Gammel mann på rave (4/2023)

 

«I make music for the hips, not the head.»

Norman Q. Cook a.k.a. Fatboy Slim. Britisk musiker (1963-)

 

Så der lå jeg. Jeg hadde absolutt ikke noen andre å skyve skylden på, det var bare meg selv jeg hadde å takke. Jeg forsøkte å ake meg bedre til rette, gjøre plass der det ikke var plass. Dytte beina fram, for å gjøre rommet større, men det var ikke mulig, baksetet i en VW New Beetle er bare ikke større enn det er.

Rundt meg? Festivalgjengere som ramlet av bussen. Lyden av poser med innhold, latter. I det fjerne: Et slott i solnedgang. Musikken fortsatt dundrende fra de siste konsertene, på utenomjordisk vakre scener satt opp inne mellom trærne.

Stedet var Egeskov Slot på Sydfyn. Det var den andre av Heartland-festivalens tre dager – og jeg befant meg altså liggende i utkanten, på en for anledningen etablert parkeringsplass for snikene som ikke orket å betale 400 kroner for en parkeringsplass nær slottet, men som heller hadde ønsket å ta en bit av det sure eplet, ta shuttlebuss til selve slottsparken, vente sammen med de overrislede festivalgjengerne utenfor, etterpå, og så ta shuttlebuss tilbake til parkeringsplassen. Og spare de fire hundre kronene.

Klokka var temmelig nøyaktig midnatt og sommeren var selvfølgelig lys og klar, som fløyel, og varm var den også. Jeg var nødt til å få noe søvn, for presis klokka 04:30 var jeg nødt til å bytte baksete ut med forsete – og kjøre mot flyplassen utenfor København. Derfor altså: Baksetet av en Volkswagen New Beetle. Har du ikke prøvd et slikt baksete, enn si: sovet i ett, er det kanskje vanskelig å forestille seg komfortnivået. La meg kalle det lavt. Den nye bobla er en på alle måter vakker bil, men praktisk overnattingssted, det er den så avgjort ikke. Så langt derifra.







Og jeg tenkte, da jeg lå der, da tenkte jeg: Er jeg nå kommet dit at jeg må erkjenne, virkelig ta innover meg, at jeg er blitt for gammel til slikt? Til å ligge krokføttet i baksetet av en bil, til å klemme for mange ting inn i kalenderen, til å tyne egen livskraft, bare fordi det var noe jeg på død og liv ville?

Godt mulig, konstaterte jeg. Det er godt mulig at 39 skulle vise seg å være akkurat dette veiskillet, dette før og etter i sanden, i alderen, i livet. Men jeg lå nå engang der. Sove måtte jeg, jeg hadde et fly å rekke; det gikk om noen timer. I enden av flyreisen? Jobb i Oslo, før lanseringsfest for min egen novellesamling, også det i Oslo.



Men vent litt. Hvorfor lå jeg der i det hele tatt? Hvorfor ligger det et 39 år gammelt menneske i utkanten av et jorde som for anledningen er forvandlet til parkeringsplass for festivalgjengere? Hvorfor ligger dette mennesket der og putter ørepropper i ørene og drar skinnjakka si over seg som om den var et teppe og forbanner både tyske og meksikanske bilkonstruktører langt pokker i vold?

Jo, kjære leser, det hadde seg slik at inne på den største scenen på Heartland-festivalen, på dette årets festival, da hadde de klart å overbevise en helt spesiell artist om å opptre. De hadde overtalt ham, eller lokket ham – og fått det til, og han hadde stått der, i den sydfynske sommerkvelden. Jo, han hadde faktisk møtt opp, og stilt opp rigget sitt, før han dundrende sendte basstøtene ut i sommerkvelden som var de levende beist som gikk målrettet etter publikums brystkasser.

Hvem?

Fatboy Slim.

Jo. Den Fatboy Slim. The real Fatboy Slim. Norman Quentin Cook fra Bromley, Kent.


 
Og man kan da vel for pokker orke en sammenkrøket natt uten timer nok, dersom det er Fatboy Slim som entrer scenen, ja som entrer dansk jord for første gang på evigheter? Slik hadde jeg resonnert, slik hadde jeg redet, og nå lå jeg her. Jeg hadde sådd, og dette var høsten. Den så ut som baksetet av en gammel boble fra det hersens år 2000. Og jeg følte meg som var jeg forvandlet til en søtti år gammel mann som gjorde noe han ikke hadde gjort på mange år, og som han – når sant skal være sagt – trodde han var ferdig med. Eller rettere: Som jeg, i selvsamme sekund, forsto at jeg var ferdig med. Å presse for mye inn. Å være delvis til stede i det meste fordi alt står i kø. Livslærdom: Skal du på konsert, skal du på konsert. Du skal ikke allerede være mentalt om bord på et fly, du skal ikke allerede være i gang med morgendagens gjøremål.
 
Men var konserten bra, da?



Jeg tenkte på det der jeg sto og knasket vegansk, bæredyktig sjokolade i presseteltet mens jeg lot som om min tilstedeværelse var like legit som de utskremte reporterne og fotografene fra store, danske medier. (Hvorfor jeg hadde fått presseakkreditering? Du leser det nå.) Jeg tenkte: Tenk om det blir noe verre søl, da, der oppe på scenen? Tenk om det blir en slags Tilbake til 90-tallet, men ikke på den kule måten. På Rednex- og Cotton Eye Joe-måten. På Scatman Joe-måten. O skrekk, o gru.

Konsertstart var pinlig nøyaktig 23.15. Han tok seg pent med tid, engelskmannen. Lot de andre bandene – hei The Cardigans! – varme publiken for seg. Så kom strobelysene. Så kom de smått psykedeliske smileyene, med ikke akkurat vage hentydninger til ecstasy og rave og gud bedre det. Så stimlet folk sammen der i den sydfynske sommernatta. Jeg også. Malplassert. Pinlig edru (jeg skulle både kjøre og fly!), med en følelse av å være alene midt i mengden. Det var jeg jo, for så vidt også. Jeg kjente ingen rundt meg. Ikke en kjeft.

Men jeg kjente lyden.






Med det samme det dundret i bassen så gresset skvatt, var jeg hjemme. Jeg var i Fatboy Slims mirakuløse teft for gode samples og bassganger så dype som Marianer-gropen. Jeg var på nittitallet og i totusenogtjuetre på én og samme gang.

Og var det bra? Det var jævlig bra, var det. Det var dundrende bra. I starten. Og jeg vet ikke om det var meg (og alderen og ansvaret og ansvarligheten og anstendigheten og morgendagen) eller om det rent faktisk handlet om Fatboy Slims repertoar, men ganske snart, etter en cirka tjue minutter tenkte jeg tanken, det vil si den dukket opp: Nå har du avslørt oppskriften. Nå har vi hørt det.

Nå hadde vi hørt Rockafeller Skank, vi hadde hørt Praise You og Ya Mama, vi hadde hørt Eat Sleep Rave Repeat, og vi hadde hørt Right Here, Right Now og Weapon of Choice.

Problemet var bare dette: Alle sangene lignet hverandre!

Som om den godeste, nydeligste Fatboy Slim ikke stolte nok på sangenes opprinnelige form til å la dem seile mot publikum som de skattene de er, men hadde sett seg nødt til – i en alder av 60 år – å kjøre alle sammen inn i den samme, moderne EDM-maskinen han i tid var langt, langt forut for (og hvis artister han med sin unike, upolerte stil går langt utenpå på alle måter).





 
Det var med andre ord en litt tør jeg kalle det desillusjonert? mann på 39 år som krøp sammen i baksetet på nevnte bil den natta. For var det verdt den allerede inntrufne søvnløsheten? Var det verdt ofringen av nattesøvn og uthvilthet før Norges-flytur og alt som ventet? Vel. Nei, det var ikke det. Men så allikevel. I glimt. Hadde det ikke vært øyeblikk av intens indre jubel? Av et stort smil fra innerst, nederst i sjelen, som presset seg fram og opp der jeg sto omgitt av fremmede på en gressplen i mitt utlendighetens Danmark? Hadde det ikke vært udelt sjarme å spore i den halvgamle mannen som sto og sjokket fram og tilbake på scenen og som helt tydelig storkoste seg? Å joda. I glimt.
 
Og der jo som kjent der lykken bor.



  Og med det var nyhetsbrevet slutt for denne gang! Høsten er over oss. Få det beste ut av den!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!