søndag, mars 22, 2020

Brakkepsyke

 

In three words I can sum up everything I've learned about life: it goes on.
- Robert Frost (amerikansk dikter, 1874-1963)


BRAKKESYKE ELLER BRAKKEPSYKE - DET ER SPØRSMÅLET!


 
Fra den ene dagen til den andre. Så ble sløret trukket vekk og de barske realitetene kikket oss i hvitøyet. Sånn er jo livet, men for det meste slipper vi å forholde oss til at det rent faktisk forholder seg slik; for det meste er vi beskyttet av en slags hverdagens døs, som innimellom blir skvulpa litt i. Men så snart det blir snakk om liv og død, er det som om en eller annen jævel røsker alle forbehold vekk. Fred være med alle de som har måttet bøte med livet.

Og vi andre? Vi blir jo smertelig klar over at også vi er dyr, da. Brakkesyka, eller the cabin fever som de kaller det, er en annen måte å si "nå går jeg på veggen". Vi blir jo litt spesielle, noen og enhver av oss, når vi blir begrenset på denne måten. Å ikke kunne. Fordi. Da kan veggene med ett se faretruende smalnende ut.

Men så har du meg, da. Fordi vi bygger hus, har jeg bodd i en fordømt brakke (bevares; tre brakker med alle rettigheter; en slags interimistisk leilighet på landet; jeg klager ikke) i ... jeg tør nesten ikke si det, fem og et halv år nå. Etter hvert har jeg altså bygd opp en slags brakkepsyke. Så får det være et åpent spørsmål om det betyr at jeg er ekstra utsatt nå - eller om jeg er så godt vant, at det ikke spiller noen voldsom rolle. Ett er sikkert: Jeg blir helvetes rastløs!

Derfor ønskes De herved velkommen til månedens andre utgave av Månedens Marthinsen! Og kjære leser: Hva gjør du for å utholde status quo? Går du på veggen? Nyter du det? Har du oppdaget at Ludo faktisk har en del å by på? Do tell me!
 

FAST SPALTE: SNACKS FRA ARKIVET:



Etter å ha vært journalist hele mitt voksne liv, har jeg et innholdsrikt og broket arkivskap stående med intervjuer og reportasjer. Og selv om det er alle avisers skjebne å bli innpakningspapir for fisk, gjelder ikke helt samme regel for ting som har havnet på nettet. Så jeg tillater meg å dykke dypt:


 
Og denne gangen slår jeg mange fluer i et smekk. 1) Det handler om Virginia Woolf. Alle burde ha et forhold til Woolf. Bare fordi. 2) Jeg sprer en (idiosynkratisk) fortolkning av en av de beste filmene som finnes - "Good Will Hunting" med Matt Damon og Robin Williams. Og 3) Jeg gjør deg det som i mildt og godt lys kan kalles en tjeneste - i disse tider hvor du sikkert også kjeder deg innimellom; det slipper du, du kan bare lytte til essayet mitt om Woolf!

Altså: Her finner du essayet mitt om Virginia Woolf, feminisme og en av verdens beste filmer som podcast - og her kan du lese det, om du ikke orker å få stemmen min så tett på som inn i øregangen (say wut?). Skulle det vise seg at du likte podcasten, finner du jaggu flere her - eller i appen du vanligvis plukker podcaster i.
 

FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER:



Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? Prøv disse:  
  • Av en eller annen grunn står internettradioen vår alltid på jazzkanalen. Og du vet åssen det er med jazz: Noen ganger kan du være heldig og ramle over ei perle, som får det til å svinge selv klokka altfor tidlig en tirsdag morgen. Andre ganger får du improjazzen midt i fleisen. Her har du det jeg ville våge å kalle en av de største perlene som finnes: Ramsey Lewis Trios "The 'In' Crowd" fra 1965.
  • Jeg benytter jaggu anledningen til et aldri så lite nikk til gode, gamle Morten Abel og hans "Hard To Stay Awake" fra det som forblir en av de beste norske platene jeg vet om, "Here We Go Then, You And I" fra 1999.

SKIFTENDE SPALTE: MORALSK RIKTIG ELLER GALT?




Å kalle meg en trehugger er når alt kommer til alt ikke helt skivebom. Jeg elsker trær. Jeg er en av dem som var hellig overbevist om at trærne er kvikke og følsomme lenge før Peter Wohlleben kom med sin (nokså langdryge, men interessante) Trærnes hemmelige liv.

Og så er jeg en tretyv. Jeg tar trær. Fra Norge til Danmark. Furutrær. Bjerk. Blodbøk. Om det er fordi jeg tillater meg selv å pensle inn på et moralsk sidespor i ny og ne, eller fordi det bare er rett og rimelig, vet jeg ikke. Saken er denne: Jeg løper. I går løp jeg min faste ti kilometersrunde i skogen like ved heimen. I lang tid har jeg vært på utkikk etter Treet. Det som skal stå på tunet, det jeg skal kikke på når årstidene skifter.

Det er jo ikke mitt. Det skjønner jeg. Men der står det, i denne enorme skogen - og det står sånn til at det er grodd opp faretruende tett på stien. Med andre ord: Det er - tenker jeg - bare et spørsmål om tid før det blir fjernet med en ryddesag.

Så om jeg ikke har juridisk lov til å grave det opp og gi det nytt liv, har jeg ikke i det minste en slags moralsk rett? (Svar gjerne, selv om spørsmålet naturligvis er retorisk!)
 
Ålreit. Dett var dett for denne gang. Om jeg ikke lar høre fra meg mer i løpet av mars, kan du se fram til et nytt nyhetsbrev i april. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!

Alt godt,
Thomas

fredag, mars 13, 2020

Keep calm and call Batman (3/2020)

 

Alt er en overgang, sa reven. Han ble flådd.
Gammelt norsk ordtak


ET LUKKET LAND


Våren, vet du. Det var den jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive om i månedens nyhetsbrev (forresten: månedlig, er ikke dét egentlig litt uambisiøst? Eller er det akkurat passe?). Og våren kom, den. Våren skuffer jo sjelden. Mars seilte inn på kalenderen etter skuddårsdøgnet.

Og så. Så kom koronaviruset hit også. Og nå? Joda, våren foregår ute. Fuglene er tilbake. Det kvitres og skvaldres i buskene. Knoppene står så smått på spreng. Men det er jo ikke våren vi snakker om, når vi tør møtes. Det er koronaen. Plutselig var verden mye mindre enn vi trodde. Kina er naboen vår. Wuhan er en millionby som like gjerne kunne ha ligget i Skandinavia.

Omtrent to sekunder etter at vi hadde hørt den danske statsministeren Mette Fredriksen gro inn i rollen som landsmoder i krisetid, så vi på hverandre: Kanskje vi skulle kjøpt litt kaffe? Og det mest nødvendige? Jeg dro til butikken.

Det er en setning så uskyldig som noen. Men la meg få si at det ikke var noe særlig hverdagslig over den scenen som møtte meg, der jeg svingte inn foran Netto-butikken et kvarter før stengetid. Parkeringsplassen var tjokka full. Og inne? Der var det både ragnarokk og Hver Mann For Seg Selv mellom reolene. En nokså tykkfallen mann svingte uelegant rundt på to handlevogner. Den ene fylt til over kanten med toalettpapir. Han skulle vel hjem og drite. Han skjøv vognene foran seg mens svettedråpene perlet på panna hans. Når han smilte, var manien bare et par knepp unna. En annen mann skjøv et brett – et helt brett! – med poteter på glass til seg fra hyllene. Og slik kunne jeg ha fortsatt. Køen fortsatte til den andre enden av butikken. Jeg stilte meg opp ved melkeskapene og tenkte: Nå har jeg sett dette også.

Danmark er lukket som Norge er det. Og jeg tenker at er det én eneste ting vi kan gjøre, så er det å ha ta hensyn til hverandre. Huske at dem bak oss i køen også skal ha brød og melk. Og ellers? Gjøre som britene. Keep calm and carry on.

Eller altså: Keep calm and call Batman. Nå er det tid for nyhetsbrev!
 

FAST SPALTE: GULLET I GRÅSTEINEN PÅ SKJERMEN:



Vi har alle vårt, heter det seg. Akkurat nå er Netflix min dealer. Her om dagen tok jeg meg selv i å tråkke meg gjennom Transformers-filmene av alle ting. Hvor kom den innskytelsen fra, liksom? Uansett: Her har du tre tips til når du har brukt en halvtime på å flikke gjennom utvalget og ikke blitt klokere:
 
 
Plutselig en dag satt jeg der, mør etter å ha bygd hus hele formiddagen, og skulle spise lunsj. Jeg trengte å se noe annet, møte en annen virkelighet. Og da seilte denne gamle herligheten inn: "Jakten på Rød Oktober". Det er lenge siden jeg har blitt så glad for et gjensyn, men så er Sean Connery ikke akkurat hvem som helst heller, da. Se den om du vil hygge deg med skotten - og med en forbausende ung Alec Baldwin.
  • "The Meg". Hovedrolleinnehaver: Jason Statham. Jeg sier ikke mer. Den er akkurat som du tror den er.
  • "The Loudest Voice" på HBO. Jeg har ikke selv sett denne serien, men en av nyhetsbrevets faste lesere (hei Erik!) har skrevet inn og anbefalt den på følgende vis: "Bli skremt av virkelighetens realiteter i USA. En god dose kritikk av kapitalisme, media, fakenews og masse #metoo. Tegner et bilde av hvordan USA ble The Divided SA og til slutt fikk diktatur med Trump'ern i førersetet". Det lover jo godt!

FAST SPALTE: FRA BØKENES VERDEN:



Jeg leser hele tida. Om det er på shampooflasker, på mobilen, i bilen, you name it: Alltid. Det betyr at jeg også bestandig holder på med minst fem bøker. Noen av dem er bedre enn andre. Som for eksempel:

  • "Hjemmefronten" av Kari Hotakainen. Joda, han er finne. Og ja, navnet er knisbart. Kari! på en mann, du! Men forfatteren er ikke til å kimse av, av den grunn. Den handler om det moderne menneskets trykkammer av en tilværelse. Om når krigen entrer heimen. Han vant Nordisk råds litteraturpris for den i 2004. Gøy.
  • "Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen" eller "Roman 2019" av Dag Solstad. Vriompeisen Solstad møtte den sedvanlige mer eller mindre fortjente hyllesten for den siste boka om den fhv. kemneren og kriminelle Bjørn Hansen. Nå har jeg brukt de siste nettene på den. Det kan du også gjøre, selv om det når sant skal sies finnes bedre bøker fra Solstads hånd. Jeg tør nesten love deg at du kommer til å knegge av latter minst én gang.

FAST SPALTE: ØRENES DØGNFLUER:



Du har også hørt de samme godbitene så mange ganger at ørene protesterer? Prøv disse:  
  • Det blir bare én sang denne gangen, til gjengjeld har den en irriterende evne til å snike seg inn, selv om man egentlig ikke er typen som hører på slike sanger. Det hjelper naturligvis at den er anbefalt av en gammel venn: "Candlelight" av Jack Savoretti.
  • Send gjerne musikkforslag, for jeg begynner å bli lei av alt jeg hører på, kjære leser!

MÅNEDENS ANBEFALING: GJØREMÅL I KORONAENS TID:



 
Ålreit. Vi skal huske hånddesinfeksjonssprayen og i det hele tatt holde oss langt unna hverandre. Men vi kan da gjøre litt, vi som ikke sitter i karantene, for å holde unntakstilstanden ut? Og for dem blant oss som er småbarnsforeldre - er det ikke til å stikke under hverken stol eller sofa at enhver stue kan bli litt liten etter ørten timer med muttern & fattern. Ikke går det an å arrangere playdates som det å leke med noen så pent heter i våre dager. Men ut kan vi vel gå! Å jada. Ut kan vi gå.

På bildet: vårt yndlingssted Drejet utenfor Faaborg. Et fantastisk sted. Den lille røde flekken er min eldste. De andre to? Ivrig opptatt med å pælme stein i vannet og på faren sin. Så finn en naturperle. Inviter et vennepar med kids, eller familiemedlemmer med arvinger, og gå ut. Hold avstand, selvfølgelig. Men gjør det sammen. Det må være lov.
 
Ålreit. Take care now, bye bye then, som en viss nydelig person ville ha sagt det. Om du liker det du leser, blir jeg glad. Om du liker det så godt at du sprer ordet, blir jeg bittelitt gladere. Og om du har synspunkter, blir jeg nesten lykkelig. Lest noe bra? Hørt noe bra? Sett noe fint? Gi meg et hint!

Alt godt,
Thomas

MARTHINSEN er et nyhetsbrev om bøker og andre bra ting i tilværelsen. Det blir kuratert av forfatter og journalist Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i DK.

Tidligere utgaver av nyhetsbrevet finner du her.

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: