mandag, mars 28, 2022

Stemmen i krigen (2/2022)

 

«War is not always inevitable. It is always a defeat for humanity»

Karol Józef Wojtyła/Johannes Paul II, polsk pave (1920-2005)

 
 
En gang, i det som føles som tidenes morgen, var det krig i Irak. Jeg kan ikke huske det helt presist, men jeg tror det hadde seg sånn at jeg var hjemme på ferie fra Vestlandet. At jeg hadde satt meg i min eldgamle veteranbil og trosset fokk og meterhøye brøytekanter over Strynefjell, og endt opp hjemme i Vestfold, ytterst mot havet. Det var ikke så altfor lenge siden 11. september 2001, det var i 2003.

Mammas pc-park besto av et digert, olmt beist hun var blitt prakket på oppe på Elkjøp (jeg husker stolt den dagen hun hadde kjøpt den, noen år i forveien; det var som om hun kom bærende på selveste Fremtiden). Den sto i stua, på hjørnet mellom gangen og stua, og lur meg om den enn så lenge ikke fremdeles knatrende ringte opp til moderskipet. Eller så husker jeg feil og det var allerede vanvittige forbindelser.

Uansett, der satt jeg. Kan det ha vært juleferien? Jeg sto opp hver morgen. Lagde kaffe, luftet den gamle golden retrieveren vår, drakk kaffen og satte meg til rette. Jeg tror det var Aftenposten jeg logget inn på. Hver morgen. For å sjekke dette ene: Var det noe nytt fra vår kvinne i Bagdad?

Var det noe nytt fra utenfor hotellet, der vår kvinne møtte folk og fe som søkte tilflukt, som forsøkte å få et slags liv til å fungere, alt mens bombene smalt og ingen visste helt hvem de skulle stole på, om Komiske Ali var en klovn eller en som visste noe, om man kunne stole på Colin Powells satellittbilder som med gule piler med all tydelighet liksom viste akkurat og presist hvor Saddams folk drev og anriket uran, eller hva faen det var vi var redde for hele gjengen. Hver dag, en rutine. Troverdighetens stemme fra gatene i Bagdad, bak skuddsikker vest og med blå(?) pressehjelm.

Senere kom det fram at navnene på dem hun skrev om, ikke nødvendigvis var riktige. Som om det spilte noen rolle (mange av dem hadde sine akutte grunner til å beholde et snev av anonymitet). Jeg fulgte med. Jeg tror det er en av de første gangene jeg følte at det som skjedde langt vekk, i realiteten ikke var langt vekk, og Åsne Seierstads formidling hadde mye å si.


 
Spol fram noen år. Vi skriver 2022. Verden er en hard diamant, og i Ukraina har helvete ankommet per tanks og vernepliktige. Og nå som den gang leser jeg alt jeg kommer over, og jeg har lett, uten å vite at det var det jeg lette etter, etter noen som kan fortelle meg hvordan det er å være der; som går ned under de geopolitiske og historiske linjene, fordi de når alt kommer til alt ikke betyr mye; noen som sier noe om «utenfor leiligheten min», noen som setter ord på virkeligheten og hverdagen uten at det er noe annet formål med det, for så sant det er sagt er det forskjell på å beskrive og å utsi en dom; jeg tenker dommene kan vente, nå trenger vi beskrivelsene.



Så la meg bare få sette over til hun jeg fant. Hun heter Yevgenia Beloruset. Hun er 42 år. Til vanlig er hun fotograf, journalist, kunstner og forfatter. Hun høstet lovord for sin første fiksjonsbok, Lucky Breaks, som handler om ukrainske kvinner som siden 2014 har levd med det faktum at verdens største naboland samtidig er verdens største drittsekk.

Akkurat nå er hun en som bare nekter seg å slutte å skrive.
 
For søtten timer siden skrev hun at hun hadde våget seg ut en tur, til en av undergrunnstunnelene midt i byen:


«I was in one of the largest underpasses in Kyiv—in the city center, on Khreshchatyk Street, where I spent part of my childhood. All exits were monitored and the underpass, typically crowded with little shops and hurried pedestrians, stood empty, storing the sounds of war like a shell stores the sound of the sea.”



Heldigvis skriver akkurat dette mennesket. Hver eneste dag – direkte fra Kyiv. Jeg vil anbefale deg at du følger oppdateringene hennes her. Tyskkyndige kan lese dagboka hennes i Der Spiegel. Jeg har ikke funnet noen som så direkte, og så uten omsvøp forsøker å si noe om hva det er som foregår, akkurat nå, i et land ikke veldig langt unna.

Og som klarer det. 

 

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det! Spørsmål? Fyr løs!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.

Superpopulært: