torsdag, juli 08, 2021

Privat huskeregel (6/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

 

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.


Kolbein Falkeid, norsk dikter (1933-2021)
Dette vet jeg ikke om du kommer til å tro på. Likefullt er det sant. To dager før nyheten om hans dødsfall kom, tenkte jeg på Kolbein Falkeid. Jeg tenkte, som jeg har tenkt mange, mange ganger før, både her hjemme, på reisefot, i møtet med livets dørstokker, jeg tenkte det samme jeg har tenkt de gangene jeg har vært i Norge og fått øye på et antikvariat, en bruktbutikk, og sporenstreks skjenet over gata: Jeg skal bare innom for å ...

Jeg skulle bare innom for å se om noen hadde mistet siste rest av sitt vett - og gitt fra seg Kolbein Falkeids Samlede dikt. Inntil skrivende stund har jeg ikke opplevd det. Ofte har jeg tenkt at det ikke er tilfeldig. Det gjør meg liksom fortrøstningsfull på nordmenns vegne.

Nå er han død. Og med det faktum har han krysset den linja som er der for oss alle sammen, men som noen klarer å motstå, på et vis, bare fordi at de mens de levde, klorte ned ett og annet. Som Falkeid gjorde det. Og gudskjelov og takk for at akkurat han gjorde det.

I mange år har vi hatt diktet hans "Privat huskeregel" (se helt øverst) hengende på veggen. Med ujevne mellomrom fjerner jeg spindelvev fra det, og da blir jeg stående og lese, gjerne høyt, spesielt hvis en av barna spør hva i all verden som står der. Noen dager er jeg enig med ham. Andre dager er jeg fullstendig uenig. Men så går det en dag til, og så ...

Velkommen til junis nyhetsbrev!






Ålreit.
Jeg vet ikke om du som leser dette har prøvd å skrive en bok. Eller rettere: prøvd å sitte og vente på responsen når du har skrevet en bok. Uansett: Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. Om den tida etterpå, når boka er sendt i trykken, når den store ventetida senker seg, dette vakuumet etterpå, når alle punktum er satt, når ingen flere setninger kan endres, justeres, forbedres. Når illustratøren har gjort omslaget ferdig, digitalt, når det deretter via for vanlige øyne usynlige fibernettkabler forlater bokdesigneren og forlaget i Oslo og tar seg videre, utover landegrensene, før det manifesterer seg i Lituaen, hos trykkeriet, der alle norske bøker blir trykket, og enda litt senere, når bøkene er trykket, når de rent faktisk finnes i verden, liggende på paller, ventende. Lastebilturen disse bøkene tar. I stummende mørke sammen med fiskekaker, barnesykler og alt det andre vi shipper inn i landet, før de ender opp hos Den kongelige norske sentraldistribusjonen, og deretter spres igjen, noen eksemplarer hit, noen dit, noen helt hit ned til min danske hage, noen til illustratøren. Og noen - noen! - hos anmelderne. 

Forestill deg anmelderkorpset. De går ikke i 17. mai tog, for å si det sånn. De sluker og fordøyer, stunder over og vurderer, leser og sukker, jubler og rister på hodene sine. Noen bøker faller i smak, noen faller ned mellom stolene, noen blir helt sikkert kastet veggimellom.

Det er den ventetida jeg snakker om. Og hva det gjør med en skjelvende forfatter. Man skulle tro at resiliensen hos forfattere var større? hører jeg deg innvende. Men den er jo ikke det. Den er jo ikke det i det hele tatt. Er det ikke det at boka utkommer som betyr noe? hører jeg deg spørre. Jo, men ikke bare. Den skal jo liksom tas imot. Som sagt begynte jeg å skrive om det, men jeg fant ikke ordene.

Rolling Stones og russerne hjalp meg. Slik er det blitt. Ja, det er faktisk gått så langt som at jeg på internettradioen jeg har på kjøkkenet har tusket meg tilgang til en russisk nettradio som utelukkende, og da mener jeg: utelukkende, spiller Rolling Stones. Det er faktisk Rolling Stones døgnet rundt der inne. Til min store trøst.

Og da slo det meg. Idet I've Got The Blues fra 1971 kom på. For helvete, slo det meg: Jeg skriver min egen blues om det! Om å vente på anmeldelser som kanskje, kanskje ikke kommer. Og som kanskje er vennlige, kanskje er alt annet, kanskje er akkurat som jeg håpet på. Derfor: Velkommen til min egen versjon av I've Got The Blues. Jeg kaller den Vente på anmeldelse-blues.

Joda. Jeg har skrevet mitt livs første sangtekst.

Og for at dette skal bli så lite kleint som det kan få blitt (og det skal litt til, det vet jeg, men humor me, please): Under har du originalteksten - og min tekst til høyre. Det gir knapt mening om du ikke samtidig hører sangen. Du finner den her, og - tro meg - det er bare en fordel om Mick Jagger får lov til å ligge som backing vocal til teksten min:
 
 
I’ve got the blues
 
(Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Mick Jagger/Keith Richards)
 
As I stand by your flame
I get burned once again
Feelin' low down, I'm blue
 
As I sit by the fire
Of your warm desire
I've got the blues for you, yeah
 
Every night you've been away
I've sat down and I have prayed
That you're safe
in the arms of a guy
Who will bring you alive
Won't drag you down with abuse
 
In the silk sheet of time
I will find peace of mind
Love is a bed full of blues
And I've got the blues for you
And I've got the blues for you
And I'll bust my brains out for you
And I'll tear my hair out
I'm gonna tear my hair out just for you
If you don't believe what I'm singing
At three o'clock in the morning, babe,
well, I'm singing my song for you

 

Anmeldelsesblues
 
(Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Thomas J.R. Marthinsen)
 
Mens jeg sitter her og venter
Er jeg klar for det verste
Føler meg blå, helt blå –
 
Mens jeg sitter her og venter
På en annens ord om mine
Føler meg blå, helt blå –
 
Hver time som går forbi    forbi, forbi
Har jeg sittet her og jeg har bedt
Om å høre noe bra
Ikke no’ dårlig,
noe som vil løfte’n opp
Ikke dra den ned, dra den ned
 
På den tida som det tar
Har jeg nok blitt litt rar
Jeg har fått anmeldelsesblues
Og helt blå blir jeg     nå
Og helt blå blir jeg     nå
Kan ikke vente mere nå     blå
Jeg orker ikke vente mer nå     
Kan’ke vente mer nå, sier jeg.
Ellers blir jeg blå
Hvis de ikke skjønner hva jeg skriver
Er det vel akkurat nå jeg må krype til køys
Og si at jeg gir opp     nå?
 
 
(Takk.)



La oss raskest mulig komme oss ut av det pinlige øyeblikket! I nyhetsbrevet for mai nevnte jeg så smått at jeg var gått litt skjønnlitteraturlei. Det skjer fra tid til annen, og det skal ikke forstås bokstavelig. Nei, det er faktisk det reneste tøv. Det er snarere et spørsmål om å befinne seg between books. Eller kanskje, slik er det iallfall ofte for meg, between forfattere. For oppdager jeg en ny, skal jeg lese alt av henne. Eller ham.



Til mitt hell kom en gammel helt seilende inn fra høyre, som man sier i Danmark. Det har seg nemlig slik at jeg en gang for mange herrens år siden kom i skade for å nevne for min mor at Haruki Murakami, denne triatlonløpende gærningen nede i Tokyo, denne mannen som (kom igjen 'a!) snart må få slynget Nobel-prisen etter seg, at han er en av mine favoritter. Det har resultert i at jeg hver bidige bursdag og høytid (og noen ganger helt ut av det blå) får en Murakami-bok til. Enkelte av dem har jeg derfor på japansk (som jeg ikke kan (ennå)), engelsk, dansk og norsk, for det går jo ikke an å holde styr på denne litterære miltraljøsen av en drømmer.

Noen av bøken hans synes jeg er traurige. Men så har han innimellom noen som fanger meg med søkke, snøre og waders og alt mulig annet, som bare drar meg nådeløst inn uten hensyn til det livet jeg ellers står midt i. Akkurat sånn det skal være med bøker. Eller: sånn det kan være. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å si takk til ham personlig, men det er en annen historie.

Uansett: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår (2013), dere!





Om jeg lot som om det ikke var øyeblikket da jeg pakket opp pappesken og fant boka, ville jeg gjøre meg skyldig i en skikkelig dårlig løgn. Så det gjør jeg ikke. Det var fantastisk. For det er først da, akkurat da, at den lange prosessen som går forut for dette øyeblikket, samler trådene sine, samler alle trådene av samtaler og mailer og mennesker og gjøremål, og blir til det den skulle bli hele tiden: Boka. Som finnes.

PS: Er du tilfeldigvis i Danmark i sommer har det seg slik at Els Cools stiller ut de 37 originalmaleriene til boka i GaleRiget. Og hvis du ikke skal til Danmark, skal du eller er du kanskje i Oslo 19. juli? Da kan du - hvis koronagudene og herr Nakstad tillater det - bli med på 22. julisenteret, der undertegnede og professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz skal samtale (ikke bare én, men to ganger) om La oss snakke om 22. juli. Det ser jeg fram til!
 


Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Finn deg et svaberg!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 
 

fredag, juni 04, 2021

"La oss snakke om 22. juli" (5/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

 

 

”It is not that I'm so smart. But I stay with the questions much longer."

Albert Einstein, tysk geni (1879-1955)
Ålreit. Jeg vet at det ikke er mai lenger. Det rakk å bli juni før jeg fikk rablet ned månedens nyhetsbrev. Du vet, livet, ikke sant. Noen ganger strekker ikke tida til i det omfanget en skulle ønske. En mager trøst er at det finnes en annen dimensjon også, rommet, og at rommets verdi kanskje kan kompensere for alt det vi gjerne skulle ha nådd. Slik prøver jeg iallfall å tenke.

Å eie rommet. Fylle det ut. Så at denne utgaven kommer et par dager for sent? Tja, jo. Men den kommer jo! Kanskje kommer den akkurat i tide, likevel? La meg kompensere ved å fatte meg i korthet. Iallfall litt. Så kommer jeg tilbake senere i måneden, i mer sedvanlig stil.

Månedens nyhetsbrev kommer til å handle om noe helt bestemt. Det skal handle om 22. juli 2011.
 




 
Jeg har skrevet en bok om terrorangrepene 22. juli. For barn. Jeg skal skynde meg å si at det ikke var min idé, det var redaktør Janne Scavenius hos Solum Bokvennen som tok kontakt. Om jeg kunne tenke meg å ...?

Det kunne jeg. Jeg nølte ikke et sekund. Hvorfor egentlig ikke?

Fordi jeg synes det var på tide. At det er på tide. At også barna får ta del i samtalen om hva som skjedde 22. juli 2011. I lørdagens utgave av Klassekampen kan du lese et ørlite intervju om boka. Et av spørsmålene jeg fikk, var: "Å skrive en bok om 22. juli for barn på 9-12 år - det høres ikke lett ut. Hva var drivkraften din for å lage denne boka?"

Det er et opplagt spørsmål. Og svaret er - synes jeg - like opplagt:

- Å ta barna alvorlig om to så avgjørende hendelser i norsk historie. Det er jo lagd og skrevet mye av voksne til andre voksne, men ikke noe særlig til barna. Og det er litt paradoksalt, i og med at det jo er de som for alvor trenger at hele Norge sørger for at det ikke skjer noe lignende igjen. Det er de unge som skal ta over etter oss. Da må vi snakke med dem om det som er viktig. Også selv om det er ubehagelig for oss å ta hull på en sånn samtale.

Jeg kan huske at jeg allerede tidlig på høsten i 2011 var hjemme i Norge en tur. Da jeg kom til Oslo, var det som om blikket mitt automatisk gikk mot Regjeringskvartalet. Mot kryssfinerplatene som var satt opp der det tidligere hadde vært vinduer. Sent den kvelden sto jeg på en takterrasse hos en venn og vi kikket utover Oslo. Jeg kan fortsatt huske samtalen. Jeg sa: "Det er så rart, for jeg tenker på 22. juli hele tida, men når jeg kommer hjem hit, er det liksom ingen som snakker om det?"

Egentlig syntes jeg ikke at det var så rart. Det er forståelig. Av to grunner. Nærheten er det første. Jeg var ikke i Norge da det skjedde, jeg ble plutselig oppringt mens jeg sto og ventet på at bandet TV-2 skulle gå på scenen på Grøn koncert i Odense. Og jeg følte meg så nesten lammende langt vekk. For det andre blir man jo gal av å tenke på det samme hele tiden. Hjernen er en muskel, den kan ikke være spent hele tida.

Men når det i år markeres at det er gått ti år. Hva skjer da? Da kommer det et mylder av utgivelser og produksjoner. Av voksne til andre voksne. Hva med de som bare så vidt rekker opp til kjøkkenbenken?

Nemlig. De får det jo med seg. De har bøttevis av spørsmål. Du la kanskje merke til sitatet helt øverst? Jeg tenker at godeste Einstein har litt rett. Det handler om å bli litt lenger ved spørsmålene. For de er viktige.


 
Det er nettopp spørsmålene boka tar utgangspunkt i. Jeg lar forlagets presentasjon bli min et lite øyeblikk:
 
I år markerer vi at det er 10 år siden 22. juli. 
Barna som går i grunnskolen nå var enten veldig små, eller ikke født enda den sommeren  - men samtidig trenger de ikke søke langt ut for å finne noen som er direkte berørt i egen bekjentskapskrets. Det kan være vanskelig for oss voksne å gi gode svar rundt det som skjedde den dagen. Og det kan fremdeles være sårt, og vondt å snakke om. Men det må vi aldri slutte å gjøre. 
 
Med dette i tankene har journalist og forfatter Thomas J. R. Marthinsen reist rundt i Norge og besøkt mellomtrinnet på barneskoler, hvor han har snakket med barna og samlet inn spørsmålene deres om 22. juli. 
 
«Før jeg dro, var jeg litt redd for at det ikke ville komme noen spørsmål i det hele tatt, at dere egentlig ikke lurte på noe om 22. juli 2011. Jeg tok feil. For det første visste dere mye mer enn jeg hadde trodd, for det andre hadde dere langt flere spørsmål enn jeg hadde forestilt meg. Mange av dem var veldig gode. På journalistspråk betyr det ofte at de er vanskelige å svare ordentlig på.
En journalist vet gjerne litt om mye, men ikke så veldig mye om ett emne. Så da jeg hadde samlet inn side opp og side ned med spørsmål, skjønte jeg at jeg var nødt til å snakke med noen som kan svare skikkelig, grundig og ærlig på dem. Noen som vet hva de snakker om. Derfor har jeg snakket med mennesker som var på Utøya 22. juli. Jeg har snakket med en jente som ble skutt og overlevde. Jeg har snakket med en av politifolkene som var på jobb i Oslo da bomba smalt i Regjeringskvartalet. Jeg har snakket med en som er ekspert på det som foregår på nettet – og som kanskje er viktigere enn vi voksne aner. Jeg har også snakket med en av dem fra politiets beredskapstropp som ble sendt til Utøya for å stoppe det som skjedde. Til slutt har jeg snakket med hun som bedre enn noen annen burde kunne svare på et av de spørsmålene som gikk igjen flest ganger: Er Norge et trygt land å bo i nå? Det snakker statsminister Erna Solberg om.» 

Utdrag fra La oss snakke om 22.juli 

Jeg tok rett og slett med meg spørsmålene jeg fikk - til folk jeg håpet kunne svare skikkelig på dem. De som er intervjuet i boka, er:
 
Ina Libak: Utøya-overlevende og tidligere auf-leder
Thor Langli: Tidligere inn-satsleder i Oslo-politiet 
Øyvind Strømmen: Ekspert på fremmedfiendtlighet og hat-snakk på nettet 
Lisbeth Kristine Røyneland: Mor og leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli 
«Christian»: Tidligere operatør i Beredskapstroppen, «Delta»
Kjersti Narud: Overlege ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri på Universitetssykehuset i Oslo
Jon-Håkon Schultz: Professor i pedagogisk psykologi 
Erna Solberg: Statsminister

Til min store lettelse sa professor Jon-Håkon Schultz ikke bare ja til å bli intervjuet i et eget - og, det må jeg få si, utrolig fint og lærerikt - kapittel til voksne. Han sa også ja til å lese gjennom hele boka, og sørge for at den egner seg for store barn. Etter endt lesning sa han: "Jeg tenker at det ikke er noen grunn til å sette et øverste tak på aldersgruppa. Det er bedre om det står 9-99 år på omslaget". Jeg tenker at bedre kunne det jo ikke ha gått.

(Stakkars de som er fylt 100 år, tenker du kanskje. Din tøysekopp.)



 
 
Boka er illustrert av den belgiske kunstneren Els Cools. Hun er en magisk dyktig maler. At hun også bor her jeg bor, gjorde at terskelen for å spørre om dette var noe hun kunne tenke seg å bidra til, lavere. Til min store glede sa hun straks ja. Resultatet er et tiltrengt blikk utenfra - og ganske formidabelt.

Med hennes tillatelse - her er noen av illustrasjonene i boka:



 

 

 

 

 

 


 
Og selvfølgelig klarte jeg å snike meg inn på illustrasjonene også:




 
Boka lanseres offisielt 21. juni. Men kan allerede forhåndsbestilles der du pleier å kjøpe bøker. For eksempel her. Hvis du plukker den opp og leser den, må du veldig gjerne si hva du synes!
 


 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Det var litt annerledes denne gangen. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Ta deg en dukkert!

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 
 

mandag, april 26, 2021

Defragmentering (4/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

 

 

”I never read, I just look at pictures."

Andy Warhol, amerikansk kunstner (1928-1987)

 

 

Da sønnen min skulle legge seg i går, hadde han ikke lyst. Det vil si, han var overtrøtt og virret rundt sin egen akse, og virringen fortsatte på soverommet, med alskens plutselig oppståtte gjøremål, vinduer som skulle åpnes og lukkes, sokker av eller på, mer vann, bare litt mer vann, og jeg sa at det er sent, du må sove nå, så du er uthvilt til i morgen, et herlig voksent blikk utenfra, og jeg sa hjernen din trenger å sortere inntrykkene fra helga, sånn at du er klar til flere, nye i morgen når uka starter, og han så på meg med trøtte øyne og sa: Hvorfor må hjernen sortere? Og jeg bega meg ut på en lengre regle om det, om alle de inntrykkene vi tar til oss daglig, hvert våkne øyeblikk, alle de vi registrerer, og så resten, alle de som liksom er for små, de som går gjennom bevissthetens sil, men som likevel fyller på, som nærmest virvler opp et slags bunnslam, sånn kan jeg tenke meg det, som en fot på en havbunn, og så den fine sanda som nærmest står som en sky opp fra bunnen, under vann. Og etterpå, da han var falt i søvn, kom jeg i tanke om et bilde som kanskje passer bedre.

Defragmentering.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, og selv hvis du er gammel nok, vet jeg ikke om dette ordet finner klangbunn i din oppvekst: Defragmentering. Kort fortalt er det en prosess på en pc, på harddisken, i et filsystem, en prosess som skal redusere mengden fragmentering. Og hva er fragmentering, hører jeg at du spør? Det er tendensen filsystem har til å legge informasjon i blokker, spredte blokker, en blokk her – og en langt borte, ikke i forlengelse av hverandre, men altså med varierende avstand, og resultatet, på en gammel svivende harddisk, resultatet er at systemet må svive ekstra for å finne blokkene som hører sammen. Avstanden blokkene i mellom kan bli stor. Søketiden, altså tiden det tar aktuatorarmen å reise fra spor til spor, og enten lese av eller skrive, fra blokk til blokk, blir lenger.

Noen ganger kalles fragmentering for filsystemaldring. Jo. Det er systemet som eldes. Filsystemer tåler ikke uendelig fragmentering, reisetida blir for lang, prosessen blir for tung. Det er datamaskinenes aldringsprosess.
Løsningen på denne fragmenteringen er å defragmentere. Og her håper jeg du tillater et skifte i tid, for det er fortid dette, dette kan nesten ikke skrives i nåtid: Løsningen var å defragmentere. Det betydde rett og slett at minneblokkene ble flyttet, fysisk, omorganisert, slik at de spredte blokkene nå utgjorde sammenhengende kjeder av lagrede elementer, og på magisk vis betydde det at systemet både ble raskere, og frigjorde løsgjengere, om jeg kan kalle det det, hvite, ubeskrevne blokker, tomrom i lagringsmediet, som ble hektet sammen, slik at de utgjorde store flater av hvitt i systemet.

Prosessen – slik jeg husker den – tok en evighet. Man skulle la maskinen få fred til å gjøre jobben. I mellomtiden gikk det an å følge bevegelsen, først kopierte systemet alle de fylte minneblokkene, før den limte dem (eller innholdet deres) inn på ny plass, tett i tett med andre, lignende filer. Så kunne plassen blokka hadde opptatt, slettes, frigjøres, og omrokkeres, slik at den ble liggende i nærheten av andre, hvite områder. Det var vakkert å se på. Det bodde en skjønnhet i det.

Men så var det slik at noen blokker, de kunne ikke flyttes. Det var noen filer, og man fikk aldri vite – i dette defragmenteringssystemet – hvilke filer det var snakk om, man kan tenke seg at det var snakk om systemfiler, filer som maskinen krevde lå på bestemte plasser for i det hele tatt å fungere. Filer som ikke kunne flyttes på, uansett hvor gjerne man ville.

Jeg liker å tenke på drømmer som en sjelens defragmentering.

Jeg skulle gjerne forklart sønnen min dette, men da tanken var tenkt, sov han allerede. Likevel fortsatte jeg å tenke på det, på disse små brokkene av minner som flyttes og reorganiseres, som frigjør plass og gjør systemet klart for morgendagen. Og alle har vi blokker som ikke kan flyttes.

Det er klart for aprils nyhetsbrev!

 




 

Defragmentering. Windows 95-style. Innrøm at det er litt meditativt, da. Bittelitt zen.

 

PODCAST: Jeg er en trasker. Jeg var inne på det i forrige måneds nyhetsbrev, at jeg er en person som går når jeg får barn. Vanligvis løper jeg, men nå er jeg en som går. Som går og går. Og i det siste, i det siste er jeg blitt lei av skjønnlitteratur. Det føles nesten blasfemisk å bare skrive det, men sant er det okke som: Jeg trenger en pause. Der jeg tidligere både løp og gikk med bøker i øret, og der jeg benyttet enhver ledig stund til å lese, har jeg den siste tiden tatt meg i en slags overfølsomhet. Sagt på en annen måte: Jeg orker det ikke. Bare det å starte på en ny bok ... nei, sier jeg. Jeg sier faktisk nei.

Så jeg ser andre ting. Hører på andre ting. Musikk. Men også podcaster. Folk som snakker om noe som opptar dem. Og du vet det like godt som jeg: Det er en jævla myriade av podcaster der ute. For de flestes vedkommende går det stort sett ut på to eller flere personer som sitter og kjapper løs. Fri jazz. Improjazz i snakkeversjon.

Det er ikke noe galt i det, bevare meg vel. Men selv om jeg kanskje trekker på smilebåndet av noe, har jeg en følelse etterpå, altså når lyden av stemmene forstummer, av å kaste bort liv. Mitt liv. Det var ikke verdt det, kan jeg finne på å tenke da. Så jeg søker meg etter noe vettugt, noe å tygge på, mens jeg går der med denne lille jenta surret rundt brystkassa.





 

De siste ukene har jeg hørt Kristopher Schau og Einar Duenger Bøhn diskutere Friedrich Nietzsches samlede verker. Her kan du lese litt mer om hva de gjør. Og joda, de tar avspark i filosofens tekster om Gud og moral og i det hele tatt, men avsparkene følges opp av interessante samtaler. Jeg får rett og slett lyst til å lese Nietzsche selv. Rubb og stubb. Det er ikke verst, tenker jeg etterpå da, av en podcast. Når det er moralens feilaktighet, dødens fortreffelighet og religionens konsekvens jeg tenker på, er det noe ganske annet enn å humre i skjegget av Friminutts maniske remjing.

 

MUSIKK: Når jeg ikke går skoene tynne, løper jeg. Og da er det noen ganger nødvendig med musikk fra helt andre verdener, fra helt andre sfærer. De siste turene har derfor vært akkompagnert av de forskjellige soundtrackene til Fast and the furious-filmene. Jo, du leste riktig. Filmene er bra tidtrøyte, musikken en pose blandede drops. Innimellom kommer det noen ordentlige karameller. Som for eksempel japanske Teriyaki Boyz' Cho Large.





 

Ikke din kopp te, sier du? Prøv en gang til. Se hva som skjer om du løper i takt med den, du!


 

Ah. Tømme drivhuset for alle krukkene som har overvintret. Sope vekk larver, sprø sneglehus, grus og sand. Kjøre ned og kjøpe plantesekker, løfte ut kassene jeg bygde i fjor, la kidsa velge om det skal være paprika eller markjordbær, og så bruke dagen på det, stå der med gjødselstanken i nesa og varsomt løfte jordbærplantene ned i mørke og av neven utgravde fordypninger, gi grevlingene grønt lys til å fylle så mange vannkanner de bare orker, reise seg etterpå, støl og stiv i ryggen og nikke, bare det, nikke.





 

Det er lov å slutte med en liten teaser? Selvfølgelig er det lov! I neste måneds nyhetsbrev kommer jeg med en liten nyhet. Det er god stil å slutte med en cliffhanger, vet du. Stay tuned!




 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Kom mai, du skjønne, milde.

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 

onsdag, mars 31, 2021

万. Eller snurrestrupe og kvitrefjær (3/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 


I have the European urge to use my feet when a drive can be dispensed with."

Vladimir Nabokov, russisk-amerikansk forfatter (1899-1977)

 

I morgen kan du lure noen. Eller sagt på en annen måte: Mars, hvor ble det av deg! Jeg håper du har det bra, der du befinner deg, når du nå har trykket deg inn på nyhetsbrevet. Jeg er godt klar over at det pågår heftig kamp om oppmerksomheten din, at innboksen din er populær, at du egentlig ikke har tid, at det er så mye annet, at gjøremålene står i kø og at det månedlige som tikker inn fra yours truly er en av mange nåler på din våkne verdens tavle. Så derfor: Takk for at du tar deg tid. Nei, jeg mener det. Takk.





 

Jo, du ser riktig: Vaskeekte Bernie Sanders mittens, selvfølgelig. Courtesy of my mother. Sendt nedover akkurat i tide til de siste kalde dagene.

Velkommen til nyhetsbrevet for mars!

 

Jeg var bare halvveis på den daglige kveldsturen da lyden forsvant. Batteriet på telefonen var dødt, tømt, uten at jeg hadde skjenket det så mye som en tanke. Bill Burr ble avbrutt midt i et sjarmerende rop, og plutselig var det bare skog, det var bare fuglene som kvitret – og på brystkassa mi, lyden av en sovende baby.

Og det er rart med det. At plutselig oppstått stillhet kan føles som å støte inn i en vegg. Fornemmelsen varer ikke lenge, for verdens kontentum står parat til å fylle ethvert hull. Faktisk blir det jo aldri helt stille. Ikke helt. Selv i et hermetisk lukket rom, kan du høre beinpipenes hvisking og lyden av eget apparat, om alt annet er tyst. Og i skogen? I skogen! Når man befinner seg der ute, altså i en plutselig brå stillhet, når lyden kuttes og det man holder på med, dette som ikke kan kalles noe annet enn å maksimere enhver situasjon, så å si utnytte tilværelsen til det fulle; altså at man hele tiden skal holde på med noe, og nå mener jeg egentlig ikke å generalisere, selv om det ville være på sin plass; jeg snakker om meg selv, jeg maksimerer hele tiden; jeg drikker kaffe mens jeg spiser, jeg hører podcaster når jeg løper, hvis ikke humøret krever The Prodigy; noen ganger krever humøret The Prodigy, det krever faktisk «Invaders Must Die», eller det krever «Thunder»; når jeg bygger, hører jeg Rolling Stones, eller jeg hører David Bowie, eller Moby, eller så klinker jeg til og hører Alice Bomans «Waiting» eller Dreamer’s Circus (prøv å få tak i «Rooftop Sessions»); når jeg kjører bil, ringer jeg familiemedlemmer eller andre på WhatsApp, eller mormor på telefon; når jeg handler inn, tenker jeg over morgendagen, legger planer for timene som skal komme; hver dag har nok med sin egen plage, jovisst, men kan man stagge seg, kan man stoppe opp, går det an å stoppe den kontinuerlige strømmen, fossefallet? Og slik fortsetter det, slik er det hele tiden, og enkelte ganger tenker jeg at det er menneskelig, dette at vi vi vil få med oss mest mulig, favne bredest tenkelig, andre ganger lurer jeg på om FOMO-fobien har grepet så om seg at det ikke er til å skille den fra en urtilstand; men altså – i skogen. I skogen. I skogen når lyden blir kuttet.

Quiet is the new loud, vet du.

Da det med ett plutselig bare var jeg og dette lille menneskedyret jeg bærer rundt på kveldstid i lokalområdet. Tråkker stiene tynne, gjør jeg. Med ett ble jeg var fuglene. For også de har oppdaget at våren er over oss, de kvitrer og snakker og jeg aner ikke hva de heter for noe, alle sammen, det er et slags handicap, eller bare et tegn på at jeg begynner å bli eldre: at jeg har oppdaget at navnene på de forskjellige fuglene, kjenner jeg ikke. Så la meg kalle dem sølvsnippe, og klatrehals. La meg kalle det snurrestrupe og kvitrefjær, for det kunne like gjerne være det de het, der jeg plutselig sto bom stille på stien i skogen i går kveld, på en av mine kveldsturer med den nyfødte, som ikke er nyfødt lenger, men som har rundet sin første måned i livsspillet.
Det er noe annet å gå, enn å løpe.

Jeg tenker annerledes tanker når jeg går, enn jeg gjør når jeg løper. Og med denne nyfødte lille tassen, funker det bare å gå. For meg funker det bare å gå, jeg er jo bare utstyrt med tørrmelk og har ikke noen magiske remedier for å berolige, jeg kan bare bevege meg. Det er alt jeg har. Hjertet mitt som banker i brystet, som forhåpentligvis og antageligvis minner henne om tilværelsen slik den var de første månedene hun levde …

(det har slått meg denne gangen, for første gang, at et menneske jo allerede har levd når det blir født, det er ikke slik at vi starter på null, vi har tjuvstartet, vi har ligget der inne og lyttet, har vi, tumlet rundt, snudd oss og dreid oss, og øvd oss på å puste, vi har hikket og åpnet og lukket øynene, jeg forestiller meg åndeløs forundring, lyttende ut mot membranen som noen ganger er kraftigere gjennomlyst enn andre, omgitt av vann, med fingre og hender som søker og trykker, bein som sparker og gnurer, vi har allerede levd når vi blir født)
 
… det er det eneste jeg vet fungerer: Å gå. Bare gå. Langt. Jeg har gjort det med de andre også, men det føles nytt. Det føles som om jeg aldri har gjort det før. Gått. Jeg går henne inn i verden. Tråkker rundt med henne, og innimellom hører jeg podcaster, jeg hører musikk, for eksempel, eller jeg ringer noen og snakker med noen, går og gestikulerer med den hånda jeg ikke holder telefonen med, men stillheten er en sjelden følgesvenn, og derfor virket den så sterkt i går, da den plutselig var over meg som om noen hadde trykket på den store pauseknappen. Før altså verden fylte inn alle hull med sine kvidresniper og sladrehauker, med sine rubelskvipper og knatrehøner.

Det at vi helst skal gå 10 000 skritt hver dag. Visste du at det var en kommersiell oppfinnelse? At det vitenskapelige belegget for påstanden er heller tvilsom? Det japanske tegnet for 10 000 er 万. Og 万 var nettopp navnet på pedometeret som det japanske firmaet Yamasa Tokei Keiki Co., Ltd. slapp på markedet en gang på 1960-tallet. Manpo-kei, heter tegnet. Og med litt velvilje ligner det et menneske som går. Manpo betyr 10 000 skritt på japansk. Men er det sant, da? Har jeg snakket sant når jeg har forsøkt å få mutter’n til å gå 10 000 skritt hver dag, oppildnende på avstanden min fra Danmark?

Neida. Det er ikke sant. Og nå suger jeg naturligvis ikke fra eget bryst(!), jeg henter og låner fra The Conversation, men det de skriver, er at den ferskeste forskningen tyder på at det er nok å gå cirka 4400 skritt for å oppnå helseeffektene av å trave rundt. Og jo mer du går, dess bedre er det? Vel, bare inntil du når 7500 skritt. Deretter flater det ut, sier de, forskerne. Derfra og opp handler det om noe annet.

Da handler det om å gå, da. Da handler det ikke lenger om å nå et kommersielt burde-mål, slik det meste annet i tilværelsen vår er rammet inn og holdt sammen av ymse burde. Da handler det om å være der ute, i stedet for her inne, hvor enn vi er når vi er inne; da handler det om å gjøre det vi mest sannsynlig er laget for å gjøre: tilbakelegge store avstander.

Og i våre dager med karantener og utestengelser fra hjemland, med vaksiner og blodproppskrekk og nervøsitet om noen nyser, i våre dager der alt det vanlige er satt litt ut av spill, er det deilig å føle seg fri et øyeblikk. Bare snøre på seg skoene, og gå – eller løpe! – dit føttene fører oss.

Plutselig er batteriet tomt på telefonen. Og da står du der. Da står du der.



 

 

Jeg fikk et tips fra en kjent ukjent. Det var en bok han mente jeg skulle lese. Jeg gikk straks i gang med å søke, og lette og lette, og det er jo ikke vanskelig å finne noe i våre dager, men det skulle vise seg vanskelig å få tak i en tilgjengelig utgave av boka.

Det er Grå sjeler av Philippe Claudel jeg snakker om.

Og tipseren - som skal få lov til å beholde anonymiteten sin her; man er vel journalist! - mente at kanskje var det slik at han hadde hauset den opp. Kanskje for mye, til og med. At leseropplevelsen kanskje egentlig ikke var så sterk, som han mente den var, da han leste den, men at den var blitt slik i erindringen. At det like gjerne kunne være andre ting som gjorde akkurat den boka av den forfatteren til en begivenhet.





 

Som sagt skulle jeg ha tak i den. For slik er det: Får jeg et tips av en jeg fester lit til, så skal det være slik. Jeg skulle ha tak i den boka. Jeg fant den på fransk, naturligvis, men fransk er en gåte. Jeg fant den på engelsk, men det var i elektronisk form, og når det er snakk om bøker i elektronisk format, blir det fort til at det føles som å lese noe halvferdig, eller verre: som å lese en lang, jævla pdf i jobbøyemed. Jeg var med andre ord nødt til å få tak i den ad andre veier. (Jeg fant den også på dansk. Men helt ærlig: en fransk forfatter på dansk? Det svinger liksom ikke. Sorry, danskjævler.)

Heldigvis har jeg en mor som forstår at en bok kan være viktig å eie. Så hun skaffet meg den pent brukt (merci mon chére mére!). Postgangen fra Norvège til Danemark foregår i en så usigelig sneglefart, at den først er kommet fram for litt siden.

Så når jeg ikke har lest den ennå, du anonyme tipser, så skyldes det ikke uvilje! Nå ligger den her i stablene! Jeg kan strekke ut etter den når det skal være! En av dagene gyver jeg løs. Un de ses jours, dis-je!


 

 

Og la oss da for guds barmhjertighets skyld dvele to sekunder til ved den franske kulturen på kloden.





 

SERIE: Jeg har gått i gang med Le Bureau des Légendes. Takket være min mor (jeg begynner å forstå at jeg står i en slags kulturtilgjengelighetsgjeld til henne nå mens jeg skriver) har jeg NRKs app på mobilen. Selv om jeg bor i utlendighet! Og her forleden snublet jeg over spionserien. Det er jeg glad for! Tempoet er langsomt, ikke et blikk er tilfeldig, ikke et ansiktsuttrykk avslører det du tror det avslører, og samtidig lukkes verden inn, vi snakker Syria og USA, vi snakker Iran og Teheran, og vi snakker alskens Peugeot-er og Citröen-er i skjønn forening på franske fortauskanter, inn og ut av underjordiske garasjer og til det ene mer dubiøse stevnemøtet etter det andre, og det er spennende, og serien begynte i 2015 - så jeg kommer sent til festen, men for en fest!





 

SERIE: Og la oss bli på NRK et øyelokk. For hei, Rådebank! Hei, du vakre serie! Hei, du velspilte, interessant nybrottsarbeid av en fin serie om ting som betyr noe. Jeg snakker ikke nødvendigvis om drifting i Bø sentrum, men jeg snakker litt om det likevel. En fantastisk serie. Se den.


MUSIKK: Fordi jeg ble et år eldre i løpet av denne måneden som nå straks er bak oss, fikk jeg gaver. En av dem var et nytt sett øretelefoner (hodetelefoner? høretelefoner?), av typen man dytter inn i ørene, typen som sperrer resten av verden ute, men som har hear-through når det gjelder, og det gjelder jo innimellom, men uansett: Det finnes jo ikke noe bedre enn å løpe av sted med musikk tilpasset ens humør, om det er rasende og eksplosivt eller døyvetrengende, eller bare stein søkke klart for noe vakkert.





 

I den franske serien jeg nevnte, når rulleteksten på første sesong siver oppover skjermen, spilles Goldfrapps «Annabel» fra albumet Tales of Us. Nydelig, nydelig, nydelig. Jeg har ikke hørt de andre sporene, jeg har bare hørt dette, igjen og igjen, monomant løpende gjennom vårskogen som presser seg fram.

MUSIKK: Og du, sitter du nå og knegger inne med et fantastisk nummer? Bring it on! Bare svar på nyhetsbrevet som den mailen det vitterlig er. Den sangen som oppsummerer det meste akkurat nå. Akkurat den.

 

Det går ikke an å kalle henne månedens høydepunkt. Et av livets er hun.





 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Gå inn i april med nebb og klør.

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: