onsdag, desember 31, 2008

Hvit nigger i London


Vanligvis pleier jeg å legge ut intervjuer her i den form de hadde på trykk i Dagbladet. Denne gangen gjør jeg et unntak. Spør meg ikke hvorfor, for jeg vet ikke. Den opprinnelige versjonen kan leses her. Denne versjonen av mitt intervju med Ingvar Ambjørnsen er nedskrevet på et råttent hotellrom i London før fotografen og jeg skulle hjem igjen med et altfor tidlig fly. Denne varianten har ikke vært gjennom den helt samme redigeringen som i Magasinet, så det inneholder noen skjønnhetsfeil og er langt som et godt år. God lesning!


- JEG SKAL IKKE
holde noen tale for Elling, altså!
Ingvar Ambjørnsen tar gripetak om halvliteren på et hotell i Kensington i London. Han er i metropolen for å se romanfigueren «Elling» bergta det engelske publikummet fra teaterscenen. Med seg har han kona Gabriele Haefs og manusforfatter Axel Hellstenius. Akkurat nå sitter han og venter i hotellobbyen, med sitt sedvanlige lange og bustete håret. Det er så visst ikke bare Dag Solstad som kan gjenkjennes på frisyren. Den svartkledde forfatteren synes det er helt streit at Elling settes opp over dammen.
- Det er udelt kult, det altså. Hele Elling-eventyret er jo helt utrolig. Da jeg sendte manuset i posten til forlaget i 1992, dro jeg til Berlin sammen med Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen. Jeg snakket med forleggeren og sa at det bare var én hake ved manuset: «Du kan ikke selge det»!

SJELDEN HAR NOEN
tatt så feil: De fire bøkene om sosialdemokraten Elling har solgt i X eksemplarer og er oversatt til X språk, stykket om Elling har vært oppført på teaterscener i hele Europa og hittil er det kommet tre filmer om ham.
- Elling har tjent inn 350 millioner kroner. Det skrev Dagens Næringsliv på forsida for noen år siden. Det er første gang jeg har fått forsida der i gården! Men det er altså ganske mange mennesker som har levd godt på en litt sprø idé. Jeg har fått noen hyggelige postkort fra Elling opp gjennom årene.
- Postkort fra forvirrede lesere?
- Nei, nei. Av og til dumper det inn noen tusenlapper på kontoen min fra et eller annet land som har satt opp Elling på teater. Sånne ting. Det er postkorta fra Elling.
- Er du lei av ham?
- Jeg var det etter den første filmen. Da orket jeg ikke mer, og sa at nå ville jeg ikke snakke om Elling på minst ett år. Men det er fantastisk. Det er få forfattere som har opplevd det jeg har med en av sine figurer. Jeg må nesten forholde meg til ham som en levende person.

AMBJØRNSEN RIKKER
urolig på seg i lenestolen. Så kommer det opp en svart tingest med ei snor festet på seg. Nå som forfatteren har bikket femti, har han gjort fotograf av seg.
- Det er første gang jeg har hatt et kamera i hele mitt liv. Ikke engang som guttunge hadde jeg det. Her i London er det fantastisk mange kule kumlokk! Så jeg har flydd rundt og tatt bilder av dem. Det er nesten som å samle på frimerker.
- Det er dritdeilig å være ferdig med røyken. Jeg sluttet fra en dag til en annen, etter trettifem år. Det var en plutselig frigjørende tanke, som Kjell Askildsen sier. Og jeg gjorde det uten å ha planlagt noe som helst. Nå slipper jeg å grue meg til jeg skal slutte å røyke, sier Ingvar og dytter inn ei hamsterbleie (porsjonssnus).
Det er ikke første gang Ingvar Ambjørnsen er på de britiske øyer. Det er riktignok 21 år siden sist han og kona Gabriele var her sist. Det var den gang han leste korrektur på manuset til Hvite niggere og gjorde research til krimromanen Heksenes kors som kom ut året etter gjennombruddsboka.
- Det er den dårligste boka jeg har skrevet! kommer det tordnende.
- Jeg har fortrengt den. Etter Hvite niggere var jeg nødt til å skrive noe annet, komme meg inn i et annet litterært værelse. Jeg ville ikke skrive tre bøker om noen som røyker hasj i smug i Larvik og Porsgrunn.
Ambjørnsen får blikkontakt med kelneren og får på erkebritisk vis servert en ny, svalende halvliter.
- Det er egentlig å pisse litt på leseren, det jeg sa nå. Du skal ikke si sånt, for du treffer alltid mennesker som har festet seg ved noe spesielt i bøkene dine. I Heksenes kors skriver jeg en del om hvalfangst, og jeg møtte den gammel mann som syntes det var fantastisk at jeg som ikke har opplevd det, kunne skrive om hvalfangst. Det likte han, ikke sant.

FRA EN AV
hotellets mange korridorer kommer Gabriele ned i baren. Hun jobber som oversetter i Tyskland, har oversatt hvert smitt og smule Ambjørnsen har skrevet til tysk. Og hun kan åtte språk flytende. Om du spør henne hvordan det er å oversette Ingvar Ambjørnsens bøker, svarer hun noe sånt:
- Det hender jeg går inn og spør ham om et eller annet, men jeg gjør som jeg vil uansett.
Like etterpå kommer Axel Hellstenius. Forfatteren som er mest kjent som manusforfatter ser en smule forvirret ut, men det er ikke så rart: British Airways sendte like godt bagasjen til en helt annen plass på Europa-kartet.
- Vi har kjent hverandre i tjue år, begynner Ambjørnsen lattermildt.
- Men dette er første gang vi har shoppa sammen!
- Dere har jobba sammen før, hva er det som gjør at samarbeidet dere imellom går så bra?
- Nei, det har egentlig svinga ålreit fra første møte. Han kom ned til Hamburg for å spørre om han kunne lage film av Pelle og Proffen-bøkene. Når var det, Axel?
- I 1989. Jeg husker jeg tok toget ned og gikk ned til leiligheten. Du hadde ikke våknet ennå, så jeg gikk rundt i … ja, i horegatene.
- Nederste etasje i vårt bygg var det eneste de ikke leide ut til horer, smetter Gabriele lynraskt inn. Ambjørnsen smiler bredt.
- Samarbeidet vårt er veldig lite anstrengt. Ja, rent bortsett fra når jeg har måttet sette ned hælen, da. Det har ikke vært noe slåssing, sier forfatteren og gir seg til å fikle med digitalkameraet sitt. Spøkefullt advarer han fotografen om at hun nok må se til å finne seg ny jobb, for nå tar han over. Han kommer til å slå til noe skikkelig, som han sier. Så foreviger han Axel Hellstenius idet han tar en slurk øl.
- Hva er det som gjør at Elling har blitt en så gigantisk suksess?
- Det vet jo ikke vi. Det går ikke an å planlegge noe sånt, sier Axel.
- Kvalitetsbevisste publikummere, kommer det fra Gabriele.

FRA SITT FRIVILLIGE
eksil hos tyskerne, har Ingvar Ambjørnsen latt Elling-figuren få leve sitt eget liv. Han har ikke satt noen nevneverdige begrensninger for teaterinstruktører eller filmregissører.
- Alle har jo sett filmen, og det har kanskje vært litt dumt med tanke på hvordan Elling har blitt i de ulike stykkene. Det hadde blitt galt å sette begrensninger, synes jeg. Men det har vært noen ganger vi har stussa. For eksempel i Bulgaria, hvor de mente at mora til Elling måtte være prostituert for å gjøre stykket troverdig. Men det vi skal se i kveld, er noe vi aldri har sett før, sier Ingvar.
- Det er nemlig en adaptasjon av filmmanuset mitt, opplyser Axel.
- Å, er det det det er? Ambjørnsen ser et øyeblikk ut som et rolig spørsmålstegn. Så snakker han om hvordan det er å gi slipp på noe som er oppstått i ens eget hode.
- Det er sånn, at enten blir du med eller så sier du nei. Er du så jævlig redd for rumpa di, må du ikke bli med, altså. Det verste jeg vet er bokforfattere som furter når filmen er laget. Det oppfatter jeg som … kokett.

PÅ VEI UT av hotellbaren i retning en bedre middag og deretter urpremieren på den engelske varianten av Elling, kommer Ingvar på at ingen har bestilt taxi. Vanligvis smetter de svarte London-drosjene rundt som feite fluer på jakt etter kunder, men nå er det håpløst. En av Norges største nålevende forfattere skotter ut på den kaotiske trafikken som drar seg nådeløst forbi. Han ser ikke hundre prosent trygg ut.
- Jeg synes det er dritskummelt å være fotgjenger i denne byen. Vi er vant til høflige bilister i Tyskland, men her holder jeg på å bli overkjørt hver dag.
Vel inne i en av de sjarmerende rustbeholderne, går samtalen videre mellom Ingvar, Gabriele og Axel. De snakker om hvor ulike landene i verden er.
- Men er alt bedre i Tyskland, Ambjørnsen?
- Ja, nesten. Hehe, neida. Men det er heldigvis slutt på at alt er best i Norge.
- Ikke hvis du fikk med deg Arbeiderpartiets landsmøte i april …
- Nei, der var jo alt fint. De løste til og med opp i prostitusjonsproblemet! Det har jo vært et problem lenge, men heldigvis løste Arbeiderpartiet det også, kommer det knakende tørt fra baksetet.

- ER DERE SPENTE?
Teaterscenen er en bitteliten, intim og ikke minst smekkfull sal. Det norsk-tyske følget blir geleidet fram til første rad. Så nær scenen er de, at de nesten sitter oppi institusjonssengene til Elling og Kjell-Bjarne. Scenen er naken, med blå- og gulmalte vegger. Det eneste som står der, er sengene, en reiseradio og et skap. Publikum består av briter på tretti pluss, samt et og annet hode som nærmer seg middagshøyden. Et hutrende mindretall har bikket over.
- Jeg er skikkelig nervøs, kommer det umiddelbart fra Axel. Ved sin side har han en sjeldent stoisk Ingvar Ambjørnsen.
- Jeg er ikke nervøs. Jeg prøver å roe ned Axel.
Så begynner stykket. I den prisbelønnede engelske skuespilleren John Simms skikkelse er Elling like herlig bedrevitende, selvrettferdig og nervøs som Ambjørnsens romanfigur. Kjell Bjarne spilles som en høy og klumsete, høyrøstet og elskovssyk spjæling av Adrian Bower. Med ujevne mellomrom lyder forfatter Ingvar Ambjørnsen og manusforfatter Axel Hellstenius’ humring og latterhikst fra første rad.

- KAN VI IKKE
gå tilbake der vi var og ta et glass mens vi tenker på hva vi skal gjøre?
Forestillingen er over, ovasjonene overstått og Ambjørnsen & Co. er på jakt etter en bar. I en by som huser nesten åtte millioner mennesker, skulle man tro man kunne vandre fra bar til bar natta igjennom. Det kan man ikke, for alt stenger tidlig. Men dette følget er ikke tapt bak ei vogn, og Gabriele kommer med forslaget om å gå tilbake til teaterbaren.
- Hvordan likte du stykket?
- Nei, jeg synes det var bra, jeg. Morsomt, sier Ambjørnsen mens han skuer etter en åpen pub. Noen kvartaler borte åpenbarer det seg en irsk pub. Musikken røper åpningstidene.
Et glass blir til tre, og samtalen går lekent om forestillingen. Både Axel og Ingvar forsikrer hverandre til stadighet om at stykket var veldig bra. Det er tydelig at de kjente igjen Elling på engelsk.
- Gabriele, har du noen gang hatt lyst til å skrive en roman du?
Hun tenker seg nøye om, veier ordene før de unnslipper henne.
- Jeg har jo skrevet fagtekster, men skjønnlitteratur …
- Ja?
- Jeg har bare små, en sides-ideer og har liksom aldri hatt noen bok i tankene. Men våkner jeg opp i morgen med en klar idé, da!
Imens synger Axel Hellstenius for full hals til 70-tallsmusikken og Ingvar Ambjørnsen trommer spøkefullt takta med et breddfullt askebeger.

SÅ ER DET taxi hjem og noen timer på bakhodet før turen går videre til lunsj med representanter fra den norske ambassaden i London. Den skal avholdes på den fasjonable, lukkede Grocho Club, hvor ingen uvedkommende slipper inn. Neppe en invitasjon Ingvar Ambjørnsen så for seg da han satt krokbøyd over skrivemaskinen og hamret ut Hvite niggere på 1980-tallet.
Nå forteller han sin neste rundt bordet at bøkene om Elling er mye mørkere. Han sier det med rynkede bryn og med ettertrykk. The books are much, much darker, sier han.
- Hva skriver du på nå?
- Jeg skriver på en roman, noe jeg gjør bestandig. To stykker, egentlig.
- Du hadde senebetennelse for en stund siden og kunne ikke skrive. Hvordan var det?
- Det var helt jævlig, for ideene går rundt i huet hele tida. Det ble en mental forstoppelse. Da jeg endelig kunne begynne å skrive igjen, begynte jeg på alt mulig samtidig. Jeg kom litt ut av rytmen.
- Men nå er det business as usual igjen?
- Ja, men det er vanskeligere. Det går tyngre enn det gjorde før. Det kan være at jeg er i en fase hvor det butter litt imot. Men jeg har ikke tro på at jeg kommer til å slutte å skrive bøker, altså.
- Har du planer om flere noveller?
- Ja, men da må jeg ut av den sorte-mørkeblå stemninga fra de forrige novellene. Finne en annen tone, skrive en annen type noveller. Ofte får tekster farger for meg, og alle novellene mine har hatt en sånn blå-svart farge. Jeg kan få konkrete ideer av å se på abstrakte malerier, så jeg er sterkt preget av fargelandskaper. Når jeg begynner å skrive, blir disse fargene grunntonen.
- Hva slags litterært landskap er du på vei inn i?
- Det hender at jeg er i det mørke landskapet som finnes i novellene mine, men det ser ut som jeg er på vei til Tyskland. Ja, jeg er vel egentlig der allerede.

tirsdag, desember 30, 2008

Arven etter Bjørneboe


Det første store intervjuet mitt som journalist gjorde jeg med komikerne Kjetil og Kjartan. Det neste intervjuet var en samlivssak om sex. Og så fikk jeg endelig sjansen til å gjøre noe jeg virkelig brant for: Jeg intervjuet Tone Bjørneboe, Jens Bjørneboes kone. Det sto på trykk i Dagbladet Magasinet for to og et halvt år siden, og la meg si det sånn: Det var stort å sitte hjemme hos henne under Jens Bjørneboes selvportretter. Veldig stort.

- KOM INN
, kom inn.
Tone Bjørneboe (74) strekker fram ei hand og ønsker hjertelig velkommen. Hun smiler bredt, blikket er mildt og direkte. Kunst- og uttrykksterapeuten var gift med forfatteren Jens Bjørneboe fra 1961 til han tok sitt eget liv i 1976. De fikk tre døtre sammen.
- Før dere kom, tenkte jeg en del på det vi skal snakke om. Det er tungt og rart at det er tretti år siden Jens døde. Men så begynte jeg å tenke på alt han rakk. I tillegg til romanene som de fleste kjenner, har vi skuespillene og diktene - som jeg personlig er veldig glad i - og en mengde essays, hvor han briljerer med sin humoristiske og satiriske evne. Og det blir jeg glad av. Hvis man ser bort fra alle de tekstene som poengterer det jævlige og det bestialske, inneholder tekstene hans, og ikke minst artiklene, mye muntert, sier Tone Bjørneboe.
Leiligheten hennes ligger i femte etasje i en bygård på Frogner. Under bordet ligger teaterblader, aviser og tidsskrifter, blant maleriene på veggen henger to av ektemannens selvportretter - og på bordet står en grein med friske, gule gullbuskblomster.

I 2005 SOLGTE Gyldendal godt over 3000 Bjørneboe-bøker. Trilogien «Bestialitetens historie» og hans siste verk, «Haiene», selger fortsatt veldig godt. Nylig kom pocketutgaven av «Bjørneboes beste» ut i bokhandlene, og i fjor ga Pax forlag ut flere av bøkene hans på nytt. Bjørneboe var en av etterkrigstidas mest radikale samfunnskritikere. I sine romaner angrep han blant annet skolevesenet og fengselsvesenet nådeløst. Han kjempet for de svakeste i samfunnet og er siden blitt et ikon for unge mennesker på vei inn i voksenlivet.
- Jeg tror han skrev det selv et sted, at for ham var unge mennesker viktige fordi de er framtida. Så enkelt er det. Tekstene hans som tar tak i politiske temaer og samfunnstematikk, viser hans engasjement og opptatthet av det som foregikk rundt ham. De går rett til poenget. Alt han skrev bygget på grundige undersøkelser og lesing, han var en belest mann. Det er ikke noe uforpliktende synsing i bøkene hans, så man blir ikke dummere av å lese Jens Bjørneboe, for å si det sånn, sier Tone Bjørneboe og ler.
Hun understreker hvert poeng med hendene. Det gløder i de lyseblå øynene når hun snakker om mannen sin.
- Det at Jens formulerte seg så godt, gjør nok at han fortsatt blir lest, at han fortsatt engasjerer. Måten han anvendte språket på, gjorde at leserne ble engasjert i de temaene han tok opp. Han provoserte så mye at folk ble sinte - eller kjempebegeistret. Og temaene han skrev om er evige, de er ikke lenket til én spesiell krig eller én spesiell konflikt. Du kan ta «Vi som elsket Amerika» for eksempel, den ble mye trukket fram under Irak-krigen. Det han skrev handler i stor grad om kampen mellom det gode og det onde, og selv om det heldigvis finnes en hær av mennesker som vil det gode, er jammen de andre kreftene sterke. Fyttirakkern.

REDAKTØR
i Gyldendal, Lars Mæhle, er ikke i tvil om hva som gjør at Bjørneboes bøker fortsatt gjør det godt.
- For mange er Jens Bjørneboe en innfallsport til litteraturen, bøkene hans fortsetter å appellere til yngre mennesker. Og det er det ikke mange av våre forfattere som gjør. Man kan kanskje sammenlikne han med forfattere som Agnar Mykle og Knut Hamsun fordi de fortsatt blir lest i dag, men Bjørneboe står nok i en særstilling. Det at han selger såpass godt tretti år etter sin død, er en unik kvalitet hos ham som forfatter.
Også på antikvariat gjør Bjørneboes bøker det godt. Per Otto Løvstad hos Cappelens antikvariat forteller at de ofte oppnår god pris på fine utgaver av Bjørneboes bøker.
- Det kommer selvfølgelig an på kvaliteten på bøkene, men en fin utgave av for eksempel «Jonas» selges for 3000-3500 kroner. Vi har også vanlige leseeksemplarer av hans bøker, og dem selger vi også mye av. Om man skal sammenlikne ham med noen andre døde forfattere, er det vel bare Agnar Mykle som oppnår de samme prisene. Bjørneboe har et eget drag på publikum, og man kan vel si at det spesielt gjelder yngre mennesker.

DAGBLADETS
Fredrik Wandrup skrev biografien «Jens Bjørneboe - mannen, myten og kunsten» i 1984. Han framhever de tre bøkene i «Bestialitetens historie» når han skal forklare hvorfor Bjørneboe fortsatt fascinerer. I trilogien tok han for seg alt det ondskapsfulle vi mennesker har utsatt hverandre for fra middelalderens inkvisisjon fram til i hans samtid.
- For unge mennesker trekker Bjørneboe på en måte bort et slør av løgn og fortielse - og finner en slags sannhet. Det som skiller ham fra mange andre forfattere, er at han i bøkene ikke stiller seg på utsida og sier «dette har noen andre gjort» om det som er galt i verden. Han beskriver det onde sett innenfra, slik at leserne kanskje forstår at de selv er del av en kultur, at det handler om dem. Det kan være vondt, men samtidig ganske befriende. For våkne, unge mennesker tror jeg Jens Bjørneboe er en forfatter som treffer rett i mellomgulvet.
- Hva er det som gjør at han fortsatt leses?
- Hykleri og løgner har ikke akkurat gått av moten siden Bjørneboe skrev «Bestialitetens historie». Når man som tenåring leser essayene hans og trilogien, føler man plutselig at man ikke er alene, man finner en voksen meningsfelle som sier ting som de er. Problemene han skrev om er jo på langt nær løst! Men nettopp denne viljen til å avdekke sannheten gjorde at Jens Bjørneboe ble deprimert. Han fryktet nok at det som ville stå igjen etter ham, bare skulle være mørkt og nedtrykkende. Han hadde ambisjoner om å skrive «Frihetens historie» som et motstykke til bøkene om bestialiteten. Men det rakk han altså ikke, sier Wandrup.

DA JENS BJØRNEBOE tok sitt eget liv på øya Veierland utenfor Tønsberg i mai 1976, var han i gang med sin selvbiografi, «Med horn og hale». Forfatteren bodde på den billøse øya i halvannet år. Han hadde også planer om å skrive ei bok om hvalfangere, tenkt som en oppfølger til «Haiene» som kom ut to år tidligere. Jens Bjørneboe bodde i et gammelt hvalfangermiljø og skulle også til Japan i anledning boka, for å studere hvalfangst på nært hold, forteller Tone Bjørneboe.
- Han hadde fått et stipend, men pengene var ikke kommet. Han var bestandig i pengenød på den tiden. Men det var et skremmende prosjekt, han var langt nede da. Depresjon og drikking over lang tid fratar en mye krefter. Det gjaldt også Jens. Det er klart at dette var en tragisk periode.
- Men han hadde fortsatt mange planer?
- Ja, og det holdt han oppe på en måte. Han ville jo, men samtidig var de andre kreftene så sterke. Det nyttet ikke med alkoholens vennskap. Jens hadde, og det beskriver han blant annet i «Frihetens øyeblikk», han hadde en depresjon i seg, som han kjempet mot. Han visste at det å gå til flaska med depresjonen, det er som å hive bensin på bålet. Men det er ikke alltid nok å vite det, sier Tone Bjørneboe.
Jens Bjørneboe hadde et lite opphold i drikkingen da han skrev diktet «Farvel Bror alkohol» som ble trykket i Dagbladet i desember 1975.
- Men nervene måtte døyves med alkohol da NRKs Haagen Ringnes skulle komme til Veierland for å intervjue ham.

TI DAGER FØR han døde, dro Jens Bjørneboe inn til Oslo for å spille inn diktplata «Våpenløs». Ifølge Tone Bjørneboe tok denne turen knekken på ham.
- På dette tidspunktet var Jens så langt nede at det er utrolig at plata i det hele tatt ble laget. Han forsøkte å gjemme seg på Veierland for å slippe å reise inn til Oslo. Men han ble hentet inn til byen, havnet på fylla - og mistet fotfestet totalt. Men cd-en fortjener å bli lyttet til, fordi den er så sterk og gripende. Når alkoholens virkning avtar, kommer den virkelige angsten og depresjonen. Og det var jo da han døde. Det nytter lite å si noe i etterkant. Den platen førte til hans død. Men uansett hadde det nok gått den veien. I forhold til sårbarheten hans tenker jeg også på mange av diktene hans. De tydeliggjør den spenningen han hadde i seg mellom det innadvendte på den ene siden og det utadvendte på den andre siden. Og som han selv var klar over - men ikke klarte å gjøre noe med - gjorde det ham enda mer sårbar å drikke. Det er ikke akkurat å ta vare på nervesystemet å bli alkoholiker.
- Følte han seg alene?
- Ja, i en sånn tilværelse er man dønn alene. Det var vondt og vanskelig, og det var lite vi som var glad i ham klarte å gjøre denne siste tida. Det var svært vondt.
Tone Bjørneboe var separert fra sin mann på denne tida. Men hun var av og til på besøk hos ham på Veierland, og når hans tilstand tillot det, så var barna deres også med.

DET VAR
Anders Brynhildsen som fant ham. Forfatteren og samfunnsrefseren Jens Bjørneboe hadde, i en alder av 55 år, tatt sitt eget liv. Brynhildsen beskriver de snaut to åra Bjørneboe bodde på Veierland som tragiske.
- Historien om Jens Bjørneboes år på øya vår er bare trist. Det var ikke mye verdighet rundt ham. Men det verste er alle de nesten romantiske mytene som har oppstått i etterkant. Det at han drakk fordi han ikke orket mer av skrekkeligheten i verden, er ikke sant i det hele tatt. Han var ofte nedbrutt og deprimert den perioden han bodde her. For unge menneskers skyld burde man ta et oppgjør med disse mytene rundt Bjørneboe.

I 2009 KOMMER
det en ny biografi om Jens Bjørneboe. Den skal føres i pennen av forfatteren Tore Rem. Selv om han er tidlig i prosessen, er han veldig klar når det gjelder hvordan han vil ta for seg akkurat mytene.
- Min ambisjon er å si noe om den dobbeltheten som ligger i disse mytene. På den ene siden har Bjørneboe blitt tolket inn i en romantisk forfattermyte av ettertiden. Han ofret seg for kunsten, liksom. Men Jens var også en myteskaper selv, han bidro til mytene om sin egen person. Det er viktig for meg å ha en sensibilitet i forhold til at mytene også virket produktivt rent kunstnerisk for ham. Bjørneboe levde mange liv, og det er helt klart at det siste halvannet året han levde, har fått altfor stor betydning for hvordan han har blitt forstått i åra etter sin død.
I sin barndomsleilighet på Frogner sitter Tone Bjørneboe i sofaen. Bak henne er bokhyllene stappfulle av bøker av alle varianter. I et av rommene i leiligheten driver hun sin praksis som kunst- og uttrykksterapeut. Hun var den første her til lands som tok mastergrad i faget, og selv om hun snart er 75 år, tar hun fortsatt imot klienter.
- Om det er noe vi kan lære av Jens i dag?
Hun holder inne noen sekunder. Tenker seg godt om.
- Vel, jeg tenker på en utholdenhet i forhold til det å si sannheten. Å si det man mener er rett og viktig, selv om man vet man vil møte motbør og kritikk for det. Ja, det å tore å si fra. Det kan mange av oss bli flinkere til.

mandag, desember 29, 2008

Samtidas trompet


Ny dag, nytt forfatterintervju. Denne gangen publiserer jeg et intervju jeg gjorde med Henrik H. Langeland, du vet, han som skrev "Wonderboy". Det ble gjort i Nordland i 2007 i anledning utgivelsen av "Francis Meyers lidenskap" og - som vanlig - trykket i Dagbladet Magasinet. God lesning!

- DA JEG SKULLE hit første gang, satt jeg på dekk på Hurtigruten hele natta.
Iført farens varmgule regnværsfrakk har Henrik Helliesen Langeland slått seg ned på en av benkene utenfor Alstahaug kirke. Om ei uke kommer hans nye roman: «Francis Meyers lidenskap», en historie om kjærlighet og et mystisk Petter Dass-manuskript fra 1600-tallet. Nå sitter forfatteren på prestegården hvor Petter Dass var sokneprest fra 1689 til sin død i 1707. Her satt dikterpresten for 300 år siden og kikket utover karrig, nordnorsk natur og skrev «Herre Gud! Dit dyre Navn og Ære». Og ikke minst: landskapsdiktet «Nordlands Trompet». I år reises et museum til hans ære. Lysluggen Langeland er ikke alene. Med en oppslått bok på en benk like ved sitter kona hans, Anja Gustavson (28). De giftet seg for noen uker siden, de venter barn og nå er de på vei til ei ukes bryllupsreise i Lofoten. De har tatt bilveien fra Oslo.
- Jeg har lyst til å se Norge. Når du er født og oppvokst i Oslo, har du nødvendigvis ikke opplevd så mye av Norge. Da jeg var ferdig med siviltjenesten som 18-åring, dro jeg til Lofoten og syklet i ei uke. Det som er kult, er at landskapet her er omtrent som det var på Petter Dass' tid. Det eneste nye er oppdrettsanleggene, cruiseskipene og mobiltelefonmastene.

HAVET LIGGER
blikk, noen makreller har bykset opp fra sjøen og blitt skyer på himmelen. Stillheten omkranser prestegården.
- For østlendinger i min alder er Petter Dass en veldig perifer skikkelse fra ungdomsskolepensumet. Men her oppe er han Nord-Norges Henrik Ibsen. Det er helt åpenbart. Han har samme funksjon for nasjonsforståelsen her som Ibsen har for
oss nede i Oslo.
«Vinduet»-redaktøren, litteraturviteren og samtidsforfatteren Langeland har brukt fire år på «Francis Meyers lidenskap». Han grep tastaturet fatt bare tre-fire måneder etter at
«Wonderboy» hadde landet i butikkene.
- Jeg var doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, og skulle i gang med ei ny bok etter «Wonderboy». En professor som hadde kontor vegg i vegg, fortalte meg i en lunsjpause om hvordan han var blitt kontaktet av en prest i Drammen. En i menigheten hans hadde funnet og kjøpt et manuskript i ei bruktsjappe ved Norabakken i Oslo. Det lå i en kasse med slitte pocketbøker. Presten lurte på om det kunne være Petter Dass' håndskrevne manus til katekismesangene fra slutten av 1600-tallet.
- Og da la du to og to sammen og fikk ..?
- Jeg tenkte at dette var et fantastisk utgangspunkt for en roman! Det var et gullfunn for en forfatter. Professoren hadde bare skrevet om funnet i forskningstidsskrifter, og da bare om de faktiske forholdene. Meg bekjent må det være det mest spektakulære manuskriptfunnet i norsk litteraturhistorie. Men i virkeligheten er det neppe Petter Dass selv som har skrevet manuskriptet.

HVIS DU HAR lest «Wonderboy», er det ikke vanskelig å skjønne hvem som har skrevet den nye boka. Langeland har liksom byttet ut handling, personer og intriger og latt rammeverket stå. Han har et solid salgstall å leve opp til: Den forrige boka solgte over 90 000 eksemplarer bare i Norge.
- Du kan si den er en «Wonderboy» for kulturlivet. Fellestrekket ved bøkene er at jeg forsøker å gi leserne innblikk i et miljø, samtidig som de begge er litterære spenningsromaner. Men der stopper også alle likhetene.
- Er du nervøs for mottakelsen?
- Jeg skjønner hvordan mekanismene fungerer. Jeg blir veldig overrasket om jeg får positive anmeldelser i Klassekampen og Morgenbladet. Forventningene er jo veldig høye, men samtidig er jeg ganske trygg på at det er en god roman.
- Du virker helt rolig?
- Det jeg er nervøs for, er unge anmelderjyplinger som er mer interessert i å vise hvor flinke de er til å skrive enn de er i å anmelde boka. En sånn klysete anmelder var jeg selv da jeg var fersk litteraturviter.
- Mange forfattere sier det å skrive bøker handler om én ting: Å være god til å lyve. Hva synes du?
- I så fall handler det om å lyve så sant som mulig. For meg er fiksjon fantasert virkelighet. For å sitere Aristoteles: «Historie er noe som har skjedd, fiksjon er noe som kunne ha
skjedd.» Det er for eksempel forbløffende å se hvor like NASAs romskip er blitt romskipene som ble beskrevet i bøker for mange tiår siden.

FRANCIS MEYER
i den nye boka er en 53 år gammel professor i litteratur på Universitetet i Oslo. Henrik Langeland angriper samtida fra en ny vinkel.
- «Wonderboy» handlet om norsk næringsliv anno 2000, om dotcom-fasen, framtidstro og optimisme. «Francis Meyers lidenskap» er en roman om et kulturliv anno 2007 preget av en resignasjon og et vemod. Som litteraturprofessor på Norges største universitet er Francis marginalisert som samfunnspersonlighet. Og det har han forsonet seg med.
- Ja, har han egentlig det?
- Han tror i alle fall han er tilfreds med sin tilbaketrukne tilværelse. Helt til han møter norsk-iranske Nadia på en forelesning og forstår at det finnes former for lidenskap han
ikke har vært i nærheten av tidligere i livet.
Litteraturprofessoren blir helt fortapt i sin dyktige student. Men selv om leseren kan få inntrykk av at følelsene er gjengjeldt, er det noe mystisk over Nadia.
- Det er vanskelig å vite hvor oppriktig hun er. Hun utviser en blanding av opportunisme og ektefølt begeistring. Spørsmålet er om det ligger en slags sluhet på bånn av henne. Jeg har sett flere og flere av disse jentene i vår tid.
Sier Langeland, og nekter å utdype det.
- Hvor god kontroll har du over romanfigurene dine?
- Veldig. Jeg har aldri skjønt forfattere som sier at hovedpersonen lever av seg selv. Da har de ikke forstått mekanismene som ligger til grunn for deres egne skriveprosesser. Det blir som å kunne et språk uten å kjenne grammatikken. Derfor har jeg gjort Nadia litt diffus med vilje. Ellers kunne jeg jo bare ha skrevet et essay om de typiske kvinnelige studentene i Norge anno 2007.

KIRKEGÅRDEN bak Alstahaug kirke er overstrødd av eldgamle gravstøtter. Da Petter Dass døde, ble han senket ned i krypten under alteret. Etter et par år ble han løftet opp og gravlagt et annet sted på kirkegården. Ingen vet hvor. Da Langeland var her i fjor, satte han seg ned på tunet foran presteboligen og funderte. Han måtte finne et sted hvor Petter
Dass kunne ha gjemt noe for ettertida. Hva han gjemte, skal ikke røpes her. Men tidas tann hadde satt sine spor i landskapet, mange av bygningene sto slett ikke her for 300 år siden. De var ikke engang påtenkt. Men én bygning har garantert stått på stedet hvil gjennom århundrene: Kirken.
- Kirken, tenkte jeg. Kuppelen hvor bjella fra 1692 henger. Da ingen så meg, sneik jeg meg opp vindeltrappa i tårnet uten lov. Jeg følte meg som en reporter ute på hemmelig oppdrag.
Han er ivrig nå. Det er noe lekent over Henrik Langeland der han sniker seg opp i tårnet for andre gang. Han huker tak i kirkeklokka og gransker den - som en liten gutt som har
oppdaget noe hemmelig.
Etter hvert som Francis graver seg dypere og dypere inn i Petter Dass' hode og etterlatte manuskript, kommer det fram at nordlandssønnen muligens hadde et hett kjærlighetsforhold til den forfinede, eldre poeten Dorothe Engelbretsdatter fra
Bergen.
- Hvor reelt er dette forholdet, egentlig?
- Det vi vet, er at brevvekslingen mellom Petter og Dorothe var relativt pikant. Tonen i brevene er gemyttlig, men på kanten til å være flørtende. Det er vanskelig for oss å si noe om hvordan datidas kurtise foregikk. Det finnes heller ikke noen klare historiske bevis på at det var et kjærlighetsforhold mellom dem. Men det var åpenbart en latent lidenskap der.
- Nå har du skrevet tre bøker om miljøer du selv kjenner veldig godt. Skal den neste boka handle om redaktøren i et litterært tidsskrift?
- Nei, he-he, det hadde blitt utrolig kjedelig. Jeg har et svar på hva den neste boka skal handle om, men jeg vil ikke gi deg det.
- Ikke?
- Nei, men det er et større litterært prosjekt som jeg planlegger å bruke åtte år på. Alt jeg har skrevet til nå, har bygd opp til dette, det har vært viktig å bli best mulig som forfatter først. Egentlig hadde jeg tenkt å vente med å gjøre dette prosjektet til jeg var 50 år. Men jeg ser at jeg like godt kan begynne nå. 35 år er tross alt ingen ugunstig alder.
- Hvor mye av ditt eget liv fins i bøkene?
- Jeg er overhodet ikke interessert i å skrive om meg selv. Men, når det er sagt, jeg må beskrive et miljø jeg kjenner. Det er viktig å være innforlivet med de miljøene jeg skriver
om, å ha dem under huden.
- Er det vanskelig?
- Ja, men det er jo utfordringen. For å si det banalt handler det om å krype inn i hode på noen andre. Jeg er ingen 53 år gammel litteraturprofessor på Blindern. Men Francis er kanskje den personen Henrik Langeland hadde blitt om jeg hadde fortsatt på Blindern i femten år.
- Er du en forfatter vi kan regne med i åra framover?
- Hittil har jeg hatt andre jobber ved siden av, men hvis det går bra med denne boka, har jeg lyst til å bli forfatter på heltid. Det jeg strekker meg etter, er å kombinere en fortettet, spennende historie med et litterært språk. Et språk som kan si noe om hvordan det er å være menneske. Det høres kanskje høystemt ut, men det er jo det romankunsten handler
om: Hvordan et menneske har det i en gitt situasjon og tid.
- Hva vil du oppnå?
- Jeg tror jeg kan si dette uten å virke klysete og oppblåst: Jeg tror det er mulig å fornye den norske romankunsten. Utvikle den litterære spenningsromanen. Jeg har ingen tro på
at man blir en god forfatter bare av å være sjømann eller bohem. Romaner er 100 prosent hardt arbeid. De samtidsforfatterne jeg setter høyest, jobber målrettet, planlagt og regelmessig. Jeg har mer til felles med en toppidrettsutøver enn 1890-åras pariserbohemer.
Henrik myser utover landskapet. Spisser tankene.
- For å si det sånn: Jeg drikker grønn te og ikke absint.

søndag, desember 21, 2008

Jo Nesbøs Oslo


I serien «Jeg resirkulerer mitt journalistiske virke», kommer nå et intervju jeg gjorde med Norges (for ikke å si Skandinavias) krimhelt Jo Nesbø for Dagbladet Magasinet. Intervjuet ble gjort i forbindelse med utgivelsen av "Snømannen" og ble foretatt rundt omkring i Oslo. Det har kommet meg for øret at Nesbø har lagt intervjuet ut på sin nettside, så da kan jo ikke jeg være dårligere. Enjoy!

– DET BLE FEST i går, derfor er jeg er litt skakk i skjæret.
Jo Nesbø (47) står på gata utenfor leiligheten på Majorstua i ei grønn, skinnende jakke. Skjeggstubbene er lengre enn håret. Over øynene har han et par mørke solbriller som tar av for morgenlyset. Tjue minutter er gått siden vi ringte på. Tjueén minutter er gått siden Nesbøs rustne røst forklarte seg gjennom dørtelefonen og sa han trodde vi først kom om en halvtime. Men nå står han altså her, klar til å guide oss rundt i Harry Holes Oslo. Om fire dager kommer Snømannen. Det blir den syvende boka i serien om den lettere alkoholiserte, men dypt rettferdige politietterforskeren. For første gang skal Jo Nesbøs krimhelt lanseres midt på sommeren og ikke på høsten sammen med de fleste andre bøker her til lands.

– HER BOR HARRY. Her i den blå gården.
Nesbø peker på en sliten, lyseblå bygård i Sofiesgate på østsida av Bislett. Harry Holes spartansk møblerte toroms ligger i tredje etasje. Med blankskurte tregulv og uten annen veggpynt enn et bilde av mora hans og Søs, søstera hans som ifølge seg selv har «et snev av Downs syndrom». Leiligheten er ikke ryddig, Harry Hole har bare få ting. Ingen lysestaker, ikke noe nips, men han har en oppslagstavle. Det henger riktignok ikke postkort der, for han får ingen, men han har klippet ut og hengt opp et Bjørneboe-sitat. Det er her han ramler inn om han har havnet på fylla midt i etterforskningen, det er her han har platesamlinga si. Det er dette han kaller hjem.
– Hva var det som gjorde at du valgte akkurat dette huset?
– Jeg bodde rett rundt hjørnet her før, så det var et naturlig valg. Dette er en gatestubb med atmosfære. Det er litt slitent, uten at det er kondemnabelt, en helt streit Oslo-gård. Det bare stemte.
– Hvordan da?
– Disse gatene er limbogater når det gjelder det sosiale og det kulturelle ved klassetilhørighet. Det er ikke så østkant som Bøler og ikke så streit som Frogner, ikke så vestkant som Slemdal og ikke så kult som Grünerløkka. Bislett er klemt mellom alle forestillinger folk har om bybildet av Oslo. Her kan hvem som helst bo, hva som helst foregå.

I DE TO FØRSTE Harry Hole-bøkene, Flaggermusmannen og Kakerlakkene foregår handlinga i Australia og Bangkok. Deretter flyttet Jo Nesbø sin rufsete helt mot mer familiære trakter. Rødstrupe, Sorgenfri og Marekors foregår alle tre i hovedstaden, og har blitt kalt Jo Nesbøs «Oslo-trilogi».
– Det var vel avisene som døpte dem det, men jeg synes det er en streit oppsummering. De kunne kanskje vært kalt «Waaler-trilogien» ettersom Harrys korrupte kollega Tom Waaler er en viktig antagonist i dem. Men det har blitt mer og mer Oslo i bøkene mine. Jeg har skrevet meg hjemover.
– Hvorfor duger Oslo så bra til krimromaner? 
– Jeg har ikke valgt byen fordi det er verdens beste krimby, men det er en by i veldig forandring. Om vi hadde gått tjue år tilbake i tid, tror jeg ikke bøkene mine hadde blitt troverdige om handlinga var lagt til Oslo. Byen og Norge har åpnet seg mot verden. Mest på godt, men litt på vondt også. Kriminaliteten har liksom tatt dyden på Oslo.
– Oslo var mer uskyldig før?
– Ja, og mer ensom. Byen var liksom «folkhemmet». Det var en mer homogen befolkningsgruppe, ikke bare etnisk sett, også nordmennene var mer like hverandre før. Vi hadde én tv-kanal, ett sett med verdinormer. Det har forandret seg, vi har mange flere subkulturer nå. I alle lag av befolkningen. Det er definitivt ikke bare negativt.
– Det gjør det lettere å skrive krim herfra?
– Jeg skriver ikke dokumentariske romaner, så det behøver ikke være så mange som tar livet av hverandre. Jeg tar ikke hensyn til virkeligheten når jeg skriver, for virkeligheten konker alltid ut fiksjonen. Tenk deg at noen hadde skrevet ei historie som likner på NOKAS-ranet … det hadde ikke gått, det hadde bare blitt «too much»! Det jeg leter etter, er interessante miljøer. Snevre, men likevel store nok. Det gjør at jeg kan lage mine egne subkulturer. Jeg spiller på det som ikke er her, men som godt kunne vært det.

– DET ÅPNER IKKE før tolv. Hva om vi drar opp til Ekebergrestauranten og spiser frokost?
Jo Nesbø kikker på klokka gjennom solbrillene mens han banker prøvende på vindusrutene til Restaurant Schrøder. I Waldemar Thranes gate bare noen få gater nord for Sofiesgate ligger stedet for de av oss som er litt tørstere enn gjennomsnittet. I døra kan du ofte støte på mennesker alkoholen har vasket ut blåfargen i iris på. På døra er det hengt opp en lapp hvor det står at kortspill ikke er tillatt. Her skal det drikkes øl, og kanskje spises ekte norsk husmannskost. For Schrøder har i likhet med nabolaget blitt litt streitere med åra. Men inntil videre er det brunt nok til å være naturlig tilholdssted for Oslo-politiets velmenende uroelement Harry Hole. Vi setter oss inn i fotografens bil. Jo Nesbø bestemmer kjøreruta gjennom Oslo. Etter å ha manøvrert oss gjennom trafikkmaskinen som drar seg ned langs Akerselva og forbi politikolossen på Grønlandsleiret hvor Harry jobber til daglig, begynner vi på klatringa oppover mot Ekeberg. Herfra strekker utsikten seg direkte over til Holmenkollåsen på den andre sida av fjorden. Om han strekker hals, kan Harry Hole kanskje skille ut sin tidligere samboer Rakels gamle trevilla fra vrimmelen av rikmannsboliger og skog oppe i åsen. Nedenfor Ekebergs svingete veier ligger containerhavna hvor Harry i forrige bok nesten ble drept av ei vaktbikkje da han listet seg rundt for å finne ut mer om mordet på en uteligger. På sine skurkejakter rundt om i hovedstaden kommer Harry stadig i kryssilden mellom øst og vest.
– I forbindelse med Marekors bestemte jeg meg for å gjøre research. Jeg heiv meg på sykkelen og tok bilder av de stedene jeg ville skrive om. Det er merkelig hvordan det blir når du har bodd lenge i en by. Det blir som når du kjøper deg ny leilighet: Først ser du alt som må gjøres, hvor det må males og sparkles. Men etter hvert som du bor der, begynner du å glemme sånne ting. Du legger ikke merke til det lenger. Litt sånn er det med en by. Du slutter å se ting, altså. Plutselig.
– Sånn er Oslo også?
– Ja. Hadde jeg løfta blikket to meter, ville jeg ikke ha kjent meg igjen. Dette forteller meg at du ikke egentlig kjenner din egen by. For noen år siden var jeg på en fest på Grünerløkka. Jeg var ikke klink edru, så jeg bestemte meg for at jeg skulle gå hjem fra nachspielet i luftlinje.
– Hæ?
– Ja, jeg skulle gå hjem til Majorstua. Måtte klatre over gjerder, gå gjennom bakgårder og gjennom andres hager. Da så jeg at det finnes et helt annet Oslo. Et veldig vakkert, veldig stygt og eksentrisk Oslo.
– Kom du fram?
– Jeg møtte på noen gamle fabrikkbygninger nedenfor Rosenborggata og da kom jeg plutselig til et lite skogholt. En liten oase blant forlatte fabrikklokaler! Og bygningene var helt åpne, rutene var knust og det var bare å gå inn. Et paradis for ungene i strøket. Men om jeg kom fram? Nei. Like i nærheten av gata mi sto det en murvegg jeg ikke kom over.
– Å gå gjennom Oslo i direkte luftlinje er en ganske sprø idé.
– He-he, ja. Det var en «seemed like a good idea at the time»-idé. Det var spesielt. Ved morgengry er alle byer ubeskytta på en måte. Det er da du må angripe dem.

JO NESBØ SPISER salat. Og drikker Cola. Mellom munnfullene på Ekebergrestauranten snakker han om måter å se byer på. Andre måter å se byer på.
– Da jeg bodde i Molde, jobbet jeg som drosjesjåfør. Etter at alle turer var kjørt, ble jeg ofte sittende sånn i fire-fem-tida om morgenen og bare kikke. Da ser du samfunnet som begynner å virke. Der kommer hun, der kommer han. Der har vi bakeren som kommer på jobb i femtida. Noen som vasker gatene, den første trikken som kommer ramlende. Alle de som gjør en nødvendig jobb, men som du aldri ser. På en måte er det som å se rett inn i drivverket på ei klokke. Enkelthjulene i maskineriet. Hvis man er interessert i byer, er det fint å se at ting ikke egentlig er satt i system.

I DEN NYE BOKA må Harry Hole også drive etterforskning i en annen by. I Bergen. Drap kan naturligvis også foregå der, men i boksammenheng er den liksom Gunnar Staalesens territorium. Eller rettere sagt: Varg Veums område. Bergens privatetterforsker som tar imot klienter på sitt sjeldent fulle venterom, med ei halvfull flaske ventende i skrivebordsskuffen. Men verken Varg Veum eller Gunnar Staalesen hadde noe imot å la hovedstadens alkoholiserte sjefsspaner komme på besøk.
– Jeg snakket med Gunnar og han sa det var helt ålreit. Jeg kunne få låne Bergen litt. Bergen er på mange måter en mer ordentlig by enn Oslo. På grunn av historien føles den mer urban enn Oslo. Bergen har en stil og en atmosfære som gjennomsyrer den. Men det har kanskje mer med bergenserne å gjøre. De er mer eksentriske, mer utadvendte og … ja, de har mer karakter enn Oslo-folka. Ålesund og Bergen er to sånne byer. De eneste byene vi har hvor støynivået er høyere i køen inn til diskoteket enn innenfor dørene.
– Hvorfor tror du det er sånn? 
– Vel, det har jo forlist mange portugisiske og spanske skuter langs kysten opp gjennom åra. Og de pulte jo med forfedrene til dem som bor der nå, altså. Så sorry, når du står der i bunaden din, er du litt degos du også!
Jo Nesbø hiver nedpå siste colaslurk. Bak solbrillene gliser han bredt.
– Hvorfor har du lagt deler av handlinga i den nye boka til Ekebergrestauranten?
– Jeg var her oppe og kikket meg rundt da det var på sitt verste, før de pussa opp. For meg har hus sjel. Mer enn det meste annet. De er ladet med ting som har foregått der, menneskers liv som har blitt levd der. Jeg ser ikke dette så mye i naturen eller i en død menneskekropp. De er mer avsjela. Men et hus! Du behøver ikke gå inn engang, det holder å kjøre forbi og se et gammelt hus oppi lia. Jeg får en umiddelbar, instinktiv følelse av hva som har foregått der. Selv om jeg selvfølgelig er helt på jordet. Da jeg kom opp til Ekeberg, hadde den gamle danserestauranten disse vibbene. Den hadde sjel.
Denne sjela har Harry Hole personlig vært borti. Det står ennå ikke i noen av bøkene om Harry, men Jo Nesbø forsikrer at det er sånn: Harry Hole gjorde en av sine første seksuelle erfaringer da han og to kompiser sneik seg inn på Ekebergrestauranten da den ennå var danserestaurant. Harry var tenåring og møtte en eldre dame som gikk under navnet «Killer Queen».
– Hvor mye dikter du egentlig opp av de stedene du skriver om? 
– De tingene jeg ljuger om og finner på, er ofte de tingene jeg legger foran deg, så tydelig at du forhåpentligvis tror det er sant. Folk er villig til å strekke seg langt for å se hva du vil vise fram.
– Men Jo Nesbø, du skal nå gi ut ei bok på sommeren som heter Snømannen. Er ikke det litt som å selge kjøleskap på Nordpolen? Og på feil årstid?
– He-he. Bokbransjen er veldig konservativ, den holder seg til det den vet funker. På et møte vi hadde i forlaget, var det en som foreslo å gi den ut på sommeren i stedet for å vente til høsten. Det ble litt usikker knising rundt bordet, men jeg synes det var en god idé. Boka var jo ferdig. Men det var veldig tvil. William Nygaard, ja sjefen sjøl, kom inn på møtet, så alle dypt inn i øynene og spurte om vi hadde tenkt dette ordentlig igjennom. Vi løy og sa ja, og da var det greit for ham.

FØR HAN FÅR GJORT rede for hvorfor han kaller ei bok som utkommer samtidig som at saltvannet blir varmt for Snømannen, skal vi videre gjennom Oslo. Fra toppen ved Ekeberg går turen ned mot sentrum, inn gjennom Vålerenga-tunnelen og videre mot nord-øst. Ikke så langt herfra, i drabantbyen Oppsal, hadde Harry Hole sine barndomsår. Etter å ha kjørt et kvarters tid, skimtes to digre lyskastere i det fjerne. Over grantrærne er det Valle Hovin vi ser. Stadionet som om vinteren er et yndet sted for ustø barn med skøyter på beina og, når det er litt varmere i været, konsertarena for band som for eksempel The Rolling Stones og U2. I dag har hestehoven overtatt for kulda og glisne vannpytter ligger spredt på sementunderlaget.
I Nesbøs hittil syv bøker lange epos om Harry Hole, er det her på Valle Hovin Harry tar med seg sønnen til det som må kunne kalles kvinnen i hans liv, Rakel, for å lære ham å holde balansen på isen.
– Men det var den tittelen. Hvorfor Snømannen? 
– Jeg kom på den da jeg ble spurt om jeg hadde tittelforslag til filmen som til slutt ble hetende Fritt vilt. Så begynte jeg å tenke: «Hvorfor kom du opp med akkurat snømenn?» Jeg kom fram til at det må være fordi snømenn er skumle.
– Litt som klovner? 
– Ja, det er nettopp det at de skal være så hyggelige og koselige, samtidig som de ofte får ufrivillig groteske former. Når de smelter, glir de sammen og armene blir stående som sprikende heksefingre. I ansiktet blir grussmilet hengende igjen som et stivnet glis. Og gulrotnese er jo bare jævlig skummelt, det skjønner jo alle.
Vi kjører tilbake til Bislett for å gjøre et nytt forsøk på Restaurant Schrøder. Den vesle, sjarmerende hula er tross alt Harry Holes stampub, det skulle bare mangle at vi ikke gir opp på første forsøk. Innenfor står respatexbordene og sofabenkene i fred, det er kanskje litt tidlig på dagen ennå for det helt store innrykket. Innerst mot vinduet står Harry Holes faste bord, det eneste bordet som har såpass mye dagslys at man også kan lese aviser der. Når Harry Hole sprekker, er det her man finner ham. Med et halvtomt halvlitersglass foran seg. Eller to, Bak disken står servitøren Eva. Hun lyser opp idet hun får øye på Jo Nesbø. Forfatteren blir påspandert en kopp kruttkaffe. Eva anbefaler Schrøders fiskesuppe, som hun kan fortelle er blitt veldig populær de siste åra. Husmannskost og en halv øl. Vi spør Eva om Jo Nesbø og Harry Holes lokale rykte.
– Å, det er veldig mange av gjestene våre som spør om Jo Nesbø er innom. Jeg svarer at ja da, det er klart han er! Det er veldig mange som er glad i bøkene hans her.
Jo Nesbø svarer med å dra opp en klumpete mobiltelefon og ringe Aschehougs markedsavdeling. Inn i røret forsikrer han seg om at Eva og Schrøder blir tilsendt et eksemplar så fort Snømannen lander i butikkene.

– ER DU GLAD i Oslo?
Utenfor Schrøder blir Jo stående og peke og forklare. Der ligger «Lorry», der ligger ditten og der borte ligger datten. Til å ha vokst opp i Molde, kjenner Jo Nesbø Oslo som sin egen baklomme. Men så har han jo også forsert halve byen i luftlinje.
– Jeg er definitivt veldig glad i Oslo. Det er ikke så mange som er det. Ofte forholder man seg bare til nabolaget sitt, ikke til byen som sådan. Jeg vokste opp med et romantisk forhold til hovedstaden siden jeg hadde en ekstremt lykkelig barndom her før vi flyttet til Molde. Og jeg visste alltid at jeg skulle tilbake. Jeg innbiller meg at jeg kommer til å leve her resten av livet.
– Hva med Harry Hole, da? 
– Nå har Harry forhåpentligvis et mye kortere liv enn meg, så han vil ikke rekke å flytte herfra. Men … ja, dette er egentlig å foregripe begivenhetenes gang litt, men Harry Hole kommer til å flykte. Han kommer til å flykte fra Oslo i neste bok.
– Hvor hen og hvor lenge blir han borte?
– Han blir borte i et halvt år, og han kommer til å bo på et sjuskete backpackerhotell i Hong Kong som heter Chung King.
– Hva kommer han til å savne med Oslo?
– Høsten i Oslo. September og oktober måned. Harry kommer til å savne St. Hanshaugen i september.
– Og så kommer han tilbake?
– Det kan hende.

tirsdag, desember 16, 2008

Parlez-vous Francais?

Og her, without more ado, er et intervju jeg gjorde med den franske forfatteren Anna Gavalda for Dagbladet Magasinet tilbake i januar 2007. Av den enkle grunn at jeg snublet over det. Og fordi hun har en helt glimrende avskjedssetning. Det er gått nesten to år siden og vi har ikke hørt noe mer fra Gavalda. Men vi venter. Vi venter.

- MAGNIFIQUE! Men det er altfor mye.
Anna Gavalda snakker om de tre bestselgerne hun har skrevet. De har solgt over to millioner eksemplarer på verdensbasis og er oversatt til 36 språk. NRK-anmelder Anne Cathrine Straume var ikke snauere enn at hun i 2002 beskrev Anna Gavaldas «Eg elska ho» som «Ibsen i romanform».
- Jeg klarer ikke nyte suksessen. Jeg føler meg forvirret av den, og jeg er helt sikker på at den går over. Jeg er redd for å bruke den opp, skjønner du?
- Ikke helt?
- Jeg gir nesten aldri intervjuer i Frankrike lenger, stiller aldri opp på fjernsyn, og jeg har heller ikke noen bilder av meg selv utenpå bøkene mine. For meg er suksess veldig sårbart. Før jeg begynte på boka jeg nå holder på med, fikk jeg ikke skrevet ett ord på tre år. Jeg klarte ikke å sette meg ned foran tastaturet. Men jeg vet jo hva suksess innebærer. Det merker jeg på pengene mine. Jeg bryr meg overhodet ikke om penger, men de gjør at jeg kan være raus. Å være sammen med meg, er som julaften hver dag! He-he, nei da. Her om dagen kjøpte jeg en bil til en venninne som hadde dårlig med penger. Sånt føles bra.
- Du liker ikke å være berømt?
- Nei. Jeg har aldri, aldri, aldri søkt på mitt eget navn på Internett, for eksempel. Da hadde jeg blitt forferdelig flau. Jeg tror hele suksessen er en misforståelse. At en dag så vil folk spørre seg «Anna Gavalda, hva duger hun egentlig til?»
- Det virker som om du har dårlig selvtillit?
- Jo mer populær jeg blir, jo lavere selvtillit får jeg. Det høres kanskje dumt ut, men ... Jeg er en meget flittig leser, og jo mer jeg leser så skjønner jeg at jeg selv ikke er noen god forfatter.

HER I NORGE GIS BØKENE til Gavalda ut av Samlaget. De har utgitt novellesamlinga hun debuterte med i 1999, «Eg vil at nokon skal vente på meg», hennes første roman «Eg elska ho» - og megasuksessen «Saman er ein mindre aleine» fra 2004. I disse dager foregår filmatiseringen av sistnevnte, med skuespilleren Audrey Tatou i en av hovedrollene.
- Hvordan føles det at dine historier leses av mennesker i land som Norge, Kina og Japan?
- Det gjør meg veldig glad, men jeg blir også litt forundret når jeg leser oversettelser. Nå er det riktignok bare de engelske jeg forstår, men jeg kjenner ikke helt igjen min egen ånd og mine egne verk. Bortsett fra dét er det ganske surrealistisk å tenke på at bøkene mine leses av så mange. Det er på en måte en veldig vakker belønning for meg.
Fra før har den tidligere fransklæreren og avisspaltisten også skrevet en barnebok.
- Den forrige skrev jeg til sønnen min, Louis (11), så denne gangen skal jeg skrive ei bok til Felicity (8). Det skal bli en historie om hunden Zo-Zo. Dattera mi er veldig fascinert av Harry Potter, så Zo-Zo skal være like sterk som han, men uten hans magiske evner.
Forfatteren forteller at det er konstant liv og røre i leiligheten hennes 50 kilometer sør for Paris. Hver dag inviterer hun fem-seks av lekekameratene til ungene på lunsj.
- Jeg har et veldig nært forhold til barna mine. Når vi er hjemme i leiligheten vår, sitter Louis og spiller «The Sims 2» på dataen, Felicity leker med Playmobil og jeg skriver på romanene mine. Du kan egentlig si at jeg driver med akkurat det samme som barna mine: Vi leker med små karakterer, alle sammen.
- Får du skrevet med to små barn i huset?
- Å, jeg jobber som ei bikkje! Jeg er mor om dagen, forfatter om natta. De forrige bøkene mine var lettere å skrive, men noe må ha skjedd etter suksessen. Det har blitt vanskeligere å skrive. Jeg vil ikke skuffe folk. Det er et stort press for meg. I tillegg er det også en vanskelig bok å skrive.
- Hva handler den om?
- En mann i femtiåra som har det helt forferdelig i livet sitt. Han er en fransk arkitekt som jobber i Moskva. Bransjen han er i er preget av grov korrupsjon. For en fransk frosk som denne mannen er det vanskelig å takle miljøet. Jeg skal forresten til Moskva selv om noen uker, for å se hvordan det er der. I tillegg bor han sammen med en kvinne som ikke lenger elsker ham. Og mora til barndomsvennen hans er nettopp død. Det er noe som av en eller annen grunn opprører han sterkt.

DEN FORRIGE BOKA hennes var en murstein på over 600 sider. De to foregående bøkene var små og korte.
- Jeg ble veldig overrasket da jeg fikk den skrevet ut for første gang. Jeg spurte trykkeren om han hadde trykket på utskriftsknappen to ganger, men det hadde han ikke. Men så er jo det en nokså vindfull bok, med dialoger som tar mye plass.
- Hvis du skulle forklare hva du skriver om, hva hadde du sagt da?
- Mennesker! Jeg skriver om folk. Om livene deres, ansiktene og ... Jeg er veldig fascinert av å betrakte mennesker. Til og med naboen min, som er en gammel mann som aldri beveger seg utenfor dørstokken, gjør meg nysgjerrig. I hverdagen leser jeg ikke nyheter, og jeg ser heller ikke på tv. Jeg bryr meg ikke om samfunnet, for jeg forstår det ikke. For meg er menneskene som betyr noe og deres kjærlighet og ensomhet, som er sterkt bundet til hverandre.
Gavalda skilte seg for syv år siden.
- Det var et kortvarig ekteskap. Jeg tror det er umulig å bo sammen med en forfatter. Vi passer ikke inn i virkeligheten, vi drømmer for mye. En maler har jo gjerne modeller, det har ikke vi. Jeg tror forfattere har verdens ensomste yrke. På grunn av skilsmissen er det lett for meg å skrive om ensomhet.
Boka hun skriver på nå handler også om død.
- Det er nytt for meg å skrive om død. Det henger kanskje sammen med at jeg blir eldre sjøl. Dessuten røyker jeg altfor mye når jeg skriver. Det skammer jeg meg over. Og ungene mine er skikkelig sure på meg for det. Jeg røyker som en skorstein! Men jeg jobber om natta, så det er ingen som ser meg. Ja, jeg vurderer å bli behandlet med kinesisk akupunktur for å slutte med røykinga. Det kunne kanskje bli ei bok?

JANUAR OG FEBRUAR ER
hektiske dager for Gavalda. Hun jobber intenst for å få ferdig den nye boka.
- Akkurat nå i janu ... ja, for det er januar? ... er jeg så opphengt i den nye boka at jeg ikke er helt meg selv. Jeg vandrer rundt nattetid og skriver til klokka to eller tre om morgenen.
- Da jeg skrev novellesamlinga var jeg bare 28 år og våget ikke å tenke at jeg kunne bli forfatter. Jeg vet ikke heller hvor lenge jeg vil holde på ...
- Å?
- Jeg vil skrive et par-tre bøker til, men så skal jeg pensjonere meg. Jeg vil ikke bli noen «har vært». Du vet, en sånn gammel sanger, som bare fortsetter og fortsetter å synge selv om ingen lenger hører på.

fredag, desember 12, 2008

Før:

onsdag, november 12, 2008

søndag, november 09, 2008

Dansk november

Jeg gjør som Tehme Melck så kategorisk forlanger, og bytter ut den slitne Volvoen med et lite knippe ferske høstbilder fra landsbyen her ved Odense.















onsdag, november 05, 2008

Yes, Obama!


Med curly fries, pumpkin' pie, marshmallows, en hel bøtte kaffe og rundstykker krydret med ørsmå amerikanske flagg, feires USAs nye president her i Odense. Ja, vi er trøtte, men oh yes vi er lykkelige. Hurra!

mandag, oktober 13, 2008

Rulle?


Så er tida kommet for trofaste, gamle Lucifer. Ettersom eieren har emigrert, er et salg av den tørste, svenske privattanksen dessverre uunngåelig. I tilfelle du skulle være i målgruppa for en sjarmerende stasjonsvogn, finner du annonsen her.

fredag, september 26, 2008

Hele Sebald-intervjuet

Jeg har endelig funnet tid til å oversette den tredje og siste delen av intervjuet med den avdøde tysk-engelske forfatteren W.G. Sebald. De to tidligere delene av intervjuet blir her publisert på nytt, sammen med den siste, sånn at intervjuet nå foreligger i sin helhet. Hvis du av en eller annen grunn vil lese del én eller del to separat, gjør du selvfølgelig bare det.

Sebald ble intervjuet av Jens Mühling i 2000, da Mühling tok sin mastergrad i comparative literature ved University of East Anglia i England, hvor Sebald underviste. Selv om han ikke var Sebalds student, mente tyskeren Jens at en artikkel om skriveundervisning kunne være av interesse for et tysk publikum, hvor undervisning i kreativ skrivning er relativt sjeldent.

Intervjuet er gjengitt her med Jens Mühlings tillatelse. © Jens Mühling/Pretext Magazine 2003. Norsk oversettelse © Thomas J.R. Marthinsen 2008.



Den 14. desember 2001 omkom den tyske forfatteren Winfried Georg Sebald i en bilkræsj i England, hvor han hadde levd som emigrant størsteparten av sitt liv. De som overvar julefeiringen i Sebalds hjemland, Tyskland, kunne ikke unngå å se forfatterens død som – iallfall for forlagsbransjen – noe av en julegave. Enhver tysk bokhandel hadde Sebald som en del av juledekorasjonen. En venn fortalte meg at faren hans, en middelaldrende tysk lege, hadde fått fire og gitt bort tre Sebald-romaner som julegaver.

Men trass Sebalds raske berømmelse, kunne man ikke kalle hans tragiske død en feiret tysk forfatters død. Selv om han hadde forblitt tro til sitt morsmål gjennom hele sitt liv som forfatter, holdt Sebald seg merkelig nok unna den tyske litterære arena. Han hadde dessuten fysisk sett befunnet seg et annet sted – han hadde bodd tretti år i Norwich da han døde, og hadde ført et nokså tilbaketrukkent liv. Han hadde heller ikke vist stor deltagelse på noen som helst annen litterær arena, det gjaldt ikke kun den tyske.

Denne motviljen fra Sebalds side, som privatperson, til å promotere bøkene til Sebald, forfatteren, resulterte i en snodig situasjon. I Tyskland ble bøkene hans i første omgang vel mottatt, men fikk ellers liten oppmerksomhet. Da han ble oversatt til engelsk, ble derimot bøkene hans overraskende suksessrike, spesielt i USA hvor Susan Sontag gikk så langt som å foreslå Sebald som et mulig svar på sitt retoriske spørsmål: «Er litterær storhet fortsatt mulig?» For det tyske publikummet fortonet Sebalds suksess i den engelskspråklige verden seg som noe av et mysterium, i og med at man vanskelig kunne se for seg hans spesielle, tyske stil oversatt til engelsk; langsomheten i stilen hans, med de lange, buktende setningene, rikheten av arkaismer, ja, hele nittenhundretallsstemningen hans.

Det er bare naturlig at mottakelsen av Sebalds bøker ble mottatt forskjellig i den engelskspråklige verden og i Tyskland. I engelsk oversettelse virket fremmedheten i Sebalds stil naturlig og selvbevisst, Sebald var jo tross alt en emigrant som skrev om emigranter. På tysk, hvor stilen hans ikke virket noe mindre utenlands – fordi den virket som å komme fra en svunnen tid – skapte Sebalds bøker en viss pinlighet, for leserne ble usikre på hvorvidt de skulle se hans skrivestil som sterk tradisjonalisme eller selvbevisst anakronistisk. Uansett gikk ikke Sebalds anglosaksiske suksess tyskerne hus forbi. I årene før hans død i 2001, begynte romanene hans endelig å finne sin plass i tyske bokhandler, og Sebald mottok den prestisjetunge Heinrich Heine-prisen.

Var Sebald en tysk forfatter? Han skrev på tysk, men måten han benyttet morsmålet var så annerledes enn noen annen samtidig bruk av det tyske språket, at det neppe kan telle som kriterium. Var Sebald en engelsk forfatter? «Jeg har bodd her i tretti år,» sa han like før han døde, «og likevel føler jeg meg ikke det minste hjemme her.» Det virker som om Sebald rett og slett ikke hadde noe hjemland lenger, bare, slik som emigrantene i bøkene hans, tapet av hjemland. Det synes som om Sebald hadde emigrert inn i bøkene sine, for godt. Derfor blir det feil å tolke sitatet over som at Sebald ikke likte å bo i Norwich. Han hadde vært lærer på University of East Anglia i mange år, var en av opphavsmennene til British Centre for Literary Translation, og blant studenter og kolleger blir Max – som Sebald kalte seg i England – husket med varme.

Hans virke som lærer for kurs i kreativ skriving er en annen faktor som har vært med på å fremmedgjøre Sebald fra Tysklands litterære verden, fordi slike kurs er et nokså ukjent fenomen og noe det også blir rynket på nesen over i Tyskland. Det var med dette i bakhodet at jeg intervjuet Sebald i 2000, om hans erfaringer med å undervise forfatterspirer, og om hans synspunkter på forskjellene mellom England og Tyskland. En samtale som kanskje nå kan hjelpe oss til å forstå hvordan denne permanente emigranten så seg selv.

Det følgende er en transkripsjon av et intervju med W.G. Sebald som fant sted på forfatterens universitetskontor i april 2000. Sebald hadde sagt seg villig til å plukke meg opp i universitetskantina ettersom jeg ikke visste hvor kontoret hans lå. Da vi gikk gjennom skoleområdet, kom han med en spøkefull bemerkning om det voldsomme antallet mennesker som føyk rundt i korridorene og snakket teatralsk med seg selv; det tok meg et øyeblikk å forstå at han refererte til studentene som snakket i mobilene sine. Dette så ut til å bekrefte visse rykter jeg hadde hørt på universitetsområdet om at Seblad visstnok ikke akkurat var overbegeistret for teknologisk innovasjon. Derfor kom det heller ikke som noen stor overraskelse at han ikke hadde data på kontoret. Så det krevde mer enn litt mot for å spørre om jeg kunne ta opp samtalen vår på bånd. Det hadde han ikke noe imot, og på smilet hans virket det som han syntes det var morsomt at jeg nølte.

Samtalen vår startet – uten noen åpenbar grunn – med en anekdote om en krukke sylteagurk som stod på skrivebordet hans. Han fortalte meg at det var en spesiell russisk variant av agurker, som han hadde fått tilsendt helt fra Frankrike av en venn. Ment som en fødelsdagsgave, hadde krukken ankommet veldig forsinket, noe som fikk Sebald til å anta at den merkelige vekten og størrelsen på pakken måtta ha fått de britiske tollerne til å mistenke at det var en bombe. Han insisterte på at jeg skulle smake på en, mens han forklarte at eddik var «bra mot alt mulig rart». I mine ellers strengt faktabaserte notater, fant jeg senere en beskrivelse av smaken som «en merkelig kombinasjon av søtt og surt».

Deretter gikk samtalen over til å handle om Sebalds lærerjobb for studenter som bedrev kreativ skriving. Han la vekt på at han anså det å advare aspirerende forfattere om de spesifikke vanskelighetene som møtte profesjonelle forfattere som en av de viktigste oppgavene han hadde som lærer.

SEBALD: Å være forfatter er på ingen måte noe enkelt yrke. Det er fullt av vanskeligheter, fullt av forhindringer. For det første har man en forfatters psykologi, som ikke er en enkel en. Det oppstår plutselig situasjoner hvor ingenting synes å fungere lenger, når du føler deg ute av stand til å si noe som helst. I slike tilfeller er det til stor hjelp om noen kan fortelle deg at dette er noe skjer med alle, og vise deg hvordan man kanskje kan takle slike problemer. I disse tilfellene handler det ofte om at researcharbediet er blitt neglisert. Enhver forfatter vet at noen ganger så kommer de beste ideene mens du leser noe annet, si for eksempel noe om Bismarck, og så, plutselig, et eller annet sted mellom linjene, begynner tankene dine å vandre, og du ender opp ved ideene du trenger. Denne typen research, denne typen uordnet research, kan man si, er den beste måten å takle disse problemene på. Hvis du sitter foran et blankt papir som en skremt kanin, skjer det ingen ting. I slike situasjoner må du bare la det være en stund.

Et annet viktig psykologisk problem oppstår det sekund en forlegger viser interesse i ditt første manuskript. Det er den mest sårbare situasjonen for en forfatter. Forleggeren viser deg en kontrakt, og du signerer hva som helst, uten å tenke gjennom konsekvensene, hvis det bare sørger for å få boken din utgitt. Det er veldig viktig å minne studentene på at det finnes visse regler for slike kontrakter – ikke mange, men noen. For eksempel burde du aldri signere en kontrakt som varer ut livet, du burde bare selge rettighetene for den innbundne utgaven, og så videre. Hvis du signerer standardkontrakten som er brukt i England og Tyskland og overalt ellers i dag, kommer du til å tape mye penger, noe få mennesker faktisk er klar over. Hvis du utdanner deg til tannlege, er måten du tjener penger på gjennomregulert. Men hvis du skal bli forfatter, må du finne ut alt selv.

Om å skrive fiksjon
SEBALD: Alle de praktiske aspektene ved hva det vil si å være en forfatter kan forklares, men de kan ikke presenteres på noen helhetlig måte. Du kan ikke starte den første uken med å foraklare hva slags arbeidsverktøy som trengs, hvordan sitte ned, hva man skal lese og hva man ikke skal lese. Disse tingene kan bare overbringes på anekdotisk vis. Hva du heller naturligvis ikke kan gjøre, er å forklare hvoran man skriver en roman. Det finnes ingen standard man kan bruke som grunnlag for å si: Sånn strukturerer man en dialog, sånn må en beskrivelse fungere, sånn fungerer karakterisering. Men det er visse grunnleggende vanskeligheter hva gjelder fiksjonsskriving, som for eksempel tendensen til å generalisere, noe som spesielt vanlig blant folk som kommer fra en akademisk-litterær bakgrunn. Hele ordforrådsregistre du bygger opp som litteraturstudent er fullstendig ubrukelige fordi de er for generelle; i en prosatekst må alt være konkret. Dette er noe folk flest ikke er klar over.

Jeg husker en student fra den forrige klassen som skrev noe om paviljonger, noe om en person som liksom ble interessert i slike paviljonger i London. Og det var det. Så jeg spurte henne hvorfor hun ikke tok en kikk på disse greiene, for å finne ut akkurat hvor de står, hvor lenge de har stått der, hva slags mennesker som oppsøker dem, hvordan de ser ut og hvorvidt det fortsatt spilles musikk der. Dette er en helt konkret form for research, og det kan være veldig givende for en fiksjonsforfatter. Du kan ikke bedrive slik research hvis du skriver en avhandling om for eksempel Robert Musil. Men for en som skriver fiksjon, er det helt essensielt å gå ut og ta en titt på det du skriver om. Det høres åpenlyst ut, men som med de fleste åpenlyse ting, blir det ofte oversett.

Om skrivekurs
SEBALD: Det er selvfølgelig veldig viktig å kritisere noen på en akseptabel måte. Det er ingen vits i å eksponere en teksts svakheter på en polemisk måte. Man må være veldig diplomatisk og forsikre seg om at de positive sidene ved en tekst blir tilstrekkelig verdsatt. Og så kan du si: kanskje kan du gjøre akkurat dette på en annen måte. Forestill deg en tekst lik en jeg nettopp leste, som starter med en beskrivelse av tre fotografier: Det første bildet viser ditt, det andre bildet dett og det tredje viser datt, og denne beskrivelsen fyller tre sider. Dette repetitive elementet helt i starten, kan være uheldig. I et slikt tilfelle kan det være bedre å bare bruke ett bilde og gjøre det virkelig vakkert. Dette er et meget enkelt råd, og det er sånt man kan påpeke og påvirke med. Eller hvis noen bruker det forferdelige trikset med en opphopning av adjekiver, eller hvis setninger ikke har noen rytme. Du kan øke forståelsen når det gjelder slike ting ved å snakke om en annen person hvis tekster er veldig rytmiske, uten at det bør høres kitsch ut av den grunn. Du kan også vise studentene at litteratur selvfølgelig handler om å overbringe følelser, men at kunsten er å overbringe dem uten å bli sentimental. Å gi dem en følelse av en grense som ikke må krysses, mellom drama og melodrama. Alt dette går det an å demonstrere.

[Når en students tekster blir diskutert i klassen] beholder deltagerne som regel en viss diplomatisk sans overfor studenten. Det har noe å gjøre med den engelske nasjonalpsyken. Jeg kan forestille meg at stemningen i et tysk klasserom ville være langt røffere, fordi tyskere tenderer til å være langt mer direkte. Hvis de ikke liker noe, sier de det klart og tydelig, mens engelskmennene jo er kjent for sin høflighet. De prøver å ikke tråkke på hverandres tær. Det finnes kodede uttrykk: Hvis noen sier at en tekst er «interessant», betyr det at den i virkeligheten ikke er særlig interessant. Dette er noe alle vet, og så må du enten akseptere at det er sånn eller ikke. Det er derfor det fungerer så godt å være diplomatisk i denne sammenhengen, fordi folk er veldig hensynsfulle i sin sosiale omgang. Hvis noen skriver noe grusomt tull – og det skjer – så er det ikke slik at man vil si rett til denne personen at det vedkommende skrev er grusomt. I Tyskland oppstår det ofte kontroverser på denne måten, også på offentlige forelesninger. Det er alltid noen blant publikum som har noe vedkommende vil ha sagt, og som egentlig har et problem med noe ved seg selv snarere enn noe ved innholdet i hva det snakkes om. Men man må naturligvis være klar over at det er mye folk skriver om som er av en veldig privat karakter og som derfor henger tett sammen med selvtilliten deres. Det ville være meningsløst å underminere det faktum. Det er selvsagt en problematisk situasjon når tjue mennesker sitter sammen i en gruppe, fordi, på den ene side tenker alle som har litterære ambisjoner at de er alene om å være geniale. På den andre side står du overfor tjue andre forfatterspirer, som jo netoppp undergraver denme illusjonen.
Du kan også gjøre det klart for folk at de ikke for enhver pris må bli forfattere. Det går an å skrive på en amatørmessig måte, det finnes ikke noe krav til deg om at du må bli en forfatter. Hvis du virkelig er seriøs, vil det skje på et eller annet tidspunkt. Men du kan ikke forsere det på et gitt tidspunkt, du burde ikke tenke: nå som jeg har fullført dette kurset, må jeg publisere noe for enhver pris. Enten skjer det eller så skjer det ikke. Du er nødt til å vise folk at dette yrket har så mange ukomfortable aspekter ved seg at det kanskje er like greit ikke å forfølge det ved å dømme seg selv til å finne opp ting resten av livet. Selv om du ikke blir forfatter etter dette året, har du ikke nødvendigvis kastet bort tiden din. Erfaringen kan bli nyttig på all slags vis. Ikke minst kan du nå et høyere nivå av selvbevissthet, noe som aldri er dumt.

Om å skaffe seg jobb
SEBALD: Og jeg forteller folk i private samtaler at det er andre måter å få endene til å møtes, og at det å skrive ofte ikke fungerer om du forsøker å tvinge det fram. Som regel forstår folk det. Jeg er også nøye på å fortelle folk at det er ekstremt viktig å ha et yrke ved siden av skrivingen, uansett hva slags jobb det dreier seg om. Det er visse yrker som passer bedre enn andre som en parallell til denne typen arbeid. Det å være doktor, for eksempel, det kan ikke skade. Men å være tannlege er ikke så bra. For du vet, som tannlege ser du jo alltid inn i de samme munnene hvor du ser de samme hullene. Du får aldri høre pasientene fortelle noe, fordi de sitter sånn som dette [her drar Sebald munnen opp og fullfører setningen med tilgjort forvridd stemme], og de kan ikke si noe. Men som lege får du verdifull innsikt i andre sosiale kontekster, familiehistorier, personlige problemer, ja, det er mye å ta av. Det beste er vel egentlig å være notar. Innen arvespørsmål. Ikke noe annet sted får du se hvordan menneskene fungerer enn der hvor det handler om penger. Men alt i alt spiller det egentlig ingen rolle hva du er, om det så er forskringsagent eller lærer eller hva som helst, du må bare finne noe som kan fri det fra den byrden det er å skulle skrive noe hver dag.

Selv om den første boken din utgis av et halvveis bra forlag, selger ikke debutantbøker særlig mer enn, si 1500 eksemplarer. La oss si at boken koster ti pund, du får ti prosent av det. Da har du tjent rundt 1500 pund. Hvis du jobber på en byggeplass en måned eller to, kan du lett tjene tilsvarende. Det betyr jo at du vil bli tvunget til å gjøre noe annet uansett, hvis du har lyst til å overleve. Mange forsøker å livnære seg ved å skrive bokanmeldelser, noe som virkelig er slavearbeid. Det er mye bedre å også være involvert i en helt annen bransje.

Om å anmelde bøker
SEBALD: Det er klart at det ikke er noe generelt i veien med bokanmeldelser, men jeg synes det er fullstendig feil hvis forfattere anmelder hverandres bøker. Det skjer hele tida, vet du, at en forfatter anmelder enn samtidig forfatters roman, slike ting, jeg synes det er idiotisk. Virkelig idiotisk. Hvorfor kan de ikke lese noe annet, i stedet for å lese det kollegene deres skriver? For ikke å nevne det faktum at dette er noe mange gjør av subjektive årsaker, at man får fiender, at man bygger opp rivalisering, noe som jo er veldig ubehagelig. Jeg pleide å skrive om samtidige forfattere også, om Peter Handke for eksempel, men ikke etter at jeg selv ble forfatter. Rett og slett fordi jeg ikke kunne si: Det er grusomt det Handkle skriver nå for tiden. Det har ikke jeg noe med. Jo, det er min bransje, men det er simpelthen ikke min rolle å rette fingeren mot andre, og jeg ville ikke likt at det skjedde meg heller.

Jeg betrakter det som en grunnregel å holde meg unna min samtidige litteraturbransje. Det er har blitt en så stor industri at det egentlig er helt utrolig. Jeg får minst to manuskripter tilsendt hver dag fra forleggere som spør om jeg kan skrive en eller annen kommentar til omslaget. Så har du alle disse konferansene og forfattermøtene og så videre, hvis man ville kunne man jo gå på tre forskjellige tilstelninger hver eneste uke. Hele bransjen har virkelig blitt forferdelig utflated de senere årene. Kunsten er virkelig å isolere seg selv og la så få ting komme inn i hodet som mulig. Å bare slippe inn det som kommer fra en retning ingen andre noen gang ser i. Det er det vanskelige.

Om litteraturbransjen
SEBALD: Generelt vil jeg si at det er dumt å lese bøker av andre samtidige forfattere. Fordi det er bunnløst: hvis du tenker på hvor mange tusen forfattere som finnes i Tyskland i dag, vil du se at du aldri kommer gjennom. Litteraturen er subsidiert i de fleste land i våre dager – bare se på alle disse litterære prisene som finnes i Tyskland, stillingene som byforfattere, stipendier, German Literary Fund of the City of Leipzig og så videre. Mange forfattere faller i denne fellen tidlig i sin karriere. De blir eksperter på sånne ting, de søker på dette og hint og klarer på denne måten å holde seg flytende i ti-tjue år, de profesjonaliserer seg selv på en helt latterlig måte. Og på grunn av dette sikkerhetsnettet hundredobles antallet forfattere. Bare se på Sveits hvor det nå må være minst 5000 publiserte forfattere. For tjue år siden var det knapt to kjente; Frisch og Dürrenmatt, og i dag er det to dusiner bare i byen Basel. Og alle møtes to ganger i uka og klemmer hverandre, samtidig som de er fylt av misunnelse og gjensidig forrakt. I et sånt klima er det veldig vanskelig å bevare et klart syn på hva det å skrive handler om, fordi du er bundet inn i denne merkelige formen for rivalisering. Og til forskjell fra forretningsverdenen, er rivaliseringen nokså tåkete, fordi den er forkledd gjennom disse falske kunstvennskapene. Dette er grunnen til at det ikke er lurt å la seg dra inn i denne verdenen, ved for eksempel å skrive bokanmeldelser. Det beste er å holde seg utenfor det hele.

Om å undervise i kreativ skriving
SEBALD: Det er grunnen til at det absolutt gir mening at de [som melder seg på kurs i kreativ skriving] allerede har skaffet seg litt profesjonell erfaring før de begynner. Brorparten av studentene på dette kurset er hva du kan kalle semi-modne. De er personer som allerede har erfart en viss mengde suksess og nederlag i livene sine, personer som ikke er fullstendig naive. Den siste klassen jeg hadde var ekstremt heterogen. Det var studenter fra Hong Kong, New Zealand, Kanada, USA, England, Tyskland, de kom fra alle slags bakgrunner; skuespillere, gartnere, leger. Jeg synes det er veldig viktig, og fordi det er så mange søkere til studiet, er det mulig å basere utvelgelsen ikke bare på studentenes tekst, men også på erfaringene deres, noe som kan fortelle deg mye om hvorvidt de vil passe inn på kurset.

Det finnes ingen spesifikke kvalifikasjoner [som danner grunnlag for å vurdere studentenes søknader]. Originalitet, selvfølgelig. Man håper jo alltid på å få lese noe som er formet av et individs originalitet. Det er alltid mennesker som produserer noe du aldri har sett på den og den måten før, og det er åpenbart det beste når det gjelder å komme inn. Det er jo ikke så fryktelig rart. Det er en annen forskjell på England og Tyskland; det er noe som gjelder engelsk litteratur generelt, at leserbarhet utmerker en tekst. I Tyskland har du alle disse forfatterne som produserer veldig bisarre og ekspresjonistiske ting. De skriver overambisiøse 700-siders romaner rett ut av sitt eget hodet, romaner som ingen egentlig kan følge med i. Dette er den gamle kulturelle oppmerksomheten som tok slike merkelige retninger i begynnelsen av dette århunderet. Ekspresjonisme eksisterer fortsatt i Tyskland, og alle avantgarde-tendenser i Tyskland, selv i dag, er påvirket av denne gamle ekspresjonismen. Arno Schmidt er et klassisk eksempel. Han er åpenbart en veldig talentfull person, men alt han skriver er så over-tenkt, er det ikke? Det er utallige eksempler på dette i Tyskland, mens det i England bare er noen få. Her har de fleste forfattere ambisjoner om å skrive en lesbar roman.

Om forskjellen på England og Tyskland
SEBALD: Jeg mener at det engelske samfunnet er mye mer fragmentert enn det tyske. Her har du kløftene mellom katolisisme og anglikanere, protestantisme og de fundamentalistisk protestantiske, mellom nord og sør, mellom rik og fattig; uutdannede og glemte og i det hele tatt. Det finnes områder av det britiske samfunnet som ingen virkelig bryr seg om å se på, på hvordan de fattige virkelig lever sine liv i visse regioner, i Glasgow for eksempel. Jo flere slike forskjeller som finnes i et samfunn, dess mer interssant kan du forvente at det samme samfunnets litteratur vil være.

Hvis du for eksempel er fra Hannover eller Oldenburg, en av disse halvstore tyske byene, og du har en dugelig videregående-utdannelse, kommer fra en normal mellomklasse-familie, alltid har hatt så og så mange penger – vel, så er det veldig vanskelig å begynne å skrive ut fra den bakgrunnen. Fordi skriving alltid er framprovosert av visse ekstreme erfaringer en person gjør seg. Så når du alltid har hatt det relativt godt, er det noe som mangler. Dette er ofte problemet med sveitsiske forfattere, som alltid har hatt nok penger, som har en haug Franken liggende i banken etter faren eller besteforeldrene sine – penger har alltid vært tilgjengelige i Sveits – som er gift med en doktor som også tjener haugevis med penger. De passer husholdet og jobber som forfattere samtidig. De henter ungene sine i barnehagen og setter seg så ned på ettermiddagen og skriver noe ekstremt som handler om barnepornografi. Det er noe galt med en sånn situasjon. Det er noe helt annet enn, si Jean Genet, når han skriver om sitt livs ekstreme erfaringer, fordi Genet ikke samtidig lekte med lego sammen med ungene sine. Det er på grunn av dette jeg mener at erfaring, uansett hva den skriver seg fra, er viktig, og jeg mener da erfaring som skiller seg fra alle andres. Jo mer homogent et samfunn er, jo flere forfattere vil produseres. Men færre gode forfattere. Dette er et sentralt fenomen i dagens Europa.

torsdag, september 18, 2008

En kopp te med Doris



Så var det gått noen timer og jeg hang der i lufta. Kabinpersonalet gikk att og fram i den smale midtgangen, de trillet matvogna sakte fra snuta og bakover i kabinen, og jeg gløttet opp på den lille nedsenkede skjermen over seteryggen foran meg: Ground Speed, sto det, 711 kilometer i timen, vi raste av gårde over skylaget i over syv hundre kilometer i timen, Altitude, sto det, vi var nesten elleve tusen meter over landjorda. Der hang vi, der hang jeg. Og naboparet var enten amerikanere eller australiere, de hadde en lommeparlør som guidet dem gjennom El Pais, den spanske avisa som hadde et så strålende godt rykte, tydeligvis også i USA eller Australia, og vi fikk servert maten vår, hvert vårt mikromåltid, de var vegetarianere, jeg fikk kylling og cheddarost, og vi spøkte oss gjennom måltidet. Se på all emballasjen, sa vi, humret vi, det er jo mer emballasje enn innhold, og vi holdt all plasten opp mot hverandre, vi forbrødret der vi satt, en ufarlig flypassiar der oppe over skyene, og på den lille skjermen over meg dukket det opp et kart, ruta lå stiplet over et Nord-Europa i mørke nyanser av blått og grønt og brunoransje for fjellområdene, og vi var nesten halvveis, det var under en time igjen til vi kom til å ta bakken i London, på Heathrow Terminal 5, og jeg lurte på om British Airways fremdeles hadde den standarden at man kunne be om en liten flaske champagne til maten, det hadde de hatt året i forveien, da jeg dro til England for å intervju en norsk forfatter og seinere havnet på en bunnsolid irsk pub midt i West End sammen med forfatteren og hans usedvanlig intelligente kone, vi hadde skålt i brun whiskey og øl; og den gangen hadde jeg til min store forbløffelse fått servert champagne på flyet. Og nå så jeg på kartet at vi befant oss over Hamburg, over Deutschland, det tyske riket strakk seg ut, lå der nede i hjertet av kontinentet mitt, Europa, og var, bare var, krevde ingen ting, ga ikke ved dørene, og jeg tenkte: Der nede, kanskje til og med nøyaktig elleve tusen meter rett ned, satt Ingvar Ambjørnsen. Eller satt? For alt jeg visste lå han og sov, eller han sto i stua si, på kontoret eller hjemme i leiligheten ved Innocentia-parken, at han sto der på parkettgulvet og så på tv. Rett opp og ned. Jeg så for meg at han spiste nudler, eller wok, dönerkjøtt, samtidig som han altså sto der og lot seg underholde, lot set dupere av hva som nå rullet over RTL eller en annen tysk kanal for øyeblikket, og han hadde ingen som helst anelse om at jeg, akkurat da, kanskje befant meg i nøyaktig samme linje som ham selv, med den forskjell at jeg satt i et mørkeblått skinnsete som tilhørte British Airways elleve tusen meter over ham.

Men det var ikke Ambjørnsen denne turen til London skulle dreie seg om. Det var en litterær storhet av et helt annet kaliber jeg skulle møte. Hvordan det hadde kommet i stand? Vel, jeg fikk beskjed av sjefen min om å skaffe et intervju med en stor forfatter. Tankene gikk raskt til Norges såkalt store forfattere, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Sånne typer forfattere. Men store? Jeg vet ikke, man kan vel alltids legge lista høyere. Den litterære lista ligger iallfall høyere, ikke minst internasjonalt. Men storhet, er det utelukkende noe som har med salgstall og publikumsgunst å gjøre? Naturligvis ikke. Jeg tør påstå at noen av de største norske forfatterne dessverre selger skrekkelig dårlig. De har en krets av liebhabere, en leserkrets som står dem tro, ja, men de er ikke brede, og bredde som journalistisk kriterium er ganske undervurdert. Og egentlig nokså tvetydig: Det skal nok ikke så mye til for å bli oppfattet som en som har bred interesse, men den interessen kan resultere i helt andre ting enn anerkjennelse og skrive seg fra noe helt annet enn slit, blod, tårer og innsats. Enkelte ganger kan man få inntrykk av at det holder å gjøre noe sjokkerende for et større publikum i, la oss si, et dårlig tv-program. Så storhet som kriterium for å finne en forfatter?

Lista måtte heves. Spørsmålet jeg stilte var: hvor ligger den høyeste lista litterært sett? Det er mange bokpriser, både i inn- og utland. Men den største av dem alle, i alle fall om man ser internasjonalt på det, må i sannhet være Nobelprisen i litteratur. Det er den gjeveste, den som henger høyest (at den også er den som gir best avkastning for den heldige vinneren, er en helt annen sak). Ok, så hvem var, etter dette kriteriet for storhet, forfatteren jeg måtte prøve å få et intervju med?

Ingen ringere enn. Doris. Lessing.

Men hun var, i uttenkende stund, 88 år gammel. Ville det være mulig? Jeg føyde flere navn opp på blokka, flere forfattere jeg kunne prøve meg på. Jeg skrev: Salman Rushdie, Haruki Murakami, Doris Lessing. Igjen denne gamle iranskfødte briten på nesten 90 år. Så jeg kontaktet forlagene til forfatterne, de norske forlagene deres. Om de ikke kunne videresende en forespørsel? Jo. Men. Det var ikke noe håp i sikte, fikk jeg vite, dette var tross alt mennesker også andre enn en journalist fra Norge drømte om å få lov til å møte, få i tale, sikre seg.

Jeg sendte en slags standardmail på engelsk til forlagene. Som de sendte videre til forfatternes agenter. Så glemte jeg saken og intervjuet Jan Kjærstad i mellomtiden. Kjærstad var en hyggelig mann, som tok i mot meg barføtt i hjemmet sitt og som velvillig brukte av sin tid for å snakke om sin ferskeste roman. Han var begeistret, jeg hadde lest boka og var også begeistret. I det hele tatt.

Så ringte det fra et av forlagene.

Vet du hva? sa redaktøren i den andre enden av linja. Det visste jeg ikke. Redaktøren sa: Hun har sagt ja! Doris Lessing har sagt ja til å møte deg!

Kødder du med meg, sa jeg. Kødder. Du. Med. Meg? (Og det slo meg at det var frekt å komme med et sånt uttrykk; forleggere har vel ikke for vane å kødde med folk.)
Så kødde med meg, det gjorde hun altså ikke, og hva mer var: Fru Lessing hadde, via sin britiske agent, en viss Olivia, opplyst at på grunn av sin helsetilstand, ville intervjuet måtte foregå i hennes hjem. I Nord-London. Om jeg ikke kunne sende over noen datoforslag?

Om jeg kunne. Så gikk det en uke. En mail fra Olivia tikket inn, det var Lessings adresse. West Hampstead, North West London. Intervjuet ville finne sted klokka 14.00. Om det kunne passe for Mister Marthinsen?

Fjerde september møtte jeg fotografen på flyplassen i Danmark. Han spurte: Vet hun at det er snakk om å ta bilder? Å faen, tenkte jeg, sa jeg; Nei, det hadde jeg ikke tenkt på. Flyavgangen nærmet seg, jeg så maskinen fra British Airways gli opp til terminalslangen på sine små hjul. Nå, sa fotografen, det får vel bare gå. Ja, sa jeg. Tenkte: Faen. Jeg så for meg hvordan det ville bli: Nobelprisvinneren i døråpningen, arrig i ansiktet, ja, sint. Forarget. ’There will be no bloody interview!’ Og døra, bang, rett i fleisen. Det ble en lang, turbulent flytur. Det er ingen relevant opplysning, kan man si, men det føltes som om det var en sammenheng der et sted, at turbulensen inn mot Heathrow var et dårlig tegn, at den var direkte myntet på meg og mitt (med ett tvilsomme) foretagende.

Så kom en langvarig Underground-tur under London. Tanken på at nye London er bygget på toppen av den gamle byen fra 1700- og 1800-tallet fylte meg, jeg så for meg brosteinsbelagte gater, trange smug og murhus fra en annen tid bare noen meter unna, på den andre siden av de smale metromurene. Så var vi framme. Vi spurte etter veien i en Fish ’n’ Chips-sjappe i West Hampstead. Det var bare å følge veien, ble vi fortalt, til vi kom til en brannstasjon. Da var det til venstre, og deretter tredje vei til høyre. Vi trasket i vei. Viserne på fotografens armbåndsur viste 14.00. Vi var forsinket. Vi halset bortetter de smale fortauene, snodde oss forbi travle londonere på vei til og fra sitt og sine.

Der lå huset. Det samme huset jeg hadde sett på tv i fjor, da det ble klart at Lessing var årets vinner av Nobelprisen. Fotografen sa: Vær så god, og pekte mot inngangsdøra.
Jeg trykket inn dørklokka. Ti sekunders stillhet, så, stemmen hennes: ’Yes, hello, come in’. Den tynne, spake stemmen forvridd gjennom den gamle høyttalermembranen. Her hadde hun altså bodd siden 1949, siden hun tok med seg yngstemann og forlot det som nå heter Zimbabwe til fordel for foreldrenes hjemland. Jeg dyttet opp døra. Skjøv post og reklame som hadde falt inn gjennom dørsprekken, inn i gangen. Jeg fikk et glimt av skikkelsen hennes der oppe i andreetasjen. Garnstrimmelhåret hennes. Vi gikk opp.

’So, you are Thomas, are you?’
’Yes, that’s right.’

Så sa hun, etter å ha vist oss inn i et kaos av en leilighet, med bøker, oppslagsverk, kunstverker, malerbøker, en diger feit katt, en myriade av støv og kattehår (jeg kjente det allerede i nesa, jeg er dypt allergisk). Der sto hun, selveste Doris Lessing, denne lave gamle dama, og antageligvis det største man kommer når det gjelder levende litterære storheter. I stua si. I kaoset sitt. Og ønsket oss velkommen.

’Oh, there are two of you?’ sa hun.
’Er, yeah, this is my photographer,’ stotret jeg.
’I never heard anything about any photographer,’ sa Lessing.
’But that’s quite all right. Now, you can sit there, and I’ll sit here. And one more thing, I am really deaf now, so you have to shout out your questions, OK?’

Intervjuet får tale for seg. Hvis du har lyst til å lese det, finner du det i dagens Dagbladet. I bokmagasinet som følger med. Tittelen lyder: «En kopp te med Doris». Men hvordan kan jeg få formidlet stemningen? De tidvis flakkende blikkene hennes, det fine, grå, tilbakestrøkne håret, de nervøse hendene, nølingen hennes da ordene unnslapp henne. Smilene hennes. Klokskapen. Latteren. De litt skjeve, innsunkne fortennene.

Det kan jeg ikke. Etterpå spurte jeg om det var i orden om fotografen tok et bilde av henne og meg. ’Of course,’ sa hun. Og stilte seg opp ved siden av meg. La den gamle armen sin i min.

tirsdag, september 09, 2008

Halvfjerds, eh, halvfems?

For ikke å gå fullstendig i ruin her nede, har jeg sett meg nødtvunget til å få tak i et dansk telefonnummer. For kjente og kjære, og eventuelle fremmede som mangler noen å telefonterrorisere: +45 2396 6164.

(Det norske nummeret mitt har jeg lagt på is. Inntil jeg drar nordover igjen.)

onsdag, september 03, 2008

Det Sydfynske Øhav


Bare for å vise at det står til liv her nede i sør: Et lite glimt fra en seiltur rundt i Det Sydfynske Øhav forrige helg. Mitt livs første. Og garantert ikke den siste.

torsdag, august 28, 2008

Halløjsa!

Jo, det stemmer. Jeg er dratt i frivillig eksil til det vesle landet syd i Skandinavia. På ubestemt tid, eller som jeg litt kokett sier det: Så lenge det er fint. Meningen er at jeg skal få ut fingeren i forhold til bloggens oppdatering, men jeg erkjenner at det kan komme til å drøye ut.

Hvis noen skulle ergre seg blå fordi de ikke får kontakt med meg per mobiltelefon: Det er for dyrt. Så hjerteskjærende dyrt. Jeg tar ikke telefonen. Send sms. Eller aller best: send meg en mail. Så skal du se du får svar.

onsdag, august 06, 2008

Over becken etter mer


Jeg har en tendens til å ihjelhøre de få artistene jeg hører på til enhver tid. Så her er en ny dose Beck. Denne er fra hans siste plate 'Modern Guilt'. Enjoy!

lørdag, juli 19, 2008

Becks tidsbombe


Han er mannen som for alltid ventes å fornye både seg selv og poprocksjangeren. Han er mannen som så sløv ut på Hove-festivalen og fikk pepper av avisene etterpå. Han er mannen med muskelsykdom. Men først og fremst er Beck en fordømt bra komponist. "Timebomb" fra 2007 kan du se og høre under her. Og her er NRKs opptak fra Hove-festivalen.

tirsdag, juli 08, 2008

Hello Oslo

En nydelig sommerlåt fra The Disciplines, ypperlig når man vandrer opp og ned Karl Johan midt i morgen- eller ettermiddagsrushet og overveldes av hvor mange folk det faktisk bor i denne lille byen vi kaller hovedstad:

fredag, juni 27, 2008

Grünerløkka by night

En middagsstopp på Lille Asia utartet etter at de andre gikk hjem.
Tilbake sto Olav Øye og undertegnede.
Det var da han sa det: «Nu heinnt æ kamera!»


Fotograf: Marthinsen


Fotograf: Øye


Fotograf: Marthinsen


Fotograf: Øye


Fotograf: Marthinsen


Fotograf: Øye

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: