onsdag, februar 25, 2009

Vidunderbarna er tilbake!

Det var 1997. Jeg gikk på ungdomsskolen og var akkurat kommet inn døra hjemme. Skrudde på tv-en. MTV. En svart-hvitt-video. Grumsete detaljer. En mørklagt tunnel. Og så, spinnvill som få andre mennesker: Keith Flint kommer hoppende/dansende mot kamera. Han ser fullstendig delirisk ut, ravende gal, sprutende sinnssyk. Han roper: "I'm the firestarter!" Å, herregud, som jeg trodde på ham. Herregud så kul han var! Med en feit barbert stripe tvers over hodet, med håret pekende til værs på hver sin kant. Den dagen ble jeg frelst. Og det var vel en slags britisk antikrist som gjorde den jobben. Kort tid etter banket jeg på hos familiens frisør i nabohuset til besteforeldrene mine. Om hun kunne tenke seg å klippe meg? Hun dro på det, mora mi var jo ikke med meg. Men jeg smilte uskyldsrent. Og hun sa ja. Vel innenfor satte jeg meg til rette på en pinnestol på kjøkkenet. Hun sa: Hvordan vil du ha det?

Hehe. Jeg svarte med å dra opp et krøllete ark med utskrift fra nettet. Du kan jo gjette hvem som var avbildet og hvordan han så ut. Sånn, sa jeg. Frisøren, min mors uskyldige venninne, glippet med øynene. Så fra bildet til meg og tilbake igjen. Sa: Sånn? Jeg nikket sakte. Akkurat sånn. Hun ville vite om jeg hadde fått lov hjemme. Å ja, sa jeg. Selvfølgelig har jeg det. Tjue minutter seinere gikk jeg inn på nabotomta, til mormor og morfar. Jeg la bak meg en gråtende frisør som angret bittert på svenneprøven. Jeg ringte på. Mormor kom ut. Jeg sa ingenting, bare dro av meg lua. Den dagen skjønte mormor at barnebarnet kanskje ikke var helt som det skulle være, ikke helt som hun hadde tenkt seg det i hine hårde dager.

For jeg så jo helt jævlig ut. Med en bred barbert stripe fra panne til nakke, med en vinterbleik isse lysende mot henne. Håret til værs på hver sin kant. Jeg skal ikke gjengi hva mormor fikk sagt. For det var uheldig, det har hun siden innrømmet ved flere enn én anledning. Nå har det gått over ti år. I mellomtida har mye skjedd og jeg trodde The Prodigy var ute av spillet for lenge siden. Jeg var på konsert med dem i Oslo i 2005, for gamle dagers skyld, og jeg ble så skuffet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Men nå, venner! Nå er de tilbake. Og de har skjerpet seg. Dykket ned i samplearkivet, tatt seg god tid, funnet tilbake til røttene sine, ravescenen i Braintree, Essex, London tidlig nittitall. Og fy faen så kult det er! La meg ydmykt få anbefale "Invaders Must Die" av hele mitt ustadige hjerte!

lørdag, februar 21, 2009


Det skulle være fastelavensfest på universitetet. Jeg fikk tilbud om å kle meg ut som kanin. Men man kan jo naturligvis ikke helt uproblematisk kle seg ut som en kanin i min voldsomme alder. Så jeg surfet på nettet etter noe som kunne piffe opp kostymet. Til slutt fant jeg et bilde av den godeste Heath 'The Joker' Ledger. Det sa bang med det samme.

fredag, februar 20, 2009

Kødder du med meg?


Uten omsvøp må jeg få lov til å si at jeg allerede nå har sett årets nedrigste film. Jeg har sett en film som var så gjennomført elendig at jeg ikke trodde mine egne øyne. Uten videre dikkedarer må jeg få tilføye at jeg er genuint skuffet. Ikke bare på grunn av filmen, men også på grunn av mottagelsen den har fått, ikke bare i utlandet, men også i Norge og i Danmark. Det skal nevnes at den har fått enkelte kritikere til å lansere innvendinger, men la oss være ærlig: mer enn den har fått pes, har den møtt meningsløs panegyrikk.

Jeg snakker om The Curious Case of Benjamin Button. Ja, jeg snakker om Oscar-favoritten, filmen som er nominert til hele tretten statuetter, inkludert den i kategorien beste film. Jeg snakker om den stjernespekkede spillefilmen som lar Cate Blanchett og Brad Pitt bergta publikummere verden over med sine alderdommelige glansnumre – og sin ungdommelige yrhet. For ikke å snakke om de middelaldrende plagene. Puh, man skulle tro en slik film i det minste var smekkfull av underholdningsverdi. Man skulle tro det var Hollywood som slo på stortromma etter en heller laber periode i filmbyen. Ja, man skulle i det hele tatt tro.

Så hva er det du får se? Å ved Gud i Amsterdam: Du får se det største makkverket av en storproduksjon som har fått kinodistribuering på mange år. Ved Gud i London: Det er det mest sentimentale, gjennomskuelige, utroverdige klissklasset av en film som er blitt lansert siden … ja, jeg ikke vet jeg. Gud i Stockholm, for en film. For en film. Javel, tenker du kanskje, men hva skyldes denne reaksjonen? Er ikke filmen velprodusert? Har de ikke benyttet effektmakere fra topphylla, skuespillere med ambisjoner like store prestasjoner og i det hele tatt?

Jo. De har det. Dette er Hollywoods stortrommeskinn i aksjon. Dette er det nye årtusenets Forrest Gump. Det er Brad Pitt. Det er Cate Blancett. Det er storslåtte scener, vakre omgivelser, det er effekter man kan sikle av, det er kort sagt ikke helt til å fatte at de har klart å blande alle de separat sett gode ingrediensene sammen til et bakeverk som smaker surdeig og jord. Hva med historien, spør du kanskje. Ja, hva med den? For filmen har naturligvis et plot. Det dreier seg kort fortalt om et menneske som av en eller annen grunn, som for øvrig aldri blir helt klargjort, får reversert sin aldringsprosess. Han fødes som en knøttliten olding, dør som bittelite spedbarn. I og for seg en spennende tanke. Men så er filmen også løselig basert på F. Scott Fitzgeralds talent.

Det er bare så synd at filmskaperne har klart å ødsle det bort. Det slår meg at de som har laget filmen må ha overført den reverserte aldringsprosessen på et kurs de har vært på. I stedet for, som på de fleste historiefortellingskurs hvor man fokuserer på show don’t tell, har de fått gullkantede diplomer hvor det står tell don’t show. Hvis du er av typen som liker å nyte en helaftensfilm ikke bare for avkoblingens eller husfredens skyld, men også fordi du liker å klø de små grå litt, må du for alt i verden ikke se denne filmen.

The Curious Case of Benjamin Button er så gjennomsyret av gledesdreperi at det er en skrekk å se den. Du blir nedtrykt, du får arr på netthinnene. Du kaster ærlig talt bort tre timer av ditt liv. For du kommer ikke til å tenke én ny tanke. Ikke få ett nytt innfall. Du kommer ikke til å drømme deg bort. Du kommer ikke til å bli innlemmet i andre perspektiver. Du smiler ikke en eneste gang. Nei, du vil gråte. Ikke av historien i filmen, men av hvor totalt og fullstendig, hvor absolutt og fantastisk dårlig den er. Kjære leser, gjør deg selv en tjeneste: Ikke.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.