De andre har flyktet eller er fordrevet, slik opp mot 1,5 millioner ukrainere i regionen ble det etter Russlands okkupasjon av Krim i 2014.
            Den ene heter Sergej Sergejevitj. Han er 49 år gammel forhenværende gruveinspektør, nå uføretrygda birøkter. Kona tok med seg dattera og forlot ham allerede før russerne kom! Han bor i Leningata. Den andre mannen i landsbyen heter Pasjka, og bor i Sevtjenkogata. Han heier på separatistene, som han ofte besøker for å bytte lokal valuta mot russisk vodka. De to mennene er erkefiender fra barneskolen av, og hadde det ikke vært for at de to var de eneste gjenlevende, hadde de aldri vekslet et kløyva ord.
            Landsbyen har ikke lenger elektrisitet. Heller ingen butikker. Til gjengjeld lever de to mennene under ensomhetens åk, og lyden, eller stillheten, som er blitt forvandlet etter at Russland okkuperte Krim:

«Før i tiden havde stilhed været det samme for Sergej Sergejevitj som for andre mennesker. Lyden af et fly på himlen eller en af en fårekylling, der kunne høres gennem det åpne vindue, havde været en del af stillheden [...] Og sådan var stilhed også blevet igen nu, hvor der var krig, og hvor krigslydene havde fortrængt fredens lyde, naturens lyde, og var blevet lige så uinteressante og hverdagsagtige, bare en del af stilheden og ikke længere noget, man egentlig lagde mærke til»

De to grinebiterne lever altså sine liv, med rasjonert kull og sparsommelige vokslys. Og for den enes vedkommende, vår helt Sergej, er det eneste meningsfulle som finnes igjen i verden biene han har i kubene. Selv tar han ikke side i den politiske konflikten. Han er ikke i krig, som han sier, men bor bare et sted der det tilfeldigvis er krig.
            Sergej har bare et problem. Biene. Han orker ikke tanken på å slippe dem ut når våren kommer, i et område der det er krig. En dag kommer han i tanke om en mann han engang kjente, tataren Akhtem fra Krim. De var på birøkterkongress en gang i hine hårde dager. Og er det ikke sånn at det er fint å holde ferie på Krim? Sergej finner fram Ladaen fra skuret i hagen. Laster bikubene på bilen, finner sitt skrukkete, ukrainske pass fram og legger i vei.
            Det er en roadtrip i grå kulør, dette. Alt er grått. Landskapet, fremtiden. Hverdagen. Selv lyden av artillerikanoner og vilkårlige granatnedslag. Bare korte, fargerike glimt av fortidens kjærlighet til ekskona, av lykkelige øyeblikk fra bikongressen, og et og annet av dattera han ikke kjenner sper på de tjue nyansene av grått som omgir Sergej både mentalt og rundt ham allevegne. På den strabasiøse turen mot Krim må han gjennom ukrainske og russiske veisperringer, og han kommer i klammeri og samtale (og elskovsgrep!) med et utall skjebner langs veien. Jeg røper selvfølgelig ikke hvordan turen ender! Eller hvorfor noen av biene hans blir grå.
            Men jeg tror jeg fant det jeg lette etter. For det Kurkovs roman om den jevne donbassit gjør, er at den kaster lys over mennesker som lever i det området som kanskje, men forhåpentligvis ikke om noen uker fra skrivende stund kommer til å bli gjenstand for krigshandlinger vi ikke har bevitnet i Europa på mange, mange år.
            Han klarer å vise, uten å påstå, at en drittsekk er en drittsekk uansett nasjon, og at vel kan alle mennesker være jævlige, men noen mennesker kan være mer jævlige enn andre. Heldigvis viser han også det motsatte. At midt mellom drittsekkene, bor det vennlige sjeler. Uansett om de er skrevet inn i det russiske, det ukrainske eller ingenmannslands manntall.



Her om dagen kom det en varebil kjørende. Jeg kunne ikke huske å ha bestilt noe som helst. Jeg spurte hun jeg er gift med, men nei, heller ikke hun ventet noe. Han kjørte helt ned på gårdsplassen, humret på dansk med islett av luggete aksent at det var da satan til lang innkjørsel jeg holdt meg, Han dro ut en pakke fra varerommet, som han rakte meg. God dag, sa han og kjørte fortere enn svint opp igjen.
            Jeg ble stående på gårdsplassen og vikle plast av pakka. Den var godt surret inn.
            Den veldig klare, gule fargen og den nesten sommerhimmelblå blåfargen. Jeg foldet det ut, vinden grep straks ut etter det. Så gikk jeg bort til flaggstanga og heiste min norske vimpel ned. Det er bare symbolsk, hørte jeg en stemme si. Mm, nikket jeg. Men hvor mye av det vi foretar oss i denne verden er vel ikke symbolsk. Jeg brettet den norske vimpelen sammen. Denne vimpelen som henger i toppen av flaggstanga dag inn og dag ut, for symbolsk å markere, overfor naboene? overfor meg selv? at her bor det jaggu en nordmann, glem ikke det.
            Jeg festet flaggstangsnora i det ene øyet. Og i det andre. Så dro jeg det opp, flagget. Da det traff toppen, tok vinden straks fatt i det og rettet det ut. Jeg tror vinden kom direkte fra sørøst, fra et land som ikke befinner seg så skrekkelig langt borte. Blafre, blafre, sa det ukrainske flagget. Nå kan det hende jeg overdriver, men var det ikke en bie jeg så i sidesynet? Og var den ikke litt grå?
Jeg har en lei tendens til å glemme å senke flagget om kvelden. Ofte henger derfor det norske flagget i to-tre dager etter en fødselsdag før jeg får tatt meg sammen og erstattet det med vimpelen. Kona mi liker det ikke. Hun sier det er å flagge for djevelen.
            Denne gangen sier hun: Husk å ta det ned om natta. Jeg vil ikke flagge for Putin.

 

 
 
Joda! Jeg tillot meg å la essayet bli årets tredje nyhetsbrev. Ikke av latskap, men fordi sjelden har det vært større overensstemmelse mellom hva som har skjedd i verden siden sist og hva jeg faktisk (blant annet) har holdt på med. Det må være lov. Spesielt når den bare fortsetter, galskapen.

Bieillustrasjon: Freepik/Wirestock. Essayet sto på trykk under tittelen "Stemmen fra Ingenmannsland" i Bokvennen Litterær Avis #4 2022. En avis som for øvrig anbefales som månedlig lektyre!

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

  Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!