onsdag, desember 16, 2020

Nyhetsbrevet skifter navn til HUNDRE PROSENT! (12/2020)

 

I gotta stop treating people like I owe them something

Tupac Shakur, amerikansk rapper (1971-1996)
Goddag, kjære leser!

Jeg gidder ikke gjøre noe stort nummer ut av det.
Nyhetsbrevet skifter navn til Hundre prosent. Jeg hører at du spør hvorfor? La meg forsøke å si det enkelt: Hva er fellesnevneren for de tingene jeg skriver om, uansett om det er bøker, mennesker, filmer, løping, trær eller serier? Jo, det har en kjerne av hel ved i seg. Noe ved det - ikke nødvendigvis alt - er hundre prosent bra. En kime. Et lite frø av gull.

Og gult, hører jeg deg mumle? Fordi gult er kult, selvfølgelig. Har du ikke gått på en norsk barneskole på 90-tallet, eller hva? Var du der ikke den dagen politiet forsøkte å inngyte for all evig fremtid at gult (som i reflekser) er kult? At det faktisk ikke blir kulere enn det?

Vi lever i en tid der bøttevis av folk prediker 80 %. At vi burde gi oss der, på 80 %. Spare 20.

Pøh, sier jeg. Det er klart for månedens nyhetsbrev. Som også er årets siste.

VI HAR ALLE VÅRT. Og noen har så sannelig sitt. Som denne mannen her, for eksempel. Etter å ha kranglet med kona, så 48-åringen seg nødt til å gå ut en liten tur for å kjøle seg ned. En uke senere(!) fant politiet ham langs Adriaterhavskysten. Det må ha vært litt av en krangel, med andre ord. Da politiet henvendte seg, var det en lettere dehydrert, kraftigere forvirret, mildt sagt nedkjølt mann de fikk snakke med. Han hadde gått 450 kilometer. "Jeg har det greit," sa han, "jeg er bare litt trøtt".
Men altså. Dette behovet hans for å gå. Bare gå. Ut døra, nedover kjente gater, og så vekk. Tidligere i år leste jeg en bok av den tyske forfatteren Peter Stamm. I hans bok Langt av sted gjør hovedpersonen (han heter selvfølgelig Thomas) nettopp det. Han går. En lun sommerkveld, mens kona legger barna, setter han sitt halvfulle vinglass fra seg og forsvinner ut i nattemørket. Jeg sier selvfølgelig ikke noe om hvorvidt han kommer tilbake. Men den trangen, den plutselig oppståtte trangen til å la alt fare, og selv gå ut i verden, nullstilt. Det er en besnærende tanke. Ansvarsløs, javisst. Men besnærende.

Den italienske historien endte forresten med at mannen ble bøtelagt for å bryte koronaportforbudet i Italia. Kona hadde meldt ham savnet og kom og plukket han opp. Historien forteller intet om samtalen deres i bilen de 450 kilometerne hjem igjen. Men man kan jo forestille seg den.

FILM: Her i huset har det funnet sted en svensk raptus. Jeg tror vi har sett nesten samtlige svenske filmer som finnes på Netflix. Gud vet hvorfor det ble slik. Kanskje fordi det svenske representerer et felles utenforståsted i et dansk-norsk liv? Uansett. Verdt å få med seg er En underbar jävla jul. Jeg påstår ikke at den er verdens beste film, men i øyeblikk glimter den av rent gull.

En annen er Patrik 1,5 der du får se hvor gøyalt det kan bli å adoptere hvis dere er to fedre. Verdt å få med seg spesielt fordi Sveriges råeste skuespiller Torkel Petersson (hvis du har sett Kopps eller hans magiske "machosalat"-øyeblikk i Farsan vet du hvorfor jeg kaller ham det!) viser fram akutt fortvilelse på briljant vis.

BOK: Jeg er fortsatt på Søren R. Fauth-kjøret. Så jeg klinker til og nevner hans langdikt om døden, som selvfølgelig heter Digt om døden.

Jeg slår også et slag for Yann de Capronas massive Norsk etymologisk ordbok, som jeg har stor glede av generelt, og akkurat nå spesielt, fordi (det kommer jeg tilbake til senere).


Omtrent akkurat nå for et år siden var jeg et helt annet sted. Da satt jeg oppe i fjellene, langt utenfor alle kjente veier og stier, og forsøkte å tegne det jeg så. Jeg trenger ikke si hvor jeg var, men jeg har lyst til å ha med tre av tegningene jeg endte opp med, før jeg pakket sammen, fant leiebilen og tok meg ned fra fjellet igjen.

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Et helt år med nyhetsbrev. På gjensyn i 2021. Ta vare på deg selv. Les noe bra. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. God jul.

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
 

mandag, november 30, 2020

Om en rasende god bok og novemberløping (11/2020)

 

I’m the kind of person who likes to be by himself. To put a finer point on it, I’m the type of person who doesn’t find it painful to be alone. 
- Haruki Murakami, japansk maratonløper! (f. 1949)
God morgen, kjære leser!

MALOCH ER EN LANDSBY I SWATDISTRIKTET i Kyber Pakhtunkhwa i det nordvestlige Pakistan, men det er ikke derfor jeg har lært meg navnet. Det har jeg fordi jeg – ad livets uransakelige veier – ramlet over en bok. Boka var Søren R. Fauths Maloch. En fortælling om mit raseri – og den er, som den litt lover, en rasende bok i form av et eneste, langt langdikt. Jeg er ikke en person som leser så mye dikt. Joda, jeg setter pris på Kolbein Falkeid, det gjør jeg, men så mange andre? Får jeg noe ut av dem? Sier de meg noe? Noen ganger tenker jeg at jeg er født uten tilgang til lyrikken.

Prosalyrikken, derimot. Se det er noe ganske annet. Når prosaen sklir over i poetiske vendinger som du som leser forstår, intuitivt, at dette kommer ikke fra forfatterens bevissthet, nei, langt ifra, nå snakker vi et helt annet rotfeste, vi snakker nede i dypet et sted, nede i grumset, helt der inne hvor dagsbevisstheten er en fremmed gjest, så å si de fremmede rommene i oss, at forfatteren uforvarende har befunnet seg der inne et øyeblikk, i skrivende stund, og så ramlet ut derfra igjen, med en strime av noe av stoffet derfra hengende fra fingrene som englestøv. (Ta den, Coelho!)

Uansett. Fauth – som til vanlig er germaniker og ekspert i slike ting som tung, tysk grammatikk på et universitet her i landet – har skrevet en bok som er forlenet med dette stoffet. Det er en rasende bok om et svikt, og om hvordan man (eller rettere: han) skal reise seg der han er falt, bardus på livets ubarmhjertige asfalt, for nå å uttrykke meg forblommet. Kona har vært utro, i skjul. Han finner ut av det. De har fire barn. Det er helvete. Og helvetet har han altså klart å overføre til skrift. Løsningen for dikter-jeg’et er tilsynelatende fullstendig nådeløse sykkelturer i Italia, dit han flykter for å forstå hva faen det er som er skjedd og hva i svarte granskauen han skal gjør heretter, altså neste skritt. Mens han fabler om grusomme styrt i 70-80 kilometer i timen på sin lilla racersykkel, tenker han tanker om hva de hadde, han og kona, som de nå, ved et griseslag, har mistet. Og da er vi tilbake ved Maloch, neida: det skrives Moloch, og Moloch er fra den aller mørkeste delen av bibelen, der han figurerer som en rasende gud, ofte avbildet som en bronsestatue det har gått ild i – som folk kan ofre barn på. Sagt på en annen måte: Han er så eitrende rasende. Det er hovedpersonen i Fauths bok også. Men selvfølgelig ikke bare. Les den, om du vil overraskes. Jeg lover deg at du blir glad for det, selv om du ikke er typen til rasende å sette utfor svingete, italienske landeveier mens du forbanner ditt liv.
 
*

FOLK SNAKKER SÅ MYE DRITT OM NOVEMBER. Jeg har aldri helt skjønt det, jeg. For er vel ikke månen vakrere i november enn den er resten av året, er ikke måneskinnet litt klarere, litt kjøligere? Er ikke den lille grotta av dagslys, som er alt vi får, egnet til å vende blikkene våre inn to sekunder? Eller ut – ut i naturen? Selv har jeg benyttet anledningen til å løpe. Det har sine årsaker som ventil (og dette kryptiske skal jeg komme tilbake til ved eit seinare høve), men for en ventil! Når endorfinene og dopaminene rotter seg sammen etter temmelig nøyaktig 33,4 minutter ute i skogen, med skogssuset, novembermørket (og en occasional svensk kriminalroman i øret), blir det nesten ikke bedre. Synes du vintermånedene er dritt, sier du? Vurder å bytte vinterlyset du har på skrivebordet ut med the real shit, eller enda bedre, kombiner de to. Kom deg ut av sofaen, for svarte. Løp!
 
 
BRA TING DENNE MÅNEDEN:

FILM: Unfinished business på Netflix, med Vince Vaughn. Overraskende bra film som kom helt bakpå meg. Se den når du er i det hjørnet. (Klikker du på linken, ser du at den er blitt slaktet så hatten passer. Men det gjør den altså ikke, hatten.

BOK: Søren R. Fauths Moloch. En fortælling om mit raseri. Som sagt.

BOK: Svenske Arne Dahls krimserie om Sam Berger og Molly Bloom. Kvalitetsvare!

TV-SERIE: NRK Brennpunkts serie om religiøse banditter. Nummer én og to er best, nummer tre er mest av alt sørgelig. To-eren, som tar for seg Smiths venner, eller unnskyld: Brunstad Christian Church, som holder til på sitt av slavelønnede ungdommer bygde sommerhyttepalass i Sandefjord (akk, hjemby!), er en oppvisning i god, gammeldags gravejournalistikk blottet for dum fordømmelse, men elegant fremvisende hvor rablende sinnssyke folk er som lar seg lure av sleipe, utspekulerte møkkafolk. Så kan det vel ikke bli sagt tydeligere hvor jeg befinner meg i sakens anledning. Se den.
 
*
 

DET VAR ALT FOR NOVEMBER, I ÅRETS NEST SISTE NYHETSBREV. Litt annsleis i formen, slik former skal og bør overgå til nye, fra tid til annen. Og nå nevnte jeg Kolbein Falkeid i stad, det går kanskje an å trekke en parallell til hans dikt  - til mitt plutselig oppståtte manglende behov til å komme raslende med flere journalistiske øyeblikk fra arkivet. For nå, iallfall. Diktet hans handler om hva det er vi fyller bevisstheten med, tror jeg (og der fikk jeg jaggu anbefalt dikter nummer to):

 
PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk 
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt under arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid
Fra diktsamlingen Vagabondering (1979)


God førjulstid. Og på gjensyn senere i desember.

Alt godt,
Thomas

Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av? Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?


*
 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
 

fredag, oktober 30, 2020

Fuck your feelings (10/2020)

 

There are decades where nothing happens; and there are weeks where decades happen.
- Vladimir Iljitsj Uljanov (Lenin, 1870-1924)

Trump 2020: Fuck your feelings





Vi er lei nå. Vi er lei av mange ting. Koronatrøtthet, er et ord de er begynt å bruke. Trumptrøtthet er mitt bidrag. Det går jo ikke an å lese et kvekk i en nettavis hverken her eller der, uten å få i fleisen at enten så leder Biden voldsomt, ellers så går det den gale veien og Trump kommer til å bli gjenvalgt i noe som ligner et grotesk landslide. Slik er verden. Slik fungerer mediene. Kommentator etter skråsikre kommentator kommer med sine synspunkter.

Jeg er så blasert at det meste av det som står, går meg hus forbi. Dét er i seg selv et potensielt demokratisk problem av ikke liten art (hvis du gjorde meg til amerikaner og multipliserte meg). Det andre er altså denne trumptrøttheten. For er det ikke sånn, da, dere, at vi kan ikke bli mer sjokkerte nå? Det er ikke den ting han kan si eller gjøre, som vi lenger kan bli provosert av fordi han som uttaler dem er så langt bortenfor pedagogisk rekkevidde at det ikke er til å fatte og begripe?

Like fullt. Noen ganger treffer det. For like fullt er det et vell av amerikanere som gir ham sin feite tommel opp. I dag leste jeg en artikkel i VG der de - for ørtende gang - har besøkt svorne Trump-tilhengere. På dansk har man et uttrykk for slik virksomhet, altså å oppsøke det som pirrer nysgjerrigheten vår: Vi vil se giraffen. Uansett vil vi gjerne det, vi vil se what the fuzz is all about. Eller altså, de som potensielt muliggjør at denne dødsstjerna av en president får en ny runde i manesjen. VG lar oss møte Mike Proefrock, trefeller (31). I anledning det kommende valget har han valgt å dekorere hagen sin med intet mindre enn to lekre flagg. På det ene står det: "Trump 2020 The Sequel: Make the liberals cry again".

På det andre: "Trump 2020: Fuck your feelings".

Jeg synes liksom det flagget sier alt som sies kan om valget. Jeg håper inderlig at når dette nyhetsbrevet lander i innboksen din i neste måned, så heter presidenten noe annet. Men jeg er jo bare et følsomt fjols.

Velkommen til oktobers nyhetsbrev!
 

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN



Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:



1: Tid. En gang for hundre år siden skulle jeg lage Dagbladet Magasinets faste spalte "Hvordan i all verden". Det var en spalte som gikk på rundgang blant journalistene. En gøyal spalte som gikk ut på å få en nerd til å forklare hva noe handlet om på en lettfattelig måte. Én gang lagde jeg en spalte om kunstsnø. For eksempel. Men denne gangen skulle jeg lage en om tid. Jeg valgte å løse oppgaven slik: Jeg drakk meg full dagen i forveien - før jeg tidlig neste morgen hadde en avtale med av Norges fremste tidsforskere. La meg si det sånn at skallebanken ikke fortok seg i løpet av den samtalen.

Og nå er jeg på kjøret igjen. Denne gangen er det den italienske forskerne og forfatteren Carlo Rovelli som er skyld i at jeg lefler med begrepet tid. Han - en voldsomt anerkjent teoretisk fysiker - gir seg i en liten, delikat bok kalt Tid (ikke la størrelsen lure deg!) i kast med å få leseren til å forstå hvorfor alt hen tror hen vet om tid er løgn og fanteri. Ting er ikke som du tror! Fortiden skjedde ikke nødvendigvis før nåtiden, eller framtiden for den sakens skyld! Å, langt fra. Stift bekjentskap med Einsteins kvantemekanikk og romtid som vrir og vender på seg, og frisk opp forståelsen av tid på Antikkens tid. For å gi deg et inntrykk. Værsågod, hodepine, det er servert!



2: Doris Lessing. Jeg har snakket mye om Doris Lessing tidligere, i bloggen jeg skrev og i avisspalter. Blir ikke ferdig med henne. Blir neppe noensinne det. Men nå har jeg gjøvet løs på Det synger i gresset - debutboka hennes. Jeg skal innrømme at jeg har prøvd før, men ikke dedikert nok. At jeg har prøvd før, men at tiden ikke var inne. For det er noe av det jeg husker aller best av det hun fortalte meg da jeg møtte henne i London: Det er når du er klar, du forstår noe. Leser du det før du er klar, får du ikke en dritt med deg.
 

FAST SPALTE: GULLET I GRÅSTEINEN PÅ SKJERMEN:



Vi har alle vårt, heter det seg. Men for å være ærlig har vi jo alt for mye. Disney+, HBO, Netflix og you name it. Tv-slavenes æra. Og det er mye gråstein. Heldigvis er det også innimellom gull. Her har du et tips til når du har brukt en halvtime på å flikke gjennom utvalget og ikke blitt klokere:



For jeg klarer ikke å slippe USA helt ennå. Jeg er ikke snauere enn at jeg - da jeg leste at vår gode mann Sasha Baron Cohen hadde tusket seg til å innspille en ny Borat-film i ly av virkelighetens mas - sørget for å skaffe meg en ukes prøveabonnement på Amazons Prime Video ens ærend for å se Borat: Subsequent moviefilm.

Den er så klok, den filmen. Den er så full av godhet, den filmen. Jeg tror aldri det er blitt laget noe som på like god manér viser fram hvordan enkelte i the US and A tenker. Hvordan virkeligheten deres ser ut. At den virker som en grell kontrast til vår egen føles bare som en trøst inntil neste tanke ankommer: Vi henger sammen. Jesus Christ Superstar, sier jeg bare. For noen folk. For et mot Cohen og hans nye medspiller Maria Bakalova (som Borats datter) legger for dagen. Maken til nødvendig film skal du lete lenge etter. I tillegg klarer den det mesterstykket å få iallfall undertegnede til å le høyt, mange ganger. Jeg digger at det var viktig for Cohen at den skulle lanseres før valget den 3. november. Spørsmålet er bare om den er mer effektiv enn russisk bot-virksomhet!
 

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET



Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke dypt. Og denne gangen resirkulerer jeg Doris Lessing. Jeg synes intervjuet tåler det. Og nå er jeg ikke kokett her, men det handler ikke om at jeg fikk møte henne (det har jeg rablet om før), men det hun sier. Det er bra ting. Det sto på trykk i Dagbladets særlige bokekstra i 2009. Året etter at hun vant Nobelprisen i litteratur.

En kopp te med Doris

Man skal ha ørene med seg når man møter fjorårets nobelprisvinner Doris Lessing (88).

– Du kan sitte der, så sitter jeg her. Og før vi begynner skal du vite at jeg er veldig døv nå, så du må rope ut spørsmålene, ok?
Nobelprisvinner Doris Lessing tar plass i sofaen foran vinduet i sin store, gamle London-leilighet. Forfatteren av over 55 bøker, hvorav både romaner, dikt, operaer, noveller og selvbiografier, fyller 89 år neste måned. Da hun vant Nobels litteraturpris i oktober i fjor, var hun den eldste som har vunnet prisen noensinne. Nå er det nesten gått et år. Men har det å vinne den gjeve prisen endret Lessings liv?
– Først og fremst kollapset ryggen min. Så ga hjertet mitt etter. Så begynte legen å mumle noe om at det var disse nyrene, fru Lessing. Så du kan si at livet mitt har blitt veldig strukturert. Jeg ligger bare her. Og jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
– Har det vært for mange som vil snakke med deg?
– Jeg kjenner mange som har vunnet Nobelprisen, og alle har sagt: Glem all jobb for et år, alt du kommer til å få gjort, er å snakke, snakke, snakke. Men – har du lyst på en kopp te eller noe sånt?
– Hvis du skal ha?
– Å nei, jeg drikker ikke te. Men du skal ikke la det stoppe deg i å drikke. Melk og sukker?
– Ja takk.

Så humper 88-åringen seg bort til trappeavsatsen. Leiligheten er fylt til randen av bøker. Før man kommer opp i stua, må man skritte over en diger huskatt. Doris Lessing omtaler den som bedagelig, feit og middelaldrende. Stablene av tidsskrifter, bøker og kunstbøker ligger overalt. For å være nær de nitti, er Doris Lessing usedvanlig aktiv. Senest i år kom det en ny bok fra hennes hånd, romanen ”Alfred og Emily” som hun skrev delvis om foreldrene sine. Det ser imidlertid ut som om det kan bli den siste, for Lessing sier hun har skrevet sin siste bok.
– Jeg har ingen energi, jeg blir nitti til neste år, vet du. Jeg er jo veldig gammel. Tidligere har jeg hatt all den energien jeg har hatt behov for, og mer til. Nå er jeg fornøyd om jeg bare får stått opp og svart på ett eneste brev. Men jeg leser.
– Hva da?
– Akkurat nå leser jeg Joseph Conrad. Det er alltid bra å lese ham om noen slår meg i hodet.
– Hva mener du?
– Det er bare et idiom, bare glem det. Det er ikke likt meg å ikke ha noe energi. Det er som om noen har dratt ut en plugg sånn at all energien bare renner ut. Det er forferdelig. Jeg har aldri hatt det sånn før. Hør her, du vet ikke hvordan det er, for du har ikke opplevd det. Det er bare helt grusomt.

Mange av Lessings kritikere og lesere har påpekt at det er to temaer som går igjen i forfatterskapet hennes. Det ene er tanken om at ingen ting er permanent. Det andre er at alt går i sirkler. De har sannsynligvis rett: Doris Lessing er tross alt født i det som i dag heter Iran i 1919. Da hun ble født het det Persia. Hun er oppvokst og utdannet i dagens Zimbabwe. Det het den gang Sør-Rhodesia. Hun har sett Andre verdenskrig komme og gå, hun har sett Sovjetunionen krakelere og Mussolinis Italia forsvinne.
– I Midt-Østen har de et ordspråk som heter ”Ikke stå hvor du står, for i morgen kan det være borte”. Uansett hva det er snakk om, kommer det til å forandre seg. Det gjelder både det gode og det dårlige i tilværelsen. Jeg pleier å fortelle barn at da jeg var jente, si for eksempel 17 år, skulle Hitler vare i 1000 år, Sovjetunionen var per definisjon noe evigvarende og det Britiske Imperiet likeså. Og nå? Ingenting er tilbake. Ingenting, alt har forsvunnet som små skyer på himmelen. Det gjelder også USA. Det kommer selvfølgelig ikke til å vare.
– Hvor lang tid snakker vi om der, tror du?
– Jeg ville ikke bli veldig overrasket hvis USA kommer gjennom dagens nedgangstider uten et ordentlig slag for baugen. Det er lett å se for seg for eksempel Østkysten eller California rive seg løs. Det kommer dere til å få se, det gjør ikke jeg. Men bare vent.
– Har du alltid følt det sånn, at ingen ting varer evig?
– Ja, det har jeg. Jeg tror jeg har det fra faren min, som sa at ingenting forblir det samme i mer enn ti minutter. Jeg skjønte dette veldig tidlig, tro du meg. Jeg er født i Persia, eller Iran som det heter, og vi var den første familien noensinne som dro på ferietur til Moskva og Russland. Vi reiste med militærfly. Så dro vi til England før foreldrene mine kjøpte en farm i Salisbury, det som nå heter Harare, i Zimbabwe. Alt før jeg var fylt fem år. Alt jeg husker er stormlampen som svingte fra side til side i kjerrevogna vi reiste med. Hvor er det permanente i en sånn tilværelse?

Da hun etter å fått tre barn og skilt seg to ganger dro til England i 1949, hadde Doris Lessing sitt første manus med seg i bagasjen. Det ble boka ”Det synger i gresset” som utkom i 1950. Siden har hun knatret løs på skrivemaskinen her i leiligheten. Hun har en datamaskin, sier hun, men hun kan ikke bruke den fordi de som er vant til tastene på en god, gammeldags skrivemaskin ville ha ødelagt et datatastatur på første setning.
– Du har tidligere blitt spurt om du har en visjon med skrivingen. Da har du blitt sint, så jeg skal ikke spørre deg om det.
– Lurt av deg.
– Men hvorfor har du skrevet?
– Jeg må skrive. Det må være snakk om en dyp nevrose, ja, en tvangshandling.
Lessing er kanskje mest kjent for romanen ”Den gyldne notatbok”. Da den ble utgitt i 1962, trykket kvinnebevegelsen den til sine bryster. De hadde endelig fått en forfatter som talte deres sak. Boka solgte i mengder og selger stadig mange eksemplarer hvert år. Men det var ikke bare positivt å gi ut en sånn bok. På en fest hos forleggeren i Stockholm på 60-tallet, kom en mann bort til Lessing. Han var fra Nobelkomiteen, satte seg ned og sa: Du kommer aldri til å få Nobelprisen, for vi liker deg ikke.
– På den tiden raste – og det er et godt ord – feministbevegelsen og de mente at jeg burde få prisen. Nobelkomiteen trodde jeg sto bak dette, men det gjorde jeg virkelig ikke. Jeg hadde slett ikke spurt om å få prisen. Så da komitemedlemmet kom bort og sa dette, ble jeg veldig overrasket. Det er det mest arrogante jeg har hørt og den dårligste oppførselen jeg noen gang har opplevd.
– Men så gikk det noen år?
– Ja, men de ga meg den for seint. For seint til at jeg kunne dra til Stockholm og fått en ordentlig fest. Jeg var her, sengeliggende. Hvis jeg bare hadde fått den tidligere, kunne jeg dratt til Sverige og danset hele natta. Datteren min og barnebarnet mitt var der og de ringte meg. De sa at de skålte i champagne for meg. Vel, det er jo ikke helt det samme.
– Men hvordan føltes det å få prisen?
– Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde jo at jeg ikke kom til å få den. Og den er heller ikke den eneste bokprisen. Det er bare at den har mer glamor og prestisje. Jeg kan ikke si at det å få noen av de andre prisene jeg har fått var bedre enn å få Nobelprisen. Det ville vært frekt av meg. Så jeg kan si at det var fint å få den.
– Hva mener du med at den har mer prestisje?
– Vel, de er rike. Og de har ansatt et PR-geni. Visste du at Nobelfesten pågår en hel uke? Med den svenske kongen og dronninga og store lunsjer. De vet hvordan de skal gjøre det.
– For noen år siden takket du nei til å bli Dame of the British Empire?
– Ja, det stemmer.
– Etter det jeg har hørt var grunnen din at det britiske imperiet slett ikke finnes lenger?
– Ja. Det gjør jo ikke det. Hele æressystemet i England er en pantomime. Det er helt absurd, og det vet vi alle sammen. Men da jeg takket nei, fikk jeg tilbud om å bli Companion i stedet.
– Ledsager til hvem da?
– Nei … det må vel være til dronning Elisabeth? Og det er jo mye flottere. He-he.

Når man opplever Doris Lessing på nært hold, er det lett å bli slått av hvor skarp det er mulig å være som 88-åring. Hvor tilstedeværende. Og hvor sjarmerende det går an å være, selv om man altså er en av de ytterst få som har vunnet Nobelprisen i litteratur. Men det å bli gammel – det er ikke noe særlig, skal man tro forfatteren.
– Det er utmattende. Jeg blir ekstremt treig og trøtt. Men det er jo kanskje like greit, nå som jeg ikke skriver? Jeg har aldri skjønt meg på dem som klager. For det hjelper jo ikke, gjør det vel? Jeg har aldri hatt mye sosialt liv. Jeg skrev. Det har aldri vært noe offer for meg. Det er et spørsmål om sinnelag. De fleste forfattere er stille mennesker. Og det beste humøret man kan ha som forfatter, det er å kjede seg. Når du slipper å tenke på alt mulig annet og bare har boka å tenke på.
– Det har blitt sagt at du er en forfatter hvis bøker forandrer folks liv. Hva synes du om det?
– Jeg tror ikke et liv kan endres med mindre man er klar for endringen. De gangene jeg har forandret meg, er når jeg har vært klar for det. Enkelte ganger – og dette har du sikkert opplevd – sier noen noe til deg som får stor betydning for deg. Uten at du forstår hvorfor. Det er da du er klar for forandring. Vi må for guds skyld endre oss. Ellers ville vi bare stivne og gro fast. Men samfunnet endrer seg ikke så lett som mennesker. Det fortsetter i sin egen takt. Jeg tror ikke en forfatter kan endre samfunnet så lett. Det eneste som betyr noe, er at en forfatter skriver med innvollene sine. Det er det eneste som virkelig kan snakke til oss.
– Har skriving vært en måte for deg å huske på?
– Å ja, absolutt. Det å skrive gjorde at jeg husket ting. Bare én detalj du husker kan bringe tilbake en hel måned. Det er mye mer i minnet vårt enn vi tror. Jeg har god hukommelse, bedre enn de fleste.
– Men stoler du på minnet ditt?
– Nei. Spørsmålet kan for eksempel være: Hvorfor husker jeg akkurat den helgen, men ikke resten av måneden? Hva om det jeg ikke husker egentlig er det mest interessante? Mitt syn er at vi husker det som imponerer oss. Jeg har gjort dette som en øvelse for meg selv, ved å spørre meg hva jeg husker fra den og den perioden av livet mitt. Ofte ingenting. Men hvis jeg finner fram noe, en liten ting, kommer det hele tilbake. Alt er jo der, i hodene våre. Det er uhyre interessant, er det ikke?
© Dagbladet/Thomas J.R. Marthinsen.
 

NY SPALTE: Sharing is caring!



Det var litt herfra. Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av? Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?


*
  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Alt godt,
Thomas

tirsdag, september 22, 2020

Smiles per gallon! (9/2020)

 

The minute that you're not learning, I believe you're dead.

- Jack Nicholson

 

Firmabil for frilansere



Man skal jo passe seg for å skryte. Det blir fort den kjipe klassekameraten som maser om alle lekene han har, mens alt du har er slitt Lego og en togbane som gikk på pensjon allerede da foreldrene dine var små.

Men innimellom. Da må det være lov å si det som det er. Derfor: Da jeg tidligere i år skjønte at året hadde bilturer i vente, og fordi jeg jo ikke kunne tillate meg å stikke av med familiens eneste bil og dra til Norge en uke her og der, måtte jeg skaffe en til.

Bil er dyrt. Som min mormor sa da jeg var atten og kjøpte min første bil: Bil er en sparebøsse med hull i.

Og det har hun rett i. Samtidig skal vi jo fram her i verden. Og med koronasituasjonen midt i fleisen, var ikke kollektiv trafikk egentlig noe forlokkende alternativ. Så jeg klinket til, jeg. Og kjøpte den bilen jeg hadde drømt om siden jeg som femten-sekstenåring så den da den ble lansert: Volkswagen New Beetle.

Oh yes, indeed. I dag er det selvfølgelig en gammel bil. Den skrangler litt. Men for en bil! For en jævla bil! I USA sier de visstnok at biler helst skal gå mange miles per gallon. Men om New Beetle sier de noe annet. Om den sier de at den går på smiles per gallon. Enkelte ganger har de altså helt rett, amerikanerne.

Jeg ble forbikjørt av en Porsche 911. Skulle bare mangle. Men vet du hva? Jeg var ikke misunnelig et sekund.

Det er klart for septembers nyhetsbrev!
 

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN



Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:
 
1: På randen av Vigeland. Jeg tenker noen ganger at man har sine egne forfattere. En av mine er for eksempel Ingvar Ambjørnsen. Han er min; det vil si: jeg leser rubb og stubb. Med den aller største fornøyelse. Som en følgesvenn gjennom livet. En art slektning, på et vis, en som deler tida sammen med deg. Det er jo ikke mange forfattere som kommer opp dit, men det er gjerne noen vi får klørne i ganske tidlig, tenker jeg. Andre har andre forfattere. Noen har Lars Saabye Christensen, for eksempel. Elller Herbjørg Wassmo. Atter andre har J.K. Rowling (joda!) - og så er det noen som har Roy Jacobsen. Han er ikke min, så for meg er han egentlig et ubeskrevet blad. Da jeg var i Norge nå (jo takk, jeg slapp akkurat unna å havne i karantene!), insisterte jeg på at mamma rasket med seg "På randen av Vigeland" da vi var i bokhandlene sammen. Vet ikke hvorfor. Det var et innfall. Det lille essayet utgitt i bokform er kjapp å lese. Du rekker den på en god, uforstyrret formiddag en helg. Og det er veldig fint.
 
 
 
2: Apropro Norge. Når jeg kjører så langt alene som jeg har gjort de siste gangene jeg har vært i Norge for å jobbe, har jeg tiden og veien. Men ikke sånn som vi vanligvis forstår uttrykket, nei, nå mer sånn: Jeg har dette oseanet av tid foran meg, stripene som kommer farende, litt som tiden selv, bare den andre veien. Og da, da er det lydbok for alle pengene. Vanligvis er det krim (det hjelper mot stripetrøtthet!), men nå fant jeg ikke flere krimserier jeg orket. Du vet, det må jo stemme. Stemmen, språkføringa. Og de jeg plukket opp i Storytel denne gangen funka ikke. Så derfor lot jeg tilfeldighetene råde - og endte opp i en helt annen løype. Nærmere bestemt Linn Strømsborgs "Aldri, aldri, aldri". En bok om en kvinne midt i 30-årene som ikke vil ha barn. Lyttverdig, spesielt fordi det er forfatteren selv som leser. Jeg likte den godt!
 

SÅNN CIRKA FAST SPALTE: ØREGØTT!

 

Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? Prøv denne:  

  • Når noe er bedre enn godt, er det gøtt. Det sier min mormor. Vafler, for eksempel, med fersk brunost. Det er gøtt. Og ny musikk, eller rettere: musikk man hører for første gang og med en gang føler: oi, nå kom jeg visst hjem! - det er også gøtt. I det siste har øregangene mine fått kjøre seg med Portishead og deres debutalbum "Dummy" fra 1994. Om jeg skal trekke fram enkeltsanger i denne fine miksen, måtte det være "Numb" og "Roads". Give it a whirl! Gjerne i hodetelefoner. Mens du løper. Ute et sted.

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET



Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke. I månedens anledning, en måned som jo begynner å hinte om lune innedager med en god bok eller ni, er det duket for et portrettintervju med den norskfødte danske forfatteren Kim Leine. Det sto på trykk i Bokvennens Litterær Avis sommeren 2018.

Det er ikke sånn at Kim Leine har lyst til å være ekspert på Grønland. Men inntil det kommer flere forfattere på banen, er det slik det må være. Og som han sier: – De får begynne med meg. Tåler grønlenderne meg, tåler de resten.

Kajakksvimmelhet

Tekst og foto av Thomas J.R. Marthinsen
 
Det er ikke ofte jeg blir starstruck. Men så får jeg øye på ham, da, Kim Leine. Tilforlatelig står han der utenfor stamkafeen på Islands Brygge i danskenes hovedstad. Han ser ut som en vaskeekte norsk fjellvandrer i kortbukser, høye sokker og et par solide sko, til tross for at gradestokken er oppe og snuser på 30-tallet. Og da er det ikke fritt for at det smyger seg en leseglad tenåring opp strupen som får lyst til å rope, bare gaule, at fy faen for noen bra bøker du skriver!
Jeg ropte ikke, men tok ham pent i hånden.
Og så gikk vi inn i mørket.
Kafémørket, altså.
 
Alt begynte egentlig med at han fikk sparken. Det er selvfølgelig ikke sant, men vi må jo starte et sted. Avdelingssykepleieren på Dronning Ingrids Hospital i Nuuk i Grønland fant en blodig kanyle hun ikke skulle ha funnet. Eller kanskje skulle hun nettopp dét, finne den.
De hadde hatt en mistanke en stund, men nå ble han avslørt som den morfinisten han var blitt, den norskfødte dansken som gikk under navnet Kim Leine. Året var 2005.
Sykepleierlisensen røyk, og det ble retur til Danmark etter 15 år i den tidligere danske kolonien.
Og så satt han der, på en halvkjip sofa på øya Langeland helt syd i Danmark. Hva skulle han gjøre? Hvem skulle han være?
            Om han noen gang fant ut av det, kommer vi tilbake til. Uansett satte han seg til å skrive. To år etter utkom erindringsromanen Kalak – og både den danske litteraturverden og Kim Leines liv ble snudd på hodet.
            Elleve år er gått. Det viste seg at han ikke skjøt med engangskrutt. Årets roman Rød mann/Sort mann er hans tiende utgivelse. I 2012 fikk han kastet både Weekendavisens litteraturpris og De gyldne laurbær etter seg. Og i 2013 ble han tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Profetene i Evighetsfjorden.
 
Med ryggen mot det selvbiografiske
I motsetning til flere andre forfattere som først seint i forfatterskapet begynner å lefle med tanken om å skrive selvbiografisk, ga Kim Leine seg i kast med den biten som det aller, aller første han skrev. Debutromanen Kalak er fortellingen om sykepleieren Kim – som bosetter seg på Grønland i håp om å finne seg et liv. Men det er ingen solskinnshistorie. For sykepleieren pleier ikke bare de syke og skambankte, han utvikler et temmelig heftig narkomisbruk. Hver kveld låser han seg inn i medisinskapet og tar to pakker med morfinampuller. Det er akkurat nok til å la stillheten senke seg over hans sinn mellom midnatt og klokka seks hver natt.
            Men mer enn noe annet er Kalak beretningen om tida før kollapsen på Grønland. Det er fortellingen om en ung gutt som rømmer fra Jehovas vitners klamme hender i Telemark og på lykke og fromme stikker av til København, hvor faren bor. Det går ikke mange uker før faren begår det første av en rekke seksuelle overgrep. Overgrepene pågår over en periode på ett år. Så kommer han seg endelig vekk. Romanen er usedvanlig effektivt fortalt, og malstrømmen hovedpersonen befinner seg i velles fram i et språk som bærer både skjønnhet og isnende, krystallklar gru i seg. Det er en av de romanene du leser og som nekter å slippe taket i deg.
– Jeg synes det er trist i det selvbiografiske rommet, sier Kim Leine. – Det trenger å bli lufta ut der inne, det er så trangt der. Hvis du blir der lenge nok, kan du ende opp med å stange hodet i det selvbiografiske hjørnet. Så står du der. Og hva skal du gjøre da? Hva skal Knausgård gjøre nå? Jeg vil heller se den andre verden.
– Utover?
– Fiksjon har en forkjærlighet for den fysiske verden. Det er der den henter handlingen sin, dialogene sine. Med selvbiografien snur man ryggen til verden og ser innover. Det kan være godt i perioder – for all del – men ikke hele tiden. Jeg tenker at 90 prosent av tiden må man snu ryggen til det mørke hjørnet med prumpelukt – og heller kikke ut i verden.
– Men er du ferdig med ditt selvbiografiske rom, da?
– Nei.
– Nei?
– Det er store lakuner av taushet i Kalak. Oppveksten min i Jehovas vitner i Telemark, for eksempel. Det ligger masse energi i det. Sinnet mot min far. Sinnet mot meg selv, mot mine barn, for eksempel. Hele den mannlige vreden som vendes mot andre – enten de er skyldige eller uskyldige. Det er en veldig narrativ kraft i dette sinnet. Uansett hvor man henter drivet til å skrive en roman, kommer det alltid fra de destruktive sidene ved følelseslivet. Det er disse sidene som må forvaltes som litteratur.
En servitør kommer bort med kaffe. Kim takker høflig.
– Du har sagt at når man nå har overlevd, så må man jo bruke det man har opplevd til noe?
– Ja. Jeg vet ikke. Det er sånn man får spøkelset ut av posen. Jeg kunne kanskje ha nøyd meg med å skrive Kalak og betraktet det å skrive den som en befrielse.
– Men du nøyde deg ikke?
– Nei. Og det er ikke noe hyggelig å tenke på hva som ville skjedd med meg om jeg ikke kunne ha fortsatt som forfatter. Om forlaget ikke ville ha gitt ut flere av bøkene mine.
– Hva tror du ville ha skjedd?
– Da jeg kom tilbake til Danmark søkte jeg kommunen om omskoleringshjelp. Jeg ville gjerne studere eskimologi. Jeg hørte aldri noe fra dem. Jeg forestiller meg at de lo høyt da de leste søknaden min. «Eskimologi?! Haha, tullekopp!»
 
«Danskene elsker å skamme seg»
Selv om det aldri ble noe av eskimologisstudiene, gjorde Kim Leine seg likevel til en slags forsker i den grønlandske og den danske menneskenaturen. Som skjønnlitterær forfatter av digre, episke romaner vel å merke.
– Når jeg leser bøkene dine er det nesten fristende å tenke at det er som om Grønland har gitt deg mandat til å skrive om seg?
– Man må ta seg det mandatet man trenger for å skrive det man trenger, konstaterer Kim Leine i dypet av den svale kafeen.
– Grønland er på vei inn i det internasjonale samfunnet og må finne seg i å bli betraktet fra alle mulige vinkler. Fra grønlendere født og oppvokst på Grønland, men som ikke snakker grønlandsk og derfor er stigmatisert. Fra dansker som er født på Grønland. Grønlendere som snakker grønlandsk. Dansker som aldri har vært der. Dansker som har vært på besøk på Grønland … Danmark og Grønland er flettet så mye inn i hverandre at det er blitt en vranglås. I tillegg kommer folk fra andre deler av verden, som har begynt å få opp øynene for at Nordpolen og nordområdene er blitt et stridspunkt for kloden. Grønland må rett og slett finne seg i å bli sett utenfra.
– Også av deg?
– Ja. De kan begynne å trene med meg. Og hvis de kan klare meg, kan de klare resten. Alle har rett til å ta seg et mandat.
            I dansk offentlighet blir Grønland og grønlendere gjerne omtalt litt som man snakker om et tungnemt, trassig barn som ikke gidder å bli en bedre utgave av seg selv. Når man leser Leines bøker om kolonialiseringen, er det forbausende å se at det stort sett var nøyaktig den samme holdningen som sev rundt i de dansk-norske skallene den gang. For snaue 300 år siden. Den eneste forskjellen på da og nå er i følge Leine at nåtidens dansker gjerne skammer seg over hele kolonialiseringshistorien. «Danskene elsker å skamme seg,» har han sagt. Og det er ikke bare noe en sjofel journalist har vridd ordene hans til å bli, det er faktisk noe han mener.
– Det er nasjonalsporten i Danmark, det. Å skamme seg. Det er en form for kollektiv masochisme. Nordmenn går i fjellet og dyrker sunne vaner. Danskene går rundt her nede og skammer seg.
– Men det er også et «men» i det når du snakker om denne skammen?
– Ja, det er også en arroganse i den. Jeg mener vi burde fri oss for all skam. Selv om skam i og for seg er en naturlig følelse. Men vi må ikke stagnere. For da blir skammen til et alibi for ikke å gjøre noe med situasjonen. «Ja, huff, det var fælt med kolonialiseringen av Grønland, men jeg skammer meg i det minste over det!» – og så foretar man seg ikke noe som helst.
– Det blir litt passivt-aggresivt?
– Man føler seg kanskje litt bedre enn andre fordi man skammer seg, ja. Sånn sett passer det jo veldig godt inn med hele den kristne tankegangen.
 
Jakten på forsonelse
En aprildag i 1977 slo en tanke ned i 16 år gamle Kim: «I natt skal jeg herfra». Han hadde tenkt det mange ganger før. Forskjellen var at denne gangen så satte han tanken ut i livet. Han rasket med seg sparepengene, leste ferdig Nicholas Monsarrats Havet sletter alle spor – og haiket seg vekk fra Seljord. Kort tid etter at han ankom København, begynte farens seksuelle misbruk.
I dag har han ingen kontakt med faren sin. Men det hender han dukker opp når Leine har opplesninger. Da har faren sittet der, nede i salen, og skult opp på sin sønn på scenen.
– Du har sagt at du har forsonet deg med deg selv, men at du ikke har noe ønske om å forsones med faren din?
– Jeg ser så mange som jakter etter den forsoningen. Det de mener er at de vil ha en anerkjennelse for den smerten de ble påført. At noen skal ta på seg skylda for den, egentlig. Men altfor mange ender med å jakte en skygge. Det kan bli til en forbannelse som kan vare hele livet. For du kommer aldri til den forsonelsen. Det er umulig.
– Fordi det kreves to for å forsones?
– Ja. Og det kan være vanskelig for andre å forstå, spesielt for utenforstående. «Men kan du ikke bare forsones med ham», liksom? Jo, men hvis den andre ikke mener han trenger tilgivelse, kan man da tilgi? Faren min mener ikke han har gjort noe som krever tilgivelse. Da skal han vel få lov til ikke å bli tilgitt. Tilgivelse er et litt tomt begrep. Men forsoning kan man ha med seg selv. Bære det med som en fred i sinnet.
– Har du skrevet deg til denne forsonelsen?
– Jeg tror Kalak fikk meg til å se det ovenfra. Så forferdelig var det heller ikke, noen seksuelle overgrep da jeg var 16-17 år. Jeg mener, det er så mange som har opplevd så mye verre ting. Hele barndommer fulle av overgrep. Å skrive Kalak hjalp meg til å se det litt i perspektiv.
– Men de gangene faren din plutselig har sittet i salen?
– Når det skjer, er det bare litt rart. Men blikket hans har skiftet. For et par år siden skjedde det for siste gang, da var blikket hans nesten tilbedende. Før var det et mer ondskapsfullt blikk han satt og sendte meg.
– Men blir du ikke opprevet?
– Jeg kjenner ingenting, sier Leine. Men så tar han seg i det.
– Jo, jeg kjenner et lett ubehag. Men jeg ignorerer det bare. Jeg er liksom befridd fra det. Han hjelper meg på en måte til å la meg forstå at jeg har flyttet meg.
– Han kan ikke nå deg?
– Nei. Men det betyr ikke at jeg er ferdig med det. Det er en god fuel i forfatterskapet. Det er gåtefullt med psykopater. Kanskje er de nødvendige, rent darwinistisk sett? Vi andre har kanskje bruk for noen hensynsløse folk innimellom?
– Oi. Jeg får lyst til å si at det er veldig raust av deg å se det sånn.
– Ja, men … Jeg kan ha med hvem som helst å gjøre, men psykopater … De burde jo sendes til en øde øy hvor de kan gå løs på hverandre i stedet for på uskyldige. Men samtidig er de kanskje nødvendige for at samfunnet skal flytte seg framover? De tankene gjør jeg meg. Jeg har også tenkt over om jeg selv var psykopat. Jeg sa det til en psykolog en gang og da begynt han bare å le høyt. Da ble jeg lettet. Inntil jeg begynte å tenke over hvorvidt han var psykopat.
– Jeg har lest en artikkel der en psykiater sa at hvis man stiller seg det spørsmålet, betyr det at man ikke er psykopat.
– Hm, ja. Men har du tenkt over om den som skrev artikkelen kanskje var psykopat?
 
Umiddelbarhet – og barn
Selv har Kim Leine fire barn. To kull med to koner, og de eldste barna er voksne. De yngste er fem og åtte år gamle, og dem har han med kona Bodil. I Rød mann/Sort mann tenker Hans Egede – selveste «Grønlands apostel» – over forskjellene på det mannlige og det kvinnelige, med utgangspunkt i bibelens historie om Abraham som ofrer sønnen sin og i den ekteskapelige forskjellen på ham selv og kona Gertrud:
 
«Alle fedre må ofre sine sønner. Gi slipp på dem. La dem gå sine egne veier. Ut i verden, den farefulle verdenen, la dem gjøre sine egne feil, la dem sette livet på spill. Man kan like gjerne be oss sette kniven for strupen på dem. For det er det vi gjør, vi fedre. For Gertrud er det annerledes, slik det er for mødre. De kan ha barna hos seg og samtidig la dem være frie. Han vet ikke hvordan de greier det.»
 
– Deler du Egedes syn på saken?
Kim Leine vrir seg ørlite.
– Ja, men det er jo ikke helt sant. Det uttrykker hans frustrasjon over å komme til kort. Kanskje gjelder det mer for en far enn for en mor stilt overfor hverdagen. At en far ofte føler at han ikke er nok følelsesmessig til stede? Jeg vet ikke hvordan dét er for kvinner.
– Men har du det sånn selv?
– Jeg lengter etter en umiddelbarhet i samvær med barna mine. Bare å leke med dem. Fortape seg i leken sammen med dem. Men det er alltid noe som surrer og går og forstyrrer meg.
– Men når du skriver, da klarer du det?
– Fullstendig. Det er det eneste som kan oppsluke min bevissthet. Det er en lettelse. Å oppfinne noen på 1700-tallet og la dem være alt jeg tenker på.
 
Den milde tyrannen
– Du har kalt Danmark «den milde tyrannen»?
– Ja. Danmark var ikke brutale på Grønland. I øyene i Vest-India var danskene brutale, men ikke på Grønland. De hadde med seg et skrevet dekret fra kongen om å behandle de innfødte med mildhet! Grønlenderne fikk snakke sitt eget språk. Misjoneringsarbeidet avskaffet analfabetismen og sørget for verdens første håndkolorerte avis, Atuagagdliutit, som ble skrevet på grønlandsk av grønlendere – og for grønlendere.
– Like fullt blir de altså gjerne behandlet som en slags småunger i det danske ordskiftet? 
– Alle dansker tror de vet hva Grønland er, men det gjør de ikke. Jeg pleier å si at danske medier setter Grønland i en klemme mellom elendigheten og storheten. Og gjerne i én og samme setning. Det begynner med en beskrivelse av den store, flotte naturen, før det går videre til de sosiale problemene som finnes på Grønland. Den bevegelsen går igjen hele tida. Det store, alminnelige livet til dem som bor der, får ikke nok plass. Selvfølgelig er det sosiale problemer på Grønland, og selvfølgelig skal de håndteres, men man burde få et mer nyansert bilde av hva Grønland er. Når du tenker på italienere, tenker du jo ikke på en som seiler gondol, ikke sant. Men sånn tenker folk om grønlendere. Bare at gondolen er byttet ut med en ølflaske.
 
Da det i Rød mann/Sort mann lakker mot hjemreise for deler av den danske kolonigjengen på Grønland, sitter en gruppe innfødte rundt et bål og snakker med Hans Egedes kristne adoptivsønn. Følgende samtale utspiller seg:
 
            «Når vi er blitt kristne, vil dere da dra hjem igjen?
            Nei, dette landet er en del av kongens rike. Det har det vært i flere hundre år.
            Vil det si at dere kommer til å være her alltid? De ser sjokkerte ut, og han kan ikke bare seg for å le.
            Ja, vi reiser ingen steder.
            Men det er jo ikke deres land.
            Jo. Det er kongens land. Men det vil jo også fortsette å være grønlendernes land.
            Dere dansker er merkelige, sier mannen med de to konene. Guden deres er både svak og sterk, og den andre guden, faren hans, er både grusom og kjærlig, de kristne er både gode og dårlige, og landet vårt er på en gang vårt og ikke vårt. Alltid er dobbelt hos dere   dansker. Man blir kajakksvimmel av å snakke med dere».
 
Kajakksvimmel, det kan man bli om bord i kajakken når det ikke lenger er noe skille på himmel og hav, når horistontlinja plutselig forsvinner og man kan gå under i et forsøk på å holde seg oppe. Det er nærliggende å spørre mannen som har skrevet dette, om det ikke kanskje er et slags selvportrett også. Litt norsk, litt dansk, ispedd et par doser grønlender, uten noe særlig fast jeg.
– Ja, ja, smiler Leine fornøyd. – Det er også et ideal for en roman. En roman skal være en vranglås av selvmotsigelser. Det skal ikke være én eneste ting som ikke motsier seg selv.  
 
Femårssykluser
I et intervju med den danske statskanalen som ble sendt tidligere i år, sitter Leine og leser opp en introtekst om seg selv, som noen andre har skrevet. Mot slutten av dokumentet vender teksten seg mot ham selv, og spør hva han synes om seg selv. Da blir det forbausende stille. Så sier han, på et dansk som bærer hint av Telemark i seg: «Jeg er alltid enig i hva folk sier om meg. Jeg har ikke riktig noen fast selvdefinisjon. Jeg vet ikke hvem jeg selv er. Og jeg har heller ikke lyst til å vite det.»
– Men du vet vel hvem du er?
– Altså, rent praktisk er det helt nødvendig å ha en viss definisjon. Men det er både et ønske og en ambisjon jeg har, å ikke stivne. Rigor mortis kommer tidlig nok.
– Klarer du å leve opp til din egen ambisjon, da?
– Nja. Til en viss grad. Jeg er god til å omstille meg. Jeg kunne bo hvor som helst og tilpasse meg forholdene der.
            Omtrent hvert femte år foretar Leine seg noe med sitt eget utseende som forandrer det. Det er helt bevisst noe han gjør for ikke å stivne.
– Jeg er identitetsforvirret. Men jeg er også blitt så gammel at jeg driter i hvem jeg er. Særlig vi menn har en tendens til å bli stive i selvbildet når vi blir eldre. Så det at jeg endrer utseende er en symbolsk handling. Det var en dag jeg sto og barberte meg. Guttene mine var sammen med meg, og så spurte jeg om jeg bare skulle fortsette med håret. Det syntes de, og så var det gjort. Det er fire år siden nå, og det passet ganske godt med at jeg akkurat hadde skrevet romanen Avgrunnen som handler om Andre verdenskrig.
– Haha!
– Ja. Men nå nærmer tiden seg igjen.
– Hva er neste skritt?
– Jeg tror det har skjedd allerede. Jeg er blitt vegetarianer. Nei, jeg spiser fisk, så jeg er pescetarianer. Det er visst den nye forandringen.
            I DR-programmet snakker de også med Leines kone Bodil og spør henne om hun er redd for at han skal «falle i» i forhold til hva han har opplevd tidligere i livet. Da svarer hun: «Han har i aller høyeste grad vaksinert seg selv mot plutselig å bli vekk på grunn av noe av det han har opplevd».
            Men Kim Leine rister på hodet når jeg leser opp hva hun sa.
– Nei, sånn må man ikke tenke om seg selv. Det blir som en rockebiografi. Har du lest Eric Claptons selvbiografi? Den er veldig god, men de siste hundre sidene er dårlig. Da er han frelst, uten at det er religiøst. Da har han funnet seg selv. Det blir litt som hva presten Hans Egede i romanen min tenker om djevelen: Hvis man føler seg sikker på at man har beseiret ham, kan man være sikker på at det motsatte er tilfellet.
– Men det er ikke sånn at du innimellom tenker at nå skal du vekk?
– Nei, ikke særlig mye. Det føles som om skrivingen tar imot alt det, som om jeg har kanalisert alt inn dit. Selvfølgelig har jeg frustrasjoner, men jeg har ingen lyst til å gjøre opprør mot livet. Jeg tenker at man alltid skal ha avgrunnen ved siden av seg. Men ikke for langt vekk. Da går det bra.
 
Den signifikante detaljen
– Du har sagt om det å skrive episke romaner at du er som humla som ikke kan fly, men som gjør det likevel?
            Kim Leine tar en slurk av kaffen som er blitt kald, og nikker.
– Jeg har det sånn, egentlig. Jeg er nødt til å sjekke med Wikipedia hele tiden mens jeg skriver. Og jo, det kan være forstyrrende, men jeg har et triks.
– Ja?
– Jeg skriver romanen først – og så gjør jeg researchen etterpå! Om du gjør mye research først, ender du gjerne opp med å forplikte deg på den, og da oppstår det en konflikt mellom magikeren og magisteren. De er aldri enige, ikke sant. Om magisteren får slippe til for tidlig, blir det aldri noe av romanen, for han kan ikke skrive romaner. Magikeren derimot, han kan levendegjøre personer og få dem til å inngå i et miljø. Så kan magisteren få komme inn og lese etterpå. Og da er det viktig å ha et blikk for den signifikante detaljen. Ikke lese alt mulig, men snarere lese så lite som mulig. Hvis en slik signifikant detalj anbringes på riktig sted i fortellingen, virker den som et prisme over den virkeligheten som beskrives.
            En av de signifikante detaljene Leine benytter seg av i Rød mann/Sort mann er tolv tjuvradder og tolv prostituerte kvinner som ble tvangsgiftet på direkte befaling fra kong Frederik I, da kongen på 1720-tallet bestemte seg for å puste luft til koloniglørne og etablere en innbringende dansk koloni. I boka følger vi de tvangskopulerte stakkarene fra tukthuset i København til det strengt tatt ikke er så mange igjen av dem tre år senere.
– Det skjedde faktisk i virkeligheten, sier Leine. – Storbritannia gjorde noe av det samme da Australia skulle kolonialiseres. Men vi oppfant det! Og det er en del av det prismet. Det viser også kynismen i menneskesynet som dominerte i det som var en veldig kristen tid.
            Når Leine går inn i 1700-tallets Grønland, så gjør han det på en måte så man som leser kunne veddet på at han har vært der. Ja, at han allerede den gang hang som en prismesøkende, detaljfiksert observatør innunder Innlandsisen, eller satt på tvers bakpå en kajakk på seljakt. Noe av innlevelsesevnen hans har da også gamle aner, ifølge ham selv.
– Jeg føler jeg er en direkte overlevende etter Svartedauen. Min bestefar kom fra Svartdal i Telemark og du kan jo tenke deg hva den bygda er oppkalt etter. Det er så gammeldags og så lavteknologisk der jeg kommer fra. Utviklingen – både i samfunnet og med meg selv personlig – har vært voldsom, men kontakten bakover til den gang synes jeg er veldig spennende. Å hengi meg selv til den tiden. Jeg bruker egentlig bare mitt eget forhold til den fysiske verden, til naturen. Og til kroppen.  
– Ja, det er ganske mye kropp i Rød mann/Sort mann? De dævver over en lav sko?
– Kroppen har jo hatt sine gebrekkeligheter både på 1700-tallet og nå. Jeg er fortrolig med naturen, og med kroppen. Kieding – som er legen i boka – han levde i virkeligheten. Jeg har dagboka hans, og han beskriver det akkurat som jeg beskriver det i boka, det han så.
– På et tidspunkt i romanen tenker han at legekunsten ikke har noe den skulle ha sagt i forhold til kopper og skjørbuk og alkoholmisbruk og det ene og det andre?
– Det vi må huske på er at dette var legekunstens tid, ikke legevitenskapens. Og legekunsten var noe veldig rart noe. Jeg må riste på hodet i vantro over hvor forferdelig folk må ha hatt det på den tiden. Legen sto med nesa begravd i tekster som var blitt skrevet 400 år før Kristus – og dikterte hva kirurgen skulle gjøre! Hehe. Det verste er at de bare fortsatte med å gjøre det samme, selv om alle døde.
 
Intet menneskelig er meg fremmed
Et av kapitlene i boka bærer tittelen «Intet menneskelig er meg fremmed». Og skulle man våge å sirkle seg inn på hva som kjennetegner nettopp Kim Leine som forfatter, ja, så er det nærliggende å ty til samme setning. Det er tilsynelatende ikke den ting han ikke kan dykke ned i.
– Ah, det er mitt arbeidsprogram, det der. Ja, det er mitt hovedmotto. Ikke noe menneskelig skal være meg fremmed. Det er ambisjonen min – men det ligger også en begrensning i det.
– Men hvorfor har du det som motto?
– Fordi det er det litteraturen kan. Den skal ikke forklare noe. Tvert imot. Den skal bare få oss til å se. Og jeg liker disse tingene. Eller liker og liker … Jo. Dritt og urin og blod og alt det der. Jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Jeg har jo vært sykepleier. Det er mulig pasienten dør mens det står på, men så har jeg iallfall gjort det jeg kunne. Den fortroligheten har de færreste av leserne mine. Og den ubalansen kan jeg utnytte for å overføre det som skjer i teksten til leserens kropp.
– Hvor bevisst er du med sånne triks?
– Veldig bevisst. Jeg prøver å finne inn til en nøkternhet. Når man beskriver om ubehagelige ting på en nøktern måte, blir det veldig levende. Hvis man derimot skriver om noe veldig dramatisk i et dramatisk språk, er det som om det nivellerer hverandre. Skriver man udramatisk kan det bli nesten psykopatisk sterkt. Eksplosivt. Det synes jeg er interessant å bruke.
– Er det sånn at du finner en slags fred der, midt i all elendigheten du dikter opp?
– Jo verre det er, jo bedre har jeg det. For da føler jeg at jeg får fot på stoffet. Da kan jeg kontrollere det. Og jo større fiende jeg skal forsøke å kontrollere, jo bedre er det. Jeg synes man som forfatter bør kunne gå hele veien.
– Hvorfor?
– Fordi det kan hjelpe oss til å leve med forferdelige ting. Holde det fram og gi oss et nytt blikk på det, på oss, et utilslørt blikk. Uten moral, uten rett og galt. Det er vanskelig, det, å bare se. Vi ser jo alt med en bevissthet som består av en hel masse filtre. Litteraturen kan gi oss noen klarsyn innimellom.
– Er det noe du ikke kan skrive om?
– Jeg kan ikke skrive om barn. Altså, barn som lider og sånt. Det er vel min mangelfullhet som forfatter. Men forhåpentligvis ikke som menneske.
 
*
© Bokvennen Litterær Avis/Thomas J.R. Marthinsen.



NY SPALTE: Sharing is caring!


Det var litt herfra. Men hva med deg? Hva skjer? Lest noe fordømt bra i det siste? Sett en film som får verden til å knake? Eller har du rett og slett besluttet deg for å bygge det vedskjulet du har tenkt på i tusen år og nå endelig tatt deg sammen til å knote ned en skisse av? Fortell! Eller som svenskene sier: Hur är läget?

*
  Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Respons, synspunkter, hofteskudd? Ja takk: marthinsen@gmail.com
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Alt godt,
Thomas

lørdag, august 08, 2020

Srebrenica & Jan Eggum (7/2020)

 

Far, skal vi på strandet?
- Datter (3 år)
 

Det er for varmt, folkens!



Etter at juli mest av alt har minnet om kronisk høstferie, har værgudene bestemt seg for å smile ørlite. Det betyr at jeg er satt sånn noenlunde ut av drift mentalt, fysisk og åndelig, med mindre jeg befinner meg i havet. Så der finner du meg så snart jeg har sjans. Mellom jobb, bygging og barnas sommerferie (som føles som en evighet også for voksne, bare på ganske annet vis), sniker jeg meg ned til sjøen så fort jeg kan vriste meg fri. Det er selvfølgelig ikke ofte nok.

(Ja, du har rett. Jeg hoppet uelegant bukk over det faktum at julinyhetsbrevet altså først skrives nå i august. Bukk, sier jeg!)

Det blir et relativt kort nyhetsbrev i varmen. Men sjekk ut boktips numero to lenger nede; det er et av de beste jeg har i ermet. Uansett årstid, humør, you name it. Og med det:
 
Velkommen til julis (forsinkede) nyhetsbrev!
 

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN



Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:

1: Vi må klare oss uten bilder når det gjelder første bok ut. Internett synes tydeligvis den er for gammel! Men det er jo naturligvis bare noe sprøyt. Boka jeg snakker om er "Solsikkene på Balkan" av Hans-Wilhelm Steinfeld (ja, riktig, den gamle NRK-sluggeren). Midt i juli var det 25 år siden folkemordet i Srebrenika i Bosnia der så mange som 8000 bosnjaker ble hjerteløst tatt av dage. Jeg vet ikke, men krigene på Balkan er liksom det begrepet Utenriks betydde for meg da jeg vokste opp. Det var det det handlet om, og det var flyktningene derfra som havnet i klassen min på barneskolen. Og boka? Vel, han er jo en røver, Steinfeld, men skrive kan han saft suse meg!



2: Og det leder meg over til neste bok. Som er en av ganske få novellesamlinger jeg aldri later til å få lest nok ganger til at jeg blir ferdig med den: "Sarajevo Marlboro" av Miljenko Jergović. Den zagreb-bosatte forfatterens debutsamling tar for seg byen Sarajevo under krigen. Jeg fikk den anbefalt en gang, av en vennlig kollega som var innom Dagbladet som jeg var en varm sommer, og som - noe nølende - tok seg bryet med å låne meg sitt tynnslitte eksemplar. Det er en helt fantastisk samling vedkommende tekster. Les den!

 

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET



Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke. Her er et portrettintervju med monsieur Jan Eggum fra Dagbladet Magasinet i det herrens år 2017. Portrettet ligger fortsatt bak betalingsmur, men hvis ingen av dere sier noe, så sier heller ikke jeg noe! Dette intervjuet er et av den håndfullen jeg faktisk innimellom kommer i tanke om, som et av de øyeblikkene der jeg lyktes med noe. Gøy!

Kanskje har hypokonderen Jan Eggum (65) en uhyre sjelden håndkreft. Men sannsynligvis ikke.

Melankomikeren

Av Thomas J.R. Marthinsen
 
Å, det hadde vært ei dramatisk natt i Jan Eggums liv. Etter å ha tatt sitt faste ekstranummer på sommerkonserten i Mandal, hadde han satt seg inn i sin Jaguar fra 1992. «Turnébussen» som han kaller den. I ensom majestet hadde han flommet oppover E39 fra Mandal i retning Kristiansand. Et eller annet sted utafor Søgne sa det plutselig pang. Eller «flapp, flapp, flapp» som han sier. Han punkterte midt på motorveien.
- Jeg turte ikke stoppe. Så jeg kjørte i stykker både dekk og felg. Faktisk begynte det å brenne i dekket. Turnébussen fikk seg en liten knekk.
Jan Eggums steinrøys av et ansikt sprekker opp i et reveglis.
- Folk som kommer på konsert med meg for første gang får sjokk når de skjønner at det ikke bare er trist og depressivt. sier han.
Nå er klokka straks fem. Nytt sted, ny konsert. Nærmere bestemt Generalens Cafe i idylliske Ravnedalen i Kristiansand. Måkene holder fest på turistenes hamburgere og enmannsorkesteret Jan Eggum har ankommet lydløst i en drosje. Han har stilt seg opp, plugget gitaren i forsterkeren og gitt seg til å klimpre. Det er lydprøve. Fire timer til konsertstart.
Eggums lydprøve er unnagjort på ti minutter. Han har tross alt ikke bestilt annet i over førti år.
Minutter senere kommer han ruslende mot backstage. Det vil si den delen av hamburgersjappa som er reservert dagens artist.
- Hei, hei, hyggelig, sier han og skyter neven fram.
- Jeg må bare ha meg ei øl. Jo før, jo heller.
 
Det har vært noen rolige år for bergenseren. Sånn har det ikke vært bestandig. I 1998 skapte han furore da han som 44-åring ble sammen med 22 år gamle Kaia Huuse. Å, det var for mye for mange. De fant fram de moralske sablene sine og kvesset dem. For tre år siden kom nyheten om at paret gikk hver til sitt. Da hadde de levd med oppstusset i 18 lange år. Paret har – uavhengig av hverandre – i etterkant kalt skilsmissen lykkelig. Mens han bestiller «Generalens spesial»-hamburger forteller Eggum at han og Huuse er «veldig gode venner». Blant annet feirer de jul sammen og de drar årlig på ferie til Gotland.
- Men var skilsmissen virkelig lykkelig?
- En skilsmisse er jo ikke så gøy. Men samtidig har den store biten som het vennskap vært helt intakt hele tiden. Hvis forelskelsen er det hele og den forsvinner, er det jo ingenting igjen. Vennskapet vårt har gjort det lett å finne en løsning som fungerer.
På den siste plata hans, «Rio», som kom for to år siden, var det spesielt én låt anmeldere og presse hang seg opp i. Den het «En annen» - og handler om en mann hvis kjæreste nettopp finner seg en annen.
Det ble holdt opp mot Eggums brudd med Kaia Huuse.
- Er det irriterende når musikken du lager blir holdt opp mot livet du lever?
- Ja, av og til. Det var det denne gangen. For meg ble det en fullstendig blanding av kortene. Sangen hadde jeg laget nesten ferdig et år før vi ble skilt, og da var det ingen tegn på at hun skulle gå. Men hvis folk har bestemt seg for noe, så hjelper det ikke hva jeg sier.
Han kommer ganske kjapt med et eksempel. Da han spilte sin årlige konsertmaraton på Madam Felle i Bergen et år, kom en kar bort etterpå da Eggum satt og signerte plater til publikum. Han sa: «Du vet, Eggum, jeg var en av de første som så deg spille, i 1969». «Nei,» svarte Eggum.
- Jeg forklarte at i 1969 hadde jeg så vidt plukket opp gitaren, så det kunne ikke stemme, sier han. – Men vet du hva han svarte?
- «Jo, det gjorde du»! Hehe. Det syntes jeg var fantastisk. Han holdt rett og slett på sitt.
 
For et par år siden kunne det plutselig se ut som Jan Eggum kastet seg inn i barnepolitikken i kongeriket. Det skyldtes at han med ett ble talsperson for noe som han og Kaia Huuse i fellesskap hadde kommet fram til av seg selv. Nemlig at det var barna som skulle bli boende, og foreldrene som måtte komme og gå i heimen. En ikke helt vanlig barnefordeling.
- Vi tenkte: Hvordan skal barnas framtid være? Det fungerer sånn at jeg har barna én tredjedel av tida, og hun har dem to tredjedeler. Det krever en del logistikk, men jeg tror ikke ungene har merket noen forskjell. Det skal heller ikke stikkes under en stol at far var mest borte og far turnerte mest også før vi gikk fra hverandre.
- Min kones bestemor mener at det finnes to typer fedre. Den ene er mann med barn og den andre er en far. Hvilken av de to typene er du?
Jan Eggum tenker seg om. Legger bestikket ned et øyeblikk.
- Jeg er nok mann med barn. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan mot dem, og vi har god kontakt. Men jeg er nok ikke så faderlig av meg.
- Har det at du har barn stoppet deg i å gjøre noe?
- Ja.
Først ser det ut til at han ikke har tenkt seg å si noe mer. Men så sier han:
- Etter at vi begynte med den typen barnefordeling, er det sånn at for mitt vedkommende er jeg sammen med dem fra torsdag til mandag. Så på torsdager tar bohemtilværelsen brått slutt. Og så begynner den igjen på mandagen. Det er et kolossalt bra vekselbruk. For da vet jeg at jeg har en oppgave å gjøre. Da er jeg hele tida far. Jeg er jo alenepappa, da. Den modellen passer meg utmerket. Da slipper jeg å være delvis til stede.
 
I et intervju ett år etter at Huuse og Eggum gikk hver til sitt, sa hun at hvis noen hadde sagt til henne to år tidligere at det ville gå som det gikk, hadde hun ikke trodd dem. Eggum var kanskje ikke like overrasket den dagen i 2014 bruddet kom.
- Jeg var nok ikke så veldig overrasket, nei, sier han. Han tar en slurk av ølen, lar blikket hvile på sørlandsnaturen utenfor vinduene.
- Min holdning i hele mitt liv, helt fra jeg var 18-20-åring, er at ingenting varer, sier han.
- Ingenting?
- Ingenting varer. Man skal ikke få det store verdenssjokket hvis noe tar slutt. For meg er det et bedre utgangspunkt å ta en uke av gangen. Jeg har aldri giftet meg, og Kaia var heller ikke interessert. Ekteskapsløftet er altfor heavy. Det gamle, altså. Nå vet jeg ikke hva folk sier til hverandre lenger.
- Du tenker på «til døden skiller»?
- Da lover du deg vekk forever. Nei. Det går ikke. Denne innstillinga har nok ført til at jeg har skrytt av mine langvarige forhold. Det første varte i 20 år, og det siste i 18. Så lenge kan det vare når du ikke lover deg bort, har jeg sagt. Og det mener jeg også.
- Du virker som en fyr med en forbausende stor aksept for livets genvordigheter. Som en som tar det som det kommer, uansett om det er godt eller dårlig?
 - Ja, det er faktisk sånn. Du har helt rett. Det har nok vært en styrke for meg. Tidlig i karrieren min kunne jeg komme til et sted og så var det veldig glissent. Det måtte jeg bare ta. Og det kan skje fortsatt. Jeg er nok litt tap og vinn med samme sinn.
Tidligere i år ble Eggum intervjuet av lokalavisa Varden i Skien. Der kom det for en dag at han jobber med et nytt album («det kommer sikkert til neste år»), men det kom også fram at han bodde hos ei venninne.
Jan Eggum nikker da han blir konfrontert med intervjuet. Ansiktet røper ingenting. Eller vent, var det en antydning av et smil?
- Er det en venninne på den måten min mormor ville ha omtalt noens kjæreste som en «venninne» – eller er det bare ei venninne av deg?
Steinansikt. Steinansikt. Steinansikt.
- Det skal folk få lov til å tenke over. Hvilken variant som stemmer, sier han endelig.
Det glimter til i de blå øynene.
- Men jeg har ei veldig god venninne i Skien, ja.
 
Han vokste opp på Laksevåg utenfor Bergen, som sønn av Martha og Norvald Eggum. Selv om begge foreldrene hadde kunstneriske årer, var det ingen av dem som livnærte seg av dem. Tidligere har Jan Eggum sagt at faren var en taus fyr som bygde familiens hus, men ellers forholdt seg taus. Mora, derimot, hadde stor innflytelse på sønnen.
- Min mor var viktig for min selvtillit. Hun ga meg to ting: Ekstrem selvtillit og ekstrem engstelse. Det er to ting som er bra for kunsten, men ikke like bra for livet. Det blir mye opp og ned av det. Jeg har nok tenkt at hvis det ikke går i dag, så går det i morgen.
Ulempen, sier han, er at når det går virkelig bra, da føles ikke det heller supert.
- På 90-tallet trakk jeg for eksempel dobbelt hus på Rockefeller. I etterkant, mye senere, tenkte jeg at jeg burde ha satt mer pris på det mens det skjedde. Jeg er litt like blid uansett, som man sier i Bergen.
Og det er kanskje derfor han har blitt kjent som «et ansikt på melankolien». I virkeligheten er dette ansiktet sekstifem år gammelt og sitter på en nokså tynn, litt fremoverbøyd mann fra Bergen. På kongerikets hviteste sommerlegger trasker han rundt i området rundt konsertscenen. Fotografen skal ta bilder. Eggum lar ei hånd gli gjennom den «lett blekede» manken, og tar oppstilling inntil fjell og trær.
- Er det i kryssilden mellom selvtillit og engstelse at melankolien din har oppstått?
- Det kan godt hende. Hvis det går meg godt og jeg har suksess, tenker jeg: Det er ikke så rart, for jeg er jo jævlig god. Hvis det går meg dårlig, tenker jeg: De skjønner ikke hvor god jeg er, jeg må overbevise dem. Uansett kommer engstelsen inn, og den sier: Du kan godt nyte, men samtidig kan hva som helst skje. Jeg kan ikke ta innover meg den store gleden, for det er så mye trist i livet.
Eggum er ganske rask til å understreke at det er stor forskjell på melankoli og depresjon. Det kan virke som om han ikke er veldig keen på å bli stemplet som depressiv.
- Melankoli er en slags mollstemt glede over livet. Hvis det går over i depresjon, er du på vei til å bli syk. Og det er noe ganske annet.
- Har du klart å balansere på kanten mellom disse?
- Ja, sier Eggum mens han rister på hodet.
- Der kommer låtskrivingen inn. Jeg tror det er terapi. Jeg hadde en downperiode for halvannet år siden. Da hadde jeg det ikke veldig bra. Omtrent samtidig skrev jeg «Ønsk meg godt», en sang som sikkert skal være med på min neste plate. Den var en direkte følge av at jeg ikke hadde det bra. At jeg trengte hjelp, eller trøst. Da jeg hadde skrevet den, følte jeg meg bedre.
- Blir du ferdig med noe når du har skrevet om det?
- Nei, men det blir lettere.
 
80-tallet var det året det var så bratt for Jan Eggum. Etter den tidlige suksessen på 1970-tallet, ble det labert. Jappetida var over landet, folk vadet i penger. Men forbausende få viste interesse for den sørgmodige trubaduren fra Bergen. Konsertene var glisne. Men det verste var at han ikke fikk til å skrive nye låter. Eggum, som er kjent for å klore ned sanger ustanselig, fikk ikke skrevet så mye som en strofe på et halvt år.
- Jeg fikk en sånn skrekkopplevelse av at det kanskje ikke ville komme flere sanger, sier Eggum.
Så han tok en beslutning. Han dro til varmere strøk, endte opp på Kanariøyene midtvinters. Der jafset han plutselig ned 25 sanger. Blant annet «Kor e alle helter hen». Og så, på tampen av årtiet rottet han seg sammen med Øystein Sunde, Halfdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen – og dannet de smått legendariske Gitarkameratene. Resten er norsk musikkhistorie.
Debutskiva hans «Jan Eggum» kom i 1975. Siden den gang har han solgt over 350 000 plater og sopt inn seks Spellemannspriser. I fjor ble det kjent at Jan Eggum blir en av to bergensere som får ei egen stjerne i vestlandshovedstadens Walk of Fame. Den andre var boksestjerna Cecilie Blokhus. Ei ære, skulle man tro, å få en slik anerkjennelse fra egen by. Men så enkelt er det ikke.
- Altså. Det er nok fordi … I Bergen får du ei sånn stjerne hvis du har utmerket deg mer som bergenser, enn som kunstner. Det er veldig hyggelig, og jeg tar i mot med glede. Men hvor mange store bergensere har vi, som lever?
 
Førti år i musikken har gjort et eller annet med Jan Eggum. For noen år siden, da han ga seg Twitter i vold, dukket han litt inn i seg selv. «Hvordan er det å alltid tenke meta?» tvitret han. «Livet sitt fra utsiden, fra en annen vinkel, aldri bare fra seg sjøl, kan det være bra da? Jeg mener ja».
- Jeg må nok innrømme at jeg har den rare selvopptattheten som kjendiser kan ha. Men det handler ikke bare om å være kjent, det er noe mer. Når jeg kommer inn på en kafé, tenker jeg at jeg gleder meg til en kopp kaffe. Men samtidig tenker jeg: «Der kommer Jan Eggum inn på kafeen». Sånn er det nesten alltid.
- Haha! Er det sant?
- Ja. Jeg vet ikke når det dukket opp.
- Det blir litt sånn livet som film eller roman?
- Ja, på en måte. Jeg er enebarn, så jeg har vært vant til mitt eget selskap. Det går tankerekker og små diskusjoner rundt i huet på meg hele tida. Det gjør meg distré noen ganger. Jeg har jo en god diskusjonspartner, da. Jeg trenger for så vidt ingen å snakke med.
- Du har tidligere omtalt deg selv som «enebarn, enestående og ensom»?
- Det har jeg sikkert sagt fordi det er et bokstavrim! Jobben min er jo sånn at «jeg» ofte er det som skjer i bygda den kvelden. For eksempel en onsdag midt inne i landet. Etterpå, når konserten er over, skjer det ingenting. Det er bare et tomt hotellrom.
Men det er visse ting som skal være på plass for at denne ensomheten skal fungere. Eggum kan for eksempel ikke befinne seg ute i ødemarka. Jan Eggum ute i ei hytte mutters alene? Niks.
- Jeg er så urban, atte. Jeg må ha det store mylderet rundt meg. Å være alene sammen. Det elsker jeg. Når jeg er hjemme i Bergen hører jeg hele tiden en dur fra byen. En øy i havgapet? Det går ikke altså. Nei, det er ikke mulig.
 
- Jeg måtte hjem til Bergen for å dø i fred.
Neida, han snakker ikke om hvordan han har det nå, Jan Eggum. Han snakker om den aller første gangen han ble redd for å dø. En frykt som siden har fulgt ham på livets landevei, fra tid til annen. Første gangen hypokondrien slo kloa i ham, befant han seg langt pokkerivold hjemmefra. Nærmere bestemt i London. Åra var 1972-74 og den unge musikkelskeren og avhopperen fra filologistudiet på Universitetet i Bergen hadde dratt av sted for å bli ekte musiker. Han skrev låter, opptrådte på engelske puber. Blant annet skrev han teksten til nettopp «En natt forbi». Egentlig het den «Alone, awake». Til dags dato skriver han førsteutkastet til sangene på et slags engelsk.
Men så, altså, så skrudde angsten seg til.
- Jeg var på vei inn i en begynnende depresjon, sier Eggum. – Jeg tenkte det ikke da, men jeg tenker det nå, at jeg valgte å tro at jeg var dødssyk. Og da måtte jeg hjem, hjem til Bergen for å dø i fred. Jeg var i 22-23 år. Jeg dro til en lege, og legen skrev at jeg var frisk. På papiret skrev han at jeg var i «a nervous state».
- Hva gjorde du da?
- Jeg tenkte som man tenker når man er i det humøret: Hva hvis det var noe legen ikke hadde oppdaget? Jeg hadde fremdeles et rom hjemme hos mamma. Jeg tok ferja fra Newcastle til Bergen og flyttet inn hjemme etter to år i London. Etter hvert som min mor lagde gode, gammeldagse middager til meg, gikk den dødelige sykdommen over.
Hos noen slår hypokondri ut i fullt flor når de får barn. Når de plutselig har noen å miste, eller har god grunn til å holde seg i live. Så ikke med Jan Eggum.
- Nei, men hypokondrien min har noen ganger vært på vegne av barna. Jeg har innbilt meg ting på deres vegne. Noen av periodene har vært veldig heavy, altså. Men det er blitt mye bedre.
Han rister på hodet. Heldigvis har han lært seg til å skjønne når angsten er under oppseiling.
- Der kommer faktisk «Der kommer Jan Eggum»-tenkingen inn igjen. Hvis du har angst for noe, får du forvarsler. Da er det best – og dette er klassisk når det gjelder behandling av sykdomsangst –det beste du kan gjøre, er å si til angsten: «Å ja, der har vi deg igjen, ja. Kan ikke du sette deg ned der og vente litt?» For da plasserer du angsten et sted. Det hjelper.
 
Akkurat nå er han inne i en lang, rolig periode uten angst. Men det er noe med venstre håndbak. Den … Han legger hendene foran seg på bordet, studerer dem. Den ene blir så nummen, kommer det. Kan man få kreft på hånda? Man kan få kreft på hånda, kan man ikke? For en stund siden oppdaget han noen «fæle blodutredelser» på ryggen. Han tenkte straks at det måtte være noe alvorlig. Så han ringte en av legevennene sine som har sagt at det bare er å ringe.
- Det første jeg tenkte var blodsykdom. Leukemi. «Hva tror du dette er?» skrev jeg og sendte med et bilde. Han svarte: «Har du sittet i en stol, en sånn … kurvstol?» Da ble jeg forbanna, for jeg trodde han tullet. Men jeg hadde sittet i en sånn stol, så jeg måtte svare ja. Jeg er sikker på han lo seg skakk, men han skrev et ordentlig svar tilbake: «Dette ser så alvorlig ut at jeg er helt sikker på at det er et tilfelle av kurvstol».  
Jan Eggum smiler bredt.
- Har du akseptert at du skal dø på et eller annet tidspunkt, nå som du er blitt 65?
- Ja, det har jeg nok. Det finnes en positiv måte å se på det å bli eldre. Man kan gå til statistikken. En venn av meg som er statistiker fylte 70 år for ikke så lenge siden, og da skrev jeg et kort til ham: «Jo eldre du blir, jo eldre blir du». Du har mye større sjanse for å bli 90 år når du først er blitt 65, enn du har til å bli 90 år når du er 18. Det er faktisk sant. Statistisk sett. Det kan det være greit å huske på når du er blitt 65 år, altså.
Eggum smiler, men så ser det ut til at resonnementet ikke er helt spikra. Håndbaken ligger igjen foran ham på bordet.
- Kan det være en veldig sjelden håndkreft, kan jeg tenke. Jeg vet at det er tull, men likevel.
- Er du noen ganger overrasket over at du fortsatt er i live?
- Ja. Men det har litt å gjøre med dette vi snakket om, at ting går bra og dårlig. Den følelsen tar ikke slutt for meg, det er det ingen følelser som gjør. Denne kvelden er for eksempel ikke vellykket før konserten er over. Noe galt kan jo skje. Og sånn er det med livet også. Jeg kommer nok til å sitte og se bekymret på hånda mi når jeg er 90 år også. Så må de berolige meg, da.
 
Fire timer etter lydsjekken er det straks konsertstart. Sommermørket har senket seg. Det er stinn brakke. Ølglass og rødvinsglass balanseres av servitører som flyr mellom bordene. Det er duket for klassisk sommerkonsert, slik Jan Eggum har holdt sommerkonserter i ørten år. I takt med artistens alder har også gjennomsnittsalderen på publikummet hans sneket seg oppover mot grått hårfeste. Han entrer scenen, folk jubler og han tar noen skritt mot mikrofonen.
- Jeg har levd under mottoet, begynner han. – Jeg har levd under mottoet: Av dur er du kommet og til moll skal du bli.
Publikum ler begeistret. Eggum gliser.
Han kaster på det lettbleika håret, finstemmer en av strengene på gitaren, legger ansiktet i melankolske folder – og griper fatt i mikrofonen.
Eller som han ville ha tenkt det selv:
«Der begynner Jan Eggum å synge».
 
*
© Dagbladet Magasinet/Thomas J.R. Marthinsen.
*

  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Respons, synspunkter, hofteskudd? Ja takk: marthinsen@gmail.com
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Alt godt,
Thomas

tirsdag, juni 30, 2020

Om å kjøre langt i Norge. Alene (6/2020)

 

Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better.
- Samuel Beckett (irsk forfatter, 1906-1989)
 

OM Å KJØRE LANGT I NORGE. ALENE.



Jeg fikk kjeft av søstera mi. Det var etter forrige måneds nyhetsbrev, som kom på tampen av måneden. Hun mente rett og slett, som hun sa, og hun ordla seg ikke så nennsomt som jeg gjør her, men hun mente simpelthen at det var for slækt å sende ut månedens nyhetsbrev når det nå nesten ikke var mer igjen av den måneden. Slapp av, sa jeg, jeg skal nok skjerpe meg til neste gang.

Men så er vi her, da. Det er junis siste dag! Det går en nemesis gjennom livet, som enkelte ville ha formulert seg. Jeg er fristet til å si som Samuel Beckett: "Try again. Fail again. Fail better". Så er det sagt, som skulle sies om den saken. Det kommer vel en måned til, kjenner jeg tilværelsen rett!

Det jeg hadde tenkt til å skrive noe om denne gangen, ga seg egentlig selv. Allerede i mars, da Norge og Danmark lukket seg som hermetikk, sa jeg til min gamle mormor: Første dag Norge er åpent igjen, da er jeg der. Jeg tillater meg å spole fram til juni, og allerede to timer etter midnatt den 15., altså da det hadde vært tillatt for meg å komme anstigende i bare to timer, kjørte jeg gjennom nattemørket fra ferjegapet og inn i landet.

Alene. Og foreldre out there: dere vet hvor sjeldent det er å kjøre noe som helst sted alene uten at det per definisjon handler om å stikke ned på butikken etter alt det som mangler, eller for å hente, de fem korte minuttene man får for seg selv der i bilen, på vei gjennom lokalsamfunnet. Alene over lengre tid i en bil, med tid og stunder og stripene i veien foran, nesten som en sammensmeltning av en imaginær Route 66 og den konkrete veistrekningen foran panseret? En uhyre sjeldenhet.

Sist jeg kjørte langt i Norge på egenhånd var da jeg studerte på Vestlandet. Å, turene over Strynefjellet med halvannen meter høye brøytekanter og lunken kaffe på termosen! Å, ferjekaiene og svelene nede i ferjenes buk! Ankomsten da, etter å ha kjørt i elleve-tolv timer, var magisk, akkurat som reisen hadde vært det. (Alt blir fortryllende i glemselens vennlige lys, ikke sant?)

Uansett: Jeg skulle altså til Norge nå i juni for å jobbe. Med hva er historien uvedkommende. Saken er denne: Jeg skulle til Kyrksæterøra, langt pokker i vold oppe i landet. Jeg måtte gi meg Østerdalen og Dovre i vold, og jeg nøt det. Nøt det, sier jeg! Fjellene med snø på, de skakke fjellfuruene, viddehavet. Regndråpene på ruta, den søvngjengeraktige bevegelsen til vindusviskerne på laveste nivå. Kaffe på en veikro. Bollene på Espa. En god lydbok over anlegget og tiden og veien, dette ene livet vi har å fylle. Når kjørte du sist langt, alene?

Velkommen til junis nyhetsbrev - og god sommer!
 

NOENLUNDE FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN



Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel disse to:



1: Rønnaug Kleiva.
Merk deg det navnet: Rønnaug Kleiva. Hun er 68 år gammel, har skrevet et utall bøker i ymse sjangre. Jeg hadde henne en gang som lærer på forfatterstudiet i Bø; den gang underviste hun oss ei uke i barnelitteratur. Jeg vet ikke hva jeg lærte om barnelitteratur, men av hennes tilgang til skriving, og det å være en skrivende, lærte jeg å være ydmyk overfor hva som kan inneholde kimer til å bli noe annet, noe mer. En av øvelsene jeg skrev i løpet av den uka Kleiva var sjefen bak kateteret resulterte i fortellingen "Når alt dette er over" i min debutbok "Du", som de fleste av dere som leser dette nyhetsbrevet har bladd i. Den kom etter at hun - altså R. Kleiva - hadde stilt opp en rekke bilder foran i klasserommet og ganske enkelt sagt: "Skriv!".

Og vi blir litt ved Kleiva, for det var ikke som et påskudd for å snakke om meg & mitt jeg nevnte henne. Langt fra. Jeg hadde nemlig tatt med meg "Western Desert" hjemmefra. Til reisen. Jeg har alltid noen bøker liggende, på en særlig hylle. Det er bøker jeg vet jeg skal lese. Hvorfor det har seg slik, vet jeg som regel ikke (men noen ganger), men jeg vet at på et eller annet tidspunkt skal denne boka fortæres.

'Western Desert' er korthugde, effektive noveller. Ikke for mange, selvfølgelig for få. På et nynorsk som føles som om det har med sjelen å gjøre. Joda, jeg tillater meg å bruke et slikt ord. Les den. The real shit.



2: Eystein Hanssen. Jeg må bare innrømme det: Jeg er på kjøret igjen. Slik er det fra tid til annen - noen ganger er jeg bare nødt til å lese krim. Kriminalromaner, hvorfor dog det? Vel, det er ikke fordi jeg liker å meske meg i groteske detaljer. Det er oppnøstingen. Det er portrettene av riftene og sprekkene i folk som kommer til syne slik, i disse gåtene, både på offer- og gjerningspersonssiden, ja, og ikke minst også på etterforskersiden.

Den siste serien jeg har gitt meg i kast med er Eystein Hanssens bukett av kriminalromaner om den thailandsknorske etterforskningslederen Elli Rathke. Jeg har - på denne reisen gjennom Norge - hørt de to første i serien, "De ingen savner" og "Giftstrøm". Nå er jeg i gang med numero tre - "Triangel". Gjennomtenkt, genuint spennende - og ikke uten et viss utblikk til resten av denne skakke, gærne verden. Anbefales!
 

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET



Etter å ha vært journalist siden 2006, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke dypt. Eller på grunna. Her er et intervju med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen. Det ble trykket i Bokvennen Litterær Avis nr. 3/2018.

Plutselig en dag så Kaspar Colling Nielsen (44) et fjell i disen over København. Det ble starten på en forfatterkarriere han hadde gått og ventet på siden han var ti år gammel. Og kanskje en dansk borgerkrig i august.

Kujonen som ble modig

Av Thomas J.R. Marthinsen
 
– Av årsaker jeg ikke forstår har jeg bestandig betraktet meg selv som forfatter, sier Kaspar Colling Nielsen.
På bokomslagene sine ser han ut som en morsk, nesten olm mann som har levd et hardt og uforsonende liv. I virkeligheten er Colling Nielsen en vennlig utseende mann som ofte humrer godmodig. Det er nesten så det frister å kalle ham en bamse. De harde linjene på fotografiene bløtes ofte opp i smil. Han sitter et granatkast fra Højbro Plads – der myndighetenes stridsvogner kommer buldrende i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 – og kjederøyker sigaretter i vinterkulda.
– Jeg kan huske jeg leste om dikteren Søren Ulrik Thomsen. Han hadde det på samme måte. Hvis han fikk sparken på jobben, for eksempel, eller hvis kjæresten gikk fra ham, da var det ikke Søren Ulrik Thomsen som fikk fyken, eller ble sparket. Nei, da var det forfatteren Søren Ulrik Thomsen som mistet jobben, det var forfatteren Søren Ulrik Thomsen som ble dumpet. Hehe. Sånn har jeg hatt det også.
– Som en slags trøst?
– Det gir iallfall en meningsfullhet. De harde tingene blir ikke bare tragiske, de blir en slags ammunisjon. Men i takt med at jeg ble eldre og eldre og jobbet i et forsikringsselskap, ble det vanskeligere å opprettholde den forestillingen. Jeg satt jo der og følte meg som en forfatter som jobbet i forsikringsselskap, ikke sant. Og hvis jeg prøvde å skrive, hadde jeg ingenting å si. Intet å fortelle. Slik gikk det ytterligere noen år.
Til tross for den slumrende forfatteridentiteten, hadde Kaspar Colling Nielsen vært fornuftig – og utdannet seg til økonom. I tillegg til en grad i filosofi. Så der satt han, den fordekte forfatter, og foretok noe så spenstig som risikovurderinger for et forsikringsselskap.
Det var på dette tidspunktet i livet du sjekket når forfatterne du leste hadde debutert?
– Ja. De siste årene var det sånn. Da jeg snudde bøker og så hva det sto om forfatteren, ble jeg glad hvis de var gamle, og lei meg hvis de var i tjueåra.
Kaspar Colling Nielsen dro hjem og klaget til kjæresten. Han klaget over den «innspiste danske litteraturen», har han sagt tidligere. Men hos kjæresten var det pent lite trøst å hente. Hun var etter hvert blitt temmelig temmelig lei sutringa hans. Hvis ståa i det danske litterære landskapet var så sjaber, fikk han vær så god skrive noe selv.
– Hun sa også at hun trodde årsaken til jeg ikke allerede hadde skrevet noe, var at jeg kanskje ikke var så god som jeg selv gikk rundt og innbilte meg. Det fikk meg til å tenke meg grundig om. Ganske lenge. Jeg har tenkt på meg selv som en kujon. Jeg har aldri vært veldig modig. Men da hun sa at jeg kanskje ikke kunne, gadd jeg ikke la være. Jeg kunne ikke la være med å prøve bare fordi jeg var redd, ikke sant.
 

Refusjon over hele linja

De neste seks månedene sto Kaspar Colling Nielsen opp klokka 04.30 hver bidige dag. Resten av familien – kjæresten Line og de to småungene Alfred og Alma – lå og sov. Kaspar satte seg ut på baktrappa med en sigarett og en kopp kaffe og skrev i to timer. Så gikk han på jobb i forsikringsselskapet og fortsatte skrivingen på kvelden da familien hadde lagt seg. Etter nesten et år var han lei. Da hadde han femti krøllete sider. Som han sendte inn til alle de store danske forlagene. Samtidig.
– Jeg tenkte som så at Gyldendal mottar 1500 manuskripet i året. Av dem utgis kanskje to eller tre. Kanskje bare ett. Det vil si at jeg hadde én promilles sjanse til å bli antatt. Svartiden hos et forlag er kanskje seks måneder. Det er seks store forlag i Danmark, og hvis jeg skulle sendt inn til ett og ett av gangen, ville jeg risikere å måtte vente i tre år på alle avslagene. Derfor sendte jeg inn til alle samtidig. Og ble refusert av alle sammen på likt.
– Hehe.
– Ja. Men et halvt år senere ringte Janne Breinholt Bak – som siden ble redaktøren min – fra Gyldendal. Hun ville gjerne starte en prosess, sa hun. Så det gjorde vi, mens jeg fortsatte i forsikringsselskapet. Til slutt sa jeg opp jobben. Jeg var jo forfatter, ikke sant. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg – at det ville dale penger ned fra himmelen?
 

Ut av Sigmund Freuds klasserom

Mount København utkom halvannet år senere, i 2010. Den forhenværende økonomen regnet kjapt ut at månedslønna han hadde fått for å skrive boka beløp seg til 350 kroner. Før skatt. Men det var ikke så viktig, det som betydde noe var at han hadde gjort det. Skrevet boka – og fått den ut.
Resulatet var et knippe fabelaktige fortellinger som alle danser rundt et fjell(!) som de danske myndighetene mer eller mindre ut av det blå beslutter å la oppføre på Avedøre Holme i København. Prislapp? 600 milliarder kroner. Byggetid? 200 år. Et digert beist av et fjell som strekker seg mer enn tre kilometer til værs og forandrer hele den danske virkeligheten.
Kaspar Colling Nielsen vant Danske Banks Debutantpris samme år og kritikerne var fra seg av begeistring. For boka hans representerte noe helt nytt i dansk litteratur.
– Det var så vidt den utkom, sier han. – Alle redaktørene på forlaget skulle være enige. Jeg tror det kan gå litt politikk i det, for å si det sånn. Og det var mange av dem som var kritiske til boka, fordi den ikke handler om en person man kan identifisere seg med. Mitt mål hadde vært å skrive en antipsykologisk bok, en bok helt uten refleksjoner.
Du har sagt at «litteratur og film for lenge har sittet på første rad i Sigmund Freuds klasserom»?
– Den franske filosofen Gilles Deleuze ser ikke på Freud som vitenskapsmann, men som filosof. Akkurat som Hegel og Kant før ham. Også de dannet skoler, det ble oppført institutter på universitetene som underviste i dem, og så videre. Jeg tenker at vi lever i avslutningen av freudianismen. Den har liksom utspilt sin rolle. Psykoanalysen oppsto litt i sammenheng med det moderne gjennombruddet i kunsten, ikke sant. Inntil da hadde kunstneren blitt sett på som en som hentet sin autoritet fra det gudommelige. Med det moderne gjennombruddet ble kunstneren en som befant seg på kanten av det normale. Du vet, som for eksempel van Gogh. Kunstneren hadde liksom en særlig tilgang til det ubevisste, som alminnelige mennesker ikke hadde. Og det leserne fant i bøkene var en slags underbevist gjenkjennelighet. Hitchcock og Bergman brukte freudianske symboler helt direkte. Fra 1960/1970-tallet og fremover har alle liksom blitt psykoanalytikere. Det er en vulgær form for psykoanalyse – som finnes overalt i den vestlige verden.
Kaspar Colling Nielsen er fullstendig rolig når han sabler psykoanalysen ned.
– Det er et helt bestemt skjema som handler om at utvikling alltid går baklengs – og frem. Det blir lagt en helt enorm vekt på barndommen. Det er bestandig det samme skjemaet. Alltid. Og jeg … jeg mener at alt det der er løgn.
– Du tror ikke på det?
– Nei. Hele denne forestillingen om at barndommen spiller så stor rolle, gjør at vi ikke slipper ut av den. Det er en utrolig sterk tanke som gjennomsyrer samfunnet vårt. Moderne hjerneforskere har vist at hjernen er langt mer plastisk innrettet, det er ikke slik at vi er nødt til å gå i de samme sporene konstant. Langt de flest av oss burde egentlig se annerledes på det. Vi burde heller se fremover.
Det høres nesten ut som om du mener at vi bruker barndomstraumer som en sutteklut?
– Hvis vi har opplevd noe traumatisk, synes vi at vi skal pille i sårene hele tiden – helt til vi blir friske. Min mor døde da jeg var ganske ung, det gjorde at jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv. Og jeg hadde mye angst. Dødsangst. Så jeg dro til Afrika. Afrikanere er mye mer fremadrettete enn oss, mye mer positive. De har opplevd forferdelige ting, men de dveler ikke ved problemene sine. Det var ganske befriende å se at det fantes en annen måte å leve på. Jeg hadde slett ikke angst i Afrika. Der nede var de bare glade for at de hadde overlevd.

Fjell i Danmark, ondskap og evig liv

Fra det kunstige betongfjellet i Mount København utvidet Kaspar Colling Nielsen framtidsvisjonene i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 som utkom i 2013. Her blir historien fortalt av en 475 år gammel mann holdt kunstig (og antagelig evig) i live gjennom stamcelletransplantasjoner. Han fordriver tida med seksuelle eskapader med andre evigunge styrtrike over hele verden. Og historien han forteller er – innimellom mer eller mindre groteske småhistorier, en temmelig skjør kjærlighetsberetning og flere fortellinger om hovedpersonens snakkende, stamcellebehandlede hund(!) – en historie om et Danmark og et Europa som har gått overordentlig til helvete. Finansiell og økonomisk krise, gruoppvekkende krigføring i den danske hovedstaden ledet an av fattige, alminnelige folk fordrevet fra hus og hjem. Kollapser rundt omkring i de øvrige europeiske landene. Myndigheter, banker og finansielle institusjoner står på den ene siden – den vanlige mannen i gata står nådeløst på den andre. «Dansk litteraturs nye verdensnavn», proklamerte storavisa Politiken.
– Det vanskelige med å skrive, sier Kaspar Colling Nielsen og retter det blå blikket ut gjennom kafévinduet. – Det vanskelige er å finne et sted man kan fortelle fra. Men når man først er der, er det plutselig mulig. Det er en kamp å komme dit. Men nå, nå vet jeg ikke om jeg klarer å skrive mer noensinne. Sånn hadde jeg det også da jeg skulle starte på de andre bøkene.
Du har hørt om Karl Ove Knausgård? I et essay om skriving og det å finne en form skriver han at det bare er «de som ikke vet hvordan man skriver, som kan skrive, bare de som ikke kan skrive en roman som kan skrive en roman».
– Ja, det synes jeg er riktig. Jeg kan slett ikke huske at jeg har skrevet bøkene mine. Jeg husker tiden opptil og avslutningen, altså da jeg nærmet meg å være ferdig. Men ikke alt det i midten. Ikke fordi jeg var i transe eller noe, men fordi jeg tror det jeg husker best er frustrasjonen opptil. Alle de ordene man fysisk skal trykke inn på dataen! Det er en besynderlig prosess. Jeg synes det er vanskelig å forstå den.
Boka om den danske borgerkrigen er akkurat sluppet i Norge – og også her til lands har den høstet jubel. VGs anmelder skriver: «Førsteklasses gammel dansk! Samtidsdiagnose og fremtidsfabel. Krigsdystopi og sexorgier. Denne danske romanen har det aller meste … Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur.»
I fjor kom Kaspar Colling Nielsens foreløpig siste roman, Det europæiske forår, ut i Danmark – og det er nok bare et spørsmål om tid før den annekterer de andre europeiske bokmarkedene i digre jafser. I boka kjøper et styggrikt konsortium rett og slett den danske øya Lolland og omgjør den til en høyborg for teknologisk forskning, for droner og nanobotter, som utvisker skillene mellom dyr og menneske (i bokstaveligste forstand!) og det samme mellom natur og kultur. Her blir det boltreplass for de rike og skjønnhetshungrende, mens vanlige folk ikke kommer forbi de væpnede, filippinske vaktene ved brua. Som i Den danske borgerkrig er det ikke akkurat få groteske menneskelige trekk som her blir servert leseren. Det er menneskelivet i all sin prakt, nedsenket i et hav av mangelfullhet, egoisme og brister.
Har det overrasket deg hvor groteske bøkene er?
Kaspar Colling Nielsen tillater seg en av sine lengre tenkepauser.
– Altså … Jeg synes … Den danske borgerkrig handler blant annet om at mennesket er ondt. Det synes jeg har vært et tabu i mange år. Jeg tror det er viktig å snakke om. Vi har en utrolig stor kapasitet for ondskap. Det blir som Zygmunt Baumann sa om Holocaust: 99,9 % av alle dem som gjorde Holocaust mulig, følte seg ikke ansvarlige. De leverte bare ting, sørget for at tog gikk til tiden, etc. Småting. Det er litt det samme som at vi i dag ikke bryr oss om de fattige barna som syr klærne våre i Bangladesh. Det var en enormt stor kreativitet og spontanitet som preget ondskapen i konsentrasjonsleirene. Ondskapen var ledsaget av stor morskap, av letthet.
Kaspar Colling Nielsen – hvis jødiske mormor selv flyktet fra Nazi-Tyskland – forteller at han og to fettere for noen år siden besøkte Auschwitz. Der hadde leirkommandanten huset sitt kloss opptil en av de største forbrenningsovnene. Mange av de unge jentene som fikk jobb der, hadde vært fullstendig vanlige sykepleiere på sykehus i Berlin. Så ble de overflyttet til Auschwitz, sier Kaspar Colling Nielsen, og i løpet av tre-fire måneder ble de ravende sadister, som hver utviklet sin egen spesialiserte form for sadisme overfor fangene.
I Den danske borgerkrig tenker hovedpersonen: «En krig ændrer alt ekstremt hurtigt. Det ene øjeblik er man i Fakta for at hente mælk, et par dage senere er man ved at henrette nogen».
– Vi så det samme i Abu Ghraib-fengslet med de amerikanske soldatene. De hadde det jo supergøy da de fornedret fangene, så morsomt at de var nødt til å sende bilder av det til vennene sine. Det var først etterpå, da de så det de hadde vært med på i en annen kontekst, at de skjønte hva de hadde gjort. Det er det samme som skjer når noen blir mobbet i skolegården også. Det er en viss glede i å mobbe andre. Den siden ved det å være menneske må vi være oppmerksomme på, og aktivt forsøke å holde nede. Tyskerne i dag bærer et kors fra krigens dager, men leksa fra Holocaust er at vi alle kunne vært bødlene.
 

En dysfunksjon som funker

Hvordan er det med angsten din nå?
– Mye bedre. Jeg fikk et angstanfall for mange år siden. Det var i 2008 da fugleinfluensaen herjet. Eller da alle snakket om den. Jeg trodde det ville bli en pandemi. Jeg fikk ikke sove, og hadde mareritt – også i våken tilstand – i tre måneder. Så for meg hvordan København ble oppdelt i sikre og usikre soner, med store sponplater som sperret gatene. Samfunnet brøt sammen. Jeg så for meg at jeg var nødt til å ta med kjæresten min og barna våre som den gang var små, og dra ut på landet og forskanse oss på en gård, med en masse våpen. Det gikk så langt som at jeg hadde lyst til å vaske ungene mine da de kom fra barnehagen.
I virkeligheten?
– Ja. Det var en kulminasjon. Men den måten byen så ut på i den fantasien ligner litt på sånn den ser ut i Den danske borgerkrig. Kjæresten min sa at jeg var nødt til å gå til psykolog. Det ble et vendepunkt for meg.
Hvordan da?
– Psykologen lærte meg at jeg hadde en dysfunksjonell tankemåte. Hun ga meg rett i at døden kan skje når som helst. Men jeg har det sånn at hvis jeg tenker nok på noe forferdelig, så skjer det ikke. Det tror jeg på. Og det er altså min dysfunksjonelle måte å tenke på. Det er en slags tvangstenkning som handler om at hvis jeg tenker at det skal gå bra, blir jeg straffet. Så jeg prøver å ikke være glad!
Kaspar Colling Nielsen gliser under skjegget, legger hodet mellom henda og rister på det.
– Uff, det høres helt forferdelig ut.
Men klarer du å glede deg over suksessen du har som forfatter, da?
– Ja, det kan jeg. Tre ting har gjort det lettere for meg. Jeg er blitt eldre. Sammen med kjæresten min har jeg lyktes i å gi de to barna våre kjærlighet. Og så har jeg fått skrevet bøkene mine som jeg har drømt om hele livet. Derfor ville det være mindre tragisk om jeg døde nå enn før.
Går det an å si at angsten har fungert som ammunisjon for forfatterskapet ditt?
Kaspar Colling Nielsen nikker.
– Sånn var det også da min mor døde. Det er godt jeg er forfatter, tenkte jeg. Jeg vet ikke, men det er vel en måte å kapere ting på. Prisen er at man blir nødt til å handle på den tanken, bruke den, ellers funker teknikken ikke.
 

En dødsstjerne i horisonten

Hvor kommer du til å være 3. august 2018 når den danske borgerkrigen bryter ut?
– Her. Jeg er her. Barna har akkurat startet på skolen. Jeg tror ikke det kommer noen borgerkrig. Men det skal skje mindre enn vi tror før det skjer.
Kaspar Colling Nielsen smiler illevarslende.
Jeg klarer ikke helt å finne ut om du er optimist eller pessimist, jeg?
– Jeg begynner faktisk å bli litt optimistisk. Tidligere, på 1900-tallet, var det befolkningen som var utviklende for samfunnet. I dag er det teknologien og kapitalsystemene som er progressive. Og hverken teknologien eller kapitalen er demokratisk styrt. I dag finnes det en rekke problemer i verden som det virker veldig vanskelig å gjøre noe med. Klimaet. Flyktningene og emigrantene. Forestillingen om at vi skal spre demokrati og velstand etter en vestlig modell til resten av verden må kanskje oppgis. Og den globale økonomien er i dag utenfor enhver kontroll. Alle er underkastet det globale markedet som ingen kontrollerer. Demokrati og menneskerettigheter er kanskje ikke kompatibelt med globaliseringen. For det er markedet som bestemmer. Og hvis markedet ikke tillater noe, ja, så forsvinner det. Det globale markedet er en dødsstjerne som vokser seg større og større.
Det høres ikke ut som om du er i gang med å beskrive lutter framtidsidyll?
– Hehe, nei, men jeg fått øynene opp for de sosiale mediene. Med dem har vi for første gang fått et demokratisk medie som er like globalt som finanssystemene. Like globalt – og like raskt. Trump hadde ikke oppstått uten sosiale medier. Ingen så ham komme, den støtten han klarte å få, og som delvis kom derfra. Det er det samme med #metoo-fenomenet. En hel masse kvinner som trodde de var alene, men som plutselig finner sammen. Og blir en stor kraft. Ingen så heller det komme. Det synes jeg er en fantastisk stor ting. Det ligger et enormt stort demokratisk potensiale i sosiale medier. De er et arnested for en forbrukermakt som er den eneste egentlige makta vi sitter igjen med. Og når folk oppdager at de har den makta, kan det fort bli en temmelig berusende følelse.
 

Den siste generasjonen

I et intervju med den danske avisa Berlingske i fjor sa Kaspar Colling Nielsen at ingen av barna hans har lest bøkene hans, og at de nok mest av alt ser på ham som en «halvtjukk gærning som jobber hjemmefra».
– Ja, de er stort sett ikke imponert. De er ikke interessert i bøkene mine og ser meg nok som … tykk og tullete. Det hender de slår meg. For eksempel kan dattera mi på 13 år slå meg på magen og si: «Skal du ikke ha noe å spise?»
Haha!
– Ja, hun er virkelig morsom.
Men de kommer vel til å lese bøkene dine på et tidspunkt?
– Ja. Jeg synes det er superfett hvis de har lyst til å lese bøkene. På en måte vil jeg gjerne skrive barnebøker for voksne. Det er mange barnebøker som er fantastiske og fantasifulle. Men så fort det blir bøker for voksne, blir det liksom så … fantasiløst. Det vil jeg gjerne gjøre noe med.
Min eldste sønn på 5 år er veldig opptatt av teknologi. Han spør meg ofte om han skal finne opp ting når han blir voksen som kan hjelpe meg. Og han er helt overbevist om at han kommer til å leve evig. Altså ikke som et barns manglende forståelse av liv og død, men som en naturlighet, som noe han tror på.
Kaspar Colling Nielsen smiler stort.
– Jeg sier det til mine barn. At de ikke kommer til å dø.
Rett og slett?
– Hehe, ja. Det er ikke usannsynlig. Kanskje vil de få muligheten til å leve til de er 200-300 år og selv få bestemme hvor lenge de vil fortsette deretter. Det vil bli helt vilt. Noen kommer til å dø når de er 40, andre kommer aldri til å dø. Det er statistisk sett uheldig, men vi er kanskje den siste generasjonen som dør som dumme dyr.
© Bokvennen litterær avis/Thomas J.R. Marthinsen.
*

  Ålreit. Dett var dett for denne gang. Takk for oppmerksomheten, du travle menneske!
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Alt godt,
Thomas

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.