mandag, oktober 01, 2018

Kujonen som ble modig

Plutselig en dag så Kaspar Colling Nielsen (44) et fjell i disen over København. Det ble starten på en forfatterkarriere han hadde gått og ventet på siden han var ti år gammel. Og kanskje en dansk borgerkrig i august.

Av Thomas J.R. Marthinsen. 

 Dette intervjuet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis nr. 3, 2018.

Kaspar Colling Nielsen i hjertet av København våren 2018. Foto: Thomas J.R. Marthinsen

– Av årsaker jeg ikke forstår har jeg bestandig betraktet meg selv som forfatter, sier Kaspar Colling Nielsen.
På bokomslagene sine ser han ut som en morsk, nesten olm mann som har levd et hardt og uforsonende liv. I virkeligheten er Colling Nielsen en vennlig utseende mann som ofte humrer godmodig. Det er nesten så det frister å kalle ham en bamse. De harde linjene på fotografiene bløtes ofte opp i smil. Han sitter et granatkast fra Højbro Plads – der myndighetenes stridsvogner kommer buldrende i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 – og kjederøyker sigaretter i vinterkulda.
– Jeg kan huske jeg leste om dikteren Søren Ulrik Thomsen. Han hadde det på samme måte. Hvis han fikk sparken på jobben, for eksempel, eller hvis kjæresten gikk fra ham, da var det ikke Søren Ulrik Thomsen som fikk fyken, eller ble sparket. Nei, da var det forfatteren Søren Ulrik Thomsen som mistet jobben, det var forfatteren Søren Ulrik Thomsen som ble dumpet. Hehe. Sånn har jeg hatt det også.
– Som en slags trøst?
– Det gir iallfall en meningsfullhet. De harde tingene blir ikke bare tragiske, de blir en slags ammunisjon. Men i takt med at jeg ble eldre og eldre og jobbet i et forsikringsselskap, ble det vanskeligere å opprettholde den forestillingen. Jeg satt jo der og følte meg som en forfatter som jobbet i forsikringsselskap, ikke sant. Og hvis jeg prøvde å skrive, hadde jeg ingenting å si. Intet å fortelle. Slik gikk det ytterligere noen år.
Til tross for den slumrende forfatteridentiteten, hadde Kaspar Colling Nielsen vært fornuftig – og utdannet seg til økonom. I tillegg til en grad i filosofi. Så der satt han, den fordekte forfatter, og foretok noe så spenstig som risikovurderinger for et forsikringsselskap.
Det var på dette tidspunktet i livet du sjekket når forfatterne du leste hadde debutert?
– Ja. De siste årene var det sånn. Da jeg snudde bøker og så hva det sto om forfatteren, ble jeg glad hvis de var gamle, og lei meg hvis de var i tjueåra.
Kaspar Colling Nielsen dro hjem og klaget til kjæresten. Han klaget over den «innspiste danske litteraturen», har han sagt tidligere. Men hos kjæresten var det pent lite trøst å hente. Hun var etter hvert blitt temmelig temmelig lei sutringa hans. Hvis ståa i det danske litterære landskapet var så sjaber, fikk han vær så god skrive noe selv.
– Hun sa også at hun trodde årsaken til jeg ikke allerede hadde skrevet noe, var at jeg kanskje ikke var så god som jeg selv gikk rundt og innbilte meg. Det fikk meg til å tenke meg grundig om. Ganske lenge. Jeg har tenkt på meg selv som en kujon. Jeg har aldri vært veldig modig. Men da hun sa at jeg kanskje ikke kunne, gadd jeg ikke la være. Jeg kunne ikke la være med å prøve bare fordi jeg var redd, ikke sant.

Refusjon over hele linja

De neste seks månedene sto Kaspar Colling Nielsen opp klokka 04.30 hver bidige dag. Resten av familien – kjæresten Line og de to småungene Alfred og Alma – lå og sov. Kaspar satte seg ut på baktrappa med en sigarett og en kopp kaffe og skrev i to timer. Så gikk han på jobb i forsikringsselskapet og fortsatte skrivingen på kvelden da familien hadde lagt seg. Etter nesten et år var han lei. Da hadde han femti krøllete sider. Som han sendte inn til alle de store danske forlagene. Samtidig.
– Jeg tenkte som så at Gyldendal mottar 1500 manuskripet i året. Av dem utgis kanskje to eller tre. Kanskje bare ett. Det vil si at jeg hadde én promilles sjanse til å bli antatt. Svartiden hos et forlag er kanskje seks måneder. Det er seks store forlag i Danmark, og hvis jeg skulle sendt inn til ett og ett av gangen, ville jeg risikere å måtte vente i tre år på alle avslagene. Derfor sendte jeg inn til alle samtidig. Og ble refusert av alle sammen på likt.
– Hehe.
– Ja. Men et halvt år senere ringte Janne Breinholt Bak – som siden ble redaktøren min – fra Gyldendal. Hun ville gjerne starte en prosess, sa hun. Så det gjorde vi, mens jeg fortsatte i forsikringsselskapet. Til slutt sa jeg opp jobben. Jeg var jo forfatter, ikke sant. Jeg vet ikke hva jeg hadde forestilt meg – at det ville dale penger ned fra himmelen?

Ut av Sigmund Freuds klasserom

Mount København utkom halvannet år senere, i 2010. Den forhenværende økonomen regnet kjapt ut at månedslønna han hadde fått for å skrive boka beløp seg til 350 kroner. Før skatt. Men det var ikke så viktig, det som betydde noe var at han hadde gjort det. Skrevet boka – og fått den ut.
Resulatet var et knippe fabelaktige fortellinger som alle danser rundt et fjell(!) som de danske myndighetene mer eller mindre ut av det blå beslutter å la oppføre på Avedøre Holme i København. Prislapp? 600 milliarder kroner. Byggetid? 200 år. Et digert beist av et fjell som strekker seg mer enn tre kilometer til værs og forandrer hele den danske virkeligheten.
Kaspar Colling Nielsen vant Danske Banks Debutantpris samme år og kritikerne var fra seg av begeistring. For boka hans representerte noe helt nytt i dansk litteratur.
– Det var så vidt den utkom, sier han. – Alle redaktørene på forlaget skulle være enige. Jeg tror det kan gå litt politikk i det, for å si det sånn. Og det var mange av dem som var kritiske til boka, fordi den ikke handler om en person man kan identifisere seg med. Mitt mål hadde vært å skrive en antipsykologisk bok, en bok helt uten refleksjoner.
Du har sagt at «litteratur og film for lenge har sittet på første rad i Sigmund Freuds klasserom»?
– Den franske filosofen Gilles Deleuze ser ikke på Freud som vitenskapsmann, men som filosof. Akkurat som Hegel og Kant før ham. Også de dannet skoler, det ble oppført institutter på universitetene som underviste i dem, og så videre. Jeg tenker at vi lever i avslutningen av freudianismen. Den har liksom utspilt sin rolle. Psykoanalysen oppsto litt i sammenheng med det moderne gjennombruddet i kunsten, ikke sant. Inntil da hadde kunstneren blitt sett på som en som hentet sin autoritet fra det gudommelige. Med det moderne gjennombruddet ble kunstneren en som befant seg på kanten av det normale. Du vet, som for eksempel van Gogh. Kunstneren hadde liksom en særlig tilgang til det ubevisste, som alminnelige mennesker ikke hadde. Og det leserne fant i bøkene var en slags underbevist gjenkjennelighet. Hitchcock og Bergman brukte freudianske symboler helt direkte. Fra 1960/1970-tallet og fremover har alle liksom blitt psykoanalytikere. Det er en vulgær form for psykoanalyse – som finnes overalt i den vestlige verden.
Kaspar Colling Nielsen er fullstendig rolig når han sabler psykoanalysen ned.
– Det er et helt bestemt skjema som handler om at utvikling alltid går baklengs – og frem. Det blir lagt en helt enorm vekt på barndommen. Det er bestandig det samme skjemaet. Alltid. Og jeg … jeg mener at alt det der er løgn.
– Du tror ikke på det?
– Nei. Hele denne forestillingen om at barndommen spiller så stor rolle, gjør at vi ikke slipper ut av den. Det er en utrolig sterk tanke som gjennomsyrer samfunnet vårt. Moderne hjerneforskere har vist at hjernen er langt mer plastisk innrettet, det er ikke slik at vi er nødt til å gå i de samme sporene konstant. Langt de flest av oss burde egentlig se annerledes på det. Vi burde heller se fremover.
Det høres nesten ut som om du mener at vi bruker barndomstraumer som en sutteklut?
– Hvis vi har opplevd noe traumatisk, synes vi at vi skal pille i sårene hele tiden – helt til vi blir friske. Min mor døde da jeg var ganske ung, det gjorde at jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv. Og jeg hadde mye angst. Dødsangst. Så jeg dro til Afrika. Afrikanere er mye mer fremadrettete enn oss, mye mer positive. De har opplevd forferdelige ting, men de dveler ikke ved problemene sine. Det var ganske befriende å se at det fantes en annen måte å leve på. Jeg hadde slett ikke angst i Afrika. Der nede var de bare glade for at de hadde overlevd.

Ikke langt fra der Kaspar Colling Nielsen står her slynges granatene i boka hans. Foto: Thomas J.R.M.

Fjell i Danmark, ondskap og evig liv

Fra det kunstige betongfjellet i Mount København utvidet Kaspar Colling Nielsen framtidsvisjonene i romanen Den danske borgerkrig 2018-2024 som utkom i 2013. Her blir historien fortalt av en 475 år gammel mann holdt kunstig (og antagelig evig) i live gjennom stamcelletransplantasjoner. Han fordriver tida med seksuelle eskapader med andre evigunge styrtrike over hele verden. Og historien han forteller er – innimellom mer eller mindre groteske småhistorier, en temmelig skjør kjærlighetsberetning og flere fortellinger om hovedpersonens snakkende, stamcellebehandlede hund(!) – en historie om et Danmark og et Europa som har gått overordentlig til helvete. Finansiell og økonomisk krise, gruoppvekkende krigføring i den danske hovedstaden ledet an av fattige, alminnelige folk fordrevet fra hus og hjem. Kollapser rundt omkring i de øvrige europeiske landene. Myndigheter, banker og finansielle institusjoner står på den ene siden – den vanlige mannen i gata står nådeløst på den andre. «Dansk litteraturs nye verdensnavn», proklamerte storavisa Politiken.
– Det vanskelige med å skrive, sier Kaspar Colling Nielsen og retter det blå blikket ut gjennom kafévinduet. – Det vanskelige er å finne et sted man kan fortelle fra. Men når man først er der, er det plutselig mulig. Det er en kamp å komme dit. Men nå, nå vet jeg ikke om jeg klarer å skrive mer noensinne. Sånn hadde jeg det også da jeg skulle starte på de andre bøkene.
Du har hørt om Karl Ove Knausgård? I et essay om skriving og det å finne en form skriver han at det bare er «de som ikke vet hvordan man skriver, som kan skrive, bare de som ikke kan skrive en roman som kan skrive en roman».
– Ja, det synes jeg er riktig. Jeg kan slett ikke huske at jeg har skrevet bøkene mine. Jeg husker tiden opptil og avslutningen, altså da jeg nærmet meg å være ferdig. Men ikke alt det i midten. Ikke fordi jeg var i transe eller noe, men fordi jeg tror det jeg husker best er frustrasjonen opptil. Alle de ordene man fysisk skal trykke inn på dataen! Det er en besynderlig prosess. Jeg synes det er vanskelig å forstå den.
Boka om den danske borgerkrigen er akkurat sluppet i Norge – og også her til lands har den høstet jubel. VGs anmelder skriver: «Førsteklasses gammel dansk! Samtidsdiagnose og fremtidsfabel. Krigsdystopi og sexorgier. Denne danske romanen har det aller meste … Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur.»
I fjor kom Kaspar Colling Nielsens foreløpig siste roman, Det europæiske forår, ut i Danmark – og det er nok bare et spørsmål om tid før den annekterer de andre europeiske bokmarkedene i digre jafser. I boka kjøper et styggrikt konsortium rett og slett den danske øya Lolland og omgjør den til en høyborg for teknologisk forskning, for droner og nanobotter, som utvisker skillene mellom dyr og menneske (i bokstaveligste forstand!) og det samme mellom natur og kultur. Her blir det boltreplass for de rike og skjønnhetshungrende, mens vanlige folk ikke kommer forbi de væpnede, filippinske vaktene ved brua. Som i Den danske borgerkrig er det ikke akkurat få groteske menneskelige trekk som her blir servert leseren. Det er menneskelivet i all sin prakt, nedsenket i et hav av mangelfullhet, egoisme og brister.
Har det overrasket deg hvor groteske bøkene er?
Kaspar Colling Nielsen tillater seg en av sine lengre tenkepauser.
– Altså … Jeg synes … Den danske borgerkrig handler blant annet om at mennesket er ondt. Det synes jeg har vært et tabu i mange år. Jeg tror det er viktig å snakke om. Vi har en utrolig stor kapasitet for ondskap. Det blir som Zygmunt Baumann sa om Holocaust: 99,9 % av alle dem som gjorde Holocaust mulig, følte seg ikke ansvarlige. De leverte bare ting, sørget for at tog gikk til tiden, etc. Småting. Det er litt det samme som at vi i dag ikke bryr oss om de fattige barna som syr klærne våre i Bangladesh. Det var en enormt stor kreativitet og spontanitet som preget ondskapen i konsentrasjonsleirene. Ondskapen var ledsaget av stor morskap, av letthet.
Kaspar Colling Nielsen – hvis jødiske mormor selv flyktet fra Nazi-Tyskland – forteller at han og to fettere for noen år siden besøkte Auschwitz. Der hadde leirkommandanten huset sitt kloss opptil en av de største forbrenningsovnene. Mange av de unge jentene som fikk jobb der, hadde vært fullstendig vanlige sykepleiere på sykehus i Berlin. Så ble de overflyttet til Auschwitz, sier Kaspar Colling Nielsen, og i løpet av tre-fire måneder ble de ravende sadister, som hver utviklet sin egen spesialiserte form for sadisme overfor fangene.
I Den danske borgerkrig tenker hovedpersonen: «En krig ændrer alt ekstremt hurtigt. Det ene øjeblik er man i Fakta for at hente mælk, et par dage senere er man ved at henrette nogen».
– Vi så det samme i Abu Ghraib-fengslet med de amerikanske soldatene. De hadde det jo supergøy da de fornedret fangene, så morsomt at de var nødt til å sende bilder av det til vennene sine. Det var først etterpå, da de så det de hadde vært med på i en annen kontekst, at de skjønte hva de hadde gjort. Det er det samme som skjer når noen blir mobbet i skolegården også. Det er en viss glede i å mobbe andre. Den siden ved det å være menneske må vi være oppmerksomme på, og aktivt forsøke å holde nede. Tyskerne i dag bærer et kors fra krigens dager, men leksa fra Holocaust er at vi alle kunne vært bødlene.

En dysfunksjon som funker

Hvordan er det med angsten din nå?
– Mye bedre. Jeg fikk et angstanfall for mange år siden. Det var i 2008 da fugleinfluensaen herjet. Eller da alle snakket om den. Jeg trodde det ville bli en pandemi. Jeg fikk ikke sove, og hadde mareritt – også i våken tilstand – i tre måneder. Så for meg hvordan København ble oppdelt i sikre og usikre soner, med store sponplater som sperret gatene. Samfunnet brøt sammen. Jeg så for meg at jeg var nødt til å ta med kjæresten min og barna våre som den gang var små, og dra ut på landet og forskanse oss på en gård, med en masse våpen. Det gikk så langt som at jeg hadde lyst til å vaske ungene mine da de kom fra barnehagen.
I virkeligheten?
– Ja. Det var en kulminasjon. Men den måten byen så ut på i den fantasien ligner litt på sånn den ser ut i Den danske borgerkrig. Kjæresten min sa at jeg var nødt til å gå til psykolog. Det ble et vendepunkt for meg.
Hvordan da?
– Psykologen lærte meg at jeg hadde en dysfunksjonell tankemåte. Hun ga meg rett i at døden kan skje når som helst. Men jeg har det sånn at hvis jeg tenker nok på noe forferdelig, så skjer det ikke. Det tror jeg på. Og det er altså min dysfunksjonelle måte å tenke på. Det er en slags tvangstenkning som handler om at hvis jeg tenker at det skal gå bra, blir jeg straffet. Så jeg prøver å ikke være glad!
Kaspar Colling Nielsen gliser under skjegget, legger hodet mellom henda og rister på det.
– Uff, det høres helt forferdelig ut.
Men klarer du å glede deg over suksessen du har som forfatter, da?
– Ja, det kan jeg. Tre ting har gjort det lettere for meg. Jeg er blitt eldre. Sammen med kjæresten min har jeg lyktes i å gi de to barna våre kjærlighet. Og så har jeg fått skrevet bøkene mine som jeg har drømt om hele livet. Derfor ville det være mindre tragisk om jeg døde nå enn før.
Går det an å si at angsten har fungert som ammunisjon for forfatterskapet ditt?
Kaspar Colling Nielsen nikker.
– Sånn var det også da min mor døde. Det er godt jeg er forfatter, tenkte jeg. Jeg vet ikke, men det er vel en måte å kapere ting på. Prisen er at man blir nødt til å handle på den tanken, bruke den, ellers funker teknikken ikke.

En dødsstjerne i horisonten

Hvor kommer du til å være 3. august 2018 når den danske borgerkrigen bryter ut?
– Her. Jeg er her. Barna har akkurat startet på skolen. Jeg tror ikke det kommer noen borgerkrig. Men det skal skje mindre enn vi tror før det skjer.
Kaspar Colling Nielsen smiler illevarslende.
Jeg klarer ikke helt å finne ut om du er optimist eller pessimist, jeg?
– Jeg begynner faktisk å bli litt optimistisk. Tidligere, på 1900-tallet, var det befolkningen som var utviklende for samfunnet. I dag er det teknologien og kapitalsystemene som er progressive. Og hverken teknologien eller kapitalen er demokratisk styrt. I dag finnes det en rekke problemer i verden som det virker veldig vanskelig å gjøre noe med. Klimaet. Flyktningene og emigrantene. Forestillingen om at vi skal spre demokrati og velstand etter en vestlig modell til resten av verden må kanskje oppgis. Og den globale økonomien er i dag utenfor enhver kontroll. Alle er underkastet det globale markedet som ingen kontrollerer. Demokrati og menneskerettigheter er kanskje ikke kompatibelt med globaliseringen. For det er markedet som bestemmer. Og hvis markedet ikke tillater noe, ja, så forsvinner det. Det globale markedet er en dødsstjerne som vokser seg større og større.
Det høres ikke ut som om du er i gang med å beskrive lutter framtidsidyll?
– Hehe, nei, men jeg fått øynene opp for de sosiale mediene. Med dem har vi for første gang fått et demokratisk medie som er like globalt som finanssystemene. Like globalt – og like raskt. Trump hadde ikke oppstått uten sosiale medier. Ingen så ham komme, den støtten han klarte å få, og som delvis kom derfra. Det er det samme med #metoo-fenomenet. En hel masse kvinner som trodde de var alene, men som plutselig finner sammen. Og blir en stor kraft. Ingen så heller det komme. Det synes jeg er en fantastisk stor ting. Det ligger et enormt stort demokratisk potensiale i sosiale medier. De er et arnested for en forbrukermakt som er den eneste egentlige makta vi sitter igjen med. Og når folk oppdager at de har den makta, kan det fort bli en temmelig berusende følelse.

Den siste generasjonen

I et intervju med den danske avisa Berlingske i fjor sa Kaspar Colling Nielsen at ingen av barna hans har lest bøkene hans, og at de nok mest av alt ser på ham som en «halvtjukk gærning som jobber hjemmefra».
– Ja, de er stort sett ikke imponert. De er ikke interessert i bøkene mine og ser meg nok som … tykk og tullete. Det hender de slår meg. For eksempel kan dattera mi på 13 år slå meg på magen og si: «Skal du ikke ha noe å spise?»
Haha!
– Ja, hun er virkelig morsom.
Men de kommer vel til å lese bøkene dine på et tidspunkt?
– Ja. Jeg synes det er superfett hvis de har lyst til å lese bøkene. På en måte vil jeg gjerne skrive barnebøker for voksne. Det er mange barnebøker som er fantastiske og fantasifulle. Men så fort det blir bøker for voksne, blir det liksom så … fantasiløst. Det vil jeg gjerne gjøre noe med.
Min eldste sønn på 5 år er veldig opptatt av teknologi. Han spør meg ofte om han skal finne opp ting når han blir voksen som kan hjelpe meg. Og han er helt overbevist om at han kommer til å leve evig. Altså ikke som et barns manglende forståelse av liv og død, men som en naturlighet, som noe han tror på.
Kaspar Colling Nielsen smiler stort.
– Jeg sier det til mine barn. At de ikke kommer til å dø.
Rett og slett?
– Hehe, ja. Det er ikke usannsynlig. Kanskje vil de få muligheten til å leve til de er 200-300 år og selv få bestemme hvor lenge de vil fortsette deretter. Det vil bli helt vilt. Noen kommer til å dø når de er 40, andre kommer aldri til å dø. Det er statistisk sett uheldig, men vi er kanskje den siste generasjonen som dør som dumme dyr.

Halla på ræ!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark.

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.

Superpopulært: