fredag, desember 31, 2021

På tampen (10/2021)

Hei! Om du lurer på hva dette er: Jeg poster rett og slett nyhetsbrevet jeg sender ut her, også. Tenk på det som et slags søkbart arkiv. Om du vil motta nyhetsbrevet Hundre prosent en gang i måneden, er du veldig velkommen til å skrive deg opp her.

 

*

 

 

«For last year’s words belong to last year’s language and next year’s words await another voice. And to make an end is to make a beginning.»


T.S. Eliot, amerikansk dikter (1888-1965)
Ambisjonen da jeg startet med disse nyhetsbrevene for – hold deg fast – det som straks er to år siden, var å skrive og utgi ett nyhetsbrev per måned. Jeg holdt tritt med ambisjonen helt fram til september i år (og joda, du oppmerksomste av lesere: fra og med april forskjøv utgivelsestakten seg med en måned; men det må da være lov), men i september grep livet inn og forpurret det meste. Eller livet? Døden. Døden grep inn, slik døden har en tendens til å gjøre.

Nyhetsbrev fikk være nyhetsbrev. Og på en måte harmonerte det godt med det jeg lovet meg selv da jeg gikk i gang med dette: Det skulle være overensstemmelse mellom ytre og indre. Det vil si: Viktigere enn å skrive noe, er å skrive noe vedkommende. Hvorfor ellers gidde å lese det? Skrive det? Nei, å sløse med tid – både din og min – er ikke noe jeg tar lett på.
 
Velkommen til årets tiende og siste nyhetsbrev!

(Und an Sie, meinen neuesten Leser: Ich bin natürlich hilflos in Deutsch, aber zum Glück ist meine Muttersprache für Sie kein Problem. Herzlich willkommen!)
 



Noen år er brattere enn andre år. For mange har de siste to årene vært noen regelrette anni horribili, der restriksjoner og frykt har latt oss merke at vi bor i samfunn vi kanskje ellers ikke merker så mye til; plutselig har  vi ikke kunnet reise som vi ville, vi har ikke kunnet besøke som vi ville, klemme og være tett på som vi ville. For noen har det vært en velsignelse i forkledning også, naturligvis. Å endelig ha en unnskyldning til slippe å gi den klemmen. Munnbindet som beskytter av privatlivets fred. Munnbindet som fysisk uttrykk for hit men ikke lenger.

Som far til fire er jeg forbauset over hvor lenge min kone og jeg klarte å holde koronaviruset stangen, som det heter. Men nå i desember gikk det ikke lenger. Vi testet positivt på stripe. Det har vært en annerledes opptakt til jula, og selv om det har vært få lommer til å komme opp og snappe litt ettertenksomhetens luft, har det også vært fint. Det er jo en fin flokk jeg har. Eller for å parafrasere Bjørneboe: Lykkelig den som har en flokk.

Det har med andre ord vært en slik høst. En sånn høst du ikke glemmer, og jeg kan fortsatt kjenne maratonløpet jeg i et øyeblikk av både klarsyn og vanvidd gjennomførte over svabergene i oktober, på kroppen. Som om den har satt seg som noe fysisk, denne høsten. Ikke på grunn av koronaen, men på grunn av et menneske som plutselig var vekk. Jeg skrev om mormor i forrige nyhetsbrev, og jeg skriver om henne nå, for det er mormor jeg tenker på.





En ettermiddag tidlig i desember ble jeg oppringt. Det var lyden av Nord-Norge som skurret gjennom trafikkstøyen. Det hadde seg slik at de befant seg et sted utenfor København og regnet med å komme fram til meg «tidlig på kvelden». Flott, svarte jeg, det var bare å komme. Hadde sjefen gjort dem oppmerksom på at innkjørselen var fryktelig lang og fryktelig smal? Javisst, ikke noe problem.

Dagen i forveien hadde de danske værgudene vist seg fra sin sedvanlige side. Det vil si horisontal sludd inn i øyehøyde, en sur, kan jeg kalle den giftig? vind. Dansk vinterhalvår på sitt mest typiske. Men det jeg foretok meg var mindre vanlig: Jeg sto oppe på en av stigene våre, balanserende inn mot en av valnøttreets mange greiner, for å kutte av de av greinene som hang som et krokete gardin ned over innkjørselen. For: Tenk om flyttekarene, når de kom, ville kaste et arrig blikk nedover innkjørselen og si sorry, mac, her kjører vi ikke lastebilen vår ned, altså. Den kommer til å bli mer oppskrapet enn godt er. En slik situasjon kunne jeg ikke akseptere; ergo var jeg ute med sag i møkkaværet og sagde ned alt jeg tenkte kunne utgjøre en dealbreaker.

Da klokka var blitt over ni neste kveld tenkte jeg at de ikke ville komme likevel. Men den gang ei. Ti på halv ti ringer telefonen. Om det er ned den smale grusveien de skal? Ned i buskaset der? Jeg bykset opp fra sofaen og gikk mot støvlene. Det er kanskje en idé om en av dere kommer ned og besiktiger først, sa jeg, så dere ser hvordan dere kan komme ned, ser hvordan dere kan snu?

En slags latter i den andre enden. Et kremt.
Og så: Ned skal vi, jo, uansett.

Og den innstillinga der! Den liker jeg! Den klinger i takt med min egen. Skal noe gjøres, så skal det gjøres. Skal den digre lastebilen ned den altfor, altfor smale, viltbevokste innkjørselen, så skal lastebilen ned der. Jeg fikk ham imdlertid overtalt til å akseptere å rygge ned, da, det må jeg si.

Sekunder senere kom lastebilen nedover. Det peip, slik det piper i alle lastebiler, og småkvistene gnisset kanskje litt mer enn ønskelig langs presenningen, men meter for meter kom de seg nedover. Jeg hadde puls som en hare. De rygget ned forbi det gamle gårdshuset, inn på gårdsplassen. Bilen fylte hele synsfeltet, og de stanset like foran huset vi bygger.

Flyttefolka jumpet ut. Jo, de jumpet. Det kan ikke beskrives på annet vis enn at de jumpet. I sidesynet la jeg merke til alskens tomme bokser og emballasje, enn si: søppel, som lå og skuret rundt nede på gulvet i bilen, og jeg kunne formelig fornemme klimaet i førerhuset, men de som kom ut, altså: jumpet ut, var to smilende karer som hadde kjørt helt pokkers langt for å komme hit, fra langt oppe i Norge et sted, de hadde gjort et holt på veien, i min hjemby, der de hadde lastet inn de som skulle lastes, under påsyn av min mor og søster, og så hadde de gjort mange flere stopp underveis, tenk deg stedsnavn i Vestfold, kanskje Østfold, kanskje Oslo; de hadde gjort så mange stopp som var nødvendig før lastebilens buk var stappfull, og hengeren like full, og så hadde de kjørt hit ned, til Danmark, og rattet og akkedert med alle disse eiendelene, rygget inn og ut av innkjørsler, opp og ned veier og båret opp trapper, før de altså nå jumpet ut på gårdsplassen min, med to smil i trøtte ansikter: Se her ja, sa han ene og ga meg neven.

Nei, han gjorde ikke det. Han ga meg ikke neven, fordi korona. Men han smilte – og så åpnet han lastebildørene, og der, innerst, helt bakerst i vogna, der sto mormors piano.

Der sto salongen hennes, den søtti år gamle, burgunderrøde sofaen og lenestolene, og teppene hennes, de selvsamme teppene jeg har hatt i mitt liv siden jeg var liten pjokk og kjørte småbiler på dem, og sofaen som har huset alle mine familiemedlemmer. Den setningen en gang til: Alle mine familiemedlemmer.





Du lurer kanskje på hvor jeg vil, med denne beskrivelsen av flyttelasset? Jo: I løpet av de siste ukene, preget av isolasjon og uten mulighet til å ferdes blant folk, med bestillinger av både julegaver og dagligvarer på nettet, som var vi en utpost av nybyggere som det ble shippet forsyninger til, har jeg hatt behov for pauser. Jeg har tegnet fjell; det blir ofte til fjell når jeg tegner. Du ser tre av fjellandskapene her i denne teksten.

Men jeg har også hatt behov for å gå ut. Trekke litt frisk luft. Jeg har ikke kunnet løpe, og det har jeg merket som en rastløs feber i kroppen. Så jeg har måttet sadle om.

Daglig, på ulike tidspunkter, har jeg sneket meg ut med en kopp kaffe. Jeg har gått over gårdsplassen, uansett vær, uansett klokkeslett, og så har jeg låst meg inn i huset vi bygger. Jeg har ikke tent arbeidslampene, men latt dem stå utente. Jeg har ikke rørt sparkelen, malingen, plankene. Jeg har gått inn i det som skal være stua vår, der det står noen møbler som inntil nylig sto et helt annet sted.

Jeg har sittet og tatt en kopp kaffe i mormors sofa.

Jeg har hørt stemmen hennes idet jeg satte fra meg kaffekoppen på bordet, stemmen som formante: husk å sette noe under koppen, det blir så stygge merker.

Jeg har lukket øynene og latt hånda gli over stoffet. Jeg har smilt av ting jeg har sett for mitt indre øye. Jeg har kjent sorgen som den tyngden den er.

Jeg har latt mitt eget jeg fra alle årene jeg har levd få sitte ved siden av meg, i sofaen til mormor og morfar, stille. Takknemlig over at sofaen og pianoet har fått ende opp akkurat her.

Før jeg har reist meg, låst etter meg, og gått ut i dagen igjen.
 
 


 

Og her helt på tampen av både nyhetsbrevet og året, vil jeg gjerne få si takk for at du har lest. Jeg mener det. Å ha noen å skrive til, er mye av grunnen til å skrive. For hva er vel poenget – med lesing og skriving – om det ikke er for å ha noe å dele, om enn tidsforskyvningene gjør det til noe annet enn å være sammen om noe ansikt-til-ansikt. Vi trenger tidsforskyvningene. Vi trenger dette rommet der vi kan tenke. Iallfall gjør jeg det. Jeg håper du blir med på resten av turen. Jeg er spent på hvordan 2022 blir. Godt nyttår!

 

Alt godt,
Thomas J.R. Marthinsen

 
Om du liker nyhetsbrevet, er du velkommen til å dele det med hvem som helst.
Ja, det er faktisk så lett som å videresende det!

Hei!

Her skriver forfatteren og journalisten Thomas J.R. Marthinsen. Oppvokst i Sandefjord, bosatt i på Fyn i Danmark. Skriver nyhetsbrevet Hundre prosent.


Siste utgivelse: "Vi" (2023)

Arkiv

Arkivet fra 2004 til
2007 er tatt av lufta.


Drevet av Blogger.
Kjøp Selvportrett ved gravstøtte hos haugenbok.no!
Kjøp 'Du' som e-bok hos haugenbok.no!
Klikk for å lese hva folk har sagt om bøkene mine!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
"Vi" er en novellesamling. På nynorsk. Nettopp utkommet!
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen
La oss snakke om 22. juli av Thomas J.R. Marthinsen

"La oss snakke om 22. juli" er en sakprosabok for barn som handler om terrorangrepene 22. juli 2011. Målgruppe? 9-99 år.