torsdag, august 05, 2021

Kunsten å gjøre ingenting (7/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

Life will give you whatever experience is most helpful for the evolution of your consciousness. How do you know this is the experience you need? Because this is the experience you are having at the moment.


Eckhart Tolle, tysk selvhjelpsguru (f. 1948)
La meg si det med det samme: Kunsten å gjøre ingenting er en kunst jeg ikke behersker. Jeg har begynt å ane verdien av å kunne det, altså gjøre ingenting, ane det som konturene av et isfjell som sakte kommer nærmere og nærmere i horisonten, og vel er jeg ikke Titanic og påstått usenkbar, men det er først nå jeg ser det, isfjellet. Det finnes et uttrykk om mødre. When does a mother treat herself? In between. Jeg har noen ganger spøkt med hun jeg har i mitt liv som kunne finne på å si det, at When does a father treat himself? When he’s dead. Sagt på en annen måte: Sove kan jeg gjøre når jeg er dævv.

Og det er jo naturligvis det største sprøytet i verden. Hørt sånt tull, liksom.

Like fullt er det sånn det kan føles noen ganger. Det er alltid en plen som burde vært slått, alltid et hus som skulle vært ferdigbygget, alltid elleve bøker som står i kø for å skrives, barn hvis munner skal mettes og klesvask som skal tas ned fra snora før regnet kommer, og regnet kommer, det er like før nå, skyene driver tungt og mørkt innover fra havet.

Innimellom kommer jeg til meg selv. Ikke at jeg har sovet, langt fra, men jeg har vært opptatt av noe annet. Masse annet. En hel bråte med gjøremål. Og da, når jeg kommer til meg selv, for eksempel tidlig en morgen i det jeg akkurat har kjørt jentungen i barnehagen og går ut i bilen, og det tar et sekund ekstra før hånda mi vrir om tenningen. Da. Det er hvem jeg er akkurat da, som interesserer meg. For der er jeg jo. Dette egoet som rusler rundt i verden og lever dette eksperimentet som jeg stadig oftere tar meg i å tenke, nesten høytlytt for meg selv, dette eksperimentet vi kaller livet.

Jeg spurte en venninne her om dagen. Hvordan hun får det så suverent til, dette å gjøre ingenting. Ikke at hun ikke gjør noe, bevares, men hun evner tilsynelatende å slå av systemet fra tid til annen, ikke føle gjøremålspumpa som et stempel i brystkassa, men for eksempel sette seg ned og dvele ved innholdet i drivhuset (uten straks å gå i gang med De Største Vyer om neste års høst, og jeg burde ha plantet squash, det tenkte jeg nok, og hva om jeg utvider tomatbeholdningen, hva med bifftomater, dere? bifftomater!, jeg må se å få snekret de kassene som kan …). Bare sette seg ned og være. Tro meg, jeg har forsøkt å få det til, jeg har til og med lest Eckhart Tolles The Power Of Now. Helt sant. Men til ingen verdens nytte (tror jeg; men vent, jeg siterer ham jo!).

Det er vel ikke å gjøre ingenting, å plante en plante? sa jeg.
Joda, sa hun.
Det er vel ikke å gjøre ingenting, å bygge et klatrestativ til vinplanten? sa jeg.
Å jo, sa hun.
Det er vel ingenting å sette seg ned og tegne? sa jeg.
Klart det, sa hun. Det handler om at du får slått av hjernen, sa hun.

Og det er klart hun har rett. Dette overaktive overjeg-et som (nå snakker jeg på egne vegne, altså) konstant er i gang, virksomhet som et ekorn som først i november kommer i tanke om vinterforrådet som burde ha vært på plass. Som om jeg hele tiden ankommer ti minutter for sent til meg selv.

Sånn kan det føles. Som om bare tanken på å holde fri får det til å bli svett og slitsomt. Og joda, jeg er så enig, så enig: Det er jo fullstendig meningsløst. Det må være noe barndomsgrums som stiger opp som en sjelens flo.

Og det er her du kommer inn i bildet, kjære leser. Akkurat du. For hva gjør du? Hvordan gjør du det? Hva skal til? Dette er ikke et kokett spørsmål: Hvordan blir det fri for deg?

Velkommen til årets syvende nyhetsbrev!







Jeg slapp inn i Norge. Jeg gikk klar av karantenehotell med ett døgns klaring. Jo, det er riktig, jeg måtte sitte to timer i testekø på Larvik Havn i 28 grader i skyggen og vente tålmodig, så tålmodig på å få slippe helt inn, men så vinket securitassene meg videre: Vær så god, du, mannen med de danske bilskiltene og den norske sjela, velkommen hjem.



Formålet med reisen var å delta på 22. juli-senterets Familiedag 19. juli. Der skulle jeg, for første gang, møtes ansikt til ansikt med professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz som jeg er stor takk skyldig for at La oss snakke om 22. juli ble som den ble, og at kunne ønske den velkommen til verden med vissheten om at de unge leserne som ville komme til å plukke den opp, ville tåle det. Vi hadde snakket så mye på Zoom og Teams og gudvethvadetheter, nå skulle vi snakke sammen i samme rom for første gang. Det var mange intervjuer om boka i dagene opp mot 22. juli, forståelig nok. Straks jeg kom tilbake til Danmark igjen, måtte jeg sette meg i bilen og kjøre til DRs radiostudio i Odense for å snakke med NRK i Oslo, i Studio 2, den 22. juli. Og det har vært fint, synes jeg, å kunne foreta meg noe meningsfullt omkring markeringen av det tiåret som er gått etter terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Bidra med noe, i stedet for bare å kjenne isningen i ryggsøylen på grunn av kjensgjerningene fra den dagen, og ringvirkningene, og på et vis føle meg langt hjemmefra, som jeg pleier den datoen.

Uansett: Familiedagen på 22. juli-senteret måtte naturligvis konkurrere med sol fra skyfri himmel, og jeg kunne ikke klandre en eneste forelder som landet på stranda i stedet for samtale om terror. For all del. Til gjengjeld er jeg glad for at samtalene mellom Schultz og undertegnede ble filmet og at de nå ligger ute på 22. juli-senterets nettsider. Én film myntet på barn og familier. Én rettet til de som jobber med barn. Jeg tror de aller fleste vil få noe ut av å ta en titt, kors på halsen.






BOK 1:
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg tjuvlånt en av bøkene til mora mi da jeg var i Norge. Det går så fort, det, å rappe en bok fra en av stablene hennes over nyanskaffede, både brukte og flunkende nye. «Husk adressen,» sier hun når jeg går til bekjennelse, mens hun smiler blidt. Derfor: Jeg er sunket inn i Vigdis Hjorths Er mor død. Og det er jo bare å konstatere, synes jeg, jo, det synes jeg rett og slett: At det skal vanskelig gjøres å hamle opp med Vigdis Hjorths omgang med det kongelige norske språket. Hun er en mester.



BOK 2: I en helt annen, og kanskje litt pussig, ende av skalaen, er jeg gått i gang med å lese Albert Einstein. Det høres studentikost og tøysete ut, men det er sant. For det slo meg, her en dag for noe tid siden, at jeg neimen ikke vet hvordan Einstein hørtes ut! Altså: lyden av stemmen hans! Og i langt mindre grad hadde jeg lest et kvekk fra hans egen munn, annet enn et og annet godt (og noen ganger autensitetsusikkert) sitat. Det første – altså lyden av stemmen hans – fikset jeg ved å høre på NRKs podkast-serie om Einstein (dadjoke-humoristisk titulert På sporet av den tøyde tid). Litt uti der har de et klipp av herr Einstein som stotrer på amerikansk (han ble visstnok tidlig i livet frikjent for å delta i engelskundervisningen; det var så mye fysikk som lokket, må vite). Og jeg hadde håpet på at han hadde skrevet en selvbiografi, denne mannen, dette geniet blant menneskene, men det lå visst ikke helt for ham. Det nærmeste jeg kom, var The World As I See It, som jeg klorte til meg for jeg tror det var ni kroner hos Google. Den leser jeg nattestid, og du verden så god sovemedisin det er!



BOK 3: Jeg har endelig, jeg tør si endelig, kommet i gang med å lese Grå sjeler av Philippe Claudel. Takk til deg som har tipset meg om den, you know who you are. Og jeg blir jo nødt til å si som de sier hos danskene når de er så begeistret at de dårlig kan få armene ned: Hold kjeft, så god den er. Så jeg leser den som jeg spiste konfekt som barn: i små usynlige innhugg, sånn at jeg kan narre meg til at esken varer evig. Jo. Så god later den til å være. Akkurat så fordømt god.



OL: Nei, jeg spøker ikke. To kvelder denne uka har jeg sittet benket foran tv-en kveldstid og sett OL. Det er ikke noe som ligger til min natur, å sitte sånn og se sport på tv (gi meg en løpetur!). Men det har seg slik at jeg lever sammen med en som er temmelig milelangt over gjennomsnittet hesteinteressert, og hun klarte å lure meg til å se sprangridning. Ja, og dressur, for å være ærlig. Derfor hadde jeg den store – og ganske overraskende – gleden å stifte bekjentskap med en Geir Gulliksen som ikke har et pip med litteraturen å gjøre, men som snarere er intet annet enn Norges eldste OL-deltaker noensinne, og en kløpper til hest, for å uttrykke meg lojalt med hans foretrukne sportsgren. Geir Gulliksen. For en mann. (Det er verdt å klikke på den lenken bare for å se bildet i artikkelen!)


 
FILM: Om du ikke fikk med deg Parasitt da den gjorde tabula rasa på Oscar-utdelingen og stakk av med den gjeveste prisen av dem alle, altså for årets beste film (2019), kan jeg ikke si annet enn at du må skynde deg og få den konsumert. Nå. I kveld. Hvis du liker god film, altså. Der Geir Gulliksen er en jævel på hesteryggen, er Bong Joon Ho en djevel i regissørstolen. Og i går kveld, i et kinomørke jeg så å si hadde for meg selv, hadde jeg den udelte gleden av å se hans Memories of Murder fra 2003. Filmens handling er løselig (ganske løselig, tror jeg) basert på Sør-Koreas første seriemord, som fant sted mellom 1986 og 1991 i landdistriktsbyen Hwaseong i Gyeonggi-provinsen. Hver gang det spilles en bestemt sang på radioen, og hvis det er sammenfallende med regnvær, slår morderen til igjen. Hooked?





Overdrivelse letter forståelsen, sier min svigermor ofte. Så når jeg akkurat har sagt jeg ikke klarer å holde fri når jeg har fri, er det et utsagn jeg kan imøtegå på tre punkter. Tror jeg, for jeg er ikke helt sikker på om de teller. For … jeg gjør jo noe. Uansett: Tre knep, altså, for å holde fri.

Det første er å tegne. Resultatet blir en tegning, en hastig skisse, men det er sjelden selve tegningen jeg går etter. Det er det å la øyeblikket få strekke på seg. Utvide nå-et en liten stund, mens blekkstrek føler på blekkstrek. Jeg gjorde det så sent som da jeg (med nød og neppe) slapp inn i Norge nå i juli. Der satt jeg, på toppen av Gausta, etter at vi hadde tatt oss oppover steinfjellet, skråskjeve trinn for skråskjeve trinn, søstera mi og jeg, og jeg tegnet. Først fjellene. Denne ene sjettedelen av Norge som er synlig på en godværsdag, og det var jo en godværsdag, med bare et par bomullsnøster på himmelen. Deretter, fordi jeg ikke hadde noe å gjøre, tegnet jeg søstera mi i toalettkøen.

Det kan synes bagatellmessig, kanskje, men for meg, nå som jeg sitter med disse tegningene, nå som finnes fysisk i verden og ikke bare som flyktige minner, er det som om jeg har tatt vare på disse to øyeblikkene på en sånn måte at jeg kan tre inn i dem igjen. Straks er jeg på Gaustatoppen igjen, med søstera mi, og på toppen skal vi spise kneippen og drikke kaffen, før vi skal begi oss tilbake mot bilen som står og venter, langt, langt der nede ved den iskalde innsjøen sammen med de tyskregistrerte campingbilene.

Månedens höjdare der, altså. Lett.

Det andre knepet mitt? Å gå i skogen. Eller på fjellet. Da gjør man jo også noe, man flytter føttene og søker fast grunn, og man røsker tak i en seig, tynn grein med neven for å holde seg loddrett, men det er ikke målet som er det viktigste, for man kan jo gå hvor som helst, alle mål er like gyldige; det handler om å gå. I skogen. Eller altså på fjellet.

Det siste? Å gå på kino alene. Det er noe av det fineste jeg vet. For all del, det er hyggelig å gå på kino med andre. Men å sette seg ned i salen alene, etter å ha valgt film med omhu, og gledelig konstatere: her er nesten ingen andre, og så ta en første sup av en øl, for deretter å synke ned, vite dette: at nå skal jeg et helt annet sted. I går skulle jeg til Korea på 80-tallet. Jeg visste ikke annet enn det: Bong Joon Hos film Memories of murder, 1980-tallet, Korea. Herlig. 


Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Nyt den siste sommermåneden!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 

 

torsdag, juli 08, 2021

Privat huskeregel (6/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

*

 

 

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.


Kolbein Falkeid, norsk dikter (1933-2021)
Dette vet jeg ikke om du kommer til å tro på. Likefullt er det sant. To dager før nyheten om hans dødsfall kom, tenkte jeg på Kolbein Falkeid. Jeg tenkte, som jeg har tenkt mange, mange ganger før, både her hjemme, på reisefot, i møtet med livets dørstokker, jeg tenkte det samme jeg har tenkt de gangene jeg har vært i Norge og fått øye på et antikvariat, en bruktbutikk, og sporenstreks skjenet over gata: Jeg skal bare innom for å ...

Jeg skulle bare innom for å se om noen hadde mistet siste rest av sitt vett - og gitt fra seg Kolbein Falkeids Samlede dikt. Inntil skrivende stund har jeg ikke opplevd det. Ofte har jeg tenkt at det ikke er tilfeldig. Det gjør meg liksom fortrøstningsfull på nordmenns vegne.

Nå er han død. Og med det faktum har han krysset den linja som er der for oss alle sammen, men som noen klarer å motstå, på et vis, bare fordi at de mens de levde, klorte ned ett og annet. Som Falkeid gjorde det. Og gudskjelov og takk for at akkurat han gjorde det.

I mange år har vi hatt diktet hans "Privat huskeregel" (se helt øverst) hengende på veggen. Med ujevne mellomrom fjerner jeg spindelvev fra det, og da blir jeg stående og lese, gjerne høyt, spesielt hvis en av barna spør hva i all verden som står der. Noen dager er jeg enig med ham. Andre dager er jeg fullstendig uenig. Men så går det en dag til, og så ...

Velkommen til junis nyhetsbrev!






Ålreit.
Jeg vet ikke om du som leser dette har prøvd å skrive en bok. Eller rettere: prøvd å sitte og vente på responsen når du har skrevet en bok. Uansett: Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. Om den tida etterpå, når boka er sendt i trykken, når den store ventetida senker seg, dette vakuumet etterpå, når alle punktum er satt, når ingen flere setninger kan endres, justeres, forbedres. Når illustratøren har gjort omslaget ferdig, digitalt, når det deretter via for vanlige øyne usynlige fibernettkabler forlater bokdesigneren og forlaget i Oslo og tar seg videre, utover landegrensene, før det manifesterer seg i Lituaen, hos trykkeriet, der alle norske bøker blir trykket, og enda litt senere, når bøkene er trykket, når de rent faktisk finnes i verden, liggende på paller, ventende. Lastebilturen disse bøkene tar. I stummende mørke sammen med fiskekaker, barnesykler og alt det andre vi shipper inn i landet, før de ender opp hos Den kongelige norske sentraldistribusjonen, og deretter spres igjen, noen eksemplarer hit, noen dit, noen helt hit ned til min danske hage, noen til illustratøren. Og noen - noen! - hos anmelderne. 

Forestill deg anmelderkorpset. De går ikke i 17. mai tog, for å si det sånn. De sluker og fordøyer, stunder over og vurderer, leser og sukker, jubler og rister på hodene sine. Noen bøker faller i smak, noen faller ned mellom stolene, noen blir helt sikkert kastet veggimellom.

Det er den ventetida jeg snakker om. Og hva det gjør med en skjelvende forfatter. Man skulle tro at resiliensen hos forfattere var større? hører jeg deg innvende. Men den er jo ikke det. Den er jo ikke det i det hele tatt. Er det ikke det at boka utkommer som betyr noe? hører jeg deg spørre. Jo, men ikke bare. Den skal jo liksom tas imot. Som sagt begynte jeg å skrive om det, men jeg fant ikke ordene.

Rolling Stones og russerne hjalp meg. Slik er det blitt. Ja, det er faktisk gått så langt som at jeg på internettradioen jeg har på kjøkkenet har tusket meg tilgang til en russisk nettradio som utelukkende, og da mener jeg: utelukkende, spiller Rolling Stones. Det er faktisk Rolling Stones døgnet rundt der inne. Til min store trøst.

Og da slo det meg. Idet I've Got The Blues fra 1971 kom på. For helvete, slo det meg: Jeg skriver min egen blues om det! Om å vente på anmeldelser som kanskje, kanskje ikke kommer. Og som kanskje er vennlige, kanskje er alt annet, kanskje er akkurat som jeg håpet på. Derfor: Velkommen til min egen versjon av I've Got The Blues. Jeg kaller den Vente på anmeldelse-blues.

Joda. Jeg har skrevet mitt livs første sangtekst.

Og for at dette skal bli så lite kleint som det kan få blitt (og det skal litt til, det vet jeg, men humor me, please): Under har du originalteksten - og min tekst til høyre. Det gir knapt mening om du ikke samtidig hører sangen. Du finner den her, og - tro meg - det er bare en fordel om Mick Jagger får lov til å ligge som backing vocal til teksten min:
 
 
I’ve got the blues
 
(Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Mick Jagger/Keith Richards)
 
As I stand by your flame
I get burned once again
Feelin' low down, I'm blue
 
As I sit by the fire
Of your warm desire
I've got the blues for you, yeah
 
Every night you've been away
I've sat down and I have prayed
That you're safe
in the arms of a guy
Who will bring you alive
Won't drag you down with abuse
 
In the silk sheet of time
I will find peace of mind
Love is a bed full of blues
And I've got the blues for you
And I've got the blues for you
And I'll bust my brains out for you
And I'll tear my hair out
I'm gonna tear my hair out just for you
If you don't believe what I'm singing
At three o'clock in the morning, babe,
well, I'm singing my song for you

 

Anmeldelsesblues
 
(Melodi: Mick Jagger/Keith Richards. Tekst: Thomas J.R. Marthinsen)
 
Mens jeg sitter her og venter
Er jeg klar for det verste
Føler meg blå, helt blå –
 
Mens jeg sitter her og venter
På en annens ord om mine
Føler meg blå, helt blå –
 
Hver time som går forbi    forbi, forbi
Har jeg sittet her og jeg har bedt
Om å høre noe bra
Ikke no’ dårlig,
noe som vil løfte’n opp
Ikke dra den ned, dra den ned
 
På den tida som det tar
Har jeg nok blitt litt rar
Jeg har fått anmeldelsesblues
Og helt blå blir jeg     nå
Og helt blå blir jeg     nå
Kan ikke vente mere nå     blå
Jeg orker ikke vente mer nå     
Kan’ke vente mer nå, sier jeg.
Ellers blir jeg blå
Hvis de ikke skjønner hva jeg skriver
Er det vel akkurat nå jeg må krype til køys
Og si at jeg gir opp     nå?
 
 
(Takk.)



La oss raskest mulig komme oss ut av det pinlige øyeblikket! I nyhetsbrevet for mai nevnte jeg så smått at jeg var gått litt skjønnlitteraturlei. Det skjer fra tid til annen, og det skal ikke forstås bokstavelig. Nei, det er faktisk det reneste tøv. Det er snarere et spørsmål om å befinne seg between books. Eller kanskje, slik er det iallfall ofte for meg, between forfattere. For oppdager jeg en ny, skal jeg lese alt av henne. Eller ham.



Til mitt hell kom en gammel helt seilende inn fra høyre, som man sier i Danmark. Det har seg nemlig slik at jeg en gang for mange herrens år siden kom i skade for å nevne for min mor at Haruki Murakami, denne triatlonløpende gærningen nede i Tokyo, denne mannen som (kom igjen 'a!) snart må få slynget Nobel-prisen etter seg, at han er en av mine favoritter. Det har resultert i at jeg hver bidige bursdag og høytid (og noen ganger helt ut av det blå) får en Murakami-bok til. Enkelte av dem har jeg derfor på japansk (som jeg ikke kan (ennå)), engelsk, dansk og norsk, for det går jo ikke an å holde styr på denne litterære miltraljøsen av en drømmer.

Noen av bøken hans synes jeg er traurige. Men så har han innimellom noen som fanger meg med søkke, snøre og waders og alt mulig annet, som bare drar meg nådeløst inn uten hensyn til det livet jeg ellers står midt i. Akkurat sånn det skal være med bøker. Eller: sånn det kan være. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å si takk til ham personlig, men det er en annen historie.

Uansett: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår (2013), dere!





Om jeg lot som om det ikke var øyeblikket da jeg pakket opp pappesken og fant boka, ville jeg gjøre meg skyldig i en skikkelig dårlig løgn. Så det gjør jeg ikke. Det var fantastisk. For det er først da, akkurat da, at den lange prosessen som går forut for dette øyeblikket, samler trådene sine, samler alle trådene av samtaler og mailer og mennesker og gjøremål, og blir til det den skulle bli hele tiden: Boka. Som finnes.

PS: Er du tilfeldigvis i Danmark i sommer har det seg slik at Els Cools stiller ut de 37 originalmaleriene til boka i GaleRiget. Og hvis du ikke skal til Danmark, skal du eller er du kanskje i Oslo 19. juli? Da kan du - hvis koronagudene og herr Nakstad tillater det - bli med på 22. julisenteret, der undertegnede og professor i pedagogisk psykologi Jon-Håkon Schultz skal samtale (ikke bare én, men to ganger) om La oss snakke om 22. juli. Det ser jeg fram til!
 


Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Finn deg et svaberg!

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 
 

fredag, juni 04, 2021

"La oss snakke om 22. juli" (5/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

 

 

”It is not that I'm so smart. But I stay with the questions much longer."

Albert Einstein, tysk geni (1879-1955)
Ålreit. Jeg vet at det ikke er mai lenger. Det rakk å bli juni før jeg fikk rablet ned månedens nyhetsbrev. Du vet, livet, ikke sant. Noen ganger strekker ikke tida til i det omfanget en skulle ønske. En mager trøst er at det finnes en annen dimensjon også, rommet, og at rommets verdi kanskje kan kompensere for alt det vi gjerne skulle ha nådd. Slik prøver jeg iallfall å tenke.

Å eie rommet. Fylle det ut. Så at denne utgaven kommer et par dager for sent? Tja, jo. Men den kommer jo! Kanskje kommer den akkurat i tide, likevel? La meg kompensere ved å fatte meg i korthet. Iallfall litt. Så kommer jeg tilbake senere i måneden, i mer sedvanlig stil.

Månedens nyhetsbrev kommer til å handle om noe helt bestemt. Det skal handle om 22. juli 2011.
 




 
Jeg har skrevet en bok om terrorangrepene 22. juli. For barn. Jeg skal skynde meg å si at det ikke var min idé, det var redaktør Janne Scavenius hos Solum Bokvennen som tok kontakt. Om jeg kunne tenke meg å ...?

Det kunne jeg. Jeg nølte ikke et sekund. Hvorfor egentlig ikke?

Fordi jeg synes det var på tide. At det er på tide. At også barna får ta del i samtalen om hva som skjedde 22. juli 2011. I lørdagens utgave av Klassekampen kan du lese et ørlite intervju om boka. Et av spørsmålene jeg fikk, var: "Å skrive en bok om 22. juli for barn på 9-12 år - det høres ikke lett ut. Hva var drivkraften din for å lage denne boka?"

Det er et opplagt spørsmål. Og svaret er - synes jeg - like opplagt:

- Å ta barna alvorlig om to så avgjørende hendelser i norsk historie. Det er jo lagd og skrevet mye av voksne til andre voksne, men ikke noe særlig til barna. Og det er litt paradoksalt, i og med at det jo er de som for alvor trenger at hele Norge sørger for at det ikke skjer noe lignende igjen. Det er de unge som skal ta over etter oss. Da må vi snakke med dem om det som er viktig. Også selv om det er ubehagelig for oss å ta hull på en sånn samtale.

Jeg kan huske at jeg allerede tidlig på høsten i 2011 var hjemme i Norge en tur. Da jeg kom til Oslo, var det som om blikket mitt automatisk gikk mot Regjeringskvartalet. Mot kryssfinerplatene som var satt opp der det tidligere hadde vært vinduer. Sent den kvelden sto jeg på en takterrasse hos en venn og vi kikket utover Oslo. Jeg kan fortsatt huske samtalen. Jeg sa: "Det er så rart, for jeg tenker på 22. juli hele tida, men når jeg kommer hjem hit, er det liksom ingen som snakker om det?"

Egentlig syntes jeg ikke at det var så rart. Det er forståelig. Av to grunner. Nærheten er det første. Jeg var ikke i Norge da det skjedde, jeg ble plutselig oppringt mens jeg sto og ventet på at bandet TV-2 skulle gå på scenen på Grøn koncert i Odense. Og jeg følte meg så nesten lammende langt vekk. For det andre blir man jo gal av å tenke på det samme hele tiden. Hjernen er en muskel, den kan ikke være spent hele tida.

Men når det i år markeres at det er gått ti år. Hva skjer da? Da kommer det et mylder av utgivelser og produksjoner. Av voksne til andre voksne. Hva med de som bare så vidt rekker opp til kjøkkenbenken?

Nemlig. De får det jo med seg. De har bøttevis av spørsmål. Du la kanskje merke til sitatet helt øverst? Jeg tenker at godeste Einstein har litt rett. Det handler om å bli litt lenger ved spørsmålene. For de er viktige.


 
Det er nettopp spørsmålene boka tar utgangspunkt i. Jeg lar forlagets presentasjon bli min et lite øyeblikk:
 
I år markerer vi at det er 10 år siden 22. juli. 
Barna som går i grunnskolen nå var enten veldig små, eller ikke født enda den sommeren  - men samtidig trenger de ikke søke langt ut for å finne noen som er direkte berørt i egen bekjentskapskrets. Det kan være vanskelig for oss voksne å gi gode svar rundt det som skjedde den dagen. Og det kan fremdeles være sårt, og vondt å snakke om. Men det må vi aldri slutte å gjøre. 
 
Med dette i tankene har journalist og forfatter Thomas J. R. Marthinsen reist rundt i Norge og besøkt mellomtrinnet på barneskoler, hvor han har snakket med barna og samlet inn spørsmålene deres om 22. juli. 
 
«Før jeg dro, var jeg litt redd for at det ikke ville komme noen spørsmål i det hele tatt, at dere egentlig ikke lurte på noe om 22. juli 2011. Jeg tok feil. For det første visste dere mye mer enn jeg hadde trodd, for det andre hadde dere langt flere spørsmål enn jeg hadde forestilt meg. Mange av dem var veldig gode. På journalistspråk betyr det ofte at de er vanskelige å svare ordentlig på.
En journalist vet gjerne litt om mye, men ikke så veldig mye om ett emne. Så da jeg hadde samlet inn side opp og side ned med spørsmål, skjønte jeg at jeg var nødt til å snakke med noen som kan svare skikkelig, grundig og ærlig på dem. Noen som vet hva de snakker om. Derfor har jeg snakket med mennesker som var på Utøya 22. juli. Jeg har snakket med en jente som ble skutt og overlevde. Jeg har snakket med en av politifolkene som var på jobb i Oslo da bomba smalt i Regjeringskvartalet. Jeg har snakket med en som er ekspert på det som foregår på nettet – og som kanskje er viktigere enn vi voksne aner. Jeg har også snakket med en av dem fra politiets beredskapstropp som ble sendt til Utøya for å stoppe det som skjedde. Til slutt har jeg snakket med hun som bedre enn noen annen burde kunne svare på et av de spørsmålene som gikk igjen flest ganger: Er Norge et trygt land å bo i nå? Det snakker statsminister Erna Solberg om.» 

Utdrag fra La oss snakke om 22.juli 

Jeg tok rett og slett med meg spørsmålene jeg fikk - til folk jeg håpet kunne svare skikkelig på dem. De som er intervjuet i boka, er:
 
Ina Libak: Utøya-overlevende og tidligere auf-leder
Thor Langli: Tidligere inn-satsleder i Oslo-politiet 
Øyvind Strømmen: Ekspert på fremmedfiendtlighet og hat-snakk på nettet 
Lisbeth Kristine Røyneland: Mor og leder for Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli 
«Christian»: Tidligere operatør i Beredskapstroppen, «Delta»
Kjersti Narud: Overlege ved Regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri på Universitetssykehuset i Oslo
Jon-Håkon Schultz: Professor i pedagogisk psykologi 
Erna Solberg: Statsminister

Til min store lettelse sa professor Jon-Håkon Schultz ikke bare ja til å bli intervjuet i et eget - og, det må jeg få si, utrolig fint og lærerikt - kapittel til voksne. Han sa også ja til å lese gjennom hele boka, og sørge for at den egner seg for store barn. Etter endt lesning sa han: "Jeg tenker at det ikke er noen grunn til å sette et øverste tak på aldersgruppa. Det er bedre om det står 9-99 år på omslaget". Jeg tenker at bedre kunne det jo ikke ha gått.

(Stakkars de som er fylt 100 år, tenker du kanskje. Din tøysekopp.)



 
 
Boka er illustrert av den belgiske kunstneren Els Cools. Hun er en magisk dyktig maler. At hun også bor her jeg bor, gjorde at terskelen for å spørre om dette var noe hun kunne tenke seg å bidra til, lavere. Til min store glede sa hun straks ja. Resultatet er et tiltrengt blikk utenfra - og ganske formidabelt.

Med hennes tillatelse - her er noen av illustrasjonene i boka:



 

 

 

 

 

 


 
Og selvfølgelig klarte jeg å snike meg inn på illustrasjonene også:




 
Boka lanseres offisielt 21. juni. Men kan allerede forhåndsbestilles der du pleier å kjøpe bøker. For eksempel her. Hvis du plukker den opp og leser den, må du veldig gjerne si hva du synes!
 


 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Det var litt annerledes denne gangen. Ta vare på deg selv inntil neste gang. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Ta deg en dukkert!

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 
 

mandag, april 26, 2021

Defragmentering (4/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

 

 

”I never read, I just look at pictures."

Andy Warhol, amerikansk kunstner (1928-1987)

 

 

Da sønnen min skulle legge seg i går, hadde han ikke lyst. Det vil si, han var overtrøtt og virret rundt sin egen akse, og virringen fortsatte på soverommet, med alskens plutselig oppståtte gjøremål, vinduer som skulle åpnes og lukkes, sokker av eller på, mer vann, bare litt mer vann, og jeg sa at det er sent, du må sove nå, så du er uthvilt til i morgen, et herlig voksent blikk utenfra, og jeg sa hjernen din trenger å sortere inntrykkene fra helga, sånn at du er klar til flere, nye i morgen når uka starter, og han så på meg med trøtte øyne og sa: Hvorfor må hjernen sortere? Og jeg bega meg ut på en lengre regle om det, om alle de inntrykkene vi tar til oss daglig, hvert våkne øyeblikk, alle de vi registrerer, og så resten, alle de som liksom er for små, de som går gjennom bevissthetens sil, men som likevel fyller på, som nærmest virvler opp et slags bunnslam, sånn kan jeg tenke meg det, som en fot på en havbunn, og så den fine sanda som nærmest står som en sky opp fra bunnen, under vann. Og etterpå, da han var falt i søvn, kom jeg i tanke om et bilde som kanskje passer bedre.

Defragmentering.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, og selv hvis du er gammel nok, vet jeg ikke om dette ordet finner klangbunn i din oppvekst: Defragmentering. Kort fortalt er det en prosess på en pc, på harddisken, i et filsystem, en prosess som skal redusere mengden fragmentering. Og hva er fragmentering, hører jeg at du spør? Det er tendensen filsystem har til å legge informasjon i blokker, spredte blokker, en blokk her – og en langt borte, ikke i forlengelse av hverandre, men altså med varierende avstand, og resultatet, på en gammel svivende harddisk, resultatet er at systemet må svive ekstra for å finne blokkene som hører sammen. Avstanden blokkene i mellom kan bli stor. Søketiden, altså tiden det tar aktuatorarmen å reise fra spor til spor, og enten lese av eller skrive, fra blokk til blokk, blir lenger.

Noen ganger kalles fragmentering for filsystemaldring. Jo. Det er systemet som eldes. Filsystemer tåler ikke uendelig fragmentering, reisetida blir for lang, prosessen blir for tung. Det er datamaskinenes aldringsprosess.
Løsningen på denne fragmenteringen er å defragmentere. Og her håper jeg du tillater et skifte i tid, for det er fortid dette, dette kan nesten ikke skrives i nåtid: Løsningen var å defragmentere. Det betydde rett og slett at minneblokkene ble flyttet, fysisk, omorganisert, slik at de spredte blokkene nå utgjorde sammenhengende kjeder av lagrede elementer, og på magisk vis betydde det at systemet både ble raskere, og frigjorde løsgjengere, om jeg kan kalle det det, hvite, ubeskrevne blokker, tomrom i lagringsmediet, som ble hektet sammen, slik at de utgjorde store flater av hvitt i systemet.

Prosessen – slik jeg husker den – tok en evighet. Man skulle la maskinen få fred til å gjøre jobben. I mellomtiden gikk det an å følge bevegelsen, først kopierte systemet alle de fylte minneblokkene, før den limte dem (eller innholdet deres) inn på ny plass, tett i tett med andre, lignende filer. Så kunne plassen blokka hadde opptatt, slettes, frigjøres, og omrokkeres, slik at den ble liggende i nærheten av andre, hvite områder. Det var vakkert å se på. Det bodde en skjønnhet i det.

Men så var det slik at noen blokker, de kunne ikke flyttes. Det var noen filer, og man fikk aldri vite – i dette defragmenteringssystemet – hvilke filer det var snakk om, man kan tenke seg at det var snakk om systemfiler, filer som maskinen krevde lå på bestemte plasser for i det hele tatt å fungere. Filer som ikke kunne flyttes på, uansett hvor gjerne man ville.

Jeg liker å tenke på drømmer som en sjelens defragmentering.

Jeg skulle gjerne forklart sønnen min dette, men da tanken var tenkt, sov han allerede. Likevel fortsatte jeg å tenke på det, på disse små brokkene av minner som flyttes og reorganiseres, som frigjør plass og gjør systemet klart for morgendagen. Og alle har vi blokker som ikke kan flyttes.

Det er klart for aprils nyhetsbrev!

 




 

Defragmentering. Windows 95-style. Innrøm at det er litt meditativt, da. Bittelitt zen.

 

PODCAST: Jeg er en trasker. Jeg var inne på det i forrige måneds nyhetsbrev, at jeg er en person som går når jeg får barn. Vanligvis løper jeg, men nå er jeg en som går. Som går og går. Og i det siste, i det siste er jeg blitt lei av skjønnlitteratur. Det føles nesten blasfemisk å bare skrive det, men sant er det okke som: Jeg trenger en pause. Der jeg tidligere både løp og gikk med bøker i øret, og der jeg benyttet enhver ledig stund til å lese, har jeg den siste tiden tatt meg i en slags overfølsomhet. Sagt på en annen måte: Jeg orker det ikke. Bare det å starte på en ny bok ... nei, sier jeg. Jeg sier faktisk nei.

Så jeg ser andre ting. Hører på andre ting. Musikk. Men også podcaster. Folk som snakker om noe som opptar dem. Og du vet det like godt som jeg: Det er en jævla myriade av podcaster der ute. For de flestes vedkommende går det stort sett ut på to eller flere personer som sitter og kjapper løs. Fri jazz. Improjazz i snakkeversjon.

Det er ikke noe galt i det, bevare meg vel. Men selv om jeg kanskje trekker på smilebåndet av noe, har jeg en følelse etterpå, altså når lyden av stemmene forstummer, av å kaste bort liv. Mitt liv. Det var ikke verdt det, kan jeg finne på å tenke da. Så jeg søker meg etter noe vettugt, noe å tygge på, mens jeg går der med denne lille jenta surret rundt brystkassa.





 

De siste ukene har jeg hørt Kristopher Schau og Einar Duenger Bøhn diskutere Friedrich Nietzsches samlede verker. Her kan du lese litt mer om hva de gjør. Og joda, de tar avspark i filosofens tekster om Gud og moral og i det hele tatt, men avsparkene følges opp av interessante samtaler. Jeg får rett og slett lyst til å lese Nietzsche selv. Rubb og stubb. Det er ikke verst, tenker jeg etterpå da, av en podcast. Når det er moralens feilaktighet, dødens fortreffelighet og religionens konsekvens jeg tenker på, er det noe ganske annet enn å humre i skjegget av Friminutts maniske remjing.

 

MUSIKK: Når jeg ikke går skoene tynne, løper jeg. Og da er det noen ganger nødvendig med musikk fra helt andre verdener, fra helt andre sfærer. De siste turene har derfor vært akkompagnert av de forskjellige soundtrackene til Fast and the furious-filmene. Jo, du leste riktig. Filmene er bra tidtrøyte, musikken en pose blandede drops. Innimellom kommer det noen ordentlige karameller. Som for eksempel japanske Teriyaki Boyz' Cho Large.





 

Ikke din kopp te, sier du? Prøv en gang til. Se hva som skjer om du løper i takt med den, du!


 

Ah. Tømme drivhuset for alle krukkene som har overvintret. Sope vekk larver, sprø sneglehus, grus og sand. Kjøre ned og kjøpe plantesekker, løfte ut kassene jeg bygde i fjor, la kidsa velge om det skal være paprika eller markjordbær, og så bruke dagen på det, stå der med gjødselstanken i nesa og varsomt løfte jordbærplantene ned i mørke og av neven utgravde fordypninger, gi grevlingene grønt lys til å fylle så mange vannkanner de bare orker, reise seg etterpå, støl og stiv i ryggen og nikke, bare det, nikke.





 

Det er lov å slutte med en liten teaser? Selvfølgelig er det lov! I neste måneds nyhetsbrev kommer jeg med en liten nyhet. Det er god stil å slutte med en cliffhanger, vet du. Stay tuned!




 

Så var jaggu nyhetsbrevet slutt. Ta vare på deg selv. Senk skuldrene. Eller løft dem, klin til. Skrik ut om du har sett, lest, hørt, opplevd noe bra. Takk for at du leste. Kom mai, du skjønne, milde.

 

Alt godt,
Thomas

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

 

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: