onsdag, februar 16, 2022

Det er alltid rasfare på denne vegen (1/2022)

 

«Is there no way out of the mind?»

Sylvia Plath, amerikansk forfatter (1932-1963)

Og så sitter jeg her, da, på et hotellrom i Bergen med en 0,4 Hansa ved siden av pc-en på den fasjonable stålplata de kaller skrivebord, det er visst et designhotell, og jeg har trasket rundt i byen så jeg er helt mør i fotsålene, tråkket rundt, har jeg, uten retningssans og geografisk knowhow, som var jeg sluppet rett ned fra himmelen, midt i byen, der det er som trangest, så jeg skulle vite minst mulig, men bare kikke rundt meg, bare se, se de gamle trebygningene som slåss om oppmerksomheten med alle fasadene av stål og glass og betong som vil bli stående som et humørløst minnesmerke etter vår tid; jeg har gått og gått, har jeg, for å danne meg et bilde av denne byen jeg ikke kjenner, aldri har kjent, sikkert aldri komme til å bli ordentlig kjent med, det får så være, det finnes andre byer i Norge, det er andre byer i verden.


 
Og før jeg kom hit, gjorde jeg meg noen notater. Jeg skrev dem ned delvis i en notatbok jeg pleier å ha med meg rundt, dels på mobilen, tegn for tegn, mens jeg satt oppe i metallfuglen som tok meg fra Danmark og hit opp, og dette skrev jeg:

Jeg elsker synet av Norge ovenfra. Aldri vet jeg bedre hvor jeg kommer fra, enn når jeg plutselig ser det sånn, landet. Fjellene. Snøkledde, karrige, bestandige. Først og fremst det: så veldig bestandige.
 
Jeg ser hvor liten infrastrukturen er. Så smått det er, det vi har holdt på med og holder på med. Veiene. Gårdene. Industriområdene. Jordene. Og hvor mye av det andre som ligger der både når vi legger merke til det og når vi ikke gjør. Vannet. Elvene. Den taggete kysten. Fjellene, dalene, søkkene overalt. Alderen, overalt den: Alderen.

Grusveiene, asfaltveiene, motorveiene, de ante fjellstiene. Og de imaginære fjellstiene. Sjøene. Fjellvannene. Mørkeblå, til randen dekket av tett gran. Helt ned til breddene. Det åpne ytterst mot havgapet, horisontlinja. Den gode plassen. Alt dette: det åpne.

Det velkjente. Alle kjøreturene. Alle folka. Alle stedene. Husene. Minnene. Og alle de ukjente, disse menneskene med liv jeg ikke vet noe om, men ser sporene etter, det blir aldri mer riktig enn hva Ole Paus en gang sa: Widerøe er ikke et flyselskap, men en tilstand i mitt sinn.



 




Jeg satt og så ned på bygningene. Husene våre. Fjøsa. Jeg så industritomtene med sine øde parkeringsplasser, nei, her og der sto det parkert et par enkelte biler, liksom i klynger, og en og annen enhjørning, selvfølgelig, som hadde insistert på å filmstjerneparkere for seg selv. Jeg satt der og så til jeg ble skakk i nakken, og forsøkte å knipse bilder med mobilen, alt mens jeg tenkte tanken: Ta vare på dette vakre, dette magiske, synet av jorda sett ovenfra. Fra tid til annen ramler jeg over artikler der de har intervjuet tidligere astronauter, og de har dette til felles: Synet av den blå kloden har gjort noe med dem. Nå har jeg aldri vært så høyt oppe, og så høyt opp kommer jeg vel heller ikke (det nærmeste jeg har kommet er å snakke med Buzz Aldrin i London; det var nærme nok for min del), men likevel: Det gjør noe med meg, å sitte slik, glidende over landskapet langt der nede, det fyller meg med noe som ligner håp.





Jeg var i Bergen, men nå er jeg hjemme igjen. Sa mannen med to hjem. Slik er det. Jeg er i Danmark, og jeg tar opp mobilen og ser på bildene, som jeg tok, sittende vridd mot himmelens koøye til venstre i sete 4A, og de er jo ikke magiske, de er i høyden ordinære, slik fotografier bare sjelden, sjelden kan fange alt det øynene kan, for det er jo ikke bare øynene som ser, vi ser med hele systemet.

Det var litteraturfestival i byen. Temaet var «støv». Støvet som virvles opp, støvet alle vegne. Stjernestøv, to dust som engelskmennene sier om døden – eller støvet fra en kultur i oppløsning, som introduksjonen lød til Vanessa Springoras bok Samtykket.

Hva jeg hadde med støv å gjøre, er jeg ikke helt klar over. Men jeg var invitert til å møte ungdommen og snakke om La oss snakke om 22. juli. Som jo var i tråd med bokas tittel, for å si det slik. Det er like kult hver gang, å høre hva de spør om og forsøke å komme med noen oppriktige svar (og nå kan jeg jo liksom det, med boka i hånd). Men bortsett fra det? Bortsett fra det skulle jeg ikke noe der, bortsett fra det var jeg overlatt til de bergenske gatene.

Og fjellsidene. Ikke minst dem.

Så jeg snørte på meg løpeskoene, ba om gode råd til hvor jeg kunne løpe, og så løp jeg.

Som en annen turist måtte jeg opp til Fløyen. Banen opp var stengt (det sto øst-europeiske arbeidsfolk og banket og svor, så jeg, der jeg løp forbi), så jeg støttet meg til Google Maps og tilfeldige forbipasserende; det er en hel bråte gater som leder til en gammel brannstasjon, og den måtte jeg finne, hadde jeg latt meg forstå, om jeg skulle komme til topps.

Og så.

Etter å ha løpt en halvtime. Så endret alt seg.

Plutselig lå snøen der. Plutselig var stien helt hvit. Det begynte å hagle. Vinden var sur fra havet, isnende og gjennomborende, og jeg løp videre, stoppet ikke, men fortsatte med mine asfaltløpesko fra Danmark, jeg spant meg oppover.

Halvveis løp jeg forbi en gammel dame med langrennski. Det var ikke all verden til føre, tenkte jeg, der hun staket seg oppover med sånn bitteliten rød Fjällreven-sekk og noe som lignet nikkers, men hun visste nok akkurat hva hun gjorde.

Jeg kom opp, så høyt opp jeg mente var forsvarlig påkledningen tatt i betraktning (det er ingen skam å snu). Da hadde jeg tatt meg opp lange, seige bakker, forbi fjellheng med advarselsskilt om rasfare («det er alltid rasfare på denne vegen», jo takk du), forbi isgrå, stivnede fjellvann.

Jeg trakk pusten så dypt inn jeg kunne. På nedturen løp jeg forbi Norges største tre. En sikagran plantet i år 1900. Høyde? Over femti meter. En solid rugg i skråningen.

Og jeg tenkte, der jeg løp nedover på tynnere og tynnere snødekke, at det finnes ikke grenser for hvor fantastisk det er å løpe sånn, plutselig fri, når ingen gjøremål er presserende, ingen oppgaver haster, bare magefølelsen og kondisjonen setter grenser. Frihet. Hundre prosent.

Senere på kvelden. Tilbake i Bergen sentrum: Jeg hadde sikret meg en billett til én av postene på programmet. Den danske forfatteren Claus Beck-Nielsen, som han tidligere het; nå kaller han seg Madame Nielsen, skulle – i anledning at det er femti år siden David Bowie ga ut Ziggy Stardust and the Spiders from Mars – tolke sanger fra hele Bowies karriere sammen med den danske jazzpianisten Simon Toldam.

Hvis du ikke kjenner til Madame Nielsen, og vil lese noe som røsker tak i selv den tøffeste sjel, foreslår jeg at du starter med boka Claus Beck-Nielsen (1963-2001) der Claus Beck-Nielsen tar farvel med seg selv. Den er helt hinsides god. Soleklart noe av det beste som er skrevet på dansk.

Og her sto han, altså, på scenen i Bergen. Som kvinne. Eller mann. Eller skjelett, for det er som om han nærmest har rippet seg selv for alt som ikke er felles for oss alle uansett kjønn: At vi har bein under huden. Kunne han synge? Nja. Og ja. Og nei. Og det spilte ingen rolle. Han skrek og laget strupelyder, mens pianisten la ned den ene vakre tonen etter den andre. Jeg har ikke fordøyd det ennå. Men jeg er glad jeg var der. Det var rørende.




 
Dagen etter. Oppe i flyet igjen. Fjellplatået som mikroskopisk langt der nede idet Canadaair-flyet sirkler seg inn på riktig kurs mot Kåbenhagen. Så smått da, dette storslåtte.



Jeg lurer noen ganger på om det alltid har vært slik. At det er foreldres lodd i livet å bekymre seg over verdenssituasjonen. Det er som om det er rasfare overalt på nyhetene i våre dager (om vi først klarer å bla oss vekk fra OL-stoffet), som om verden holder pusten, som om det er så skjørt alt sammen. Det er lett å få følelsen av at det finnes en konsensus, eller er i ferd med å bygge seg opp en konsensus, om at verden nå står på vippepunktet i forhold til å plaske tilbake til gamle synder med krig og elendighet, også her i Europa. Det rasles med sabler og antiluftmissiler, og jeg tenker: Har det alltid vært bekymrende å være voksen?

Si på søttitallet. Eller før; krigen. De som var foreldre under krigen må ha vært nervøse fra de sto opp i otta til de la seg bak blendingsgardinene. Og søttitallet? Jo, olja kom, men verden var kjølt ned til kald krig. Kanskje var ’80-, ’90- og ’00-tallet de tretti årene vi fikk – her i vår del av verden må vite – der det hersket virkelig fremtidsoptimisme og ro?

Noen ganger er jeg i 2012-humør. Jeg vet ikke om du har sett den, men det er en katastrofefilm der verden går under, og en siste rest av menneskeheten (samt diverse kunstskatter og andre artefakter) blir forsøkt reddet i moderne utgaver av Noas ark; digre, futuristiske menneskehangarlignende skip lagd oppe i Himalaya-fjellene et sted. Gi meg en god katastrofefilm, sier jeg. 2012 er en av de beste. Og hvorfor? Det er ikke fordi alt går til helvete, det er aldri gøy, det er fordi det finnes håp i den. I valgene noen av karakterene alltid gjør, valg som rekker ut over dem selv, valg som favner andres menneskelighet, beskytter den, som var den verdifull. Som var den det mest verdifulle vi har.
 




 
Den siste tiden har jeg oppdaget en Netflix-serie som har noen av de samme kvalitetene. Det var tilfeldig at jeg klikket meg inn på den, og nå er jeg oppslukt. Den heter Snowpiercer. Den er basert på to ting som er gått forut: den ene er filmen med samme navn, fra 2013, laget av koreanske Bong Joon-ho. Jeg har tidligere nevnt ham, og han burde nevnes flere ganger, for maken til filmskaper! (Se Memories of Murder eller Parasite, så skjønner du hva jeg mener). Det andre forelegget er den grafiske romanen La Transperceneige skrevet og tegnet av franskmennene Jacques Lob og Jean-Marc Rochette i 1982. Settingen i serien er denne:
 

Snowpiercer er satt syv år etter at verden ble til en frossen ødemark, og følger restene av menneskeheten, som bor i et kontinuerlig kjørende tog som består av 1001 vogner som sirkler rundt kloden, 2,7 revolusjoner i et år (133 dager for å fullføre en revolusjon). Bygget av milliardær Wilford, er toget stivt skilt etter klasse, med passasjerer fanget i en revolusjonerende kamp mot det strengt pålagte sosiale hierarkiet og ubalanserte tildeling av begrensede ressurser. Serien stiller spørsmålstegn ved klassekrigføring, sosial urettferdighet og overlevelsespolitikken ombord på toget.




 
Og jeg er sugd inn, altså. Serien har ikke fått de beste kritikkene i verden, men som det noen ganger er, er det gjemt gull som kritikerne tilsynelatende ikke har fått øye på. Jennifer Connelly gjør en stjernejobb som sjef for Hospitality-tjenesten om bord, de ansatte som sørger for at det hele går så smurt som det kan gå. Jeg er hektet uansett om anmeldelsene har vært lunkne, serien gir meg omtrent akkurat samme følelse i kroppen som jeg fikk første gang jeg leste Nineteen Eighty-Four av George Orwell.

Det er denne følelsen av at noe er på spill. Noe veldig, veldig verdifullt. Noe vi må passe på. Alle sammen, uansett om vi befinner oss i Danmark, Norge eller midt i Europas fattigste land - og holder pusten.  
 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: