fredag, februar 05, 2021

Om et kastanjetre, remakes — og Omar Sy (2/2021)

 

”Det finns saker man måste göra, även om det är farligt.
Annars är man ingen människa utan bara en liten lort
"

Astrid Lindgren, magisk svensk forfatter (1907-2002)
 
Oi. Så var januar over, gitt. Vi blir jo eldre, alle sammen. Årene feier forbi. Det var sant, det de snakket om, de voksne den gang. At bare vent, du. Tida? Tida kommer til å fly, nei den kommer til å skøyte forbi! Der går du saksebein opp bakkene på kladdeføre, mens tida kommer fossende bak ryggen på deg. Og det er jo litt rart at det allerede nå bare er elleve måneder igjen av dette året. Nåtida, hvor blir du av, liksom?

Velkommen til februars nyhetsbrev!

SIDEN DEN FØRSTE gangen vi så gården, sto kastanjetreet her. Vi la ikke spesielt merke til det, parkerte bare bilen vår under greinene på det. Ikke var det stort å se heller, egentlig, for det var mars rundt oss. Mars – og kalde, nakne greiner. Krokete, javisst. Men hvem legger vel merke til et tre i dvale når man kommer kjørende fylt av forventningen, fylt av spenningen: Kan vi bor her? Akkurat her? Er dette oss?

Vi kjøpte gården. Gikk virvlende rundt nede på jordene med utslåtte armer. Jeg, oppvokst i et lite rekkehus utenfor en av vestfoldbyene, kunne jeg kalle meg gårdeier? Så langt hjemmefra? På fremmed jord, så å si? Det kunne jeg.

Det gikk noen måneder. Våren kom, sprengte seg vei gjennom usynlige årer. Så var overtakelsesdatoen der. Og da så vi det. At noe var på vei i dette kjempetreet som sto så tett på bygningene. Store blader var i ferd med å folde seg ut. Vi overtok gården 1. mai. Fire dager senere kom vårt første barn til verden.
Han var ikke gammel da vi tok ham med til gården for første gang. Vi bodde et annet sted, men allerede hadde jeg begynt å tenke mer på gården, som om den sugde meg til seg, som om en stille hviskende stemme sa: Her. Det er hit du skal. Det er hit dere skal. Jeg kan huske jeg skiftet bleie på sønnen min i ly fra det store kastanjetreets mørke krone. Lysene, som man kaller dem, blomstene på kastanjer. Som digre, luftige klokker langt der oppe over hodene våre.

Året etter skulle vi i gang med å gjøre eiendommen klar til oss, tør jeg kalle oss en moderne familie? En som ikke kunne flytte inn i et bondehus det ikke var gjort mye med siden 1600-tallet, bortsett fra et stille forfall som setter inn i skyggene av mennesket? Gården, med det gamle huset og den falleferdige låven vi skulle rive, for å bygge nytt. Skogholtet ved veien, jordene, eller åkrene, de var fulle av knallgule rapsplanter. Vi leide en maskin, som førte oss opp til de tjukke greinene. Vi var nødt til å beskjære det store treet. Greinene hang faretruende lavt, faretruende tungt. Vi beskar. Greinene drønnet i bakken. Da vi var ferdige, sto treet som verdens største brokkoli sett fra veien. Og det var sånn vi omtalte det. Som verdens største brokkoli.

Fuglene søkte tilflukt i det. Gjemte seg mellom mørkegrønne greiner og hvite lys. Treet forsøkte å lege øynene som var kommet på det etter beskjæringen, det la årringer til årringer. Etter hvert fikk vi to unger til, mens vi et stykke unna gikk i gang med å bygge hus. Alltid sto treet der. Vi lærte oss å like det også om vinteren, da det sto der taust med sine eldgamle greiner. Og om våren? Når mai kom? Da fikk vi vår egen katedral å gå under. En katedral, sier jeg. Jeg vet ikke hvor mange bilder jeg har tatt av det treet. Jeg husker en natt vi var våkne, mens ungene lå og sov. Det skulle være solformørkelse. Jeg fanget den mellom greinene. En annen natt? En blodmåne. En sjeldenhet. Fanget like til venstre for det store, tyste treet.

Når jeg skriver dette, er det januar rundt meg. Ni år er gått. I dag har jeg stått under treet og kikket opp på de digre, nakne stammene for siste gang. Stemningen er som i en begravelse. Trefelleren og hans sønn kom med sollyset, da det klatret over åskammen i øst. Det tok ikke lang tid før de gikk i gang. Når jeg kikker ut av takvinduet mitt fra kontoret nå, ser jeg den siste stammen mot skyene på himmelen. Snart er også den lagt ned. Snart er det ingen ting igjen av kjempen vår. Falt har den, på vår foranledning. Etter vårt ambivalente ønske. Hvem kan vel med letthet felle et tre som er dobbelt så gammel som en selv? Hvilken forakt for tid, for liv er vel ikke det? Men samtidig. Hvilke foreldre kan ha et gammelt, farlig tre stående med så mange barn løpende under?

Hun har et barn i magen denne gangen også. Det er vårt fjerde. Det blir det første barnet som ikke får sove i skyggen av det store, skyggefulle treet. Vi planter noe nytt, sier vi til oss selv. Men saken er at vi har valgt å ta livet av et tre som har vokst seg gigantisk siden det ble plantet en gang på sekstitallet. Uansett hva vi planter, blir det ikke like stort, like majestetisk. Livets gang, og snart er det fire barn som løper rundt her på gården, tre av dem med et minne i sjelen av dette treet. Lysene i mai. De fem stammene om vinteren. Jeg har heldigvis tatt vare på kastanjenøttene. Jeg har et badekar fullt av dem, i det gamle bondehuset. Jeg håper noen av dem overlever vinteren.

Så planter jeg dem i mai. Jeg planter dem i mai, sier jeg.







Fra tid til annen trenger de små grå noe å tyne seg på. Noe nytt, en ny, svimlende tanke. Et konglomerat av intrikate ideer du ikke er støtt på hittil. Noe som gjør bittelite vondt i topplokket, bare fordi Nye Ting presser seg på. Det er vel (og nå skal jeg bare snakke for meg selv) litt den samme følelsen det går an å ha som fersk student på første virkelig interessante forelesning - et slags lys som plutselig flammer opp i hjernens mørke.

Vi har alle vårt, som man sier. Selv markerte Pierre Bourdieu seg på den måten hos meg. Som dette ville lyset som liksom oppsto fra intet, bare ved å lese noen setninger i en bok. Bøker er jo som kjent magiske.

Etter hvert som smilerynker legger seg til smilerynker har det kanskje gått opp for meg at er langt mellom slike øyeblikk. Kaller man dem eureka? Det høres ut som Donald Duck-språk. Men eurekaøyeblikkene, altså. Dem skal man ta vare på. Og ... kanskje ... oppsøke? Aktivt?

Kanskje er det derfor jeg - via en fransk omvei ved navn Michel Houellebecq, en omvei jeg lover å komme tilbake til - har rotet meg bort i Schopenhauer. Joda. Pessimisten Schopenhauer. Verden som vilje og forestilling-Schopenhauer. Gode, gamle Arthur. Akkurat nå driver jeg og varmer opp. Lytter til obskure britiskepodcaster, mens jeg altså har gitt meg den lille, mer eller mindre obskure Houellebecq-utgivelsen I nærvær av Schopenhauer i vold. Jeg varmer opp, sier jeg, til Schopenhauers eget språk. Vel, det vil si hans oversatte språk. Verden som vilje? Verden som forestilling? Ja visst. Gjett om. Jeg mener, sjekk det blikket her, da:



 
Er det noen der ute som har støtt på dette blikket? Tankene det gjemte på? Eller andre tenkere hvis tankeverden gir leseren noe å slåss med? Bring them on! (Bare svar på nyhetsbrevet som den mailen det er!)


FILM: De beste filmene er de du snapper opp annetsteds fra, overraskende, ut av det blå, filmer du ikke har hørt om, men som nærmest formaner deg: Se meg. Og gjør det . En sånn film denne måneden har for meg vært Three Billboards Outside Ebbing, Missouri. Bare tittelen, liksom. I podcasten Filmsnakk (som jeg nevnte i forrige nyhetsbrev og som jeg ikke tar fem flate for å nevne igjen) kom argumentene for hvorfor den er verdt å se, som perler på ei møkkete klessnor. En film spekket til bristepunktet av overbevisende skuespill og et manus lagd for vaskeekte heisaturer av følelsesmessig art.

MUSIKK: Jeg er en sucker for Rolling Stones. Det er som om jeg har hele katalogen på aldri hvilende, indre rotasjon. De har sanger for ethvert humør. Overraskelsen min var derfor stor, ja påtakelig! da jeg har om dagen - idet jeg svingte motorsaga utenfor og derfor hadde latt spillelista fylle seg selv i mangel på ledige hender som kunne knotte og vri og sveipe og trykke - og det kom en sang jeg sverger jeg aldri hadde hørt før. Snakk om gave, du! Ny Rolling Stones-musikk, liksom. Det skjer jo ikke hver dag. Heller ikke selv om ryktene går. Sangen det er snakk om? "All that rage". Fra albumet Goats Head Soup fra 1973. Spilt høyt, naturligvis.

SERIE: Her begynte jeg på en kort beskrivelse av serien Lupin, men det skled ut i en lang, jævla rant. Så jeg flytter den litt ned (bare scroll forbi de nydelige sirklene):



RANT: Om du, som jeg, synes at graden av vellykkethet når Hollywood bestemmer seg for å gjeninnspille gode filmer på nytt (i håp om større box office success) sjeldent nærmer seg noe å skrive hjem om, trenger du ikke se Hollywood-versjonen av den ypperlige franske De usynlige. Virkelig ikke. Jeg sier det ikke til forkleinelse for skuespillerne, best boy-ene, dolly gripperne og de andre bandittene som har lagd amerikanvarianten, men jeg synes liksom det står for en slags kulturell faliterklæring når man gjør sånt. For er ikke det noe av det kule, da, ved å lese bøker, se filmer, osv., at man får et innblikk i noe annet? I relasjoner andre steder, folkene der, måtene de gjør ting på (som til forveksling ligner våre egne)?

Jeg skal komme med to eksempler her. Det første er den svenske filmen Force Majure (sv.: "Turist", 2014), regissert av Ruben Östlund (du kjenner ham kanskje fra The Square?). En kul film som handler om en familie på skitur i Alpene. De sitter på terrassen og spiser lunsj da et skred kommer seilende nedover fjellsidene. Hva familiemannen gjør? Han skynder seg å redde mobilen sin - og stikker av. Han overlater altså kone og to småbarn til skredet. Det hadde ikke vært en film hvis det ikke hadde vært for at skredet viser seg å være falsk alarm; to sekunder etterpå legger snøen seg. Da skjønner kona at mannen stakk. (Hei, ekteskapelige gnisninger!) I danske Information brukte anmelderen en overskrift som pent innkapsler hva filmen handler om: "Egoer i fritt fald i skihelvete"!

Poenget her: I fjor kom filmen Downhill - med Will Ferrell. Alt Ferrell tar i blir vanligvis det pureste gull, men så ikke her. Filmen er en gjeninnspilling av Force Majure, men den er rett og slett bare en tam tapning! En helt unødvendig retake, som jeg ikke skjønner at de gadd å gjøre. Monetos, javisst. Men det må da være mer enn monetos i verden?

Og det leder meg til neste film. I 2011 kom De urørlige (fr. "Intouchables"). Jeg tror jaggu du har sett den. Hva den handler om? Gammel, rik mann i rullestol (spilt av François Cluzet) - og hans mer eller mindre frivillige handicap-hjelper fra kommunen (spilt av Omar Sy), som ender opp som en heidundrende fest av et vennskap ingen hadde trodd kunne gro fram. Den er basert på en sann historie (vi får til og med et glimt av the real deal i rulleteksten), nærmere bestemt historien om Philippe Pozzo di Borgo og assistenten Abdel Sellou. Spørsmålet filmen gir svar på er: Kan man lage en morsom film om en mann som er lam fra halsen og ned? Den er fantastisk. Og Omar Sy magisk god i rollen.

Vi spoler litt fram. I 2017 kommer The Upside ut. Samme historie, ja, stort sett nøyaktig samme film, ned til måten plakaten ser ut. Her er Omar Sy byttet ut med Kevin Hart. Og Kevin Hart er god han, for all del, men ... hvorfor i svingende, huleste helvete? Utgangspunktet var jo allerede en rubin?

Sånt skjønner jeg ikke. Det får pisset mitt i kok, som jeg tror danskene ville ha formulert seg. Men uansett, og nå kommer jeg til serien jeg ville anbefale: Lupin! Også i den spiller Omar Sy nemlig hovedrollen. Og selv om Netflix har valgt å bare sende fem av seriens ti episoder - og utsette de siste fem til sommeren, er den veldig bra. Spesielt om du har stiftet bekjentskap med Donald-tegner Don Rosas versjon av Arsène Lupin tidligere.



Få med deg serien! Og la oss håpe det ikke kommer en forbanna remake.



Månedens höjdare: Når jeg ikke kan komme til Norge, må Norge komme til meg. I det minste i fotografiform. Takk til min søte lillesøster (som ikke orker at jeg skriver akkurat dét, men det gjør jeg altså) for et lite glimt inn i vintervirkeligheten rundt Sandefjord!





Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. You stay classy, San Diego!

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
 

onsdag, januar 20, 2021

Filmsnakk, ny president — og Ace Ventura (1/2021)

 

Don't tell me things can't change

Joseph Robinette Biden Jr., amerikansk president (f. 1942)
Godt nyttår, kjære leser!

FOR EN FORNØYELSE det var å se Biden ta scenen etter Kamala Harris og Lady Gaga i dag! Eller fornøyelse? Lettelse. Som om en hel nasjon, et helt podie av prominenser og også vi som lutet oss over barna våre, som på sin side ikke kunne skjønne hvorfor morsan og farsan plutselig skulle avbryte siste nytt på Disney+ for å se tv som om vi alle kunne trekke et lettelsens sukk. Omtrent nøyaktig samtidig som solen gikk ned over en viss persons siste reise med Airforce One. Fedt, mand! som de sier her i landet.

Og med det er det klart for årets første utgave av Hundre prosent!



VI SPOLER TILBAKE TIL NITTITALLET.
Det er en høstdag, eller er det en vårdag, og broren min og jeg overnatter hos mormor og morfar. Dagene går med havrevelling til frokost, gamle overvintrede leker fra da muttern og søsknene var små, og å hjelpe morfar med å bære ved eller rake ute i hagen, mens mormor tryller fram gamle slagere på komfyren. Så er det en ettermiddag at morfar, som sitter med en tynn rullings i munnviken og har lest avisa, lar trykksverten hvile et øyeblikk, kaster det jeg husker som et skjevt blikk på oss, kremter og får fram: Jeg tenkte på om dere to hadde lyst til å bli med på kino i dag, jeg?

Han hadde aldri tatt oss med på kino før. Jeg var ikke engang klar over at han hadde et forhold til det å gå på kino, løse en billett og sette seg inn i den forventningsfulle mørke salen og la seg hilse på verden. Jeg kan ikke huske om han tok på seg en av hattene sine den dagen, en av dem han tok på når han skulle være litt ordentlig, men i tankene lar jeg ham gjøre det.

Der går han, mannen født i 1925, omflanket av to av barnebarna. Destinasjon? Kinoen i hjertet av Sandefjord. Et kort nikk mot bronsestatuen av Anders Jahre utenfor rådhuset, og så fram til inngangsdøra. En stund blir vi stående og granske kinoplakatene. Har lar oss forstå at det helt og holdent er opp til oss to, hva vi skal vie de neste halvannen timene til.

Det tar oss ikke lang tid å velge. For på en av plakatene er det avbildet en mann i en slags hawaiiskjorte over en hvit undertrøye, med en hårssveis som lover alt godt for fremtiden. Vi valgte oss Ace Ventura 2.



Jeg tror aldri jeg så morfar mer sjokkert inn til hans sjels minste bestanddeler enn akkurat her, i løpet av disse minuttene på 90-tallet. Og jeg tror aldri jeg har ledd så høyt og så mye noen gang. For min del resulterte det i en livslang kjærlighet til Jim Carrey. Den dag i dag kan jeg store deler av Carreys replikker utenat. Og jeg bruker dem. For eksempel når jeg skal finne en parkeringsplass. For morfars del resulterte det i at han aldri igjen våget å invitere oss med på kino.

I fjor sommer - i det allerede hedsvunne og beryktede år 2020 - var jeg på Kyrksæterøa. Jeg var der i min profesjons ærend, og jeg kommer tilbake til årsaken ved en senere anledning. Men da jeg var der, på besøk hos min gamle amigo Jørund, ble jeg rett og slett hanket inn i podcaststudioet han har snekret i hop sammen med sin kompanjong Stig. For ett var sikkert: Vi måtte jo utnytte anledningen! Det er ikke hvert tiår undertegnede befinner seg så pokkers langt hjemmefra!



Vi spilte med andre ord inn en episode til deres splitter nye podcast FILMSNAKK. Kveldens tema? De ti morsomste skuespillerne. Punktum. Ikke akkurat et tema å kimse av, for å si det sånn. Humor er naturligvis blodig alvor. Du finner episoden her - hvis du trenger et par ekstra grunner til å forstå hvorfor Jim Carrey fortsatt skinner.

LA OSS BLI VED FILMEN. For det er jo sånn at enkelte filmer sniker seg innunder huden på oss når vi ikke hadde trodd det om dem. Her om dagen ble en slik film The Secret: Dare to dream. Joda, den er basert på en slags selvhjelpsbok. Og joda, den får ikke akkurat medhårsmedfart av kritikerne. Men likevel. Likevel var det et eller annet, kanskje noe så enkelt som at den lar en liten størrelse som håpet få funkle, om enn det er nedsenket i en litt for velkjent oppskriftsgytje. Med Katie Holmes (jøss, er hun blitt så gammel!) i overbevisende form, og med et par øyeblikk lagd av gull, er den vel verdt et par timer. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor den fungerer. Kanskje er det nettopp noe ved fremvisningen av håpet, som jo, hvis det blir for tydelig, hele tiden står i fare for å nulle ut seg selv, som om vi ikke helt skal klare å fange det, håpet.

MUSIKK: I noen bøker fungerer det å ha referanser til god musikk. I veldig mange bøker fungerer det ikke i det hele tatt. Om det er en forfatter som, for eksempel, i slett forkledning vil vise fram akkurat hvor bevandret vedkommende er i den musikalske sfære, fungerer det forferdelig dårlig. En pinsel blir det, om en forfatter namedropper sin egen, høyst private dannelsesreise (ofte, veldig ofte, fordi forfatteren ikke ser seg selv som en del av en hærskare, en generasjon, som trykker nøyaktig de samme musikerne, de samme bandene, ja de samme sangene til sitt bryst, men tror seg unik). Andre ganger klarer forfatteren å vise frem, uten å sause inn i I am a unicorn-aktige setninger, hvorfor akkurat den og den låta er bra. Og da går det an å søke den opp selv, gi den en sjanse. Noen ganger blir det fangst.

Derfor: Dreamer's Circus med albumet Rooftop Sessions. Jeg oppdaget det i en diktsamling, der det gjentatte ganger opptrådte. Til slutt ble jeg nødt til å sjekke det ut selv. Her kan du gi det et lytt, og få et glimt, fra en livekonsert sluppet her i Danmark i fjor.

BOK: Av ymse grunner har jeg tatt turen til fransk 1700-tall. Nærmere bestemt til Pierre Choderlos de Laclos, mannen som under den franske revolusjonen fungerte som offiser, og som - temmelig overraskende - også skrev Les Liaisons dangereuses (eller som den heter på skandinavisk: Farlige forbindelser). Nå har jeg nettopp begynt, så jeg skal ikke begynne å øse av opplevelsen. Bare nevne den!

SKETSJ: Jeg kan jo ikke ymte frampå om humor i starten uten å følge opp på tampen! Om du er klar for å dra på en reise inn i ditt sinn, og også klar for å humre to prosent i skjegget over alskens humbugsnakk om zen og meditasjon og mindfulness: Ta en tur med Den lille Gumbas. Den er legendarisk. Eller sagt på en annen måte: Ett hundre prosent bra. Sketsjen fra den danske komikeren Rasmus Botoft er antageligvis noen av de best spanderte fire minuttene i ditt liv. Jeg lover.


Månedens höjdare: Et bilde av den gladeste 56-åringen på planeten right about now. Hooo-ah! som Al Pacino mest sannsynlig ville ha formulert seg.

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. You stay classy, San Diego!

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
 

Halla på ræ!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Podkaster her.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.

Superpopulært: