lørdag, september 01, 2018

Murakami-komplekset

Hva er japansk litteratur hvis vi ser bort fra Haruki Murakami? Går det i det hele tatt an å se bort fra Murakami – eller blir det som å se inn i en skog og tenke: Her er det visst bare ett type kirsebærtre?

Av Thomas J.R. Marthinsen. 

 Dette essayet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis 
nr. 5, 2018 i forbindelse med Norsk litteraturfestival.


Haruki Murakami. Foto: Pax Forlag/Marion Ettlinger.
Japan er automatiske garasjer som sender bilene ned til gateplan med en svivende, lydløs bevegelse. Japan er Lost in Translation og synet av billykter og gatelys ute av fokus. Japan er verdens høyeste selvmordsrate og kirsebærtrærne som blomstrer i mai. Japan er misosuppe, tjukke ramennudler og harakiri og atombombene over Nagasaki og Hiroshima. Og Japan er menn med stresskoffert og arkaiske holdninger til kjønnsspørsmål, og tenåringsjenter med sinnsykt korte foldeskjørt og mangategneserier og samuraier og rushhour i verdensberømte gatekryss og dype bukk og Haruki Murakami.
            Av en eller annen grunn later den japanske kulturen til å eie en slags uforstyrrelig ro. Alt preller liksom av på den, slik at det Japan som eksisterer i dag, det har ikke – som her i Vesten – sin mange tusenårige historie bak seg som noe som liksom kommer fra glemmeboka. Neida, i Japan fungerer hele kulturhistorien som et aktivt klangrom midt i en moderne millionbyshverdag.
Om vi skjeler til historiens gang et øyeblikk, kan dette kanskje bli mer enn bare en tilsynelatende fanboyaktig påstand fra min side. Helt siden 1600-tallet har den japanske kulturen brynt seg på impulser utenfra. Det er med andre ord ikke slik at Japan har eksistert som et slags fredet flekk på jordkloden, og at det er der kulturens stoiske uforandrethet har sin rot. Men så er det bittelitt sånn likevel. For i motsetning til alle de andre asiatiske landene har Japan aldri blitt kolonialisert. Japan har hele tida vært sin egen herre.
Denne urørtheten er naturligvis en styrke, men den er til en viss grad også usann. For Japan er ikke en øy i verden (ikke i overført betydning iallfall!). Like fullt har landet tilsynelatende en egen evne til å ta opp i seg ting og fenomener fra andre kulturer, men forbli like erkejapansk. Dette kan kanskje best eksemplifiseres med språket. For som oversetter (blant annet av Haruki Murakamis bøker) Ika Kaminka sa i et intervju i fjor, så er japansk et elastisk språk. Det er «elastisk i den forstand at det hele tiden utvikler seg, tar opp i seg elementer fra andre språk som engelsk og fransk og kinesisk, uten å miste noe av sitt særpreg». Jeg tør våge den påstand at det samme kan sies om den japanske kulturen.
Et eksempel? Ta en titt på originaltittelen til Haruki Murakamis bok After dark. På japansk heter den: アフターダーク. Eller oversatt til vårt alfabet: Afutā Dāku. Ta og knip øynene sammen og les tittelen én gang til. Høyt. Det blir en slags engelsk, gjør det ikke? Men samtidig så veldig japansk.

Murakami-komplekset

Ålreit. Før dette farer for vidt: Dette essayet skal handle om japansk litteratur. Norsk Litteraturfestival og kunstnerisk rådgiver Mathias R. Samuelsen har invitert seks japanske forfattere til årets festival – og jeg har hatt gleden av å gi meg i kast med bøkene til fire av dem. Og la meg si med det samme: Det er klart jeg bare dypper stortåa i skorpa. Når det er sagt, er det også et av poengene mine. For det er så mye av den japanske litteraturen som går oss hus forbi. Og det er så mange som ikke nevnes som burde ha blitt nevnt. Altså bortsett fra en viss forhenværende jazzbarinnehaver.
            Det er omtrent nå det er på sin plass å forklare hvorfor tittelen på essayet er nettopp «Murakami-komplekset». For når en leser hører ordene «japansk» og «forfatter» i en og samme setning, så tør jeg vedde på at tankene i ni komma ni av ti tilfeller går i retning en viss kronisk Nobelpris-kandidat. Haruki Murakami er en bauta på verdenslitteraturens scene – og bøkene hans har så eventyrlige salgstall at det halve hadde vært ekstremt. Han er rett og slett ikke til å komme utenom, den godeste Murakami.
Men så kommer tanke numero dos: Det må da være andre japanske forfattere som skriver eksepsjonelt? Det må da være skriveføre som attpåtil går ham en høy gang? Som sier noe annet? Som gir et annet bilde? Som tar huven på det japanske livet på en helt ulik måte? Og javisst. Selvfølgelig er det det. De siste årene har det da også dukket opp flere og andre japanske forfattere i den norske litterære floraen – gjerne kyndig oversatt av nevnte Ika Kamika og Magne Tørring (det finnes flere, for eksempel Anne Lande Peters og Yngve Johan Larsen). Når jeg nevner akkurat disse to er det fordi de sammen med professor i japansk språk og litteratur Reiko Abe Auestad slår et slag for å spre begeistring om andre japanske oversettelser til norsk med bloggen Yonda! Yonda! («Jeg har lest den! Jeg har lest den!»)  Utfordringen er at de havner i Murakami-senseis voldsomme slagskygge.
            Nå har jeg lest fire andre japanske forfattere. Det vil si, jeg har lest deres siste (og for den enes vedkommende første) utgivelser i norsk språkdrakt. Bøkene det dreier seg om er Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo, Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko, Yukiko Motoyas Kunsten å bli glad i seg selv og Mieko Kawakamis Pupper og egg.
            La oss gyve løs.

Sake, sex og ensomhet. Om Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo

Av de fire bøkene jeg snakker om her, er Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo den som minner mest om Haruki Murakami. Romanen handler om Tsukiko på 38 år som av en eller annen grunn sitter og drikker på en lokal bar. I løpet av ganske kort tid entrer en skikkelse baren som det ikke er vanskelig å forstå at kommer til å få stor betydning, ikke bare for hovedpersonens videre liv, men også for romanstoffet. Her er det Tsukikos pensjonerte, tretti år eldre japansklærer Harutsuna Matsumoto, bare kalt sensei, som utfyller rollen som en slags skjebnefelleskapsmakker. Også han dukker opp i denne baren, og ganske snart vikler de seg inn i hverandre på måter de aldri vil klare å vikle seg ut av igjen. Og det drikkes temmelig voldsomme mengder sake. Og hvis du tenker på Murakamis 1Q84 her, med tospannet som heter Aomame og matematikkæreren Tengo, er ikke det så skrekkelig rart. Også i Kawakamis univers er det lett å få å følelsen av at alt kan skje, og at det som skjer ikke nødvendigvis behøver å forholde seg så veldig strengt til etablerte sannheter, eller til «vanlige» relasjoner. Fellesnevneren heter jo i bunn og grunn jakta på kjærligheten. Jakta på den der ute som gjør at man ikke lenger føler seg alene her i verden. Og den viser fram hvor klumsete, prøvende og keitete den jakta kan arte seg.

            «’Ikke se på meg på den måten, Sensei.’
            ‘På hvilken måte?’
            ‘Som om jeg er et håpløst tilfelle.’
            ‘Du er da ikke noe håpløst tilfelle, frøken Tsukiko.’
            ‘Jo, det er jeg.’
            ‘Nei, det er du ikke.’
            ‘Jo, jeg er håpløs, samme hva du eller noen andre måtte mene.’»

Her er også en sår komikk, som innimellom tipper over i det tragiske, det vonde. Samtidig som det er den, og hovedpersonenes interesse for og stadige, milde henrykkelse over hva som skjer dem i dette livet de har, som fører historien videre. Det ville være urettferdig overfor Kawakami å parkere henne som Murakami-elev. Til det er språket i romanen for suverent, for uovertruffent presist. Ikke bare når det gjelder Tsukikos beskrivelser av Sensei, men i høyeste grad i den presisjon hun maler det japanske landskapet – være seg på sopptur i fjellheimen eller midt i (stor)byen. Men det er kanskje først og fremst i beskrivelsene av hovedpersonen, når hun lar sitt oppmerksomme blikk sveipe over seg selv, at Kawakami viser hvilken stilsikker forteller hun er. Se bare her:

«Jeg sto naken foran helspeilet og bare stirret. Diskuterte de brusende tankene med et fiktivt jeg som sto ved siden av meg, slik jeg ville ha snakket med et virkelig menneske. Kroppen min som sto der i speilet, naken og litt i overkant lydig mot tyngdekraftens befaling, la jeg ikke engang merke til. Det jeg samtalte med, var et jeg uten speilbilde, som svevde i rommet som et usynlig nærvær».

Hvis jeg sier at romanen foresvever meg å være en erketypisk japansk roman slik vi har lært oss å like dem gjennom Murakamis bøker, høres det kanskje ut som et ankepunkt. Men det er det ikke. Jeg vil gjerne bare ha mer.

Det motsatte av déjà vu. Om Mieko Kawakamis Pupper og egg

Mens déjà vu er en brå følelse av at «akkurat dette har skjedd meg før», er demajs vu det motsatte. Det er følelsen du kan få når du er midt i en situasjon du er godt klar over at du kjenner, men likevel føler den fremmed. I Pupper og egg av Mieko Kawakami inntreffer denne følelsen i hovedpersonen Natsus tilværelse idet hun sitter i et offentlig bad sammen med sin noe livstærede storesøster Makiko på 39 år. Storesøsteren er kommet på helgebesøk i Tokyo sammen med sin mer eller mindre frivillig stumme datter Midoriko (kall det gjerne en stille protest mot alt mora står for) – men det dreier seg ikke kun om å besøke søstera. Neida, Makiko har et nokså øredøvende oppheng i å få lagd silikonbryster. Det er det eneste som står i hodet på henne – og det eneste hun snakker om. Og det er mens søstrene befinner seg i det offentlige badet i Natsus nabolag at følelsen av akutt fremmedgjørelse inntreffer:

«Overalt var det hud, et nakenhetens galleri hvor ansiktene, som vanligvis spiller så stor rolle når mennesker skal gjenkjenne hverandre, nesten mistet all betydning, her var det kroppene som beveget seg, kroppene som snakket, kroppene som tenkte, som om det i sentrum for hver eneste av handlingene som utspilte seg omkring meg, bare var kropp»

Pupper og egg handler altså tilsynelatende om puppeoperasjoner og formering. Makiko er manisk opptatt av å stagge alderens herjing med kroppen, mens dattera er panisk opptatt av – og bekymret for – hele det biologiske maskineriet hun står på terkselen av, maskineriet vi kaller puberteten. Menstruasjon, bind, blod i rumpesprekken, hvordan eggene slippes ned i livmora og i det hele tatt. Verten – Natsu – er tilsynelatende et rolig fjellvann sammenlignet med sine to kvinnelige slektninger, og det er lett å få følelsen av at hun dels er sjokkert over søstera og niesa, men også at hun trenger den rystelse besøket deres representerer, i et liv om ellers virker å stå stille. Hun lever med, og iakttar, kroppen sin i dens hverdagslige handlinger – og følelsen av demajs vu ligger som et bakteppe i hele teksten. Det går kanskje an å nærme seg følelsen med en annen beskrivelse, nemlig den av underliggjorthet. Kanskje til og med av «social sublime» – en følelse av å se noe allmennmenneskelig, noe som overtrumfer det individuelle planet fullstendig. Både i skjønnhet, men også i gru. For Natsu registrerer verden og søstera og niesa og ser kroppene deres nesten som en art skuespillere. Og det er vel kanskje nettopp kroppen, eller rettere: den kvinnelige kroppen som er hovedpersonen i Kawakamis kortroman.
            Den utsøkte oversettelsen til Magne Tørring får et helt unikt godt språk til å velle opp fra de beskjedne sidene i romanen. Beskrivelser blander seg fullstendig sømløst med dialoger og detaljer, i lange, men aldri kronglete setninger. Det er elegant utført av Kawakami å få en roman som handler om et slags menneskelig stilleben, et nokså begrenset kammerspill om kropp og følelsesmessig tafatthet, til å fremstå så musikalsk, så syngende, så ny, så vakker. Og dét i kombinasjon med romanens nesten nådesløse ensomhet – en følelse vi vel alle kan oppleve at nærmest kastes over oss i ny og ne. Det er ikke til å si hvordan det går med Natsu, Makiko og Midoriko – men at det finnes mange av dem rundt i verden, eller av oss (det gjelder naturligvis også de som fra naturens side ikke er utstyrt med bryster) også for eksempel på St. Hanshaugen i Oslo, det er jeg ikke et sekund i tvil om.

Et romanlangt senryūdikt. Om Yukiko Motoyas Kunsten å bli glad i seg selv

Å joda, du vet hva et haiku-dikt er. Sånn cirka. Kort, søtten stavelser. Men haikudiktets slektning senryū er kanskje litt mer ukjent. Der et haikudikt gjerne handler om menneskets forhold til naturen, til sesongenes skiften og alt det der, handler senryūdiktet mer om mellommenneskelige relasjoner. Kanskje vil det ikke være direkte feil å si at noe av det som tiltaler oss vestlige lesere i for eksempel Haruki Murakamis univers, er fokuset som bestandig hviler på nettopp det som foregår mellom oss.
            Så også med Motoyas roman. I løpet av seks nedslag på seks forskjellige dager i hovedpersonen Lindes liv, blir vi kjent med en kvinne som nærmer seg og trekker seg i forholdet til andre mennesker. Vi møter henne første gang som 16-åring, men er også innom 3-åringen Linde, før resten av livet hennes rulles ut, i korte, vare glimt: Et kapittel handler om 28-årige Linde, og vi møter henne igjen som 34-åring, 47-åring og 63-åring.
            Inndelingen av stoffet utgjør i seg selv en usedvanlig effektiv motor. Men den viser samtidig det nådeløse aspektet med tiden som går. Det er visse valg som får langtrekkende konsekvenser, det er veier hun kunne ha gått som hun ikke turde og som hun sitter igjen og drømmer om at hun tok. Korsveier hun har stått ved og som har forplantet seg i resten av livets dager. Helt fra hun er tre år gammel er hun orientert mot sine samtidige, de som tilfeldigvis lever sammen med henne. En gutt i barnehagen. Venninner på skolen. En ektemann som nærmest oser kulde. En vennegjeng hun både er en del av og betrakter som på voldsom avstand. Et haltende forsøk på å nærme seg en mann i voksen alder.
Sentralt i hovedpersonens liv er den vage, men ubarmhjertige følelsen av at årene går, og går, og at tempoet stadig skrus opp et par hakk ettersom man lever. I et fint øyeblikk er hun hjemme hos sin søster, som hjelper henne med å bake en kake og det er et av få punkter der Linde tør åpne seg opp. Det er søstera Ena som snakker først her:

«’Noen ganger blir jeg helt matt når jeg ser meg selv i speilet. Det går liksom ikke opp for meg at jeg faktisk er førtiseks. Mannen min ville sikkert ledd av meg om han hørte dette, men for meg føles det som om tiden stoppet opp da jeg var tretti.’ (…) ‘Det finnes et navn på den følelsen, visste du det?’ ‘Nei. Hvilken følelse da?’ Linde pisket uavbrutt videre mens hun svarte: ‘At årene føles kortere jo eldre man blir. Jeg hørte om det fra ei jente på jobben her om dagen, hva var det det het … Jenet? Janet? Janets lov? Noe sånt, jeg husker ikke helt. En psykolog fra et eller annet land, det var han som oppdaget det’ ‘Tuller du? Har de det sånn i utlandet også?’»

Det er først som gammel dame at Linde gjør opp en slags stilling over tilværelsens tildragelser. Det er først nå hun forstår at det hun hele tida har lett etter, er handlinger og relasjoner som gjør at hun kan lære seg kunsten å bli glad i seg selv. Om hun lærer seg det, er ikke poenget. Det er ambisjonen om det. Og det er vel strengt tatt en ambisjon de fleste av oss har – og har vi ikke det, burde vi kanskje skaffe oss den. Før det er for sent.

Et samtidseventyr. Om Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko

Oi, for et flott og hårreisende dikt Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko er! Det er nok det mest outrerte, mest suggererende jeg har lest på år og dag. Og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å ta innover meg den intertekstuelle leken det tydelig bedriver (takk til Ika Kaminka for et spesielt godt og solid etterord), eller den japanske sekkyō-bushi-tradisjonen hun skriver seg opp mot og inn i, eller noe som helst. Mitt kjennskap til dikt er så sterkt begrenset at det nærmer seg et litterært handicap. Jeg har rett og slett ikke formelt peiling på dikt. Det betyr på den andre siden ikke at jeg er ute av stand til å sette pris på et godt dikt. Og det er jeg iallfall ikke et nanosekund i tvil om at Itōs dikt er.

Diktet Eg er Anjuhimeko er egentlig titteldiktet i en samling som utkom på japansk i 1993 – og er altså utgitt som selvstendig, frittstående utgivelse i Norge 24 år etter at det første gang så lyset. Og jeg aner nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det starter enkelt:

 

«eg er Anjuhimeko, snart tre år,

eg trudde at ein far var ein mann som ikkje var der, ein som ikkje fanst, for i eventyra var far ein fyr som låg daud heime eller var ute og fór, eller ein som berre gjorde nett som stemora sa, men heime hos oss har vi ein far som er der, og min far vil drepa meg, alt set far min inn på å drepa meg, eg veit ikkje mi arme råd, ei plage har det vore sidan eg var fødd, (...)»      

 

Herfra går det slag i slag. Hun skriker så mye at hun blir gravd ned på stranda. Sammen med en hel masse andre skrikerunger. Mora griner så mye at hun gråter ut øynene – og ektemannen forviser henne. På stranda er det «stint på alle kantar, somme av dei nedgrovne spedborna pustar, somme har slutta å puste, somme har krope halvvegs opp av sanden og har mest tørka inn, men somme har kome seg heilt opp og har kara seg vekk». Diktet er satt opp i boka med en blankside mellom hver side, og med veloverveide innrykk lar forfatteren leseren få trekke pusten innmellom slagene. For slag er det. Lille Anjuhimeko kommer seg vekk fra stranda, møter den ene ondskapsfulle jævelen av en mann etter den andre, alle tilsynelatende litt som faren hennes, litt noe helt fremmed, og hun jakter etter den forviste mora si, det er drivkraften hennes. Til slutt finner hun henne, men begir seg deretter på jakt etter faren, for – som hun overbeviser sin mor om – så er jo han skyld i at hun i det hele tatt lever. Det har jo en viss betydning.

            Diktet er en fantastisk oppvisning i ren og skjær fortellerglede. Og når jeg i starten nevnte sekkyō-bushi-tradisjonen, så er det ikke tilfeldig. Jeg hadde ikke visst det hadde det ikke vært for oversetterens etterord, men denne tradisjonen stammer fra middelalderen: «Det er ein munnleg og folkeleg sjanger med drag av både skillingsvise, buddhistiske visdomsfablar, eventyr og myte», som Ika Kaminka forklarer. Og det er et heidundrende dikt fullt av sprudlende, grotesk liv, med voldtekter, mishandling, med igleunger – og ei fjellheks som vil ha pikk (og som får det!). I bunn ligger det helt tydelig og vaker et vilt raseri overfor ondskap begått mot kvinner – og det er ikke vanskelig å tenke at diktet tar opp i seg uhumskheter gjennom (den japanske) historien, men ikke minst at det også setter en nådeløs, om enn burlesk, vill finger på ting som ikke er i orden den dag i dag. Et heseblesende, fantastisk, sprengt verk.

Ut av skyggen

Da siste bind av Murakamis storverk 1Q84 ble utgitt i 2011, kjente jeg på en slags materialtretthet. Eller jeg synes jeg så den i boka. Den murakamianske mystikken var der fortsatt. Bøkene dro meg fortsatt inn som et svart hull av energi. Men jeg syntes setningene var luggete. Gjentagelsene unødvendig mange. Jeg savnet … noe nytt. Jeg ville kanskje ha et litt mer sprikende bilde av det japanske enn jeg fikk hos Murakami.
Ålreit. Vi spoler fram til 2018. Og det kan jo synes litt mystisk at jeg påstår det finnes et Murakami-kompleks, all den tid Japan i år er hovedtema på Norsk Litteraturfestival. Og joda. Det er noe som rører på seg. Da Hans Olav Brenner i en episode av NRKs Bokprogrammet i 2007 stilte spørsmålet «Er vi i Vesten blitt japangale?» var han og redaksjonen nok inne på en utvikling vi nå – elleve år senere – ser et slags svar på. Vi er nok litt japangale. Iallfall såpass at vi inviterer seks av de kanskje mest spennende japanske forfatterne som hovednavn til Lillehammer. Det er ganske tøft. Og etter å ha vært på snarvisitt hos fire av dem er det lett å si at det er velfortjent.
Så la meg ta min milde oppgitthet over Murakamis tilsynelatende materialtretthet slik jeg syntes å konstatere den da jeg leste 1Q84 – og snu den på hodet. For hvilket godstog har vel ikke Haruki Murakamis forfatterskap representert for den vilje og det pågangsmot som ligger bak alle de mange oversettelsene fra andre japanske forfattere som har poppet opp de siste årene! På Yonda! Yonda! konstaterer de at det nå finnes nøyaktig ett hundre japanske titler tilgjengelig på norsk. Den første – Maaneglytt ei uversnatt: ei japansk soge um synd og elsk av Kyokutei Bakin – kom i 1904. Og Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko er den foreløpig siste.
            Ja. Jeg sa foreløpig. For selvfølgelig kommer det flere. Selv skal jeg kaste meg over Hiromi Itōs Ete, pule, drite, føde, drepe, blø. Hold kjeft som jeg gleder meg allerede.

Halla på ræ!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i Danmark.

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.

Superpopulært: