Murakami-komplekset
Hva er japansk litteratur
hvis vi ser bort fra Haruki Murakami? Går det i det hele tatt an å se bort fra
Murakami – eller blir det som å se inn i en skog og tenke: Her er det visst
bare ett type kirsebærtre?
Av
Thomas J.R. Marthinsen.
Dette essayet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis
nr. 5, 2018 i forbindelse med Norsk litteraturfestival.
Dette essayet sto på trykk i Bokvennen Litterære Avis
nr. 5, 2018 i forbindelse med Norsk litteraturfestival.
Haruki Murakami. Foto: Pax Forlag/Marion Ettlinger. |
Av en eller annen grunn later den
japanske kulturen til å eie en slags uforstyrrelig ro. Alt preller liksom av på
den, slik at det Japan som eksisterer i dag, det har ikke – som her i Vesten –
sin mange tusenårige historie bak seg som noe som liksom kommer fra glemmeboka.
Neida, i Japan fungerer hele kulturhistorien som et aktivt klangrom midt i en
moderne millionbyshverdag.
Om vi skjeler til historiens gang
et øyeblikk, kan dette kanskje bli mer enn bare en tilsynelatende fanboyaktig
påstand fra min side. Helt siden 1600-tallet har den japanske kulturen brynt
seg på impulser utenfra. Det er med andre ord ikke slik at Japan har eksistert
som et slags fredet flekk på jordkloden, og at det er der kulturens stoiske
uforandrethet har sin rot. Men så er det bittelitt sånn likevel. For i
motsetning til alle de andre asiatiske landene har Japan aldri blitt
kolonialisert. Japan har hele tida vært sin egen herre.
Denne urørtheten er naturligvis
en styrke, men den er til en viss grad også usann. For Japan er ikke en øy i
verden (ikke i overført betydning iallfall!). Like fullt har landet
tilsynelatende en egen evne til å ta opp i seg ting og fenomener fra andre
kulturer, men forbli like erkejapansk. Dette kan kanskje best eksemplifiseres
med språket. For som oversetter (blant annet av Haruki Murakamis bøker) Ika
Kaminka sa i et intervju i fjor, så er japansk et elastisk språk. Det er
«elastisk i den forstand at det hele tiden utvikler seg, tar opp i seg
elementer fra andre språk som engelsk og fransk og kinesisk, uten å miste noe
av sitt særpreg». Jeg tør våge den påstand at det samme kan sies om den
japanske kulturen.
Et eksempel? Ta en titt på
originaltittelen til Haruki Murakamis bok After
dark. På japansk heter den: アフターダーク. Eller oversatt til vårt alfabet: Afutā Dāku. Ta og knip øynene sammen og les tittelen én
gang til. Høyt. Det blir en slags engelsk, gjør det ikke? Men samtidig så
veldig japansk.
Murakami-komplekset
Ålreit. Før dette farer for vidt: Dette essayet skal handle
om japansk litteratur. Norsk Litteraturfestival og kunstnerisk rådgiver Mathias
R. Samuelsen har invitert seks japanske forfattere til årets festival – og jeg
har hatt gleden av å gi meg i kast med bøkene til fire av dem. Og la meg si med
det samme: Det er klart jeg bare dypper stortåa i skorpa. Når det er sagt, er
det også et av poengene mine. For det er så mye av den japanske litteraturen
som går oss hus forbi. Og det er så mange som ikke nevnes som burde ha blitt
nevnt. Altså bortsett fra en viss forhenværende jazzbarinnehaver.
Det er
omtrent nå det er på sin plass å forklare hvorfor tittelen på essayet er
nettopp «Murakami-komplekset». For når en leser hører ordene «japansk» og
«forfatter» i en og samme setning, så tør jeg vedde på at tankene i ni komma ni
av ti tilfeller går i retning en viss kronisk Nobelpris-kandidat. Haruki
Murakami er en bauta på verdenslitteraturens scene – og bøkene hans har så
eventyrlige salgstall at det halve hadde vært ekstremt. Han er rett og slett
ikke til å komme utenom, den godeste Murakami.
Men så kommer tanke numero dos:
Det må da være andre japanske forfattere som skriver eksepsjonelt? Det må da
være skriveføre som attpåtil går ham en høy gang? Som sier noe annet? Som gir
et annet bilde? Som tar huven på det japanske livet på en helt ulik måte? Og
javisst. Selvfølgelig er det det. De siste årene har det da også dukket opp
flere og andre japanske forfattere i den norske litterære floraen – gjerne
kyndig oversatt av nevnte Ika Kamika og Magne Tørring (det finnes flere, for
eksempel Anne Lande Peters og Yngve Johan Larsen). Når jeg nevner akkurat disse
to er det fordi de sammen med professor i japansk språk og litteratur Reiko Abe
Auestad slår et slag for å spre begeistring om andre japanske oversettelser til
norsk med bloggen Yonda! Yonda! («Jeg
har lest den! Jeg har lest den!») Utfordringen er at de havner i
Murakami-senseis voldsomme slagskygge.
Nå har jeg
lest fire andre japanske forfattere. Det vil si, jeg har lest deres siste (og
for den enes vedkommende første) utgivelser i norsk språkdrakt. Bøkene det
dreier seg om er Hiromi Kawakamis Merkelig
vær i Tokyo, Hiromi Itōs Eg er
Anjuhimeko, Yukiko Motoyas Kunsten å
bli glad i seg selv og Mieko Kawakamis Pupper
og egg.
La oss gyve
løs.
Sake, sex og ensomhet. Om Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo
Av de fire bøkene jeg snakker om her, er Hiromi Kawakamis Merkelig vær i Tokyo den som minner mest
om Haruki Murakami. Romanen handler om Tsukiko på 38 år som av en eller annen
grunn sitter og drikker på en lokal bar. I løpet av ganske kort tid entrer en
skikkelse baren som det ikke er vanskelig å forstå at kommer til å få stor
betydning, ikke bare for hovedpersonens videre liv, men også for romanstoffet.
Her er det Tsukikos pensjonerte, tretti år eldre japansklærer Harutsuna
Matsumoto, bare kalt sensei, som
utfyller rollen som en slags skjebnefelleskapsmakker. Også han dukker opp i
denne baren, og ganske snart vikler de seg inn i hverandre på måter de aldri
vil klare å vikle seg ut av igjen. Og det drikkes temmelig voldsomme mengder sake. Og hvis du tenker på Murakamis 1Q84 her, med tospannet som heter Aomame
og matematikkæreren Tengo, er ikke det så skrekkelig rart. Også i Kawakamis
univers er det lett å få å følelsen av at alt kan skje, og at det som skjer
ikke nødvendigvis behøver å forholde seg så veldig strengt til etablerte
sannheter, eller til «vanlige» relasjoner. Fellesnevneren heter jo i bunn og
grunn jakta på kjærligheten. Jakta på den der ute som gjør at man ikke lenger
føler seg alene her i verden. Og den viser fram hvor klumsete, prøvende og
keitete den jakta kan arte seg.
«’Ikke se
på meg på den måten, Sensei.’
‘På hvilken
måte?’
‘Som om jeg
er et håpløst tilfelle.’
‘Du er da
ikke noe håpløst tilfelle, frøken Tsukiko.’
‘Jo, det er
jeg.’
‘Nei, det
er du ikke.’
‘Jo, jeg er
håpløs, samme hva du eller noen andre måtte mene.’»
Her er også en sår komikk, som innimellom tipper over i det
tragiske, det vonde. Samtidig som det er den, og hovedpersonenes interesse for
og stadige, milde henrykkelse over hva som skjer dem i dette livet de har, som fører
historien videre. Det ville være urettferdig overfor Kawakami å parkere henne
som Murakami-elev. Til det er språket i romanen for suverent, for uovertruffent
presist. Ikke bare når det gjelder Tsukikos beskrivelser av Sensei, men i
høyeste grad i den presisjon hun maler det japanske landskapet – være seg på
sopptur i fjellheimen eller midt i (stor)byen. Men det er kanskje først og
fremst i beskrivelsene av hovedpersonen, når hun lar sitt oppmerksomme blikk
sveipe over seg selv, at Kawakami viser hvilken stilsikker forteller hun er. Se
bare her:
«Jeg sto naken foran helspeilet
og bare stirret. Diskuterte de brusende tankene med et fiktivt jeg som sto ved
siden av meg, slik jeg ville ha snakket med et virkelig menneske. Kroppen min
som sto der i speilet, naken og litt i overkant lydig mot tyngdekraftens
befaling, la jeg ikke engang merke til. Det jeg samtalte med, var et jeg uten
speilbilde, som svevde i rommet som et usynlig nærvær».
Hvis jeg sier at romanen foresvever meg å være en erketypisk
japansk roman slik vi har lært oss å like dem gjennom Murakamis bøker, høres
det kanskje ut som et ankepunkt. Men det er det ikke. Jeg vil gjerne bare ha
mer.
Det motsatte av déjà vu. Om Mieko Kawakamis Pupper og egg
Mens déjà vu
er en brå følelse av at «akkurat dette har skjedd meg før», er demajs vu
det motsatte. Det er følelsen du kan få når du er midt i en situasjon du er
godt klar over at du kjenner, men likevel føler den fremmed. I Pupper og egg
av Mieko Kawakami inntreffer denne følelsen i hovedpersonen Natsus tilværelse
idet hun sitter i et offentlig bad sammen med sin noe livstærede storesøster
Makiko på 39 år. Storesøsteren er kommet på helgebesøk i Tokyo sammen med sin
mer eller mindre frivillig stumme datter Midoriko (kall det gjerne en stille
protest mot alt mora står for) – men det dreier seg ikke kun om å besøke
søstera. Neida, Makiko har et nokså øredøvende oppheng i å få lagd
silikonbryster. Det er det eneste som står i hodet på henne – og det eneste hun
snakker om. Og det er mens søstrene befinner seg i det offentlige badet i
Natsus nabolag at følelsen av akutt fremmedgjørelse inntreffer:
«Overalt var det hud, et nakenhetens galleri hvor ansiktene, som
vanligvis spiller så stor rolle når mennesker skal gjenkjenne hverandre, nesten
mistet all betydning, her var det kroppene som beveget seg, kroppene som
snakket, kroppene som tenkte, som om det i sentrum for hver eneste av
handlingene som utspilte seg omkring meg, bare var kropp»
Pupper og egg
handler altså tilsynelatende om puppeoperasjoner og formering. Makiko er manisk
opptatt av å stagge alderens herjing med kroppen, mens dattera er panisk
opptatt av – og bekymret for – hele det biologiske maskineriet hun står på
terkselen av, maskineriet vi kaller puberteten. Menstruasjon, bind, blod i
rumpesprekken, hvordan eggene slippes ned i livmora og i det hele tatt. Verten
– Natsu – er tilsynelatende et rolig fjellvann sammenlignet med sine to
kvinnelige slektninger, og det er lett å få følelsen av at hun dels er sjokkert
over søstera og niesa, men også at hun trenger den rystelse besøket deres
representerer, i et liv om ellers virker å stå stille. Hun lever med, og
iakttar, kroppen sin i dens hverdagslige handlinger – og følelsen av demajs
vu ligger som et bakteppe i hele teksten. Det går kanskje an å nærme seg
følelsen med en annen beskrivelse, nemlig den av underliggjorthet. Kanskje til
og med av «social sublime» – en følelse av å se noe allmennmenneskelig, noe som
overtrumfer det individuelle planet fullstendig. Både i skjønnhet, men også i
gru. For Natsu registrerer verden og søstera og niesa og ser kroppene deres
nesten som en art skuespillere. Og det er vel kanskje nettopp kroppen, eller
rettere: den kvinnelige kroppen som er hovedpersonen i Kawakamis kortroman.
Den utsøkte oversettelsen til Magne
Tørring får et helt unikt godt språk til å velle opp fra de beskjedne sidene i
romanen. Beskrivelser blander seg fullstendig sømløst med dialoger og detaljer,
i lange, men aldri kronglete setninger. Det er elegant utført av Kawakami å få
en roman som handler om et slags menneskelig stilleben, et nokså begrenset
kammerspill om kropp og følelsesmessig tafatthet, til å fremstå så musikalsk,
så syngende, så ny, så vakker. Og dét i kombinasjon med romanens nesten
nådesløse ensomhet – en følelse vi vel alle kan oppleve at nærmest kastes over
oss i ny og ne. Det er ikke til å si hvordan det går med Natsu, Makiko
og Midoriko – men at det finnes mange av dem rundt i verden, eller av oss (det
gjelder naturligvis også de som fra naturens side ikke er utstyrt med bryster)
også for eksempel på St. Hanshaugen i Oslo, det er jeg ikke et sekund i tvil
om.
Et romanlangt senryūdikt. Om Yukiko Motoyas Kunsten å bli glad i seg selv
Å joda, du vet hva et haiku-dikt
er. Sånn cirka. Kort, søtten stavelser. Men haikudiktets slektning senryū
er kanskje litt mer ukjent. Der et haikudikt gjerne handler om menneskets
forhold til naturen, til sesongenes skiften og alt det der, handler senryūdiktet mer om mellommenneskelige
relasjoner. Kanskje vil det ikke være direkte feil å si at noe av det som
tiltaler oss vestlige lesere i for eksempel Haruki Murakamis univers, er
fokuset som bestandig hviler på nettopp det som foregår mellom oss.
Så også med
Motoyas roman. I løpet av seks nedslag på seks forskjellige dager i
hovedpersonen Lindes liv, blir vi kjent med en kvinne som nærmer seg og trekker
seg i forholdet til andre mennesker. Vi møter henne første gang som 16-åring,
men er også innom 3-åringen Linde, før resten av livet hennes rulles ut, i
korte, vare glimt: Et kapittel handler om 28-årige Linde, og vi møter henne
igjen som 34-åring, 47-åring og 63-åring.
Inndelingen
av stoffet utgjør i seg selv en usedvanlig effektiv motor. Men den viser
samtidig det nådeløse aspektet med tiden som går. Det er visse valg som får
langtrekkende konsekvenser, det er veier hun kunne ha gått som hun ikke turde
og som hun sitter igjen og drømmer om at hun tok. Korsveier hun har stått ved
og som har forplantet seg i resten av livets dager. Helt fra hun er tre år
gammel er hun orientert mot sine samtidige, de som tilfeldigvis lever sammen
med henne. En gutt i barnehagen. Venninner på skolen. En ektemann som nærmest
oser kulde. En vennegjeng hun både er en del av og betrakter som på voldsom
avstand. Et haltende forsøk på å nærme seg en mann i voksen alder.
Sentralt i hovedpersonens liv er
den vage, men ubarmhjertige følelsen av at årene går, og går, og at tempoet
stadig skrus opp et par hakk ettersom man lever. I et fint øyeblikk er hun
hjemme hos sin søster, som hjelper henne med å bake en kake og det er et av få
punkter der Linde tør åpne seg opp. Det er søstera Ena som snakker først her:
«’Noen ganger blir jeg helt matt
når jeg ser meg selv i speilet. Det går liksom ikke opp for meg at jeg faktisk
er førtiseks. Mannen min ville sikkert ledd av meg om han hørte dette, men for
meg føles det som om tiden stoppet opp da jeg var tretti.’ (…) ‘Det finnes et
navn på den følelsen, visste du det?’ ‘Nei. Hvilken følelse da?’ Linde pisket
uavbrutt videre mens hun svarte: ‘At årene føles kortere jo eldre man blir. Jeg
hørte om det fra ei jente på jobben her om dagen, hva var det det het … Jenet?
Janet? Janets lov? Noe sånt, jeg husker ikke helt. En psykolog fra et eller
annet land, det var han som oppdaget det’ ‘Tuller du? Har de det sånn i
utlandet også?’»
Det er først som gammel dame at Linde gjør opp en slags
stilling over tilværelsens tildragelser. Det er først nå hun forstår at det hun
hele tida har lett etter, er handlinger og relasjoner som gjør at hun kan lære
seg kunsten å bli glad i seg selv. Om hun lærer seg det, er ikke poenget. Det
er ambisjonen om det. Og det er vel strengt tatt en ambisjon de fleste av oss
har – og har vi ikke det, burde vi kanskje skaffe oss den. Før det er for sent.
Et samtidseventyr. Om Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko
Oi, for et flott og hårreisende dikt Hiromi Itōs Eg er Anjuhimeko er! Det er nok det mest outrerte, mest suggererende jeg har lest på år og dag. Og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å ta innover meg den intertekstuelle leken det tydelig bedriver (takk til Ika Kaminka for et spesielt godt og solid etterord), eller den japanske sekkyō-bushi-tradisjonen hun skriver seg opp mot og inn i, eller noe som helst. Mitt kjennskap til dikt er så sterkt begrenset at det nærmer seg et litterært handicap. Jeg har rett og slett ikke formelt peiling på dikt. Det betyr på den andre siden ikke at jeg er ute av stand til å sette pris på et godt dikt. Og det er jeg iallfall ikke et nanosekund i tvil om at Itōs dikt er.
Diktet Eg er Anjuhimeko er egentlig titteldiktet i en samling som utkom på japansk i 1993 – og er altså utgitt som selvstendig, frittstående utgivelse i Norge 24 år etter at det første gang så lyset. Og jeg aner nesten ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det starter enkelt:
«eg er Anjuhimeko, snart tre år,
eg trudde at ein far var ein mann som ikkje var der, ein som ikkje fanst, for i eventyra var far ein fyr som låg daud heime eller var ute og fór, eller ein som berre gjorde nett som stemora sa, men heime hos oss har vi ein far som er der, og min far vil drepa meg, alt set far min inn på å drepa meg, eg veit ikkje mi arme råd, ei plage har det vore sidan eg var fødd, (...)»
Herfra går det slag i slag. Hun skriker så mye at hun blir gravd ned på stranda. Sammen med en hel masse andre skrikerunger. Mora griner så mye at hun gråter ut øynene – og ektemannen forviser henne. På stranda er det «stint på alle kantar, somme av dei nedgrovne spedborna pustar, somme har slutta å puste, somme har krope halvvegs opp av sanden og har mest tørka inn, men somme har kome seg heilt opp og har kara seg vekk». Diktet er satt opp i boka med en blankside mellom hver side, og med veloverveide innrykk lar forfatteren leseren få trekke pusten innmellom slagene. For slag er det. Lille Anjuhimeko kommer seg vekk fra stranda, møter den ene ondskapsfulle jævelen av en mann etter den andre, alle tilsynelatende litt som faren hennes, litt noe helt fremmed, og hun jakter etter den forviste mora si, det er drivkraften hennes. Til slutt finner hun henne, men begir seg deretter på jakt etter faren, for – som hun overbeviser sin mor om – så er jo han skyld i at hun i det hele tatt lever. Det har jo en viss betydning.
Diktet er
en fantastisk oppvisning i ren og skjær fortellerglede. Og når jeg i starten
nevnte sekkyō-bushi-tradisjonen, så er det ikke tilfeldig. Jeg hadde ikke visst
det hadde det ikke vært for oversetterens etterord, men denne tradisjonen
stammer fra middelalderen: «Det er ein munnleg og folkeleg sjanger med drag av
både skillingsvise, buddhistiske visdomsfablar, eventyr og myte», som Ika
Kaminka forklarer. Og det er et heidundrende dikt fullt av sprudlende, grotesk
liv, med voldtekter, mishandling, med igleunger – og ei fjellheks som vil ha
pikk (og som får det!). I bunn ligger det helt tydelig og vaker et vilt raseri
overfor ondskap begått mot kvinner – og det er ikke vanskelig å tenke at diktet
tar opp i seg uhumskheter gjennom (den japanske) historien, men ikke minst at
det også setter en nådeløs, om enn burlesk, vill finger på ting som ikke er i
orden den dag i dag. Et heseblesende, fantastisk, sprengt verk.
Ut av skyggen
Da siste bind av Murakamis storverk 1Q84 ble utgitt i 2011, kjente jeg på en slags materialtretthet.
Eller jeg synes jeg så den i boka. Den murakamianske mystikken var der
fortsatt. Bøkene dro meg fortsatt inn som et svart hull av energi. Men jeg
syntes setningene var luggete. Gjentagelsene unødvendig mange. Jeg savnet … noe
nytt. Jeg ville kanskje ha et litt mer sprikende bilde av det japanske enn jeg
fikk hos Murakami.
Ålreit. Vi spoler fram til 2018.
Og det kan jo synes litt mystisk at jeg påstår det finnes et Murakami-kompleks,
all den tid Japan i år er hovedtema på Norsk Litteraturfestival. Og joda. Det
er noe som rører på seg. Da Hans Olav Brenner i en episode av NRKs Bokprogrammet i 2007 stilte spørsmålet
«Er vi i Vesten blitt japangale?» var han og redaksjonen nok inne på en
utvikling vi nå – elleve år senere – ser et slags svar på. Vi er nok litt
japangale. Iallfall såpass at vi inviterer seks av de kanskje mest spennende
japanske forfatterne som hovednavn til Lillehammer. Det er ganske tøft. Og
etter å ha vært på snarvisitt hos fire av dem er det lett å si at det er
velfortjent.
Så la meg ta min milde oppgitthet
over Murakamis tilsynelatende materialtretthet slik jeg syntes å konstatere den
da jeg leste 1Q84 – og snu den på
hodet. For hvilket godstog har vel ikke Haruki Murakamis forfatterskap
representert for den vilje og det pågangsmot som ligger bak alle de mange
oversettelsene fra andre japanske forfattere som har poppet opp de siste årene!
På Yonda! Yonda! konstaterer de at
det nå finnes nøyaktig ett hundre japanske titler tilgjengelig på norsk. Den
første – Maaneglytt ei uversnatt: ei
japansk soge um synd og elsk av Kyokutei Bakin – kom i 1904. Og Hiromi Itōs
Eg er Anjuhimeko er den foreløpig
siste.
Ja. Jeg sa foreløpig. For selvfølgelig kommer det flere. Selv
skal jeg kaste meg over Hiromi Itōs Ete,
pule, drite, føde, drepe, blø. Hold kjeft som jeg gleder meg allerede.