tirsdag, november 02, 2021

Mormor (9/2021)

 Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«Hadde jeg ikke hatt spytt, hadde jeg aldri hatt rene unger»


Marit Synnøve Raastad (1932-2021)



Jeg hadde et valg. Vi har alltid det, valg. Nær sagt uansett hvor vi står eller hva vi holder på med, kan vi alltid velge den andre veien i stedet for den ene. Som en skrivende person føles det ikke alltid sånn, selv om det naturligvis er sånn. Men kan jeg puste og leve uten å skrive? Javisst. Kan jeg ha det bra, uten å skrive? Nei. Er jeg nødt til å skrive alt? Nei. Kan jeg holde visse ting borte fra skrivingen? Selvfølgelig.

Men så er det dette spørsmålet, da: Kan det jeg skriver være usant? Nei.

Eller, det kan det jo, men har det da noen verdi å skrive det, altså hvis det er uautentisk, hvis det er halt, hult? Nei, da er det mer meningsfullt å la være med å skrive i det hele tatt.

Jeg snakker ikke om fiksjon eller prosa her, for sannheten finnes i begge, på hver sin måte. Du vil sikkert nikke deg enig i at det finnes skjønnlitteratur som er sannere enn det meste annet du har lest, til tross for at du vet det er oppdiktet, hver smitt og smule? Nemlig. Sannheten bor i det uttrykte, ikke i hvordan det uttrykkes. Kanskje. Jo, kanskje er det slik det er.

Så her om dagen var jeg klar over at jeg hadde et valg. Skulle jeg kjøre på overflaten og skrive om dette og hint jeg hadde sett, lest, hørt – eller skulle jeg kalle en spade for en spade og skrive det jeg egentlig var nødt til å skrive om? Dette «egentlig» er altså avgjørende her, uansett hvor vagt det kanskje høres ut. Det er i dette egentlige, dette ofte ordløse inntil det plutselig står der, at selve eksistensberettigelsen for ordene som tyter ut av meg er å finne. Noen ganger er det i det lette at det egentlige finnes. I begeistringen over noe fint, for eksempel. Andre ganger … andre ganger finnes dette egentlige i grenseoppgangen mellom hva det er mulig å si noe om og det absolutt ordløse, landet der det bare bor følelser.

Og neida. De er ikke gode, disse følelsene. Grenselandets følelser bor i ensomme hus.

Et av disse husene ble plutselig bebodd for to uker siden. Da flyttet min mormor inn der. Om du forstår hva jeg mener. Det kom brått på. Ingen hadde sett det komme, og så, bare noen skarve uker! noen skarve dager! senere, var hun her ikke lenger. Et helt liv, sånn. Poff. Eller som det egentlig føles: med bemerkelsesverdig stillhet. Som en uttrekning uten lyd, uten støy, bare vekk. En ordløs ikke utvisking, men uthvisking. Det blir så tyst når noen dør. Det blir så tyst.

Årets niende nyhetsbrev. Et brev eller en ode til mormor. Og da mener jeg ikke en sapfisk jævla strofe eller ti. Jeg mener en bokstavenes stille sang til et menneske som har etterlatt seg en blafrende stillhet.

 

Men hvor starter jeg?

Som jeg sa i kirken, der presten lot meg få taletid, der jeg så og ikke så utover kirkebenkene, mens jeg holdt meg til de nedskrevne avsnittene som var de en mast: hvordan oppsummere hele hennes betydning for meg? Det lar seg ikke gjøre. Og det er greit. Det er noen ting som skal ha lov til å bo bortenfor ordene.

Alt jeg kan gjøre, er å la ordene peke dit. Slik tenker jeg meg det. Jeg peker meg til betydningen hennes. Jeg peker meg mot mormors plass i et 37 år gammelt liv.

For en mormor låner noe av barndommens utstrekning, hun låner noe av barndommens tid og derfor har hun en umåtelig alder; hun har alltid vært her. Den dagen har ikke fantes, der hun ikke var der et eller annet sted, om det var i nabobyen da jeg var helt liten, om det var i byen vi flyttet til da jeg var litt eldre, om det var på en annen kant av landet da jeg utdannet meg – eller nå, de siste mange årene: uansett om hun var oppe i Norge et sted, mens jeg tusset rundt her nede hos danskene. Hun var der.

Nå er hun ikke det. Nå er ikke denne kvinnen som ble født i 1932 her mer. Hun som var av vestlandsk og sandefjordsk herkomst, datter av en hvalfanger og dennes kone. Hun som fikk tre barn, ni barnebarn og ti oldebarn. Inntil 2021 var hun her. Og hadde hun vært her litt til, ville hun blitt nitti. Ni tiår.

Hun ble 89. Eller som hun korrigerte oss: «Jeg er faktisk 89 og et halvt!»

Og når jeg skriver dette hører jeg et stille brus av motstand, og jeg vet ikke hvor dette bruset kommer fra, om det kommer drivende fra en burde-mentalitet, eller om det skriver seg fra en forventning som ikke kommer fra meg selv, men er prentet inn i meg, langsomt, stykkevis og delt, helt siden jeg begynte å sjokke rundt som guttunge: Hun var jo en gammel dame.

Til det er det å si: Joda. Og hva så?

Du kan ikke kvantifisere liv. Du kan ikke relativisere liv. Du kan ikke fjerne dødens brutalitet bare ved å peke på den avdødes alder. Og dødens brutalitet kan like gjerne være stille, den kan komme til en gammel dame fra Sandefjord og være stille som vinden, stille som nesten ingenting, stille som gresshoppene folk slutter å høre etter som de blir eldre, inntil det ikke er mer lyd, inntil det ikke er mer liv.

Jeg ser meg om etter trøst like fullt.



Et liv forvandles til anekdotene om personen som forsvinner før vi får sukk for oss.



Noen har sagt, og jeg kommer naturligvis ikke på hvem i farta, men noen har sagt at vi dør ikke før den siste personen som kjente oss dør. Jeg vet ikke, jeg. På den ene siden er det en slags sannhet i det. I like stor grad som svaret ditt på for eksempel dette spørsmålet: Hvordan så stua di ut da du var ti år gammel?

Vips, så er du der. Ikke sant? Men du er jo ikke det, likevel. Du er her. Du sitter her og leser dette, du er 44 eller 37 eller kanskje er du 63, men du er ikke ti år gammel, du er ikke i den stua, selv om du kan mane den fram, selv om den ligger et sted i grumset i minnene dine, selv om du kan hente den opp. Du kan ikke gå inn i den. Du kan ikke sette deg ned i sofaen der inne. Du kan ikke kjenne varmen fra den åpne terrassedøra uansett hvor mye du innbiller deg det. Du kan ikke høre stemmen som roper på deg.

Eller for å si det på en annen måte, som er det nærmeste jeg noensinne har kommet en oppsummering av hva det vil si å miste noen: You can’t put your arms around a memory.

Jeg brukte det sitatet i romanen jeg skrev om broren min da han døde. Det var sant, den gangen. Og det er sant nå. Jeg sammenligner ikke dødens måte; jeg sammenligner fraværet etterpå.  



Det er ikke ofte det betyr så mye for meg at jeg bor i et annet land. Eksiltilværelsen harmonerer godt med det meste i meg. Det plager meg når jeg drar fra Norge (hver gang jeg står og ser kjølvannet fra ferja bli lenger og lenger, mens fjellene blir mindre og mindre). Men det går over. Så fort jeg lander i mitt eget, her nede, her jeg bor, forsvinner det.

Men det er noen ganger. Som da beskjeden kom om at hun brått var blitt syk. At hun skulle dø. Da. Da går det ikke an å bo i utlandet. Da går det ikke an å ikke være der.

Omstendighetene ville ha det til at jeg skulle jobbe. I Norge. Omtrent da. Så jeg dro, og på dagtid, i fremmed by, leste jeg opp og svarte på spørsmål fra barn og ungdommer om boka jeg hadde skrevet. Og på ettermiddagen satt jeg på et hotellrom med utsikt til en gammel, rosa husmur og tenkte på mormor. Jeg forsøkte å tegne henne som ung kvinne, og jeg tenkte på livet hennes. Utstrekningen av det.



Jeg noterte, og hva jeg noterte har jeg ikke tenkt til å viderebringe her, men jeg konstaterte, for meg selv, der jeg satt med utsikt til gudsjammerlig husvegg, mens regnet silte nedover vindusrutene: Alle de ankomstene. Alle de gåturene. All pakkingen av klær, matpakker. All jobbingen. All husbyggingen. Alle de gangene hun har gått inn og ut av en bil, på vei et eller annet sted, eller på vei hjem, først alene, som helt ung kvinne, så, ganske snart, som ung mor, sammen med mannen sin, barna sine, og som voksen, som mormor og farmor, som en som kom i tospann med en annen gammel person, og da han døde, mormor på egenhånd. Oldemor. Mormor i en ny, mindre bil, mormor som fremdeles ankom, fremdeles kjente at nå skulle hun dra, og så gjorde hun det, og jeg konstaterte: All den våren hun har sett, all høsten, alle vinterdagene og alle svabergene, alle bladene som har falt mens hun har levd, alle blomstene som har spiret.



Vi blir jo borte til slutt. Alt vårt. En dag er det overstått, da har vi gjort alt det vi skulle komme til å gjøre. Sagt og ledd og grått og humret, kranglet og kjeftet og angret og jublet. Og mer enn jeg er lei meg for at jeg ikke skal se henne mer, er det en stemme i meg som forsøker å si, er jeg glad for at hun ble her så lenge. Se, også denne stemmen kommer rekende med trøst.



Den siste dagen vi var i Norge satt hun med min eldste sønn på fanget. Da det ble løftet opp et par mobiler for å forevige, sa hun til meg: «Kom og sett deg på fanget, du også». Det gjorde jeg. Jeg har kikket på bildet etterpå, under en uke etterpå, da hun allerede ikke var her mer, og da er det den lille kroppen hennes jeg ser, sammenlignet med min store; der sitter hun, midt mellom min sønn og meg selv, i lenestolen sin, og jeg satt naturligvis ikke tungt på fanget hennes, jeg bar min egen vekt, men jeg satt der likevel.



Senere den kvelden var jeg der igjen. Denne gangen med min yngste sønn. Vi visste og visste ikke at det var siste gang vi så henne. Ferja ventet dagen etter, det var skolen som ventet, skolen og huset som bygges, som jeg bygger, og det forsto hun, forpliktelser har hun alltid forstått, ja, oppmuntret til, og da jeg reiste meg for å gå klarte jeg å lure meg selv til at hun ville holde ut inntil jeg kom tilbake, fem dager senere. Hun døde dagen før jeg kom opp til Norge igjen.

Men denne kvelden. Da tok fant hun fram et papir. Det var noe hun hadde skrevet ned, hun husket ikke lenger sammenhengen hun hadde vært i, men hun hadde skrevet det ned. Og nå – uten dikkedarer eller nærmere forklaring ga hun seg til å lese. Hun kremtet, renset stemmen og fremførte til oss som satt i stua hennes, med sin umiskjennelige stemme jeg håper å beholde minnet om lenge, lenge:

Vårmorgen*
Kom, stå her nær meg.
Ser du lyset over åsene der, det sarte, litt sjenerte lyset
som toner himmelen myk, med en rand av fløyel.
Som smyger seg rundt tretoppene
og fortrenger skyggene.
Det er våren som våkner, strekker på halsen mens den
sakte gnir vinteren ut av øynene.
Det er våren som kommer på hesteskoføtter
og med en bukett blåveis i hånden.
Kanskje ikke med slik bråhast, kanskje snur den seg over på den andre siden,
tar seg fem minutter til …
Men, det myke lyset blir ikke borte, det strekker seg stadig nærmere, stadig sterkere
Vårmorgen – kom – stå meg nær!
 
*Jeg tror det er skrevet av Johan Falkberget (1879-1967).


Hvil i fred, kjære, kjære mormor.


Et litt annerledes nyhetsbrev er slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. November er rundt oss. Takk for at du leste.

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen


 

Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.