Hvo intet vover (5/2023)
«Cinema is the most beautiful fraud in the world.»
Jean-Luc Godard, fransk-sveitsisk filmskaper/tryllekunstner (1930-2022)
Men jeg vet ikke, jeg. De sier så mye. Folk har så mange meninger, og forbausende mange av dem gjelder kanskje ikke hvordan de egentlig lever selv, men er mer en moralsk sti for å andre å tråkke på. Det er nok lettere å stikke ut stier for andre, når alt kommer til alt. Vanskeligere å gå den selv, vanskeligere å slippe sine egne drømmer.
Som du har skjønt, kommer du til å bli introdusert for en drøm nå. Og jeg vet det, andre folks drømmer er omtrent like interessant som småstein i skoa, som en sikring som går akkurat idet du har slått på kaffetrakteren, som en klesklype som deler seg i to akkurat når du endelig har fått tatt deg sammen til å henge opp den hvite, fine skjorta.
Men bi litt, som det heter i eventyrene. For jeg har ingen intensjon om å plage deg med de nattlige eventyrene mine. Jeg skal snakke om en helt annen type drøm, en sånn drøm som for utenforstående ganske, ganske sikkert kan oppfattes som en fiks ide. En drøm som kanskje mer ligner en ambisjon, eller en plan, en lyst. Noe man gjerne vil få til i løpet av dette ene livet, noe som kanskje strengt tatt ikke er nødvendig, men som føles … fint. Riktig. På sin plass, på et vis. Uansett hvor mange løftede øyebryn den møter.
Som for eksempel det å bygge sin egen kino.
Nei. Jeg mener ikke en sånn klassisk hjemmekino, med små surroundsatelitter hengende rundt og en diger bikkje av en subwoofer stående halvt gjemt, halvt fremtredende. Jeg snakker ikke om smartpaneler på veggene i en kjellerstue, jeg snakker ikke om et vanlig rom – som kanskje i hverdagen utgjør et gjesterom – og som, ved å trykke på et par knapper, slik at et lerret trylles fram, blir forvandlet til hjemmekino. Jeg snakker ikke om å skvise et hjemmekinoanlegg inn i stua, midt mellom potteplantene og kunsten du har hengende på veggen, for eksempel fra den gang du var på Louisiana i Danmark og bare måtte ha med deg en flik av den japanske kunstneren hjem.
Jeg snakker om en skikkelig, gammeldags kino. En sal. En kinosal med myke, dype seter som vipper seg opp. En rampe, et podium, med forskjøvne rader, slik at det finnes en første rad, en i midten og en bakerst. Tenk dyprøde velurtepper på veggene, et mørkt gulv og en stemning av evig halvmørke. Et irriterende, men nødvendig nødutganglys som irriterer kinogjengere som et øyevippehår du ikke får fjernet, men som du like fullt glemmer, så snart filmprodusentenes logoer begynner å danse over skjermen og mørket senker seg.
Det var på grunn av denne drømmen jeg forrige helg befant meg i en situasjon jeg ikke skal påstå at jeg bare likte. Saken var denne: Det var blæst, som man sier, det er alltid blæst i Danmark, og la oss zoome inn på det som foregår på strekningen Fyn-Sjælland et splittsekund forrige lørdag; litt nærmere, der ja, akkurat der. Det er motorvei E20 i retning Kåbenhagen, det er en lørdag formiddag, og trafikken flyter i vante baner, regnet pisker over frontrutene, det skvetter i elbiler og bensinbiler og lastebiler som er på sin ferd fra kontinentet og videre til gud vet hva, og der sitter jeg, jeg har ryddet barnesetene ut av bilen, og bak meg? Bak meg har jeg en diger skaphenger som jeg har tusket til meg for anledningen.
(Ville det her være på sin plass å skryte av firmaet Freetrailer? Jeg tror det. Ta det som et lite, velment råd til deg som plutselig må frakte en hel masse greier og som ikke, som de færreste blant oss, har investert i et digert, regnbeskyttet og først og fremst rommelig beist av en tilhenger. Bruk Freetrailer. Det er så enkelt at jeg nesten ikke trodde mine egne øyne.)
Jeg kjører altså av sted på motorveien med et helt spesifikt mål plottet inn på GPS-en. Jeg hører lydbok (krim, alltid krim på veien, krim passer fabelaktig godt til stripene som kommer og kommer), jeg har med en kopp kaffe, og jeg tenker for meg selv, det skal jeg innrømme: Er dette smart? Er dette så gjennomtenkt? Er dette virkelig noe du burde gjøre? Akkompagnert av en annen tanke, en som har det andre hjørnet: Selvfølgelig skal du gjøre dette! Det skulle bare mangle! Hvor mange liv har du, når alt kommer til alt, hva? Har du ikke bare dette ene?
Fra den oppvarmede kupeen går det en usynlig tråd til en by litt utenfor København. Den ender hos Habib, som i flere år har drevet trafikkskole, men som nå – og her kan jeg bare spekulere uti beveggrunnene han har – nå skal han ikke det lenger. Nå er det rett og slett slutt på teoriundervisning og kompliserte manøvrer i lyskryss, det er over og ut for vikepliktskilt og tålmodighet, og stolene – nei: setene – han nå i en årrekke har hatt oppstilt som et slags miniauditorium, tre-fire rader med seter holdt i mykt, rødt ullstoff; setene og podiet (og her må en viss franskmann ha meg unnskyldt mens jeg radbrekker bøyningen av dette nydelige ordet) de står på skal også vekk. Ingen flere føtter skal ta plass, unnskylde seg for andres knær, og sette seg ned i setene, for deretter å vende oppmerksomheten mot Habib som står foran dem, som tålmodighetens store forvalter, mens han loser dem gjennom pensum; trafikkskolen skal avvikles, podiet, som hans kone har vært med på å bygge, og sette fine lister på, det har han fortalt meg, for det betydde noe for henne hvordan det så ut, skal demonteres – og det samme skal setene. Kinosetene.
Ja, for det er det de er. Kinoseter. Vaskeekte kinoseter, i et uoppslitelig ullstoff. De er godt polstret. De har ingen hull eller flenger, fyllet tyter ikke ut noe sted, tvert imot holdes det på plass av solide sømmer, gjennomtenkte skjøter, og nå skal det vekk, nå skal det ned trappa der trafikkskolen ligger, og om bare noen uker, når Habib og kona har malt og vasket og ryddet det siste ut, skal noen andre overta, og etablere sin drømmevirksomhet der, slik Habib gjorde for noen år siden, nå er det noen andres tur, og om noen år skal Habib kanskje, mest sannsynlig, komme til å sende en flyktig tanke av gårde, og den tanken kommer kanskje til å formuleres slik i hans indre: Mon tro om den gærne nordmannen fikk lagd kinoen han fablet om den gangen?
En tråd mellom to mennesker, altså. Men en stor del av historien er fremtid der jeg sitter. Alt jeg vet er at jeg skal møte Habib på en oppgitt adresse, og der skal jeg ratte dette tilhengerbeistet på plass. Før den tid skal jeg kjøre forbi min gode venn J. som tilfeldigvis (takk skjebne!) befinner seg bare noen få minutters kjøring fra adressen der Habib har undervist teorihungrige jyplinger i kjørekunstens finere detaljer, og han skal sitte og riste på hodet i bilen over denne planen, men han skal også hjelpe meg å virkeliggjøre første del av den, og jeg har ham mistenkt at det er fordi han elsker å se film like mye som jeg.
Vi bruker nesten tre kvarter. Først er det podiet. Ned trappa i flere runder, til den ventende tilhengerens store rom. Så er det setene. Vi bærer og sleper. Det føles rart å etablere det som helt klart, for forbipasserende, ser ut som en kino i friluft, der de står, setene, og venter på å bli snudd og dreid for å få plass. Vi bruker nesten tre kvarter, før jeg kjører J. tilbake og takker og bukker, og deretter begir meg ut på hjemveien.
Bak meg? Der i skumringsstemningen på motorveien med regnet piskende, med biler susende, og vinden ruskende? En tilhenger stappfull av en drøm som det går an å ta og føle på. Sitte i. Synke ned i.
Da jeg kommer hjem i tussmørket, får jeg hjelp av de eldste ungene, som – hadde det vært noe annet enn nettopp kinoseter – nok hadde hatt lyst til alt annet enn å slepe og bære, men det er kinoseter, og vi bærer og akkederer, før vi får det hele stablet på plass på en interimistisk plattform jeg setter opp.
De som visste om planene, ristet på hodet.
De som visste om ambisjonene, mente at nå har du bygd hus i en evighet, så nå vil du gjerne bygge mer?
De som hørte om drømmen sa, ja, fint, men den blir jo ikke klar, den kinoen du fabler om, før ungene er 45?
Til dette har jeg å si: Bare vent. Bare vent, du. En vakker dag, og det om ikke så skrekkelig lenge, da dukker det opp invitasjoner. Da har det funnet usynlig arbeid sted, i kulissene, så å si, det har kanskje tatt lang tid, men det har skjedd, og nå – nå går teppet opp for en ørliten kinosal, med tung velur på veggene, med kortluvede tepper som matcher rødfargen på herligheten som står oppført på podiet sitt: Disse tre radene med kinoseter. Det er bare å vippe et ned og ta plass. Kinolerretet foran. Lavmælt samtale før filmen starter, helt uten reklame. Og et hjemmesnekret nødutgangskilt som lyser grønt i det jeg demper lyset, før jeg også slukker det – slik at det blir helt mørkt, i denne verdens minste kino, og filmen kan begynne, og om litt, bare vent, så glemmer du hvor du sitter, så er du oppslukt.
Bare vent.
Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Nå begynner det så smått å nærme seg sossier og medisterkaker og myke pakker under trærne. Takk for at du har lest i løpet av året som har gått. Måtte du få en fin jul.
Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!
